Den reisa som forandrar oss

Noe som ofte forundrer meg som leser, er hvor vanskelig jeg av og til har for å finne ut hva jeg skal lese når jeg er ferdig med en bok. Det skyldes jo ikke mangel på bøker. Slik jeg opplever det skyldes det heller ikke valgets kval fordi det er så altfor mange som jeg gjerne skulle ha lest. Jeg tror det mer kommer av et behov for å finne den rette boken. Den kan det av og til ta litt tid å finne.

Som nå. Jeg var ferdig med én bok, men det var ingen klar kandidat til den neste. I slike tilfeller prøver jeg å bruke litt tid og la boken komme til meg. Den kan komme fra egne hyller, fra biblioteket eller fra bokhandelen. Og den kom.

I et innlegg nylig fortalte jeg om et bokkjøp i den lokale Notabene-butikken, hvor jeg handlet en del bøker til kr. 19 per stykk. Så billig at det var ekkelt. Én bok jeg ikke kjøpte, har ligget i bakhodet hele tiden siden. Og det var den jeg skulle lese, det var den som kom til meg. Altså måtte jeg tilbake til Notabene-butikken igjen for å se om de fortsatt hadde den. Og det hadde de. Til kr. 19.

Boka var Fjorden av Lars Ove Seljestad, en forfatter jeg bare har lest et utdrag av en gang for lenge siden, men som må ha gjort inntrykk fordi dette utdraget har lagret seg i underbevisstheten - og blitt holdt varmt av omtaler og anmeldelser jeg har lest. De bøkene som «kommer til meg», er ofte de som gir meg de største leseopplevelsene. Etter et par sider av Fjorden visste jeg at det ikke bare var en bok for meg, men en av de beste bøkene jeg har lest.

Boka er en roman, men er skrevet i jeg-form, og det oppleves som om forfatteren skriver om seg selv. Men det kan jeg jo ikke vite. Den personlige stilen kan minne litt om Tomas Espedal, men jeg liker Seljestad bedre. Espedal opplever jeg som litt bergensk kjekkasaktig i stilen, Seljestad er mer dempet. Også han med en distinkt stil, men skrivemåten hans kommer aldri mellom teksten og meg, den bare formidler. Og uansett om Seljestad skriver om seg selv eller om et fiktivt jeg, skriver han også om meg. Det er så mye jeg kan identifisere meg med i denne boka.

Fjorden er ein roman om den reisa som forandrar oss. Utan at vi heilt veit kva det er, veit vi at etter denne reisa, er noe forandra. Og vi veit at vi kjem til å bera med oss denne forandringa; som ei perle, eit smykke, eit sår, eit arr (fra baksideteksten).

Den handler vel om livet, rett og slett. Også om mitt. Allerede etter de første sidene visste jeg at dette er en av de beste bøkene jeg har lest.

Triduum sacrum paschale

I denne bloggens spede tid (den går nå i sitt syvende år), skrev jeg blant annet om mitt liv som katolikk. Grunnen til at jeg sluttet med det, var at jeg ikke ville risikere å bli oppfattet som misjonerende. Det var det da heller ingen som hadde gjort, snarere var det noen som ga uttrykk for at de savnet det katolske innslaget. Når jeg gjør troen og kirketilhørigheten til tema for dette innlegget, er det bare fordi jeg fikk lyst, og fordi det står sentralt i min tilværelse nå da kristenheten feirer sin største høytid.

Å være norsk katolikk er en nokså pussig affære. På den ene siden representerer vi den eldste norske kristendommen - Norge har paradoksalt nok vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk, men dette forspranget er selvsagt i ferd med å spises opp i protestantenes favør. På den annen side er Den katolske kirke i dag det største såkalte livssynssamfunnet utenfor Statskirken og det som øker mest.

Det pussige i å være norsk katolikk ligger blant annet i det paradokset at vi på den ene siden representerer den norske ur-kristendommen, og på den andre siden at det å være katolikk i Norge i dag forbindes med noe utenlandsk og «eksotisk». Etter at den katolske kirke igjen ble lovlig i Norge på midten av 1800-tallet, har den i stor grad vært en kirke for utlendinger, og det preger den fortsatt pga store innvandrergrupper som vietnamesere, filippinere og ikke minst polakker (bare 15 % av  norske katolikker er født i Norge). Slik sett har den katolske kirke i Norge et ganske annet preg enn i land hvor den er det dominerende kirkesamfunnet og har en statskirkelignende stilling. Polen er et typisk eksempel. Der tilhører 96 % av befolkningen Kirken, og den har derfor et sterkt nasjonalt og ikke internasjonalt preg.

Men nå feirer kristenheten altså sin sentrale høytid - påsken. «I påsken er det bare katolikker og herreløse hunder igjen i byen,» sa Sigrid Undset en gang (mer eller mindre korrekt gjengitt). Det var et lite spark til den typiske norske påskefeiringen, som består i en hedensk naturdyrking til fjells. Nå er det riktignok en myte at alle nordmenn drar til fjells i påsken; de fleste tilbringer nok påskeferien på annen måte. Men i kirken går nordmenn ikke - bortsett fra oss katolikker. Jeg har ingen statistikk, men har god grunn for å hevde at den katolske kirkesøkningen ligger skyhøyt over statskirkens siden våre kirker som regel er stappfulle. For en troende katolikk er det å gå i kirken like naturlig som å puste og føles like nødvendig.
 «Mens nordmenn flest har Kvikklunsj, appelsin og skismøring som påskeritualer, går troende katolikker inn i høytiden for å dele Jesu lidelse og oppstandelse,» som det står i DENNE reportasjen i Aftenposten.

For meg er kirkeåret en like viktig tidsregning som kalenderåret. Akkurat nå befinner jeg meg i den stille uke, nærmere bestemt på den midterste dagen av triduum sacrum paschale, eller påskens hellige triduum for å si det litt mer forståelig. Disse hellige tre dagene er skjærtorsdag, langfredag og påskeaften. Og de dreier seg selvsagt om Jesu lidelseshistorie. I dagens høymesse kommer alteret til å være ryddet, og ingen lys er tent. Vi ser frem mot påskenatt, da Lumen Christi igjen skal fylle kirken.

Messefeiring og menighetsliv opptar mye av min tid. Jeg sitter i menighetsrådet og er også involvert i et par andre ting i menigheten. Under pavevalget nylig ble jeg to ganger intervjuet av NRKs lokalradio som ville vite hvilken betydning dette valget hadde for lokale katolikker (jeg er litt stolt over at jeg var mer treffsikker på forhånd enn andre mer fremtredende katolikker som ble intervjuet i riksdekkende medier).

Men i et delvis avkristnet Norge som velter seg i velstand, fritid og materialisme, og som har en påtvunget protestantisk statsreligion - føler jeg meg jo i utakt med omverdenen, både som katolikk og som troende. Ikke minst nå i påsken.

Om noen timer skal jeg i kirken igjen og feire langfredagsliturgien (forrettet av vår srilankanske sogneprest og polske kapellan) sammen med mine norske, polske, vietnamesiske, filippinske, burundiske, spanske, tyske etc. trosfeller. Og i enhet med over 1 milliard andre katolikker over hele verden som feirer den samme liturgien enten det er i en katedral i en europeisk storby, på en misjonsstasjon i Afrika eller i et blikkskur i Andesfjellene. En enorm sammenheng - horisontalt, men også vertikalt fordi vi representerer en ubrutt linje fra Jesus og disiplene som levende historiske personer. Den kirken de la grunnlaget for, er god nok for oss.

«Kirkens ubrutte beståen var en trosartikkel. Men dens innskrumpninger og forråtnelse og farefulle situasjoner som følge av tåpelig lettsinn hos medlemmene var historiske kjensgjerninger. Det var nok av grunnlag for kynisme. Men på ny og på ny var kynikerne blitt satt til veggs av en nesten uhyggelig evne til selvfornyelse i kirken og pavedømmet. Kynikerne hadde sine egne forklaringer på dette. De troende tilskrev det at den Hellige Ånd hadde bopel der. På hvilken måte man enn tok det, var det et plagsomt mysterium: hvordan historiens kaos kunne avføde et så ubrytelig tak om dogmene - eller hvorfor en allmektig Gud skulle velge en så plundret metode for å beholde fotfeste i sine skapningers sinn.»

Morris West: Fiskerens sko
Oversatt av Gerd Hoff

For øvrig kan jeg anbefale DENNE ARTIKKELEN, om tro og vitenskap.

Lesestoff i påsken

Hva leser du i påsken?

God (lese)helg!

Victoria

Torun Lians filmversjon av Hamsuns Victoria, en norsk storsatsing, har fått til dels dårlige kritikker. Ifølge Filmpolitiet i NRK fanger den hverken lidenskapen eller tragedien. Andre kritikere etterlyser også mer følelser. Tross de lunkne kritikkene valgte jeg å se denne filmen på kinoen i hjembyen i går.

Forventningene var ikke store - i forbindelse med innlegget om første episode av Halvbroren i sin tid, skrev jeg vel litt ironisk om norsk kinofilm også. Victoria overrasket imidlertid stort i positiv retning, ja, det er rett og slett første gang jeg er blitt vilt begeistret over en nyere norsk film. En ting var den gjennomført nydelige fotograferingen (som mange kritikere også har bemerket).

Men for første gang opplevde jeg en norsk film med troverdig tidskoloritt, naturlige replikker og glimrende spill. For meg var det et stort pluss at skuespillerne stort sett var ukjente - unnskyld at jeg sier det, men det er en befrielse å slippe gjengangere som Aksel Hennie og Agnes Kittelsen. Og litt som et apropos til norske filmskuespilleres generelt elendige diksjon - i Victoria ikke bare snakker de naturlig, men samtidig med glimrende diksjon, og lydkvaliteten er også så god som jeg aldri har opplevd den i noen norsk film. Ikke en stavelse går tapt. Det lar seg altså gjøre i Norge også! Det var nesten så jeg kløp meg i armen for å tro at det var en norsk film jeg så.

Det er lenge siden jeg leste Victoria, men det var trolig bare en fordel, for da slapp jeg å sammenligne med boken hele tiden. Historien lå der bare som en fjern erindring i bakhodet. Hvordan kritikere kan savne tragedie og følelser i denne filmen, er meg en gåte. Skulle nesten tro at kritikerne og jeg ikke har sett samme film. Filmen dirrer jo av følelser hele tiden - må kritikerne ha det inn med skjeer, eller hva?

Debutanten Iben Akerlies Victoria er aldeles praktfull. Hun kunne for eksempel ha gått rett inn i rollen som den unge dronningen (spilt av Alicia Vikander) i den danske filmen En kongelig affære, som jeg også nylig så (på DVD). Og tragedie -- herregud, jeg satt med tårer i øynene på slutten, og det er en av de største komplimentene jeg kan gi en film. Man må være lagd av stein for ikke å bli grepet av Torun Lians Victoria.

Min første tanke etter å ha sett filmen, var at nå må jeg lese boken om igjen. Men ved nærmere ettertanke ikke. Jeg tror denne kjærlighetshistorien, en av de mest betagende og tragiske i norsk litteratur, skal få bli stående på netthinnen i filmversjon.

Etterlysning

Som påpekt noen innlegg nedenfor, er jeg på sett og vis en samler. "På sett og vis" betyr at jeg ikke er hverken bibliofil eller biblioman. Jeg samler ikke på sjeldne førsteutgaver eller lignende. Det er lesegleden, innholdet i bøkene, som er mitt utgangspunkt for å samle. Og gleden og nytten av å ha mitt eget bibliotek. Men jeg samler jo, visst gjør jeg det.

I et annet innlegg tidligere i måneden skrev jeg også om at jeg manglet Justine, første bind i Lawrence Durrells Alexandriakvartetten. Denne boken fant jeg riktig nok hos Halfdans bokhus, men uten smussomslag. Og siden jeg har de tre andre bøkene med smussomslag, må jeg også ha den første med smussomslag. Den er jeg nå på jakt etter.

Tidligere i vinter spurte min blogg-kollega Dipsolitteraten om han kunne få sende meg en bok, og det kunne han selvsagt; jeg elsker å få bøker. Det viste seg å være en bok han hadde hatt et par korte blogginnlegg om, men som var helt ukjent for meg, nemlig Under vulkanen av den engelske forfatteren Malcolm Lowry. En kjent bok, viser det seg, en moderne klassiker som figurerer på lister over verdens hundre beste bøker. Dipsolitteraten sendte meg en engelsk pocketutgave, og jeg fikk lyst til å ha boka på norsk også. Det var ikke så lett. Den finnes ikke i handelen, og var heller ikke å oppdrive antikvarisk. Etter mye leting fant jeg den på finn.no og fikk den tilsendt fra en dame på Vestlandet et sted, til en akseptabel pris. Men uten smussomslag. Dette er en bok som kom i Gyldendals gule serie i sin tid.

Altså er jeg nå på jakt etter to bøker: Justine av Lawrence Durrell, norsk førsteutgave med smussomslag, og Under vulkanen av Malcolm Lowry, også den med smussomslag (Den gule serie).

Derfor spør jeg lesere av denne bloggen om de tilfeldigvis skulle være i besittelse av noen av disse bøkene og kunne tenke seg å kvitte seg med dem, eller vet om andre som er det. Eller om noen kan gi meg beskjed hvis de ser disse bøkene i en brukthandel eller et antikvariat eller lignende.

Når det gjelder Durrell, kan jeg være interessert i hele kvartetten, det kan kanskje være vanskelig å finne Justine alene. Men umulig er det ikke, jfr Halfdans bokhus, som hadde opptil flere eks, bare uten smussomslag.

Dagens ord

Alltid morsomt å bli kjent med nye ord, men jeg føler vel at dette bare har teoretisk interesse for meg, sannsynligvis også for det store flertall av bloggens lesere. God helg!

Bokkjøp og samvittighet

Jeg har egentlig ingen mening om bokprisene i Norge, men mange mener jo at de er høye. Selv føler jeg meg privilegert fordi jeg kan handle nye bøker med 40 eller 25 % rabatt i bokbransjens såkalte kontantsalg hos Norli i Universitetsgaten. Dessuten får jeg en del nye bøker av kolleger og som blogger. Men selv med rabattene i kontantsalget er det ikke sånn at jeg kjøper en bunke bøker sånn uten videre, for eksempel bøker jeg bare er nysgjerrig på. Jeg synes til og med at Mammut er blitt dyrt etter hvert.
Derimot handler jeg av og til på restesalg etter Mammut. Og det var vel i håp om billige rester at jeg forleden dag styrte mine skritt mot Notabene-butikken i det lille lokale kjøpesenteret, bare for å ta en titt.
Og jeg ble ikke skuffet - tre kurver fulle av bøker til 19 kroner! På bildet fremgår det hvilke bøker jeg kjøpte. Den eneste som var litt dyrere, var Sex i Bibelen, som kostet kr. 49. Denne boken kjøpte jeg fordi den ble mye omtalt da den kom, og fordi den har pirret min nysgjerrighet (og en bok om sex skal vel pirre?). Solskinnsbussen av Austigard kjøpte jeg fordi jeg vil ha ham komplett, jeg har blogget om ham tidligere. Kjøss mæ! kjøpte jeg fordi jeg samler på litterære essaysamlinger, og fordi jeg syntes Nøste Kendzior var en fin kritiker. Synd at hun døde så tidlig. Signaler 2010, Dronning av England og Jeg har tenkt meg til de elyseiske sletter kjøpte jeg av ren nysgjerrighet og i håp om kanskje å få noen impulser, eller bare lese noe helt annet enn jeg pleier å lese.
Disse bøkene ville i sin tid hatt en samlet fullpris på kr. 1754. Jeg betalte kr. 145. Det var nesten så jeg hadde dårlig samvittighet både overfor opphavspersonene og den lille lokale bokhandelen, hvor jeg aldri kjøper bøker til fullpris, bortsett fra i eventuell tidsnød like før jul.

Trettende mars

Trettende Marts. Det er taaget.
     Natanael, jeg har faaet Lyst til at fortælle dig noget. Lidt løst og fast. Eller jeg har bare Brug for En at tale lidt med. Meget har jeg jo ikke at fortælle.
     Det er trettende Marts, Natanael. Og Fredag.
     Det er Taage udenfor. Det er tidligt paa Eftermiddagen, men det er saa mørkt, at jeg knapt kan se, hvad jeg her sidder og skriver i min Stue. Naa-ja, det betyder jo heller ikke noget.
     Trettende Marts. Taage.
     Vi har haft Taage før, mens Isen har ligget omkring Øen. Men ikke denne milde og vaade Taage, Natanael. Jeg var oppe i Morges, før det lysnede, og saa at Taagen var sat ind over Øen i løbet af Natten. Træerne staar ude i Haven og bliver kulsorte i Barken. Men jeg kan næsten ikke skimte mine Graner bag i Haven.
     Er det da Foraar? Ramme Alvor? Bank under Bordet.
     Er det nu Foraar, da vil der blive Uro i Hjerterne paa Sandø, det er jeg bange for, Natanael.

For mer om verk og forfatter, se DENNE artikkelen.

Kåte hele tiden

I DETTE innlegget på Oversetterbloggen kan du lese om norske (underholdnings)romanpersoners problematiske sexliv på polsk.

Helst med smussomslag

Siste nummer av Aftenpostens kulturmagasin K inneholder en artikkel om bibliomane mennesker, ekstreme boksamlere som kan bruke titusenvis av kroner på et førsteeksemplar. En antikvarbokhandler på Manhattan forklarer at det finnes like mange varianter av boksamlere som det finnes bøker, det eneste som binder dem sammen, er at man må ha et tema i samlingen sin, en rød tråd. For eksempel bare samle på oppslagsverk, eller bare på erotika fra 1980-årene. Eller førsteutgaver av alle Hemingways bøker (nærmest umulig).

Er jeg en boksamler? Ja, selvsagt, jeg samler jo på bøker. Og jeg gjorde nettopp et poeng av at jeg omsider fant Lawrence Durrells Justine uten smussomslag, og at jeg kommer til å lete videre til jeg finner et eks med smussomslag. Smussomslag er ekstremt viktig for de bibliomane, fremgår det av artikkelen i K. Et velholdt smussomslag kan øke verdien av en bok drastisk. Også for meg betyr smussomslag mye, jeg må innrømme det.

Jeg føler likevel at jeg har lite til felles med de bibliomane. For det første har jeg ingen rød tråd i samlingen min, bortsett kanskje fra at jeg prøver å ha hovedverk innen både skjønnlitteratur og sakprosa. Enkelte forfatterskap vil jeg også å ha så mye som mulig av, for eksempel har jeg nærmere førti bøker av Graham Greene, både på engelsk og norsk.

Men det er leseinteressen som er mitt utgangspunkt, altså først og fremst bøkenes innhold, og ikke bøkene som gjenstander. Men igjen - det ene kan ikke alltid skilles fra det andre, jfr smussomslagene. Et aspekt ved boken som fysisk gjenstand, som fremheves i artikkelen, er dens forbindelse til fortiden. Det betyr mye for de bibliomane. At for eksempel det å stå med en førsteutgave av Huckleberry Finn i hånden, er å oppleve boken akkurat slik Mark Twain opplevde den.

Eller for å ta et mer nærliggende eksempel - de bøkene jeg har fra min oldefars boksamling (omtalt i DETTE innlegget), har ganske stor affeksjonsverdi for meg. Og, som det også fremheves i artikkelen, dette er noe digitale bøker ikke kan konkurrere med. «Digitale bøker er informasjon, nuller og ett-tall. Fysiske bøker er så mye mer. De er en kombinasjon av litteratur og boktrykkerkunst. De er en fysisk forbindelse til fortiden. Tenk på en bok som har vært eid av interessante historiske mennesker. Boken bringer oss nærmere dem.»

Jeg har slike bøker også, f.eks. en bok som har tilhørt tidligere statsminister Gunnar Knudsen, med hans signatur, og flere bøker som er dedisert til Einar Diesen, en tidligere sjefredaktør i Aftenposten. Blant annet en bok fra 1928 av Frøis Frøisland, en annen Aftenposten-redaktør: Fortellinger fra fronten, «Ti års minner og mer fra verdenskrigen», det vil si første verdenskrig. Meget gripende øyenvitneskildringer fra en norsk krigsreporter. Privat innbundet i skinnbind. Et stykke historie, og også et stykke norsk pressehistorie (a propos har jeg også et originalt Hammarlund-portrett av sjefredaktør Diesen).

Jeg synes det er artig å ha slike ting, men det er ting som er kommet til meg. Det jeg aktivt søker og samler, er det jeg selv prioriterer å lese, enten det er årets bøker eller eldre ting. Sånn sett er jeg hverken bibliofil eller biblioman. Jeg er bare en leser som samler på bøker, og som lever med bøker - men helst med smussomslag.

PS Sist jeg var på Halfdans bokhus, tok jeg en titt på beholdningen deres av Den gule serie. Jeg har bare en eller to bøker i Den gule serie selv og lurer av og til på om jeg skal begynne å samle. Bokhuset hadde en god del bøker i denne serien, men de aller fleste uten smussomslag! Hvem i huleste fjerner smussomslaget fra bøker i Den gule serie?

Ord for dagen

En paradoksal oppfordring på en bokblogg, kanskje, men likevel ...

Farlige damer (reprise i anledning dagen)

Blant de vakreste bøkene jeg har anskaffet meg de seneste årene, er utvilsomt denne av tyske Stefan Bollmann: Frauen, die lesen, sind gefährlich. Lesende Frauen in Malerei und Fotografie. Elisabeth Sandmann Verlag, München 2005 Med et uhyre interessant og innsiktsfullt forord av Elke Heidenreich (spaltist i det tyske ukebladet «Brigitte» og programleder for det populære «Lesen!» på ZDF) om hvor farlig det en gang var at kvinner kunne lese og skrive og tilegne seg kunnskap mannssamfunnet mente de ikke hadde godt av, og om hvor farlig det å lese alltid har vært og fortsatt er under visse omstendigheter, både for menn og kvinner. De fleste autoritære regimer har sine bokbål, i hvert fall sin sensur. Men Heidenreichs forord handler også om fredeligere sider ved lesingen, blant annet om at kvinner og menn kanskje leser forskjellig.

Forsideillustrasjonen viser maleriet Drømmer av italienske Vittorio Matteo Corcos (1859-1933). Galleria Nazionale d'Arte Moderna, Roma.

Sånn kan det gå

Bloggeren lærer å lese og skrive.                      Noen år senere ...

Da jeg møtte Justine, var jeg nesten en lykkelig mann

Lawrence Durrell-beholdningen i min bokhylle. Justine omsider på plass, men uten smussomslag. Overskriften til dette innlegget er et sitat fra boken.

Den vakre kvinnen jeg har vært på jakt etter, jfr. innlegget nedenfor, var altså Justine, nærmere bestemt første bind i Lawrence Durrells Alexandriakvartetten (Justine, Balthazar, Mountolive, Clea).

Jeg har lenge hatt de tre siste bindene i norsk førsteutgave, men har manglet Justine (verket er kommet i en tobinds bokklubbutgave også, men den er helt uinteressant for meg). Dette ene bindet har vært umulig å oppdrive antikvarisk. I forrige uke så jeg et pent sett med hele kvartetten i Norlis antikvariat, men det kostet en tusenlapp, og det er jo ergerlige penger når man har tre av de fire bøkene fra før.

Sist lørdag fant jeg omsider Justine alene hos Halfdans bokhus i Drangedal - Norges formodentlig største antikvariat. Det må oppsøkes fysisk, de er ikke på nett og sender ikke per post. Til gjengjeld kan man gjøre virkelige funn, og det til priser som kan glede enhver lommebok. Det er nesten så man føler at man er på loppemarked, bortsett fra at hos Halfdan hersker det en orden og et system som mangt et dyrere antikvariat kunne ta eksempel av (mangt et dyrere antikvariat handler forresten hos Halfdan).

Nå vel, der fant jeg altså Justine omsider. Eneste skår i gleden var at smussomslaget manglet. Dermed leter jeg videre, selv om kvartetten i en viss forstand er komplett. Men altså ikke helt komplett på grunn av det manglende smussomslaget på første bind. Sånn er det å være samler ... Alexandriakvartetten har alltid fascinert meg. Merkelig nok har jeg aldri lest den sammenhengende fra begynnelse til slutt, bare stykkevis og delt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive dette verket eller hva jeg skal sammenligne det med. Det eneste verket jeg har lest, som på noen måte har minnet om Alexandriakvartetten, er Péter Nádas’ Parallelle historier, enda så ulike de to verkene er.

Når jeg kikker litt i det jeg har av litteraturhistorie, får jeg på den ene siden inntrykk av at Durrell regnes som en litterær lettvekter, samtidig som det tydeligvis også var dem som mente at han fortjente Nobelprisen. Det store danske trebindsverket Fremmede digtere i det 20. århundre (Gads forlag 1968), har for eksempel ikke en egen artikkel om ham, men vier ham litt plass i samlekapittelet «Efterkrigstidens engelske roman». Der omtales han slik:

Et enkeltstående storstilet romaneksperiment fremkom imidlertid under stor opsigt i slutningen af halvtredserne med Alexandria-kvartetten: Justine (1957), Balthazar (1958). Mountolive (1958) og Clea (1960). Forfatteren, Lawrence Durrell (f. 1912), havde karakteristisk nok tilbragt størstedelen af sit liv uden for England og bl.a. været knyttet til Henry Millers kreds i Paris. Inspireret av relativitetsteorien ville Durrell skrive en ny slags roman, der skulle være frigjort fra afhængigheden af et tidsforløb. I seriens tre første dele behandles den samme «masse» af begivenheder tre gange, men set fra tre forskellige standpunkter, og med meget forskelligartet resultat, afhængigt af den pågældende observatørs placering i spillet. Den enkelte implicerede kan kun overskue en begrænset del af det, og hans opfattelse kan derfor stadig korrigeres. Først i seriens sidste del, Clea, føres handlingen frem i tiden. I modsætning til personerne i en traditionel roman bliver personerne i Durrells «kontinuum» aldrig færdige. De kan stadig belyses fra nye sider efterhånden som nyt materiale føjes til. «Hvorfor skulle mennesker ikke vise mere end én profil ad gangen?» spørges der et sted.
     Durrells plan er original, men det er et stort spørgsmål, om det samme bør siges om udførelsen. Han demonstrerer flere steder en fremragende atmosfære- og stemningsskabende evne, og værket rummer intenst levende og gribende scener, men det er svært at fornemme helheden som virkelig væsentlig og vedkommende. De fortløbende afsløringer af komplicerede politisk-erotiske forviklinger i førkrigs- og krigstidens Alexandria, som skal illustrere virkelighedens relative karakter, minder mest af alt om et kriminalistisk trick- og chokmaskineri. Vi får stadig nye overraskende oplysninger om personerne, spændingen holdes ved lige, men de vokser ikke. De vedbliver at være brikker, forfatteren rokerer med (digteren Pursewarden er et særligt grelt eksempel). Hertil kommer, at den uhæmmede tankeflugt, der er Durrells stil, ikke har indgået nogen forbindelse med kritisk sans. Lange passager fremkalder et indtryk i retning af en losseplads for broget litterært lånegods og klicheer forklædt som dybsindigheder. Naturligvis har Durrell lært av Proust og Joyce, men han når på ingen måde deres niveau og savner ikke mindst deres beherskelse af den betydningsfulde tematiske helhed. Når man ser bort fra den nye idé, ligger hans teknik langt nærmere den, man finder i et eksperimenterende overgangsarbejde af mindre format som Ford Madox Fords roman The Good Soldier fra 1915.

Jo da, jeg ser vel noen poenger her, men for meg som leser veier nok Durrels «fremragende atmosfære- og stemningsskabende evne» og «intenst levende og gribende scener» opp for den angivelige mangelen på tematisk helhet. Alexandriakvartetten er en kjærlighetserklæring både til en by og til en gruppe mennesker, og verket har det jeg vil kalle en «litterær sensualitet» som jeg sjelden har sett andre steder. Den vakre kvinnen som ga navnet til Justine, første bind i kvartetten, het i virkeligheten Eve Cohen. Lawrence Durrell traff henne i Alexandria under andre verdenskrig, og hun ble hans andre kone (han var gift fire ganger). HER og HER er to innlegg i andre blogger, hvor hun omtales.
 

Jakten på ...

Jeg har lenge vært på jakt etter denne vakre kvinnen (her i ungdomsutgave), og i går fant jeg henne omsider. Hun er modellen for en kjent litterær kvinneskikkelse, og jeg kunne selvsagt gjort dette til en litterær quiz, men jeg ville bli veldig imponert hvis noen klarte å gjette hvem hun er, for verket hun opptrer i er fra det forrige århundre, og jeg vet ikke hvor mye denne forfatteren blir lest i dag. Stort mer vil jeg ikke si, bortsett kanskje fra at forfatteren var diplomat av yrke, men det er mange skrivende diplomater i litteraturen. Dette verket har alltid fascinert meg, og jeg har omtalt det tidligere i bloggen. Mer i morgen.