Innspurt

Jeg får ikke blogget så mye for tiden fordi jeg er i innspurten av en stor jobb, jeg oversetter Mattias Edvardssons nyeste bok, "En familjtragedi. En roman om et brott", som nok får samme tittel og undertittel på norsk. Det er alltid greit når en tittel kan oversettes direkte. 

 

Sånn ser arbeidssituasjonen ut - den svenske boka på et stativ til venstre, og min norske versjon på skjermen. Det viktige bindeleddet disse er min hjerne med hva den rommer av språkkunnskaper, kulturelle kunnskaper og ikke minst evnen til og erfaringen med å overføre en litterær tekst fra ett språk til et annet. Underveis har jeg SMS-et litt med forfatteren om ting jeg har stusset litt på eller ting jeg vil ha litt annerledes i den norske versjonen. Bagateller, selvsagt, det er ikke jeg som skriver boka. Men forfattere liker jo å bli oversatt, så de er alltid positive og hjelpsomme. Innspurten består i at jeg kvalitetssikrer mitt eget arbeid ved å på gjennom hele oversettelsen og rette på meg selv, alt fra rene tastefeil til formuleringer, ordvalg og nyanser jeg ikke er fornøyd med. Noe oppdager man alltid når man ser sin egen tekst igjen. Etterpå blir oversettelsen gjennomgått av manusvasker og korrekturleser for sikkerhets skyld.

 

Dette er den tredje boka jeg oversetter av Edvardsson, og den beste, etter min mening.

Slik skriver en svensk bokblogger om boka:

Det är så oerhört intressant och spännande och jag kan knappt inte släppa ifrån mig texten. Det här är verkligen en bladvändare. För varje sida kommer ytterligare lite info som kan ge en hint om vad som har hänt, men det är inte förrän i slutet jag får alla svaren.
Jag gillar att Mattias Edvardsson ofta jobbar med gråzoner. Allt är inte alltid så enkelt, det är inte svart eller vitt. Det finns så mycket i människors historia som förklarar ens beteende, tankar och handlingar. Jag tyckte det var väldigt starka personporträtt som verkligen fick en att fundera.

Bøker i kunsten

 Nina Hamnett. Portrait of a woman, 1917.

Det finnes bøker om absolutt alt.

 

Pene bøker

 Disse bøkene samler jeg på ene og alene for utseendets skyld.

Forfatterliv

 Reprise, men så god at den fortjener det.

Om viktigheten av å lese Sebastian Haffner

 

I et program på svensk TV nylig, om de politiske forholdene i Tyskland frem mot andre verdenskrig, ble navnet Sebastian Haffner nevnt. Et velkjent navn for meg; jeg måtte straks ta ham frem igjen fra hylla for bøker om andre verdenskrig. Det vil si, det som interesserer meg spesielt rundt andre verdenskrig, er faktisk ikke krigen som sådan, men opptakten til den, tysk historie fra første verdenskrig og frem til utbruddet av den andre. Og det er nettopp som skildrer av denne epoken at Sebastian Haffner er et lysende navn med særlig de to bøkene som er oversatt til norsk, «Notater om Hitler» («Anmerkungen zum Hitler») - en bok jeg nå leser om igjen - og «En tyskers historie. Erindringer 1914-1933» («Geschichte eines Deutschen. Die Erinnerungen 1914-1933»).

Haffners egenart og styrke er det særdeles vellykkede vekselspillet mellom personlig beretning og klarsynt politisk analyse, fremført i et krystallklart, velformulert språk som representerer sakprosa på sitt beste. Som historieberetning bøker som på en suveren måte stiller andre, mer omfangsrike fremstillinger i skyggen.

Min interesse for denne epoken i tysk historie begynte egentlig med en setning i historikeren Guido Knopps bok «Die Geschichten der Deutschen» under rubrikken «Wer waren Hitlers Wähler?»: «Schwach war Hitlers Partei nur in katholischen Gebieten und im sozialdemokratischen und kommunistischen Arbeitermilieu.» Dette interesserte meg som katolikk. Jeg har riktig nok hatt en vag kunnskap om at Hitler ikke var populær hos tyske katolikker – for eksempel ble to av de meste kjente attentatforsøkene mot Hitler utført av katolikker, Elser og von Stauffenberg.

Historisk valgforskning har vist, for å si det veldig kort, at katolske kristne tyskere stemte mot Hitler, mens protestantiske kristne tyskere stemte for Hitler. At Hitlers parti ikke sto sterkt i katolske områder, knuser blant annet den ikke uvanlige oppfatningen av Bayern som et nazistisk kjerneområde.

Men dette var for så vidt en digresjon. Poenget med dette innlegget er at hvis man er interessert i mellomkrigstiden i tysk historie og nazismens fremvekst, er det mye å hente hos Sebastian Haffner.  

 

 

Mer om Virginia Woolf

 I et intervju i Aftenpostens lørdagsbilag 21. august i år kom Jan Kjærstad med tre litterære anbefalinger: "Når vi døde vågner" (1899) av Ibsen, Ali Smiths romankvartett "Høst", "Vinter", "Vår", "Sommer" (2016-2020) og Virginia Woolfs roman "Bølgene" (1931). Om Woolfs bok sier han: "Seks personer som flyter i hverandre. En skildring av mennesket som ligger hundre år forut for sin tid. Det vil si, vi har ennå ikke absorbert den."

Denne tittelen kjente jeg ikke igjen, det gjorde meg nysgjerrig, for jeg har hatt Virginia Woolf i bevisstheten i det siste på grunn av Instagram-kontoen Charlestontrust, som jeg også henviser til i innlegget nedenfor. Jeg måtte gå i engelskhylla og sjekke, jeg har mye av Woolf, men som jeg mistenkte glimret "Bølgene" med sitt fravær, så vel på engelsk som på norsk. Den må anskaffes. Samtidig har jeg nå også bestilt Jane Dunns bok om Virginia og Vanessa, jeg må vite mer om dem.

Enda så høyt jeg beundrer James Joyce, holder jeg faktisk Woolf for å være en større forfatter. Det kan man mene mye om, og det er det mange som har gjort. Så vidt jeg har forstått betraktes de begge, ulike som de er, som litterære foregangspersoner for stream of consciousness, men jeg synes altså at Woolf gjør det best, og at hun kanskje ikke fullt ut har fått den anerkjennelse jeg mener hun fortjener. HER er en interessant artikkel om Woolfs forhold til "Ulysses". 

Virginia og Vanessa spiller cricket

 

'...they understood each other perfectly and were probably at their best in each other's company.' - Angelica Garnett

The Stephen sisters, photographed here playing a game of cricket, became better known as the painter Vanessa Bell and the writer Virginia Woolf. They remained close throughout their lives.

They both had homes in the Sussex countryside - Vanessa here at Charleston, and Virginia at Asheham House and later, @MonksHouseNT - and visited one another regularly.

Vanessa's daughter, Angelica, wrote that 'they were bound together by the past and perhaps by the feeling that they were opposite in temperament and that what one lacked she could find only in the other.'

When Virginia died in 1941, Vanessa's husband Clive Bell worried she would suffer 'some utter physical collapse', and remarked in a letter that she seemed 'sadder and more silent than ever.'

Virginia was the younger sister and is on the left in this photo next to Vanessa holding the cricket bat. 

  Tekst og bilde hentet fra Instagram-kontoen Charlestontrust, som varmt kan anbefales for den som er interessert i disse to søstrene og miljøene rundt dem.

The fall of the Onomatopoeian Empire

 

Sexopplysningspionerene

 

Den danske psykologen Sten Hegeler døde nylig, 98 år gammel. Med hans død har det danske frisinn mistet en av sine sjefsarkitekter, skrev Politiken i den anledning. Den siste frisinnskjemper, kalte Berlingske ham.

Mange nordmenn i dag forbinder kanskje ikke så mye, om noe, med navnet Sten Hegeler, men han og hans kone og kollega Inge (jentenavn i Danmark) utgjorde et mildt sagt berømt, for ikke å si beryktet, par i 1960-årenes Danmark med sine for datiden radikale og grensesprengende seksualopplysende bøker og spørrespalter, en tid også i norske Dagbladet. 

 

Sten Hegeler, oppegående til det siste. Han var sønn av den kjente danske designeren Poul Henningsen og nesten ferdigutdannet lege da han hoppet over på psykologi og ble megakjendis som seksualopplyser sammen med kona og kollegaen Inge.

Inge og Stens mest kjente bok (1968). Eks. fra eget bibliotek.

 

Mannen uten egenskaper

Et Facebook-minne fra 2018, da jeg ble utfordret til å nevne 7 bøker som har betydd noe for meg. Denne dagen var det bok nr. 4 – Robert Musil: "Mannen uten egenskaper". Et sentralt verk i det 20. århundres litteratur, dessverre ulest av de fleste fordi det i likhet med «På sporet av den tapte tid», «Ulysses» og «Trollfjellet» har ord på seg for å være utilgjengelig og vanskelig å komme gjennom. Felles for alle disse verkene er imidlertid at de er store leseopplevelser for den som gidder å ta seg bryet med å lese dem, blant annet har de mye humor. (Jeg har i parentes bemerket lest dem alle.)

«Vår tilværelse,» sier hovedpersonen Ulrich i «Mannen uten egenskaper» (som lett kan gjenkjennes som Musil selv før han mistet sin betydelige formue under inflasjonen etter 1. verdenskrig), «burde bestå helt og holdent av litteratur.» For eksempel av Musils hovedverk.