Siden det er sommer, mener jeg ...

«Dette er litt baksiden av Bygdøy dette her,» sa jeg, «men vi kan godt gå her.»
Vi gikk innover på stien. Ute på engen stod det grupper av gamle trær med runde, mørke kroner. På veien bak oss var det gutter som hojet og en jente hvinte.
«Hvor er det du fører mig hen?» spurte hun og tok mig i armen. Det hørtes ut som om hun syntes det kunde være deilig hvis det var litt farlig.
Vi hørte hvisking oppe i et kratt. Uten at jeg var forberedt på det, begynte hun like efter å kysse mig.
«Hvad er det du gjør?» spurte hun.

Gunnar Larsen: I sommer (Gyldendal 1932)

Brighton Rock

Da jeg var ferdig med Hagesang av Aasne Linnestå (omtale kommer), tenkte jeg: Hva skal jeg lese nå? Svaret ga seg selv. Jeg var jo ikke ferdig med Graham Greene. Et av hovedverkene gjensto, nemlig Brighton Rock. En bok jeg har begynt på opptil flere ganger, men aldri klart å trenge inn i. Nå glir den greit. Apropos å begynne på denne boken, så har jeg tidligere omtalt den første setningen i DETTE innlegget. Denne setningen er nemlig en oversettertabbe, i og med at den har en tvetydighet på norsk som den ikke har i originalen.
Da jeg først hadde kommet godt i gang med Brighton Rock, oppdaget jeg at den ble filmatisert på nytt i fjor, med blant andre Helen Mirren i en sentrol rolle. Nå har jeg bestilt filmen fra Lovefilm, hvor jeg leier DVD-er til hjemmekinoen. Men jeg tror jeg skal lese boken ferdig før jeg ser filmen.

Ord for dagen

"There is nothing queerer to-day than the importance of unimportant things. Except, of course, the unimportance of important things."

G.K. Chesterton

Hvilket minner meg på at jeg snart må få lest noe av Chesterton.

Alberte oppdatert

«Hva venter fru Selmer på og hva Alberte? For mammas uro og spenning går også henne i blodet. Det er med e-posten det vidunderlige må komme, det som setter en stopper for alt som er, vender opp og ned på tilværelsen, åpner fremtiden - mailen fra onkel oberst, som inviterer Alberte sydover, eller gode venners diskrete antydning av at et eller annet utmerket embete, for eksempel Aker og Follo, blir ledig, og at pappa har all utsikt, hvis han søker - eller den uventede meddelelsen om en større arv, hvorfor ikke? Det må jo komme engang dette et eller annet - og det kan ikke komme annen vei enn dette.»

Fortellingens anatomi

Ved siden av den «egentlige» lesingen min, det vil si den mer eller mindre strukterte lesingen av skjønnlitteratur, leser jeg selvsagt mye annet, blant annet faglitteratur. Akkurat nå leser jeg Fortellekunst av forfatteren Henrik H. Langeland. Som viste seg å være en bok av det slaget jeg ikke klarer å legge fra meg. Boken fikk jo en del oppmerksomhet da den kom i mai, så de fleste lesere av denne bloggen kjenner sikkert til den. Boken er en tynn lefse på bare litt over hundre sider, og her er det ikke mye utenomsnakk. I en klar og konsis sakprosa lærer Langeland leseren om det jeg vil kalle fortellingens anatomi, dvs. hvordan en fortelling bygges opp rent teknisk. Altså det man populært kaller skrivehåndverket.

Når det gjelder spørsmålet om hva vi skal med enda en bok i skrivekunst og hva som gjør Langelands metode bedre enn andre, sier han at det virker som om skriveskolene har vært preget av to ytterligheter. På den ene side hardcore litteraturvitenskap som er lite innrettet mot praktisk skriving, og på den annen side en emosjonell, privat tilnærming. Begge deler har gått på bekostning av det håndverksmessige. (Intervju i Dagsavisen 18. mai)

Forordet i boken avslutter han slik: «De fleste teknikkene er underbygget med skjønnlitterære eksempler. Jeg har hentet så godt som alle fra Per Pettersons Ut og stjæle hester (2003), ikke bare fordi den er en kjent og likt samtidsroman, men fordi forfatteren bruker et bredt spekter av fortellekunstens mekanismer på en forbilledlig måte. Det vil være en fordel å ha lest Pettersoms roman sammen med håndboken.

I en tidlig fase lekte jeg med tanken på å kalle den «ut og stjæle lesere». God skrivekunst handler i stor grad om å stjele lesernes oppmerksomhet. Med ordspillet yter ikke fortellingens mekanismer rettferdighet; det er ingenting bedragersk eller lettkjøpt ved å benytte seg av dem.

Temaet i denne håndboken er ikke hva fortellinger betyr, men hvordan de virker. Den forsøker heller ikke å si noe om hva som gjør en fortelling god eller dårlig, kun hvordan fortelleteknikker kan anvendes på gode og dårlige måter. Disse to punktene er det nødvendig å ha klart for seg for å få utbytte av boken.»

Og dermed går det rett på sak med fortellingens bestanddeler, fortellingens tider, fortellingens krefter, fortellingens stemmer og et avsluttende kapittel om det praktiske arbeidet.

Jeg har aldri tidligere vært borti en så praktisk anvendelig bok om skrivekunst. Jeg vil si at utbyttet av denne boken er omvendt proporsjonalt med tykkelsen. Den er en skattkiste av et verktøyskrin som er like nyttig uansett hva slags type romanskriving man beskjeftiger seg med, kiosk eller høyverdig.

Et lite eksempel fra kapittel 3, under punktet om karakter (egentlig er det show don’t tell-prinsippet han forklarer her)

«Det er også viktig å huske at det primært er karakterenes handlinger, altså adferd og reaksjonsmønster stilt overfor andre mennesker, som gjør dem til interessante fiksjonspersoner, som så å si gir dem liv - ikke deres utseende, ansiktsuttrykk, antrekk, frisyrer, ganglag, kroppsfasong, vaner og andre faktaopplysninger. Å karakterisere personene i en fortelling er i prinsippet bare beskrivelse, og avdekker aldri deres «sanne vesen». Den egentlige personligheten framkommer først gjennom de valg han eller hun er nødt til å ta i forhold til andre krefter i fortellingen, altså gjennom adferd. Det betyr ikke at karakteriseringer ikke har en funksjon i fortellingen: De kan skape et bilde av hvordan en person tilsynelatende er, mens forfatteren senere, når personen stilles under press, avdekker hvordan han eller hun egentlig er.

De store personlighetene i litteraturen huskes aldri på grunn av deres utseende, men på grunn av deres væremåte. Ibsen bruker knapt en setning på å beskrive utseendet til Peer Gynt, det er handlingsmønsteret hans som har gitt ham verdensry. Det samme gjelder Brand, Hamlet og Stephen Dedalus. Og Raskolnikov, Fjodor Karamasov og Anna Karenina - skjønt både Dostojevskij og Tolstoj av og til benytter seg av personbeskrivelser, men aldri mer enn noen linjer.»

Og vi tar med det neste avsnittet også, om dilemma:

«Det er ikke nok at karakterene stilles overfor valg. Valgene bør være dilemmaer. Det er mindre interessant hva en karakter bestemmer seg for stilt overfor det gode og det onde - og desto mer interessant hva han eller hun velger å gjøre stilt overfor to onder eller (uforenlige) goder. Jons far må dra til Innbygda for å hente sin kone etter at Lars har skutt og drept Odd. Han vet at de skal sitte sammen på hele hjemturen, og velger å tie om det som er skjedd. Trond ser at maktkampen mellom de to fedrene på toppen av tømmervelten kommer til å ende fatalt, men ber ikke faren sin om å slutte - han legger derimot armen utfordrende om Jons mor. Gamle-Trond må stadig velge mellom å avvise eller akseptere naboskapet med Lars. Alle personene i Ut og stjæle hester stilles stadig overfor dilemmaer, hvor avgjørelsene uansett ser ut til å ville gi et ufordelaktig resultat (selv om de ikke alltid gjør det), men der personene likevel avslører sitt «sanne vesen» gjennom de valgene de tar. Svik, mot, trofasthet, feighet, stolthet, savn, ensomhet, lykke, sjalusi - alle slike egenskaper eller tilværelsestilstander bør anskueliggjøres gjennom personenes handlingsvalg. Det holder ikke å si at en person er feig, det må vises. Og bare vises.»

Hvordan fanger man en leser med en fortelling? står det øverst på baksideteksten. Ved å studere Langelands bok vil de fleste antagelig vite mye mer om nettopp dette enn de visste fra før. Mange bøker om skrivekunst forteller nok det samme, men ikke så konsist og klart og rett på sak som Langeland.

Den lukkede bok

I en leserapport 6. mai fortalte jeg om Jette A. Kaarsbøls debutroman Den lukkede bok, som jeg tilfeldigvis kom over i en lånt leilighet i Italia, og som jeg rett og slett tok med meg fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg da jeg først hadde begynt på den. Boken imponerer både som levnetsbeskrivelse og tidsskildring, og med sitt omfang på 500 sider. Nedenfor er et lite utdrag. Året er 1875, og vi befinner oss i København, der den enogtyveårige Frederikke Leuenbech (bokens hovedperson), som lever et søvngjengeraktig og overbeskyttet liv som datter i en velstående borgerlig familie, forbereder seg på bryllupet med teologistudenten Christian, en mann hun ikke elsker.

«Hun gjemmer seg, hun vet det, men vet ikke hva hun ellers skulle gjøre. Hun skjuler seg med skammen og angsten, slik hun pleier å skjule brevene fra Christian så snart hun har lest dem - noe hun dessverre er nødt til, dels fordi hun må orientere seg om når han er ventende hjem, og dels fordi svigermoren kan finne på å stille ganske så detaljerte spørsmål om hva som står i dem. Hun sier ikke et ord til noen, går bare rundt som en søvngjengerske og betrakter tingene rundt seg med en interesse som best kan sammenlignes med den en åndssvak ville vise for dagens børsnoteringer hvis man leste dem høyt for ham. I sin apati nekter hun å ta innover seg sin egen situasjon - hun gjemmer eller brenner brevene hans, og gjør ellers det som forventes av henne: broderer monogrammer, besøker den avskyelige svigerfamilien og viser frem linnet, porselen og brudeutstyr til de latterlig imponerte kusinene som plutselig og av uforståelige grunner har begynt å se skjevt på henne med dårlig skjult misunnelse.

Hun gjemmer seg med skammen som skyldes vissheten om at Christian i det flakkende blikket hennes har funnet noe han kjenner igjen hos seg selv, og at det er derfor han er så fordømt sikker i sin sak, derfor han aldri tviler. Henne trenger han jo ikke å frykte; sammen med henne kan han verge seg mot dette moderne ungdomsbajaseriet de ikke kan leve opp til. For de to er jo allerede blitt altfor gamle til å være så unge som de er.

Forakten for ham er like sterk som hatet hun føler mot alle de andre - disse unge menneskene som skremmer livet av henne med sin pågåenhet og letthet, ja, med sin ungdomm rett og slett. Alt er bare bltit verre etter at Helena forlot henne. Hvem kan nå beskytte henne mot alle disse som bærer selvfølelsen utenpå kroppen, som aldri tviler på seg selv, som alltid er velkomne hvor de enn viser seg - kort sagt, alle disse som er både flottere og klokere og bedre enn henne selv på alle måter? Alle disse privilegerte som kjenner hverandre på en egen måte, som har et eller annet felles som hun aldri kan bli en del av. Hvor ofte har hun ikke stått i en ballsal, stum og idiotisk, uten å ane hva hun skulle si til dem når de første høflighetsfrasene var brukt opp? De snakker jo to forskjellige språk, hun og de andre; hun hører tydelig ordene de sier, men det er akkurat som om hun ikke kan trenge inn i dem, som om disse menneskene har et eget kodespråk som bare lar seg dechiffrere av de innvidde. Hun er uinnvidd, og derfor er hun overbevist om at det som foregår bak ryggen hennes, er selve livet. (At det kan være et åpent spørsmål hvorvidt det i det hele tatt er verdt å snu seg etter, vet Frederikke selvsagt ikke noe om - hun ville sikkert ikke tro det om hun fikk vite det heller.)»
(Oversatt av Erik Johannes Krogstad.)

Etter nå å ha omtalt denne boken i relativt begeistrede vendinger (jeg klarte ikke å legge den fra meg, den imponerer på ulike vis, etc), har jeg nå lyst til å komme med et spørsmål som kanskje kan virke litt underlig: Er dette en god bok? Vurdert på sine premisser er den selvsagt det. Men den får meg også til å tenke på et essay av Jonny Halberg i Morgenbladet for 7--13. januar i år, med tittelen "Tomme kalorier". Essayet finnes HER. Jeg vil også sitere anmelderen Mariann Aalmo Fredin i Dagladet, som siteres på baksiden av boken: "En deilig kjemperoman ... Kjent miljø og gode karakterskildringer gjør en good-read."

Hva er en good-read? Er ikke det en underholdningsroman? Og det er nettopp det Den lukkede bok er. En underholdende roman, en underholdningsroman. Den skildrer, og det gjør den aldeles glimrende, men den går ikke i dybden. (En reaksjon på Kaarsbøls bok som antagelig ikke er utypisk, finnes HER, på bloggen Les mye.)

Som leser er jeg inne i en Graham Greene-periode for tiden. Også han skrev underholdende, ja han delte sågar bøkene sine inn i kategoriene entertainments (underholdningsromaner) og novels (seriøse romaner). Men selv de såkalte underholdningsromanene til Greene ligger langt over kiosknivå, og hans seriøse romaner er verdenslitteratur. Nå sier jeg ikke at Kaarsbøls bok er kiosklitteratur, til det er den for avansert. Men den er heller ikke stor som litteratur betraktet, fordi den nettopp befinner seg nettopp i det sjiktet et sted mellom seriøs skjønnlitteratur og populærlitteratur hvor så mange av dagens bestselgere befinner seg. Bøker av Greenes format kan faktisk forandre deg som menneske, påvirke deg fundamentalt. Det er mulig jeg er kresen og kravstor, men det er slike påvirkninger jeg foretrekker å utsette meg for som leser. Kaarsbøls bok er nok "a good read", jeg klarte som sagt ikke å legge den fra meg, men den er og blir en overflateskildring og ikke en dyptloddende utforskning av menneskesjelen og menneskets vilkår i tilværelsen, slik stor litteratur er. Ingenting galt i det, det er bare greit å vite hva som er hva her i verden. Også i litteraturens verden.

Hagesang

I innlegget nedenfor gjenga jeg mitt nokså frustrerende forsøk på å kommunisere med Aschehoug. Som man kan se av kommentarene, endte det lykkelig, det vil si med at Linnestås redaktør tok kontakt med meg, og to dager etter hadde jeg boka i posten. Siden boka heter Hagesang og jeg som hageeier selvfølgelig er nokså opptatt av hagen akkurat i disse tider, fotograferte jeg den like godt i drivhuset.

Jeg har ikke begynt å lese den ennå, for først må jeg bli ferdig med Graham Greenes Slutten på leken. Men det nærmer seg slutten på boken (sorry, det var ikke meningen å prøve å være morsom), og da vil jeg straks gå i gang med Hagesang.

Formodentlig vil jeg også få samlet meg til å få sagt noe om mine erfaringer med Greene så langt. Problemet har bare vært at jeg har hatt et par stygge tilfeller av bloggevegring den siste tiden. Om det er helt overstått nå, vet jeg ikke, men jeg kan jo håpe.

Jeg tar like godt med et par hagebilder til, her fra den japanske hagen min, med nyinnkjøpt benk i akasietre fra Jula. Det er mange uker siden jeg først så denne benken hos Jula, og da jeg nå endelig fikk somlet meg til å kjøpe den, var den nedsatt til omtrent halv pris.

Et blikk inn i en annen del av den japanske hagen. Hostaen er på vei opp og vil snart flankere adgangen til grushagen. Det røde treet i bakgrunnen, en japansk lønn av et eller annet slag, danner et fint fargeinnslag.

Et blikk inn i drivhuset til slutt. Disse hagebildene har ingenting med bøker å gjøre, men vi kan jo tenke på salige Cicero, som sa at den som har en hage og en boksamling, mangler intet. Og jeg har altså begge deler. Jeg er heldig.