Prinsesse Lea priser bysommeren og går på sjekkern i DETTE innlegget.
Kriteriene for den seksuelle utvelgelse er like mangfoldige som vi mennesker er det, og i dette tilfelle er de litterære. Den utvalgte måtte både kommentere boken (Glassklokken) og ha hørt om Sylvia Plath.
Jeg har faktisk ikke lest denne boka, men finner den i hylla og oppdager at den har ordet «sommer» allerede i første setning: «Det var en underlig, lummer sommer ...».
Litt uti boka tar jegpersonen og venninnen drosje:
«Vi tumlet inn i en av de gule, rutete drosjene som alltid står og venter ved fortauskanten når en prøver å finne ut om en vil ta drosje eller ikke, og innen vi kom fram til hotellet, hadde jeg spydd én gang og Betsy hadde spydd to ganger. Drosjesjåføren rundet hjørnene i et slikt tempo at vi ble kastet mot hverandre først i den ene enden av baksetet og så i den andre. Hver gang en av oss kjente at vi måtte kaste opp, bøyde hun seg rolig forover, som om hun hadde mistet noe og plukket det opp fra gulvet, og den andre nynnet litt og lot som hun så ut av vinduet.
Drosjesjåføren visste nok hva det var vi gjorde likevel.
«Hei,» protesterte han, idet han kjørte på et lys som nettopp var blitt rødt, «dere kan ikke gjøre det der i min bil, dere får heller gå ut og gjøre det på gata.»
Men vi sa ingenting, og jeg antar han tenkte at vi var nesten framme, så han satte oss ikke av før vi kjørte opp foran hovedinngangen.» (oversatt av Mona Lange).
Og dermed er jeg over i det som prinsesse Leas innlegg inspirerte meg til, nemlig min vinkling på den «klamme, støyende, hastige, berusende, vidunderlige bysommeren», som hun kaller den. Altså Oslo-sommeren. Min vinkling er min fortid som drosjeeier i Oslo, med fingeren på byens puls døgnet rundt. Ikke minst om natten, den helt spesielle Oslo-sommernatten. (Jo da, det kan forekomme at passasjerer spyr, slik Plath forteller om, noe jeg tror jeg har vært inne på i et tidligere innlegg. En drosjeskusk kan faktisk komme til å måtte forholde seg til alle former for menneskelige utsondringer, men la oss glemme det akkurat i dette innlegget. Det hører uansett ikke til de daglige foreteelser.)
Det kan hende at prinsesse Lea og hennes erobring spaserte hjem, men det er også relativt stor mulighet for at de tok drosje. Et drosjenattskift en sommernatt i Oslo handler i ganske stor grad om sex. Om folk som skal ut på sjekkern tidlig på kvelden, mens sola fortsatt skinner (og som setter seg inn i bilen i en sky av parfyme og annen velduft, fit for fun), og så, i den mørkeste delen av sommernatten, om folk som skal hjem, fortrinnsvis to og to.
Umiddelbart etter at hun og han setter seg inn i bilen, har en erfaren drosjesjåfør dannet seg et relativt korrekt bilde av situasjonen: om kontrakten allerede er inngått og turen bare er en ren transportetappe til nattens gleder, eller om beileren må bruke drosjeturen til å bringe kontrakten i havn. I begge tilfeller begynner turen ofte med følgende spørsmål: «Harr’u no’ mussik a’ sjaffør?»/«Kan du sette på noe musikk, sjåfør?» (avhengig av om bestemmelsesstedet er øst eller vest for Akerselva). Hensikten med musikken er å danne en lydkulisse som gjør baksetet til en privat sfære for klining og eventuelt det siste sjekkeframstøtet. I min tid i yrket var det noen av oss (inkludert jeg) som hadde såkalt «horelys» i bilen. Det var røde lys montert under forsetene, som kastet et mykt og behagelig rødskjær over gulvet. Hensikten med dette lyset var nettopp å skape en varm atmosfære i bilen, ikke minst med tanke på turer av den typen jeg snakker om nå, men hadde også et mer prosaisk formål, nemlig å gjøre det mulig å se om noen hadde mistet noe på gulvet i turens løp.
Forbausende mange kvinner sier fortsatt nei når de mener ja, og på et tidlig stadium av turen vil sjåføren ha inngått et privat veddemål med seg selv angående nei’ets gyldighet. Ofte skjønner han, mye tidligere enn den iherdige beileren i baksetet, om nei’et er reelt eller ikke.
De fleste turer av denne typen ender i fryd og gammen. I verste fall må han nøye seg med å kjøre henne hjem, for så å fortsette hjem til seg selv i ensomhet etterpå. Da kan det slenge en og annen spydig bemerkning om at «hun var jo ikke noe å samle på likevel» eller noe i den dur. Og sjåføren tenker i sitt stille sinn at den dama ikke var så dum, som ikke ville innlate seg med dusten i baksetet.
Men det skal i rettferdighetens navn også sies at den avviste beileren like gjerne kan komme med panegyriske lovprisninger av dama han ikke fikk denne kvelden, men som han kanskje får en ny sjanse med senere. Eller aldri ser mer.
Oslonatten er varm, i mange betydninger av ordet. Oslo syder i sommernatten, forhagene på Frogner og Uranienborg blander sine intense blomsterdufter med varm asfalt, en nattlig bris rasler stille i grønne trekroner, latter og musikk klinger ut av åpne vinduer, det myldrer på Karl Johan og utenfor utestedene. Servitørene jobber som gale, og en ledig drosje er ikke å oppdrive akkurat når du trenger den. Men så kommer det plutselig en likevel, som kanskje slipper noen av utenfor det utestedet du skal forlate, eller den bare kommer glidende med lys på taket mens du slentrer bortover gata og så smått hadde tenkt at du kanskje skulle gå hjem.
Innimellom alt dette, kan drosjen plutselig finne på å forsvinne ned i en dyp kjeller et eller annet sted i byen. Den kjører snuta mot en rulleport som åpner seg, og dukker ned i noe som fortoner seg som en sauna for biler. Her holder drosjevaskerne til. En drosje må nemlig vaskes, som et hvert annet offentlig lokale. Selv hadde jeg fast vask på bilen tre ganger i uken, og da snakker vi om vask av en grundighet som privatbilister kanskje foretar to ganger i året - i beste fall. Opp med alle dører, ut med alle matter, og så gyver de løs med bøtte, kost og såpevann, folkene med gummiforklær og ditto hansker, mens vanndampen står. En halvtime senere ruller drosjen opp av kjelleren igjen, og er sommernatten tilstrekkelig hektisk, komme den ikke mange hundre meterne før den blir praiet.
Fra sin observasjonspost bak rattet opplever drosjesjåføren det meste av menneskelig atferd og følelser. Han har nemlig både øyne og ører i nakken, og oppfatter mye mer enn passasjerene tror. Det vil si - noen passasjerer er helt anonyme; de bare setter seg inn og forsvinner igjen etterpå. Andre er mer til stede, for å si det sånn. De vil prate, de betror seg til sjåføren, enten det gjelder sorger eller gleder, kanskje er de helt ekstatiske og vil at sjåføren skal være med på moroa. En dyktig drosjesjåfør tilpasser seg i stor grad omgivelsene; det er en del av jobben. I perioder er jobben ren rutine; mennesker setter seg inn og går ut igjen i en jevn strøm. Men så kommer det plutselig noen som skiller seg ut, kanskje noen du blir sittende og prate med etter at betalingen er unnagjort og taksameteret slått av.
Men så er det av sted igjen, i et stadig jag etter passasjerer, enten de dukker opp på gaten eller kommer som bestillinger på dataanlegget. Uansett - det jeg husker best fra tiden i drosjeyrket, var nettopp Oslo-natten, den berusende, hektiske, glovarme, sydende Oslo-natten, med fullt trøkk hele tiden.
Og den kunne for eksempel ende sånn, at du langt utpå morgenkvisten en gang kom glidende over «kulen» på Sinsenkrysset og så Oslo-gryta foran deg i det melkehvite og samtidig krystallklare morgenlyset som varsler at en ny sommerdag er rett rundt hjørnet (en tid på døgnet som det færreste dessverre får med seg fordi de sover bort sommernatten, nettopp det de ikke skal gjøre), og du tenker at faen for en flott by dette er. Det finnes knapt en bil i gatene, noen måker skriker om en hamburger som noen har slengt fra seg midt i Trondheimsveien, og de eneste menneskene du ser, er avisbudene.
Da kjører du hjem til din egen gate, vrir om nøkkelen for siste gang og hører at bilen sukker når du går fra den, og først da kjenner du hvor dødssliten du er og merker at duvingen i bilen sitter i kroppen som hos en sjømann på land. Men den virkelig gode følelsen har du ved tanke på alle pengene du har tjent, på alle menneskene som ble glade når du dukket opp, på alle du har brakt trygt hjem, på alle inntrykkene du har mottatt, på arbeidsgleden du har følt i disse åtte-ti eller kanskje tolv timene (jeg kjørte en gang 26 timer i strekk, men ikke si det høyt), på den hektiske, berusende følelsen av å være der det skjer, "in the flow", den deilige, store bilen, alle de deilige menneskene, og ikke minst - den deilige byen. Oslo.
