"Pingvinifisering"

I Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv! Om biografi, som jeg leser litt til og fra, kom jeg over noe i går som jeg syntes var interessant. Han skriver om ulikheter innen biografiteori i forskjellige land, og nevner en forfatter ved navn Hermione Lee som etter Waltons mening har et spesifikt engelsk perspektiv (Lee, Hermione. 2005. Body Parts. Essays on Life-Writing. Chatto & Windus. London.) Med det mener han at det er et strukturelt trekk ved det engelske bokmarkedet som har farget Lees oppfatning av sjangeren per se. Og det er hans redegjørelse for dette engelske særtrekket som jeg syntes var interessant lesning:

«England har ein relativt stor bokmarknad, og det finst ein stor pingvinifisert middelklasse. Med dette meiner eg at det iallfall dei siste ca. sytti åra, sidan Penguin-bøkene tok til å kome ut i store opplag for lite pengar, har vore vanleg i store krinsar å skaffe seg kulturell kapital gjennom å lese. Ein kan til og med knyte dette opp til den tidlege ekspansjonen i England av et lesingsfremjande fenomen som pendling med tog og buss, som både byrja tidlegare og nådde eit større omfang enn i andre europeiske land, særlig i hovudstadsområdet, der reisene kunne være lange, altså i det «Metroland» som Julian Barnes har skrive om. Dei engelske mellomlaga skaffe seg altså kulturell kapital ved å lese, mens tyskarane gjekk på konsertar og franskmennene gjekk på kunstutstillingar, for å seie det svært skjematisk. Eitt resultat av dette er at den engelske bokmarknaden er mindre stratifisert enn t.d. den franske, samtidig som England har mangla ei sosialt koherent gruppe med grands intellectuels av den franske typen (jf. Debray 1979), lite talrike, men geografisk konsentrerte med felles bakgrunn, sterkt normativt sosialiserte, og diskuterande, ei gruppe som m.a.o. ligg godt til rette for sterke teoridanningar. Den engelske skriftkulturen har i mykje sterkare grad vore prega av ein middlebrow-kultur, og den sjangeren som framfor alle andre har fylt dette mellomromet mellom lågpannene og høgpannene, har vore biografien. Kjennskap til livet til ei rekkje sentrale aktørar i den felles skriftkulturen og i den politiske kulturen har vore eit absolutt danningskriterium i engelsk samfunnsliv, og dette fenomenet er på ingen måte slutt. Frå Jane Austen via George Orwell, Sylvia Plath og Ted Hughes, Jo Orton, til Alan Bennett og Alan Clark – namna er nokså vilkårleg valde og kunne supplerast i langdrag – er det ikkje nok, og kanskje ikkje eingong nødvendig, å kjenne skriftene til sentrale skriftkulturelle figurar, det viktigaste er å vete noko om dei, og til det har ein både biografiar, sjølvbiografiar, brevsamlingar og dagbøker i hopetal. Det er dette som gjer at Bennett kan seie at England er det landet der sladder er intellektualitetens akseptable ansikt, samtidig som han kanskje meir enn nokon annan nolevande skriftkulturell person i England har bidrege til det biografiske materialet om sin eigen person. Det er også denne biografiske tettleiken som gjer at England, iallfall England forstått som kulturell arena, har eit underleg preg av å vere både svært intimt og svært lite. Det kulturelle England er mykje mindre og meir kompakt enn det sosiale og geografiske England. Det har eit sterkt preg av innandørs, «our cosy little island», som Bennet kallar det.»

Haugdronninga

På kveldsturen i går kom jeg forbi noen småjenter som lekte i en snøhaug. En av dem kravlet seg til topps og forkynte: «Nå er jeg kongen på snøhaugen!»
Pussig, tenkte jeg, er ikke småjenter mer bevisste i våre dager? Ikke før hadde jeg tenkt tanken, så kom det selvkorrigerende fra toppen av haugen: «Eller dronning, kanskje.»
Ja visst, konstaterte jeg fornøyd idet jeg hastet forbi. Sånn skal det låte. Litt sent riktig nok, og litt nølende, men likevel.
Kanskje et eksempel på tankeoverføring? Eller et bevis på at verden tross alt går fremover (ifølge Fredrik Stabel har den ikke noe annet sted å gå).

(Tilfeldig illustrasjon fra nettet, utfra søkekriteriet "playing in snow". Ikke fordi jeg ikke er lei av vinteren, men det var moro å leke i snøen da man var liten ... Ake, lage snømann, snøhytte med fresende stearinlys om kvelden ... jo visst var det moro.)

Ord for dagen

"Om vi ikke alltid kjenner den rette tiden for en bok, så gjør merkelig nok ofte bøkene selv det."
Tehme Melck

PS Egentlig sa jeg dette i en kommentar til et innlegg på Flimre-bloggen, men ved nærmere ettertanke syntes jeg det var så godt sagt at det kunne være ord for dagen i dag. Det handler vel egentlig om det fenomenet jeg har vært inne på flere ganger før, at bøker "kommer til meg" uten at jeg har søkt dem eller hadde planer om å lese dem, det kan være bøker jeg har hatt stående i årevis eller overhodet ikke hørt om. Eller bøker jeg har lest før, og som vil bli lest igjen.

Snø

Parti fra gaten jeg bor i (mitt hus er ikke på bildet).


Det snør og det snør. Jeg begynner å bli seriøst lei av å bakse rundt med snøfreseren. Det virker som om vi har valget mellom pest eller kolera denne vinteren - snø eller kulde. Det vil si, noe valg har vi jo ikke, det er bare å ta det som kommer. Nå har jeg riktig nok, i motsetning til for eksempel Nils Kjær, en viss sans for de visuelle nytelsene både kulde og snø kan by på, men da jeg kom inn etter en liten morgenøkt med snøfreseren i dag, begynte jeg å fundere over hvilken litterær skildring av snø og vinter som har gjort størst inntrykk på meg. Svaret kom ganske raskt: Snø av Orhan Pamuk. Se bare her:

«I motsetning til gatene i en fraflyttet by, virket imidlertid ikke disse tomme gatene skremmende. I det oransje, blasse lyset fra gatelyktene og de gjenfrosne utstillingsvinduene stirret Ka fortryllet på de snødekte grenene til oleaster- og platantrærne, og det vakre gjenskinnet i isen som hang ned langs siden av lyktestolpene. Snøen dalte ned i en forheksende, nærmest høytidelig stillhet, og bortsett fra sine egne, nesten lydløse skritt og raske åndedrag, kunne han ikke høre noen ting. Ikke en eneste hund bjeffet. Det var som å ha nådd verdens ende, som om alt han kunne se, ja, hele skaperverket, lå der trollbundet av snøen som dalte ned.»

For å se hva jeg har skrevet om denne boken tidligere, trykk på temaet «Pamuk» under.

Hva er din yndlingsbok når det gjelder snø og vinter?

Dagen i dag

Her jeg noe forhold til dagen i dag, valentinsdagen? Egentlig ikke. Her i Norge er det vel bare enda en av disse høytidene som handelsstanden har importert for å øke omsetningen, men enhver kan jo gjøre det ut av dagen som man vil. Å vise at man setter pris på sin hjertes utkårede (hvis man har noen), er i seg selv en utmerket ting, men det bør vel helst skje litt hyppigere enn én dag i året? Hvis vi skal se litt seriøst på bakgrunnen for denne dagen, kan vi for eksempel ta en titt HER. Som så ofte står det nemlig en helgen bak.

Den store, lille forskjellen ...

Flere bloggere har i det siste omtalt romanen Mnem av Simon Stranger. Jeg ble så nysgjerrig på den at jeg lånte den på biblioteket. Da jeg kom hjem og kikket på den og så at den handlet om en konstruert by, tenkte jeg at herregud, er det ikke typisk for en mannlig forfatter å skape sitt eget univers, og er det så fryktelig interessant, er ikke det å lage byer noe de fleste av oss gjorde seg ferdig med i sandkassa? La meg straks si til Strangers forsvar at jeg ikke har lest boka hans. Kanskje gjør jeg ham blodig urett. 

Men det som slo meg, var om det virkelig er forskjell på hvordan kvinnelige og mannlige forfattere skriver, og også hvordan det skrives om dem. Jeg tok en liten titt i bokhylla, og kan godt innrømme at jeg lette bevisst etter sitater som underbygget min teori. Men da må jeg også tilføye at de var meget lette å finne.

Her er noen tilfeldige, eller ikke tilfeldige, sitater:

«’Mnem’ er en storslått og ambisiøs fortelling om hukommelse og glemsel, om en drøm som blir til et mareritt. Det sies at det ikke finnes grenser for hva en roman kan gjøre, og Simon Stranger tar dette utsagnet på alvor. I Mnem finnes fotografier, formler og tegneserier, essays, dikt og kortprosa. Resultatet er en bok uten sammenligning i norsk samtidslitteratur.»
Fra baksideteksten til Simon Strangers Mnem

«Jan Ove Knausgård debuterer med en roman så skarp, vakker og tragisk at leseren forstummes. I romanens psykologisk orientering skapes det assosiasjoner til mektige studier i menneskelivets irrasjonelle sider ført i pennen av størrelser som Dostojevskij og Hamsun.»
Jeanette Sky i Morgenbladet om Ute av verden 


«Thorvald Steen konstruerer som en anden Cees Noteboom, han formulerer sig med en hårdhed, som var det selveste Hemingway på en doven søndag – og oven i købet krydrer han sin fortælling med en bittersød humor, der ofte får leseren til at smile underfundig for sig selv.»
Fra Politikens anmeldelse av Thorvald Steens Don Carlos eller Giovanno

«Et stort, charmerende og vidunderligt generøst brag af en bog, hvor Saabye Christensen forløser hele sit potensiale som fortæller [...] Det er norsk slapstick forlenet med stor Hamsunsk indtryksømhed og en fortællerglede, der er sjælden, rig og givende.»
Henrik Wivel om Halvbroren i Weekendavisen 

«Ut og stjæle hester er helt fra tittelen av en juvel av en bok, varm, underfundig, sjarmerende, jordnær og realistisk, over et tragisk og dypt alvorlig tema [...] Dette er en stor prestasjon.»
Knut Faldbakken i VG

«Latours katalog av Nikolaj Frobenius er på mange måter en fabelaktig fortelling. Den har store overdrivelser, men likevel er ingenting overlatt til tilfeldighetene [...] et ambisiøst prosjekt, som Frobenius fullfører med presis stil.»
Cecilie Lund i Klassekampen


«Det er en helg i juli, i en vanlig norsk by. Noen reiser sin vei. Noen kommer. Noen forandres. Noen prøver å gjøre godt. Det handler om lidenskap og død, arbeid og flukt, fyll og forsoning, fortvilelse og omtanke, ønskedrømmer og sammenbrudd, sjalusi og tillit, makt og ydmykhet, overbevisning og benektelse, overgrep og kjærlighet, sykdom og lykke. Det handler om alt det som livet kan utsette oss mennesker for. En helg i juli, eller når som helst.»
Fra baksideteksten til Trude Marstein: Gjøre godt


«kallet – romanen undersøker hva en roman er, hva det vil si å skrive, hva det vil si å våkne og reise seg til en ny dag. Den spør hva det er å ville noe, i sitt eget liv og i forholdet til de andre. Hvem og hva er det som bestemmer?
Kallet-romanen er en roman om kunst, liv og erkjennelse. På en åpen måte undersøker den muligheter for bevegelse og forandring.»
Fra baksideteksten til Hanne Ørstavik: kallet - romanen

«Hjulskift er kjærlighetshistorien om bilselger Truls og litteraturprofessor Louise. Et møte mellom to som er fanget i hver sin kultur, intelligent og humoristisk fortalt.»
Fra baksideteksten til Vigdis Hjorth: Hjulskift

«Vigdis Hjorth berører et spesielt tema, den uansvarlige mor. Vi har møtt det før, men ikke slik, ikke så nyansert, varmt og forståelsesfullt som her.»
Tonje Tveite i Dagbladet (om Hjulskift)

«Tilnærmingar er en av de beste ’innside’-fortellinger om et barns følelsesliv jeg noensinne kan huske å ha lest.»
Torunn Borge i Dagsavisen, i en omtale av Gunnhild Øyehaugs Knutar

«Før du sovner er en oppfinnsom, spirituell og skarpt humoristisk roman, en innstendig fortelling om en ung kvinne som langsomt lærer seg å snakke sant.»
Fra baksideteksten til Linn Ullmann: Før du sovner


Gutta bygger byer og konstruerer, de sammenlignes med Hamsun, Hemingway og Dostojevskij, de utfører «store prestasjoner», «mektige studier», «ambisiøse prosjekter» og «forløser hele sitt potensial som forteller». Prøver de fortsatt å imponere jentene, sånn som i puberteten?

Og jentene, de sitter pent ved pulten og gjør oppgavene sine. De utforsker det nære, menneskene rundt seg, familierelasjoner, de er «nyanserte», «varme» og «forståelsesfulle». I motsetning til gutta sammenlignes de aldri med kjente litterære storheter. 

Mitt materiale er sparsomt, og jeg utgir ikke dette for å være noen vitenskapelig undersøkelse. Jeg påstår heller ikke at det ikke er forskjell på menn og kvinner, for det er det selvfølgelig. Og kanskje er det bare så enkelt som at de naturgitte forskjellene viser seg i litteraturen de skaper? Men det er vel kanskje også en del kulturbetingede forskjeller ute og går, her som på andre områder?

Et annet, og etter min mening like interessant aspekt, er hvordan menn og kvinners litteratur omtales. Hvorfor betegnes for eksempel ikke Marsteins bok som et «ambisiøst prosjekt» med sitt persongalleri på 118 individer? Kanskje det har vært gjort, hva vet jeg. Men det kan virke på meg som om gutta, akkurat som på skolen, har lettere for å gjøre seg bemerket. Kanskje noen har forsket på dette, jeg kan umulig være den første og eneste som har festet seg ved disse problemstillingene. Jeg synes bare det er litt interessant. 

Hukommelsens irrganger (2)

I innlegget «Hukommelsens irrganger» (fire innlegg nedenfor) omtalte jeg Bernhard Schlinks roman Høytleseren (Der Vorleser), som nå er filmatisert, og som jeg hadde glemt at jeg hadde lest, inntil en omtale av filmen i Aftenposten allerede dagen etter satte hukommelsen på gli. Og når hukommelsen først hadde kommet på gli, husket jeg denne boken som en stor leseopplevelse. Jo da, jeg er klar over at mange vil se en selvmotsigelse her, men dem om det. Jeg fastholder uansett at den var en stor leseopplevelse da jeg leste den for over ti år siden. Det gjelder imidlertid tydeligvis ikke for alle, så jeg dro på biblioteket i dag for å ta et gjensyn med den. Vel tilbake ved skrivebordet slår jeg opp på en tilfeldig side og leser følgende:

«Hvorfor blir jeg så trist når jeg tenker tilbake på denne tiden? Er det lengselen etter tapt lykke – og lykkelig var jeg i de følgende uker, da jeg virkelig arbeidet som en gal og stod til eksamen, og vi elsket med hverandre som om ingenting annet betød noe her på jorden. Er det kunnskapen om det som kom etterpå, og at det bare var noe som allerede var der, som siden kom frem i lyset?

Hvorfor? Hvorfor slår det som var vakkert for oss, sprekker fordi det gjemte avskyelige sannheter? Hvorfor forbitres erindringen om lykkelige år sammen, når det viser seg at den andre i alle disse årene hadde en elsker? Fordi man ikke kan være lykkelig i en slik situasjon? Men man var jo lykkelig! Mange ganger er en smertefull slutt allerede nok til at erindringen blir utro mot lykken. Fordi lykke kun er ekte når den varer i all evighet? Fordi bare det kan ende i smerte som allerede i utgangspunktet har vært smertefull, skjønt ubevisst og uerkjent? Men hva er en ubevisst og uerkjent smerte?»

(Oversatt av Torodd Lien)

Er ikke dette vakkert? Er ikke dette god litteratur? (Og bekrefter ikke dette min litterære hovedteori om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet?) Jo.

Lokk for skrivere

Kom oooooordaaaaa!
Kom oooooordaaaaa!
Hoi! Kom nå da, orda!
Så skal vi skrive litt
i dag også!

(Man kan eventuelt spille et av Griegs lyriske stykker før og etter for stemningens skyld, men det er ikke påkrevet.)

"Litterært avfall"

«Berre éin ting overlever, skriv Løland. Berre ein einaste ting: Kunsten! Kunsten. Når han er stor nok, frigjer kunsten seg frå tida si, frå fortida og framtida, og strekkjer seg over dei stengsla menneska i all sin avgrensa natur og levealder stangar mot. Eit målarstykke, ein melodi, nokre rimande linjer eller ei ekstraordinær handling, ein flik av kvardagen lausriven frå den same kvardagen og omgjord til noko flott. Noko magisk, det er kunst. Verken meir eller mindre. Løland er kunst. Øvre Richter Frich og De knyttede næver, derimot, er ikkje berre trivialia, det er avfall. Rett og slett litterær skit og lort frå folk med avgrensa sjelsliv og tru på overmennesket. Og denne Øvre sjølv er ikkje noko anna enn ein ærendsgut for styresmakter med store og farlege ambisjonar. Og kva slags namn er det eigentleg? Ikkje eit skikkeleg namn i det heile. Eit forfina austlandsnamn er det, eller bergensk, eller kor i hoen det måtte kome frå? Same det, for med så flust av konsonantar hive inn mellom vokalane kan det berre stamme frå éin stad. Tyskland, sjølvaste keisarriket. Namnet er herma så godt ein har fått det til etter tyske stavemåtar. Og kva trur de dei skreiv i Stavanger Aftenblad om denne Frich ein gong i fjor sommar. Jo, at han skreiv om ein Jonas Fjeld, som var sjølvaste erketypen på det dei norske raseforskarane hadde sagt var den reine nordiske rasen: høgreist, blond og høgpanna, med eit friskt og tiltalande ytre, eit ope og humørfylt sinn, eit sylande skarpt intellekt og ikkje lite godt utstyrt nedantil. Denne ekte skandinaven, Jonas Fjeld, var helten i Frichs kriminalromanar, og dei kriminelle var lågpanna, mørke, korte, krokete, tause og tungsindige, og kunne dei velje, dreiv dei for seg sjølv gjennom dei mørkaste bakgatene, framande som dei var med både skikk og bruk og folk. Kort sagt, dei som stod for dei ureine innslaga i den nordiske rasen, eit slags ugras som heldt ut trass i både statleg og privat luking. Men det kunne berre vere snakk om tid. For dei lågpanna hadde beviseleg lågare intelligens enn dei høgpanna. Derfor var Jonas Fjeld lege, mens bandittane ikkje eingong hadde kome seg gjennom omgangsskulen.»

Frå Edmund Austigard: Krinsereglane, roman Samlaget 2005.

Meir om Frich HER.

For anledning har eg avfotografert det eg sjølv har av Øvre Richter Frich (eg har også Christopher Hals Gylseth sin biografi, ... selv selv til det ytterste. Øvre Richter Frich og hans forfatterskap, Cappelen 1997). Eg vil tru at lesinga av Frich sine bøker utgjer eit nærmast rituelt stadium i alle lesande gutars liv, i generasjon etter generasjon, det er bøker ein les i slukealderen, utan tanke på kor politisk ukorrekt det er, for slikt har ein enno knapt høyrt om på det stadiet og er lukkeleg fri frå å måtte take standpunkt til, det er berre spennande, ganske enkelt. Det blir i alle fall ordna opp i tinga; dei snille og sterke grip inn, og dei slemme får den lagnaden dei fortener.

Torgrim Eggen-nytt

Kulturdelen av Aftenposten melder i dag at Torgrim Eggen "pusser opp" sin roman Gjeld, som foregår i 1991 og handler om den økonomiske nedturen etter den såkalte jappetiden på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene. Årsaken er at boken skal ut på nytt igjen (i april) på grunn av dagens finanskrise. Han endrer ikke på handlingen - den skal fortsatt foregå i 1991, men han "pusser den opp slik man pusser opp båter om våren" fordi noe ikke har tålt tidens tann, som han sier. Dessuten skriver han et nytt etterord.

Og til høsten kommer han trolig med en helt ny roman.

Hukommelsens irrganger

I Dipsolitteratens siste quiz (HER) var jeg helt utenfor. Og jeg som trodde jeg hadde litt oversikt i hvert fall. Etter en del nokså hodeløs gjettevirksomhet måtte jeg bare gi opp. Jeg skal ikke påstå at det ødela kvelden for meg, og at jeg gikk til sengs i formørket sinnstilstand, men noe bortimot.

Boken det dreide seg om, viste det seg, var Høytleseren av Bernhard Schlink. Som sagt fullstendig ukjent for meg, bortsett fra at jeg hadde registrert at det var en bok som het det, formodentlig fra bokklubbbrosjyrer og lignende.

Helt ubegripelig, den burde tydeligvis være kjent nok - se bare hva Wikipedia skriver: «In 1995 he published The Reader (Der Vorleser), a partly autobiographical novel about a teenager who has an affair with a woman in her thirties who suddenly vanishes but whom he meets again as a law student when visiting a trial about war crimes. The book became a bestseller both in Germany and the United States and was translated into 39 languages. It was the first German book to reach the number one position in the New York Times bestseller list. In 1997 it won the Hans Fallada Prize, an Italian literary award, and the Prix Laure Bataillon for works translated into French. In 1999 it was awarded the "WELT - Literaturpreis" of the newspaper Die Welt.» (Hele Wikipedia-artikkelen om Schlink finnes HER.)

Og denne boken hadde jeg altså ikke peiling på. Eller? For hva skuer mitt øye på førstesiden av Kulturdelen da jeg åpner Aftenposten neste morgen, om ikke annet enn bilde fra og omtale av filmatiseringen av boken, med Kate Winslet i den kvinnelige hovedrollen. Jeg hadde ikke hørt om filmen før heller, må jeg åpent innrømme.
Men - billedteksten åpnet hukommelsen da jeg så at det dreide seg om en ung manns forhold til en eldre kvinne. Han er 15, hun 36 da de treffer hverandre før krigen. De har et forhold, men forbindelsen opphører. Som jusstudent etter krigen møter han henne igjen som anklaget i en krigsforbrytersak. Visst har jeg lest denne boken! Det må ha vært da den kom på norsk i 1997. Jeg husker den til og med som en stor leseopplevelse, selv om utsnittet som var gjengitt i quizen, var borte fra hukommelsen og sa meg ingenting. Men nå skal boken anskaffes og leses igjen.