Virginia og Vanessa spiller cricket

 

'...they understood each other perfectly and were probably at their best in each other's company.' - Angelica Garnett

The Stephen sisters, photographed here playing a game of cricket, became better known as the painter Vanessa Bell and the writer Virginia Woolf. They remained close throughout their lives.

They both had homes in the Sussex countryside - Vanessa here at Charleston, and Virginia at Asheham House and later, @MonksHouseNT - and visited one another regularly.

Vanessa's daughter, Angelica, wrote that 'they were bound together by the past and perhaps by the feeling that they were opposite in temperament and that what one lacked she could find only in the other.'

When Virginia died in 1941, Vanessa's husband Clive Bell worried she would suffer 'some utter physical collapse', and remarked in a letter that she seemed 'sadder and more silent than ever.'

Virginia was the younger sister and is on the left in this photo next to Vanessa holding the cricket bat. 

  Tekst og bilde hentet fra Instagram-kontoen Charlestontrust, som varmt kan anbefales for den som er interessert i disse to søstrene og miljøene rundt dem.

The fall of the Onomatopoeian Empire

 

Sexopplysningspionerene

 

Den danske psykologen Sten Hegeler døde nylig, 98 år gammel. Med hans død har det danske frisinn mistet en av sine sjefsarkitekter, skrev Politiken i den anledning. Den siste frisinnskjemper, kalte Berlingske ham.

Mange nordmenn i dag forbinder kanskje ikke så mye, om noe, med navnet Sten Hegeler, men han og hans kone og kollega Inge (jentenavn i Danmark) utgjorde et mildt sagt berømt, for ikke å si beryktet, par i 1960-årenes Danmark med sine for datiden radikale og grensesprengende seksualopplysende bøker og spørrespalter, en tid også i norske Dagbladet. 

 

Sten Hegeler, oppegående til det siste. Han var sønn av den kjente danske designeren Poul Henningsen og nesten ferdigutdannet lege da han hoppet over på psykologi og ble megakjendis som seksualopplyser sammen med kona og kollegaen Inge.

Inge og Stens mest kjente bok (1968). Eks. fra eget bibliotek.

 

Mannen uten egenskaper

Et Facebook-minne fra 2018, da jeg ble utfordret til å nevne 7 bøker som har betydd noe for meg. Denne dagen var det bok nr. 4 – Robert Musil: "Mannen uten egenskaper". Et sentralt verk i det 20. århundres litteratur, dessverre ulest av de fleste fordi det i likhet med «På sporet av den tapte tid», «Ulysses» og «Trollfjellet» har ord på seg for å være utilgjengelig og vanskelig å komme gjennom. Felles for alle disse verkene er imidlertid at de er store leseopplevelser for den som gidder å ta seg bryet med å lese dem, blant annet har de mye humor. (Jeg har i parentes bemerket lest dem alle.)

«Vår tilværelse,» sier hovedpersonen Ulrich i «Mannen uten egenskaper» (som lett kan gjenkjennes som Musil selv før han mistet sin betydelige formue under inflasjonen etter 1. verdenskrig), «burde bestå helt og holdent av litteratur.» For eksempel av Musils hovedverk.

 

Da Jørn og jeg byttet bøker

 Et elleve år gammelt FB-minne.

En av yndlingsbøkene mine

 

I 2018 ble jeg utfordret på Facebook til å nevne syv bøker som har betydd noe for meg. Denne boka var nummer to i rekken. 

    Graham Greene er en svært sentral forfatter for meg, noe som avspeiler seg i at han trolig er den forfatteren jeg har flest bøker av i hyllene mine (nærmere 40). Det skyldes ikke minst at han var katolikk, noe som kommer tydelig frem i tematikken hans, spesielt i de fire bøkene som omtales som hans "katolske": Brighton Rock, The Power and the Glory, The Heart of the Matter og The End of the Affair . Det gjør også at en katolsk leser (som meg selv) vil forstå en del ting i Greenes bøker bedre enn ikke-katolske, enn si ikke-kristne lesere. Men misforstå meg ikke - Greene var ingen misjonær, han ville heller ikke kalles en "katolsk forfatter", han sa selv at han tilfeldigvis var en katolikk som også var forfatter. Derfor kan han selvsagt leses av alle, og han er en svært lest forfatter. 

    Jeg hadde først tenkt å velge "Makten og æren" (The Power and the Glory), men falt ned på "Slutten på leken" (The End of the Affair), antagelig den beste kjærlighetshistorien jeg har lest. Den handler om forfatteren Maurice Bendrix (Greenes alter ego) og hans forhold til Sarah Miles, en romanskikkelse bygd på virkelighetens Catherine Walston, en gift kvinne som Greene hadde et forhold til. Foruten kjærlighetshistorien handler den også om hovedpersonens konversjonshistorie og skriveprosess. Og så foregår den i London under krigen og er så deilig engelsk. 

 

"Kan man virkelig hate og elske? Eller er det bare meg selv jeg virkelig hater? Jeg hater de bøkene jeg skriver med deres kjedsommelige tekniske dyktighet. Jeg hater selve mitt forfattertalent, som får meg til å lete etter stoff med så stor iver at jeg forsøkte å forføre en kvinne jeg ikke elsket, bare fordi hun kunne gi meg visse opplysninger."

 

Men om bokens forfatterskikkelse skriver "kjedsommelige" bøker, kan man aldri beskylde Greene for det samme, uansett om temaet er dypt alvorlig, eller, som i enkelte av bøkene hans, humoristisk og underholdende. At Greene aldri fikk Nobelprisen, hører etter min mening til Svenska Akademiens store unnlatelsessynder. 

 

 

Interessert i Murakami?

 Da kan du lese et nytt intervju med ham i The Paris Review HER.

Den beste forfatteren

 

Å kåre et lands beste forfatter er dristig, men når det først skal gjøres, i dette tilfelle i Tyskland, er det høyst forståelig at Thomas Mann er den første som faller mange i tankene. Han fikk Nobelprisen i 1929, var krystallklar i sin kritikk av naziregimet (emigrerte i 1933 straks nazistene hadde festet grepet) og var pater familias i det som av noen betegnes som en tysk variant av Kennedy-familien, om enn for Mann-familiens del på litteraturens og kulturens område. Alle skrev, virket det som. Foruten av Thomas Mann har jeg bøker av broren Heinrich, av barna Klaus og Erika, og av kona Katia. Høsten 2019 var jeg på en litterær "pilegrimsreise" til Lübeck for å besøke museene til Thomas Mann og Günter Grass, som ligger et steinkast fra hverandre i Lübecks gamleby. Til da hadde jeg bare lest "Trolldomsfjellet" og novellene av Thomas Mann (og langnovellen "Døden i Venedig", selvsagt). Hovedverket "Huset Buddenbrook - en families forfall" (som han fikk Nobelprisen for), hadde jeg bare lest et utdrag av i tysken på gymnaset. Det rettet jeg opp i fjor, da jeg endelig fikk lest dette verket i sin helhet. En leseopplevelse av de store. 

Et aldri så lite humoristisk apropos angående hvem som er størst her og der:

Baron Lesdain talte en dag med Victor Hugo. I samtalens løp spurte den intrikate baron Lesdain: Hvem er efter Deres mening Frankrikes største dikter? - Victor Hugo gren og bet sig i læben og sa endelig: Alfred de Musset er den næststørste! Hehehe. Men De har kanske ikke sans for det komiske?»

Hovedpersonen Nagel i Hamsuns Mysterier (1892)

The good old days (reprise)

 

Dagens spill

 

Brukt er bra

 

(oversatt fra Weekendavisen 30. juli 2021)

Oh, hvilke herlige romanromantiske nyheter for papirnostalgikere! En undersøkelse av 2000 voksne englenderes lesevaner viser at to tredjedeler foretrekker papirbøker fremfor digitale bøker. Respondentene svarer at de både liker å kunne bla i bøkene og selve følelsen av å holde en fysisk bok i hendene, og at de setter pris på boken som et fysisk objekt man kan ha stående i hylla etter endt lesing. Undersøkelsen viser også at bøker er den varen som flest har lyst til å kjøpe brukt, dels fordi det er bra for miljøet, dels fordi folk håper å finne et gjenglemt brev eller utklipp mellom sidene.

Som sagt: Oh, hvilke herlige nyheter! Ikke minst for undersøkelsens oppdragsgiver, den engelske ideelle humanitære organisasjonen Oxfam, som tilfeldigvis driver så mange gjenbruksbutikker over hele Storbritannia at organisasjonen er landets største forhandler av antikvariske bøker. Kanskje derfor er konklusjonen også at bruktbøker er populært fordi leserne kan donere boken tilbake til Oxfam hvis de ikke vil beholde den. Papirnostalgi, miljøvennlighet og nødhjelp i en evig rundgang, what’s not to like?

                                                        Interiør fra en Oxfam-butikk.

PS Bookis er en norsk nettbokhandel for kjøp og salg av brukte bøker. Du finner den HER.

"En bogsamlers helvede"

 Fikk denne i gave i går. Kjenner meg ikke helt igjen i tittelen.

Sommerhus-mysteriet

 

Aftenposten hadde i går en anmeldelse av Judith Hermanns nyeste bok på norsk, romanen «Der hjemme» (oversatt av Sverre Dahl), som får glimrende kritikk.

Hermann debuterte i 1998 med novellesamlingen «Sommerhaus, später». Debuten ble en umiddelbar suksess, mye takket være kritikerlegenden Marcel Reich-Ranicki, som utropte Hermann til Tysklands mest lovende unge forfatter. Disse novellene er i dag pensum på tysk videregående skole. Boka kom på norsk i 2001 i Erik Krogstads oversettelse, "Sommerhus, senere".

Tittelen «Sommerhus, senere» virket kjent. Den har jeg da lest, tenkte jeg, det er en bok jeg har. Og så gikk jeg i tyskhylla for å finne den. Den var der ikke, eller rettere sagt, den var der, men i originalutgaven på tysk, «Sommerhaus, später» (jeg har en del bøker både i norsk oversettelse og på originalspråket for å studere oversettelsen), og jeg visste at jeg ikke hadde lest den på tysk. Den norske utgaven var ikke å se.

Men jeg hadde jo lest en oversatt tysk bok om et sommerhus, det var jeg helt sikker på, for jeg husker den boka godt. Det det var imidlertid  en roman, og «Sommerhus, senere» er som sagt en novellesamling.

Jeg lette litt i tyskhylla, og forklaringen kom. Boka jeg forvekslet med, var Jenny Erpenbecks roman «Hjemsøkelse», hvor vi så å si får Tysklands nyere historie gjennom historien om et sommerhus. «Svimlende romankunst fra en av Europas mest interessante samtidsforfattere,» skrev Anne Merethe K. Prinos i Aftenposten i 2018.

På meg gjorde denne boka ikke det helt store inntrykket, til tross for min interesse både for tysk litteratur og for Tysklands nyere historie. Det kommer av at jeg syntes boka var rotete. Særlig begynnelsen irriterte meg: På skolen lærte vi at vi aldri skulle gå for langt tilbake når vi begynte en stil. Altså ikke noe med «allerede de gamle grekere». Erpenbeck begår til de grader denne feilen ved å la boka begynne med en prolog som skildrer intet mindre enn landskapets geologiske tilblivelse! De neste to innledende kapitlene virker bare forvirrende og irrelevante.  Og som sagt, hele boka virket litt rotete på meg, og Erpenbecks ordrike stil fenget meg ikke.

Men jeg fikk oppklart forvirringen med de to sommerhusene. Og da jeg bladde litt i «Sommerhaus, später», oppdaget jeg at Hermanns «strengt tilbakeholdte stil» og «enkle, ladede setninger» (sitater fra anmeldelser) faktisk er tysk som jeg kan lese. Så nå står «Sommerhaus, später» på min imaginære leseliste.