aroundbooks

aroundbooks

28. mai 2013

Hvor heldig kan man være?



Jeg handler en del hos Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand, og hver gang de utgir en ny katalog, sendes den som PDF til faste kunder slik at de får forsyne seg før bøkene legges ut på nettet. I katalogen jeg nylig fikk tilsendt var det en egen avdeling for Litteratur om litteratur, og den slo jeg selvsagt straks opp på. Og hva fant jeg ikke der, jo, nemlig den etterlengtede essaysamlingen Omkring Marcel Proust av Anne-Lisa Amadou. Og ikke bare den, men også en annen og tidligere essaysamling av Amadou som jeg ikke engang visste om, nemlig Dikteren og hans verk. En studie i Marcel Prousts estetikk. Jeg hev meg på telefonen og sikret meg begge.

23. mai 2013

På togtur med Marcel



Jeg leser og jeg leser Proust. Jeg er nesten imponert over mitt eget tempo - i går kveld begynte jeg på bind 4 i den norske utgaven. Det vil si andre del av den andre av verkets syv hovedinndelinger; I skyggen av piker i blomst II. Til nå har jeg lest om jegpersonens tilbakeblikk på barndommens ferier i Combray, deretter forteller han som ung mann om livet hjemme i Paris, hvor han inngående skildrer sosietetens liv, særlig den velstående Swanns kjærlighet til den meget tiltrekkende, men angivelig noe lettlivede Odette. I neste bolk er Odette plutselig blitt Madame Swann, og det dreier seg nå om jegpersonens forhold til familien Swann, i særdeleshet datteren Gilberte. Dette forholdet tar slutt, og I skyggen av piker i blomst II begynner med at jegpersonen drar på sommerferie til kystbyen Balbec i Normandie (virkelighetens Cabourg) sammen med bestemoren.

Jeg tror det er Langeland som påpeker at Proust er en stor humorist, og reisen til Balbec er så morsomt beskrevet at jeg nesten fikk assosiasjoner til Tre mann i en båt. Nevroser og hypokondri folder seg her ut i full blomst, for ikke å snakke om morsbindingen.

Så lenge den persiske kirken i Balbec, oversprøytet av skumdriv fra stormen, bare var et syn jeg betraktet fra dypet av min seng, var det fra mitt legemes side ikke kommet noen innsigelser mot denne reisen. De inntraff først da det hadde forstått at det skulle være med på turen, og at man om aftenen på ankomstdagen ville ledsage meg til et værelse som var «mitt», og som jeg ikke kjente. Dets protest hadde vært spesielt heftig fordi jeg dagen før avreisen hadde fått vite at mor ikke kom til å bli med oss [...]

Bestemoren vil gi reisen et historisk sus ved å ta den samme ruten som Madame de Sévigné gjorde i sin tid, dels med tog, dels med vogn, «men bestemor var blitt nødt til å oppgi denne planen, efter påbud fra min far som visste at når hun organiserte en forflytning med henblikk på å få den til å avgi det størst mulig åndelige utbytte, måtte man regne med et betydelig antall forvekslede tog, forsvundne kofferter, halsesyker og misforståelser».

Man skal altså reise med tog hele veien. Og tog er jo ikke jegpersonen helt fremmed, siden hans yndlingslektyre er togtabeller. «Vi skulle altså rett og slett forlate Paris med dette tretten toogtyve-toget som jeg syntes jeg kjente ut og inn, så ofte jeg hadde funnet det frem i togtabellen hvor det hver gang ga meg ikke bare fornemmelsen, men nesten også den lykksalige illusjon av oppbrudd.»

Moren følger dem på stasjonen, og plutselig er oppbruddet ikke lenger en lykksalig illusjon. «Under påskudd av travelhet med de mange gjøremål i det nye huset - men i virkeligheten for å spare meg for denne opprivende form for avskjed - ville hun endog ikke bli på stasjonen til toget skulle gå, men hadde besluttet å forlate oss før dette tidspunkt da oppbruddet - som inntil da hadde vært kamuflert under mengden av travle forberedelser hvorav ingen er definitivt uopprettelige - plutselig forekommer helt uutholdelig, dette tidspunktet da adskillelsen ikke lenger er til å unngå, da den fremtrer i alt sitt omfang, konsentrert i et endeløst øyeblikk av maktesløst, ytterste klarsyn.»

For å unngå eventuelle kvelningsanfall [dvs angst] har legen rådet ham til å innta en kraftig dose med øl eller konjakk ved avreisen. Dette mishager bestemoren, men da jegpersonen utbryter: «Hva, du vet hvor syk jeg er, du vet hva legen har sagt,» mildnes hun og sier at selvsagt må han få seg noe å drikke hvis det kan hjelpe ham. Og når jeg nå allikevel gikk og drakk altfor meget i baren på toget, var det fordi jeg følte at jeg ellers ville fått et forferdelig anfall, og det ville tross alt være verre for henne.

Bestemoren vil ha ham til å slappe av og sove, men jegpersonen er altfor opptatt av å betrakte alt mulig både inni og utenfor toget, alt fra landskap til hvordan solen lister seg inn gjennom glipen i gardinet og brer seg ut over dørens polerte ekepanel og stoffet på benkene.
 «En gammel konduktør innfant seg og ba om billettene våre. Sølvglansen fra metallknappene på uniformen hans unnlot ikke å gjøre inntrykk på meg.»

Dessuten vil han gjerne snakke, mens bestemoren vil ha ro. «Så snakket jeg til henne igjen, men det lot ikke til å glede henne. Jeg selv derimot følte stor glede ved lyden av min egen stemme, som over de aller minste, nesten umerkelige bevegelser i mitt eget legeme. Derfor prøvde jeg også å trekke dem ut, jeg dvelte lenge ved hvert ord jeg uttalte, og følte at hver gang jeg lot blikket falle på et nytt sted, var det et godt sted som jeg gjerne kunne betrakte i det uendelige.»

Bestemoren forlater toget for å besøke noen venninner underveis. Jegpersonen reiser videre og tilbringer natten om bord. Togets bevegelser virker beroligende på ham, «de opphevet søvnløshetens sentrifugale bevegelse ved å utsette den for et motsatt trykk, som holdt meg i likevekt, og der min ubevegelighet, og snart også min søvn, følte seg båret av sted med den samme følelse av velvære som jeg ville hatt om min hvile hadde skyldtes mektige naturkrefters årvåkne påpasselighet der jeg et øyeblikk hadde vært inkarnert for eksempel i en fisk som sover i dypet og slumrende bæres frem av havets strømmer, eller i en ørn som seiler i luften med stormen som eneste støtte».

Deretter opprinner en ny dag: «Soloppganger er en ledsagende omstendighet ved lange togreiser, på lik linje med hårdkokte egg, ukeblad, kortstokker, og elver der båter strever seg oppover uten å komme av flekken.»

På en ensomt beliggende stasjon går en pike langs vognene og tilbyr kaffe med melk til de passasjerene som er våkne. Jegpersonen blir sterkt betatt. «Livet ville ha forekommet meg vidunderlig om jeg bare hadde kunnet tilbringe hver time på dagen sammen med henne, om jeg hadde kunnet følge henne ned til elven, inn til kuene, opp til toget, være ved siden av henne bestandig, føle at hun visste om meg, at jeg hadde en plass i hennes tanker. Hun skulle ha innviet meg i landlivets gleder, og i morgentimenes.»

Men før han får vinket henne bort til seg, kjører toget videre. Mot Balbec, et nytt og ukjent sted med nye og ukjente prøvelser.

20. mai 2013

På jakt etter Proust



Her er mine bøker om Proust. Fire av dem hadde jeg fra før, de andre er nettopp anskaffet. Nå har jeg det jeg trenger, synes jeg. I hvert fall til denne første gjennomlesingen av verket. Jeg forstår godt dem som blir besatt av Proust. Det er en hel verden man trer inn i når man går i gang med På sporet av den tapte tid. Jeg prøver å holde fast ved at det jeg på denne måten skaffer meg av bakgrunnskunnskap først og fremst skal fremme opplevelsen av verket, og ikke bli et mål i seg selv. Disse to bøkene er jeg forresten fortsatt på jakt etter:

16. mai 2013

Noen personer hos Proust



Øverst fra venstre: Mme Geneviève Bizet (kona til den berømte komponisten og datter av komposisjonslæreren hans på konservatoriet) . Ifølge en kilde var  hun den viktigste modellen for Odette de Crécy. Flere andre kilder nevner imidlertid Laure Haymann som den viktigste modellen, en kjent kurtisane som hadde vært elskerinnen til hertugen av Orléans, kongen av Hellas, prins Egon von Fürstenberg og også Prousts grandonkel, Louis Weil (da er det vel hun som er damen i rosa, som fortelleren treffer under sitt uanmeldte besøk hos onkel Adolphe i verkets første del, Combray?). Dumas den yngres kameliadame, Marguerite Duplessis, nevnes også. Geneviève Bizet var født Halévy, og i Hvordan Proust kan forandre ditt liv forteller Alain de Botton at Proust i skoletiden var forelsket i en klassekamerat som het Daniel Halévy. Genevièves bror? 
Selvsagt kan Proust ha tatt noe fra alle disse kvinnene, og kanskje flere med, da han skapte skikkelsen Odette. Men at Odette i hvert fall er mørk, som Geneviève Halévy/Bizet (se bildet), slår fortelleren ettertrykkelig fast i Omkring Madame Swann (dvs. Odette), første del av I skyggen av piker i blomst 1, hvor han i en omtale av hennes datter Gilberte sier at "Intet kunne ved første øyekast stå i større kontrast til Madame Swann, som var mørk, enn denne piken med rødblondt hår og gyllen hud".

Elisabeth, grevinne Greffulhe, modellen for hertuginnen av Guermantes.

Den norske toppdiplomaten baron Fritz Wedel Jarlsberg var modellen for den tyske diplomaten Faffenheim-Munsterberg-Weinigen, den personen i På sporet av den tapte tid som ifølge oversetteren Anne-Lisa Amadou er "innehaver av de fleste adelstitler, som er blant verkets rikeste, forfengeligste og mest høylydte". (Mine tidligere innlegg om FWJ finnes HER og HER.)
Amadou sier videre om Wedel Jarlsberg: "Norges minister i Paris forteller i sin selvbiografi Reisen gjennom livet [tittelen feilaktig gjengitt av Amadou; riktig skrivemåte er Reisen gjennem livet] at han traff Marcel Proust under krigen, og han kunngjør stolt [Wedel Jarlsberg, Norges siste baron, forteller stolt og meget selvbevisst om det aller meste] at den store forfatter en dag forlot sin seng og sitt lydisolerte korkværelse i den ene hensikt å treffe den norske baron. Nå vet vi at disse krigsårene 1914-1918 var Prousts mest intense arbeidsår, da hans selvvalgte isolasjon ble forsterket ved at det kulturelle og mondéne liv i Paris var gått nesten helt i stå. I hele denne tiden og frem til han døde i 1922 lå Proust til sengs og skrev, og når han en sjelden gang - helst midt på natten - forlangte sin frakk og gikk ut, var det alltid fordi han trengte å dokumentere seg for et presist punkt i verket. Ønsket om å treffe Wedel Jarlsberg kan bare ha vært diktert av et slikt behov, og i Veien til Guermantes, i en passasje som er blitt tilføyet nettopp under krigen, finner vi den norske minister overdådig portrettert der han gjør sin entré hos markisen av Villeparisis, omgitt av en aura av titler, pengemidler og kongelige bekjentskaper, naivt og støyende ufransk i sine selskapsmanérer, listig og urokkelig germansk i sin diplomatiske praksis. At nordmannen delte Faffenheims svakhet for "l'esprit parisien" og hans glade tro på selv å beherske den, blir ytterligere klart når man leser Reisen gjennom livet."

Sitat fra Amadous essay "I bruddets tegn" i Å leve med Proust og andre essays, red. Gordon Hølmebakk, Gyldendal 1992.

Léontine Lippmann, modellen for Mme Verdurin

Robert de Montesquiou, modellen for baron de Charlus.

10. mai 2013

Dagens Proust



«Fra en trekrone lenger borte prøvde en usynlig fugl fortvilet på å få dagen til å virke kortere, der den med en eneste lang tone loddet ensomheten omkring; men omgivelsene ga den et så enstemmig svar, et så fordoblet ekko av stillhet og urørlighet at det var som om den for all evighet hadde stanset det øyeblikk den hadde forsøkt å få til å gå fortere.»

Fra På sporet av den tapte tid 1 - Veien til Swann, 1. del, Combray
Oversatt av Anne-Lisa Amadou

Dette er først og fremst et lite eksempel på Prousts observasjonsevne og skrivekunst, men sitatet berører også et sentralt tema i verket, nemlig tid. Begrepet tid danner ikke bare tyngdepunktet i verkets tittel, På sporet av den tapte tid, men spiller også en vesentlig rolle i det, både innholdsmessig og fortellerteknisk. Det utdyper Karin Gundersen i kapitlet "Tid og rom".

9. mai 2013

Høytlesing hos Proust



«Mor satte seg ved siden av sengen min; hun hadde valgt François le Champi, som med sitt rødlige bind og uforståelige titel syntes å besidde en helt spesiell karakter og en gåtefull tiltrekningskraft. Jeg hadde ennu aldri lest virkelige romaner. Men jeg hadde hørt at George Sand skulle være typen på en virkelig romanforfatter, og det gjorde at jeg i François le Champi allerede så for meg noe udefinerbart og skjønt. Selv forfatterens bevisste forsøk på å tenne vår nysgjerrighet eller medlidenhet, eller også visse uttrykksmåter som er ment å skulle vekke sorg eller melankoli, og som en noenlunde erfaren leser gjenkjenner som vanlige litterære virkemidler, fortonet seg for meg - for i mine øyne var en ny bok ikke en ting blant mange andre, men et enestående fenomen, som bare hadde sin værensgrunn i seg selv - som en berusende utstråling av den essens som var særegen for François le Champi. Bak disse begivenheter hentet fra en nær hverdag, disse ting og ord som jeg kjente så godt, følte jeg en egen aksent, en ny og merkelig tone. Handlingen utviklet seg; den forekom meg så meget mere dunkel som jeg i denne tiden ofte kunne sitte og vende den ene siden i en bok efter den andre mens jeg drømte om helt andre ting. Og til de tomrom som denne distraksjon skapte i historien, føyet det seg også den omstendighet når det var mor som leste høyt for meg, at hun hoppet over alle kjærlighetsscenene. Alle de forbausende forandringer som finner sted i forholdet mellom møllerkonen og gutten, og som utelukkende har sin forklaring i utviklingen av en gryende kjærlighet, forekom meg derfor å være preget av et dypt mysterium, hvis kilde jeg gjerne forestilte meg måtte være å finne i dette ukjente og milde navn «Champi», som uten at jeg visste hvorfor ikledte den unge gutten som bar det med sin friske, purpurrøde og inntagende farve. Om min mor var en utro oppleser, var hun imidlertid også, når det dreiet seg om verker hvor hun fant gjenklangen av en ekte følelse, en vidunderlig oppleser, ved sin enkle og lydhøre fortolkning, og ved sin stemmes skjønne og milde klang. Selv i det virkelige liv, når det var levende mennesker og ikke kunstverk som slik vakte hennes medlidenhet eller beundring, var det gripende å se med hvilken respekt hun renset sin stemme, sine bevegelser, sine ord, i det ene øyeblikk for en munter tone som kunne ha såret en mor som en gang hadde mistet sitt barn, i det annet for en hentydning til jubileums- eller fødselsdagsfeiring som kunne ha minnet en gammel mann om hans høye alder, eller for en triviell bekymring som kunne ha kjedet en ung videnskapsmann. Når hun leste George Sands prosa, som alltid utånder dette hjertelag, denne moralske kvalitet som mor hadde lært av min bestemor å sette høyere enn alt annet i livet, og som jeg først meget senere skulle lære henne å ikke sette over alt annet i litteraturen, passet hun på samme måte på å rense sin stemme for enhver smålighet, enhver kunstighet som kunne ha hindret den i å motta denne mektige flom; hun ga av all sin naturlige ømhet, hele den fyldige sødme som var påkrevet, til disse setningene som var som skrevet for hennes stemme, og som fullstendig inngikk og fant plass i hennes følsomhets register. For å kunne gjengi dem i den tone som var deres, gjenfant hun nettopp den emosjonelle klangbunn som ligger til grunn for dem og som har diktert dem, men som ordene ikke angir; i kraft av den dempet hun underveis enhver kantethet i verbenes konjugasjoner, forlenet imperfektum og passé défini med all den sødme som er tilstede i godheten, all den melankoli som rommes i kjærligheten, ledet den foregående setnings slutt opp mot den kommende setnings begynnelse, alt mens hun snart fremskyndet, snart saktnet stavelsenes gang slik at de, selv om deres antall var vekslende, gled inn i en enhetlig rytme: hun pustet inn i denne så almindelige prosa et slags forlenget følelsesmessig liv.»

På sporet av den tapte tid 1 - Veien til Swann, 1. del, Combray
Oversatt av Anne-Lisa Amadou Se også DETTE tidligere innlegget om høytlesing.

8. mai 2013

Dagens Proust


Claude Monet

«Snart ble Vivonnes løp helt tett av vannplanter. Først så man bare enkelte ensomme vekster, som denne vannliljen som var så uheldig plasert på tvers av strømmen at den aldri fikk fred og likesom en mekanisk drevet ferje ikke kunne komme frem til den ene bredden uten straks å måtte vende tilbake til den andre, evindelig prisgitt den samme overfart. Når den ble skjøvet mot bredden, trakk den med seg sin lange stilk som tøyet seg mere og mere like til grensen av hva den kunne makte; og når den så nådde bredden hvor strømmen tok fatt i den på ny, rullet det grønne tauverket seg opp igjen og førte den stakkars planten tilbake til det man med god grunn kunne kalle dens utgangspunkt, i og med at den aldri var der et sekund uten straks å måtte gå ut derfra igjen, i en evig fornyet gjentagelse av den samme manøvre. Jeg fant den igjen på hver eneste spasertur, alltid i den samme situasjon; den bragte tanken hen på visse nevrastenikere blant hvilke min bestefar regnet tante Léonie, som år efter år, uten forandring, frembyr synet av de samme forskruete vaner som de selv ustanselig tror at de er like ved å kvitte seg med, og som de aldri legger av seg; de er fanget inn i sine sykdommers og maniers tannhjulverk, og deres fruktesløse bestrebelser på å rive seg løs fra det, fører bare til å opprettholde og sikre funksjonen av deres bisarre, uavvendelige og dødbringende levevis. Slik var denne vannliljen, som også fikk meg til å tenke på en av disse ulykkelige sjeler hvis eiendommelige pine, som gjentar seg uten stans gjennom evigheten, vakte Dantes nysgjerrighet, og hvis årsak og egenart han gjerne ville ha hørt mere om av den fordømte selv hvis ikke Vergil, som gikk videre med lange skritt, hadde tvunget ham til å følge efter så fort han kunne, slik også jeg ble nødt til å skynde meg efter mine foreldre.»

Fra På sporet av den tapte tid 1 - Veien til Swann, 1. del, Combray

I går anskaffet jeg meg nok en bok om Proust, nemlig Karin Gundersens Kunsten eller livet. Hva Marcel Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er. Angående gårsdagens innlegg spurte en kommentator om jeg ikke var i ferd med å forstå meg i hjel på Proust nå, med referanse til mitt utsagn nylig om at jeg er ute etter å oppleve verket som leser, ikke løse det som en intellektuell oppgave. Men jeg mener at jeg har kontrollen. Jeg tror heller ikke jeg har de intellektuelle forutsetninger for å fortape meg helt i den omfattende vitenskapen rundt Prousts verk. Jeg er ute etter kunnskap som kan forøke lesegleden og -utbyttet.

Men når det er sagt, må jeg vel også innrømme at proustlitteraturen trigger samleinstinktet i meg. Dessuten er det sånn at bøkene om Proust påpeker de forskjellige sidene ved verket på forskjellige måter, og også bærer sine forfatteres stemme og opplevelse av Proust. Jeg fikk bare bladd litt i Gundersens bok i går, men sitatet fra På sporet i dette innlegget (som er gjengitt i Amadous språkform og ikke i Gundersens reviderte), illustrerer noen poenger hos henne.

Det første hun tar for seg, er nemlig Prousts detaljer: «Hos Proust blir selv de minste detaljer tydelige i sine fineste linjer. Dette gjelder uansett hva han viser oss: et blikk, en blomst, et kjærtegn, en fornærmelse, en måte å gå på. [...] Detaljenes mengde og mangfold er nødvendige uttrykk for den komplekse virkelighet Proust vil fastholde, og metaforene, som de gjerne forgrener seg i, er aldri rent dekorative, de er aldri bare skjønne eller vittige, men innvirket i en overordnet plan, like nødvendige for verkets komposisjon og arkitektur som de lange linjene i fortellingen og den tette interaksjonen mellom temaene.»

Og nettopp disse to elementene ser vi jo i dette sitatet - detaljen og metaforen -- vannliljen i sin gjentagende bevegelse, som straks bringer tanken hen på «visse nevrastenikere» (en diagnose som i parentes bemerket vel er gått ut av bruk i våre dager). «Prousts metaforer er verktøy for erkjennelsen,» påpekte den tyske litteraturviteren Curtius i 1925, den første store fortolker av Prousts verk.

Sitatet omfatter også et annet viktig element i denne boken, nemlig de to rutene som familien følger på spaserturene sine; veien til Méséglise-la-Vineuse, som man også kalte Swanns vei fordi man gikk forbi Swanns eiendom for å komme dit, og veien til Guermantes. Man går aldri de to veiene på én og samme spasertur, «men en dag ‘veien til Guermantes’, en annen dag ‘veien til Méséglise’, noe som på en måte lukket dem inne i hvert deres rom, uten innbyrdes kontakt, i de enkelte eftermiddagers lukkede vaser.» En av de største gledene ved veien til Guermantes var at man nesten hele tiden gikk langs bredden av Vivonne, og det er altså her jeg-personen ser den vannliljen som er dømt til sin evige skytteltrafikk på tvers av strømmen.

7. mai 2013

Dagens Proust



På den engelske bloggen www.litkicks.com fant jeg mye interessant Proust-stoff. Et utdrag fra DETTE innlegget gir en innføring i verket generelt og i de to første bindene spesielt (på engelsk er det syv bind, på norsk tolv, men "underavdelingene" er de samme).

Let’s take an overall look at the seven volumes of the novel and how they relate to each other. The only way you can discover this is by reading the work from beginning to end, and then the architecture of the books makes sense. But if you are starting out with volume one, you are going to spend a significant amount of time reading the entire novel. It might be nice to get a sense of where you are going, so that when you reach the end, you will have a better insight into what the work means.

First and foremost, the series of volumes that comprise In Search of Lost Time, as it is now called, follows the growth of the protagonist, M. (also identified as Marcel in one section of the work), from his childhood at Combray through his seaside vacations at Balbec, culminating in his excursions into the literary and social world of Paris. He falls in love, experiences its joys and agonies, and then the freedom that comes with time and forgetfulness after love ends. The novel encompasses World War One and its aftermath, and addresses one of the great political events of its day, the Dreyfus Affair. Along the way, M. struggles to establish himself as a writer. He has always had the desire to write a great work of literature, but his indolence and lack of self-confidence prevent him. Finally, near the end of the last volume, he experiences a series of unconscious memory flash-backs. These bring back events from his past with such clarity that he realizes that he can mine his past and transform it into compelling fiction. He decides to write the massive work that we have just read. The novel thus circles back upon itself, the ultimate story-within-a-story. Proust likened it to the Mille et Une Nuits, our Thousand and One Arabian Nights, which was one of his favorite texts.

In Search of Lost Time is not composed simply of beautiful descriptive passages and interesting characters. The work also discusses major themes. Some of these are: the persistence of memory, the complexity and bitterness of love, and the preference of imagination to reality. Memory, we find, can be called out involuntarily and then used to serve art. Love, that is, Proustian love, is filled with jealousy and suspicion, and the desire for the lover to subjugate the loved one. No major character in the novel has a selfless, non-possessive love for another, and in fact love is often likened to an illness, which is painful during its course, and only "cured" by time. Imagination in Proust's world always paints a brighter picture than reality. The young hero obsesses for months about seeing the actress Berma (a thinly disguised Sarah Bernhardt) perform in Racine's play Phedre. He imagines the beauty and drama of the scenes. But when he sees the actual performance, although wonderful, it does not reach the levels that he had set for it in his imagination, and he is disappointed. Some of the major themes are discussed at soirees or at the salon of the Verdurins. The Verdurins are a nouveaux riche couple with more money than taste, and the members of their circle often serve as a foil for Proust's ideas. The themes are also examined during the constant ruminations of the protagonist, M.

So this is what you are getting yourself into with Proust. Part philosophical treatise, part discussion of art and literature, part psychological analysis of love and other human behavior, In Search of Lost Time follows the history of France from the Belle Epoque to the aftermath of World War One, with the subsequent rise of the bourgeoisie and the decline of the aristocracy. Thrown in for good measure are wicked satires of the various social classes and their mores, and deft skewering of the pompous. All of this is framed by the coming of age story of young M, who enters the world of literature and art and struggles to make his mark.

Swann's Way opens with the reflection of an older narrator looking back at how he used to fall asleep when he was a child, staying at his Great Aunt’s house in Combray, where his family took their spring (and often summer) vacations. He thinks back to that time, when sometimes he would drop off to sleep in an instant, while other times he would fall asleep, then wake up, and spend the night pondering some issue close to his heart. But his most anxious moments came when his mother was not able to come upstairs and give him a kiss goodnight. It is here that we see the fine line that separates the narrator from the protagonist known as M. The narrator is omniscient, is of mature age, and also has his own set of opinions on different characters, art, and society. M., the subject, wends his way through the story, and ages appropriately. I would place him at about eight years old in the "Combray" section of Swann's Way. The narrator reflects back on a subterfuge that the protagonist pulled off to get his mother to give him a kiss good night, and it is the stuff of 007 espionage mixed with commedia dell'arte farce. His mother is being detained, at the hero’s bedtime, over coffee with their neighbor, Charles Swann. The hero despairs of getting his good night kiss, so he writes a letter to his mother begging her to come upstairs for an important reason that he cannot put in writing. He then entrusts the family cook, Francoise, to deliver the letter, although he is unsure if she actually will deliver it. Finally, Francoise assures him that the note was delivered. He now lives in the agony of waiting for his mother to come to his room, and he will not be able to sleep until she does. He also faces grave consequences if his father discovers the plot and disapproves. He waits. Finally, his parents bid farewell to Swann and come upstairs to bed. M. is terrified: what will happen? Waiting on the landing, he sees his mother and throws himself upon her. Her response: "Off you go at once. Do you want your father to see you waiting here like an idiot?" He implores her again, "Come and say goodnight to me." Then he sees his father’s candle. "Go back to your room. I will come." His mother says. But it was too late. His father was upon them. M. mutters to himself "I'm done for."

But something quite the contrary to punishment occurs. When his mother tells his father what had happened, the father, instead of getting angry and punishing the boy, says to his wife "Go along with him, then. You said just now that you don’t feel sleepy, so stay in the little room for a while, I don’t need anything." More than just getting a good night kiss, he gets his mother to spend the night with him. His grandmother had bought him a collection of books by Georges Sand and others. The books were a little "old" for the young Marcel, but his grandmother would rather have M. read substantive and well-written books than light reading, which she considers to be like candy and bad for his mind. His mother unwraps the book Francois le Champi by Georges Sand, and reads it to him. Marcel is enchanted by the story, and also gets a sense of the style of the author. A near disaster becomes a literary awakening.

But the remembrances of these sleep events are a bit grey, as if they have faded into the black and white distant past. The next event in the novel turns these grey events to Technicolor. The narrator was beginning to wonder if his memories of Combray were dying out, if even some were already dead. Then, one cold and dreary afternoon he returns to his mother's house in Paris. She has made him an infusion of tea, and has offered him a little cake called a Madeleine, which is molded to resemble a scallop shell. He unconsciously dips the Madeleine into the tea, and sips the tea from the spoon in which he had dipped the morsel of cake. Then: "no sooner had the warm liquid mixed with the crumbs touched my palate than a shudder ran through me and I stopped…An exquisite pleasure had invaded my senses, something isolated, detached, with no suggestion of its origin." He attempts to recreate the sensation, with diminishing results. Then suddenly the memory is revealed to him. He used to take these little cakes dipped in tea at Combray on Sunday morning, when he visited his Aunt Leonie. Suddenly, he experiences a flash back of memory, where he can see the town of Combray in color. He can see the square, the flowers in Swann's garden, and water-lilies on the river Vivonne. The petit Madeleine has opened the floodgates of his memory.

In the next chapter, "Combray", we enter completely into M.'s early life, all the places vivid with colors and sounds. We now see the protagonist as a young boy in this country town, and the cast of provincial characters that populate it. Some of the characters are not just provincials, however, and they go on to span the entire length of the novel. We have begun our journey through M.'s life.

We then encounter a novel-within-a-novel, "Swann in Love." The story takes place long before the hero's childhood, so the narrator recounts it in third person. This story shows us the character of Charles Swann, a wealthy stockbroker who has exquisite taste in art and who is much sought after by the smart aristocratic set of the Faubourg Saint-Germaine. He is a personal friend of the Prince of Wales, and is a member of the prestigious Jockey Club. Swann, despite having much better prospects, falls in love with a beautiful courtesan, Odette de Crecy. Odette is not really his type, and definitely beneath his social standing, but he falls in love with her nonetheless. Swann attempts to possess her completely, but he cannot. This leads to several years of agony, jealousy, and despair as Swann attempts to dominate this woman who constantly deceives him. He likens his love at one point to a disease, and hopes that he will die to free himself from the pain. Finally, the love passes, and Swann is well again.

"Swann in Love" introduces the theme of Proustian love. It is love that is based on jealousy and the desire for possession. During the love affair, one partner is consumed with jealousy and suspicion for the other. The blissful moments are few and far between, as jealousy constantly interrupts the lover's bliss. This model of love will be repeated several times within the span of In Search of Lost Time. "Swann in Love” also introduces "the petit clan" -- the salon of Mme Verdurin, which is used for comic relief throughout the work, as well as a sounding board for Proust's theories on art, music and literature.

6. mai 2013

Kort Proust-rapport



I går avsluttet jeg første bind av På sporet av den tapte tid. En aldri så liten milepæl i min lesehistorie. Det er første gang jeg har klar å komme gjennom denne berømte boken. Når jeg sier "klart å komme meg gjennom", høres det kanskje ut som det har vært et ord. Men tvert imot - for en leseopplevelse det har vært! Riktignok er Proust kjent, eller kanskje rettere sagt beryktet, for sine lange setninger, men som Henrik H. Langeland påpeker i sin bok om Proust (se innlegget nedenfor), er setningslengden høyst varierende, og mye av teksten er i dialogform. Men noen setninger er ulidelig lange; det er riktig nok. Her har Langeland et råd som fungerte bra for meg: behandle alle semikolonene i de lange setningene som punktum. Det letter lesingen. 

Enormt mye er skrevet om dette verket. Proustlitteraturen er overveldende. Jeg er ute etter å oppleve verket som leser, ikke løse det som en intellektuell oppgave. Samtidig mener jeg at dette nettopp er et verk hvor man som vanlig leser kan ha stort utbytte av en viss bakgrunnskunnskap. Det gjelder bare å begrense seg. Langelands bok har jeg utbytte av, Lagerkrantz også. Becketts bok om Proust går langt over hodet på en enkel sjel som meg. I går bestilte jeg fra Amazon en engelsk bok i leksikonform som tar for seg alle bindene i På sporet i tur og orden. Der så jeg forresten også en bok som viser i bilder all kunsten som omtales i På sporet av den tapte tid! Jeg går ut fra at omtrent alle aspekter ved verket er blitt behandlet i bokform. Prousts forhold til planter, for eksempel. Bare i løpet av noen sider i første bind telte jeg over tretti plantenavn. Noen av naturbeskrivelsene er så vakre at jeg aldri har sett noe lignende.

Ja, for en vakker bok dette første bindet i det hele tatt er! Og merkelig, på sin måte. Hovedpersonen, jeg-fortelleren, har hverken navn, alder eller noe konkret utseende. Så vidt jeg skjønner, både er og ikke er det Proust selv.

Jeg gikk straks løs på bind 2, for jeg vil ha en viss kontinuitet i lesingen av På sporet av den tapte tid. Kanskje tar jeg alt i en jafs. Det gjenstår å se. Men nå er det jo bare 11 bind igjen!

4. mai 2013

På jakt etter Proust


Jeg prøver å orientere meg i proustlitteraturen og anskaffe meg det jeg mener er relevant. Foreløpig er det Henrik H. Langelands bok Marcel Proust, i Gyldendals Ariadne-serie (litterære monografier), som har gitt størst utbytte. Langeland har en doktorgrad i Proust og forener akademisk tyngde med en fremstillingsmåte som gjør stoffet lett tilgjengelig. Boken er skrevet med henblikk på lesere både med og uten kjennskap til Prousts litterære univers. Første del er en innføring i Marcel Prousts verk og liv, mens andre del presenterer en mer inngående lesning av På sporet av den tapte tid fra et filosofisk-estetisk perspektiv. Slik innleder han boken:

«Våren 1996 satt jeg på en hybel i Paris og leste På sporet av den tapte tid, da jeg en morgen endelig bestemte meg, etter i flere dager å ha studert togtabellene inngående - disse togtabellene Proust beskriver som «de mest besettende av alle kjærlighetsromaner» - for å ta toget til Illiers. Jeg ville med egne øyne oppleve denne pittoreske lille landsbyen tolv mil sørvest for Paris der Marcel Proust tilbragte flere sommerferier som barn, og som han senere brukte som en av modellene for det svundne oppvekstparadiset i På sporet av den tapte tid - Combray - dette fortryllende barndommens rike som jeg-fortelleren, etter adskillige bortkastede år, finner igjen i sitt indre gjennom smaken av en madeleinekake dyppet i lindete.
     «Jeg skulle allerede neste dag ta det skjønne, løfterike tretten toogtyve-toget hvis avgangstid jeg ikke kunne se i Jernbanens rutetabeller uten at hjertet begynte å hamre i brystet på meg; det var som om dette tidspunktet skar inn i eftermiddagen et presist og avgjørende innsnitt», bekjenner fortelleren i På sporet av den tapte tid. Så oppspilt var jeg nok ikke, men etter å tatt 08.15-toget fra Gare de Montparnasse til Chartres, og der byttet til et rustikt, dieseldrevet og smalsporet lokaltog til Illiers-Combray - som stedet nå offisielt heter etter at lokale myndigheter i 1971 bestemte seg for å utvide navnet til ære for landsbyens store sønn, og sikkert også for å øke turistinntektene - kan jeg ikke nekte for at det var med en viss spenning jeg hørte hviningen fra hjulene da toget begynte å bremse opp og vi nærmet oss stasjonen. Og idet kupédøren ble slått opp og en røslig og rødmusset fransk konduktør ropte ut «Illiers-Combray!», ble jeg faktisk ikke så rent lite henrykt ved tanken på at jeg straks skulle få se alt dette som jeg hadde lest om i første bind av Prousts store romansyklus: tante Léonies hus, Marcels soverom, den lille haven, porten med bjellen som Swann ringer i hver gang han avlegger familien en ettermiddagsvisitt, Françoises fabelaktige kjøkken, det fuktige rommet til onkel Adolphe, den gamle Saint Hilaire-kirken med sine merovingske glassmalerier, vannliljene på elven Vivonne, hagtornhekken, og ikke minst de to alternative spaserturene, de to «veiene»: den til Méséglise forbi Swanns eiendom, og den til Guermantes.
     Det ble på ingen måte som jeg hadde trodd. Etter å ha gått noen hundre meter langs Avenue Marcel Proust, der jeg blant annet passerte École Marcel Proust, kom jeg inn til landsbyens gamle sentrum, og etter å ha buksert meg gjennom en mengde kafébord utenfor Café Marcel Proust, stod jeg endelig på plassen foran den gamle kirken. Église Saint-Jacques, som kirken egentlig heter, var ikke helt som jeg hadde forestilt meg. Den var temmelig grå og ordinær, for så vidt enkel i linjeføringen, men på ingen måte et slikt stort og fargesprakende syn som jeg hadde fått inntrykk av hos Proust - den minnet meg faktisk litt om Gamle Aker kirke i Oslo. I informasjonsskranken på togstasjonen hadde jeg fått et Proust-kart, der alt i byen som hadde den minste tilknytning til På sporet av den tapte tid, var avmerket. Huset til madame Amiot - som Prousts tante het i virkeligheten - lå like ved kirken, i Rue du Docteur Proust, oppkalt etter Marcels far. Da jeg kom dit, sank min begeistring enda et par hakk. Mot gaten fremstod huset som svært ordinært, faktisk litt fattigslig og stusslig, og hagen, som var omkranset av høye gjerder, kunne jeg ikke titte inn i. Et skilt på porten fortalte meg at Le Musée Proust åpnet først om en time. Jeg gikk tilbake til plassen foran kirken, og slo meg ned på et konditori (som, hvis jeg ikke husker feil, het Patisserie Marcel Proust). Jeg kunne jo likeså godt først som sist smake på en av disse madeleinekakene som byens forbløffende mange konditorier tydeligvis hadde som sin hovedbeskjeftigelse. Der ble jeg sittende og overhøre samtalen til en gruppe eldre, korpulente og høyrøstede amerikanere som var på hva de kalte en «proustsk pilegrimsferd». «Å spise en madeleinekake,» sa den ene av dem salvelsesfullt, «er en supreme tribute to Proust», hvorpå en annen hevdet at «å dra til Illiers-Combray uten å smake på en madeleine, er som å dra til Jerusalem uten å se Klagemuren eller til Greenwich og ikke sjekke om armbåndsuret går riktig». Teen jeg omsider fikk servert, var lunken, og mine tre madeleiner var klissete og usmakelige, så jeg gikk heller en tur i gatene rundt kirken for å slå i hjel tiden før museet åpnet. Det overrasket meg hvor stille alt var; gatene var mennesketomme, byen virket grå, kjedelig, forlatt - nesten som en kulisse.»

Fra Henrik H. Langeland: Marcel Proust, Gyldendals Ariadne-serie 2001

3. mai 2013

Proust på ny?



Proust på ny? Nåja, ikke helt. Men Karin Gundersen har foretatt en nennsom - i første rekke språklig - revisjon av første bind av Anne-Lisa Amadous norske oversettelse av På sporet av den tapte tid, en oversettelse som regnes som noe av det ypperste innen norsk oversetterkunst. Revisjonen går først og fremst ut på at konservative former som nu, efter etc er blitt modernisert. Pluss enkelte forandringer som går på at den franske verden ikke er fullt så fremmed for oss i dag - det er ikke lenger nødvendig å skrive "hvetekake", i dag vet alle nordmenn hva en "brioche" er.

Noen steder har hun også "rettet" på Amadou, blant annet i verkets berømte åpningssetning. Det kan man lese mer om i DETTE utmerkede blogginnlegget av min franskkyndige forfatter- og oversetterkollega Tom Lotherington.

Jeg har også gjort noen sammenligninger av Gundersen og Amadou, bare for å ha et inntrykk av hvordan revisjonen er gjort, men jeg er ikke franskkyndig, så de rent oversettermessige forandringene kan jeg ikke vurdere. Med min riksmålsorientering har jeg uansett ingen problemer med å forholde meg til Amadous språkform. Hennes oversettelse er i det hele tatt en estetisk nytelse, og som sagt rangeres den fortsatt meget høyt både språklig og oversettermessig.

Da jeg leste Brødrene Karamasov i fjor, leste jeg den i en gammel oversettelse (Olaf Broch), til tross for at den foreligger i en nyere oversettelse av Geir Kjetsaa. Jeg foretok ingen egentlig sammenligning av de to, for jeg trivdes så godt med Brochs oversettelse. Men ut fra det lille jeg tittet i Kjetsaas versjon, syntes jeg at det manglet noe av estetikken hos Broch, det jeg kanskje kan kalle "salmetonene" i språket.
Å lese Brochs oversettelse var som å se et storslått maleri i Düsseldorfer-skolen, med alle sine gylne bruntoner. Men hvis jeg ikke hadde hatt Brochs versjon, og lest Kjetsaas, hadde det antagelig gått helt greit.

Jeg kan ikke tenke meg at hele Prousts verk kommer til å bli revidert slik som første bind nå er blitt. Det var nærmest en livsoppgave for Amadou å oversette dette verket, og å revidere hele må være et kjempeløft. Sånn sett virker det litt underlig på meg at man i det hele tatt har gjort denne revisjonen av første bind, også fordi den har forandret så lite på Amadou. Det kan da ikke være så problematisk for dagens lesere med nu og efter og andre konservatismer? Uansett vil det være Amadous oversettelse norske lesere har å forholde seg til fortsatt i mange år. Og med en klisjé kan vi vel trygt si at hos henne er Proust i de beste hender. Og dermed også i våre.

Karin Gundersen har også bidratt til proustlitteraturen med denne boken.

2. mai 2013

Prousts underfundighet og hans veloppdragne anarkisme



Hvor leser man ikke Proust ... skjønt her er nok fruen i huset mer opptatt av andre sysler, som vi vet.

Hun gikk rolig ned da det var middagstid, - med sin gamle staselige holdning. Han var fremdeles gul om gjellene, på vei inn i et av de der leveranfallene sine, og da ble han for alvor rar av seg. - Han satt og leste i en fransk bok.
«Har du lest noe av Proust?» spurte han henne.
«Jeg har prøvd, men han kjeder meg.»
«Han er virkelig noe helt for seg selv.»
«Det er mulig! - Men han kjeder meg - alt det subtile ordkløveriet! Han har ikke følelser, han har bare strømmer av ord om følelser. Jeg er trett av selvgod sjelfullhet.»
«Ville du foretrekke selvgod sanselighet?»
«Muligens! Men det lot seg kanskje gjøre å få tak i et eller annet som ikke var selvgodt.»
«Nåja, jeg for min del liker Prousts underfundighet og hans veloppdragne anarkisme.»

D.H. Lawrence: Lady Chatterleys elsker
Oversatt av Leo Strøm

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...