Flammesvar

Og Flammes svar (jfr. innlegget under), i dagens nummer av Dagsavisen, står, foruten på side 6 i papirutgaven, å lese HER.

Kompisklubben Flamme

Er Flamme forlag en kompisklubb der alle forfatterne kopierer forlegger Nils-Øyvind Haagensen? Det kan du lese mer om i Dagsavisen i dag, eller HER. 

"I nølingen nøler han ikke"

Om kvelden, i stedet for å ta frem boken/bøkene jeg egentlig leser, hender det at jeg vandrer litt langs bokhyllene og finner frem et lite utvalg bøker som jeg blar i. For, som jeg har bekjent før, i tillegg til å være en planmessig leser, er jeg også en bladrer. Å sette seg til med en slik bunke er som et litterært tapasmåltid. Det kan komme mange velsmakende godbiter ut av det. I går kveld blant annet denne:

«Og vi kan spørre, som Heidegger, hva er litteraturens opphav, og svaret må bli forfatteren, hvis vi skal svare som filosofen, for «Kunstneren er verkets opphav», som igjen blir til gjennom sitt verk, som kunstner, forfatter, og vi er like langt, som hos Franz Kafka der han nøler overfor sin forlovede, tviler på ekteskapet, tviler på sin skrift, samtidig som det er ekteskapet som skaper mannen, skriften, forfatteren, og han nøler, velger ikke ektemannen, forfatterskapet, legger ut muligheten, setningen, og trekker begge deler tilbake, plusser i samme slengen på en liste over alle de tenkelige negative konsekvenser av et giftermål, og dette er Kafkas vesen, uten tvil, i nølingen nøler han ikke, det er hans vesen, som mann og som kunstner, forfatter, er og blir han den store europeiske nøleren, etter mønster av andre nølere selvfølgelig, særlig Flaubert, som var mesternøleren inntil Kafka kom og tok over tronen.»

Morten Claussen: Livet i Venedig. En litterær reise. Solum 2006.

Hva skal jeg si?

Tehme Melck: Innendørs landskap med fjell og skyer



Vel. Hva skal jeg si? Nå skal jeg ikke gjøre dette til en veldig personlig og følelsesladd greie, men uberørt blir man jo ikke av sånne tilbakemeldinger (jfr. kommentarene til innlegget nedenfor). Om jeg aldri så mye blogger for min egen skyld, er bloggingen også en form for kommunikasjon, for å bruke et litt forslitt moteord. Ainas «eg trur du vil sakne det» har unektelig mye for seg (jeg har begynt å savne det etter bare ett døgn ...), og Cyno Grassators forslag om en mellomløsning tangerer en tanke jeg selv var inne på, nemlig å redusere aktiviteten. Det vil i praksis si at jeg fritar meg selv fra mitt selvpålagte krav om minst ett innlegg per dag, og så får vi se. Men pausen blir neppe så lang likevel.

BLOGGPAUSE

Jeg gjør nå som Spectatia (HER), jeg tar en pause fra bloggingen. Jeg har nå blogget relativt intenst i over to år - med intenst mener jeg godt over ett blogginnlegg per dag i gjennomsnitt. Bloggingen tar tid, tid jeg nå ønsker å bruke på andre ting. Jeg kommer helt sikkert til å savne bloggingen, men håper savnet blir oppveid av tilfredsheten over å få tid til andre prosjekter.

Et alternativ til å ta helt pause kunne selvsagt være å redusere aktiviteten, men for meg er det litt sånn enten-eller, så målet er å ta HELT pause i hvert fall i en måneds tid - og kanskje for alltid. Vi får se.

Art Center Berlin im wunderschönen Monat Mai

Som billedkunstner er jeg med i en kunstnergruppe som skal ha utstilling i et stort galleri sentralt i Berlin i mai. Som de fleste vil vite, er Berlin en kunstmetropol i Europa, så det er selvsagt stort å få stille ut her. Forberedelsene pågår - finansiering via sponsorer, arbeid med katalog, etc. En nær venn av meg, som er doktor i kunsthistorie, skal skrive forord til katalogen, og utstillingen skal sannsynligvis åpnes av den norske ambassadøren. 

Som vanlig synes jeg at mine bilder ikke holder mål. Og hva skal jeg vise? Jeg har bestemt meg for å gå for svart-hvitt. Og hva kan vel da passe bedre enn dette bildet, som jeg tok i Berlin i september, og som kanskje kan være en kommentar til verdenssituasjonen akkurat nå. Eller til min egen, indre stemning. Jeg vet ikke. Noen som kan se hvor bildet er fra, forresten? Det er tatt på et meget kjent sted i Berlin, og jeg følte meg lettere kafkask da jeg tok det.

Men jeg ser frem til utstillingen, tross alt. Jeg skal bo i samme leilighet som sist da jeg var i Berlin, og i forbindelse med utstillingen skal jeg også lage en personlig katalog, som jeg så smått har begynt å arbeide med. 

Mesteren og Margarita

Dagsavisen har bra kulturstoff, i dag blant annet et intervju med Torhild Viken i De norske Bokklubbene, redaktøren bak serier som Verdens hellige skrifter og Århundrets Bibliotek. Sistnevnte serier avsluttes nå med bok nr. 110, som er Orhan Pamuks Svart bok. 1,4 millioner bøker i denne serien står nå i norske bokhyller, med det karakteristiske marmormotivet på omslaget, som symboliserer det evigvarende.

Torhild Vikens personlige favoritt er Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita, som jeg nå fikk veldig lyst til å lese om igjen, så da tar jeg like godt et sitat fra den. Det støtter jo også oppunder min påstand om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet ...

«Følg meg, leser! Hvem har fortalt deg at det ikke finnes ekte, trofast, evig kjærlighet her i verden? Måtte en slik løgner få sin motbydelige tunge skåret av!
Følg meg, min leser, meg og bare meg, så skal jeg vise deg slik kjærlighet!»
Margarita i Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita. Århundrets Bibliotek, De norske Bokklubbene 2000. Oversatt av Erik Egeberg.

Engelske uttaleøvelser

Våken? Fått myket opp tunga? Da er det bare å gå i gang:


Trinn 1: Begynnere

Tre hekser ser på tre Swatch-klokker. Hvilken heks ser på hvilken Swatch-klokke?

Three witches watch three Swatch watches. Which witch watches which Swatch watch?

Trinn 2: Viderekomne

Tre kjønnsopererte hekser ser på knappene på tre Swatch-klokker. Hvilken kjønnsoperert heks ser på hvilken Swatch-klokke-knapp?

Three switched witches watch three Swatch watch switches. Which switched witch watches which Swatch watch switch?

Trinn 3: Avansert

Tre sveitsiske hekse-tisper, som ønsker å være kjønnsopererte sveitsiske hekse-tisper, ønsker å se på sveitsiske Swatch- klokke-knapper. Hvilken sveitsisk hekse-tispe, som ønsker å være en kjønnsoperert sveitsisk hekse-tispe, ønsker å se på hvilken sveitsisk Swatch-klokke-knapp?

Three swiss witch-bitches, which wished to be switched swiss witch-bitches, wish to watch three swiss Swatch watch switches. Which swiss witch-bitch which wishes to be a switched swiss witch-bitch, wishes to watch which swiss Swatch watch switch?

Feste, skrifte

Jeg mottok nylig min tredje Flamme-singel, som var et festskrift til Gunnhild Øyehaug på 34-årsdagen. Flamme-singlene er beskjedne i omfang og raskt lest, og utgjør dermed et bra bidrag til listen over leste bøker. Det er nesten litt juks!

Jeg har ikke noe forhold til Gunnhild Øyehaug. Jeg har hennes Knutar, men har ikke lest den. Og jeg hører ikke til dem som har anskaffet Vente, blinke eller satt meg på liste på biblioteket, fordi jeg bare i svært liten grad lar min lesing påvirkes av hva som er populært og omtalt her og nå.

Men festskriftet var lesing god nok, med eller uten et forhold til skriftets objekt. Boken hadde bidrag av Olaug Nilssen, Johan Harstad, Tiril Broch Aakre, Kjersti Rorgemoen og R&B og B&R. Av disse må jeg innrømme at jeg bare kjenner til de to første fra før.

Om jeg er blitt noe klokere på Gunnhild Øyehaug etter lesingen av festskriftet, er tvilsomt. Jeg vet nå riktig nok at Olaug Nilssen betrakter henne som en bedre forfatter enn hun selv er, selv om Olaug Nilssen lenger har vært den best kjente unge kvinnelige norske forfatteren. Men det er kanskje i ferd med å forandre seg nå? Olaug Nilssen mener også at Gunnhild Øyehaug er bedre til å lage mat, gjøre husarbeid og kjøre bil enn hun selv er, ja, leseren må rett og slett konkludere med at Gunnhild Øyehaug, ut fra Olaug Nilssens egen sammenligning av de to, er bedre til det meste. Og siden Gunnhild Øyehaug også er den mest beskjedne av dem, vil hun neppe, etter Olaug Nilssens mening, ta til motmæle mot alle disse påstandene fra Olaug Nilssen.

Og dermed tror jeg at jeg forlater disse to damene for en stund, helt uten planer om å lese noe som helst av noen av dem, i hvert fall ikke med det første, neppe heller med det andre.

Noter fra lesingen:
1) Jeg merket jeg meg at Gunnhild Øyehaug er glad i den russiske forfatteren Daniil Kharms, som jeg ble oppmerksom på og anskaffet meg en bok av i fjor.

2) Jeg likte Kjersti Rorgemoens referanser til den vesle tigeren og den vesle bjørnen, som er kjære bekjentskaper fra den tiden da jeg leste for barna mine, og fra de animerte TV-episodene med Hildegun Riises praktfulle opplesning. Jeg blir i godt humør bare jeg tenker på den vesle tigeren og den vesle bjørnen.

3) Til Tiril Broch Aakre, som har et bidrag som heter «Lokføreren», kan jeg opplyse at det ikke finnes noe som heter sentralbanestasjonen i Oslo. Oslo Sentralstasjon er det derimot noe som heter. (Men TBA er ikke alene om å tro at det heter sentralbanestasjonen.)

4) Er det ikke litt pussig å hete Nilssen med to s-er?

Vinterkunst

I et innlegg 18. januar siterte jeg Nils Kjær, som klager over vinteren og snøen (les: sneen) som «maler ivei grovt impressionistisk og modellerer plumpe snetrold».
Jeg er ikke helt enig med ham i dette negative synet på snøens kunstneriske frembringelser. Her er to eksempler på at snøen kan skape både spennende grafikk og impresjonisme med estetisk verdi.





Det øverste bildet er fra gangveien utenfor huset mitt, og det nederste er fra hagen. Vinterkunst som dette er også øyeblikkets og forgjengelighetens kunst, som må nytes der og da. Eller foreviges fotografisk.

Matprat

Det er ikke det at jeg ikke har lagd pizza i dag, som vanlig på lørdager, men jeg har OGSÅ bakt sjokoladekake (dv. jeg bakte den i går kveld, men til i dag). Og den ble god. Det er en kake uten fyll, altså nærmest en stor formkake, men saftig og god, og med en tykk glasur av mørk sjokolade. Oppskriften på sjokoladekaken er hentet fra boken til høyre; Oplevelser for alle sanser. Opskriftsbog om maden, musikken og kunsten på Galleri Munken. Dette galleriet ligger i Løkken i Danmark, og er like mye en restaurant og et jazzkonsertsted som galleri. Boken har en innlagt CD som heter Den gode smag af jazz. Og er full av deilige oppskrifter. 

Boken til høyre, Sølvskjeen, vil jeg også bare benytte anledningen til å gjøre oppmerksom på med det samme, den omtales som den italienske "matbibelen" og er en av de beste kokebøkene jeg har vært borti. Nesten uten bilder, men med den ene gode oppskriften etter den andre. Boken kom på norsk i høst og dukket opp her i huset til jul, og har vært flittig i bruk allerede, faktisk med bare gode resultater. Det er så jeg gleder meg til morgendagens pastarett fra denne boken.

Når det gjelder min tradisjonelle lørdagspizza, har jeg de siste lørdagene eksperimentert med råvarer fra Peppes. I min lokale Meny-butikk er det nå et display med diverse Peppes Pizza-produkter; forskjellige meltyper, pizzasaus etc. Poenget for meg er ikke å prøve å etterligne Peppes pizza, men få en litt mer distinkt smak på min egen. Og det synes jeg at jeg oppnår med råvarene fra Peppes. Melet fra Peppes gir i hvert fall en pizzabunn med mer særpreg i smaken - kanskje det skyldes speltmelet - og pizzasausen, som jeg prøvde for første gang i dag, ga også et smaksmessig godt resultat sammen med mine egne ingredienser.