30. desember 2016
28. desember 2016
25. desember 2016
Den hellige natten
JOSEF
Härbärget hade ingen ledig säng.
Så fann vi stallet ute på en äng.
Jag visste mycket väl hur det var fatt,
men inte att det skulle ske i natt.
Jag kände mig så överflödig här.
En man är ofta bara till besvär.
Jag torde knappast röra barnets tå,
när han blev svept och lagd i krubbans strå.
Tack vare att en stjärna lyste in,
så fick han ingen skråma på sitt skinn.
En herdeskara kom och sjöng en psalm.
Nu sover han i kreaturens halm.
Maria blir jag trogen till min grav.
Hon är den enda som jag håller av.
Fast det blir förödmjukande og svårt,
så vill jag kalla hennes barn för vårt.
Jag heter Josef och är timmerman.
Men gossen som hon gav mig, vem är han?
MARIA
Man spår att du skal bära krona.
Jag ville helst ditt huvud skona.
Att du blir kung i Judalanden
lär många tecken ge vid handen.
Bäst om du avstår från den äran
och stannar innom snickarläran.
Jag är så ängslig, gossen lilla,
att mänskor annars gör dig illa.
Hjalmar Gullberg, fra Den heliga natten (1951)
Barnet er født
«Barnet
til Josef og Maria ble født som alle menneskebarn, tilsølt med morens
blod, klebrig av slim fra henne, mens det led i taushet. Det begynte å
gråte fordi de fikk det til å gråte, og det er også den eneste grunnen
det skal ha til å gråte. Nå er det svøpt og ligger i krybben, ikke langt
fra eselet, men det er ingen fare for at det skal bli bitt, for dyret
er bundet med kort tjor. Selomi er gått ut for å grave ned etterbyrden,
og i det samme våger Josef seg nærmere. Hun venter til han er gått inn,
og så gir hun seg god tid, trekker inn den friske kveldsbrisen, sliten
som om det er hun selv som har født barnet, slik forestiller hun seg
det, for egne barn har hun aldri fått.
Nedover bakken kommer det nå tre menn. Det er gjeterne. Sammen går de inn i hulen. Maria har lagt seg tilbake og lukket øynene. Josef sitter på en stein, støtter armen på kanten av krybben og det virker som om han ser på sønnen sin. Den første gjeteren gikk da om litt bort og sa, Med disse mine hender har jeg melket sauene og tatt vare på melken. Maria slo øynene opp og smilte. Den andre gjeteren kom frem og sa i sin tur, Med disse mine hender har jeg ystet denne osten. Maria nikket og smilte igjen. Så tok den tredje gjeteren et par skritt frem, og et øyeblikk var det som om han fylte hulen med sin veldige skikkelse, og sa, men så verken på faren eller moren eller det nyfødte barnet, Med disse mine hender har jeg eltet det brødet jeg har med til deg, og med den ild som bare finnes i jordens dyp har jeg bakt det. Og Maria visste hvem han var.»
Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.
Nedover bakken kommer det nå tre menn. Det er gjeterne. Sammen går de inn i hulen. Maria har lagt seg tilbake og lukket øynene. Josef sitter på en stein, støtter armen på kanten av krybben og det virker som om han ser på sønnen sin. Den første gjeteren gikk da om litt bort og sa, Med disse mine hender har jeg melket sauene og tatt vare på melken. Maria slo øynene opp og smilte. Den andre gjeteren kom frem og sa i sin tur, Med disse mine hender har jeg ystet denne osten. Maria nikket og smilte igjen. Så tok den tredje gjeteren et par skritt frem, og et øyeblikk var det som om han fylte hulen med sin veldige skikkelse, og sa, men så verken på faren eller moren eller det nyfødte barnet, Med disse mine hender har jeg eltet det brødet jeg har med til deg, og med den ild som bare finnes i jordens dyp har jeg bakt det. Og Maria visste hvem han var.»
Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.
«Maria
visste hvem han var»: Saramago fremstiller denne skikkelsen som en
engel. Kanskje Marias skytsengel. Han viser seg for Maria i ulike
skikkelser, som tigger eller gjeter, både hjemme i Nasaret , på ferden
til Betlehem og i stallen, et sendebud fra Gud som indirekte forteller
henne at hun er en meget spesiell mor til et meget spesielt barn.
24. desember 2016
Fødselen begynner
«Da
hun [slavinnen Selomi, som har gått for å hente vann] kom tilbake, var Josef helt fra seg og ante ikke hva han skulle
gjøre, og det er ikke noe å si på det, for ingen har lært menn hvordan
de skal være til noen nytte i den slags situasjoner, og ikke vil de vite
noe om det heller, det måtte i høyden være at de kunne få seg til å
holde den plagede kvinnen i hånden og vente på at alt løser seg til det
beste. Men Maria er alene, verden ville ha gått under av bare
forskrekkelse om en jøde på den tiden hadde våget å gjøre bare noe så
lite. Slavinnen kom inn og sa oppmuntrende, Friskt mot, og så la hun seg
på kne mellom de skrevende bena til Maria, for så mye er kvinnene
nesten nødt til å skreve både for det som skal inn og det som skal ut,
Selomi var allerede kommet ut av tellingen med hvor mange barn hun hadde
sett bli født, og denne stakkars kvinnen lider akkurat som alle de
andre kvinnene, slik det ble bestemt av Gud Herren da Eva gjorde seg
skyldig i ulydighetens sund, Jeg vil gjøre din møye stor i ditt
svangerskap, med smerte skal du føde dine barn, og i dag, etter så mange
århundrer, med så mye oppsamlet smerte, syns Gud ennå ikke at det får
være nok, og pinslene bare fortsetter. Josef er ikke der lenger, ikke
engang ved inngangen til hulen. Han har rømt derfra for å slippe å høre
skrikene, men skrikene følger etter ham, det er som om selve jorden
skriker, til de grader at tre gjetere som var der ute og passet på
saueflokkene sine, kom bort til Josef og spurte, Hva er dette for noe,
det er jo akkurat som om jorden skriker, og da svarte han, Det er min
kone som skal føde der borte i den hulen, og de sa, Du er ikke fra disse
kanter, vi kjenner deg ikke, Vi er kommet fra Nasaret i Galilea for å
la oss innskrive i manntall, og da vi kom frem, satte veene inn, og nå
skal hun føde.»
Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.
Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.
Saramagos mest utfordrende og merkverdige
bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller
denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu
liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.
23. desember 2016
Maria og Josef må finne et sted for fødselen (det er like før nå)
«Da
var det at snekkeren mannet seg opp og med høy stemme spurte i det ene
og det andre huset, Om noen hører meg, skulle det være noen som i Guds
den allvitendes navn kunne gi husly til hans kone, som ventet barn, det
måtte da være en skjermet krok et sted, for sovematter hadde han med seg
selv, Og hvor i denne landsbyen kan jeg finne en jordmor som kan hjelpe
til med fødselen, den stakkars Josef sa skamfull disse uhyrlige og
intime tingene, og enda større ble hans skam da han merket at han rødmet
når han sa dem. Den slavinnen som kom og lukket opp, gikk inn med
beskjeden, bønnen og erklæringen, gav seg god tid og kom ut igjen med
det svaret at de ikke kunne bli der, de fikk spørre i et annet hus, men
de måtte ikke gjøre regning med noe, og fruen hadde også bedt henne si
at det beste kanskje var om de søkte ly i en av hulene oppe i de bratte
bakkene, Men jordmoren da, spurte Josef, og slavinnen svarte at om
herskapet tillot det og han gikk med på det, kunne hun godt hjelpe til,
for i alle de årene hun hadde vært der i huset, hadde det vært nok av
anledninger til å se og lære. Sannelig, dette er hårde tider, og nå ble
det ytterligere bekreftet, i og med at en kvinne kommer og banker på hos
oss og sier at hun skal føde, og vi nekter henne adgang til skuret ute i
gården og sender henne opp i en hule, som en binne eller ulvinne. Men
så var det at vi kjente et stikk i samvittigheten, og vi reiste oss og
gikk ut i porten for å se hva det var for noen som søkte husly av så
påtrengende og uvanlige grunner, og da vi så det forpinte uttrykket i
ansiktet på den ulykkelige skapningen, forbarmet vårt kvinnehjerte seg,
og med noen velvalgte ord begrunnet vi avvisningen med at vi hadde huset
fullt, Det er så mange sønner og døtre her i huset, med barnebarn, med
svogere og svigerinner, og derfor er det ikke plass til dere her, men
slavinnen skal vise dere vei til en grotte som tilhører oss, og som har
vært brukt til stall, og der kan dere innrette dere, det er ingen dyr
der nå, og da det var sagt, og vi hadde hørt de stakkars menneskenes
takksigelser, trakk vi oss tilbake til vårt eget lune hjem, og på dypet
av vår sjel følte vi da det usigelige velværet som følger med en god
samvittighet.»
Fra José Saramago: Jesusevangeliet.Oversatt av Kjell Risvik.
Fra José Saramago: Jesusevangeliet.Oversatt av Kjell Risvik.
Saramagos mest utfordrende og merkverdige
bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller
denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu
liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.
19. desember 2016
Litt mer om Félix Edouard Vallotton
Nytt bilde i dag, "Biblioteket" av Félix
Edouard Vallotton. For noen vil dette kanskje være et ukjent navn. Jeg må innrømme at det var det for meg. Men da jeg leste i Wikipedia (nynorsk) at han i 1890-årene særlig var kjent for tresnittene sine, og jeg så noen eksempler på dem, fikk jeg en a ha-opplevelse, for tresnittene hans, især det jeg viser nedenfor, har alle sett. Om Vallottons tresnitt skriver Wikipedia: "Verka syner påverknad både frå
post-impresjonisme, symbolisme og særleg frå japansk tresnitt. Vallotton sine tresnitt vart spreidd i
tidsskrift og bøker i Europa og i USA, og skal ha verka inn på den grafiske
kunsten til Edvard Munch, Aubrey Beardsley og Ernst Kirchner. Etter han gifta
seg i 1899 vigde han seg i hovudsak til måling."
18. desember 2016
15. desember 2016
13. desember 2016
Dagens spørsmål
Da jeg så denne oppfordringen, måtte jeg tenke litt. Bøker utfordrer, beriker etc, listen kunne bli lang over det bøker gjør med meg. Men forandre livet? Det er store ord. Har en bok forandret livet mitt? Kan jeg si det om en eneste bok? Bøker gjør større eller mindre inntrykk, ja vel, og så kan man jo si at enhver stor leseopplevelse forandrer livet i og med at den gjør noe med en. Men spørsmålet dreier seg vel om de virkelig store endringene i livet, og jeg kan ikke komme på en eneste bok som har medført noe sånt. Mennesker og opplevelser har, men ikke bøker. Det minner meg om Stefan Zweigs bok Sternstunden der Menschheit (på norsk: Evige øyeblikk) der han skildrer noen viktige historiske begivenheter. Av og til tenker jeg at jeg skal skrive om mine "Sternstunden", altså det knippet med skjellsettende begivenheter som virkelig forandret livet mitt. Jeg tror alle mennesker har opplevd slike øyeblikk. Men bøker? Ingen skjønnlitterære i hvert fall, og det er skjønnlitteraturen jeg først og fremst tenker på med bøker. Men dette er absolutt ikke til noen forkleinelse for bøkene og leseopplevelsene jeg har hatt! Bøker gleder meg hver dag - jeg gleder meg over de velfylte hyllene mine, jeg gleder meg til kveldens lesestunder, jeg nyter å gå oppdagelsesferd i egen hyller, for jeg har for lengst mistet oversikten. Her om dagen var det en oversetterkollega som trengte den norske versjonen av noen setninger i et av Montaignes essays, og det verket har jeg jo, så da var det en glede å finne det frem til ham og erfare at boksamlingen min virkelig fungerer som det biblioteket den er tenkt å være. Et svært personlig bibliotek, riktig nok, men med stor bredde. Og noen kvelder nå har jeg sittet og bladd i mitt rikholdige utvalg av hagebøker, med tanke på neste års sesong. Det er tross alt ikke lenge til sola snur! Akkurat det gjør noe med livet mitt - hvert år.
Lesingens irrganger
Da jeg var ferdig med Hermann Broch, gikk jeg litt lenger tilbake i tysk litteratur og leste Lucinde av Friedrich Schlegel. En bok jeg ikke hadde hørt om før jeg tilfeldig kom over den i Norsk Oversetterforenings leilighet i Berlin, hvor jeg oppholder meg av og til. En merkelig bok som ikke gjorde veldig stort inntrykk på meg, men jeg skjønner jo at den vakte oppsikt i sin samtid. Her er en omtale:
En
«skandale», «en estetisk uhyrlighet», er karakteristikker som har vært tatt i
bruk om romanen Lucinde fra 1799, en lovsang til den frie og sanselige kjærligheten,
det ultimate følelsenes og sansenes forhold mellom mann og kvinne. I kretsen
rundt Novalis, Fichte og Schelling var det en av romantikkens aller fremste
teoretikere, Friedrich Schlegel, bedrev sine skjønnlitterære eksperimenter, og
det ved å formulere et moderne kjærlighetens credo. I improvisasjoner,
stemningsbilder, refleksjoner og brev mellom to elskende sammenfatter han
hvordan kjærligheten som grensesprengende kraft bare lar seg virke-liggjøre i
et likeverdig forhold, kort sagt: en hyllest til kvinnen, til friheten, til
impulsiviteten, hengivelsen og den elskov som når de høyere sfærer såvel som de
jordiske.
Etterpå hadde jeg faktisk ikke noe på leselisten. Jeg opererer heller ikke egentlig med noen plan over den videre lesingen, men det hender jeg har bestemt meg for å lese det eller det. Jeg måtte derfor bruke "la boken komme til meg"-metoden og vandret langs hyllene. Boken som kom til meg, var Mrs. Dalloway av Virginia Woolf. Det er vel nå den eneste av hennes hovedverker jeg ikke har lest. Jeg har veldig stor sans for Woolf. Jeg mener hun er den aller beste når det gjelder stream of consciousness. Som leser trives jeg veldig godt i hennes selskap. Men boken går mot slutten, og hva da? De seneste årene har jeg lest mange av de store verkene i litteraturen, nå sist Mannen uten egenskaper. Men som jeg nettopp var inne på i et tidligere innlegg, og som også fremgår av leselistene til venstre, jeg leser faktisk nyere ting også. Og nå føler jeg at det er på tide å gjøre nettopp det. Så når jeg nå snart er ferdig med Woolf, tar jeg en tur på biblioteket, kikker i hylla for nye bøker og ser om det er noen som "kommer til meg" der. Jeg leser anmeldelser, men har ikke merket meg noen spesielle. Bestselgere er uinteressante for meg, jeg er ute etter det litt sære, gjerne språkdrevne. Jeg er ikke så interessert i bøker som "handler om noe", f.eks. Vigdis Hjorth. Språket hennes er dessuten for flatt for meg, for endimensjonalt.
5. desember 2016
4. desember 2016
Bøker i kunsten
A.C.W. Duncan: The Reading Girl (1896)
Bildet tilhører South Ayrshire Council i Skottland og befinner seg i Rozelle House Galleries.
Kanskje leser hun Duncans egne dikt. Duncan var en mindre kjent britisk maler og lyriker.
Grunnen til at jeg begynte å vise bilder (malerier) av lesende mennesker her på bloggen, var at jeg kom over så mange av dem når jeg søkter rundt på nettet etter litterært stoff. Det er en sann overflod av dette motivet i kunsten. De aller fleste modellene er kvinner. Jeg har prøvd å finne noen svar på hvorfor dette motivet er så populært, og ett svar er etter min mening ganske innlysende: Et lesende menneske sitter lenge i ro, og situasjonen gir en illusjon av at vedkommende ikke poserer. Å sitte å lese er jo en ganske naturlig aktivitet. At det stort sett er kvinner som avbildes, kommer av at de fleste malere har vært (og er?) menn. Modellene har ofte vært å finne i familien og vennekretsen.
Noen ganger brukes boken tydelig som staffasje - det forekommer oftest når modellen er en mann. Mens kvinnene stort sett er opptatt av det de leser, holder mannlige modeller ofte boken i hånden bare som en effekt, antagelig for å symbolisere kunnskap og intellekt. Slike bilder kan typisk være bestilte portretter av betydningsfulle personer, noe som for eksempel blir understreket av at vedkommende står oppreist. Det vanlige ellers er jo at de lesende modellene sitter eller ligger.
Motivene forteller nok også mye om forholdet til lesing til forskjellige tider, f.eks. tidligere tiders tjeneste- og arbeidsfolk som tydelig tar seg et stjålent øyeblikk til å lese i arbeidstiden. Vanlig er det også å lese religiøs litteratur - det var ofte det eneste tillatte i mange miljøer. Lesing for barn er heldigvis ikke uvanlig, men det er nesten alltid kvinner (mødre, søstre) som leser for dem. Når det gjelder barn som kan lese selv, gir bildene ofte uttrykk for intens konsentrasjon og leselyst.
Jeg undres om det finnes noen, kunsthistorikere eller andre, som har forsket på dette motivfeltet?
2. desember 2016
"Finnegans Wake" på norsk
Alle har alltid sagt at verket er uoversettelig. Men nå kommer det på norsk. En litterær sensasjon!
Les mer HER (Samlagets pressemelding) og HER (den norske Wikipedia-artikkelen). Selv har jeg ikke våget meg på dette verket på originalspråket engang, men den norske oversettelsen må jeg jo anskaffe meg.
Les mer HER (Samlagets pressemelding) og HER (den norske Wikipedia-artikkelen). Selv har jeg ikke våget meg på dette verket på originalspråket engang, men den norske oversettelsen må jeg jo anskaffe meg.
Litt av hva oversetteren har hatt å stri med.
Kanskje like greit å anskaffe denne med en gang? |
1. desember 2016
Leserapport
De som ikke har besøkt denne bloggen før og tror de kommer til en tradisjonell norsk bokblogg hvor årets bøker omtales og reklameres for, blir antagelig skuffet, for jeg denne bloggen handler bare om min lesing. Jeg leker ikke anmelder, og jeg leser fortrinnsvis innen det man kanskje litt pretensiøst kan kalle "den store tradisjon", altså kanonisk litteratur. Verdenslitteraturen. Man kan kalle det et dannelsesprosjekt. I år har jeg for eksempel lest Thomas Manns Trollfjellet og (omsider!) Robert Musils Mannen uten egenskaper. Kafka har det også vært en del av. Mye tidlig 1900-tall med andre ord. Men som man vil se av leselistene i venstre marg, er ikke dette bildet helt entydig. Det fremgår nok tydelig at Rune Christiansen er min norske yndlingsforfatter, og en norsk debutant finner man også på årets liste (Frederik Svindland). Ja, helt uten moderne innslag er listene slett ikke. Men jeg kan vel garantere at de er fri for bestselgere, altså de bøkene det snakkes om og reklameres mest høyrøstet for.
Når jeg har lest litt i litteraturhistorien rundt Thomas Mann og Robert Musil, har jeg stadig støtt på navnet Hermann Broch, uten at det har sagt meg noe. Men jeg fikk jo et tydelig inntrykk av at han var et stort navn i tysk litteratur. Etter Musil gikk jeg derfor i tyskhylla (jeg har bøkene inndelt etter nasjonalitet og/eller språkområder) og så etter om jeg hadde noe av Broch. Og det hadde jeg - langnovellen Barbara, visstnok en av hans mest kjente. Ifølge oversetterens etterord "en fortettet fortelling med sterke prosa-lyriske partier, der Broch altså tidvis presser språket til det ytterste i sitt forsøk på å formidle sine visjoner om menneskelivets dypeste enhet. Novellen regnes gjerne som Brochs fremste og mest representative mindre prosaverk. En naturalistisk begivenhet gjøres transparent på en måte som har ført til at flere forskere har satt Broch på linje med Kafka eller Joyce."
Så langt oversetteren Sverre Dahl (en av bok-Norges fremste germanister). Mellom linjene står det her at Broch er krevende å lese. Han minner i så måte mye om de essayistiske partiene i Mannen uten egenskaper. Men de nesten ugjennomtrengelige partiene hos såvel Musil som Broch overstråles av en nesten utrolig språklig skjønnhet og kunstnerisk høyverdighet.
Da jeg googlet litt på Broch og tittelen Barbara, oppdaget jeg noe morsomt. For et par år siden så vi på hjemmekinoen en tysk film som het nettopp Barbara. Den handler om en kvinnelig lege i Øst-Tyskland som regimet ikke stoler på, og som derfor sendes ut i provinsen som straff og for å bli holdt under oppsikt. Stor var min overraskelse da jeg nå fant ut at filmen er basert nettopp på Brochs novelle. En litt fri tilpasning riktignok, men likevel.
Når jeg har lest litt i litteraturhistorien rundt Thomas Mann og Robert Musil, har jeg stadig støtt på navnet Hermann Broch, uten at det har sagt meg noe. Men jeg fikk jo et tydelig inntrykk av at han var et stort navn i tysk litteratur. Etter Musil gikk jeg derfor i tyskhylla (jeg har bøkene inndelt etter nasjonalitet og/eller språkområder) og så etter om jeg hadde noe av Broch. Og det hadde jeg - langnovellen Barbara, visstnok en av hans mest kjente. Ifølge oversetterens etterord "en fortettet fortelling med sterke prosa-lyriske partier, der Broch altså tidvis presser språket til det ytterste i sitt forsøk på å formidle sine visjoner om menneskelivets dypeste enhet. Novellen regnes gjerne som Brochs fremste og mest representative mindre prosaverk. En naturalistisk begivenhet gjøres transparent på en måte som har ført til at flere forskere har satt Broch på linje med Kafka eller Joyce."
Så langt oversetteren Sverre Dahl (en av bok-Norges fremste germanister). Mellom linjene står det her at Broch er krevende å lese. Han minner i så måte mye om de essayistiske partiene i Mannen uten egenskaper. Men de nesten ugjennomtrengelige partiene hos såvel Musil som Broch overstråles av en nesten utrolig språklig skjønnhet og kunstnerisk høyverdighet.
Da jeg googlet litt på Broch og tittelen Barbara, oppdaget jeg noe morsomt. For et par år siden så vi på hjemmekinoen en tysk film som het nettopp Barbara. Den handler om en kvinnelig lege i Øst-Tyskland som regimet ikke stoler på, og som derfor sendes ut i provinsen som straff og for å bli holdt under oppsikt. Stor var min overraskelse da jeg nå fant ut at filmen er basert nettopp på Brochs novelle. En litt fri tilpasning riktignok, men likevel.
Stillbilde fra Christian Petzolds film Barbara (2012). En av flere nyere filmer som skildrer livet i DDR |
Abonner på:
Innlegg (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...