Merethe Lindstrøm

Merethe Lindstrøm har fått Nordisk Råds litteraturpris for sin siste roman, Dager i stillhetens historie. Det er første gang på 25 år at en norsk kvinnelig forfatter får prisen (den forrige, og første, var Herbjørg Wassmo).

Prisen er sikkert vel fortjent, og jeg gleder meg med Merethe Lindstrøm. En triumf både for forfatteren personlig og for norsk litteratur. Jeg har ikke lest denne boken, og jeg spør meg selv om jeg har lest noe av Merethe Lindstrøm i det hele tatt. En titt i bokhylla viser at jeg ikke har noen bok av henne. Et søk her i bloggen forteller at jeg har omtalt henne én gang i forbindelse med at jeg leste en av hennes forrige bøker i 2008, novellesamlingen Gjestene, som hun visstnok også ble innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris for. Som det fremgår av innlegget (HER), var jeg ikke begeistret for denne boken. Intervju med Merethe Lindstrøm i Aftenposten HER.

«Jeg er en av de forfatterne som ikke har hatt så mange lesere. Det er umulig å si hva som skjer eller om det skjer noe etter jeg har fått Nordisk Råds litteraturpris. Men jeg håper helt klart at flere vil lese bøkene mine,» sier Lindstrøm blant annet. Det gjenstår å se. I DENNE reportasjen på nrk.no er Marta Norheim tydeligvis litt skeptisk til at det vil skje: «Folk vil ikke gå mann av huse for å skaffe seg romanen, men prisen vil bli lagt merke til både i og utenfor Norden, sier Norheim.» Med det sikter hun kanskje til at Lindstrøm nok aldri har befunnet seg på en bestselgerliste. Det må være et kvalitetstegn, tenker jeg, i en tid da kommersialismen også preger litteraturen. Vidar Kvalshaug uttrykker det slik i en kommentar i Aftenposten: "Hun driver med kunst, ikke brukslitteratur."

Hva med meg, tenker jeg. Kommer jeg til å lese den prisbelønte romanen? Kommer jeg til å gi Lindstrøm en sjanse til, i all vrimmelen? Kanskje, kanskje ikke. Men det er uansett første gang på mange år at jeg virkelig legger merke til hvem som får denne prisen.

Kort leserapport

Tar jeg ikke feil, må dette bildet forestille Mitja Karamasov etter at han er blitt arrestert for mordet på faren. Akkurat her er jeg i lesingen nå. Bildet er hentet fra DETTE franske nettstedet med en oversikt over filmatiseringer av Dostojevskij.




Da jeg begynte på bind 2 av Brødrene Karamasov over nyttår, skal jeg innrømme at jeg holdt på å gi opp. Teksten forekom meg så tung, beskrivelsene så omstendelige, at jeg spurte meg selv: Gidder jeg dette? Skal jeg virkelig bruke tid på dette? Lesingen tok jo så lang tid at den fortrengte all annen lesing. Men heldigvis ga jeg ikke opp. Selvsagt gjorde jeg ikke det. Fordi Brødrene Karamasov er et så sentralt verk i verdenslitteraturen at jeg vil ha lest det, men først og fremst fordi det tross alt gir så mye tilbake for den tiden jeg bruker på det. Jeg får bare godta at jeg ikke kan lese så raskt som jeg pleier. Jeg får heller ta små "avstikkere" innimellom, som da jeg leste en liten bok av Stefan Zweig nylig.

Nå holder jeg på med en annen avstikker, som jeg noe kryptisk omtaler som "et ikke navngitt leseprosjekt". Det dreier seg om en oversatt roman som kommer på norsk om en måneds tid. Det er en bok jeg har sett frem til, og da jeg kontaktet redaktøren for å forhøre meg litt om den med tanke på å skrive et blogginnlegg, endte det med at hun sendte meg hele boken i 2. korrektur. Jeg leser den altså i form av en utskrift, hvor teksten er ferdig satt og ombrukket, slik at de to boksidene som fremkommer på hver A4-side i utskriften, ser akkurat ut som de kommer til å gjøre i den ferdige trykte boken. Jeg er med andre ord den første vanlige leser som leser denne boken på norsk. Det føles unektelig litt privilegert. Og så skal jeg blogge om den rundt lanseringstidspunktet.

Det er jeg som er Veronika

Det er alltid spennede å lese anmeldelser av bøker man har oversatt. HER er en anmeldelse på Dagbladets nettavis (formodentlig også i papiravisen?) av Det er jeg som er Veronika, en barnebok av den danske forfatteren Rebecca Bach-Lauritsen, illustrert av Stian Hole - og oversatt av meg. Oversettelsen er ikke vurdert i anmeldelsen. I slike tilfeller bruker vi oversettere gjerne følgende tommelfingerregel: Hvis det ikke er sagt noe eksplisitt negativt om oversettelsen, tolker vi det som at anmelderen mener den er god. I dette tilfellet understøttet av formuleringer som: "Fortellingens knappe form gir først et fragmentert inntrykk, men medvirker til at historien kan vokse i barnet etter endt lesing. Her er litt å fylle ut. Boka er likevel en oversiktlig fortelling, enkel i språket, lett formidlet."

Fra en forfatter og oversetters liv

For noen uker siden fikk jeg beskjed fra forlaget (Gyldendal) om at jeg var nominert til Kulturdepartementets oversetterpris for barne- og ungdomslitteratur i 2011. Mer om kategorier osv. HER, hos Norsk barnebokinstitutt, som administrerer jury og utdeling. Få dager senere ble jeg oppringt fra instituttet, som kunne fortelle at jeg hadde fått prisen.

 Selve utdelingen foregikk ved en tilstelning i Nasjonalbiblioteket på Drammensveien i Oslo (gamle UB), hvor Norsk barnebokinstitutt holder til. Det var kunsteriske innslag, taler av kulturministeren, barnebokinstituttets direktør og av juryens formann. Prisvinnerne kunne ha med seg noen gjester, og jeg hadde med meg min kone og to venner. Dessuten var sjefen for Gyldendal barn & ungdom og to av redaktørene mine til stede. Mange pene ord ble sagt om viktigheten av god litteratur for barn og ungdom. Etterpå var det fingermat og vin og selskapelig samvær, og jeg traff mange kjente.

Om kvelden inviterte Gyldendal meg og forlagets andre prisvinner (Hilde Hagerup, fagbokprisen for en bok om Virginia Woolf) og våre respektive ektefeller på middag på en fin restaurant. Våre to priser ble i tillegg markert med ganske store annonser i Klassekampen og Dagbladet. Hyggelig med en faglig anerkjennelse, selvsagt. Hyggelig å bli satt pris på og feiret. Fint å bli sett. Oversettelsene jeg fikk prisen for, var de to første bindene i en serie som heter Blade, ifølge forlaget en «gripende, aktuell og vanvittig spennende thrillerserie for ungdom». Serien er skrevet av den engelske forfatteren Tim Bowler, som jeg hadde et trivelig møte med på bokmessen i København i november. Veldig morsomt å kunne fortelle ham at den norske oversettelsen ble prisbelønt. Forhåpentligvis kommer han til Norge i løpet av året.

Morsomt var det også med alle gratulasjonene som strømmet inn fra kolleger og venner og kjente og ukjente. Min pris ble omtalt i de to største lokalavisene på disse kanter, og mange hadde fått det med seg. Siden jeg ble i Oslo noen dager og fikk meg med ytterligere en fin middag i en annen oversettermessig sammenheng, og jeg fortsatt blir gratulert av folk jeg kjenner, senest under kirkekaffen i dag, føles det som om jeg og prisen er blitt feiret hele uken. Heldigvis ligger jeg romslig an tidsmessig med den oversettelsen jeg holder på med nå, sånn at jeg kunne tillate meg noen dager fri. Og en fin avveksling fra skrivebordstilværelsen var det jo, selv om jeg ikke hører til dem som klager over at det er en ensom tilværelse å være forfatter og oversetter (til de som dyrker den myten, kan man si som Lars Saabye Christensen i et intervju i Klassekampen i går, at det burde de jo tenkt på - og at det er like ensomt å stå på toppen av et stillas og mure.) Selv føler jeg meg utrolig privilegert som kan leve av å være forfatter og oversetter. Og når jeg får en pris - dette var min første - føler jeg meg enda mer privilegert!

Graffiti

Denne graffitien foreviget jeg i hjembyen i formiddag. Dette må da kalles kvalitets-graffiti? Her er både budskap, pen skrifttype - og konservativt riksmål! Jeg tar det også som en bekreftelse på min teori om at barn og ungdom helt av seg selv velger et relativt konservativt språk dersom de får velge. For det er vel naturlig å tro at det står en ung person bak dette?