Denne utrolige boken

Fernando Pessoa
Street art fra Lisboa
foto: Børge Skråmestø



«Og så, med ett, stod han foran den: Fernando Pessoa, O LIVRO DO DESASSOSSEGO. Egentlig var det utrolig, men han hadde reist til Lisboa uten å tenke på at han reiste til Bernardo Soares’ by, regnskapsassistenten som arbeidet på Rua dos Douradores, og som Pessoa lot tenke de tankene han skrev ned, mer ensomme enn alle tanker verden hadde hørt om både før og etter ham.
[...]
«Vet De hvordan jeg opplever denne utrolige boken?» spurte senor Simões da han slo inn prisen i kassen. «Det er som om Marcel Proust skulle ha skrevet Michel de Montaignes Les Essais.»

Fra Pascal Mercier: Nattog til Lisboa.
Oversatt av Geir Pollen.
O LIVRO DO DESASSOSSEGO = UROENS BOK.

Den første chic lit?

"Madame Bovary is many things - a perfect piece of fictional machinery, the pinnacle of realism, the slaughterer of Romanticism, a complex study of failure - but it is also the first great shopping and fucking novel."

Sitat fra DENNE artikkelen av Julian Barnes i London Review of Books, om engelske oversettelser av Madame Bovary spesielt - og om oversetterproblematikk generelt.

Og ikke nok med det ...

"[K]an noen si meg når i helvete jeg skal få tid til å lese det alt sammen?" [...] "Jeg har over ti tusen bind fra før. Av dem er det ca fire tusen jeg ikke har rukket å lese. Vanligvis leser jeg to bøker i uken. To bøker i uken er lik 104 bøker pr år. For å pløye gjennom fire tusen bind trenger jeg ca 40 år. Jeg er 43 år gammel. Innen jeg er ferdig med å lese de bøkene jeg allerede har kjøpt, vil jeg være 83 år gammel. Og ikke nok med det..." Det svartnet for øynene og han måtte lene seg mot husveggen. "Og ikke nok med det", hvisket Felix Bartholdy til murpussen. "Jeg fortsetter å kjøpe. Jeg hamstrer. Jeg karrer til meg det jeg ser. Jeg er syk. Jeg kjøper minst fem ganger så mange bøker som jeg leser. Jeg har hyllene fulle av bøker som jeg aldri kommer til å åpne. Det bare øker og øker. Jeg kan ikke gå forbi en bokhandel. Jeg leser kataloger på sengen, kritikker på do og har alltid vesken full av litterære tidsskrifter. Og jeg kan ikke stoppe. Jeg kan ikke stoppe!"

Sitat fra Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, funnet hos Bokelskere.
Bildet er fra mitt eget kontor ...

På toget

«Dagen som gjorde at ingenting lenger skulle bli det samme som før i Raimund Gregorius’ liv, begynte som utallige andre dager.»



Slik begynner Nattog til Lisboa av Pascal Mercier, som jeg nå har anskaffet meg og leser. Unektelig en god åpningssetning, ikke sant? Den pirrer nysgjerrigheten og drar leseren inn (det eneste jeg har å utsette på den, er at den nesten virker utstudert ...). Og så er det noe med tog, noe som innebærer forandring; oppbrudd, bevegelse, ankomst. Tenk på Graham Greenes Toget til Istanbul og Agatha Christies Mord på Orientekspressen (vel det samme toget?) En kultivert pendant til amerikanernes litterære road movier.

Språket i Nattog til Lisboa er nydelig, som alltid i Geir Pollens oversettelser fra tysk. For Pascal Mercier later til, sitt franskklingende navn til tross, å være en tysktalende (og -skrivende) sveitser.
Det er ikke måte på hvilke superlativer denne boken har høstet, og den er solgt i millionopplag. Når jeg, som vanligvis styrer unna bestselgere, leser den, er det fordi jeg merket meg den på grunn av et sitat eller to som gjorde at den fenget oppmerksomheten, lenge før jeg ble klar over at den var en bestselger.

En kommentar til innlegget nedenfor

Aina Basso kommenterer i DETTE innlegget på bloggen sin et spørsmål hun har fått fra flere, nemlig om hun har tenkt å fortsette å skrive historiske romaner eller om hun også kan tenke seg å skrive romaner fra vår tid - eller uten tid, som hun selv legger til. Hun henviser blant annet til mitt innlegg nedenfor, og siterer meg når jeg sier: «Jeg kunne veldig godt tenkt meg at hun våget å slippe taket i det historiske og lot det Moro omtaler som «den poetiske fortellerstemmen» få friere rom. Så å si velge mellom faghistorikeren og forfatteren.»
Men jeg har en viktig fortsettelse, jeg sier: «Men det er ikke et valg hun må ta, med den evnen hun har til å ta et historisk materiale og innordne det i sitt eget kunstneriske prosjekt.»

Jeg stiller egentlig ikke noe spørsmål om hvorfor hun skriver historiske romaner. Hun kan skrive, og hun er historiker av fag, altså lar hun seg inspirere av historiske kilder. I blogginnlegget drøfter hun hva en historisk roman egentlig er. Jeg oppfatter ikke bøkene hennes som historiske romaner som sådan, men som gode skjønnlitterære romaner basert på historisk stoff.

Årsaken til at hun skriver slike bøker, gjør hun utmerket rede for i blogginnlegget.
Når Natalie Normann i en kommentar til Bassos innlegg skriver: «Av en eller annen merkelig grunn er det alltid folk som synes at man skal skrive noe annet enn det man skriver,» må det forstås slik at det også er myntet på meg. Men jeg har ikke noe ønske om at Aina Basso skal skrive noe annet eller annerledes (i motsetning til anmelderen jeg refererer til i innlegget nedenfor). Jeg har det aldeles utmerket med de to bøkene Basso har skrevet hittil, noe jeg har gitt tydelig uttrykk for. Men nettopp fordi Basso i tillegg til et opplagt talent også tydeligvis har et (mål)bevisst forhold til det å være forfatter, er jeg nysgjerrig på hvor veien går videre. Man kunne tenke seg at de historiske romanene var en begynnerfase, en trygg begynnelse på veien til noe annet, gitt forankringen i hennes eget fag. Men slik er det altså ikke - som hun selv forklarer, skriver hun om det hun skriver fordi det er noe der for henne, noe hun finner der, i menneskene, som hun vil utforske. Og det er helt utmerket, det var veldig fint å få hennes egne tanker om hva og hvorfor hun skriver. Dermed er vi for så vidt også tilbake i min egen viktige tilføyelse, nemlig at slik jeg ser det, er valget mellom faghistorikeren og forfatteren ikke et valg Aina Basso må ta, fordi hun har den evnen hun har til å ta et historisk materiale og innordne det i sitt eget kunstneriske prosjekt. For det er mennesker Aina Basso skriver om. Mennesker i en historisk kontekst, ja vel, men vi lever alle i en historisk kontekst som er en av de faktorene som former vårt liv.

Aina Basso spør: «Når 99 % av samtidsforfattarane våre skriv om si eiga samtid - er det ikkje berre fint at nokon ikke gjer det?» Jo, det er det. Og det er viktig at en forfatter finner sitt eget. Det er også en del av et ekte talent.

Taterpigen vender tilbake

Gabriel Michael Vosgraff Moro har lest Aina Bassos Fange 59. Taterpige og anmeldt den i siste nummer av Morgenbladet. «Nesten for solid roman om tukt og temming av annerledeshet» lyder ingressen. Moros problem later til å være at han synes boka er for god, derfor leter han desperat etter noe å utsette på den. Det må være et kinkig utgangspunkt for en anmeldelse.

Moro synes altså som jeg, at Basso er en god forfatter og at det er en god bok. Også han merker seg at Basso holder faghistorikeren godt i tømme, «hun holder seg eksemplarisk unna det tungrodde, her er ingen uttværende se-på-meg-og-min-research-passasjer. Den poetiske fortellerstemmen er balansert og karakterene står i sentrum og levendegjøres som mennesker. Jeg tror på det Basso forteller, og jeg føler tillit til at det historiske materialet er korrekt. [...] I kombinasjon med utdrag fra dokumenter som romanens handling løst bygger på, forsterkes inntrykket av en stødig forteller som skriver med rot i en historisk fortolket virkelighet. De korte kapitlene og bruken av presens gir fart og driv til et ellers poetisk og billedskapende språk, er vakkert nynorsk som lar fortiden tre levende frem i flotte observasjoner.»

Det boka mangler, ifølge Moro, er «et brudd med forventninger», skjønt helt sikker er han ikke, for han sier samtidig at det kanskje er «et urettferdig krav og en billig innvending».

Moro sammenligner med Sofia Coppolas film Marie Antoinette, der et par Converse-sko kan ses i en scene hvor dronningen kler på seg. Coppola plasserte, ifølge Moro, skoene der for å tydeliggjøre at Marie Antoinette var tenåring. Jeg må innrømme at jeg ikke husker disse skoene fra da jeg så filmen, men jeg husker i hvert fall at filmens formspråk var estetisk nydelig og uhøytidelig i forhold til historiske fakta. Sara Stridsbergs «uerbødige tekstcollager og lek med kildematerialet» trekkes også inn.

Moro sier: «Idet jeg dras mot slutten, for spennende er det, og fint skrevet, så tar jeg meg i å lengte etter at noe ekstraordinært skal skje, om ikke annet, så bare etter en gjenstand eller tanke jeg ikke forventer skal høre til i tiden det fortelles om.» Men igjen er anmelderen usikker på seg selv: «Jeg sier kanskje, for her er jeg på utrygg grunn ...»

Man kan tolke Moro dit hen at uansett hvor god han synes boka er, skulle han likevel ønske at Basso hadde skrevet en annen bok.
Moro slår tross alt fast at Basso er en god forfatter. Men har Moro vært en god leser i dette tilfellet? Jeg mener nei. For det første synes jeg sammenligningen med Coppola er tåpelig, og like tåpelig synes jeg hans ønske om «et brudd med forventninger» er.

Sånn jeg opplever bokas slutt, er det nettopp det at det ikke skjer noe som er så nervepirrende og sterkt. Det sier nettopp noe om Marias innestengte tilværelse. Livet hennes er kjørt inn på et sidespor. Helt til siste stund drømmer hun om noe annet, men innser tydeligvis at slaget er tapt.

Når det er sagt, vil jeg gjenta noe jeg var inne på da jeg skrev om boka mens jeg leste den. Jeg lurer på hva Basso har tenkt å gjøre videre. Jeg kunne veldig godt tenkt meg at hun våget å slippe taket i det historiske og lot det Moro omtaler som «den poetiske fortellerstemmen» få friere rom. Så å si velge mellom faghistorikeren og forfatteren. Men det er ikke et valg hun må ta, med den evnen hun har til å ta et historisk materiale og innordne det i sitt eget kunstneriske prosjekt.

Lørdag ettermiddag

Holly Hunter og Nicolas Cage i Coen-brødrenes "Raising Arizona".



Jeg så på Skavlan i går. Jeg ser jo ikke fjernsyn, og jeg tror jeg aldri har sett dette programmet før, i hvert fall ikke fra begynnelse til slutt. Men det gjorde jeg altså i går. Hvorfor? Fordi jeg hadde sett på Nytt på nytt (et av mine meget leilighetsvise og få unntak fra ikke-se-fjernsyn-prinsippet) og ikke gadd å slå av, eller for å være helt ærlig var det vel fordi jeg ville se Holly Hunter, som kom helt til slutt i programmet.

Det var formodentlig flere enn meg som oppfattet at programmet begynte med en oversettertabbe. I forbindelse med en nyutkommet amerikansk bok om den svenske diplomaten Jan Eliasson, sa Elisasson at det var så mye oppstyr at han ble "generad". Dette ble oversatt med "sjenert". Men skandinaviske språk er et minefelt av det vi kalle falske venner, dvs. ord som skrives likt, men har ulik betydning. Å være "generad" på svensk er å være "brydd" eller "flau", og det burde teksteren nesten ha skjønt ut fra konteksten. Sjenert heter "blyg" på svensk.

I går var jeg en tur i byen og stakk innom bokhandelen for å se om de tilfeldigvis skulle ha Nattog til Lisboa i en billigutgave. Jeg så ikke noe til den, og gadd ikke å spørre heller, men skrådde over rådhusplassen til biblioteket, hvor jeg regnet med å finne den. Det gjorde jeg ikke, for den var utlånt, så det er kanskje en populær bok. Jeg skal uansett snart til Oslo, og da kommer jeg til å kjøpe den i kontantsalget på Norli. Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å forlate biblioteket tomhendt, så jeg kikket litt i hylla for nyheter og plukket med meg to skjønnlitterære bøker og en sakprosabok: Komposisjon i hvitt og grønt av Anne Gjeitanger, Stormkyss av Ingrid Z. Aanestad og Kvinner, Wien og klagesang av Elisabeth Beanca Halvorsen. Den siste har undertittelen: Om Elfriede Jelineks forfatterskap.

Foreløpig har jeg bare åpnet den siste, men jeg vil ikke si at jeg leser den, jeg leser i den. Den minner litt i formen om Grabriel Michael Vossgraff Moros bok om Wittgenstein, som jeg tidligere har omtalt. Forfatteren vandrer rundt i Wien på jakt etter Jelinek, bokstavelig talt, idet hun håper å få se henne på en av Wiens litteratkafeer, men uten resultat. Innimellom gir hun oss innblikk i Jelineks liv og verk. Om forholdet mellom Jelinek og Thomas Bernhard skriver hun:

"På grunn av sine haterklæringer til Østerrike blir Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek ofte sammenliknet med hverandre. Begge skriver moralistisk og har et musikalsk språk, men Bernhard har ifølge Jelinek, i motsetning til henne selv, "ikke noe desidert politisk standpunkt, men er etter mønsteret til en kverulant rett og slett imot alt".

Jeg har aldri lest noe av Jelinek, og vet heller ikke om jeg kommer til å gjøre det. Bernhard har jeg lest flere bøker av.

Som sagt vet jeg ikke om jeg leser boken om Jelinek eller ikke. Det er noe deprimerende med henne, og jeg vet ikke om jeg orker å lese en hel bok om henne. Jeg tror Jelinek mangler humor, mens Bernhard er så sprø at han blir morsom, enten det er tilsiktet eller ikke.

De andre bøkene jeg tok med fra biblioteket, har jeg ikke engang bladd i. Jeg kommer nok til å gjøre det, og så får vi se om jeg får lyst til å lese en av dem, eller begge. Jeg er nysgjerrig på unge norske forfattere.

Leserapport

Jeg har omsider lest ferdig Jonathan Franzens Mistrivselssonen. En selsom leseopplevelse. Boka kjedet meg så å si fra første stund, men jeg bestemte meg for å lese den ferdig, og det har jeg altså gjort. Nå i ettertid klarer jeg rett og slett ikke å bestemme meg for om dette var en god eller dårlig bok. At Franzen tydeligvis regnes som en av de største amerikanske forfatterne i dag, interesserer meg lite. Det vil si: Det var derfor jeg bestemte meg for å lese en bok av ham, og Mistrivselssonen kjøpte jeg på billigsalg. e

Ifølge baksideteksten "forteller Franzen om en oppvekst med konstant flau overfølsomhet. Han gir oss underholdende og undersøkende øyeblikk av innsikt. Enten han skriver om eksplosive kristne ungdomsfellesskap på syttitallet, Kafkas innflytelse på hans egne langtrukne forsøk på å miste dyden, eller det intrikate nettet som binder sammen fugletitting, hans eget ekteskap og drivhuseffekten, er Franzen alltid engasjert og tilstedeværende. Hans personlige historie om guttungen fra Midtvesten som gjorde New Yorker av seg, forteller han med nådeløs humor og stor kjærlighet, som i sine romaner. Resultatet er blitt et fengslende portrett av en mann, hans familie og vår tid."

Franzen er født i 1959 og er bare ni år yngre enn meg. Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det han beskriver, som betydningen av tegneserien Knøttene, religiøse ungdomsbevegelser (jeg tilhørte ikke selv noen sånn, men de var typiske for tiden), og en del andre ting. Men altså -- "engasjert"? "tilstedeværende"? "fengslende"? Jeg vet sannelig ikke. Boka kjedet meg. Gjenkjennelse til tross var det uengasjerende lesing. Har det noe med språket å gjøre? Jeg opplevde det som flatt og fargeløst, og jeg tror ikke det skyldes oversettelsen.

Boka kategoriseres som "En personlig fortelling", altså en biografisk beretning og ikke en roman. Kanskje jeg burde gi Franzen en sjanse til og lese en av romanene hans. Jeg vet ikke. Lesingen av denne boka har selvfølgelig ikke gitt noen brennende trang til å lese mer av Franzen.

På den annen side vet jeg ikke hva jeg skal lese nå. Kanskje Nattog til Lisboa, en bok som av uforklarlige grunner har festet seg i bevisstheten?

Bokmesserapport

Jeg er i København på den store årlige litterære begivenheten på disse kanter, nemlig bokmessen BogForum. Jeg bor på samme hotell som Gunnar Staalesen og Fay Weldon, samt 35 danskoversettende oversetterkollegaer fra hele verden. Den danske stat betaler reise og opphold for oss. Dessuten kommer vi gratis inn på bokmessen (via VIP-inngangen) og får gratis lunsj i utstiller-kantinen. Torsdag holdt vertskapet (Statens kunstråd) middag for oss, med foredrag av den kjente danske språkprofessoren Jørn Lund, som på sitt sedvanlige spirituelle vis snakket om det danske språks situasjon i dag. Alle disse oversetterne, fra Russland, Tyskland, Nederland, Italia, Spania og jeg vet ikke hvor, snakker sammen på dansk. Jeg er eneste unntak, for jeg snakker norsk, om enn et tillempet norsk, fordi jeg bevisst velger ord og uttrykk som ligger nær dansk. Det gjør at mine dansktalende kolleger forstår meg, selv om de ikke kan norsk, bortsett fra noen få som oversetter fra både dansk og norsk.
Alle har vi altså et forhold til dansk og behersker dansk på den ene og/eller den andre måten. Det er derfor vi er her. Og for hver gang vi er her, betalt eller ikke betalt av den danske stat, utvider vi forhåpentligvis vårt kjennskap til dansk språk og dansk kultur og blir forhåpentligvis enda bedre danskoversettere.

Fra dagens post (eller: alle tings forgjengelighet)

Kjære Jørn Roeim

Gyldendal Norsk Forlag gjennomfører et par ganger i året en større vurdering av forlagets lagerbeholdning. Resultatet er at en del titler blir tilbudt bokhandelen til nedsatte priser, og en del titler dessverre besluttes makulert, etter at de har vist seg vanskelig å få solgt ut også til redusert pris. Dette er bakgrunnen for at restopplaget av din bok Sitater på liv og død nå vil bli makulert.

Det er 543 eksemplarer på lager av Sitater på liv og død. I henhold til Normalkontrakten gis forfatteren anledning til å overta restopplaget vederlagsfritt mot å dekke frakt og håndtering. Det er dessverre ikke lenger mulig for forfattere selv å hente bøkene på Forlagssentralen, da ordningen medførte betydelige problemer med uavhentede pakker i deres ekspedisjon. De forfatterne som har anledning til det, kan hente inntil 100 bøker gratis i Gyldendalhuset. Etter avtale bestiller vi bøkene hit til forlaget, og de bes hentet i løpet av den etterfølgende uken.Dersom du ikke kan hente bøker i forlaget eller ønsker flere enn 100 ex., må bøkene sendes via posten eller Tollpost. For dette fakturerer vi kostnader for frakt og ekspedisjon etter disse satsene:

Inntil 25 ex.: Gratis forsendelse
mellom 25 og 100 eksemplarer: kr 250,- + mva.
mellom 100 og 250 eksemplarer: kr 500,- + mva.
over 250 eksemplarer og forsendelser til utlandet (uavhengig av antall): kontakt forlaget for prisoverslag.

Vi gjør oppmerksom på at forsendelser med Tollpost leveres på døra og at det må være noen tilstede for å ta imot varene og kvittere for mottatt gods. Hvis ikke, tas bøkene med tilbake og det påløper lagerleie som faktureres mottaker.

Vi kan dessverre ikke angi klokkeslett for levering, kun dato.
Vi sender bøkene til kun én adresse.

Det er fint om du tar kontakt snarest mulig og innen 16. november med beskjed om hvor mange eksemplarer du eventuelt ønsker å overta og hvilken adresse det skal sendes til. Fint om du også oppgir telefonnummer.

Norsk er et klønete språk

Bak denne oversetterprofileringsvideoen står Norsk oversetterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk audiovisuell oversetterforening. Skrevet og lest av Erik Skuggevik. (Vær obs på at den må ses "begge veier" - det er slik poenget kommer frem. Tar ca 4 minutter.)

Ord for dagen

Skriver jeg, er jeg i sentrum av mitt eget liv.
Hjemme i meg selv.
Beate Grimsrud

På grensen til mistrivsel

Jeg vet ikke om det er et organisert salg etter ikke, men de siste ukene har jeg funnet bunkevis med sterkt nedsatte bøker i noen lokale Notabene-butikker. Nå leser jeg en av dem, Jonathan Franzens Mistrivselssonen, nedsatt fra kr. 339 til kr. 39. Dette er ikke tilfeldig - jeg hørte nylig omtale av Franzsens siste bok i NRK P2 en dag jeg var ute og kjørte (jeg hører ofte på P2 i bilen).

Jeg kan gjerne tilstå at jeg overhodet ikke er oppdatert når det gjelder nyere amerikansk litteratur, og jeg vet ikke om amerikansk litteratur generelt interesserer meg så mye i det hele tatt. Men omtalen av Franzens siste bok pirret en viss interesse, og da jeg kom over en sterkt nedsatt bok av ham, tenkte jeg at det var en gyllen anledning til å stifte nærmere bekjentskap med denne forfatteren, som så vidt jeg har forstått er det heteste navnet blant unge amerikanske forfattere.
Foreløpig har jeg lest rundt 30 sider, og jeg kjeder meg i den grad at jeg har lurt på om jeg skal legge boka fra meg for godt. Det er lenge siden jeg har vært i den situasjonen; jeg tror det er flere år siden sist jeg ga opp en bok.

Da jeg søkte etter et bilde av boka på nettet, kom jeg over DENNE anmeldelsen på NRKs nettavis. Jeg er ikke sikker på om det gjør boka mer spennende i mine øyne, men jeg kommer antagelig til å lese litt mer skjerpet. Jeg gir i hvert fall Franzen en sjanse til, den foreløpige mistrivselen til tross.

So you think you can write?

Gaute Heivoll og andre nåtidige norske forfattere får så øra flagrer i DETTE blogginnlegget.