Emily in Paris

 Jo da, nå har vi sett "Emily in Paris" og så absolutt latt oss underholde. Jeg hadde lest de elendige kritikkene, men også merket meg populariteten. Etter den fantastiske franske kvalitetsserien "Ring min agent" hadde vi lyst på mer fransk, og siden krim og spenning ikke er aktuelt, falt valget altså på Emily. "Se det som en romantisk komedie" var et råd vi fikk, og det funket bra. Vi hadde ingen forventinger om at "Emily in Paris" skulle være en ny "Ring min agent". Skjønt en liten forbindelse var det jo, i og med at Philippine Leroy-Beaulieu, som spilte Catherine Barneville i "Ring min agent" (kona til Mathias), spiller en sentral rolle i Emily. "Emily in Paris" er malt med bred pensel, men som romantisk komedie funker den bra, og amerikanske Emilys møte med fransk språk og kultur byr på mye å humre av. Det samme gjelder Emilys antrekk, som nesten skifter for hvert sceneskift. 

"Emily in Paris" går på Netflix.

BLA!

Hver måned dumper BLA ned i postkassa her i mitt danske eksil. Etter min mening er BLA det beste litterære tidsskriftet i Norge. Utgitt av Bokvennen Forlag v/Gunnar Totland, redigert av Even Teistung og Ulla Svalheim. (Noen husker kanskje BLAs forgjenger, bladet Bokvennen, "bladet for bokelskere".) 

BLA omtaler seg selv som "Norges eneste månedsavis for litteraturkritikk og essayistikk". Det er nesten utrolig at det går an å drive et så innholdsrikt litterær tidsskrift med tolv utgivelser i året. Årets nummer 5 er nettopp ankommet, og stor var min overraskelse da hele fire sider var viet serien "Animorphs", som jeg oversatte samtlige bøker av i sin tid (54 i selve serien og 10 tilleggsbøker).  

Animorphs er en serie om fem tenåringer som ofrer alt for å hindre noen gråbrune romvesensengler å ta bolig i hjernen til intetanende ofre og ta over verden. For å kunne bekjempe sneglene, får de fem ungdommene evnen til å transformere, morfe, til alle mulige dyr. Denne evnen får de av et vennligsinnet romvesen, en andalitt.

Første bok på norsk kom i 1998, og responsen fra de unge leserne var så enorm at Gyldendal opprettet et eget forum på nettet der leserne kunne diskutere serien. Jeg var moderator for dette forumet, og fra et oversettersynspunkt var det utrolig nyttig og interessant å ha direkte kontakt med de svært engasjerte leserne. Utgivelsen gikk jo over flere år.

Animorphs har vært en enorm suksess verden over. Forsidene omtales i dag som ikoniske. Og noen ihuga Animorphs-lesere har kanskje fortsatt en pappeske på loftet med hele serien.

Jeg viser også et par andre eksempler på innholdet i BLA nr. 5/2021, blant annet et meget kreativ intervju med Knut Hamsun selv om Hamsun-debatten som igjen har blusset opp på grunn av Ståle Dingstads nylig utgitt studie "Knut Hamsun og det norske Holocaust". Senere i avisen har Frode Helmich Pedersen en metakritikk av dette anklageskriftet, som for meg var meget klargjørende om hvorfor vi fortsatt kan lese Hamsun, Som Pedersen sier :"Det er på sin plass at det fins forskning som peker på antisemittiske og rasistiske momenter i Hamsuns skjønnlitterære verk. Det er både naturlig, nødvendig og rimelig at dette dokumenteres. Men jeg tror vi er nødt til å innse at slike påpekninger neppe vil kunne føre til interessante nylesninger av disse verkene, rett og slett fordi de ikke fungerer som innganger til verkenes litterære rikdom," Han kommer også med et svært vektig sitat fra den legendariske tyske kritikeren Marcel Reich-Ranicki, som selv hadde merket nazistenes jødeforfølgelser på kroppen.

Mummiuniversets mor Tove Jansson får også et stor oppslag, illustrert med to av hennes egne malerier.

BLA er herved anbefalt på det sterkeste.

 

En god tittel er viktig

 

Jeg leser "Lillelord"

 

Hvem leser Johan Borgen i dag? har jeg av og til tenkt.

               Nå leser jeg selv «Lillelord», Borgens best kjente bok. Jeg har lest den før, i hvert fall har jeg lest i den, for jeg tror aldri jeg har lest den helt ut. Følgelig har jeg heller ikke lest hele trilogien, som jeg har tenkt å gjøre nå. (Når det gjelder «Lillelord», har jeg en mistanke om at jeg aldri har lest lenger enn til scenen der han får sin seksuelle debut med tante Kristine, som han hele tiden har funnet erotisk tiltrekkende.)

«Lillelord» foregår i tiden rundt utbruddet av første verdenskrig. Den er mer eller mindre selvbiografisk og den første i trilogien om den fremmelige Wilfred Sagen fra Oslos beste vestkant. Boken åpner med et juleselskap der den unge Wilfred etablerer sin veslevoksne «identitet», sjarmerende og ufordragelig på samme tid. Han har hyperreflektert motstand mot å bli fanget inn av de voksnes forventninger og roller, men er fullt i stand til å spille alle disse rollene med kjølig og ironisk perfeksjon. Romantrilogien følger Sagen frem til andre verdenskrig, og den gir Borgen rik anledning til å utforske sine mørke sider og negative muligheter.

Jeg har denne boken i bokklubbutgaven fra 1968, med Hans Jørgen Tomings karakteristiske grafiske design på smussomslaget (jfr. min nyvakte interesse for smussomslag noen innlegg nedenfor). Danskfødte Hans Jørgen Toming (1933-2002) bodde i Norge det meste av sitt voksne liv, og gjennom sitt arbeid med utgivelsene i Den norske Bokklubben gjennom 20 år fornyet han norsk bokkunst.

 Johan Borgen (1902-1979) var en av 1950- og 1960-tallets mest kjente norske forfatterpersonligheter, ustanselig til stede med romaner, noveller, kåserier i NRK radio og bokanmeldelser i Dagbladet.

 

 

Nye bøker

 

 

Til bursdagen min nylig fikk jeg to danske bøker av min kone. "Den danske bog om Norge"  av den norsk/danske journalisten Kristoffer Flakstad, norsk statsborger født og oppvokst i Danmark. Passende lansert på selveste 17. mai! Med sterke røtter i Norge, men samtidig med et blikk utenfra, tegner Flakstad et kjærlig portrett av Norge som nesten fikk meg til å grine første gang jeg bladde i boka. Han formidler også mye kunnskap. En bok som like gjerne kan leses av nordmenn som av dansker!

I "Kærlighed", tyve fortellinger om å elske og bli elsket, har den kjente TV-journalisten Anders Agger og den formodentlig også kjente fotografen Mingo (nytt navn for meg), fartet rundt i Danmark og intervjuet og fotografert kjente og ukjente dansker om kjærligheten i deres liv. En nydelig designet bok i stort format, en typisk coffee table book, men med et innhold som berører.

 

 

Ord for dagen

 

Writer's block

Writer's block, så vel i overført som i konkret betydning. Dobbeltbetydningen faller bort ved oversettelse, men denne boken, i form av en blokk, er altså ment som en hjelpende hånd til skrivende mennesker. Uansett hvor man slår opp, vil man finne et forslag, en øvelse, et sitat av en forfatter eller et bilde som kan stimulere kreativiteten. Jeg kjenner en dansk forfatter som har hatt konkret nytte av den.

PS En norsk tittel kunne jo vært "Skriveblokk" ...

Så mange grunner til å lese!

Jeg ble litt sjarmert av dette innlegget til 13 år gamle Vyshnika i Aftenpostens SiD-spalte i dag.

 

Det finnes så mange grunner til å lese

• Vyshnika Ragavan

13 år

Jeg forstår at lesing kan være kjedelig og slitsomt. Det kan være mer fristende å se en serie enn å lese masse ord. Men hvis du tenker deg nøye om, finnes det ingen gode grunner til ikke å lese.

Men det finnes haugevis av gode grunner til å gjøre det. Her er noen av dem.

 Ved å lese vekkes nye spørsmål i hodet som vi aldri har tenkt på. Lesing kan bidra til å øke konsentrasjonsevnen. Det kan også forbedre vokabularet og evnen til å fokusere. Det reduserer stress og holder hjernen aktiv. Man blir en bedre utgave av seg selv når man leser.

Forbedrer hukommelsen

Bøker hjelper med å utvikle språket og ordforrådet vårt. Å kjenne regler og grammatikk i eget språk kan gjøre det enklere å lære et fremmedspråk. Undersøkelser viser også at barn som leser, snakker bedre og har større ordforråd. De vil til og med ikke være så redd for å åpne seg for andre fremmede.

 Det er også mye kunnskap i bøkene. Bøker kan lære oss etikk, og de lar oss fundere på hva som er rett og kalt. Vi kan også lese om historie, geografi og naturvitenskap.

Visste du at lesing også kan forbedre hukommelsen vår? Nye bilder og minner som skapes i hodet mens du leser, danner nye koblinger som du sjelden vil glemme. Hvis du forbedrer hukommelsen din, vil du få store fordeler i fremtiden din. Du får bruk for dette i dagliglivet også.

Hvordan øke lesegleden din

 Det finnes så mange gode grunner til å lese bøker, men ungdom leser fortsatt lite. Men fortsatt leser ungdommer mindre. Én av fire unge gidder bare ikke å lese bøker. Og så mange som 74 prosent av unge mellom 15 år og 25 år leser under fem bøker i ÅRET!

 Så jeg vil gjerne gi noen tips til hvordan man kan øke lesegleden sin.

 Tips:

     Les som du vil: Er du mer glad i bøker på skjerm, les på nett.

    Synes du det er bedre å høre andre lese, hør på lydbøker.

    Snakk med andre om boken du har lest.

    Les høyt for deg selv eller for andre.

    Det er ikke alltid du må lese lange romaner. Tegneserier er også lov.

    Dra ofte på biblioteket.

    Ha alltid med en bok når du er på tur.

 

Au revoir nos chers amis

Hjemmelagd pizza og film er fast rutine på lørdag. I mange lørdager nå har filmen vært erstattet av den franske Netflix-serien "Dix pour cent", eller "Ring min agent" som den heter på norsk. Nå sist lørdag forlot staben i skuespilleragenturet ASK (akronym for Agence Samuel Kerr) kontorlokalene for siste gang. Her ser vi dem på bildet, fra venstre Andréa (Camille Cotin), Noémie (Laure Calamy), Mathias (Thibault de Montalembert), Stéfi (Sofia Leprince), Arlette (Liliane Rovère), Gabriel (Grégory Montel), Camille (Fanny Sidney) og Hervé (Nicolas Maury). For en fin gjeng.

En herlig velskrevet og velspilt serie, fri for vold og elendighet, men med fengslende og spennende mellommenneskelige relasjoner. Kjente franske skuespillere har hatt gjesteroller, i siste episode var det Jean Reno, som mange norske seere antagelig særlig forbinder med den engelsktalende Besson-filmen "Léon" fra 1994, som også var Natalie Portmans filmdebut.  

Herlig har det også vært å høre så mye fransk dagligtale. Min tilegnelse av det franske språk skrider langsomt fremover, men jeg har da skjønt mye av det som sies i serien, også en og annen oversettertabbe, som f.eks. når julenissen i begynnelsen av siste episode klager over at det er varmt i studioet og sier at "det er hundre grader her inne", så sier han på fransk "quarante degrés", altså førti grader. Kanskje oversetteren har syntes at det var bedre idiomatisk norsk å overdrive skikkelig, hva vet jeg. Men serien som sådan virker godt oversatt. 

Men nå er det altså slutt.

Jeg blir glad for kommentarer

Jeg har altså begynt å blogge igjen, etter over tre års pause. Det har jeg  kommentert i et tidligere innlegg. Mange av mine gamle lesere har sikkert falt av i løpet av fraværet. Jeg har meddelt på FB og Instagram at jeg er i gang igjen. Etter at jeg tok fatt igjen, har det nesten ikke kommet en eneste kommentar. Jeg skulle gjerne sett flere kommentarer til innleggene. Men jeg kunne også godt tenke meg noen kommentarer til bloggen som sådag, hva folk synes om den, hva som er godt eller dårlig, om den har noe særpreg, hvem som følger denne bloggen og hvorfor, etc. Jeg har inntrykk av at de fleste bokbloggere leker anmeldere. Mitt program er imidlertid å skrive om min egen lesing og mitt eget forhold til bøker generelt (litt om film og serier blir det nok også). Når jeg skriver om bøker jeg leser, er det altså ikke ment som anmeldelser, jeg forteller bare hva jeg helt subjektivt synes, hva de har betydd eller ikke betydd for meg. Profesjonelle anmeldelser krever kunnskap jeg ikke har. Jeg leser heller ikke det som de fleste andre leser; jeg følger min egen lyst og intuisjon, og det kan godt hende at noen synes jeg har en sær smak. Bøker på bestselgerlisten, bøker som debatteres i mediene, vil i svært liten grad bli omtalt her. Knausgård og Murakami for eksempel, er helt uinteressante for meg. Jeg kan ha sære leseinteresser og sær humor. Det var litt produktinformasjon. Men altså, kommenter gjerne. Det blir jeg glad for.
 

No vaccines for this

 

Litt mer om smussomslag

Smussomslaget skal gi et inntrykk av boka, være en forsmak på innholdet, en aperitif som skal angi stemningen. Selve permen forteller jo ingenting. For meg er smussomslaget rett og slett en del av boka. Her er omslaget til Simone de Beauvoirs posthumt utgitte bok "De uadskillelige", som kom på norsk i år. Jeg har også et innlegg om den litt nedenfor, i forbindelse med at jeg bidro en smule til oversettelsen. 

Når vi ser en interessant bok i bokhandelen, en innbundet sådan, er det smussomslaget som fanger oppmerksomheten. Først forsiden, selvsagt, men så snur vi boka og leser baksideteksten. Den er leserens første møte med innholdet i boka. Baksideteksten enten øker eller minsker lysten til å kjøpe boka. Helst det første, selvsagt, sett med forlagets øyne, men å skrive en god baksidetekst er en kunst. Å lage et godt omslag er like selvsagt også en kunst. Omslaget på "De uadskillelige" er laget av Johanne Hjorthol, en meget dyktig designer som jobber mye med bøker. Hvem som ha laget omslaget står som regel oppgitt på den såkalte kolofonsiden helt fremst, der det står en rekke tekniske faktaopplysninger som originaltittel (hvis det er en oversatt bok), copyright, hvor den er trykket, ISBN-nummer etc. 

Forsiden på dette omslaget viser enkel fotomontasje bestående av utsnitt av to svarthvite kvinneportretter som angir tonen i boka, både handling og tidsepoke. Når vi leser baksideteksten, får vi vite følgende (utdrag): De uadskillelige handler om den seksuelle og intellektuelle oppvåkningen til to "veloppdragne" og opprørske unge jenter i et miljø som forsøker å hindre dem i å bli frie og tenkende kvinner og vil lukke dem inne i rollen som hustru og mor. Teksten skildrer erfaringene som ligger til grunn for den feministiske filosofens opprør og verk [dvs. forfatteren, Simone de Beauvoir] - hennes dramatiske frigjøring og det fundamentale motsetningsforholdet mellom de intellektuelle og de konforme, senere grunnlaget for En ung pikes erindringer. 

Miljøet er et velstående, konservativt fransk borgerskap, og tiden er 1920-årene. Jeg leser denne boka nå, det er en likefrem og enkel men samtidig gripende og fengslende beretning. Kan absolutt anbefales.