Berlin Alexanderplatz

Nei, jeg var ikke på Alexanderplatz da jeg nylig var i Berlin. Jeg må innrømme at jeg heller ikke har lest Alfred Döblins kjente roman Berlin Alexanderplatz. Men denne boksen ønsker jeg meg virkelig til jul.

Og så var det Botheim-søstrene igjen

Tabloidavisen Dagbladet hører så absolutt ikke til min daglige lesning (bare på lørdager på grunn av kryssorden i Magasinet), men i dag fikk jeg den stukket i hendene og bladde derfor litt i den. Jammen har avisen et bilag på fredager også, og hva skuet mitt øye, jo et nesten helsides intervju med søstrene Botheim, forfatterne av Ramstein pensionat. Og som et lite apropos til tidligere omtaler, blant annet referansene til den noe negative kritikken i Morgenbladet: "Det skal være ei bok som er både god og dårlig. Det er viktig at den har feil ved seg, og at karakterene også har store feil ved seg. Hvis man skal analysere boka, er begrepet feil helt sentralt."
Tja, det kan jo være en smart måte å forsikre seg mot dårlig kritikk på, men det kan jo også være at de rett og slett mener det. Men les intervjuet, dette er sikkert en avis som befinner seg i mange norske hjem. I dag altså også i mitt, men bare ved en inkurie.

Virkelighetens Brontë-søstre

Det må være ganske spesielt at søsken skriver en skjønnlitterær bok sammen, jfr. innlegget nedenfor. Virkelighetens Brontë-søstre, det vil si Charlotte, Emily og Anne, prøvde seg først med diktsamlingen Poems under psevdonymene Currer, Ellis og Acton Bell. Boken solgte i to eller tre eksemplarer, avhengig av kilde. Søstrene gikk deretter over til å skrive romaner hver for seg. Charlotte skrev The Green Dwarf, Tales of Angria, Jane Eyre, Shirley, Villette, The Professor og den ufullførte Emma, Emily Stormfulle høyder (Wuthering Heights), og Anne Agnes Grey og The Tenant of Wildfell Hall. To av disse, Stormfulle høyder og Jane Eyre, rangeres blant verdens beste romaner. Jeg tviler på om litteraturhistorien har andre eksempler på en slik ansamling av talent innen én og samme familie.

Tragedie manglet heller ikke: Søstrene Maria og Elizabeth hadde dødd av tuberkulose allerede mens de gikk på kostskole. I september 1848 døde broren Branwell, alkoholisert og forhutlet, opprinnelig visstnok den mest talentfulle av dem alle (men kanskje det bare ble vurdert slik fordi han var gutt?), i desember samme år døde Emily, og i mai året etter døde Anne. De tre ble henholdsvis 31, 30 og 29 år gamle. Charlotte levde lengst og døde kort før sin 39-årsdag i 1855.

Intern humor? Meir om Brontë-søstrene frå Lesja

«Intern humor» er overskriften på Morgenbladets anmeldelse av Botheim-søstrenes debutroman Ramstein pensionat, som jeg nettopp har lest. «Kryssklipping blir ikkje automatisk interessant litteratur,» er anmelderen Nora Simonhjells konklusjon. Jeg konkluderer med at hun ikke likte boka så godt som jeg gjorde. For det første har hun problemer med å se boka som en roman, samtidig som hun sier at «romanen er jo den sjangeren som stadig fornyar seg. Men dersom noko skal kunne kallast ein roman, må det vere noko som gjer teksten estetisk interessant». Jeg er usikker på hva anmelderen legger i «estetisk interessant». Vi er nok i det hele tatt uenige, anmelderen og jeg. Jeg er for eksempel ikke enig i at både by- og bygdeportretter preges av klisjeer. Det er en lettvint påstand å komme med, og etter min mening stemmer den ikke. Anmelderen har heller ikke sans for boka som fellesprosjekt: «I eit intervju får eg vite at søstrene har insistert på å skrive halvparten av boka kvar, og, ja mest ned til ordnivået har dei arbeidd etter prinsippet om annankvart ord. Det kollektive og kontrastive med skriveprosessen skin tydeleg igjennom. Fleire av fragmenta får dermed noko hakkete over seg.» Fortsatt er anmelderen og jeg uenige: Jeg lot meg under lesingen imponere nettopp av «det kollektive og kontrastive». I mine øyne ga det teksten en ekstra nerve. Imponerende og morsomt samarbeid, tenkte jeg. Humoren går også anmelderen hus forbi: «Boka insisterer på at ho er morosam.» Til det må jeg bare si at jeg selv har en stor forkjærlighet for humor i litteraturen og at jeg jobber med humor i mine egne bøker. Overfor meg som leser nytter det ikke å «insistere på å være morsom». Jeg har vært borti mange bøker som har utgitt seg for å være morsomme, men som ikke er det. Men Ramstein pensionat er morsom. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at nettopp humoren er et av mest overbevisende trekkene ved denne boka. «Intern» opplever jeg den ikke som. Men kanskje den ble litt for subtil for anmelderen? Eller kanskje det bare er et spørsmål om smak og behag, hva vet jeg.

Bare ett sted er jeg enig med anmelderen: Hun siterer fra samme sted i boka som jeg også gjorde i mitt innlegg om den 19. november (litt lenger nede). «Her finst det ei interessant spenning i teksten,» sier anmelderen. «Dessverre blir ho ikkje utvikla.» Jeg er enig i at denne teksten fremhever seg med en spesiell litterær kvalitet, men for meg, i langt større grad enn for anmelderen, inngår den i det jeg opplever som en vellykket og underholdende helhet. Anmelderen ville i det hele tatt hatt en annen bok. Det ville ikke jeg. Dermed ikke sagt at det ikke skal bli spennende å se hva «de norske Brontë-søstrene» gjør neste gang, hvis det blir noen neste gang, for litteraturhistorien har vel neppe noen eksempler på at et søskenpar har skapt et skjønnlitterært forfatterskap sammen? Det er vel spesielt nok bare med denne ene boka? Men om de nå skriver videre, sammen eller hver for seg, er det klart at deler av denne boka, som ovenfor nevnte fragment, kan være mer interessante enn andre deler av boka å utvikle videre. Her er nok anmelderen og jeg enige. Og talent skorter det neppe på hos de to søstrene.

Dort, wo man Bücher verbrennt ...

Et veldig spesielt minnesmerke i Berlin, som har med bøker å gjøre, er "Bibliothek" på det som i dag heter Bebelplatz på Unter den Linden. Minnesmerket består av et underjordisk kvadratisk rom med veggene dekket av tomme hvite bokhyller. Rommet er ikke tilgjengelig, men kan besiktiges gjennom en glassplate i brolegningen. Minnesmerket er utført av den jødiske kunstneren Micha Ullman og ble innviet i 1995.


Det er til minne om nazistenes bokbrenning etter Hitlers maktovertagelse i 1933, da studenter fra det nasjonalsosialistiske studentforbundet og professorer fra Humboldtuniversitetet tømte det gamle universitetsbibliotekets hyller for "skadelig" litteratur, både skjønnlitteratur og sakprosa, og brente bøkene på plassen utenfor til stormende jubel og oppildnende hornmusikk fra SA- og SS-orkestre.





En av plakettene ved minnesmerket inneholder Heinrich Heines kjente sitat: "Der hvor man brenner bøker, ender man til slutt opp med også å brenne mennesker." Heine skrev dette i et av dramaene sine, Alansor, i 1821. Da handlet det om kristne riddere som brente Koranen under erobringen av Granada. Men jøden Heines ord om bokbrenning fortoner seg jo som uhyggelig visjonære med tanke på hva som skjedde i hans eget land over hundre år senere.


Brecht, Kafka, Musil, Marx og Freud var noen av de mest kjente navnene hvis bøker havnet på nazistenes bokbål. Vår egen Sigrid Undset var også i det celebre selskap. En annen av de fordømte forfatterne, Erich Kästner, var faktisk selv til stede i tilskuermengden. Modig gjort, må man si. Men Kästner var modig, han nektet å rømme landet og ble i Tyskland under hele krigen. I Norge (og antagelig i det hele tatt) er han mest kjent for barnebøkene sine, særlig Emil og detektivene. Jeg har lenge hatt lyst til å se litt nærmere på Kästner, så forleden dag kjøpte jeg Das grosse Erich Kästner Lesebuch.



"Seit Bücher geschrieben werden, werden Bücher verbrannt", skriver Erich Kästner i et av sine essays. Og det er riktig nok, bokbrenning var ikke nazistenes oppfinnelse, det var ikke noe nytt, slik det fremgår av DENNE tyske Wikipedia-artikkelen. Det skrevne ord har alltid vært farlig for noen, og er det fremdeles. Sin egen tilstedeværelse ved bokbrenningen i Berlin i 1933 kommenterer Kästner slik: "Ich habe Gefärlicheres erlebt, Tödlicheres - aber Gemeineres nicht!"

Berlin på sykkel

Berlin er en praktfull by å sykle i, ganske flat som den er, og med sykkelstier nesten overalt fordi gatene stort sett er brede og fine. Som man ser på bildet, er det til og med flerfelts sykkelstier og egne trafikklys for sykler. Respekten for trafikkreglene er meget stor - så lenge man selv holder dem, gjør også bilistene det. Folk flest har jo ikke med seg sykkel til Berlin. Selv har jeg denne uken bodd i en leilighet med tilhørende sykkel, men det går sikkert an å leie sykkel her. I sommerhalvåret kan også DETTE tilbudet med guidede sykkelturer (sykkel inkludert) være noe å tenke på. Berlins mest besøkte attraksjon, kuppelen på Riksdagsbygningen, skimtes til venstre i bakgrunnen.

Herta Müller

(Innlegget er utvidet.)

Herta Müller var dårlig presentert i den store bokhandelen Dussmann, synes jeg, til tross for at de omtaler seg selv som das KulturKaufhaus - kulturvarehuset. Ikke var det noen plakat, og ikke lå bøkene hennes på eget bord. Jeg vet ikke helt om jeg liker Dussmann, de er liksom litt snobbete og høye på pæra. Men et gedigent utvalg, selvsagt.
Da var Herta Müller langt bedre presentert hos Hugendubel som jeg var innom i kveld (bildet), til tross for denne bokhandelens atskillig lavere kultursnobbprofil. Jeg kjøpte to bøker, Herztier og Der König verneigt sich und tötet, begge av nyere dato, den første en roman og den andre en essaysamling. Hun skriver et relativt enkelt tysk, så jeg tror jeg skal klare å få et utbytte av det. Skal i hvert fall gjøre et forsøk. Det er jo noe med det å lese ting på originalspråket.
Nå har jeg bare vært i disse to bokhandlene, og det er selvsagt et tynt grunnlag for å si noe om hvordan Tyskland feirer sin nye nobelpristager. Et spørsmål dukker opp hos meg: Ser tyskerne på Müller som en av sine? Det oppgis at hun er født og oppvokst i en tysktalende enklave i Romania, lyktes å komme ut av det rumenske diktaturet i 1987 og har siden bodd i Tyskland (bor her i Berlin, her jeg lest). Jeg går ut fra at hun da er tysk statsborger. Men er hun tysk? Ser hun på seg selv som tysk? Betrakter den tyske litterære verden henne som en tysk forfatter? Tyskspråklig, ja vel, men tysk? Det skulle jeg gjerne visst. Den tyske Wikipedia-artikkelen om Müller finnes HER.

Det slår meg plutselig at to tyskspråklige kvinnelige forfattere nå har fått nobelprisen innenfor et tidsrom på seks år, Elfriede Jelinek i 2004 og Herta Müller i år. Jeg vet ikke hvorfor jeg synes det er spesielt. Tysk er tross alt Europas mest utbredte språk. Hvis to mannlige (eller for den saks skyld kvinnelige) engelskspråklige forfattere hadde fått prisen i løpet av et tilsvarende tidsrom, ville jeg formodentlig ikke stusset over det. To engelskspråklige forfattere har fått prisen innen samme tidsrom, men en mann og en kvinne (Pinter og Lessing). (HER er den svenske Wikipedia-siden for nobelprisen, med bl.a. kronologisk oversikt over mottagerne.) En annen ting som forbauser meg litt når jeg skriver om dette, er at Elfriede Jelinek faktisk har egen hjemmeside, HER. Jeg trodde hun var så innadvendt av seg. Den tyske Wikipedia-artikkelen om henne er HER. Jeg må innrømme at jeg aldri har lest noe av Jelinek.

Kurfürstendamm 217

Jeg bruker bare sykkel i Berlin, her er jeg på hjørnet av Kurfürstendamm og Fasanenstrasse, fotografert med eget kamera av en velvillig forbipasserende engelsk turist som lot seg sjanghaie til oppgaven. Berlin er stinn av turister, også i november, ikke minst på et så sentralt sted som Kurfürstendamm med alle sine eksklusive butikker og Europas største varemagasin KaDeWe. Særlig engelsk, skandinaviske språk og russisk hører man mye av.



En av grunnene til at jeg dro til Ku'damm i dag, var for å fotografere denne plaketten på adressen Kurfürstendamm 217 (jeg visste om den fra før, men hadde ikke noe bilde). Her bodde altså Robert Musil noen år mens han skrev på sitt store verk Mannen uten egenskaper, et ikke fullført romanprosjekt som regnes som et av 1900-tallets mest betydningsfulle, men som har den spesielle skjebne, er det vel neppe å ta munnen for full å påstå, at nesten ingen har lest det. Han nevnes ofte sammen med Joyce, Kafka og Proust. Alle regnes som meget betydningsfulle, alle etterlot seg mer eller mindre ufullførte verk, og like ufullført er lesingen av dem, for de fleste leseres vedkommende. Men kjenner dem gjør vi alle. Ikoner, kan man antagelig trygt kalle dem. Se for øvrig DETTE tidligere innlegget.

Når det gjelder ufullført lesing av disse fire, er jeg sikkert ganske typisk. Jeg har riktignok lest Joyces Ulysses (og blogget om det), men jeg har ikke lest Kafka skikkelig, jeg har ikke lest Proust og jeg har ikke lest Musil. Alle disse fire forfatterne er rikt representert i mine hyller, med sine hovedverk, så det er ikke dèt det står på. Men det er jo en stor jobb å lese dem, da. Lett å gå lei underveis, det tror jeg mange må innrømme. Det er i hvert fall min erfaring med Kafka, som jeg tross alt har begynt på flere ganger. Proust og Musil har jeg bare bladd i. Foreløpig. For det er nok også ganske typisk at dette er forfattere man hele tiden tenker at man skal lese.

Om Robert Musil vet jeg ikke stort, han var utdannet offiser og ingeniør og ofret så vidt jeg vet en trygg karriere til fordel for et temmelig magert utkomme som forfatter. Han valgte å være tro mot sitt litterære kall. Ingeniøren Musil ville ingen ha snakket om i dag. Forfatteren Musil er i dag et kjent navn i litteraturhistorien, lest eller ikke lest. At Musil bodde her på Kurfürstendamm til nettopp året 1933, er kanskje ikke tilfeldig - han hørte til de forfatterne som ble svartelistet av nazistene og rømte først til Østerrike og deretter til Sveits, hvor han døde.

Turrapport

Jeg kan ikke gå tur på vanlig måte her i Berlin, og det savner jeg. Det blir delvis kompensert ved at jeg sykler mye. I dag morges gikk jeg meg imidlertid en tur i nærområdet. I innlegget "Bokforbud" (to innlegg nedenfor) skrev jeg om de mange små minnesmerkene man finner rundt om i Berlin. Mindre enn det jeg kom over i dag, kan ikke et minnesmerke bli. Først holdt jeg på å gå forbi de to små blanke feltene på fortauet, jeg tenkte at det bare var markeringer for en eller annen teknisk installasjon. Men nysgjerrig som jeg er, kastet jeg et blikk ned idet jeg passerte.
I dette huset bodde det altså en gang et jødisk ektepar i begynnelsen av sekstiårene, Erna og Albert Lewitt. I mars 1943 ble først hun deportert og drept i Auschwitz. Fjorten dager senere led ektemannen samme skjebne i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Tenk hvordan de må ha hatt det før dette skjedde, i et diktatur hvor trakassering av jøder var offentlig politikk, tenk hvordan han må ha hatt det i de to ukene han satt alene igjen og ventet på det uunngåelige.
Mange år senere fikk de sitt minnesmerke utenfor gården hvor de bodde, i form av to små messingplaketter på fortauet, som skinner som gull i morgensolen. Jeg blir nesten på grinern av sånt. Sånne små minnesmerker gjør nesten større inntrykk på meg enn de store. Enkeltskjebnene blir så tydelige.

Ramstein pensionat

Jeg leser for tiden Ramstein pensionat av søstrene Sigrid Sørumgård Botheim og Guri Sørumgård Botheim. Det er debutboken deres - «ein original og leikande roman om einsemd, kjekke menn, edle dropar og livet i Bygde-Noreg» ifølge baksideteksten. Det er for det første en lettlest bok, og det har nok med bokas form å gjøre. Dette er mer en roman-collage enn en tradisjonell roman. Her er både dikt, sanger, avisartikler, dødsannonser og brev, foruten brokker av det man kan kalle vanlig tekst både i form av gjengitte samtaler og normal fortellende prosa. Denne collage-formen gjør at det er mye luft i boka.

Boka handler i korthet om den unge ugifte arkitekten Debbey J. Sørheim, som arver Ramstein pensionat etter sin gamle tante.

«Debbey visste ikkje at livet kunne bli slik [ho vil ikke uttrykkje seg, ikkje bemerke seg]. Dei få gongene ho seier noko [høge hælar klikkar], er ho skarp og negativ. Ho har ikke omsorg eller rausheit. Ho er beisk [det er spegelblankt] mot seg sjølv og bitter mot andre [får ikkje fraspark]. Ho ripar inn i papir [går seg nesten fast] alle feila ho har gjort i livet. Debbey, du må vera [det gjeld å halde seg i strake liner bortover] tolmodig [sykle beint framover]. Debbey, så langt ute, så trist inne i seg [ho trillar sykkelen sakte heim frå arbeid]. Debbey ventar på at noko skal skje som gjer livet betre.»

Collage-formen kan kanskje virke rotete på noen, og fortellingen springende, men jeg opplever dette som et spennende eksperiment med romanformen, og søstrene får faktisk sagt ganske mye på sin underfundige og morsomme måte, om mennesker, om kultur, om bygdeliv og mye annet. Her er for eksempel livsvisdom av typen «Det finst ingen mann det ikkje er noko feil med» (Debbey og venninnene hennes er veldig opptatt av å finne den rette) og «Ein må ikkje ha reist rundt halve jordkloten for å ha eit rikt liv. Det gjeld å vera open for dei opplevingane som finst.» Det siste kunne jeg ikke vært mer enig i.

«Ein original og leikande roman» er en god karakteristikk av denne boka. En lystbetont leseopplevelse.

Bokforbud

Jeg er i Berlin og har tenkt å holde meg til det litterære også når jeg blogger herfra. Dette skiltet fanget naturlig nok min interesse da jeg var ute og syklet i formiddag. Et bilde av en bok - men med en dyster bakside som minnet om den gangen navn som Berlin og Tyskland satte en skrekk i verden, også i landets egne innbyggere (la oss ikke glemme det), og da i særdeleshet jødene. Noe av det spesielle med Berlin er at byen er en levende historiebok. Den har selvsagt sine store monumenter og minnesmerker (Denkmals), men noe av det som tiltaler meg med Berlin, er de mange små minnesmerkene i form av plaketter, graver, skilt etc. som man uforvarende kommmer over. Som det jeg kom forbi i dag. Det gjengir bare et bilde av en bok på den ene siden og to lovforordninger på den andre, og likevel sier det så mye. Også det skal Berlin ha: Den glemmer ikke sin historie.