Proust ved havet

Siv går ned mot piren, ned mot lysene og det er nesten ikke trafikk mer, nesten ingen biler, hun slipper å vente på at det skal bli grønt, hun bare skrår over og kommer ut til plassen foran piren og det er havet åpent ut overalt, hun tar til høyre og går bortover, så tar hun en trapp ned, vil gå helt ut på steinene, helt ned til det mørke vannet.
[...]
I den mørke natten, med havet som slår inn, Atlanteren, den Duras skrev om fra den andre siden, der hun bodde på store nedlagte turisthotell, som det Grand Hotel der Proust en gang satt og skrev, med havet utenfor vinduet, han reiste opp dit fra byen, selv om alle sier at han lå på det mørke lydisolerte rommet sitt i Paris så er det faktisk sånn at han reiste ut til havet, om sommeren, da resten av sosieteten dro, for han var jo nysgjerrig også, ville være med der det skjedde, eller i utkanten, i nærheten, og så satt han på et lite værelse høyt oppe ved et bord foran vinduet med en liten fransk balkong, satt der så han kunne se ut på havet, hvis han trakk fra gardinene, kanskje gjorde han det også, hvem vet hva han gjorde når det ikke var noen andre der.
Han leide gjerne tre rom, har hun lest, det han bodde i pluss det på hver side, så han skulle slippe lydene av andre mennesker innpå seg. Like ved, men likevel adskilt, sånn levde han, også på badehotell, der på den andre siden av det vannet som Siv rusler ved, sakte, nede på steinene.

Fra Hanne Ørstavik: Hyenene

Lesingens fysikk

Hos meg går det fortsatt bare i papir.







En bog er jo ikke bare en bunke papir, som er hæftet sammen og bundet i blødt eller hårdt cover. En bog er det fysiske bevis på en læseoplevelse, som altid har foregået et bestemt sted på et bestemt tidspunkt. Måske bærer bogen præg af at have været med på den første interrailtur, måske vidner rødvinspletterne på siderne om en ganske særlig aften i denne bogs univers. Der kan også være et navn skrevet med sirlig skråskrift på første side, som fortæller, at bogen tidligere har tilhørt en anden ejermand, eller der kan være små noter i marginen eller en seddel, man har skrevet for år tilbage. Sorry, iPad, det kommer du aldrig til på samme måde.

OBS Dette er egentlig ikke et innlegg i debatten papir kontra skjerm. Jeg synes nemlig at denne debatten er altfor polarisert. Selv holder jeg fortsatt igjen når det gjelder skjerm, men er nokså overbevist om at de to mediene kommer til å leve i et harmonisk parforhold i fremtiden. Det ene utelukker ikke det andre.
Sitatet er hentet fra DETTE blogginnlegget.

Ord for dagen

Vestland, Vestland.

I innlegget om Linda Eides bok Oppdrag Mottro (to innlegg nedenfor), fremgikk det at jeg har et forhold til visse deler av Vestlandet, blant annet Voss, noe som i sterk grad forsterket min opplevelse av denne boken. Det skyldes at jeg er inngiftet i en slekt som kommer fra gården Yksendalen (gammelt bilde) i en avsides dal i Vaksdal kommune, mot grensen til Voss. I denne slekta er det mange gilde folk, blant annet min hustru, og sannelig også utenriksminister Espen Barth Eide. Utenriksministerens far, fredsforskeren Asbjørn Eide, og min hustru, er fetter og kusine.

På dette bildet ses min svigermor på stølen, høyt til fjells, i full sving med å skure ystekjelen med sand. Hun døde for noen år siden, godt over nitti år gammel.

Dette bildet viser den direkte årsaken til mitt kjennskap til denne delen av Norge og norsk kultur, nemlig min hustru (her i vossabunad). Jeg var ikke så interessert i begynnelsen, men hun hadde bestemt seg. Eller bestemt oss, kan man kanskje si. Men det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at jeg lot meg forføre både av henne og av Vestlandet? Og etter snart førti års samliv smiler hun fortsatt like skjelmsk.

Slik gikk det til at jeg, en urban østlending, ble en del av Yksendalsfolket - og fikk et forhold til Vestlandet.

(For ordens skyld: Linda Eide tilhører ikke den samme Eide-slekten som Yksendalsfolket.)

Halvopplevelsen

[innlegget er utvidet]

Sist søndag så jeg, som så mange andre, de to første episodene av den meget omtalte norske TV-filmatiseringen av Lars Saabye Christensens roman Halvbroren. Jeg måtte inngå noen kompromisser med meg selv; for det første ser jeg generelt ikke TV, for det andre er jeg sterkt kritisk til norsk film og TV-drama.

Jeg gjorde så godt jeg kunne for ikke å være forutinntatt, men da allerede åpningssekvensen viste en forfatterspire som satt og skrev på en diger elektrisk skrivemaskin i et strømløst naust, var vel min dom i realiteten falt: Dette er ikke noe for meg. (Det eneste naturlige ville vært om forfatterspiren hadde hatt med seg en mekanisk og hendig reiseskrivemaskin, de var fortsatt i full bruk på dette tidspunktet.)

I tillegg til dette fatale førsteinntrykket kom irritasjonen over at norske skuespillere ikke kan artikulere en replikk slik at man forstår hva de sier (Agnes Kittelsen er bare ett eksempel - kan ikke  noen lære henne diksjon?), noe som ofte kombineres med dårlig teknisk lydarbeid, for å gjøre miseren fullstendig. I gamle norske filmer snakket skuespillerne gjerne på en måte som ettertiden opplever som oppstyltet og unaturlig. Det henger delvis sammen med tidens retoriske ideal (hør bare på opptak av taler fra den tiden), muligens også med at skuespillerne først og fremst var teaterskuespillere. Men seerne gikk ikke glipp av en stavelse, alt var krystallklart og tydelig. Det betyr at også lydfolkene kunne sine ting den gangen, selv om datidens utstyr formodentlig var primitivt sammenlignet med dagens.

Et debattinnlegg i Aftenposten i dag 10. januar, av Ingebrigt Steen Jensen og Trude Solheim, satte ord på det jeg ikke selv fikk formulert da jeg la ut dette innlegget:

Halvbroren fortoner seg, etter første episode, som et nytt kapittel i historien om vår evige streben etter å være større enn vi er. For om fortellingen og menneskene ikke griper oss, skal det i hvert fall ikke underleveres på staffasjen: "Se på oss! Se hvor mange rekvisitter vi har funnet! Se hvordan vi beveger kamera, se på den gule dressen, se hvor mange barnevogner fra 50-tallet vi fikk inn i ett bilde!"
Så kan det ikke bli annet enn terningkast 5 for forsøket, mens folk mumler den største anerkjennelse de kan gi norsk film og TV-drama: "Bra til å være norsk." Tross mye forhåndsskryt, høye seertall og en helt OK mottagelse, er det ett eller annet som butter. Sannsynligvis følelsen av at det er for tilgjort og for pretensiøst.

"Følelsen av at det er for tilgjort og pretensiøst" - akkurat slik hadde jeg også det da jeg så de to første episodene av Halvbroren.

Halvbroren er en av de få romanene av Christensen jeg har lest, men det er så pass lenge siden at jeg ikke lenger kan vurdere filmatiseringen opp mot boken. Så vidt jeg skjønner av omtalene, har filmskaperne tatt seg visse friheter, men disse kan jeg som sagt ikke vurdere. Filmatiseringen fenget uansett ikke meg, og det gjorde heller ikke boken da jeg leste den i sin tid, jeg syntes den var intetsigende og slitsom å komme igjennom. Jeg må rett og slett bare innrømme at Lars Saabye Christensen ikke er en forfatter for meg. «Du må lese Beatles,« sier folk. Nei, jeg må ikke det. Jeg er ingen mainstreamer, jeg tilhører ikke «det store vi», og jeg deler overhodet ikke min generasjons nesegruse beundring for dette britiske boybandet.

Et par dager etter at jeg hadde sett begynnelsen på TV-versjonen av Halvbroren, hadde jeg behov for en ny bok å lese. Trolig påvirket av Halvbroren tok jeg frem Lars Saabye Christensens Bernhard Hvals forsnakkelser. Jeg er blitt fortalt at den skal være så morsom. Jeg prøvde å lese litt i den, men fant den bare anstrengt. Bare pjatt. Jeg kan ikke bruke tiden på sånt, jeg leser ikke for å bli underholdt.

Hvorfor leser jeg da? Jeg leser for å bli utfordret, helst av både språk og innhold. Jeg har lyst til å gjenta et sitat jeg har gjengitt tidligere, av E.M. Cioran: «En bok bør rive opp sårene, til og med påføre nye. En bok bør være en fare.» Litt vel spissformulert, men i essens riktig. Min mer banale variant er at en bok må gi meg noe, ikke på et overflatisk plan, men på et dyptloddende plan, på en måte som gir meg en vesentlig opplevelse som menneske. Dette kan kanskje høres pretensiøst ut, men det er ikke meningen - at jeg vil at bøker skal berøre meg på et dyptloddende plan, betyr ikke at jeg anser meg selv som en dyp person. Bøkene må bare handle om noe menneskelig vesentlig, uttrykt på en måte som griper tak i meg, og som får meg til å føle meg som et rikere menneske etterpå. Jeg kunne nevne Herta Müller som et eksempel, hun har sitt eget språk, bøkene hennes kan være både vanskelige og vonde å lese, man kan ikke lese henne uten å bli smertelig berørt.

Christensen er Müllers diametrale motsetning, hans bøker utgjør ingen fare, de er ikke kunstnerisk utfordrende, ikke språklig avanserte eller nyskapende, bare en slags avanserte underholdningsromaner, skrevet av en ordfiks og kreativ forfatter som sitter behagelig fast i sitt kommersielle, gylne garn. Jeg unner ham både inntektene og Nordisk Råds Litteraturpris (som han fikk for Halvbroren i 2001), men jeg vil ikke bruke min tid hverken på bøkene hans eller på filmatiseringer av dem.

Oppdrag Mottro

Akkurat nå leser jeg en bok som får meg til å le hver gang jeg åpner den. Boka er Oppdrag Mottro av Linda Eide. Bakgrunnen for boka er, slik forfatteren selv beskriver det:

I ti år har eg med jamne mellomrom ringt mor mi, som eg heile livet har kalla Mottro (vossaversjonen av Muttern). Samtalane har eg sett på trykk, for det meste i ei spalte i Bergens Tidende. Utgangspunktet har gjerne vore aktuelle tema henta frå media. Som straumprisar, klimakrisa, Max Manus-filmen, Hjernevask, Obama og det amerikanske presidentvalet, svineinfluensaen, fedmeproblemet, børskrakk og så vidare. Det har blitt nærmare femti intervju til saman.

 (Foruten å være spaltist i Bergens Tidende, vil Linda Eide for mange også være kjent som programlederen i den prisbelønte TV-serien Norsk attraksjon.) Bokas undertittel er «Jakta på gamle dagar», og for å sitere baksideteksten:

I ti år har Linda Eide ringt mor si. Aldri for å spørja korleis det står til. Alltid for å grava fram noko gammalt som er nytt. For det mora fortel frå Linda sin barndom liknar ikkje på den barndommen Linda sjølv hugsar. Og når mora fortel frå si tid, også kalla gamle dagar, er det frå eit liv Linda aldri var ein del av. Kva var desse gamle dagar? Og kven er mor eigentleg?

Selv om Mottro er noe eldre enn meg, er dette også et gjensyn med mye jeg kjenner igjen fra min egen barndom (hun er født i 1938, jeg i 1950). Det handler også om et sted på Vestlandet jeg har et forhold til fordi jeg har familie der (Voss). En samtale med Mottro kan arte seg for eksempel slik (utdrag):

MOTTRO: Ja?
MEG: Hei, det er meg.
MOTTRO: Å, er det deg?
MEG: Ja. Eg skulle ha snakka meir med deg om jola.
MOTTRO: Men kvifor det, me har jo alt snakka om jola.
MEG: Ja, sånn generelt, men ikkje spesifikt om presangar. Var det slik at ein gav kvarandre ein appelsin, og så var de nøgde med det?
MOTTRO: Gi deg. Eg har vel aldri fått ein appelsin i jolepresang i heile mitt liv.
MEG: Ikkje? Men det var jo liksom det det gjekk i før, har eg høyrt.
MOTTRO: Det der med dei der appelsinane er noko stort tull. Det trur eg rett og slett er planta av nokon som liksom skal skryta av kor smålåten ein var før, og kor nøgde me var med lite.
MEG: Men de var jo meir smålåtne, det har du sjølv sagt.
MOTTRO: Jo då, men litt meir enn ein appelsin var det.

Dette er en bok som varmt kan anbefales som et norsk tidsbilde av vår nære historie - min generasjons barndom, eller antagelig foreldregenerasjonens for de flest av blogglesernes vedkommende. Linda Eide skriver utrolig morsomt, og Mottro har en jordnær livsvisdom som er hevet over tid og sted, men som samtidig er både tids- og stedbunden. Det er kanskje en fordel (men ikke nødvendig!) å ha et forhold til Vestlandet for å lese denne boka, især Voss, og til nynorsk. Et bitte lite inntrykk av mitt eget forhold til Voss, kan man få ved å trykke på temaet «Voss» under.

HER er en liten videosnutt hvor forfatteren leser fra boka. Lesere av Morgenbladet så kanskje også det store oppslaget om boken like før jul.

Ord for dagen

Vel, "judge" er nok å overdrive, men jeg legger så absolutt merke til hvordan folk skriver. Det er utrolig mye feilskriving å se, også i det offentlige rom, og jeg har vist et par eksempler her på bloggen (se etiketten under). Forleden dag gikk jeg forbi en frisørsalong her i hjembyen, som skiltet med at det var en salong for "han og henne". Er dette med objektsformer så utrolig komplisert? Tydeligvis.

Frykt i litteraturen

The top 10 classic fears in literature

Nytt leseår ...