Eller kanskje ...

Da en norsklærer i middelskolen satt bak katetret og spurte de forskjellige elevene om hva de «tenkte å bli» her i livet, da kom turen til meg også, og i likhet med de andre måtte jeg svare høyt.
«Forfatter.»
Svaret overrasket ikke bare meg selv, men også de andre, som begynte å le. Det hadde de god grunn til å gjøre. Jeg var lokalt berømt for mine «ikker» i morsmålet.
Læreren spurte: «Du har ikke lyst til å bli lokomotivfører, da?»
«Jo.»
Ny latter.

Odd Eidem i Con amore. Erindringshistorier. Cappelen 1983.

Biblioteket er løsningen

Etter at jeg kuttet ut Telenor Mobilt Kontor fordi det var for dyrt og dårlig, er jeg helt uten internettforbindelse i det lille røde huset i skogen. Da er biblioteket godt å ha. Det er jo (nesten) alltid et bibliotek i nærheten. Riktig nok får jeg ikke sjekket e-posten fordi fylkeskommunen ikke vil oppgi inn- og utgående server for e-post og jeg ikke husker passordet mitt til Telenor, men litt blogging ble det i hvert fall.

Ord med virkning

En ung mann erklærte at hans høyeste ønske var å bli en stor forfatter.
-- Jeg vil skrive noe som hele verden kommer til å lese, tekster som vil få folk til å reagere med følelse, tekster som vil få folk til å hyle, gråte og brøle i smerte og sinne!
Nå jobber han for Microsoft som feilmeldingsforfatter.

Huff

Så Silke i kveld, basert på Alessandro Bariccos roman med samme navn, en ukjent bok for meg, men visstnok en internasjonal suksess. Allerede de første replikkene, da innbyggerne i en fransk by en gang på 1800-tallet åpner munnen og snakket brautende amerikansk, fortalte meg at her var noe helt feil. Filmen var en katastrofe. Elendig spill, hvorfor Keira Knightley medvirker i denne, er en gåte. Spesielt den mannlige hovedrollen (spilt av Michael Pitt), er katastrofal, så lite overbevisende at det er pinlig. Alfred Molinas handelsmann er ikke stort bedre. Dårlig spill, dårlig fotografering, dårlig dramaturgi. Hele filmen har noe kunstig og villet over seg, noe tilgjort følsomt. Amerikansk møl fra ende til annen. Huff.

Om forlatelse

Hvis man hører til dem som synes at en lang, dvelende åpningssekvens fra et landlig engelsk gods en solfylt sommer i mellomkrigstiden er en god begynnelse på en film, er Om forlatelse midt i blinken. Interiører, personer og omgivelser imponerer som alltid i britiske filmer, men klassemotsetninger og erotiske spenninger bringer oss sakte men ubønnhørlig over fra idyll til drama. Siden jeg ikke har lest boka, kan jeg bare vurdere filmen som film og ikke som filmatisering, men for meg var dette en film som fengslet fra første til siste stund. Da var jeg nesten på gråten.

Filmen begynner med en meget ung forfatterspire som klimprer på en skrivemaskin og slutter med samme person som aldrende, tilbakeskuende forfatter. Det største dramaet hun skaper, er imidlertid alt annet enn fiktivt, men med hovedpersoner av kjøtt og blod, inkludert henne selv. Tragisk, gripende og vakkert.

Dette var den første av to filmer jeg skulle se basert på bøker. I kveld blir det Silke (se to innlegg nedenfor).

Litteraturens forfall ...

Elin Sjølie (Av en annen verden) omtaler i DETTE innlegget et fenomen som dessverre stadig forekommer i den norske forlagsbransjen, nemlig slurv og feil når det gjelder fakta.

Elins innlegg fikk meg til å tenke på en anmeldelse i Dagbladet nå på lørdag, av Bjørg Jønssons bok om ektemannen Odd Eidem (1913--1988), i sin tid en meget kjent aktør i norsk kulturliv som teateranmelder og forfatter med sin egen litterære sjanger, de såkalte «flaneriene». Om han fortjener en bok nå tyve år etter, er kanskje et spørsmål noen stiller seg, og om hans ettermæle er tjent med at det er Bjørg Jønsson som skriver den, er et enda større spørsmål. Jeg kan ikke vurdere boken siden jeg ikke har sett den selv, poenget i denne forbindelse er at Bjørg Jønsson, ifølge anmelderen, klarer å skrive en rekke forfatternavn feil: Olav Bull, Gunvor Hoffmo, Jens Bjørnebo, Vetle Lid-Larsen. Når dette gjøres av en som til stadighet beklager seg over forfallet i norsk åndsliv, ikke minst på litteraturens område, blir det bare for dumt. Dagbladets anmeldelse finner du HER.

Filmer som venter

Som tidligere meddelt her i bloggen, ser jeg ikke fjernsyn, men jeg bruker fjernsynet til å se film. Filmene leier jeg på nettet, fra Brafilm, eller Lovefilm som det heter nå.

Jeg stiller vel de samme kravene til filmer som til bøker, tror jeg; de må gi meg noe. Woody Allen er min absolutte favoritt, hans filmer kan jeg se om igjen og om igjen. Jeg har også en viss forkjærlighet om filmer som handler om forfattere, som for eksempel The Hours (Virginia Woolf) og Sylvia (Sylvia Plath). Og akkurat som jeg har en stor forkjærlighet for verdensmusikk, har jeg også en viss svakhet for film fra «rare land».

Nå har jeg to filmer liggende som venter på å bli sett, begge filmatiseringer av kjente romaner, henholdsvis Om forlatelse (Atonement) av Ian McEwan, og Silke av Alessandro Baricco. Ingen av disse har jeg lest. Den første har jeg lest om, men når det gjelder den andre, er jeg helt blank. At Keira Knightley spiller i begge, er en tilfeldighet, men det gjør ikke forventningene mindre.

Regn

Det regnet hele tiden mens jeg satt på uterommet og spiste lunsj i dag. Jevnt, susende sommerregn av den typen som lager så deilig lyd og så deilig luft at da jeg var ferdig med å spise, ble jeg bare sittende i en nesten meditativ tilstand mens jeg betraktet den store sommerfrodige, regnvåte hagen og lyttet til regnet. Det var så utrolig vakkert.








Også den japanske hagen får sin egen duft og sine egne lyder når det regner, ikke minst dammen.


Byer blir også vakre når det regner, ikke minst Oslo. Denne syrlige, litt svovelaktige duften som stiger opp fra støvtørre fortau og gater som blir dusjet med sommerregn, regndråpepreludiet mot løvverket i busker og trær på Frogner og Briskeby, mennesker som holder vesker eller aviser over hodet og løper i ly eller inn på trikken eller praier en drosje, det er som om regnet gir både naturen og menneskene liv.

Ikke kødd med Oslo

Spectatia gjenga nylig dette Knausgård-sitatet:

”Jeg lurte på om jeg kanskje skulle ta meg en tur ut og gå runt i Oslos gater en times tid. Men bare tanken fylte meg med ubehag. Jeg kjedet meg heller noen timer her enn å utsette meg for det. Oslo er en frastøtende by. Den vet at alle de som kommer dit er vant til bedre, derfor er Oslo aller mest vulgær og skitten i områdene rundt sine innfartsårer, flyplassen, busstasjonen, jernbanestasjonen. ”Her får du ta til takke med det du får”, sier Oslo, ”du fortjener ikke bedre”. Man hever at Oslo er vakker på grunn av beliggenheten. Men beliggenheten er det eneste kriteriet som ikke gjelder når man skal bedømme en by. Du må se på bygningene, du må se på strukturen. For alle bygninger har en gang blitt uttenkt og planlagt. De skjuler en bevissthet. Bygningene er byens tanker om seg selv. I Oslo ser man det med én gang: her finnes det ikke omsorg. Det finnes ikke omtanke. Oslo liker ikke seg selv, det er tydelig: i Oslo er bygningene tvangstanker.”

Og jeg la igjen følgende kommentar:

"Knausgård har ikke oppdaget Oslos sjel, og det er synd for ham. Det er så kjærkomment i Norge å rakke ned på Oslo, for nordmenn er ikke et urbant folk, og skjønner egentlig ikke hva en storby er og hvordan den fungerer. Selv har jeg opplevd Oslo fra første parkett som drosjeeier, og tro meg - det er en praktfull by, døgnet og året rundt."

Det var egentlig en artikkel i Aftenposten i dag som inspirerte meg til dette innlegget; "Hvitenskap", om en bok med 150 kjennetegn på hvithet, kjennetegn som atskillige min og andre generasjoner av nordmenn bør kjenne seg igjen i. For eksempel: "Bøker spiller en nesten like viktig rolle i den hvite kulturen som organisk mat - de er essensielle for å overleve." Men det var for så vidt en digresjon, det var følgende kjennetegn på hvithet som trigget dette innlegget: "Å like arkitekturen i byer du ikke bor i." Nettopp. Den norske Ola Dunk-mentaliteten kommer blant annet tydelig til uttrykk i nedrakkingen av Oslo. Det kommer også frem i kommentarene til Spectatias innlegg: de andre skandinaviske hovedstedene er selvsagt bedre.

Knausgård er ikke alene om ikke å klare å se Oslo.

PS: Artikkelen om hvithet finner du HER. Den er meget underholdende

Dagens post (nesten)

Hjerter i chili heter Como agua para chocolate på originalspråket, og er ifølge den norske baksideteksten "en hyllest til kjærligheten og til kokekunsten" Skjønt rekkefølgen er vel ofte omvendt? Jeg vil i hvert fall tro at personene på bildet har spist. Bilde fra filmen.


Jammen dukket det ikke opp noen uventede bøker i dag også, på posten, men ikke i posten. Tre bookcrossing-bøker lå på et bord i boksrommet og ble tatt med hjem. Det er min første praktiske erfaring med dette fenomenet. Hva bookcrossing er, forklarer Elin HER, og HER er hjemmesiden til bookcrossing.

Bøkene var Ulysses og Hjerter i chili. Førstnevnte har jeg selvsagt, så den får jeg legge fra meg igjen et sted så snart som mulig. Men Hjerter i chili har jeg bare sett som film, for lenge siden, så den har jeg tenkt å ta en titt på.

Dagens post

Postboksen er preget av sommertørke, men i dag bød den på flere hyggelige overraskelser av litterær art. En pakke med bøker fra gasspedal (HER), frieksemplarer jeg ikke har bedt om, men desto hyggeligere å få overraskende. Usedvanlig estetisk tiltalende bøker i et kvadratisk format. Bøkene er:

Michaux, Henri: STREKER
Tenningen, Sigurd: GÆA
Cartarescu, Mircea: EUROPA ER FORMET SOM HJERNEN MIN
Waterhouse, Peter: BLOMSTER

Jeg har lest om dette forlaget, som omtaler seg selv som et skandinavisk mikroforlag, og bibliotek gasspedal. Nå gleder jeg meg til å se nærmere på bøkene.

I postboksen lå også Vagant nr. 2/2008, forhåpentligvis like fullt av inspirerende lesning som forrige nummer.

Alt i alt en god postdag.