Nobelprisen til Jean-Marie Gustave Le Clézio

Med denne boka er Le Clézio representert i mine hyller. Jeg kjøpte den på mammut i 1974 og husker den som en stor leseopplevelse.




Horace har talt - årets Nobelpris i litteratur går til den franske forfatteren Jean-Marie Gustave Le Clézio. Neppe noe kjent navn for norske lesere flest selv om han regnes som en av de fremste franske forfattere i vår tid - men hva vet vi om fransk litteratur når det kommer til stykket? Han er ikke engang nevnt i norske Wikipedia. Den engelske Wikipedia-artikkelen, som du finner HER, er ikke så omfattende at det gjør noe, den heller, men den er i hvert fall oppdatert med dagens begivenhet!

Årets tildeling står på sett og vis i stil med fjorårets til Doris Lessing. Det virker på meg som om Svenska Akademien har lagt seg på en nostalgisk bølge, og at de nå har satt seg fore å hedre fordums storheter. Skjønt - nå tar jeg litt hardt i. Le Clézio er tross alt bare 68 og sikkert fortsatt going strong for alt hva jeg vet. Det jeg tenker på, er vel at fransk litteratur ikke har den samme posisjonen i verdenssammenheng i dag som for en del tiår siden. Man kan mene hva man vil om årets tildeling - og mye kommer som vanlig sikkert til å bli ment, men en ting skal Svenska Akademien ha - de lefler ikke med trender og "politisk korrekthet", men setter sin egen suverene dagsorden.




"Det må da sikkert tjene til noe å skrive. Men til hva? Disse små kråketærne som beveger seg framover på egen hånd, nesten på egen hånd, som dekker det hvite papiret, som krasser seg fram over de slette flatene, som trekker opp tankene etter hvert som de beveger seg. De beskjærer. De justerer. De karikerer. Jeg setter stor pris på denne hær av sløyfer og prikker. Noe av meg selv lever i dem. Jeg føler at de bringer meg nærmere virkeligheten, selv om de ikke når det perfekte, selv om de ikke virkelig meddeler noe. Med dem omformes alt til historier, alt beveger seg mot en slutt. Jeg vet ikke når de vil stanse. Det de har å fortelle er sant eller usant, det kommer ut på ett for meg. Det er ikke derfor jeg lytter til dem. Jeg liker dem, og jeg liker å la meg narre av rytmen i den fremadskridende bevegelsen, jeg liker å gi på båten alt håp om en dag å forstå dem."

JMG Le Clézio: Den materielle ekstase, Cappelen 1968. Oversatt av Leif Tufte.
Originalutgave: L'exstase matérielle, Éditions Gallimard 1967.

Nye bøker

To nye bøker i posten i dag, Edmund Austigards Krinsereglane og nynorskprofessor Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv! Om biografi. Den siste nylig omtalt her i bloggen. Jeg har lånt den på biblioteket, men måtte ha den selv. Og Austigard ga meg lyst på mer etter Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu.

Ord for dagen

"Selv en glitrende penn er en usikker inntektskilde."
Tom Lotherington
Forfatternes litteraturhistorie (Gyldendal 1981), bind 3, "Herman Wildenvey - under det skjønnes skjønne fane".

Ord for dagen

No one has ever stepped twice into the same river.
But did anyone ever step twice into the same book?
Marina Tsvetaeva


Dette utsagnet var så bra at jeg rappet det fra Spectatia. Og hvis du, som jeg, nå ble nysgjerrig på hvem Marina Tsvetaeva er eller var, finner du noe av svaret HER, på Wikipedia.

"Ken Lee"

DENNE snutten fra den bulgarske Idol-konkurransen ble vist opptil flere ganger på oversetterforeningens høsteminar nå i helgen, til forsamlingens store begeistring. Språk kan være vanskelig, men makan ...

Bastianprisen

Litteraturinteresserte har kanskje fått med seg at Norsk Oversetterforenings egen oversetterpris, Bastianprisen, ble utdelt før helgen. Den såkalte "voksen-Bastian" gikk til Per Qvale for Thomas Manns Lotte i Weimar, mens "barne-Bastian" gikk til Ragnar Hovland for Georgs magiske medisin til nynorsk.
Som lesere av bloggen kanskje også har fått med seg, var jeg et av de tre medlemmene i komiteen for barne-Bastian, og begrunnelsen for tildelingen lyder slik (tale fremført av komiteens formann under arrangementet):

"Prisen skal gis til en oversetter for en ”fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk” for barn eller ungdom. I år var det virkelig en oversettelse som raget både frem og opp. Alle juryens medlemmer lot seg rive med og begeistre hver for seg ved første gangs gjennomlesing av boka. Og begeistringen ble ikke svekket av finlesing, gjennomdrøfting og sammenligning med originalen. Vi mener oversettelsen er fremragende av flere grunner:

- Den er trofast mot originalen når det gjelder form, innhold og stilnivå. Den er like leken, like rampete og like absurd poetisk. Det gjelder også de to-tre diktene.

- Den er helt norsk i ordvalg og uttrykksmåte. Språket er nært, muntlig og friskt, og originalspråket kommer ikke til syne. Norske idiomer er brukt på en selvfølgelig og overbevisende måte, også der en direkte oversettelse kunne tolereres, men gjøre opplevelsen fattigere.

- Den er dristig. Her er det snakk om en ny oversettelse – i en ny målform - av en barnebokklassiker som allerede er kjent og elsket av flere generasjoner norske lesere.

- Den er elegant og sømløs og vitner om en erfaren oversetter med en forfatters kjærlighet til det nynorske språket. Ja, oversetteren er også forfatter. Men han (for det er en han) har ikke falt for fristelsen til å legge til noe i teksten som ikke står der i originalen.

- Den er frisk og morsom og kan fungere som en magisk medisin mot triste hverdager.

Bastianprisen 2008 går til Ragnar Hovland for oversettelse fra engelsk til norsk av Georgs magiske medisin."

På seminar

Typisk scene fra oversetterseminar.



Denne helgen befinner jeg meg på DETTE hotellet sammen med ca. åtti kolleger. Det er Norsk Oversetterforenings tradisjonelle høstseminar som pågår her i tre dager, et faglig og sosialt påfyll. Oversetteri fremstilles jo gjerne som verdens ensomste yrke, så da er det trivelig å komme sammen av og til.
Programmet dreier seg oversettelse, språk og fagpolitikk, og innimellom er det quiz, kaffepauser og korte, men underholdende innlegg der medlemmene forteller om sin morsomste oversetterutfordring. Og maten og vinen er aldeles utmerket.

Da Proust sto tidligere opp enn vanlig

I sin selvbiografi Reisen gjennem livet (jfr. tre innlegg nedenfor) forteller den norske toppdiplomaten Fritz Wedel Jarlsberg om sitt liv i de høyere sirkler i datidens Europa, enten de er kongelige, politiske, aristokratiske eller aller helst en blanding av alt. Heller ikke litterære kretser er ham fremmed - under første verdenskrig var han i Paris, og hvem andre sto ikke tidligere opp enn vanlig for å treffe ham, enn selveste Proust (Proust lå som kjent til sengs hele dagen):

«De fleste av mine venner var ved fronten, men der var en kreds av litterære personligheter tilbake i Paris, og de optok mig venlig i sin midte. Der maa sitte litt igjen av min ungdoms poetiske aare, for det varte ikke længe før det rygtedes at jeg ikke var uværdig til at optages i Olympen. Hvad jeg i al uskyldighet sa, blev repeteret og dekreteret at være av sjelden aandfuldhet. L’esprit parisien! Jeg er for beskeden til at fortælle alt hvad som blev sagt, idet jeg nærmest tror at aarsaken til disse rygter var at folk saa mig i selskap med litterære aander fra Jacques-Emile Blanche til Jean Cocteau, og hørte at Marcel Proust en gang hadde staat op litt før han pleiet om aftenen, for at træffe mig ved 10- eller 11-tiden hos fælles venner.»

"Hemmende uvitenhet"

Horace Engdahl, sekretæren i Svenska Akademien, en av Sveriges mest kjente intellektuelle og mannen som hvert år forkynner hvem som får nobelprisen i litteratur, har påkalt seg det litterære Amerikas vrede ved å påstå at amerikansk litteratur er for isolert og preget av hemmende uvitenhet. Les mer HER.

Medblogger Spectatia har også befattet seg med Horace og den kommende nobelprisen i flere av sine siste innlegg. Bloggen hennes finner du HER. Skal vi lese mellom linjene i Horaces uttalelser, ser det stygt ut for hennes yndling Philip Roth.

For dem som ikke fikk med seg at jeg selv var så heldig å treffe Horace i sommer og få en dedikasjon i hans aforismesamling Meteorer, bringer jeg denne etterretningen i reprise. Dedikasjonen lyder: "Jørn, med kollegial hälsning på tröskeln till världslitteraturen. Horace E."

Kollegial hilsen ... jeg rødmer. Men jeg ble veldig glad for dedikasjonen.

Navnet skjemmer ingen

Forestill dere at Märtha Louise eller Ari roper på ungene sine:

- Leah Isadora, Maud Angelica og Emma Tallulah, nå må dere komme inn og spise!

Hjelp. Jeg hadde gått i surr.

Reisen gjennem livet

En selvbiografi jeg har i mine hyller, og som jeg har lest med stor fornøyelse, er Fritz Wedel Jarlsbergs Reisen gjennem livet, Gyldendal 1932. En av Norges fremste diplomater gjennom tidene. Store Norske Leksikons korte biografi lyder slik:

«Wedel Jarlsberg, Fredrik (Fritz) Hartvig Herman, 1855-1942, født i Oslo, norsk diplomat. Cand.jur. 1879, fra samme år knyttet til diplomatiet. Norsk-svensk minister i Madrid 1891-97 og 1902-05. Sommeren og høsten 1905 var han den provisoriske norske regjerings utsending i København, der han med stor dyktighet ledet forhandlingene i forbindelse med valget av prins Carl til norsk konge. 1906-30 sendemann i Paris, inntil 1921 også i Madrid og Lisboa, der han gjorde en stor innsats for å bevare Norges nøytralitet under første verdenskrig. Han har æren for Svalbardtraktaten av 1920, som skaffet Norge suvereniteten over Svalbard. Etter sin avgang forsøkte han også å finne en løsning på tvisten mellom Norge og Danmark om Øst-Grønland, men her uten hell. I 1909 kjøpte han eiendommen Skaugum i Asker, som han forærte til kronprins Olav ved bryllupet 1929. Utgav memoarverket Reisen gjennem livet (1932) og 1905. Kongevalget (1946).»

Det er med andre ord helt eller delvis takket være ham at Norge var nøytralt under 1. verdenskrig, at danske prins Carl ble den norske Haakon VII, at Norge i dag har Svalbard, og at Haakon Magnus og Mette Marit har Skaugum å bo på. Ingen smågutt, med andre ord. Utgangspunktet var da også godt, født som han var inn i det absolutte toppsjiktet av norsk aristokrati.

Wedel Jarlsberg begynner, ikke uvanlig, sin livsskildring med fødselen:

«Den 7de juli 1855 var det stor opstandelse i fideikommisgaarden, hvor den gamle general Wedel bodde sammen med sin datter og svigersøn. Baronesse Julie ventet hvert øieblik sit andet barn. Det første hadde været en liten pike. Der var ingen mandlige arvinger i den gren av familien.
Saa kom jeg til verden kl. 3 om eftermiddagen, og jeg kan si at jeg bragte glæde til hele familien. Jeg hadde været temmelig nysgjerrig, for jeg kom tre uker for tidlig, og gamle tanter fortalte mig senere at jeg var saa spinkel og daarlig at de hadde maattet lægge mig i en cigarkasse med bomuld for at holde mig i live. Det skal ingen se paa mig nu.
Jeg blev døpt efter alle kunstens regler, og blev baaret over daaben av baronesse Mathilde Wedel Jarlsberg, født grevinde Armfeldt, en sønnedatter av Gustav Mauritz Armfeldt.
To aar efter døde min bedstefar generalen. Han var født i 1781 mens hans far var gesandt i Neapel. Kongen av begge Sicilier hadde staat fadder til ham og samtidig utnævnt ham til løitnant i sin hær. Da han døde i 1857 som virkelig general, den eneste vi har hat i Norge, hadde han altsaa været officer i 76 aar. Efter hans død maatte mine forældre flytte fra hans embedsbolig, og efter nogen tid fandt de en leilighet i nr. 19 Kristian Augusts gate, et ganske nyt hus opført av murmester Metz. Der tilbragte jeg hele min barndom og hadde Tullinløkken, hvor der da ingen muséer var, til min lekeplads. Vi var lykkelige med det. Vi var ikke saa forvænte som nu. Det var ikke tale om Holmenkollen, Frognersæteren eller Sarabraaten andet end for de faa som var inviteret av Thomas Heftye.
Mine første erindringer er knyttet til et ophold mine forældre med min søster og mig gjorde paa Bogstad, hos onkel Herman og tante Nini. Under hele min ungdom var disse alltid gjestfriheten selv, og deres yngste søn, Karl Wedel Jarlsberg, blev min trofaste ven saa længe han levet. Bogstad var for os barn et lyspunkt i vinteren. Sne og akning, slædefart og bjeldeklang, og saa den store sal hvor vi lekte og danset, alt det tænker jeg endnu paa med taknemmelighet.
Imidlertid læste jeg ABC-en med min mor, og det var en sjelden og morsom ABC jeg fik, med tegninger. Av en av disse og forklaringen dertil lærte jeg noget som prentet sig i min erindring. Det var ved bokstavet K. Tegningen var en krokodille, og ved siden av stod der: «Naar krokodillen ynksomst græder, den aller snarest smaa børn opæder.» Jeg kan slet ikke si hvor denne første livsvisdom ofte har været mig til nytte senere i livet, naar jeg ved underhandlinger eller andre anledninger har været paa veien til at la mig bløtgjøre i utide.»