Rettssaken

Her er antagelig det lengste innlegget denne bloggen noen gang har hatt. Det er fra rettssaken mot Dmitri Karamasov, selve klimakset i Brødrene Karamasov. Dmitri (Mitja) er anklaget for å ha drept og ranet faren, intet mindre. Når jeg leser dette, kan jeg ikke la være å få assosiasjoner til en pågående rettssak i Oslo tingrett, all forskjell til tross.

«Klokken ti om formiddagen, dagen efter de begivenheter jeg har beskrevet, ble rettsmøtet satt i vår rettskrets, og saken mot Dmitri Karamàsov begynte.
     Jeg sier inntrengende på forhånd: jeg regner meg langt fra i stand til å gjengi alt som foregikk i retten, hverken i behørig bredde eller i behørig rekkefølge. Det står for meg slik at skulle man huske alt og fremlegge alt på den rette måten, så måtte man behøve en hel bok, og til og med en veldig bok. Man må derfor ikke være ergerlig på meg, fordi jeg bare vil gjengi det som slo meg personlig, og som jeg særlig har festet meg ved. Jeg har kunnet ta biting for hovedsak, og til og med kanskje rent oversett de skarpeste, mest nødvendige trekk ... Men forresten, jeg ser at det er best ikke å unnskylde seg. Jeg skal gjøre så godt jeg kan, og leserne vil selv forstå at jeg bare har gjort så godt jeg kunne.
     La meg da først, før vi kommer inn i rettssalen, omtale noe som særlig undret meg denne dag. Og forresten ikke bare meg, men, som det efterpå viste seg, alle. Alle visste jo at denne sak hadde vakt interesse hos så altfor mange, at folk brant av utålmodighet efter at rettsforhandlingene skulle begynne, at det hadde vært nok av snakk, formodninger, utrop og fantasier i selskapskretsene hos oss i begge disse to månedene. Folk visste også at rettssaken var blitt omtalt over hele Russland. Men man hadde likevel ikke tenkt seg at den var blitt i den grad brennende, at den hadde oppskaket alle og enhver, både hos oss og overalt ellers, i den grad, som det skulle vise seg ved rettsforhandlingene denne dag. Det var til dagen kommet reisende fremmede ikke bare fra vår guvernementsby, men også fra flere andre byer, ja, til og med fra Moskva og Petersburg. Det var kommet jurister, det var til og med kommet flere ansette menn, ja, til og med damer. Alle billetter var revet bort. For særlig hedrede og ansette mannlige gjester var det til og med reservert helt usedvanlige plasser, nemlig bak det bordet der retten var satt. Her dukket det frem en hel rekke lenestoler, som var opptatt av forskjellige personer - noe man aldri før hadde tillatt hos oss. Især var det en mengde damer til stede, - av våre egne og tilreisende. Jeg tror nesten at de utgjorde halvparten av hele publikum. Bare av jurister, som var kommet reisende fra alle kanter, viste det seg å være så mange at man ikke engang visste hvor man skulle anbringe dem, da alle billettene alt for lengst var delt ut, opptatt og tigget bort. Jeg så selv hvordan det i enden av salen, bak estraden, midlertidig og i en fart var blitt arrangert et eget avlukke, der alle disse tilreisende juristene ble sloppet inn; og enda priste de seg lykkelig over at de iallfall kunne få stå der, - for stolene var alle tatt ut av avlukket for å skaffe mer plass, og hele den sammenstimede skare ble stående der så lenge saken varte, tett sammenpakket, skulder ved skulder. Noen av damene, især de tilreisende, opptrådte i overordentlig elegante toaletter; men størsteparten av damene hadde til og med glemt å pynte seg. På ansiktene deres kunne man lese hysterisk, grådig, nesten sykelig nysgjerrighet. En av de mest karakteristiske eiendommeligheter ved hele det selskapet som hadde samlet seg i salen, noe man nødvendigvis må fremheve, hadde man i det at - som det også senere ble bekreftet ut fra mange iakttagelser - nesten alle damene, iallfall et overveldende flertall av dem, holdt på Mitja og hans frikjennelse. Kanskje især fordi det hadde dannet seg en forestilling om ham som en betvinger av kvinnehjerter. Folk visste at to rivaliserende kvinner ville opptre. Især interesserte alle seg for den ene av dem, nemlig Katerina Ivànovna. Om henne ble det fortalt overmåte meget merkelig; og om hennes lidenskap for Mitja, endog til tross for hans forbrytelse, var det i omløp forunderlige anekdoter. Især talte man om hennes stolthet (hun hadde nesten ikke avlagt visitt hos noen i byen), om hennes «aristokratiske forbindelser». Det het at hun hadde til hensikt å søke regjeringen om tillatelse til å følge forbryteren til Sibir og vies til ham et eller annet sted i gruvene under jorden. Med ikke mindre spenning ventet man også Grusjkas fremtreden for retten, som Katerina Ivànovnas rival. Med pinlig nysgjerrighet avventet man møtet mellom de to rivalinner for domstolen, - den aristokratiske stolte unge pike, og «hetæren». Grusjka kjente forresten våre damer mer til enn Katerina Ivànovna. Henne, «Fjòdor Pàvlovitsj’ og hans ulykkelige sønns fordervelse», hadde våre damer også sett før; og nesten alle som én forundret de seg over hvorledes far og sønn i den grad hadde kunnet forelske seg i sånn en «rent alminnelig, til og med slett ikke vakker russisk pike av tarvelig borgerstand». Med ett ord, folk hadde meget å snakke om. Jeg vet med bestemthet at blant folk av vår by var det endog kommet til flere tilfelle av alvorlig familietvist i anledning av Mitja. Flere damer var blitt grundig uvenner med sine ektefeller på grunn av forskjellig syn på hele denne forferdelige saken, og det er efter dette naturlig nok at alle disse damers menn var kommet til rettssalen, ikke bare uvelvillig stemt mot anklagede, men til og med forbitret på ham. Og i det hele tatt kunne man virkelig si, at i motsetning til det kvinnelige var hele det mannlige element stemt mot anklagede. Man skimtet strenge, barske ansikter, og en stor del av dem så likefrem forbitrert ut. Mange av dem hadde forresten Mitja forstått å fornærme personlig under sitt opphold hos oss. Noen av de besøkende var naturligvis til og med formelig muntre og egentlig høyst udeltagende overfor Mitjas skjebne, om enn ikke overfor den foreliggende rettssak. Alle var opptatt av dens utfall, og størsteparten av mannfolkene ønsket avgjort straff over forbryteren, kanskje med unntagelse av juristene, for det var ikke sakens moralske side, men den juridiske, under vår tids nye rettsformer, som hadde verdi for dem. Med spenning imøteså alle den berømte Fetjukovitsj’ ankomst. Hans begavelse var kjent overalt, og det var ikke første gang han opptrådte i provinsen som forsvarer i sensasjonelle kriminalsaker. Efter hans forsvar var slike rettssaker bestandig blitt berømte over hele Russland og omtalt i lange tider. Det gikk også flere anekdoter om vår statsadvokat og om presidenten i retten. Det ble fortalt at statsadvokaten vår skalv for møtet med Fetjukovitsj, at de to var gamle fiender alt fra Petersburg, helt fra begynnelsen av deres løpebane, at vår forfengelige Ippolìt Kirìllovitsj, som bestandig hadde regnet seg for en krenket mann helt siden han var i Petersburg, fordi man ikke hadde satt tilbørlig pris på hans begavelse, nå hadde fattet mot ved Karamàsov-saken og til og med drømte om på denne sak å bringe sin sviktende karrière på fote igjen, - og at Fetjukovitsj var det eneste som skremte ham. Men dette snakket om skrekken for Fetjukovitsj var nå ikke helt rettferdig. Vår statsadvokat var ikke av den slags karakterer som mistet motet overfor en fare. Han var tvert om at den slags hvis selvtillit vokser og får vinger, nettopp eftersom faren vokser. I det hele må det fremheves at vår statsadvokat var altfor ivrig og sykelig mottagelig. I så mang en sak la han hele sin sjel, og førte den på en måte, som om hele hans skjebne og hele hans velferd avhang av utfallet. I den juridiske verden lo man litt over dette, for vår statsadvokat hadde nettopp ved denne egenskapen sin oppnådd å bli endog til en viss grad kjent, - om enn langt fra overalt, så likevel meget mer enn man skulle tro når man tar hans beskjedne stilling ved vår domstol i betraktning. Især lo man over hans lidenskap for psykologi. Efter min mening tok alle feil: vår statsadvokat var, tror jeg, som menneske og karakter langt alvorligere enn mange mente om ham. Men den sykelige mannen hadde nå engang liksom ikke forstått å stelle seg, helt fra de første skritt ved begynnelsen av sin løpebane, og likedan senere, gennom hele livet.
     Hva presidenten i vår domstol angår, så kan det om ham sies bare det at han var en dannet, human mann, med praktisk kjennskap til forretningene, og up to date i sine idéer. Han var nokså forfengelig, men tenkte ikke stort på sin karrière. Hovedmålet i hans liv lå for ham i å være en ledende mann. Dessuten hadde han forbindelser og formue. Karamàsov-saken oppfattet han, som det siden viste seg, med atskillig iver, likevel bare i almen betydning. Han var opptatt av foreteelsen, dens klassifikasjon, synet på den som et produkt av våre sosiale strømninger, som en karakteristikk av det russiske element, osv. osv. Til sakens personlige side derimot, til det tragiske i den, liksom også de implisertes personligheter, fra og med anklagede, forholdt han seg temmelig nøytralt og abstrakt, som han forresten kanskje også burde.
     Alt lenge før retten viste seg, var salen proppende full. Rettssalen er den beste sal i vår by, rommelig, høy, med god akustikk. Til høyre for rettens medlemmer, hvis plasser lå litt høyere enn gulvet omkring, var bord og to rekker lenestoler gjort i stand for juryen. Til venstre hadde anklagede og hans forsvarer plass. Midt i salen, nær rettsmedlemmenes plasser, sto et bord med de «materielle bevisgjenstander». Her lå Fjodor Pàvlovitsj’ blodige hvite silkeslåbrok, den skjebnesvangre messingstøter som man antok at mordet var utført med, Mitjas skjorte med det blodtilsølte erme, hans redingot som hadde fullt av blodflekker bak ved lommen. I den hadde han den gang stukket sitt helt blodige lommetørkle. Så var det selve lommetørklet, aldeles levret til av blod og nå alt helt gulnet, pistolen, som Mitja hadde ladd hos Perchòtin for å begå selvmord, og som Trifon Berisytsj i stillhet hadde tatt fra ham i Mokroje, det omslaget med adresse, som de tre tusen til Grusjka hadde ligget ferdig i, og det smale rosenrøde båndet som hadde vært bundet om pakken, og mange andre ting som jeg ikke engang vil nevne. Litt lenger nedover i salen begynte plassene for publikum. Men foran balustraden sto det også noen lenestoler som skulle være for de vitner, som efter avgitt forklaring måtte bli holdt tilbake i salen.
     Klokken ti viste retten seg. Den besto av presidenten, en assessor og en æres-fredsdommer. Selvfølgelig kom statsadvokaten også øyeblikkelig til syne. Presidenten var en tettbygd kraftig mann, under middels høyde, med rødmusset ansikt, og han var på omtrent de femti. Han hadde kortklipt, mørkt, gråsprengt hår og rødt ordensbånd - jeg husker ikke mer av hvilken orden. Statsadvokaten forekom meg, - ja, ikke meg, men alle - liksom svært blek, nesten grønn. Ansiktet var av en eller annen grunn plutselig magret av, kanskje i løpet av en eneste natt; for enda bare to dager før hadde jeg sett ham med sitt vante utseende.
     Presidenten begynte med det vanlige spørsmålet til rettstjeneren: «er alle lagrettemennene til stede?» ... Jeg ser imidlertid at på denne måten kan jeg ikke fortsette, nettopp av den grunn at meget har jeg ikke hørt, noe har jeg unnlatt å trenge inn i, og noe har jeg glemt å feste i erindringen, men især, som jeg alt nevnte ovenfor, fordi at hvis man skulle ta med alt som ble sagt, og som foregikk, så ville bokstavelig hverken tid eller plass strekke til for meg. Jeg vet bare at av lagrettemennene skjøt begge parter, det vil si forsvarer og statsadvokat, ikke synderlig mange ut. Sammensetningen av tolvmannsjuryen husker jeg: fire av distriktets bestillingsmenn, to kjøpmenn, og seks bønder og småborgere fra byen vår. I byens selskapskretser hadde man, især damene, husker jeg, alt lenge i forveien spurt med en viss forundring: «Men blir virkelig en så delikat, forviklet og psykologisk sak overlatt til skjebnesvanger avgjørelse av noen bestillingsmenn, ja, til og med av bønder, og hva vil vel en eller annen sånn bestillingsmann her begripe, enn si en bonde?» Alle de fire bestillingsmennene som kom til å sitte i juryen, var faktisk folk i små stillinger, gråhårete, bare en av dem var litt yngre, og lite kjent i våre kretser. Det var folk som hadde frosset seg igjennom på små gasjer, sikkert med gamle koner som det ikke gikk an å vise frem, og med hver sin flokk barn, kanskje til og med barbente, folk, som i høyden fikk litt atspredelse i ledige stunder ved et lite slag kort her eller der, og som selvfølgelig aldri hadde lest en eneste bok. De to kjøpmenn hadde visstnok et aktverdig utseende, men var liksom så besynderlige tause og ubevegelige av seg. Den ene av dem barberte seg og var kledd som en vesteuropeer; og den andre, som hadde et tynt grått skjegg, hadde en eller annen medalje i rødt bånd om halsen. Småborgerne og bøndene vil jeg ikke engang snakke om. Våre småborgere borte fra Kutorget er nesten de rene bønder de med, for de driver til og med jordbruk. Også av disse var det to i alminnelig européisk drakt, og de så kanskje derfor mer skitne og mindre tiltalende ut enn de andre fire. Derfor kunne nok den tanke dukke opp, som også falt meg inn for eksempel, så snart jeg hadde tatt dem nøyere i øyesyn: «hva kan den slags begripe i en slik sak?» Ikke desto mindre gjorde ansiktene deres et merkverdig respektinngytende og nesten barskt inntrykk, var strenge og alvorlige.
      Endelig erklærte presidenten saken om mordet på forhenværende titulærråd Fjòdor Pàvlovitsj Karamàsov opptatt til prøvelse, - jeg husker ikke hvorledes han uttrykte seg. Rettstjeneren fikk beskjed om å føre anklagede inn, og Mitja kom til syne. Alt ble stille i salen, og man kunne høre en flue surre. Jeg vet ikke hvordan det gikk andre, men på meg gjorde Mitjas utseende et høyst ubehagelig inntrykk, især at han opptrådte som den forskrekkeligste laps, i redingot like fra skredderen. Jeg fikk siden vite at han ekspress hadde bestilt seg redingot til denne dagen i Moskva, hos sin tidligere skredder, som ennå hadde mål av ham. Han hadde flunkende nye sorte glacé-hansker og elegant linnet. Han marsjerte inn med sine lange skritt, rett frem, stiv som en stokk, med blikket fremad, og satte seg på sin plass med den mest fryktløse mine. I det samme kom også forsvareren, den berømte Fetjukovitsj, til syne, og det gikk som en undertrykt dump bevegelse gjennom salen. Sistnevnte var en høy, tørr mann med lange, tynne ben, med overmåte lange, bleke, tynne fingrer, barbert, med nokså kort, beskjedent frisert hår, og med tynne lepper som en gang imellom fotrekk seg til en blanding av spott og smil. Han så ut til å være omkring førti år. Ansiktet kunne vært behagelig hvis ikke inntrykket var blitt forstyrret av øynene, som i og for seg var små og uttrykksløse, men satt ualminnelig tett sammen, så det eneste som skilte dem, var det tynne benet i den lange smale nesen hans. Med ett ord, fysiognomien hadde noe slående skarpt, fugleaktig over seg. Han var i kjole og hvitt slips.
      Jeg husker presidentens første spørsmål til Mitja, det vil si om navn, stilling osv. Mitja svarte kort men liksom uventet høyt, så presidenten til og med gjorde et kast med hodet og så på ham nesten med forundring. Så leste man opp fortegnelsen over personer som hadde vært tilkalt til den rettslige undersøkelse, det vil si vitner og sakkyndige. Fortegnelsen var lang; og fire av vitnene møtte ikke: Miusov, som nå alt var i Paris, men hvis forklaring allerede var innhentet ved den foreløpige undersøkelse, - fru Chochlakòf og proprietær Maksìmov på grunn av sykdom, og Smerdjakòf på grunn av plutselig død, og om den ble det lagt frem erklæring av politiet. Efterretningen om Smerdjakòfs død fremkalte sterk uro og hvisking i salen. Naturligvis var det mange blant publikum som ennå slett ikke kjente til denne overraskende episoden med selvmordet. Men det som især vakte oppmerksomhet, var et uventet utbrudd av Mitja: ikke før var budskapet om Smerdjakòf meldt, før det lød fra hans plass over hele salen:
     - Hund får hunds død!
     Jeg husker hvordan forsvareren styrtet bort til ham, og presidenten henvendte seg til ham med trusel om å treffe strenge forholdsregler hvis noe lignende gentok seg. Mitja tjentok flere ganger halvhøyt til forsvareren, avbrutt og rystende på hodet.
     - Nei, jeg skal ikke! Det slapp ut av meg! Jeg skal ikke gjøre det mer!
     Men det så slett ikke ut som om han angret. Og naturligvis var ikke denne lille episoden til hans fordel i juryens og publikums omdømme. Hans karakter var kommet for dagen og hadde gitt seg sitt eget vitnesbyrd. Under dette inntrykk leste nå rettsskriveren anklageakten opp.
     Den var nokså kort, men omstendelig. Den fremholdt bare de hovedsakeligst årsaker til at den og den var satt under tiltale, hvorfor han måtte for domstolen, og så videre. Ikke desto mindre gjorde den sterkt inntrykk på meg. Rettsskriveren leste tydelig og klart. Hele denne tragedie trådte liksom på ny frem for alle i sterkt relieff, konsentrert, i skebnesvangert, ubønnhørlig lys. Jeg husker hvorledes presidenten like efter opplesningen spurte Mitja høyt og inntrengende:
     - Anklagede, erkjenner De Dem skyldig?
     Mitja reiste seg med ett sett:
     - Jeg erkjenner meg skyldig i drukkenskap og usedelighet, ropte han med en igjen liksom uventet, nesten fanatisk stemme, - i dovenskap og gale streker. Jeg skulle til å bli et hederlig menneske for alltid nettopp i det øyeblikk da skjebnen kom over meg! Men i gamlingens, min fiendes og fars død, er jeg ikke skyldig! Men i rovet hos ham, nei og nei, i det er jeg ikke og kan jeg ikke være skyldig: Dmitri Karamàsov er en slyngel, men ikke en tyv!
     Da han hadde ropt dette, satte han seg på plass, tydelig helt skjelvende. Presidenten henvendte seg på ny til ham med en kort, men oppbyggelig henstilling om bare å svare på spørsmålene, ikke la seg rive med til uvedkommende, voldsomme utrop. Så ga han ordre til at man skulle gå over til rettsforhandlingene. Alle vitnene ble ført inn for å avlegge ed. Her fikk jeg se dem alle på én gang. Anklagedes brødre fikk forresten adgang til å vitne uten å avlegge ed. Efter formaning fra prest og president ble vitnene ført på plass og anbrakt mest mulig atskilt fra hverandre. Derefter begynte fremkallelsen, en for en.»

Et par ordforklaringer: 
bestillingsmann: offentlig tjenestemann i underordnet stilling 
lagrettemenn: jurymedlemmer

Verdens bokdag

Det er visst Verdens bokdag i dag, ser jeg på FB. Jeg synes hver dag er en bokdag, jeg. Her er noen bilder fra mine nære boklige omgivelser.

Fra lesekroken

En titt inn i lesekroken. "Laughter is Life" står det på skiltet, en egenhendig utført kopi av et gammelt skilt fra et engelsk tivoli (originalen tilhører en antikvitetssamlende venn).

Litterære detaljer

Fra oldefars boksamling og litt annet.

Man får ta gulvet til hjelp

Og noen lager jeg selv!

En frokost på Håpets Hotell

På tide med et litterært måltid igjen. Her kommer et fra Granskingen (se innlegget nedenfor). Når Granskeren kommer til Byen med Foretagendet for å utføre oppdraget sitt, klarer han etter mange viderverdigheter å få losji på et hotell med det ironiske navnet Håpets Hotell. Alt er absurd - for eksempel er selve værelset på ti ganger syv meter, mens badet er som et trangt skap hvor man knapt kan snu seg, og vannet i dusjen er enten iskaldt eller kokende. Frokosten består av to kjeks, som smaker som jord, og en kopp svart kaffe som er den beskeste Granskeren har drukket i hele sitt liv. Servitørene nytter det ikke å snakke med.

Typisk er det imidlertid at mennesker og situasjoner som har vært avvisende og truende i det ene øyeblikket, viser seg fra stikk motsatte side i neste øyeblikk. Da Granskeren, som etter hvert nærmest er helt utsultet, kommer ned til frokost etter sin annen natt på hotellet, blir han møtt på en helt annen måte og får et ganske annet måltid. Men som alltid under Granskerens opphold i Byen, kan situasjonen raskt snu seg. Jeg velger å forlate ham mens gleden over måltidet fortsatt er på topp.

«To Servitører sto foran ham. De hadde sagt nummeret til værelset hans samtidig. Granskeren nikket. Servitørene satte to store fat fra seg på bordet, håpet at det smakte fremragende og forsvant i Mylderet som åpnet seg for dem, men lukket seg fort igjen, som to hender som ønsket å holde på varmen. Fire tykke skiver med bacon, tre lyse medisterpølser, to urtekrydrede kjøttpølser, en fleskeomelett, fire bløtkokte egg, seks sildefileter marinert i eddik med løk, sursøte agurker, røkelaks med et dryss av dill, reinsdyrboller, en kjele med fleskepostei, et rikholdig utvalg av oster, en kurv med fint brød, et halvt pund smør, toast, anisbrød, kvedemarmelade, syltede roser, en ostekake, en karaffel eplesaft, en bolle salat av friske frukter, bananer, ferskener, jordbær, ananas, fem kiwier, en stor kanne mørk, røykduftende te, en kanne bergamott-te. Og ikke en eneste kjeks! Ikke det aller minste grann av den ufyselige svarte kaffen! Granskeren kunne ikke tro sine egne øyne. Så mange lekkerbiskener satt frem for ham, en utsultet mann med tom mage. Det gikk rundt for ham ved synet av all denne maten. Det føltes som om han var beruset. Han visste ikke hvor han skulle begynne, men det var nok best å sette i gang, han var redd for at Servitørene skulle komme på andre tanker, eller oppdage at de hadde begått en tabbe og kom for å hente fatene igjen. Han kastet seg over croissantene, omeletten, urtepølsene, brødet med valmuefrø. Han stappet det i munnen med fingrene, tygde nesten ikke, svelget alt helt, holdt på å sette i vrangstrupen, tømte i seg kopper med rykende te, som han drakk i én slurk, kjørte fingrene ned i honningen, rev i stykker en laksefilet med tykke lag av kvedemarmelade, dyppet sjokoladebrødet i kjelen med fleskepostei, smurte baconet inn med sildemarinade, tørket seg om munnen med en toast, proppet den deretter i munnen, tygde to bananer på én gang, jafset i seg i reinsdyrbolle. Han kjente hvordan magen ble fylt som en kornsilo etter innhøstningen. Han slukte alt med et stort smil om munnen, fråtset vilt, med hodet bøyd over bollene, asjettene, koppene, glemte alt som het verdighet, brydde seg overhodet ikke om at sausen silte fra munnvikene, at han sølte til genseren, at fingrene ble til fettete klør. Han som hadde vært så sulten, så sulten at han kunne grine. Et minne blott. Smilende stappet han i seg.»

L'Enquête

For omtrent en måned siden skrev jeg om et «ikke navngitt leseprosjekt» jeg holdt på med, en oversatt roman jeg fikk lov av forlaget å lese i annenkorrektur før utgivelsen. Det vil si at jeg antagelig var den første som leste den på norsk.Det dreide seg om tredje bok av Philippe Claudel på norsk; Granskingen, oversatt av Kari og Kjell Risvik. Fransk tittel: L’Enquête. Veldig sjenerøst av Cappelen Damm å la meg få lese den på denne måten, synes jeg.  Og så fint at de fortsetter å utgi Claudel på norsk. Jeg har lest begge de to tidligere oversettelsene av ham; Grå sjeler og Brodecks rapport, og blogget om dem. Begge var store leseopplevelser. Og så har jeg selvsagt sett filmen Jeg har elsket deg så lenge med Kristin Scott Thomas i hovedrollen.

Mens både Grå sjeler og Brodecks rapport foregår i noe vi vagt kan gjenkjenne som et krigsherjet Frankrike rundt første og/eller annen verdenskrig, foregår Granskingen i et Kafka-aktig storbymiljø. Til denne byen kommer en person som omtales som Granskeren.

«Da Granskeren kom ut fra stasjonen, ble han møtt av et duskregn blandet med smeltet snø. Han var liten av vekst, tykkfallen, med pistrete hår. Alt ved ham var trivielt, fra klesdrakten til ansiktsuttrykket, og om man skulle ha beskrevet ham, for eksempel innenfor rammene av en roman, eller i forbindelse med en rettergang eller et vitneutsagn, ville man utvilsomt hatt store vanskeligheter med å gi en nøyaktig beskrivelse av utseendet. Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før hadde man sett ham, så hadde man glemt ham. Hans person manglet fasthet, som tåke, drømmer eller pust blåst ut av en munn, og i så måte var han lik tusener av mennesker. Stasjonsplassen var utformet som utallige andre stasjonsplasser, med sin opphopning av upersonlige bygårder klint tett inntil hverandre. På en av dem var det i hele byggets høyde hengt opp en diger reklametavle med et kolossalt forstørret fotografi av en gammel mann som stirret stivt på den som så ham, med et fornøyd og melankolsk blikk. Man kunne ikke lese slagordet som fulgte fotografiet - kanskje var det heller ikke noe? - for tavlen var så høy at den forsvant i skyene.»

Granskeren er sendt dit i et oppdrag, som går ut på å undersøke en rekke selvmord ved en virksomhet som kalles Foretagendet. Dette viser seg å ha enorme, for ikke å si altomfattende dimensjoner:

«Det var som om hele Byen var sammenfattet i Foretagendet, som om det litt etter litt, i en utvidelsesprosess som ingenting hadde kunnet stanse, hadde spredt seg ut over sine opprinnelige grenser, slukt de nærmeste omgivelsene, fordøyd dem, assimilert dem ved å ta dem opp i sin egen identitet. Alt dette utskilte en gåtefull kraft som et øyeblikk fikk det til å svimle for Granskeren. Han som i så lang tid hadde vært seg bevisst at hans plass i verden og samfunnet var betinget av en mikroskopisk skala, oppdaget, stilt overfor Foretagendets veldige landskap, en annen form for ubehag, nemlig sin egen anonymitet. Nå visste han ikke bare at han var ingenting men han måtte også plutselig innse at han var ingen.»

Oppdraget viser seg å være alt annet enn lett; Granskeren møter bokstavelig talt lukkede dører, og menneskene han møter, oppfører seg på en måte som bare øker forvirringen. Granskeren følelsen av å befinne seg i et mareritt, og han føler en fremmedgjorthet som ender med at han begynner å gruble over om han i det hele tatt eksisterer. Alt skildret i Claudels sylklare og nyanserike språk, så vidt jeg kan forstå like glimrende oversatt av Kari og Kjell Risvik som de to første bøkene. Granskerens opphold i byen, hans forsøk på å utføre oppdraget sitt, utvikler seg til en sann prøvelse, for ikke å si lidelse. Ikke bare forvirres han mer og mer, han lider etter hvert også alvorlig av sult, tørst og utmattelse. Som leser lider jeg med ham, med et stadig, fortvilet håp om at ting må ordne seg, vise seg å være misforståelser, at en gjenkjennbar virkelighet så å si må bryte frem, men forgjeves.

 «Problemet var at Granskeren ikke kunne øyne noen utvei. Han kunne ikke fatte og begripe hvordan han skulle unnslippe dette universet som nødvendigvis var falskt, tvers igjennom drømmeaktig, uten å ha noe med det virkelig liv å gjøre. Livet er aldeles ikke i stand til å opptre så villedende, la en møte personer så urovekkende lik dem som siden gårsdagen hadde moret seg med å drive ap med ham, sulte ham ut, oppskake ham, filleriste ham, inngi ham håp, knuse ham, skremme ham..»

Etter hvert virker det som om boken er en slags allegori over menneskelivets meningsløshet. Den gamle mannen Granskeren så på den store reklameplakaten da han ankom byen, og som viser seg å være Grunnleggeren av Foretagendet, møter Granskeren mot slutten av boken, nå i skikkelse av Skyggen, i et hetedirrende landskap av containere inneholdende døende mennesker (en slags moderne helvetesvisjon à la Hieronymus Bosch). Der går Grunnleggeren/Skyggen rundt med en kost og prøver å holde en viss orden på det hele, men han kan ikke gjøre noe som helst for de stakkars innesperrede i containerne. Granskeren får ingen form for forklaring eller mening ut av Grunnleggeren/Skyggen. I stedet er det Grunnleggeren/Skyggen som avkrever Granskeren et svar:

«Det er ikke slik at den som leter, skal finne. Jeg er kanskje årsaken til alt så vel som dets følger? Begynnelsen og slutten på ringen? For alt du vet? Du kaller meg Grunnleggeren, men hvem vet, jeg kunne vel også være Graveren? Det ville passe med bedre! Tenk på alle disse containerne! Jeg er omgitt av lik. Så, skynd deg nå å svare på spørsmålet mitt, du er ikke evig. Du påsto at du var Granskeren. Du hadde en oppgave, en rolle, et mål, og selv om du tror at du ikke nådde det, står det ikke desto mindre fast at du fremdeles vet hva du er, men jeg, hvem er jeg egentlig? Man har stukket til meg en kost, jeg vet ikke lenger når, og det ligner jo ikke lenger noen ting. Hva er min funksjon? Hva skulle jeg ha grunnlagt, mener du? JEG ER GRUNNLEGGEREN AV HVA?! brølte Skyggen.»

I sin dødskamp mot slutten av boken funderer Granskeren også over sitt mislykkede oppdrag, nemlig å finne ut av selvmordene.

«[...] skuffelsen over å oppdage at alt han hadde gjort var nytteløst, at han aldri ville hatt de kreftene som trengtes for å nå det målet som var stilt opp for ham, nemlig å forstå hvorfor noen mennesker hadde valgt å ta sitt eget liv, det vil si hvorfor noen hadde bestemt, på et gitt tidspunkt i tilværelsen sin, å betakke seg for Menneskehetens spill, og ikke vente på organismens uavvendelige og omseggripende forfall, sprengningen av en blodåre, kreftens spredning, hovedpulsårer gjenstoppet av fett, en bilulykke eller hjemmeulykke, drap, drukning, en bakteriologisk krig, en bombinb, et jordskjelv, en flodbølge, en større oversvømmelse, for å gå i døden. Hvorfor noen mennesker, fem, ti, et tjuetall, tusener, det nøyaktige antallet spilte mindre rolle, hadde gått mot sitt dypt rotestede instinkt som befalte dem å overleve, koste hva det koste ville, fortsette kampen, akseptere det uakseptable, fordi livets religion skulle være sterkere enn den håpløsheten som skyldtes opphopningen av hindringer. Hvorfor noen mennesker - innen for Foretagendets rammer eller annetsted, akkurat hvor måtte komme i annen rekke - som hadde sagt takk og farvel, bare levert inn den drakten, det kjennemerket, den uniformen som gjorde dem til mennesker? Hvordan skulle han, en sølle Gransker, en stakkars jævel, kunne forstå det og forklare det?»

Nei, si det. Hvordan kan vi mennesker i det hele tatt forstå noe som helst? Av tilværelsen? Av Gud, for dem som tror på ham? Det er med andre ord svært essensielle ting Claudel tar for seg i denne dystre boken. Men som alltid hos Claudel har dysterheten også sin skjønnhet, i det minste i språklig forstand. Og språk er da både virkelighet og mening? Dessuten skriver Claudel så mye bedre enn Kafka!

Deep reading

En artikkel  i Morgenbladet i dag, om multitasking, fanget interessen. Den handlet nemlig også om lesning. Jeg gjengir et stort utdrag nedenfor. Artikkelen i sin helhet finnes HER. Den er skrevet av Lone Frank, vitenskapsjournalist i danske Weekendavisen.


"Vi lever i en tid som skriker etter innovasjon. Men måten vi i økende grad lever på, går imot alt det vi vet om hva som er kreativitetens grunnlag. Nye og originale ideer oppstår ikke uten råvarer – altså kunnskap – eller i en kakofoni av innkommende beskjeder. Tvert imot viser all forskning at det kreves en fase av mental lediggang – ro, fred og fravær fra distraksjon, med andre ord. Og når ideene endelig har meldt seg og man skal ta kritisk stilling til dem, velge ut og omsette dem i praksis, ja, da er det fremfor alt beinhard og utholdende konsentrasjon som gjelder. 

«Jo mer du multitasker, jo mindre veloverveid blir du; jo dårligere i stand til å tenke og til å resonnere deg ut av et problem», konstaterer John Grafman, kognisjonsforsker ved National Institute of Neurological Disorders and Stroke, i boken Grown Up Digital. Og han argumenterer med at tenkningen i det sterkt multitaskende samfunnet blir mer og mer konvensjonell og i mindre grad preget av nye og originale løsninger. 

 Noe av det samme er Patricia Greenfield inne på, hun er utviklingspsykolog ved University of California i Los Angeles. I tidsskriftet Science gjennomgikk hun i 2009 et halvt hundre undersøkelser av hvordan ulike medietyper påvirker vår intelligens og innlæringsevne. Overordnet kan man konkludere at alle medier skjerper visse evner, mens de får andre til å svinne bort. Internett og diverse andre skjermmedier øker brukernes visuospatiale evner, altså evner til mentalt å rotere ting i tre dimensjoner. Til gjengjeld går det nedover med verbale kapasiteter og annen grundigere og dypere bearbeiding, som ifølge Greenfield understøtter evnen til «veloverveid tilegnelse av viten, induktiv analyse, kritisk tenkning, fantasi og refleksjon». 

Dette er artig nok evner som oppøves av den håpløst gammeldagse boken. Der nettet, med dets lenker, fører leseren hit og dit, og stimulerer leseren til å søke distraksjonen, innebærer lesning av bøker at oppmerksomheten trenes opp. Deep reading, som man kaller det, altså konsentrert og uavbrutt lesning over lengre tid, faller ikke naturlig for homo sapiens. Med en evolusjonær fortid på savannen, med dens fiender og farer, er vi nettopp disponert for et skiftende fokus. Men den dype lesningen åpner for dypere tenkning. Nyere skanningsstudier peker på hvordan fiktive situasjoner løpende blir simulert i leserens hjerne og integrert med vedkommendes egne erindringer og erfaringer. Det er snakk om en seriøs kognitiv work out. 

 Spørsmålet er om boken og den dype lesningen har en fremtid under multimediasykens herjinger. «Jeg kan ikke lenger få studentene mine til å lese hele bøker», klaget Katherine Hayles, professor ved Duke University, for noen år siden i et foredrag for en gruppe universitetskolleger. Utsagnet er selvfølgelig trist uansett hvilke studenter det er snakk om, men det blir særlig rystende når man tenker på at Hayles underviser i engelsk. De bokredde studentene er litteraturstudenter."

Lina Undrum Mariussen

Som mange lesende mennesker sikkert har fått med seg, fikk Lina Undrum Mariussen nylig Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2011 for diktsamlingen Finne deg der inne og hente deg ut (Oktober forlag). Navnet virket kjent - og etter litt hektisk, men kort tankevirksomhet gikk det opp for meg at LUM jo er identisk med sekretæren i Norsk Barnebokinstitutt, som jeg hadde en hyggelig prat med under utdelingen av Kulturdepartementets barnebokpriser for 2011. Da var det jeg som var prisvinner og ikke hun - ennå. Blant annet snakket vi om hennes hjemsted Elverum, som jeg har gode minner fra da jeg gikk på folkehøyskole der skoleåret 1969/70. Det står det mer om i DETTE tidligere blogginnlegget.

Tarjei Vesaas’ debutantpris utdeles av Den norske forfatterforening, og juryen er foreningens litterære råd. Det må være en stor anerkjennelse å bli utpekt som beste skjønnlitterær debutant. I juryens begrunnelse heter det blant annet:

“Prisen går i år til ein lyrikar som skriv fram eit tema som ofte før er handsama i litteraturen, og formmessig sett er det då heller ikkje det nye og grensesprengjande som pregar denne debutboka. Men vi har å gjera med ein poet som viser ein genuin musikalitet i det strofiske; ei varm innføling i det emosjonelle og biletlege; og ein moden autoritet i skriveposituren. Den unge søstera som blir alvorleg sjuk, er aksen som desse dikta dreiar seg om, og som kastar den andre søstera: diktar-eget, inn i seg sjølv, på den eine sida, og ut i omgivnadene, i naturen, på den andre. Og endå går desse to storleikane, refleksjon og sansing, over i kvarandre hos denne forfattaren, der kjenslene er gjennomlyste av klar innsikt og tankane omskrivne til poetisk persepsjon. Mange av tekstane opnar seg fleirdimensjonalt, og blir såleis i stand til å romme både sorg, omsorg og rådløyse på same tid.” 

Som man ser av Wikipedia-artikkelen om prisen (HER) er mange av våre mest kjente forfattere blant de tidligere prisvinnerne (men det er også helt ukjente navn der, i hvert fall for meg). Jeg må innrømme at jeg ikke har kjøpt boka, men jeg kommer til å gjøre det  når den straks kommer i pocket. Ikke dårlig bare det - å komme i pocket, mener jeg - for en lyrikkdebutant.

En Facebook-venn hadde nylig følgende melding: Jeg tenker på at jeg i går gikk hen og gjorde noe jeg svært, svært sjelden gjør -- ti år siden sist, tenker jeg -- jeg gikk og kjøpte meg en diktsamling. Etter å ha hørt forfatteren lese fra den på torsdag. Nå har jeg begynt å lese, og jeg tør påstå at det er noe av det flotteste, muligens det aller sterkeste, som er skrevet på norsk i år. Dikt som søkker i magan. Jepp, hun vant nettopp Veaas-prisen for beste debutant. Lina Undrum Mariussen: Finne deg der inne og hente deg ut (Forlaget Oktober). Sånn, så er det sagt.

 Selv har jeg nøyd meg med å låne den på biblioteket foreløpig. Den er sikkert utlånt, tenkte jeg, men det var den ikke. Bibliotekets eneste eks sto der så pent på plassen sin. Boka handler om en storesøsters forhold til en syk lillesøster (depresjon? anoreksi?). Det er en handling her, et konkret hendelsesforløp, men fortalt i et klassisk poetisk språk som både antyder og konkret beskriver på samme tid. Eller, som typisk er for et ekte poetisk uttrykk: Ordene blir større enn de er. Bare se på formuleringer som:

jeg ror båten alene, brer blikket ut 

over den åpne flata 

jeg spurte om du ville være med 

du lå på sofaen og fant ikke føttene 

vi er søstre, to lyse streker 

i våre foreldres ansikt

En vakker og sterk bok, vel verdig en debutantpris. Skal du lese bare én diktsamling i år, kan det gjerne bli denne. Pocketutgaven kommer snart til en bokhandel nær deg.

Mer om sitater

Litt mer om det daglige sitatet, jfr. innlegget nedenfor. Jeg kunne jo gjort det lett for meg selv og gått til en av mine egne sitatbøker, for eksempel Den store sitatboken, som er Norges største. Men jeg høster direkte fra kildene, fra min egen lesning og alle understrekningene jeg har gjort i årenes løp og alltid gjør når jeg leser. Det kan bli mye Graham Greene, Virginia Woolf og visse andre nå en periode, og så selvsagt Dickens nå i jubileumsåret. Men jeg prøver å variere så godt som mulig, både når det gjelder forskjellige forfattere og gammel og ny litteratur. Dessuten prøver jeg å få til at sitatene er aktuelle på en eller annen måte, for eksempel i forhold til årstider og høytider (nå samler jeg julesitater! Det gjelder jo å begynne juleforberedelsene i tide!). Sitatene er ikke nødvendigvis av aforistisk art, det kan like gjerne være en god eller morsom formulering.

Et eget rom

Som mer eller mindre faste lesere av denne bloggen sikkert har fått med seg nå, dukker det hver dag opp et nytt sitat øverst til venstre. Sitatet er  hentet enten fra litteraturen eller handler om den på et eller annet vis. Dermed har man et incitament for å oppsøke denne bloggen daglig, men denne sitatspalten er selvfølgelig også et vitnesbyrd om min egen forkjærlighet både for å lese generelt, og for gode sitater spesielt. Med et godt sitat menes vanligvis et utsagn med aforistiske egenskaper, altså poengtert og inneholdende en sannhet (uten dermed nødvendigvis å inneholde Sannheten med stor s - alt er relativt).

 Dagens sitat kan vel sies å være et av de mest kjente innen den litterære verden; Virginia Woolfs utsagn om at en kvinne må ha et eget rom for å kunne skrive. "Intellektuell frihet står og faller med materielle ting. Poesi står og faller med intellektuell frihet, Og kvinner har alltid vært fattige, ikke bare i to hundre år, men fra tidenes morgen." Ingen romantiske forestillinger om den fattige kunstner der i gården, med andre ord. Sitatet er hentet fra hennes berømte essay med tittelen Et eget rom, som nå nylig er kommet i ny oversettelse på norsk, sammen med essayet Tre guineas, som ikke tidligere har vært oversatt. Disse to essayene er, ifølge bokas baksidetekst, Virginia Woolfs viktigste feministiske og politiske tekster. Den førstnevnte hevdes sågar (ifølge Financial Times) å være kanskje den mest innflytelsesrike sakprosateksten skrevet av en kvinne i dette århundret (dvs. 1900-tallet).

 Mer fra baksideteksten: "Den feministiske klassikeren Et eget rom er en nøkkel til Virginia Woolfs forfatterskap. Essayet er basert på en forelesning om kvinner og litteratur holdt i Cambridge i 1928. Det er en kraftfullt innlegg for kvinners behov for økonomisk uavhengighet og personlig frihet, ført i pennen med Woolfs særegne stilistiske letthet og eleganse. Tre guineas ble utgitt tre år senere, og er et brennende engasjert antikrigsskrift og et polemisk innlegg og sammenhengen mellom militarisme og patriarkalske strukturer."

 Eget eget rom/Tre guineas kom på Pax nå i 2012, og er altså helt fersk. Pax skal ha ros for sin bevisste satsing på Virginia Woolf. Takket være dem er så vidt jeg kan skjønne mer eller mindre hele Woolfs forfatterskap nå oversatt til norsk. Og utmerket oversatt dessuten, av min kollega Merete Alfsen, som er så snill at hun gir meg Woolf-oversettelsene sine; Et eget rom/Tre guineas fikk jeg da vi begge var på årsmøtet i Norsk Oversetterforening nå for et par uker siden. Jeg må innrømme at Woolfes hovedverker, romanene Mrs Dalloway og Til fyret, fortsatt står på venteliste hos meg og utgjør et av de altfor mange hullene i min lesing av verdenslitteraturen. Men det er som kjent godt å ha noe å se frem til.

 Illustrasjonen til dette innlegget er forsiden på Hilde Hagerups Woolf-biografi i Gyldendals IKON-serie med biografier skrevet for barn- og ungdom. Hagerup fikk nylig Kulturdepartementets pris for denne i klassen for sakprosa (barne- og ungdomsbøker 2011), ved samme anledning som jeg selv fikk oversetterprisen. Omslagsillustrasjonen er håndkolorert av designeren Jesper Egemar.

Min beholdning av Woolf:

Mrs Dalloway (hft, Penguin Modern Classics 1976)
Mrs Dalloway (hft, Gyldendal 1998, overs. av Kari Risvik)
Til fyret (innb., De norsk Bokklubbene/Verdensbiblioteket)
Indiskresjoner og andre essays (innb., Pax 2002)
En uskrevet roman (innb., Pax 2005)
Orlando (hft, Pax 2005)
Jacobs rom (innb., Pax 2008)
Et eget rom/Tre guineas (innb., Pax 2012)
Bjørg Vindsetmo: Virginia Woolf (Gyldendal 1997)
Hilde Hagerup: Virginia Woolf (Gyldendal 2012)

Bortsett fra Mrs Dalloway er alle oversettelser ved Merete Alfsen.