Dagens ord

HER er et tidligere innlegg med en viss relevans ...

Gratulerer med dagen, Strindberg

Vilket skämt, vilket dystert skämt är ändå icke livet! (Inferno)
 

Alice Munro

Den kanadiske forfatteren Alice Munro fikk Nobelprisen i fjor.  En kjent og kjær forfatter for mange, men for meg bare et navn. Jeg er medlem av Bokklubben, men kjøper ytterst sjelden månedens bok. Da Alice Munros beste nylig var månedens bok, kjøpte jeg  den.  Grunnen - i hvert fall den bevisste grunnen - var ganske enkelt at jeg ønsker å ha flest mulig hovedverk og kjente forfattere i boksamlingen. Og siden jeg ikke hadde nobelprisvinneren Alice Munro fra før, tenkte jeg at det kunne ikke skade å ha henne i hylla. Jeg hadde ikke engang noen bevisst plan om å lese henne. Kanskje hadde jeg ikke kommet til å åpne boka i det hele tatt, hadde det ikke vært for at jeg i innlegget «Leseglede» litt nedenfor siterte en dansk journalist som fortalte om Christian Lorentzen i London Review of Books, som hadde lest hele Munros forfatterskap og bare funnet en ordinær skildrer av oppvekst, utroskap, alderdom, uten de kvalitetene som har gitt henne priser og lesere som elsker henne.

Det gjorde meg selvsagt litt nysgjerrig, så derfor åpnet jeg boka og leste en tilfeldig valgt novelle med tittelen «Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap».  Den handlet ganske riktig om helt alminnelige mennesker som gjorde helt alminnelige ting. Likevel var denne novellen en stor leseopplevelser på en måte jeg ikke kan forklare. Den gjorde noe med meg, blant annet pirret den min egen kreativitet, min egen lyst til å skrive. I denne tilsynelatende kjedelige beskrivelsen var det altså en form for litterær magi. I Bokklubbens presentasjon av boka skriver Brit Bildøen (og det er det nærmeste jeg komme en forklaring på hvorfor Munros novelle gjorde inntrykk på meg):

 Alice Munro skriv i eit kvardagsnært språk. Novellene handlar om vanlege menneske som gjer svært forskjellige ting, men det er jo også ganske vanleg; at menneske er forskjellige og gjer forskjellige ting. Men så kjem dette at det alltid skjer noko underleg eller uventa undervegs i novellene. Det handlar ikkje alltid om dei store tinga, men det som skjer, skjer brått.

Alice Munro tar tak i lesarane sine, og etter at ein har fundert over personane i novella, så begynner ein kanskje å tenke over sitt eige liv. Kan verkeleg ting endre seg så brått? Vi veit at dei kan det. Det neste spørsmålet er verre å svare på: Kjenner vi oss sjølve godt nok? Kjenner vi dei rundt oss godt nok? Det er her meisterskapen til Munro ligg.

Iblant rammar novellene som lynnedslag, iblant er dei meir som kompakte og næringsrike buljongterningar, dei varer. Dei får oss til å tenke over livet. For det er livet sjølv Alice Munro har vore i dialog med i hele sitt virke som forfattar.

Proust om alderdommen

 

Og nå forstod jeg hva alderdommen var - alderdommen som av alle virkeligheter kan hende er den vi lengst bevarer en rent abstrakt forestilling om: vi ser på kalenderen, daterer våre brev, ser våre venner gifte seg, våre venners barn, uten å forstå, av frykt eller dovenskap, hva dette innebærer, inntil den dagen vi får øye på en ukjent silhuett, som for eksempel [navn] som forteller oss at vi lever i en ny verden, inntil den dagen sønnesønnen til en av våre venninner, en ung mann som vi instinktivt ville behandle som en kamerat, smiler som om vi spøkte med ham, for i hans øyne kunne vi vært hans bestefar; jeg begynte å forstå meningen med døden, kjærligheten, åndens gleder, smertens funksjon, kunstnerkallet osv. For om navnene hadde mistet sin individualitet for meg, begynte ordene å avdekke sin fulle betydning. Bildenes skjønnhet ligger bak tingene, idéenes foran dem. Slik at den første slutter å blende oss når vi har nådd dem, mens den andre blir forståelig først når vi har lagt dem bak oss.

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Den gjenfundne tid

Oversatt av Anne-Lisa Amadou

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når vi leser

Når vi leser, er vi i virkeligheten alle våre egne lesere. Forfatterens verk er bare et slags optisk instrument som han rekker leseren for å gi ham anledning til å skjelne det som han, uten denne boken, kanskje ikke ville ha sett hos seg selv.
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Den gjenfundne tid

Leseglede

«Leseglede» var overskriften i Fokus-spalten på side 2 i Klassekampen i dag. Den måtte jeg selvsagt leser. Det er avisens nyhetsleder Mari Skurdal som har hatt ferie og ro til å lese. Den første boka hun forteller om, er Jonathan Franzens The Kraus Project.

 Franzen bruker den østerrikske satirikeren Karl Kraus (1874-1936) som prisme for å analysere dagens Europa og USA. Kraus var kjent som «the Grat Hater», den store hateren, på grunn av sine ofte krasse kritikker av samfunnet og kulturen det fostret. Franzens analyser er lagt til fotnoter (men det er bare på en håndfull sider Kraus får mer plass enn Franzen). Denne dobbeltlesingen fungerer likevel på et vis, og er inngangen til en skarp analyse av vårt «media-mettede, teknologi-gale, apokalypse-hjemsøkte historiske øyeblikk». Her langes det ut mot teknologiforherligelse, internetts dominans i våre hverdagsliv og dets fordummende karakter: Vi klarer ikke å bli enige om hva som skal til for å løse finanskrisa, eller ettergå våre egne kriger kritisk, men legger oss langflate for Google og Apple.

Hun fikk også lest en kritisk gjennomgang av Alice Munros forfatteskap, skrevet rett før hun fikk Nobelprisen.

Forfatteren, Christian Lorentzen i London Review of Books, har lest hele forfatterskapet under ett og finner bare en ordinær skildrer av oppvekst, utroskap, alderdom, uten de kvalitetene som har gitt henne priser og lesere som elsker henne - som meg. Likevel er teksten hans en av de beste gjennomgangene av hennes forfatterskap jeg har lest. Han går grundig til verks, tar for seg temaer, personer, vendepunkter, og uten de vanlige, rosende adjektivene som vanligvis følger omtalen av hennes bøker.

 Til slutt kommer en omtale av Hermione Lees biografi over den britiske forfatteren Penelope Fitzgerald - ukjent navn for meg, begge to.

 Min siste, men kanskje største leseglede har vært Hermione Lees biografi over den britiske forfatteren Penelope Fitzgerald, som til tross for det velklingende navnet lenge var en nobody i britisk åndsliv. Så vant hun overraskende Booker-prisen i en alder av 62 år, få år etter forfatterdebuten, og det foran nobelprisvinneren V.S. Naipauls Der elva krummer seg. Hun eide så godt som ingenting, hadde lenge tatt hånd om en syk mann og tre barn, i mange år på en råtten husbåt fram til denne sank. Men hele tida leste hun, analyserte fortida og samtida, med alvor og stor interesse.

 Så langt Mari Skurdal og hennes rapport fra en ferie med lesing. Interessant og inspirerende.

Om å se

Tirsdag 31. desember gjenga Klassekampen som et essay den festtalen Karl Ove Knausgård holdt på 150-årsdagen for Munchs fødsel på Elverum 12. desember i fjor. Jeg må innrømme at jeg har lest flere essays av Karl Ove Knausgård, blant annet ett om fotografen Sally Mann, uten å få noe særlig ut av det. Jeg vet ikke hvorfor Knausgård skriver om billedkunst og hvorfor han ble bedt om å holde den nevnte festtalen om Munch. Er det fordi han har spesielle kunsthistoriske kvalifikasjoner, eller er det bare fordi han er den berømte Knausgård og alle dermed tror at alt som kommer fra hans munn, er visdomsord? I denne talen sa Knausgård blant annet at et mesterverk er «noe vi ikke lenger kan se i seg selv, det er blitt et ikon, noe stiv og uforanderlig, et stempel. Skrik av Munch er et slikt mesterverk, det kan vi ikke lenger se. Men det finnes over sytten hundre andre malerier, og ett av dem, som han malte like før Skrik, har den samme rødflammende bakgrunnen, har den samme broen ...»

Påstanden om at et mesterverk er noe vi ikke lenger «kan se i seg selv», er diskutabel. Det kommer an på hvem som ser. Men formuleringen jeg hengte meg opp i, var «den samme broen». Det forekommer ingen bro i Skrik. Personen på bildet går nedover veien fra Ekeberg, og den har rekkverk fordi det er bratt på utsiden. Munch har selv beskrevet det:

«Jeg gik en aften utover en vei - paa den ene side lå byen og fjorden under mig.»

Knausgård vet med andre ord ikke hva han ser når han ser Munchs hovedverk, et av verdens mest berømte malerier. Og likevel holder han jubileumstale for kunstneren. En bagatell vil noen sikkert mene; mange som ser dette bildet, vil sikkert tro at mannen i forgrunnen av bildet befinner seg på en bro eller brygge. Men det gjør han altså ikke, og jeg synes ikke det er helt uproblematisk at Knausgård ikke vet dette.