9. desember 2008

Fortell meg noe jeg ikke vet










Interiør fra en Mercedes på en gårdsplass nær meg.




«BMW-sjåfører er verstinger,» fastslår Aftenpostens nettavis i dag, HER. Fortell meg noe jeg ikke vet, sier jeg da. At BMW-sjåfører er verstinger på veien, vet enhver som har øynene med seg i trafikken. Og Audi-sjåfører ligger ikke langt etter. Akkurat som undersøkelsen Aftenposten refererer til viser.

«Mercedes-eierne er de snilleste blant status-bilistene,» konkluderes det med. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig. Mercedes er synonymt med understatement. Det er totalt unødvendig, og fullstendig misforstått, å råkjøre med en Mercedes. En Mercedes-eier hever bare et overbærende øyebryn hver gang en vulgær BMW eller Audi raser forbi. Den omtalte undersøkelsen kan tyde på at BMW- og Audi-førere er mennesker med komplekser, mennesker som må bruke bilen for å kompensere for et eller annet. En Mercedes-eier er hevet over den slags. Ledestjernen foran på grillen forteller det som trengs. Noe mer er ikke nødvendig å si.

Boknissen slår til





Hver år ved disse tider dukker Boknissen opp. «På tide å få foretatt årets innkjøp,» sier Boknissen. «Ok,» sier jeg. Siden Boknissen er en imaginær personasje, er han avhengig av min hjelp. Jeg hjelper ham å sette opp en liste, og så drar vi til Norli. Boknissen har fått med seg at jeg kan handle på Kontantsalget i annen etasje, en spesiell avdeling der folk i bokbransjen får prosenter. Resultatet er at Boknissen oppfatter hele Norli som en gedigen taxfree-sjappe for bøker. «Det er bare på Gyldendal-bøker jeg får 40 %,» sier jeg. «Og det er ikke alle forlag som er med på kontantordningen.» Dette gir Boknissen fullstendig blaffen i. Hans motto er: Riktig bok til riktig person, koste hva det koste vil.

I år var han meget sjenerøs, synes jeg. Tusenlappene gikk. «Denne boka er ikke med på ordningen,» sa jeg litt matt da han plukket ut en ekstra dyr bok. «Nei, men det er rett bok til x,» sa Boknissen fornøyd.

Det hører med til historien at jeg ikke bare må hjelpe Boknissen å sette opp liste og å handle inn bøkene, jeg må også dra kortet for ham. Mitt kort.
«Du får jo prosenter,» er Boknissens refreng. «Ikke på den boka, og ikke på den, og ikke på den,» sier jeg og peker på noen av bøkene i kurven. «Å pytt, det går opp i opp,» sier Boknissen.

Jeg får aldri klarhet i hva som går «opp i opp». Jeg bare drar kortet og kommer meg ut. Jeg må bære for ham også. To blytunge poser, helt opp til Katarinahjemmet. «Jammen fikk vi gjort en god handel i år også,» sier Boknissen fornøyd.

Jeg håper bare at mottagerne synes det samme når julaften opprinner.

8. desember 2008

Ord for dagen




«Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.»

Virrvarr i DETTE innlegget.

7. desember 2008

Det Lila sa











Gårsdagens film på hjemmekinoen var Det Lila sa. Som tidligere meddelt velger jeg gjerne filmer med en eller annen litterær referanse, og dette er for det første en filmatisering av en i sin tid bestselgende fransk roman, som i sin tur handler om en ung forfatterspire. Norsk Filminstitutt omtaler filmen slik:

«Chimo drømmer om å bli forfatter, men henger sammen med dårlige venner og har ikke helt grep om livet sitt. Den dagen Lila flytter inn i nabolaget røskes han ut av en kjedsommelig hverdag. Han fascineres dypt denne jenta som er annerledes enn alle andre; engleaktig vakker, men med en overraskende grov språkbruk. I tillegg er hun sjokkerende frempå i sine seksuelle invitter overfor Chimo. Han lammes nærmest av sitt nye bekjentskap. Stemningen filmen skaper er like viktig som filmens ytre handling. I drømmeaktige, utsøkt filmede sekvenser utforskes et spenningsfelt mellom det erotisk ladede og det uskyldige og uberørte. Lila legemliggjør en erotisk fantasi som i løpet av filmen splintres og avdekker både sårbarhet og styrke.»

En god omtale av filmen finner du også HER.

«Erotisk» er et adjektiv som uunngåelig brukes i alle omtaler av denne filmen, og det er den da også på sin måte, men den som forventer en erotisk eksplisitt film blir nok skuffet. Det er en overraskende poetisk og vakker film som først og fremst utgjør en nydelig kjærlighetshistorie med mye poesi og sårbarhet. Absolutt verd å se. Etter å ha sett filmen ble jeg så nysgjerrig på boka at jeg blir nødt til å ta en titt på den også.

6. desember 2008

«Man kan aldri få for mye oppmerksomhet.»






«Man kan aldri få for mye oppmerksomhet» proklamerer en av høstens skjønnlitterære debutanter, Børge Skråmestø, i kulturdelen av Aftenposten i dag. Aftenposten har intervjuet tre av årets debutanter i etterkant av De Store Debutantdagene på Litteraturhuset.

Det er når man skriver skjønnlitteratur at man virkelig blir regnet som forfatter, ifølge Skråmestø, som har erfaring som sakprosaforfatter fra før. Og Aina Basso ville for sin del sikkert presisert utsagnet med at det først og fremst gjelder skjønnlitteratur for voksne. Men apropos det så jeg hos Norli nylig at både Børges og Ainas bok var på plass i egen hylle for debutanter i Norlis avdeling for skjønnlitteratur, altså voksenavdelingen. Selv kjøpte jeg Ainas bok i barne- og ungdomsavdelingen i sin tid, så det er jo bra at den er begge steder.

Børge sier om sin egen bok at det er en roman med ganske sterke underholdningselementer, og det kan jeg skrive under på. Det er en morsom bok, og humor er faktisk ikke så vanlig i nyere norsk skjønnlitteratur. Det er da heller ikke lett å skrive morsomt. Alle ulikheter til tross minte den meg om Agnes Ravatns Veke 53. Også hun klarer å kombinere glitrende skrivekunst og humor. Her er et knippe sitater fra Børges bok Tårer i champagnen:


«Madsen fingret med servietten. Den var påtrykt det apatiske ansiktsuttrykket til Virginia Woolf som følsomme mennesker som leser kvinneromaner liker.»

«Det var kanskje ikke hver dag at en norsk A-kjendis satt på Kvinnekafé Kristeva og gråt i champagnen. Stort sett var det bare studenter her, som hadde strøket til eksamen, eller kunder fra Tronsmo lenger borte i gata, som leste i de nyinnkjøpte bøkene sine om afghanske kvinneskjebner. Og de gråt helst i urteteen.»

«Jeg mente å høre Jane Austen sukke anerkjennende fra dypet av min forleste sjel.»

«Jeg gikk ned trappene til Wilses gate. På de nederste trappetrinnene satt en gruppe emoer og var stille sammen.»

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»

«Jeg ble rolig av å be Fadervår. Jeg blir alltid rolig av å be Fadervår. Men så måtte jeg gå bort til stereoen og sette på ’Your disco needs you’ med Kylie for ikke å bli altfor rolig.»

«Naturlig vakker hud kan ikke overlates til naturen, selv om det høres slik ut.»

Den lidenskapelige leser








Mens vi venter på min egen ti-på-topp-liste kan jeg røpe at Mercedes i Alexandre Dumas' Greven av Monte Christo er garantert plass på listen. (Bilde fra en eller annen filmatisering.)



Jeg hadde vel kanskje håpet på litt bedre respons på gårsdagens oppfordring (innlegget nedenfor). Står det så dårlig til med lidenskapen hos lesende mennesker? Kanskje det står dårlig til med lidenskapen generelt? Men det er ennå ikke for sent å bidra, selvfølgelig. Om responsen ikke er så stor hittil, er det til gjengjeld stor variasjon og interessante synspunkter i de kommentarene som er. Et nytt litterært bekjentskap har vi også fått. Men det er fortsatt bare å bidra, som sagt.

5. desember 2008

Møyar!













Gwyneth Paltrow som Jane Austens Emma. En tilfeldig valgt illustrasjon til dette innlegget.
«Gå på leiting. Lesa på slump, snart her, snart der, i ein antologi til dømes, er å gå på uppdagingsferd. I ein underleg skog. Kjeldor. Slott. Møyar!»
Olav H. Hauge

Sitatet hentet fra Knut Olav Åmås: Mitt liv var draum. Ein biografi om Olav H. Hauge. Samlaget 2004. Sitatet står gjengitt i kapittel 8, «Du var vinden», i siste avsnitt: «Kaffi, mat og Baudelaire».

Møyar, ja. Litteraturen er full av damer. Jeg har egentlig planer om å lage en personlig ti-på-topp-liste over litterære kvinneskikkelser jeg har tent på i mitt lesende liv, men inntil videre inviterer jeg mine lesere, både menn og kvinner, og uansett om kvinneskikkelsene har vekket det ene eller det andre av følelser, til å nevne én litterær kvinneskikkelse som har gjort spesielt inntrykk og hvorfor. Eller, ved nærmere ettertanke inviterer jeg mannlige lesere til å nevne en kvinneskikkelse de har tent på (og hvorfor) og kvinnelige lesere til å nevne en mannlig litterær skikkelse de har tent på (og hvorfor). Sånn må det være. Nå er jeg spent.

3. desember 2008

Om å drive antikvariat









Interiør fra mitt tidligere antikvariat



Ordet «antikvariat» lyder liflig i ørene til de fleste bokglade mennesker. Lukten av bøker og den spesielle atmosfæren, enten man bare skal kikke litt eller er ute etter noe spesielt. Jeg handler en del i antikvariater, men nå for tiden blir det mest på internett må jeg innrømme. De signalene jeg har fått fra antikvariatbokhandlere går da også ut på at det er nokså nødvendig å satse på nett i dag for den som vil overleve i bransjen.
DENNE artikkelen i den svenske avisen Dagens Nyheter illustrerer det. En antikvarbokhandler i Oslo jeg snakket med for et par år siden, sa at han fikk færre og færre kunder i butikken, men stadig mer kunder på nett. Det syntes han var litt trist, for han savnet den direkte kontakten med kundene. Det spørs også om ikke den «gammeldagse» boksamler er en utdøende rase.

For noen år siden startet jeg selv hjembyens første og eneste antikvariat. Det var en gammel drøm, og da det rette lokalet ble ledig, slo jeg til. Tanken var at det skulle kunne la seg kombinere med forfatter- og oversettervirksomheten ved at jeg kunne sitte på bakrommet og jobbe når det ikke var kunder i butikken. Siden dette som sagt var en gammel drøm, hadde jeg et brukbart varelager parat. Innredningen fikk jeg gratis herfra og derfra, men den fungerte ikke så bra, så jeg fikk ganske snart en snekker til å bygge spesialtilpassede hyller for meg. For øvrig den samme snekkeren som sist vinter bygde bokhyller her hjemme i stua.

Jeg må vel si at antikvariatet mitt var rimelig vellykket. Jeg hadde på forhånd spøkt med at det ikke nyttet å starte antikvariat i en by med ti intellektuelle, men det viste seg å være langt flere, i hvert fall hvis man regner bokinteresserte mennesker generelt. Jeg fikk mange faste kunder, som jeg tror opplevde butikken som et trivelig sted hvor de både kunne finne det de var ute etter og få seg en bokprat. Med et antikvariat i byen fikk folk også muligheten for å selge brukte bøker, og jeg lærte meg snart å skille skitt fra kanel. Det var mest av det første. I prinsippet kan man si at de bøkene folk ville kvitte seg med, var de minst interessante for meg. Det var jo de bøkene syntes det var verd å beholde som ville hatt salgsverdi i et antikvariat. Noen mennesker hadde de merkeligste oppfatninger av verdien på brukte bøker - de trodde alle eldre bøker var gull. Sannheten er at de færreste bøker har noen bruktverdi. Det gjelder som sagt å vite forskjellen. Som mangeårig boksamler og antikvariatkunde hadde jeg en viss peiling i utgangspunktet, i tillegg fikk jeg gode råd av erfarne antikvariatsbokhandlere da jeg begynte. Dessuten lærte jeg relativt raskt av egen erfaring. Selv om det meste jeg ble tilbudt var uinteressant, hendte det jo at jeg gjorde gode kjøp, og det var ganske spennende å dra hjem til folk for å vurdere boksamlinger.

Dessverre viste det seg at tanken på å kombinere skriving/oversettelse og butikkdrift var litt optimistisk. Det krever konsentrasjon å skrive, og selv i stille perioder i butikken kunne bare vissheten om at jeg når som helst kunne bli avbrutt, være ganske enerverende. Butikken bar seg økonomisk, men ga ikke noe overskudd, og etter bare halvannet års drift skjønte at jeg måtte velge mellom å være et skrivende menneske eller drive antikvariat. En annen ting er at med en butikk er man bundet til tid og sted, mens et skrivende menneske kan disponere sin tid helt fritt og jobbe hvor som helst. Valget var for så vidt lett, og etter to år solgte jeg butikken til to ildsjeler som drømte om å starte antikvariat ... Butikken eksisterer fortsatt. Mine etterfølgere er to, og de kan på en annen måte enn jeg kombinere butikken med lønnet arbeid.

For meg var det en erfaring jeg ikke angrer på, og i motsetning til mange andre som drømmer om det samme (det er nemlig mange som drømmer om å starte antikvariat), har jeg tilfredsstillelsen av å ha gjort drømmen til virkelighet.
Hvis det er noen som leser dette som også har denne drømmen, vil jeg be dem om å tenke seg godt om. Uansett hva man skal starte, må man ha kapital, og mange undervurderer tiden det tar å få innarbeidet en forretning (det tar alltid tid før eventuelle inntekter kommer, mens utgiftene løper jevnt og trutt og kanskje blir flere og større enn man tror). Jeg ville vært veldig forsiktig med å satse på antikvariat som levebrød. Da bør man i så fall ha en annen inntekt ved siden av. Det er lett å romantisere for den som er glad i bøker, men å starte butikk er alltid krevende.

Hjemmesiden til mitt gamle antikvariat finner du HER.

To nye bøker





I går var jeg på oversettertreff i Norsk Oversetterforening. Programmet besto i at årets to Bastian-vinnere (Bastian er NOs egen oversetterpris) snakket om hver sin vinneroversettelse - Per Qvale om Thomas Manns Lotte i Weimar og Ragnar Hovland om Roald Dahls Georgs magiske medisin (til nynorsk). Som medlem av Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur var jeg selv med på å tildele den siste. Begge fortalte underholdende og faglig interessant om arbeidet. Etterpå var det bokbytte som alltid før jul - dvs alle legger noen av sine bøker på et bord, og så tar man med seg tilsvarende antall av andres. Jeg fikk sikret meg Philip Roths Hvermann og Naja Marie Aidts Bavian, vinner av Nordisk Råds litteraturpris i år. Denne novellesamlingen var jeg så spent på at jeg måtte lese en novelle etter at jeg kom hjem i går, og den skuffet ikke. Hvermann har jeg lånt på biblioteket og lest, men jeg vil gjerne ha Roth i hylla. Roth er oversatt av Tone Formo og Aidt av Knut Johansen.

1. desember 2008

Sigrid Undset og jeg






Hva har Sigrid Undset og jeg felles? Vår katolske trostilhørighet selvfølgelig, og at vi begge har sittet og jobbet her i biblioteket på Katarinahjemmet. Bøker dekker veggene her som hjemme hos meg selv, men hver gang jeg er i et rom som dette, forundres jeg over hvordan alle boksamlinger har sitt eget preg, sitt eget uttrykk.