Godt nytt år!

Store forventninger

TV-filmatiseringen av Store forventninger er til ende, og ved en skjebnens tilskikkelse fikk jeg sett alle tre episodene. Jeg er enig med Aftenpostens anmelder i at det var en storslått affære, som alltid, kan man vel nesten si, når BBC griper fatt i et materiale som dette.

Men alle kvaliteter til tross, jeg foretrekker likevel boken og de indre bildene som lesningen danner. Kanskje begår jeg en feil ved å forvente at filmatiseringen skal være det samme som boken, i stedet for å godta at filmatiseringen er en annen måte å fortelle den samme historien på. Men det er uansett boken som er den riktige historien, the real thing.

Aftenpostens anmelder sa at filmatiseringen på flere steder avvek fra boken. Det er en stund siden jeg leste den, så jeg hadde ikke detaljene så klart i hukommelsen at jeg kunne si nøyaktig hvilke steder dette var. På meg virket det som om serien var ganske tro mot boken. Men sluttscenen reagerte jeg litt på. Her kunne det virke som om Pip og Estella omsider fikk hverandre og levde lykkelig sammen til sine dagers ende, men det er en fordreining av boken.

Nå kan man riktignok si at seriens sluttscene er litt åpen, men bokens slutt er ganske klar. Pip og Estella møtes igjen en siste gang, i ruinene av Miss Havishams eiendom (Satis), men bare for å skilles for godt. Den eneste fysiske kontakten mellom dem ved denne anledningen, er at Pip tar henne i hånden. De forsones med hverandre, de er venner, men de kommer aldri til å se hverandre mer.

Noe av det som går tapt i en filmatisering, er den språklige rikdommen (beklager, nå sammenligner jeg med boken igjen). Her er noen tilfeldige bruddstykker (min norske versjon av Store forventninger, i serien Bokklubbens Verdensbibliotek, er oversatt av Ragnhild Eikli):

Til en viss grad uten hjelp, og i større grad med Biddys hjelp enn med den jeg fikk av Mr. Wopleys grandtante, kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk, og hver ny bokstav førte med seg nye bekymringer og rifter. Da det var overstått, rotet jeg meg borti noen fryktelige røvere -- de ni tallene -- som hver kveld gjorde hva de kunne for ikke å bli gjenkjent og for å skape forvirring. Men endelig kunne jeg vaklende begynne å lese, skrive og regne, om enn i meget beskjedent omfang.

Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem.

Helt siden mennesket begynte med klær, har det antagelig aldri forekommet at et nytt og etterlengtet plagg har maktet å leve opp til forventningene.

Himmelen skal vite at vi ikke behøver å skamme oss over våre tårer, for de er regndråper på jordens forblindende støv, som ligger som et lag på våre harde hjerter.

Bentley Drummle hadde en så forurettet mine at til og med når han åpnet en bok, så han ut som om forfatteren hadde fornærmet ham personlig.

Gjennom hele livet kommer våre største svakheter og nedrigste sider best til syne overfor dem vi forakter aller mest.

Livet er fullt av avskjeder.

Av alle bedragere på denne jord er det ingen som kan måle seg med selvbedrageren.

Tiden gikk, slik den har for vane å gjøre.

Du skal ikke tro på sannsynligheter; tro på håndfaste bevis. Bedre leveregel finnes ikke.

Dickens i alle kanaler

Etter Haren med øyne av rav, leste jeg Aasne Linnestås Morsmål. Aasne Linnestå er en av yndlingsforfatterne mine, og i denne boken er hun tilbake i lyrikken, som hun debuterte med. Jeg skal komme tilbake til Morsmål i et eget innlegg.

Etter Linnestå var jeg litt i villrede om hva jeg skulle lese. Jeg hadde Ørstaviks Hyenene på leselisten og begynte på den, men den fenget ikke. Tilfeldigvis hadde jeg glemt å avbestille Charles Dickens’ Et julekvad fra Bokklubben, og det slo meg at hva kunne vel passe bedre enn å lese nettopp denne nå i julen? Jeg har dessuten faktisk aldri lest denne klassikeren før. Så dermed ble det Et julekvad.

Det er praktfull lesning og drivende godt oversatt. Og nettopp dette forstyrrer paradoksalt nok lesningen for meg som selv er oversetter. Jeg blir nemlig så opptatt av oversettelsen at jeg blir distrahert i lesningen. I går måtte jeg finne frem den engelske originalen (som jeg har hatt i bokhylla i mange år), og sammenligne. Det er alltid mye å lære av gode kolleger.

Oversetteren er Torstein Bugge Høverstad, også kjent for oversettelsen av Harry Potter. Om arbeidet med A Christmas Carol har han skrevet flere innlegg på Oversetterbloggen. HER er det første. Interessant lesning som gir et godt innblikk i hvordan profesjonelle litterære oversettere arbeider.

Ikke bare er julen det ideelle tidspunktet for Et julekvad, men i kveld byr NRK1 jammen også på første episode av BBCs nye filmatisering av Store forventninger. Aftenposten omtaler den i dag som «et praktfullt stykke TV-arbeid, med nitid kvalitet i alle ledd» og spør retorisk: «Hvordan får de det til, britene?» Selv jeg, som normalt ikke ser TV, må altså finne PÅ-knappen i kveld. Jeg gleder meg, både til å se Store forventninger og til å lese videre i Et julekvad. Dickens i alle kanaler!

Juleevangeliet

Det er tiden for juleevangeliet, en av verdens mest kjente religiøse tekster. Protestantene tjuvstarter på den i dag, men det er morgendagens evangelietekst. Den katolske kirke, det vil si den overveldende majoriteten av kristenheten, venter til riktig dag, men bare så vidt, med vår midnattsgudstjeneste (denne bloggeren er med andre ord katolikk). Uansett - her er teksten, på latin og norsk. Og med den ønsker jeg alle bloggens lesere en velsignet julehøytid, med eller uten religiøst innhold.

Factum est autem, in diebus il lis exiit edictum a Caesare Augusto, ut describeretur universus orbis. Haec descriptio prima facta est praeside Syriae Quirino. Et ibant omnes, ut profiterentur, singuli in suam civitatem. Ascendit autem et Ioseph a Galilaea de civitate Nazareth in Iudaeam in civitatem David, quae vocatur Bethlehem, eo quod esset de domo et familia David, ut profiteretur cum Maria desponsata sibi, uxore praegnante. Factum est autem, cum essent ibi, impleti sunt dies, ut pareret, et peperit filium suum primogenitum; et pannis eum involvit et reclinavit eum in praesepio, quia non erat eis locus in deversorio.

Et pastores erant in regione eadem vigilantes et custodientes vigilias noctis supra gregem suum. Et angelus Domini stetit iuxta illos, et claritas Domini circumfulsit illos, et timuerunt timore magno. Et dixit illis angelus: “ Nolite timere; ecce enim evangelizo vobis gaudium magnum, quod erit omni populo, quia natus est vobis hodie Salvator, qui est Christus Dominus, in civitate David. Et hoc vobis signum: invenietis infantem pannis involutum et positum in praesepio ”.

Et subito facta est cum angelo multitudo militiae caelestis laudantium Deum et dicentium: Gloria in altissimis Deo, et super terram pax in hominibus bonae voluntatis”.

Et factum est, ut discesserunt ab eis angeli in caelum, pastores loquebantur ad invicem: «Transeamus usque Bethlehem et videamus hoc verbum, quod factum est, quod Dominus ostendit nobis». Et venerunt festinantes et invenerunt Mariam et Ioseph et infantem positum in praesepio. Videntes autem notum fecerunt verbum, quod dictum erat illis de puero hoc. Et omnes, qui audierunt, mirati sunt de his, quae dicta erant a pastoribus ad ipsos. Maria autem conservabat omnia verba haec conferens in corde suo. Et reversi sunt pastores glorificantes et laudantes Deum in omnibus, quae audierant et viderant, sicut dictum est ad illos. Et postquam consummati sunt dies octo, ut circumcideretur, vocatum est nomen eius Iesus, quod vocatum est ab angelo, priusquam in utero conciperetur.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget. Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.


PS Hvis du trykker på etiketten "Saramago" (under), får du den portugisiske nobelprisvinnerens litterære versjon av denne historien, fra hans roman Jesusevangeliet. Utrolig nydelig, etter min mening. Boken er blitt omtalt som hans mest utfordrende og merkverdige, antagelig fordi det er en erklært ateist med dyptgående kunnskaper om evangeliene som her omskriver og gjenforteller historien om Jesu liv.

Åndssnobb?

Åndssnobb og åndssnobb, fru Blom. Jeg vil anbefale å lese DETTE intervjuet med Tomas Espedal. Uansett hva man måtte mene om ham og meningene hans (jeg syntes f.eks. det var utrolig arrogant av ham å si nei til Riksmålsprisen), synes jeg det er befriende med mennesker som i den grad har sin integritet og selvstendighet i behold.

Litterære julesitater

«Alle lys er tent hele dagen. Det er like under jul.»
 Cora Sandel: Alberte og Jacob

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»
Børge Skråmestø: Tårer i champagnen

 «Den vilt umåteholdne julefeiringen er for lenge siden utartet til en gudsbespottelse av sanseløse dimensjoner, en kremmernes salighetsfest, et plyndringstokt, et sugerør vendt mot menneskers oppsparte midler.»
Aksel Sandemose: Epistler og moralske tanker, «Kremmerne i templet»

«Visste du at eg heilt sidan eg var liten har vore livredd kvar veslejulaftan når eg skulle legga meg, redd for at eg ikkje skulle vakna att om morgonen.»
Agnes Ravatn: Veke 53

«Folk er ingen stabil og eintydig kategori som kan spikrast til eit sett med kulturelle preferansar. Og dei utdanna klassane? Dei kan ha det så minimalistisk dei vil i heimen, men til jul kjem krimskramset fram hjå dei aller fleste.»
Marta Norheim: Friksjonar

«Jeg greier ikke denne julehyggen jeg.»
Gunnar Larsen: Bull

Kunstnerliv i desember

Til glede (kanskje) for gamle og nye lesere bringer jeg nok en gang dette innlegget. Jeg kunne jo gjort det til en litterær quiz og spurt hvem som har skrevet dette, men det ville nok raskt bli avslørt av lesere med god hukommelse.





Kunstnerliv i desember (av en som ikke var med)

Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krohg, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Møllemesteren der, Ole Pastosen, var meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.

Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krohg satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i sine omfangsrike saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.

Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen, og så hev han seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.

Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krohg stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dem. Så benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy, og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.

Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krohg ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krohg var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men det varte ikke lenge før alle var i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, blek og stille, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja, ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)

Ingenting å legge brett på

En dansk Facebook-venn, forfatteren Katrine Marie Guldager, hadde nylig følgende melding på veggen sin:

har købt sin første e-bog og er ikke fan! Hvordan skal man skrive i margenen, lave æselører, og i det hele taget bemægtige sig teksten med pletter og uheldigheder? Nej, der er kun en halv oplevelse. #holdermigtilpapirudgavenfremover

Det kunne nesten vært mine egne ord, bortsett fra at jeg ennå ikke har kjøpt min første e-bok. Men på Norsk Oversetterforenings høstseminar i år fikk jeg demonstrert både lesebrett og nettbrett, så nå vet jeg i hvert fall hva dette er, og jeg vet forskjellen på dem. Men ga det meg lyst til å lese bøker på skjerm? Overhodet ikke. Som min Facebook-venn holder jeg meg til papir i uoverskuelig fremtid.

Folk jeg kjenner, som bruker lesebrett, sier at det er så praktisk når de er ute og reiser, drar på jobb etc, fordi det er lite og de kan ha mange bøker på det. Vel, jeg ser ikke noe upraktisk med papirbøker. Nå reiser jo ikke jeg på jobb, siden jeg jobber hjemme hos meg selv, omgitt av tusenvis av bøker. Og når jeg er ute og reiser, kjører jeg som regel bil, og da kan jeg ikke lese. Ikke hører jeg lydbøker heller, jeg hører på radio eller CD. Men når jeg er i en situasjon hvor jeg har tid til å lese, for eksempel på et venterom, har jeg alltid en bok i lommen. Jeg skjønner ikke hva som er upraktisk med det. Den bruker ikke strøm, det skjer ingenting om jeg mister den i gulvet, etc. Og jeg trenger ikke mer enn én bok av gangen. Anna Karenina, som jeg leste nå i høst, var med meg både til Berlin og København.

Nå skal ikke dette forstås slik at jeg mener alt var bedre før, og at det gamle er best. Overhodet ikke. Nå er jeg riktig nok ingen teknologi-frik, men jeg har heller ikke noe imot ny teknologi, selv om jeg sjelden er blant pionerene. Jeg vil gjerne se ting an først, og aller viktigst - jeg må føle et reelt behov. Jeg føler overhodet ikke noe behov for å lese på skjerm. Jeg synes jeg har mer enn nok av dingser og ledninger og ladere og fanden og hans oldemor med digitalkameraene og PC-ene mine og smarttelefonen min. Alle disse tingene har jeg bruk for. PC-en lever jeg av. Men lesebrett har jeg ikke bruk for. Jeg kan ikke se at det ville berike mitt lesende liv på noen som helst måte.

En vanlig bok (jeg nekter å kalle det en papirbok fordi det for meg blir en pleonasme) er nærmest en slags levende gjenstand for meg, det er noe med den taktile nytelsen av papiret, lukten (bøker lukter forskjellig, akkurat som mennesker og dyr), og den visuelle nytelsen, det vil si gleden over synet av en bok, omslagsdesignet og typografien og hele greia, lyden av bøker, når man blar i dem, legger dem fra seg.

Og ikke minst, nå som jeg er i ferd med å få bygget enda flere skreddersydde, veggfaste bokhyller i huset mitt – gleden over bøkene som står der på rekke og rad, som en synlig og følbar revy over mitt lesende liv, ja, over livet mitt i det hele tatt (og mine forfedres, helt tilbake til oldefars, et tidligere innlegg om oldefars bøker HER), alltid klare til å bli tatt ut og lest i, med sine bruksspor, med sine kommentarer og understrekninger, med alle minnene som er knyttet til dem.

Ingen skjerm kan erstatte dette.

En boksamlings skjebne

Det tidligere Palais Ephrussi i dag.




For tiden leser jeg altså En hare med øyne av rav av Edmund de Waal. For dem som ikke kjenner boken, skal jeg bare ganske kort si at den er en høyst fascinerende beretning om en families historie og om Europas nære historie. Boken er, ifølge baksideteksten, familiehistorie, memoarer, detektivroman, kunsthistorie, reiseskildring, biografi, essay. Det handler om familien Ephrussi, russiske jøder.

Stamfaren slo seg stort opp på kornhandel i Odessa på 1800-tallet og la grunnlaget for et handels- og finansimperium som gjorde familien til en av Europas rikeste, på linje med Rothschild-familien. Forfatteren går tilbake til sin gren av familien, med hovedsete i Wien, der de holdt til i det enorme Palais Ephrussi i Ringstrasse. Bokens tittel henspiller på en samling av japanske netsuker, utskårne miniatyrskulpturer, som Wien-grenens overhode Viktor fikk i bryllupsgave av sin fetter Charles i Paris.

Familien i Wien klarer å komme seg ut av landet etter nazistenes maktovertagelse, men mister alt av eiendommer og verdier - unntatt netsukesamlingen, som en trofast tjenestepike gjemmer i madrassen og overleverer til familien etter krigen, hvoretter den til slutt havner hos keramikeren Edmund de Waal i England, Viktor Ephrussis oldebarn, som bestemmer seg for å følge netsukenes historie bakover i familien. En av disse miniatyrskulpturene er en hare med øyne av rav, og det er den som har gitt boken navn.
Men nå et lite utdrag fra boken, om hvordan den jødiske familien Ephrussi opplever Østerrikes innlemmelse i Hitlers stortyske rike.

Edmund de Waal står på balkongen i annen etasje i Palais Ephrussi, det som en gang var familiens prakthjem. I lommen knuger han en av netsukene som engang hørte hjemme i disse bokstavelig talt forgylte rommene, som nå er kontorer. [Mine utfyllende opplysninger i klammer.]

Og jeg hører en gruppe forretningsfolk komme inn porten fra Ringstrasse, stemmer, latter, og jeg merker at selv det svakeste ekkoet fra gaten kommer inn sammen med dem. Det er disse stemmene som får meg til å tenke på Iggie [forfatterens grandonkel, oppvokst i Palais Ephrussi, som han har arvet netsukene etter]. Han fortalte at herr Kirchner [portneren], som pleide å svinge opp portene i Palais Ephrussi med en feiende bevegelse og et dypt bukk for å more barna, betimelig nok hadde gått ut og latt porten til Ringstrasse stå på vidt gap den dagen nazistene kom.
     Seks gestapister i plettfrie uniformer spaserer rett inn.
     De begynner høflig. De har ordre om å ransake leiligheten ettersom man mistenker jøden Ephrussi for å ha støttet Schuschniggs valgkamp [østerriksk politiker som prøvde å holde Østerrike nøytralt]. Ransake. Det betyr dette: Hver eneste skuff endevendes, innholdet i hvert skap tas ut, hver eneste pyntegjenstand granskes. Hvor mange ting finnes i dette huset, hvor mange skuffer er det i hvor mange rom? Gestapo er metodiske. De har det ikke travelt. Dette er ingen spontan arianisering [familien har noen dager tidligere hatt besøk av en nazistisk pøbelgjeng som har herjet og ramponert]. De roter gjennom skuffene i småbordene i salongen og lar papirene ligge og flyte. Arbeidsværelset plukkes fra hverandre. De arkiverte katalogene over inkunabler blas gjennom etter bevis, brev slenges til side. [Viktor Ephrussi samler på inkunabler, de tidligste trykte bøkene i Europa]. Hver eneste skuff i det italienske skapet blir undersøkt. Bøker dras ut av hyllene i biblioteket, granskes og slippes. De graver dypt i lintøyskapet. Bilder hektes ned fra veggene, og blindrammene undersøkes. Gobelengene i spisestuen, der barna pleide å gjemme seg, rives ned fra veggen.     
     Etter at de har ransaket de fireogtyve rommene i familiens leilighet, samt kjøkkenene og tjenerfløyen, krever Gestapo nøklene til safen, til sølvrommet og porselensrommet, hvor servisene står stablet. De vil også ha nøkkelen til kottet i hjørnet, hvor alle hatteeskene, kistene, kassene med barnas leker, billedbøkene, de gamle eventyrbøkene av Andrew Lang ligger. De vil ha nøklene til skatollet i Viktors garderobe, hvor han har brevene fra Emmy [konen], fra faren, fra sin gamle lærer Herr Wessel, den gode prøysseren, mannen som lærte ham om tyske verdier og fikk ham til å lese Schiller. De tar Viktors nøkler til kontoret i banken.    
     Og alle disse tingene, en verden av ting - en familiegeografi som strekker seg fra Odessa, fra ferier i St. Petersburg, i Sveits, i Sør-Frankrike, Paris, Kováčska [landstedet i Tsjekkia], London, alt - blir gjennomgått og notert. Hver gjenstand, hver hendelse er suspekt. Dette er en granskning som hver eneste jødiske familie i Wien utsettes for.
     Etter mange lange timer følger en kort rådslagning, og jøden Viktor Ephrussi anklages for å ha bidratt med 5000 schilling til Schuschniggs valgkamp, og dette gjør ham til en statsfiende. Han og Rudolf [yngste og eneste hjemmeboende barn] arresteres. De må bli med.
     Emmy får beholde to rom på baksiden av huset.

De mest verdifulle kunstverk og gjenstander som beslaglegges hos rike jøder, blir avfotografert. Av bildene lages det album som sendes Hitler.

Mens Hitler kikker i albumet og plukker ut det han vil ha, blir Viktors bibliotek fjernet: historiebøkene hans, den greske og latinske poesien, Ovid og Vergil, hans Tacitus, de engelske, tyske og franske romanene, Dantes Den guddommelige komedie, bundet i marokeng og med illustrasjonene av Doré som skremte barna, ordbøkene og atlasene. Bøkene som Charles sendte fra Paris, inkunablene, bøker kjøpt i Odessa og Wien, bøker sendt fra bokhandlere i London og Zürich - hele hans leseliv - tas ut av hyllene i biblioteket og sorteres og pakkes i trekasser. Så blir kassene spikret igjen, båret ned trappen til gårdsplassen og lempet opp på en lastebil. Noen - uleselige initialer - skribler en signatur på et dokument, og lastebilen hoster og starter og kjører gjennom eikeportene og ut på Ringstrasse og forsvinner.
     Det finnes en egen organisasjon som identifiserer boksamlinger som er blitt frastjålet jøder. Når jeg går gjennom Wienerklubbens årbok for 1935 (president Victor v. Ephrussi), ser jeg at elleve av vennene hans er blitt fratatt samlingene sine.
     Noen av disse kassene fraktes til Nasjonalbiblioteket. Her blir bøkene vurdert av bibliotekarer og akademikere, for så å sendes videre. Som for kunsthistorikerne er det travle dager for bibliotekarer og bokkjennere. Noen av disse bøkene vil bli værende i Wien, noen ender i Berlin. Andre plukkes ut til die Führerbibliotekh, som er planlagt i Linz, mens andre igjen vil havne i Hitlers personlige bibliotek. Noen øremerkes også for Alfred Rosenberg og hans direktorat. Rosenberg, en av nazismens fremste ideologer, er en autoritet i Das Reich.

Dette var bibliotekets historie, men alt blir tatt fra dem, alt av verdier og eiendommer. Familiefirmaet Bank Ephrussi & Co blir, etter nye forordninger, solgt til en arier for en latterlig pris og Palais Ephrussi omgjort til kontorer for et nazistisk direktorat. Viktor og Emmys siste skillinger går med til å betale seg ut av landet, etter en ydmykende kanossagang fra det ene offentlige kontoret til det andre.
De søker tilflukt på familiens landsted i Tsjekkia, der Emmy dør av påkjenningene (sannsynligvis skjult selvmord), mens Viktor etter hvert kommer seg til England, uten stort annet enn klærne han står og går i. Han dør i England i 1945, to måneder før Tysklands betingelsesløse kapitulasjon.

Så skulle man kanskje tro at familien fikk verdiene tilbake etter krigen, men nei. Østerrikske myndigheter fraskriver seg ansvar ved å påpeke at landet i realiteten var okkupert av nazi-Tyskland og dermed selv et offer, man henviser til uleselige signaturer, at beslagleggelser var skjedd «åpent, offentlig og lovlig», man driver pseudo-juridiske manøvrer for å ta motet fra fordringshaverne, etc.
Nazister får amnesti i stor stil, mens tilbakevendende flyktninger blir sett på med skepsis og mistenkes for å prøve å grafse til seg mest mulig, ikke minst jøder. 
Jeg synes nesten at dette er like tøft å lese om som behandlingen de østerrikske jødene fikk i nazitiden. Takket være iherdig innsats fra Viktor og Emmys datter Elisabeth (forfatterens bestemor), som er jurist, bosatt i England siden før krigen, lykkes det å få tilbakeført noen malerier og gobelenger og et krigsskadet Palais Ephrussi. Alt blir solgt for å gi familien hardt tiltrengte inntekter, men i den harde etterkrigstiden er det ikke akkurat selgers marked. Etter dette gir Elisabeth opp. Men tilbake til bøkene:

Når det gjaldt beslagleggelsen avViktors boksamling, stod det riktignok et sted at et bibliotek var overlevert til Gestapo, men: «... det finnes ingen dokumenter som beskriver dets fulle innhold. Det kan imidlertid kun dreie seg om et lite antall bøker ettersom dokumentene som bekrefter overtakelsen, nevner innholdet av to store og to små kasser, samt en roterende bokhylle.» Den 31. mars 1948 blir 191 bøker returnert fra det østerrikske nasjonalbiblioteket til Viktor Ephrussis arvinger; 191 bøker er et par hyller, et par meter, en brøkdel av hva biblioteket hans rommet.
     Og sånn fortsetter det. Hvor er Ephrussis egne fortegnelser? Han holdes ansvarlig selv etter sin død. Hele Viktors bokliv er tapt på grunn av noen uleselige initialer på et papir.

Velg selv

Et tema jeg har vært inne på flere ganger, er det selvsagte faktum at man i våre dager ikke kan lese alt. Det er det selvfølgelig lenge siden man kunne, men vi trenger ikke engang gå hundre år tilbake før et litteraturinteressert menneske kunne ha rimelig god oversikt over i hvert fall den seriøse delen av det litterære landskapet. Nå er det umulig. Dette kan man enten la seg frustrere over, eller man kan se det med positivt blikk: Som leser har man et hav av muligheter.


Uansett må man velge, og i hvor stor grad det å lese består i å velge, synes jeg blir ekstra tydelig nå i bokhøsten. Det er som om man blir truffet av en lavine av bøker gjennom omtaler, anmeldelser og reklame i alle medier. Jeg har nettopp bladd meg gjennom Klassekampens bokmagasin og sitter nesten med dårlig samvittighet fordi ingen av bøkene som blir omtalt eller reklamert for, fenger min interesse.

Jeg leser om «et storslagent verk» (Terje Tvedts bok om Nilens historie), Fiske og Kvernelands nye bøker (tegneserier som litteratur har aldri interessert meg, men disse herrenes felles prosjekt Kanon 5 gjør meg faktisk nysgjerrig), jeg leser anmeldelse etter anmeldelse, ser på annonse etter annonse. Kjente navn, ukjente navn. Astrid Sverresdotter Dypvik «skriver rett og slett veldig mye bedre enn de aller fleste norske sakprosaforfatter» har Knut Hoem i NRK sagt om hennes bok Det var DDR. Øst-Tyskland interesserer meg, men jeg kan nøye meg med mine egne opplevelser derfra, som turist i begynnelsen av 1970-årene, og med beretninger fra en bekjent som er oppvokst i DDR (og som for eksempel har fortalt meg at gravide kvinner hadde lovfestet fortrinnsrett til sitteplass på offentlige kommunikasjoner og prioritet i alle køer).

Mange bøker pirrer kanskje nysgjerrigheten litt, mens andre definitivt ikke gjøre det. To politikerbiografier, Gerd-Liv Valla og Åslaug Haga, kommer garantert aldri til å bli lest av meg. Jeg kan vanskelig tenke meg en sjanger som interesserer meg mindre. Per Petterson leser jeg ikke, heller ikke J.K.Rowling (omslaget på hennes nye roman er dessuten noe av det styggeste og minst appetittvekkende jeg har sett). Fifty Shades kommer nok heller ikke på min leseliste, og definitivt ikke Jon Michelets siste bok, om den aldri så mye karakteriseres som «eit meisterverk».

«Innsiktfull og vakker», «en lysende roman», «et modig litterært eksperiment», «ein vesentleg, aktuell og interessant roman», «flott levert av en glimrende novellist», «en av årets beste bøker», «litterære perler» - superlativene står i kø. Jeg unner forfatterne alle de gode ordene, men jeg tror jeg holder meg til mine egne, høyst personlige kriterier for utvelgelse. Jeg har tidligere skrevet om at jeg har både lange og korte linjer i lesingen. En lang linje kan for eksempel være en forfatter jeg følger, eller kanon-prosjektet mitt, dvs lesing av de store klassikerne. De korte linjene kan være innfall, en bok jeg har lest eller hørt om, en bok som «faller meg i hendene» enten i egne hyller eller bibliotekets.

Akkurat nå leser jeg Haren med øyne av rav, en bok jeg har merket meg gjennom lenger tid, og som jeg har valgt å lese blant annet fordi den ikke er nok en stillestående roman med handling lagt til en norsk bygd hvor folk drikker, har seg med feil partner og kjører rundt i gamle biler, men fordi den handler om Europas nære historie sett gjennom en svært spesiell families historie. Nettopp nå har jeg for eksempel lest om denne familiens opplevelse av Østerrike-Ungarns oppløsning, da Wien så å si over natten gikk fra å være hovedstaden i et imperium med toogfemti millioner undersåtter til å bli hovedstad i et lite land med seks millioner innbyggere. Gjennom denne familiens historie får leseren et glimrende innblikk i europeisk historie gjennom flere hundre år, og ikke minst kultur- og kunsthistorie. Nærmest utrolig at det går an å få så mye kunnskap inn i en så personlig beretning.

Jeg fyrer i peisen, nyter min selvvalgte lesning og lar bokhøsten passere som en høststorm i mørket der ute.

Å samle på bøker

Å omgi seg med bøker er en lykke, men kan også by på praktiske problemer når det blir mange av dem. Da tenker jeg selvsagt først og fremst på bokhylleplass, som det før eller siden har en tendens til å bli for lite av. Men når folk sier at de ikke kan kjøpe flere bøker fordi de ikke har plass til dem, tenker jeg i mitt stille sinn at de er ikke ekte bokelskere, for en ekte bokelsker lar aldri sin kjærlighet til bøker begrenses av plassmangel. Slik er det i hvert fall med meg, og på seg selv skal man jo kjenne andre, som kjent.

Sist jeg flyttet, for ca femten år siden, til det huset jeg bor i nå, sa jeg på fleip da bokkasse etter bokkasse ble båret inn, at i mitt neste liv skal jeg samle på frimerker. Siden er det kommet utallige bøker i tillegg, og de fortsetter å komme. Jeg må få telt dem en gang, men den antatte beholdningen ligger et sted rundt 7-8000. Og nå er bokhyllemangelen prekær; en kritisk masse er nådd. Bøker i stabler på gulvet ser ikke pent ut, men minst like ille er det at provisoriske oppbevaringsløsninger gjør boksamlingen uoversiktlig. Det blir vanskelig å finne det man er ute etter, og når man mister oversikten, øker også risikoen for at man kjøper bøker man har fra før. Det vet jeg av erfaring. Som sagt; bokhyllemangelen er nå prekær.

For et par år siden kvittet jeg meg med en lang rekke Billy-hyller, som trofast hadde rommet bøkene mine i rundt tyve år, og erstattet dem med skreddersydde, veggfaste bokhyller. De nye bokhyllene ga noe mer plass, men gevinsten var like mye estetisk - de veggfaste bokhyllene, som går fra gulv til tak - gjorde rommet (stuen) til et rom møblert med bøker på en måte som ga mer atmosfære, men likevel uten å bli for dominerende (stuen er på ca 60 kvm). Men nå trengs altså mer hylleplass. Etter nøye vurdering har vi kommet til at et skap kan flyttes slik at verdifull veggplass frigis til nye hyller. Det vil gi et kjærkomment antall hyllemeter. Dessuten kan frittstående hyller på begge gjesterommene erstattes med veggfaste hyller som utnytter plassen bedre, og som dermed gir flere hyllemeter. Til sammen vil disse tre hylleprosjektene gi plass nok til at orden og oversikt langt på vei kan opprettes.

Som en sideordnet del av prosjektet tømmer jeg loftet for «gammelt slagg», dvs bøker som en gang ble anskaffet med tanke på antikvariatet jeg startet og drev noen år, men som jeg ikke er interessert i å innlemme i samlingen. De av disse bøkene som kan selges, vil bli solgt, de andre vil rett og slett bli kastet. Dette vil frigjøre plass i de provisoriske bokhyllene på loftet til at jeg kan ha arkivet mitt der (bøker jeg har skrevet og oversatt, pluss lageret av frieksemplarer av disse). Dette vil igjen frigjøre plass på kontoret mitt, som også er overfylt og lettere kaotisk. På sett og vis opererer jeg nemlig med to boksamlinger, en privat og en jobbmessig. Det er riktignok ikke vanntette skott mellom dem, men de fyller ulike funksjoner og befinner seg i ulike rom. Den yrkesmessige boksamlingen, som jeg har på kontoret mitt, det største rommet i annen etasje, er ordbøker og andre oppslagsverk, fagrelaterte bøker, dvs bøker om å skrive og oversette, samt bøker anskaffet i forbindelse med tidligere og planlagte bokprosjekter (det kreves bøker for å lage bøker). Teoretisk sett har jeg overflod av plass, med et hus på i alt 400 kvm anvendbar gulvflate, men man kan jo ikke snekre opp bokhyller overalt heller, det må være en plan i det hele.

Men i går var snekkeren her, de nye bokhylleprosjektene er avtalt, og hvis alt går som det skal, kan jeg tilbringe romjula (for selv frilansere må ta seg litt fri iblant) med å rydde og systematisere bøker på plass i nye hyller. Det er et lystbetont arbeid, det vet jeg også av erfaring. Bøker som har ligget nedstøvet og bortgjemt, kan igjen komme til heder og verdighet, og kategorier som har vært splittet og oppdelt, kan samles. Er det noe bøker liker, er det å komme sammen med sine likesinnede. Da stimulerer og forsterker de hverandre, og ikke bare det; de fremstår nesten som nye for eierens blikk. Tyve essaysamlinger spredd rundt omkring, er bare rot, men kommer de sammen, utgjør de straks en samling i samlingen. Og bare når det er orden og system, kan man vite hva man har og hva man ikke har. Boksamlingens funksjonalitet og nytteverdi øker, det samme gjør den estetiske nytelsen. 

Om alle disse veggfaste hyllene er noe pre den dagen huset skal selges, er tvilsomt. Folk flest har jo ikke så mange bøker. Men da får de bare rive dem ned, det angår neppe meg på det tidspunktet. Akkurat nå er det jeg som lever her, og jeg lever med bøker.