Dagens filmanbefaling.

Dagens filmanbefaling gir seg selv: Kriminalsjef Foyle på NRK1 klokken 20.50. Dette er krim etter mitt hjerte - britisk, nostalgisk, et historisk tidsbilde, praktfull tidskoloritt som alltid i britiske serier og lengde omtrent som en vanlig spillefilm. Jeg gleder meg. Det finnes masse stoff på nettet om denne serien. Her er én god ressurs, blant annet med et fint lite leksikon (Glossary).

Pianisten.

En klar filmanbefaling i dag: Roman Polanskis Pianisten på TV Norge klokken 21.30. Terningkast 6, høyst velfortjent. Eller som en kommentator på imdb sier det: «Overall, The Pianist is one of the most detailed and shocking accounts of the treatment of the Jews by the Nazis, with the atmosphere in Warsaw well captured and believable. Quite possibly, The Pianist will remain in the history of film-making as the most touching and realistic portraits of the holocaust ever made.» Den fikk 3 Oscar, blant annet for beste mannlige hovedrolle (Adrien Brody) og er basert på en sann historie om pianisten Wladyslaw Szpilman. Da jeg søkte litt på ham på amazon etter å ha sett filmen, kom jeg over en plate (se bildet) med tittelen Wendy Lands Sings the Music of the Pianist Wladyslaw Szpilman. Det eneste jeg har klart å finne ut om Wendy Lands, er at hun er en kanadisk sangerinne. Denne platen er imidlertid bare utrolig nydelig, hemningsløst romantisk, det perfekte akkompagnementet for en hjemmealenekveld med god rødvin. Og musikkens alvorlige bakgrunn (jfr. filmen) gir den bare en ekstra dimensjon.

Sub specie aeternitatis (under evighetens synsvinkel)

Mens påsken for nordmenn flest er forbundet med fjellferie, soling, KvikkLunsj og båtpuss, er påsken for oss katolikker først og fremst kristenhetens viktigste høytid. Den katolske biskopen i Oslo blir intervjuet i siste nummer av A-magasinet (4. april). Hvorfor? Fordi ingen andre har så fulle hus i påsken.
Akkurat i påsken er vi forresten ikke helt alene. To ganger i året strømmer også norske ikke-katolikker til våre kirker, nemlig midnattsmessene julenatt og påskenatt. Hvorfor? Jeg har en mistanke om at de fleste ikke-katolikker som oppsøker disse midnattsmessene kommer for «stemningens» skyld, røkelsen og lysene og alt det der. Når jeg skriver «stemning» i anførselstegn, er det fordi det ikke-katolikker beskriver som «stemning» i realiteten er noe helt annet, nemlig synbare uttrykk for den troen og det mysteriet som feires i kirkerommet. Kanskje fornemmer de ikke-katolske besøkende også noe av det, kanskje fornemmer de det egentlige. Men jeg er ikke sikker. Jeg er redd for at for dem er en slik «stemningsfull» midnattsmesse, løsrevet fra sin sammenheng, bare en stemningsmessig rus, en overflatisk opplevelse. Et pikant innslag i hverdagen. Det er mange «skapkatolikker» i Norge, mennesker som har stor sans for katolisismen og som kanskje også reelt fornemmer den åndelige kraften i den katolske kirke. Men for de fleste forblir det bare med sympatien og svermeriet. De fascineres av katolsk kultur når de er i utlandet - alle disse praktfulle kirkene som er åpne hele tiden, krusifiksene i veikanten, en helgenprosesjon kanskje ... eller for den saks skyld en midnattsmesse i en norsk katolsk kirke - men når alt kommer til alt er det utenkelig for dem å bli katolikk og en del av det vi kaller den katolske kirkes «fulle fellesskap», dvs. inngå et forpliktende forhold med det universelle fellesskapet av troende mennesker i en ubrutt åndelig og fysisk kontinuitet fra Kristus og apostlene som den katolske kirke representerer.

Intervjuet med biskopen har tittelen «Bønnemesteren», og bønn er et sentralt tema i intervjuet. Et av spørsmålene lyder:
- På hvilken måte hjelper det at mange mennesker sender bønner ut i verden samtidig?
- Bønn forandrer først de menneskene som ber. Gjør dem mer oppofrende, mer konsentrert, mer oppmerksomme. Jeg tror også bønnen har en virkning overfor mennesker som inntil da ikke har bedt. Vi får mange tilbakemeldinger om at andre beveges når de kommer forbi kirken her i helgen og ser folk stå utenfor kirken og ber. Dette er rent psykologiske sider av bønnen, som er allment beskrevet. Det som har med Gud å gjøre i bønnen, oppfattes jo i troen på at Gud kan gripe inn, og kan bevege ting i våre liv. For meg er det helt klart, og en del av min livserfaring. Men jeg kan ikke si det med autoritet overfor folk som ikke tror.

Som troende katolikk ber jeg selvfølgelig mye, ikke minst kanskje den mest katolske av alle bønner, nemlig Ave Maria, eller Hill deg, Maria, som den heter på norsk.

Jeg har imidlertid lyst til å avslutte dette innlegget med en av de vakreste bønnene jeg vet om. Den er forfattet av Pierre Teilhard de Chardin (1881-1955), fransk jesuittpater og verdenskjent paleontolog. Bønnen er et fragment av hans Messe for all jorden, som han skrev under en vitenskapelig ekspedisjon på det øde Ordos-platået helt nord i Kina i 1923.
Messen innledes slik:

«Ennu en gang, min Gud, skjønt ikke i Aisnefrontens skoger [ref. til 1. verdenskrig] men på Asias stepper, står jeg uten brød, uten vin, uten alter, og derfor hever jeg meg, over symbolene, til Virkelighetens rene majestet: og jeg, din prest, ofrer til deg på hele Jordens alter og byr deg som offergave Verdens møye og kval.»

På slutten av denne meget personlige utgaven av messen kommer så bønnen, som jeg bringer et fragment av her:

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre ondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestedsnærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

God påske til troende og ikke-troende lesere av denne bloggen.

Ord for dagen.

Dette sitatet er hentet fra bloggen til Thomas J.R. Marthinsen, som du finner her .

The Virginia Quarterly Review

En leser har anbefalt det litterære og kulturelle tidsskriftet The Virginia Quarterly Review, som du finner her. Jeg har tatt en titt på det, og det ser meget interessant ut. Intervjuet med Nadine Gordimer ga meg stort utbytte. Under menyen «Online Only» finner du lenker til en mengde interessante tidsskrifter, både litterære og andre.

Fem grunner til å velge bøker.

Eirik Newth hadde denne kronikken i Aftenposten 15. september i fjor:

Økonom Espen Andersen hadde en kronikk med tittelen "11 grunner til å velge matte" i Aftenposten 24. februar. Andersens innfallsvinkel var original og inspirerende, også for en forfatter av ungdomsbøker. Ungdoms motvilje mot matte har nemlig et motstykke i forholdet til bøker, Harry Potter-suksess og fantasybølge til tross.

Kopieres ikke.
Det avspeiler seg i leseundersøkelser: Norsk mediebarometer viser at 18 % av 16-24-åringer leser bøker en gjennomsnittsdag. Og ikke minst viser det seg på fildelingsnettverk, en indikator på hva ungdom reelt sett er opptatt av. Den gode nyheten er at få norske lyd- og tekstbøker stjeles på nettet. Den dårlige nyheten er den sannsynlige årsaken: Brukerne er ikke interessert nok i bøker til at de gidder å kopiere og dele dem.
At det skal være slik, er sant å si vanskelig å fatte. Vi snakker om et medium som alle blir eksponert for fra første skoledag, som lånes ut gratis i landets kommuner og som promoteres og subsidieres grundig av en lang rekke aktører. Tiltak som Boksjekken og Litteraturhuset i Oslo viser hvor unik posisjonen er: Se for deg at staten ga alle skolebarn et gratis dataspill, mens Fritt Ord bevilget 100 millioner til Spillhuset.

Hvorfor er boken upopulær?
Kan hende ligger noe av nøkkelen til bokens manglende popularitet i det nære forholdet til voksensamfunnet, men årsaken må også søkes i bokens særtrekk som medium. Den lange teksten er abstrakt, og har en bratt læringskurve. Kontrasten til fjernsynet, som små barn kan ha glede av uten større instruksjon, er slående.
Nå er ikke boken alene om å være vanskelig tilgjengelig. Teknologien har gitt oss et mylder av komplekse, symbolbaserte medier som er blitt uhyre populære blant tenåringer - uten et eneste offentlig tiltak. Det som skiller boken fra de andre, er mangelen på sosial interaksjon: leseren i godstolen, dypt konsentrert om teksten, blir i et tenåringsperspektiv bildet på det å ikke ha et liv.

Myter om fortreffelighet.
Da hjelper det lite at bokpromotering så ofte henfaller til følelsesladede utgytelser som dette: "For litteraturen gjør noe med oss. Den gjør noe for oss. På flere plan. Den som leser settes i bevegelse. Den som leser er ikke helt den samme når bokens siste side er lest". (Marianne Lillesvangstu, Fædrelandsvennen 12. august 2005)
Mot bakgrunn av dystre lesestatistikker er det grunn til å spørre om slike selvfølgeligheter fungerer som mer enn prekener for koret. Skal man nå frem med det gode budskapet til de blaserte mediebrukerne som ikke lytter nå, trengs det nye argumenter. Det er mulig å tenke seg en rekke innfallsvinkler - punktene nedenfor er blitt til i møter med skoleelever, under mottoet "mindre hjerte, mer hjerne".

1.
Bøker gir deg mye innhold for pengene. Ser man på de samlede kostnadene ved mediebruk, kommer bøker godt ut av sammenligninger med DVD og dataspill. En tykk billigbok vil - avhengig av hvor raskt man leser - koste ned mot fem kroner timen, og krever ingen investeringer i avspillingsutstyr. I tillegg får du et medium som ikke trekker strøm, som tåler røff behandling, som kan brukes om ti år og gis bort til en venn uten å knekke kopibeskyttelse. Boklesere risikerer heller ikke å bli låst fast til et firmas tekniske løsninger, slik brukere av Apples iTunes-tjeneste gjør.

2.
Boklesing trimmer hjernen din. Det store mysteriet er ikke hvorfor 10-20 % av oss har lese- og skrivevansker, men hvorfor resten av befolkningen ikke har det. Vi vet ennå lite om hva som skjer når symboler på papiret forvandles til begreper og bilder i hjernen. Det vi vet er at den tekstbaserte boken er gjerrig med sanseinntrykk: den har få eller ingen bilder, kan ikke vise film, spille av lyd eller reagere på brukerens handlinger.
Det boken ikke forteller deg, må hjernen din skape. Meddiktning er en av mange leseprosesser som i praksis trimmer hjernen. Det borger i sin tur for et kvikkere, mer tilpasningsdyktig sinn i begynnelsen av livet, og - om man skal tro en rekke studier - gir lavere risiko for demens i motsatt ende av livsbanen.

3.
Du slipper ikke unna vanskelige tekster likevel. Henrik Wergelands ofte siterte "Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmanns lige" har fremdeles relevans: du vil antagelig klare deg bedre om du er vant til å lese bøker. Ikke fordi boken er det beste av alle medier i alle sammenhenger, men fordi den fremdeles er standarden i situasjonene som teller i livet.
Det er minst fem år siden noen for alvor trodde at CD-ROM ville erstatte lærebøker, og den store e-læringsbølgen lar ennå vente på seg. Høyere utdanning er nå regelen, og det betyr at de fleste tenåringer må belage seg på å lese stabler av bøker før de kan søke på sin første faste jobb.
Skulle du være unntaket fra regelen, slipper du likevel ikke unna. Det være seg arbeidskontrakter eller bruksanvisninger - komplekse tekster er en del av det moderne livet. Jo før man venner seg til den tanken og handler deretter, desto bedre.

4.
Du finner langt flere spennende ideer i bøker. Et typisk folkebibliotek (ja, selv en normalt utrustet bokhandel) spenner over et bredere felt og omfatter langt flere stemmer enn programtilbudet hos din lokale leverandør av kabel-TV. Selvsagt nyter tekstbaserte medier godt av sitt forsprang på flere tusen år. Men først og fremst er det økonomiske årsaker til at det i Norge produseres fire-fem tusen bøker årlig, mot dusinet spillefilmer.
Ved å investere noen timer av fritiden kan en forfatter skape scener det vil koste millioner å filmatisere. Det mest slående eksempelet på asymmetrien er filmversjonen av Tolkiens "Ringenes Herre", som kostet milliarder av kroner, involverte tusenvis av mennesker og strakte seg over flere år og kontinenter. Billig, enkel produksjon gjør bøker til det mest effektive prøvefeltet for ideer utenom det vanlige. Den som vil vente til boken kommer på kino, går glipp av svært mye.

5.
Du finner alltid en bok som passer din personlighet. Salgstall som gir bøker bestselgerstatus er en brøkdel av seertallene som skal til for at en serie trekkes fra TV3, og gjennomsnittsforfatteren kan regne seg som heldig hvis hun når tusen lesere. Nei, det skyldes ikke kommersialisering av den norske bokbransjen. Det er et mønster som gjentar seg verden over, og det sier noe viktig om bokens natur: i all hovedsak er og blir den et smalt medium.

På parti med fremtiden.
Det kan høres ut som en nederlagserklæring, men betyr at boken for én gangs skyld er på parti med fremtiden. For smalkasting - etablering av mange kanaler rettet mot mindre grupper - er blitt dagens løsen i selvrealiseringssamfunnet.
I dette perspektivet er boken på mange måter det endelige smalkastingsmediet, og leserens møte med teksten en ytterst moderne måte å dyrke sin individualitet på. Tenåringene som ser på lesing som en gammeldags syssel for einstøinger, har bare ikke oppdaget det ennå.
Så spørs det om vi evner å fortelle dem det, mens boken ennå har et forsprang.

Newths forfatterblogg finner du her .

Litt om film.

Jeg ser mye film, både VHS og DVD. Det er stort sett det jeg bruker fjernynet til. Før leide jeg film i butikken, en periode leide jeg film på nettet (Brafilm), men nå har jeg gått over til å kjøpe. Litt i butikk, og da stort sett på Platekompaniet, men mest på nett. På nett kjøper jeg film på disse tre stedene: CDON, Playx og Platekompaniet. De to første er som regel de rimeligste. Mine erfaringer som kunde er bare positive alle tre stedene.

Og når vi først snakker om film: Jeg har ved flere anledninger nevnt Emma av Jane Austen. Den finnes i to versjoner på DVD, som BBC-serie med for meg ukjente skuespillere, og en filmversjon med Gwyneth Paltrow i hovedrollen. Jeg anskaffet begge, for å sammenligne. BBC-serieversjonen er klart den beste. Ikke bare blir historien fortalt i et langsommere tempo som passer boken bedre (over fire timers spilletid), men karakterene er også bedre. Det gjelder i særdeleshet Emmas far, mr. Woodehouse, som er en mye riktigere type og atskillig mer troverdig i serieversjonen enn i filmen. Også en annen viktig mannlig person, mr. Knightley, er mer riktig i serien. I filmen er han for ung. Det kryr av dyktige skuespillere i England, noe som ikke minst viser seg nettopp i BBC-serier av denne typen. Når Gwyneth Paltrow har hovedrollen i filmversjonen, var det sikkert for å få et toppnavn. Hun gjør ingen dårlig jobb, men den (for meg) ukjente hovedrolleinnehaveren i serien er minst like god. Faktisk synes jeg det ofte gjør seeropplevelsen større å slippe å se veldig kjente ansikter.

Da Geirr Tveitt og jeg var på påskehandel.

Jeg pleier å si at jeg kjente Geirr Tveitt. Det er en sannhet med store modifikasjoner, derimot er det et faktum at vi var på påskehandel sammen en gang.
Det skjedde på dagen i dag, altså onsdag før skjærtorsdag, en av disse merkelige dagene i året som hverken er helg eller hverdag og det føles som om alle vennene dine har reist sin vei (de har ikke det, det er bare en myte at alle mennesker drar på påskeferie. 80 % av oss blir hjemme.)
Nå vel. Enkelte lesere av denne bloggen kan ha fått med seg at jeg har en fortid som drosjeeier i hovedstaden. Onsdag før skjærtorsdag i det herrens år 1980 sto jeg på holdeplassen på Majorstua og fikk en henting nederst i Jacob Allsgate, eller kanskje det var en av tverrgatene der, Middelthunsgate eller Elsters gate. Anyway - passasjeren, som altså viste seg å være Geirr Tveitt, lurte på om jeg kunne komme opp, og det kunne jeg. Grunnen var den vanlige - mye bagasje. En diger ryggsekk, en koffert eller to, og diverse annet. Alt fullpakket. Min første tanke var at han skulle hjem til Hardanger til påske. Det skulle han ikke. Han skulle til nærmeste kolonialforretning. Ryggsekken og koffertene og hva det nå var alt sammen, som vi med forente krefter fikk lempet ned på gaten og inn i bilen, viste seg å inneholde tomflasker. Vi kjørte de få hundre meterne opp til butikken i nærheten av Valkyrie plass, og så vidt jeg husker nådde vi den like før stengetid. Dette var lenge før kjøpesentre og kveldsåpne butikker på hvert hjørne. Komponisten spurte om jeg ikke kunne hjelpe ham å handle også, og det kunne jeg selvsagt. Ut av bilen med alt sammen, inn i butikken og opp med tomflaskene. Og så påskehandlet vi. Store mengder langpils, og litt mat. Deretter ut i bilen igjen med all bagasjen, som nå hadde økt betydelig i vekt, ned de få kvartalene til leiligheten og opp trappene med det hele. Eller kanskje det var heis, forresten, det husker jeg ikke. Uansett ble det mye sjauing, men påskeprovianten kom på plass, både vått og tørt.
Tveitt hadde det ikke travelt, og inviterte meg inn i stua. Stua var dominert av et skinnende blankt sort flygel. Oppe på flygelet, i det solfylte rommet, sto det en skjønnhetsåpenbaring av en orkidé i et enkelt, høyt glass. Vi vekslet noen ord, og jeg husker at Tveitt spurte om jeg hadde sans for det vakre i verden. Det mente jeg nok at jeg hadde (jeg tenkte sikkert på min hustru). Så mye mer av den relativt korte samtalen husker jeg ikke, men det jeg husker, var at den gjorde stort inntrykk på meg. Jeg har aldri hatt noe nært forhold til musikk, men jeg hadde da hørt så pass mye om Geirr Tveitt at jeg visste at jeg hadde med en stor kunstner å gjøre. Jeg burde selvfølgelig ha visst mer; at han var en av de mest sentrale skikkelsene i norsk musikk på 1900-tallet, elev av Villa-Lobos og Honegger, en fetert konsertpianist i Europa og «Nordens Bartok» for å nevne noe.
Men handleturen og den påfølgende samtalen ved det blanke flygelet i det solfylte rommet gjorde uansett et uutslettelig inntrykk på meg. Da jeg litt etter satt i bilen igjen, var jeg lettere fortumlet etter dette møtet med en stor kunstner og et nydelig menneske. Jeg husker at jeg tenkte at jeg gjerne skulle ha kjent ham på ordentlig slik at jeg ikke hadde måttet overlate ham til hans formodentlig ensomme og fuktige påskehøytid, attpåtil hans siste, for han døde i februar året etter.
Mer enn tjuefem år senere sitter jeg så her og bedriver min egen beskjedne kunst mens jeg lar Geirr Tveitts hovedverk «Hundrad folketonar frå Hardanger» fylle rommet og hensette meg dels til minnet om et spesielt møte med et spesielt menneske, dels til en en del av Norge som ikke er ukjent for meg. Hver gang jeg står på ferja mellom Utne og Kvandal, midt i hjertet av Hardanger, så tenker jeg på Geirr Tveitt. Musikken hans er dette landskapet og denne kulturen. Samtidig er den, som all stor musikk, tid- og stedløs. Der Geirr Tveitt er nå, er jeg helt sikker på at han drikker «Harding-øl», som er tittelen på hardingtone nr. 60 i «Brudlaups-suiten», opus 151.

Om Geirr Tveitt kan du lese HER, og vil du høre ham fortelle selv, kan du gå HIT.Naxos har en utmerket hjemmeside og nettbutikk HER.

PS Hvis du tror du aldri har hørt noe av Geirr Tveitt, så tar du feil. Det er nemlig han som har skrevet melodien til «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» (tekst Aslaug Låstad Lygre).

"Forbrydelsen" avslørt.

Man kan trygt si jeg ble sjokkert da jeg kom i Narvesen i går og kjøpte Politiken Søndag: «Afsløring. Se hvem der er morderen i DR’s tv-serie ’Forbrydelsen’», sto det på forsiden. Jeg bladde selvfølgelig rett opp på Kulturdelen, og der var det slått opp over nesten en helside: «Nanna Birk Larsens morder afsløret.»
Nå skal det riktignok sies til avisens forsvar at de ikke bringer denne kunnskapen videre. Avsløringen må man gå til det danske nettstedet http://www.forbrydelse.dk/ for å få del i, og det eneste man vet er at dette nettstedet eies av en privatperson i Køge. Antagelig klarer du, i likhet med meg, ikke å styre din nysgjerrighet. Det du får se, er en kort videosnutt med en person. Denne personen sier ett ord. Mye er i grunnen avhengig av at du oppfatter dette ene ordet, og jeg hjelper deg ikke med dansken ...

Selvfølgelig som regn ...

«... og jeg tenkte, eller kanskje tenker jeg det nå, selvfølgelig som regn, det som den gangen bare var en fornemmelse, en tvil, at ingenting er helt og holdent, at alt har en brist i seg, gleden, lykken, skjønnheten, det finnes et skår i alt, en mangel, bortsett fra denne fullstendige og nytteløse tanken om det fullkomne.»

Lars Saabye Christensen: Halvbroren

Ord for dagen.

«Verden blir aldri den samme etter et godt dikt.»
Dylan Thomas

Den engelske Wikipedia-artikkelen om Dylan Thomas finner du her, og et par gode nettsider om dikteren finner du her og her.