Et kjapt blikk på engelsk humor

Humor har alltid betydd mye for meg, og især engelsk humor. Det begynte allerede i barndommen, med Jerome K. Jeromes bok Tre mann i en båt, som jeg vil karakterisere som verdens morsomste bok.
De siste ukene har jeg hatt min private lille kavalkade med engelsk nostalgi. Det begynte egentlig med at jeg fant frem en en CD jeg har med George Formby, berømt engelsk music hall-artist og filmskuespiller, med ukulelen som varemerke. Du kan se ham live HER.

En av mine nostalgiske yndlingssanger er Underneath the Arches. Jeg trodde det var Formby som sang den, men det viste seg å være et radarpar som het Flanagan and Allen. Dem kan du se HER Så måtte jeg kjøpe en CD med dem også.

Amazon er jo så flinke til å anbefale ting, så jeg begynte å kikke på gamle engelske filmer og endte opp med å kjøpe en som het Ghost Train med nok en engelsk komikertopp i hovedrollen, nemlig Arthur Askey. Filmen går i veldig korte trekk ut på at en tilfeldig forsamling av mennesker må tilbringe natten i venterommet på en øde landsens jernbanestasjon. Heldigvis (eller dessverre, alt etter hvordan man ser det) er komikeren Tommy Gander (Arthur Askey) blant dem og sørger for "never a dull moment" som han sier idet han plasserer sveivegrammofonen på bordet i DENNE scenen fra filmen.

Min absolutte favoritt blant engelske komikere er for øvrig Tommy Cooper, mannen med fezen. Han kan virkelig trylle, men for Cooper er det mye viktigere at det er morsomt. I sin tid regnet som en av verdens fysisk mest morsomme entertainere. Han hadde et utseende som fremkalte latter, og et utrolig kroppsspråk. Dessuten gjør han noe som er relativt sjeldent blant komikere; han ler av seg selv. Se Tommy Cooper HER.

Monty Python hadde med andre ord en rik tradisjon å bygge på da de kom. De fleste i min generasjon har en yndlingssketsj fra Monty Pyhtons Flying Circus, og HER er min: The Four Yorkshiremen.

Kvelden senker seg

En lang og produktiv arbeidsdag er til ende (korrekturlesing og oppretting av en oversettelse for Gyldendal Litteratur), bikkjene har fått kveldstur, og jeg sitter på uterommet med dagens sene middag og litt lesestoff. Det har ikke begynt å skumre ordentlig ennå, og regnet faller lett over hagen som brer seg ut foran meg. Det lukter gress og sensommer.

Som man vil se av bildet, består middagen av en enkel suppe med brød (hjemmebakt) og vann og vin til, og en liten osteanretning til dessert. På bordet ligger det noen aviser, tidsskrifter og bøker, til venstre for brettet Funny Way to be a Hero, en bok om britiske komikere. Bortenfor den ligger Ole Robert Sundes essaysamling Jeg er et vilt begrep, oppå et par nummer av Country Living. Så har vi en bunke aviser, og nyeste nummer av det katolske tidsskriftet St. Olav. Under dette ligger den nye IKEA-katalogen, og under den igjen nok et nummer av Country Living. Et nokså variert utvalg av lesestoff, vil jeg si.

Kikertsuppen min lages slik:

vann – ca ¾ liter
1 boks kikerter (skylles)
1 løk (gjerne rød) i biter
1 kløft hvitløk
1-2 gulrøtter i biter el. skiver
en liten neve kokosmasse
en liten neve pinjekjerner
2 buljongterninger (grønnsakbuljong)

Blandes godt og kokes sammen på svak varme lenge og vel, gjerne flere timer ....

Når du er klar til å spise: Tilsett 1 boks hakkede tomater og la det koke opp.
Server med en klatt rømme eller to og rikelig med hakket bladpersille.
Brød er godt til.

Hagen akkurat nå

Gammal dam
Ein frosk hoppar
Lyden av vatnet


Matsuo Bashō (1644-1694), oversatt av Paal-Helge Haugen


Når jeg kommer hjem fra morgenens hundetur, tar jeg alltid en tur ned i den japanske hagen min for å omstille meg til den roen og konsentrasjonen som jobbingen ved skrivebordet krever. I dag var hagen preget av kraftig regnskurer i natt og i dag morges. Bambusen hadde bøyd seg helt ned i dammen, og fortsatt dryppet det fra de store løvtrærne som danner et tak over deler av hagen. Fuktigheten forsterker synsinntrykk og dufter. Vann er liv.

(Det skal for ordens skyld opplyses at denne dammen ikke er gammel, og at frosken - som ikke kan ses på bildet - er av metall, men dette haikudiktet passet så godt.)

Oversetter på tur

På morgenturen med bikkjene i dag gikk jeg over parkeringsplassen til det lokale kjøpesenteret og stoppet opp et øyeblikk ved denne reklamen for kattemat «med masse proteiner for din katts muskler». Lyder det bra? Nei. Det er oversatt fra engelsk, dansk eller svensk av en person som hverken har oversetterkunnskap eller språkfølelse.

Problemet er eiendomspronomenet. På alle de tre nevnte språkene bruker man eiendomspronomen i mye større omfang enn på norsk, men da er disse småordene bare en slags syntaktisk fyllmasse, uten noe reelt betydningsinnhold. På norsk er et eiendomspronomen mye mer direkte personrettet, og når det i tillegg blir foranstilt, som her, gir det et høytidelig og formelt uttrykk, for ikke å si oppstyltet.

For å oversette til godt norsk, må vi derfor fjerne langt de fleste eiendomspronomenene. «Med masse proteiner for kattens muskler», burde det stått på denne plakaten, skjønt jeg liker ikke den formuleringen heller. Det er noe med «for» som også virker for direkte oversatt og unaturlig på meg. Jeg tror jeg ville sagt noe sånt som «med masse proteiner som gir katten muskler».

Sommernatt, eller nostalgien i bokhyllene

Foto: TM

Livet står i bokhyllene. Ja, det gjør det. De 6-7000 bøkene jeg omgir meg med, utgjør en dagbok. De representerer livets mange faser, fra barndommen til i dag. Denne dagboken er ikke tydbar for utenforstående, knapt nok for mine nærmeste. Den representerer en kode bare jeg kjenner.

En sommerkveld som denne, når jeg sitter her på «uterommet» med kveldens foreløpig tredje rødvinsglass og ser ut over hagen mens tussmørket senker seg og nattens lyder og dufter fyller luften, vandrer jeg tilbake langs bøkenes vei. Kvinnen i mitt liv har nemlig forlatt meg, riktig nok ikke for alltid, bare for noen uker, men det temporære savnet - og sommernatten - er nok til at jeg forflyttes tilbake til ungdommens desperate ensomhet. Som alle faser i mitt liv, var den ledsaget av bøker. De brakte trøst - noen hadde følt det samme som jeg, og satt ord på det. Det kunne for eksempel være den unge Arnulf Øverland:

I natt står døren åpen
til mitt skumrende hus.
Døren står åoen
for alle høstens vinde.
- Om nogen kom på veien,
så sitter jeg herinne.

[ ... ]

I natt stod døren åpen.
Nu stenger jeg min dør.
Og jeg har gjort det ofte,
jeg kjenner det fra før.
Og ennu skal jeg mangen gang
for fire tomme vegger
synge den samme sang.

Arnulf Øverland: «Hunger» fra Den ensomme fest (1911)
Arnulf Øverland: Jeg gikk i rosengården. Kjærlighetsdikt i utvalg. Aschehoug 1960.


Tor Jonsson visste også hvordan jeg hadde det:

Tyngst var den lange natta
da ingen kom.
Men jarnnetters sorg i mitt hjarte
talar eg aldri om.

Jarnnetters sorg for henne
eg aldri fann,
er tagal som sorga frå alle
usæle armodsland.

Jarnnetters sorg i verda
har aldri dag.
Min elskhug har berre mitt eige
einslege hjarteslag.

Tor Jonsson: «Jarnnetter» fra Jarnnetter (1948)
Tor Jonsson: Dikt i samling, Noregs Boklag 1967.

Trist, ikke sant? Thomas Mann viste også solidaritet gjennom sin Tonio Kröger, som forlater danseskolens vrimmel for å være alene med forelskelsen i Inge(borg), som han håper skal komme etter ham ut i den mørke gangen der han står ved et vindu han ikke engang kan se ut av:

«Hun måtte komme! Hun måtte merke at han var borte, måtte føle hvordan han hadde det. Måtte stjele seg ut til ham, selv om det bare var av medlidenhet, legge hånden på skulderen hans og si: Kom nå inn til oss og mor deg, jeg er glad i deg. Og han lyttet bak seg og ventet i tåpelig spenning på at hun skulle komme. Men den som ikke kom, var Inge, slikt hendte ikke her på jorden.»

Thomas Mann: «Tonio Kröger» fra Døden i Venedig og andre noveller, Gyldendals Kjempelanterner 1972.

Pär Lagerkvist bidro også med en viss trøst (eller hva man skal kalle det):

«Andra får ro hos dig.
Andra brinner i din eld, vilar i dina lågande armar.
Men vad är deras lycka
mot min tomhet,
deras glödande förening med dig
mot min ensamhet.»

Pär Lagerkvist: Aftonland (1953)

Og Carl Sandburg visste hvordan det var å bli avvist:

«You and a ring of stars
may mention my name
and then forget me.

Love is a fool star.»

Carl Sandburg: «Offering and Rebuff» fra Honey and Salt (1953)

Men drømmen ble næret av Shakespeare:

«All days are nights to see till I see thee,
And nights, bright days when dreams do show me thee.»

William Shakespeare: Sonnets.

Og det ordnet seg til slutt. Hun kom. Og hun kommer igjen.

Rødvin: René Barbier Classic 2007.
Musikk: Astrakan Café. Anouar Brahem Trio.
Hage: Min egen.
Lyseffekter (skumring med overgang til natt): Naturens egen.

Ainas bok

Det bokbloggende Norge gleder seg nå selvfølgelig med Aina over debutboka hennes Ingen må vite. I motsetning til bokas tittel må alle vite at den nå er kommet i handelen eller er på vei til en bokhandel nær deg, og jeg går som en selvfølge ut fra at alle bokbloggere kjøper denne boka i ren og skjær solidaritet med debutanten. Og blogger om den, selvsagt. HER finner du Samlagets omtale av boka. Denne omtalen var ikke der tidligere i dag, men jeg pushet litt på dem, så nå er den på plass. Men de fleste som har fulgt med på Ainas egen blogg har jo fått et godt innblikk i boka allerede.

Ord for dagen

"Try again. Fail again. Fail better."

(Skrivetips fra Samuel Beckett)

De gamle er eldst

Bokettersynet er hjemme hos Jan Kjærstad i helgens nummer av Dagblad-Magasinet. «To av Kjærstads favoritter, Virginia Woolf og James Joyce, strekker seg dovent utover hyllemeterne. Det er røft regnet hundre år siden de skrev sine store bøker, Woolfs «Mrs. Dalloway» og «Til fyret», Joyces «Ulysses» og «Finnegans Wake».
- Jeg holder dem begge like høyt, forteller Kjærstad. - Woolf når nok dypere inn i meg. Men ingen legger lista høyere enn Joyce. Tenk bare å skrive ei bok som handler om natta, som han gjør, med utgangspunkt i at vi bruker en tredjedel av livet på å sove.
Den britiske damen, som tok sitt eget liv i 1941, og den kosmopolitiske iren er også begge faste innslag på pensumlister og i samtalene på bokbransjefester.
- Jeg leste «Til fyret» i tjueåra en gang, men det var mest for å henge med i kafésamtalene, innrømmer Kjærstad. - Men den har åpnet seg for meg på nytt i ettertid. Det har vel noe med modenhet å gjøre. Hos Woolf er det alminnelige og det unike formidlet med samme kraft.
Forfatteren blar opp i en Joyce-bok full av understrekinger. «Bak de duvende skinkene hennes» er et av uttrykkene han har latt blyanten utheve.
- Også Joyce har dette sanselige, det er fullt av lukter og smaker. Og det er blendende virtuost.

Iris

Sesselja gjorde meg for en tid siden oppmerksom på filmen Iris, om den engelske forfatteren Iris Murdoch. En rekke av hennes bøker er oversatt til norsk, men hun glimrer med sitt fravær i mine hyller, og for meg har hun bare vært et navn i den litterære vrimmelen. Den engelske Wikipedia-artikkelen om henne finner du HER.

Ved nærmere ettertanke har jeg nok oppfanget noe om at hun hadde Alzheimer, og det er nettopp det filmen handler om. Trist film, tenker man kanskje da, og det var den jo, i den grad at jeg hadde tårer i øynene på slutten. Men samtidig en vakker og god film (og en sann historie) om et skapende, levende menneske og et livslangt trofast ekteskap gjennom gode og vonde dager. Glimrende spill av Judi Dench som Iris Murdoch og av Jim Broadbent som ektemannen John Bayley. Kate Winslet gjør en meget god innsats som den unge Murdoch.

Kort sagt en anbefaling jeg bare kan bringe videre, ikke minst for dem som, i likhet med meg, liker filmer som handler om forfattere. To andre i samme sjanger som kan anbefales (jeg har kanskje gjort det før) er The Hours om Virginia Woolf (Nicole Kidman) og Sylvia om Sylvia Plath (Gwyneth Paltrow).

Ord for dagen

"Serious sport has nothing to do with fair play. It is bound up with hatred, jealousy, boastfulness, disregard of all rules and sadistic pleasure in witnessing violence: in other words it is war minus the shooting."

George Orwell i essayet "The Sporting Spirit", første gang publisert i Tribune, London 14. desember 1945.

Dagens ord for dagen er selvsagt ikke tilfeldig valgt. Med dette sitatet ønsker jeg å uttrykke min forakt og totale mangel på interesse så vel for de olympiske dopinglekene i Beijing spesielt samt stort sett alt av sport og idrett generelt.

Tove og Franz er sant

«Å stjæle litt fra Shakespeare» har nok vært løsningen for mang en forfatter, for Shakespeare skrev jo om alt. Tove Nilsen derimot, stjæler fra Kafka:

Slik lyder som kjent åpningssetningen i Prosessen:
«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.»

Og slik lyder åpningssetningen i Tove Nilsens Øyets sult:
«Noen må ha tystet på meg, for den morgenen de kom gikk de ut av bilen og rett inn i riktig oppgang.»

Det er helt bevisst gjort; hun skriver om det selv i Skrivefest: «Det følgende hadde jeg nok ikke villet innrømme hvis ikke denne romanen hadde blitt innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, men fordi forfengeligheten min fremdeles kan kroe seg over den slags, tør jeg si at jeg åpnet med å omskrive Kafkas åpning av Prosessen for å gi et signal om at dette var noe mer enn vanlig spenning.»

Så det, så.