På biltur med Hemingway og Scott Fitzgerald

Min gamle Fakkel-utgave av En varig fest bærer preg av å være lest og er utstyrt med både Post It-lapper og noe som kan se  ut som rødvinsflekker. Jeg kjøpte den det året den kom som Fakkel-bok, i 1971, og prisen var kr. 16,50 som man kan se.


Dette er en litt omarbeidet versjon av et innlegg jeg hadde 5. november 2006, i denne bloggens aller første tid. Jeg bringer det i reprise i  anledning Dipsolitteratens quiz i dag (HER). 

I ”En varig fest” (”A Moveable Feast”), norsk oversettelse ved Nils Lie, forteller Hemingway om en biltur fra Lyon til Paris sammen med Scott Fitzgerald. Først litt om boken: ”En varig fest” ble skrevet i Hemingways siste leveår og utkom i 1964, etter dikterens død, men det er den unge Hemingway boken handler om. Han forteller om sitt liv den gang han skrev sin gjennombruddsroman ”Og solen går sin gang”, og en rekke berømte personer passerer revy -- Gertrude Stein, Ezra Pund, James Joyce, T.S. Eliot, Scott Fitzgerald. Inntrykkene strømmer på fra disse gylne år da livet for de unge bohemer i Paris ofte var fattig, men allikevel en fest, ”en varig fest”. En dag-til-dag-skildring av en lykkelig tid. Opptakten til bilturen er slik:

”Han fortalte at han og Zelda, hans kone, hadde vært nødt til å etterlate den lille Renault-bilen sin i Lyon på grunn av dårlig vær, og han spurte om jeg ville ta toget med ham til Lyon for å hente bilen og kjøre den til Paris sammen med ham.”

Hemingway blir begeistret for planen, for som han sier:

”Jeg kom til å være sammen med en eldre og kjent forfatter, og på bilturen kunne vi snakke sammen og jeg kom sikkert til å lære meget som det ville være nyttig å vite.”

Helt etter planen går turen ikke, og det er ikke det forventede utbyttet han sikter til når han etterpå lett ironisk sier at ”på den turen skulle jeg lære mange nye ting”.
Det hele begynner bra, inntil Fitzgerald gir etter for hypokondrien. Da starter moroa -- eller tragedien. For leseren blir det en hysterisk morsom biltur, men for den uheldige passasjeren (Hemingway) var den neppe fullt så morsom mens den sto på.

"I garasjen hvor Scott hadde etterlatt bilen, ble jeg forbauset over å oppdage at den lille Renaulten ikke hadde noen kalesje. Kalesjen var blitt ødelagt da bilen ble losset i Marseilles, eller den var blitt ødelagt i Marseilles på en eller annen måte, og Zelda hadde forlangt den fjernet og ville ikke ha påsatt en ny. Hans kone kunne ikke fordra bilkalesjer, fortalte Scott, og i åpen bil hadde de kjørt til Lyon hvor de ble stanset av regnet. Ellers var bilen i bra stand, og Scott betalte regningen etter å ha kranglet om diverse poster for vask, smurning og påfylling av to liter olje. Mannen i garasjen forklarte meg at bilen trengte nye stempler og åpenbart var kjørt uten tilstrekkelig olje og vann. Han viste meg at den hadde gått varm og brent malingen av motoren. Han sa at hvis jeg kunne få overtalt Monsieur til å skifte stempler i Paris, ville bilen, som var en god liten bil, bli i stand til å yde hva den var laget til.
”Monsieur vil ikke la meg sett på ny kalesje.”
”Ikke det?”
”Man har et ansvar for en bil.”
”Det har man.”
”Har Messieurs ikke regnfrakker?”
”Nei,” sa jeg. ”Jeg visste ikke om dette med kalesjen.”
”Forsøk å få Monsieur til å være serieux,” sa han bønnfallende. ”I det minste med bilen.”
”Ah,” sa jeg.
Vi ble oppholdt av regn en times tid nord for Lyon.
Den dagen ble vi oppholdt av regn noe slikt som ti ganger. Det kom i skurer, og noen av dem varte lenger enn andre. Hadde vi hatt regntøy ville det vært bare moro å kjøre i dette vårregnet. Nå måtte vi søke ly under trær eller ty inn i kaféer langs veien. Vi spiste en fremragende lunsj fra hotellet i Lyon, en fortrinlig stekt kylling med trøfler, lekkert brød og en hvit Macon-vin, og Scott var henrykt når vi drakk den hvite Maconnais hver gang vi stanset. I Macon hadde jeg kjøpt fire flasker fortrefflig vin som jeg trakk opp etter hvert som vi trengte dem.
Jeg er ikke sikker på om Scott noensinne hadde drukket vin av flasken før, og han syntes det var spennende som om han var på eventyr i et slumkvarter, eller som en ung pike ville synes det var spennende å bade i sjøen første gang uten badedrakt. Men utpå ettermiddagen begynte han å bli engstelig for helsen. Han fortalte meg om to mennesker som nylig hadde dødd av lungeinflammasjon. Begge hadde dødd i Italia og det hadde gjort et dypt inntrykk på ham. "

Resten av bilturen er en tragikomisk beretning om hypokondri og alkoholisme. Men de kommer seg til Paris -- omsider.

Et nytt leseår

Jeg trodde jeg leste mye, helt til jeg fikk se DENNE listen (Elins) og DENNE (Ainas). Det er jo mer enn en bok i uka! Og dette er lesere som helt opplagt leser både godt og grundig. Ikke tror jeg de har noen baktanker om å briefe med det heller. De bare rett og slett leser så mye. Sånt imponerer meg.

Jeg har spurt meg selv om jeg har noen leseplaner for det nye året. Det har jeg egentlig ikke. Bibelen har stått på vent lenge, det er helt utrolig at et helt år er gått uten at jeg har fått begynt på den. Noe av tiden har gått med til å anskaffe bakgrunnslitteratur, men den har jeg fått for lengst, så nå har jeg ikke annen unnskyldning enn at jeg venter på det rette øyeblikket, hva nå det måtte være. Det må jeg kanskje bare skape selv og se å komme i gang. 

Ellers tenker jeg meg at jeg i stedet for å ha noen plan for lesingen skal lese mer etter innfallsmetoden. En annen idé kan være å lese mer for å lære, for eksempel bøker som Harold Blooms Vestens litterære kanon og Dietrich Schwanitz’ Dannelse, med andre ord bøker som kan gi meg mer kunnskap og oversikt. Jeg synes nemlig ofte at jeg vet så pinlig lite. Sånn kan det gå når ens akademiske karriere bare består av forberedende, riktig nok med forprøven i fonetikk og språkvitenskap i tillegg, men uansett ikke stort å skilte med. 

Én ting er sikkert - lese skal jeg. og jeg tror jeg skal skjele atskillig til dette rådet fra Merete Morken Andersen i Skriveboka, som jeg gjenga relativt nylig, men jeg gjentar det i sin helhet her:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser
[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

Dette stemmer bra med mine egne erfaringer. En ting er at det hører til elementær dannelse å ha et visst kjennskap til klassikerne. Men jeg har hatt mange store leseopplevelser fordi jeg ikke har latt lesingen min lede av bokklubbenes glorete kjendisreklamer og opphaussing av bestselgere. 

I Skriveboka skriver Merete Morken Andersen også: 
”Som student ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterstudiet i Bø, og som redaktør og skrivelærer, har jeg trålet mange hyllemetre med bøker om å skrive i årenes løp. Noen av dem er nyttige og har tips som jeg gjerne bringer videre, i så fall anbefaler jeg dem her i sluttnotene. Men de fleste lover mer enn de holder. Det er jo også et paradoks at ikke alle som har lest og fulgt rådene i en «Hvordan blir en vellykket romanforfatter på tre uker»-bok, får utgitt manuskriptene sine. Og at de som har skrevet dem, som regel ikke selv har frembrakt stor litteratur.»

Dette gjorde meg nysgjerrig på Merete Morken Andersen som forfatter, og jeg tok en titt i hylla for å se om jeg hadde noe av henne. Det hadde jeg - romanen Dronningen etter badet. (Jeg har visst Ibsen-håndboka hennes også, ved nærmere ettertanke, men det er jo ikke skjønnlitteratur.) Så begynte jeg å lese i den, og likte det jeg så (jfr. innlegget under). 

Dette illustrerer for så vidt også hennes poeng om at en ti eller tyve år gammel bok like gjerne kan være den riktige boka å lese, som alle de bøkene det snakkes og skrives om akkurat nå. Jeg tror vel også egentlig at jeg selv har vært inne på denne tanken tidligere her i bloggen. 

Når jeg sier at jeg måtte ta en titt i hylla for å se om jeg hadde noe av henne, høres det kanskje rart ut at jeg ikke vet hva jeg har i mine egne hyller. Men det vet jeg faktisk ikke, jeg har ikke fullstendig oversikt. Det har med mengden å gjøre. Nå i høst fant en person i min umiddelbare nærhet ut at det måtte være interessant å vite hvor mange bøker det egentlig var snakk om, og opptellingen resulterte i litt over syv tusen bind. Hvis jeg skal medregne «slagget» jeg har lagret på loftet, blir det cirka åtte tusen. Alt dette klarer jeg rett og slett ikke å ha fullstendig oversikt over i hodet, selv om jeg driver permanent «hyllepleie». Det er derfor ikke jåleri eller koketteri når jeg må lete i mine egne hyller, det er en konsekvens av mengden. La meg da tilføye at jeg har samlet bøker hele livet, men aldri med tanke på kvantitet. Men siden jeg har samlet bøker hele livet, lest og interessert meg for bøker hele livet, og de siste femten-tyve årene også levd av bøker, er det naturlig at det er blitt en del. Jeg har heller ikke hatt noen store oppbrudd i livet som har redusert boksamlingen. Den har fulgt meg overalt. Siste gang jeg flyttet sa jeg på fleip at i mitt neste liv skal jeg samle på frimerker. Nå skal jeg forhåpentligvis ikke flytte mer, og med noen hundre kvadratmeter til disposisjon er det gudskjelov plass til mange flere bøker.

Nå ser jeg frem til mange kommende lesegleder i 2009, enten de allerede befinner seg i egne hyller eller må tilføres. 

Ord for dagen

"I den første delen av skumringen, som ender når solen er fem grader under horisonten, kan man ved klarvær lese inne i et lyst værelse, til sist borte ved et vestvendt vindu. Slik kan man si at natten trekker den lesende i en langsom bevegelse mot restene av lys."

Merete Morken Andersen: Dronningen etter badet. Roman, Gyldendal 1996

Blogging er kultur

Jeg gjør oppmerksom på at denne bloggen er et kulturminne. Bare se HER!

Takk og farvel til Horace Engdahl

Morgenbladet skriver om Horace Engdahl i dag, Svenska Akademiens avtroppende sekretær og mannen som de siste ti årene hver høst har kunngjort hvem som skal få nobelprisen i litteratur. Morgenbladets korte og nokså intetsigende notis er basert på et intervju i Dagens Nyheter, som du finner HER. Her drysser han raust av personlige betraktninger over egen rolle, for å si det med Morgenbladet, som ellers er mest opptatt av hvor mobbet han er blitt for navnet sitt, Horace, et navn som fortsatt vekker en viss oppsikt.
Nå vil Horace konsentrere seg om sitt eget forfatterskap, og han lengter etter å kunne få være arrogant og sarkastisk. Det har Horace kanskje naturlig anlegg for, men mitt inntrykk av ham, basert på et kort møte under forfatter- og oversetterkongressen Waltic 2008 i Stockholm i sommer (hvor han holdt et foredrag), er at han både er en svært seriøs og en svært sympatisk person. Og det sier jeg ikke bare fordi han tok seg tid til å gi meg en veldig hyggelig dedikasjon i sin aforismesamling Meteorer, med kollegial hilsen.

Godt nyttår

Og hvis du lurer på hva jeg hørte på stereoanlegget bak meg mens jeg skrev dette innlegget, kan du høre et klipp HER.


Jeg innbiller meg at dette er en kveld da folk enten har det hysterisk morsomt eller er melankolske, skjønt de fleste har det kanskje et sted midt imellom. Selv feirer jeg nyttårsaften i fred og ro og har det helt utmerket. Nå har jeg nettopp vært ute og sett på fyrverkeriet og ikke minst en litt sær lokal tradisjon som består i at alle drosjene i byen kjører i kortesje og tuter og blinker, mens folk står langs ruta og vinker til dem. Falck kjører først, og før var politiet og brannvesenet også alltid med, men utrykningskjøretøyene har glimret med sitt fravær de siste årene.
Dette er den eneste dagen i året da jeg savner mitt gamle yrke som drosjeeier i hovedstaden, for på nyttårsaften kjørte jeg alltid selv - det var årets morsomste (og mest innbringende) natt.

Juleskildringer er det mange av i litteraturen, men færre nyttårsskildringer, tror jeg. Prøysen har en liten sak som heter «Nå er det over», som står i Jul med Prøysen som kom på Tiden i 1981. Jeg hadde den med i antologien Julehelg - Norsk jul i diktning og billedkunst, som jeg lagde i 1991.

«Nyttårskvellen skulle dom sitta oppe tel klokka vart tolv og sjå på fjernsyn, men så vart det no gæli med lydkvaliteten så dom la seg likeså godt og hørde itte en gang at det var fyrverkeri oppi Åsbygden.
Og nå er det over.
Det vart itte slik dom hadde tenkt.»

Det er ikke alt som blir som man hadde tenkt her i verden, kanskje særlig ikke høytider som jul og nyttår, som ofte er tynget av store forventninger, egne eller andres. Men overgangen til et nytt år føles som om å få utlevert blanke ark og fargestifter til, for å fortsette med Prøysen, sånn at man kan begynne på nytt og rette opp det som var feil i året som gikk. «I all begynnelse bor tryllemakter som verner oss og hjelper oss å leve,» som Herman Hesse sier i Glassperlespillet. Forandring og nye begynnelser er alltid mulig her i verden.

Jeg ønsker alle lesere av denne bloggen godt nyttår.

Dataspill

Scene fra dataspillet SinkSub. Det kan gå ille med marinefartøyet ditt hvis du ikke får tatt ubåtene før de tar deg.


I Aftenposten i dag er det en artikkel om dataspill med overskriften «Voksne barn leker mest». Hver fjerde dataspiller er over 50 år. Glem 14-åringen på gutterommet. Gjennomsnittsspilleren er helt annerledes enn du tror.

En 36-årig dataspillende dame som blir intervjuet, sier: «Det er nok en myte at spill er lavkultur. Man hører stadig skrekkhistorier om fete, coladrikkende gutter som ikke klarer å reise seg fra spillstolen. De finnes sikkert, men er ikke representative for spillkonsumentene. Det er en middelklassemyte som stammer fra dem som ikke spiller selv. De flest jeg kjenner som spiller, har høy utdanning og et veldig reflektert forhold til dataspille som kulturbegrep.»

Tenk det. Dette både overrasker meg og overrasker meg ikke. Overrasker fordi jeg kanskje ikke er helt uberørt av denne myten selv, men overrasker meg samtidig ikke fordi jeg som forelder aldri har svelget denne myten helt fordi jeg i mitt aller nærmeste spillmiljø har observert nettopp det denne artikkelen sier; nemlig at dataspill er en like høyverdig og givende kulturell uttrykksform som andre kulturelle uttrykksformer. At det ikke tiltaler meg, er ikke grunn god nok for å fordømme det. Mange foreldre er altfor redde for kulturelle uttrykksformer som de selv ikke kjenner og frykter/fordømmer/setter begrensninger (med krangling og misstemning til følge) i stedet for selv, på en åpen og objektiv måte, å prøve å sette seg inn i hva det egentlig dreier seg om. Jeg elsker myteknusing, slik denne Aftenposten-artikkelen driver med. Artikkelen er foreløpig ikke lagt ut på nett.
Dataspill har aldri vært min greie, og det kan godt hende at det har noe med alder å gjøre. Det forbauser meg at hver fjerde dataspiller er over 50 år, altså i min egen aldersgruppe.
Dataspill har rett og slett aldri interessert meg, og jeg har heller ikke tid til å drive med det. Men av og til hender det at jeg tar meg et lite friminutt med noen ganske enkle spill, som det gode gamle kronespillet, som jeg tidligere har omtalt i bloggen, og som du finner HER.

Jeg er også svak for SinkSub, som du finner HER. Du kan laste ned en prøveversjon, men fullversjonen koster ikke stort og er mye morsommere.
For noen år siden spilte jeg også Supaplex, som du finner omtale av og lenke til nedlasting HER.

Alle disse spillene er det jeg tror man kaller arkadespill, altså ganske enkle «mekaniske» spill hvor man skal rydde opp i ting, unngå å få ting i hodet og lignende.

Bøker er som folk

Skriveboka er en sånn bok som man kan bla tilfeldig opp i og alltid finne noe av verdi. Det er i det hele tatt en bok som kan brukes på mange måter; som lærebok, oppslagsbok, inspirasjonsbok etc.

I dag bladde jeg litt på måfå og fant dette om å lese, myntet på skrivende mennesker (som alle andre påpeker også Merete Morken Andersen den viktige symbiosen mellom å lese og å skrive), men like relevant for alle som leser:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser
[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

En anmeldelse av Skriveboka finner du HER.

Hva innebærer det egentlig å oversette?

«En översättare arbetar utifrån en konkret text skriven av en annan person, och han eller hon har ett bestämt mål: att komma originalet, dvs. författarrösten, så nära som möjligt. För at nå dithän måste översättaren spela en dubbel roll. Han eller hon måste vara ödmjuk inför författarens text, och för att vara det krävs ibland att översättaren också är mycket djärv. Och för att vara djärv måste man utgå från sig själv. «Jag skall förmedla författarens röst, men för att göra det måste jag hämta den ur mig själv,» säger översättaren Ulla Roséen i en intervju.

Översättarnas arbete har beskrivits på många olika sätt. Else Lundgren, som har översatt ca åttio verk från engelska, bl.a. romaner av två nobelpristagare - William Golding och Nadine Gordimer - väljer en anspråkslös metafor; hon jämför sitt arbete med en stickning. Vad hon då i första hand tänker på är att det rör sig om ett arbete som man utan större åthävor kan avbryta och sedan ta upp igen. Men jämförelsen innebär också att det gäller att följa ett mönster, en instruktion som lämnats av originalförfattaren.

Caj Lundgren tilldelar sig själv större svängrum: han liknar sig vid en pianist som tolkar en notskrift. Det gäller altså att blåsa nytt liv i något som inte är fixerat i alla avseenden: nyanser, betoningar, temposkiftningar m.m. är något översättaren själv kan tillföra texten.

Lars Kleberg använder en bild han lånat från den tjeckiske forskaren Jiří Levý när han jämför översättarens arbete med skådespelarens. En like självständig hållning gentemot originalet demonstrerar Jan Stolpe, som säger sig helt enkelt vilja skriva en bok, en bok som visserligen redan föreligger på ett främmande språk, men som han nu föresätter sig att skriva på nytt på sitt eget språk. När originaltexten penetrerats grundligt, ur alla tänkbara aspekter, ger Jan Stolpe översättaren rådet: «Blunda ett ögonblick och tänk - skriv sedan din egen text.» Ett kanske ännu tydligare uttryck för uppfatningen att en översättelse är ett autonomt verk möter man hos Erik Lindegren när han i ett radioprogram 1957, «Om konsten att översätta», liknar en översättning vid «ett självständigt verk - ungefär som ett barn som kan påminna om både sina föräldrar men ändå är något eget och nytt.»

Fra Christina Gullin: Översättarens röst. Studentlitteratur 2002.

The Number One Bestseller that everyone is talking about

Jeg leser en bok som heter Eat Pray Love av Elizabeth Gilbert. Underittelen er «One Woman’s Search for Everything» - intet mindre. Boken er en bestselger over hele verden. Jeg fikk den av en god venninne, og jeg må innrømme at jeg lurte på om hun fleipet med meg da jeg pakket den opp. Det lignet mistenkelig på chick lit. Men hun hadde selv kjøpt den og lest den i USA i fjor, og mente at jeg ville finne mange formuleringer å glede meg over i den. Og det hadde hun ganske rett i. Nå leser jeg min daglige dose Elizabeth Gilbert, og kan anbefale denne boka til alle som vil ha en ikke for tung, men givende leseopplevelse. Jeg har allerede sitert fra den HER. Beretningen er i jeg-form og handler i all sin banalitet om følgende:

«Elizabeth is in her thirties, settled in a large house with a husband who wants to start a family. But she doesn’t want any of it. A bitter divorce and a rebound fling later, Elizabeth emerges battered yet determined to find what she’s been missing. So begins her quest. In Rome, she indulges herself and gains nearly two stone. In India, she finds enlightenment through scrubbing temple floors. Finally, in Bali, a toothless medicine man reveals a new path, leaving her ready to love again.»

Høres ikke dette fælt ut? Jo. Men livet er fullt av paradokser, og faktum er at Elizabeth Gibsons «search for everything» er både underholdende og lærerik. Det samme mente tydeligvis magasinet Elle, som omtalte den som «as funny as it is wise». Og New York Book Review sa: «Fuelled by a mix of intelligence, wit and colloquial exuberance that is close to irresistible.»

Det siste kan jeg underskrive på. Dette er en bok av den typen som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt på den. Elizabeth Gibson er inne på det meste, fra alle aspekter ved en slitsom skilsmisseprosess til lovprisning av italiensk is og pizza (I have always thought we only had two choices in our lives when it came to pizza crust - thin and crispy, or thick and doughy. How was I to have known there could be a crust in this world that was thin and doughy? Holy of holies!). I Italia tilbringer hun ellers mye tid med å lære seg italiensk, «the most seductively beautiful language in the world». Forholdet til David, som hun forelsket seg i etter skilmissen, er ikke av de enkleste: «Last spring David had offered this crazy solution to our woes, only half in jest: ’What if we acknowledged that we have a bad relationship, and we stuck it out, anyway? What if we admitted that we make each other nuts, we fight constantly and hardly ever have sex, but we can’t live without each other, so we deal with it? And then we could spend our lives together - in misery, but happy not to be apart.’»

Veldig amerikansk det hele, men for en gangs skyld - slik opplever i hvert fall jeg det - på en veldig sjarmerende måte. Gilbert skriver så det gnistrer, hun er ærlig og personlig, observant og reflekterende, og det er noe befriende upretensiøst og likefremt over det hele. En bok helt fri for intellektuelt pisspreik. En amerikansk kvinnelig journalist i tredveårene på oppdagelsesreise i eget følelsesliv og i verden - det kunne vært grusomt, men det er helt praktfullt.

Stort og smått

Alt er relativt, som det heter. Jeg har i mange år jobbet på en bærbar datamaskin fordi jeg ikke orker å ha en sånn diger, stasjonær sak som dominerer arbeidsmiljøet mitt. Den bærbare gir frihet, både til å bevege meg rundt i mitt eget hus og utenfor det.

Men til jul i år fikk jeg en enda mindre PC, som gjør meg enda friere. En mini-PC som er så liten at jeg kan putte den i en (litt stor) lomme, og som ikke krever egen veske når jeg skal ut og reise. Tastaturet er stort nok til at jeg kan jobbe på det, og maskinen har innebygd kamera og mikrofon. Er jeg ikke heldig?