Om å være oversetter

I DETTE intervjuet synes jeg den danske forfatteren, oversetteren og translatøren Thomas Harder på en utmerket måte sier noe om hvordan det er å være oversetter og hva det vil si å oversette. Jeg hadde gleden av å ha Thomas Harder som lærer på et oversetterkurs på Copenhagen Business School for tre år siden.

Foredrag om Herta Müller

For dem det måtte interessere:

Tirsdag 17. nov. kl 14.15 - 15.45 holder statsstipendiat dr. Helgard Marhrdt foredrag om nobelprisvinner Herta Müller i Georg Sverdrups hus (UB), undervisningsrom 3 på Blindern.
Foredraget er åpent for alle og holdes på norsk.
Det blir anledning til spørsmål og diskusjon etterpå.

Og siden vi likevel snakker om Müller, og det vitterlig er annen uke i november og utrolig grått og trist når jeg kikker ut vinduet, må jeg sitere denne lille passasjen som leste av henne i går:

"Frakker går forbi, istedenfor mennesker er november i disse frakkene. I sin annen uke er den så tungsindig og gammel at kvelden kommer alt om morgenen."
Fra Reven var alt dengang jeger, oversatt av Kjell Olaf Jensen

Reiselektyre

Jeg skal snart ut og reise litt, og når jeg skal ut og reise, vil jeg gjerne ha med meg en helt ny bok som jeg gleder meg til å lese. Denne gangen passet det sånn at jeg akkurat blir ferdig med Herta Müller før jeg skal dra, men hva skulle jeg ta med meg? På morgenturen i dag tenkte jeg at jeg fikk ta en titt på hva jeg har liggende (eller stående) og se om det kom noen bok til meg. Men da jeg kom hjem, hadde det allerede kommet to bøker til meg med dagens post. Den ene var Ramstein Pensionat av søstrene Sigrid Sørumgård Botheim og Guri Sørumgård Botheim, tidligere omtalt i DETTE innlegget. Akkurat rette boka å ta med seg. Det er Samlaget som har vært så vennlig å sende meg den.
Fra Amazon hadde jeg fått den bestilte The Book of Dead Philosophers - "marvelous and funny anecdotes about the death of 190 philosophers", "thought-provoking but also highly entertaining" og "worthy the prose writing of Woody Allen" ifølge anmeldere.
Dermed skulle jeg være vel utstyrt med lesestoff for turen.

Aschehougs forfatterskole

Hører du til dem som forgjeves har sett etter årets opptaksprøve til Aschehougs forfatterskole? Grunnen er, ifølge Aschehougs nettside: "Forlaget gjør ikke noe nytt opptak til Forfatterskolen i 2010. For å kunne konsentrere oss om å gi god oppfølging til de forfatterne som allerede har gjennomført Forfatterskolen, har forlaget bestemt å ta en pause med Forfatterskolen. Etter all sannsynlighet starter vi opp igjen i 2011. Opptaksprøven vil bli utlyst på forlagets nettsider i november 2010."

Jeg har for øvrig tipset Klassekampens bokmagasin om denne saken, så kanskje kommer det noe der.

Nøkkeltull

Når du kommer hjem fra IKEA og skal sette sammen det du har kjøpt, så bruker du en umbrakonøkkel, ikke sant? Men det heter unbrakonøkkel. Norske ordbøker og leksika har ikke giddet å befatte seg med dette ordet, til tross for at det er en uunnværlig gjenstand for moderne mennesker. Men de vet kanskje ikke hvordan det skrives - det vet visstnok ikke IKEA heller. Men Wikipedia vet beskjed.

KORREKSJON: Som en av kommentatorene påpeker, finnes ordet "unbrakonøkkel" i bokmålsordboka, riktig skrevet som seg hør og bør. Her er det visst jeg som ikke har søkt ordentlig. Men i Store Norske Leksikon kan jeg fortsatt ikke finne det.
Apropos søking er det ganske bemerkelsesverdig at Google-søk på "umbrakonøkkel" ga 3140 treff på norske sider, mens tilsvarende søk på "unbrakonøkkel" ga 1990 treff. Det sier jo litt om hvor utbredt denne misforståelsen er.

Se også DETTE innlegget om håndtverk/håndverk.

Lesing i influensaens tid

Kom nettopp over DENNE artikkelen på det utmerkede nettstedet www.forskning.no.

Lesemessige utfordringer

Som leser opplever at de fleste forfattere befinner seg i samme språklige virkelighet som jeg selv. De har riktig nok sin egen stil og sin egen tone - mer eller mindre markant - men deres språk og mitt er tross alt det samme. Noen forfattere går imidlertid ut over dette og lager sitt eget språk, et kunstspråk. Jeg holdt nesten på å si kunstig språk, og det er jo på sett og vis også riktig. Et kunstspråk er helt annerledes enn det språket vi kjenner. Kunstspråk kan provosere og irritere, og/eller det kan imponere og fascinere. Men det kan være nærmest ugjennomtrengelig og stille store krav til leseren. En ting er at vi ikke kan lese det på den vanlige «flytende» måten vi er vant til, men tvinges til å stoppe opp og se nøye på hvert enkelt ord eller hver enkelt setning. Kanskje spør vi oss selv: Hva står det egentlig? Går det an å skrive sånn? Spørsmål vi ikke trenger å stille hvis forfatteren skriver i det jeg kaller normalt språk. Det første eksempelet som faller meg inn når det gjelder kunstspråk, er Hanne Ørstavik. De fleste opplever sikkert i likhet med meg at språket hennes er temmelig spesielt. I den siste boken hennes, 48 Rue Defacqz, synes jeg det er mer spesielt og ugjennomtrengelig enn noen gang. Det er nesten som om det går i oppløsning.

Hanne Ørstavik omtales som en av Nordens største forfattere, og det er jeg enig i. Jeg beundrer henne enormt. Herta Müller må selvfølgelig også karakteriseres som en stor forfatter med sin nobelstatus, men hadde naturligvis et stort navn før dette. Litt av den samme opplevelsen som jeg har med Ørstaviks språk har jeg med Müllers. Jeg bestemte meg for å lese en bok av henne fordi jeg ville ha lest en bok av årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte tilfeldig Reven var alt dengang jeger.
En nettbokhandel omtaler denne boken slik:

«Det er på høy tid at også norske lesere blir klar over hvilken dikterisk kraft Herta Müller rår over.»
Karsten Alnæs, Dagbladet
Reven var alt dengang jeger foregår i en liten industriby ved Donau de siste månedene før Ceusescus fall og diktaturets sammenbrudd. Byen svøpt i gul røyk fra fabrikken, poplene som dolker mot himmelen, spøkelsesaktig strøm av mennesker over bybroen og langs alleen. Undertrykte og maktens håndlangere side om side. Ut av angstens flimrende bilder trer hovedpersonen frem, får historie, kontur, og handler. Det er lærerinnen Adina, venninnen Clara og hennes kjæreste, Pavel, som er Securitate-offiser. En dag hun kommer hjem fra jobb, snubler Adina i reveskinnet i entreen, halen er kuttet av helt inne ved roten. Et fint, nesten usynlig snitt. Neste dag er det høyre forpote, dagen etter venstre. Så forstår Adina at det er Den hemmelige Tjenesten som driver sitt spill.Forfatteren flyktet fra Rumenia og Ceusescus regime i 1987, og regnes som en av de tyskspråklige største forfattere av yngre generasjon. Poetisk og suggererende.

Hva menes egentlig med «poetisk og suggererende»? Her et lite utdrag, der Clara snakker med Pavel om venninnen Adina.

«Kjøleskapet begynner å summe, det er strøm igjen. Clara lukter på papiret, hun slår på lyset, hun åpner kaffepakken. Fingrene hennes knirker, hun holder en kaffebønne på føflekken hans, kommer du fra arbeidet, spør hun, kaffekvernen skjærer av stemmen hennes. Flammen slikker rundt kjelen, vannet slår blemmer. Hun lar tre skjeer kaffe falle i vannet, hun gjør ikke skjeen våt. Hun klimprer med skaftet på skjeen mot komfyren, ville du kunne gjøre Adina noe, spør hun. Kaffen hever seg, hun fisker skum med skjeen, hva mener du, spør han, hun lar skummet renne av i de to tomme koppene, hva mener du, spør han, skummet ligger så lyst som sand i skjeen. Ville du kunne forgifte Adina, spør hun og løftet kjelen av ilden.
En sort kaffetråd renner ned i skummet. Nei, sier han, skummet stiger til hanken på koppene, for hun er venninnen min, sier Clara. Han bærer koppene bort til bordet, buksebena flagrer foran vinduet der ute i vinden, derfor også, sier han og holder en sukkerbit i hånden, hva vil hun, hun vet ikke hvor hun lever, sier han, hun vil ikke noe i det hele tatt, hun snakker i sinne. Sukkerbiten dukker under og river skummet på koppen i stykker.»
Oversatt av Kjell Olaf Jensen.

Jeg har lest godt over halvparten av boken, men det er som om jeg ikke klarer å trenge inn i den, ikke få den under huden. Jeg måtte slite med den siste boken til Ørstavik også, og jeg føler at jeg sliter litt med Herta Müller. Det trenger ikke være hennes skyld, det kan være jeg som ikke er åpen nok. Kanskje det tar seg inn mot slutten av boka, kanskje Müller krever tid. Jeg har uansett fått lyst til å lese enda en bok av henne.

Knausgårds prosjekt

I forbindelse med DETTE innlegget var det en kommentator som så frem til å høre min mening om første bok i Knausgårds nye og store prosjekt Min kamp. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke har lest den, sitatet i innlegget fant jeg i en annen blogg og gjenga det fordi jeg syntes det var interessant sammen med utdraget fra Ørstaviks siste bok (som jeg har lest).

Min første tanke da jeg leste om Knausgårds Min kamp, var at er det ikke typisk mannlig forfatter å bryske seg med et sånt kjempeprosjekt. Mannlige forfattere skal liksom være så tøffe, de skal være helter. Det var jeg litt inne på i DETTE innlegget. Men om jeg ikke har lest Knausgårds siste, så har jeg lest OM prosjektet og gjennom omtalen fått mer og mer sans for det. Dristig og spesielt må man vel i hvert fall kunne kalle det, enten man nå mener det positivt eller negativt. Bare å rappe denne tittelen og gjøre den til sin, er flott gjort, synes jeg.

HER kan du lese forfatteren og oversetteren Stian M. Landgaards innlegg på sin blogg om Min Kamp.

Turrapport

Hva er vel bedre enn å komme seg tidlig ut i skogen en regntung novembermorgen? Spørsmålet rommer ikke det minste ironi, men en realitet for en hard-core gåer som meg. Egentlig hadde vi (dvs. bikkja og jeg) tenkt oss til femhundremeterstoppen i dag (Vealøs), men der skulle det være et eller annet slags løp, så vi valgte et annet terreng i stedet hvor vi ikke har vært siden sist vinter, et nydelig kultur- og skogslandskap. En ås er det der også, men den er ikke mer enn litt over tre hundre meter. Men bratt, sånn som vi liker det. Men først går vi på en sti over gamle beitemarker og setervoller. Det gamle sommerfjøset på bildet er så vakkert, synes jeg. Klassisk enkel, funsjonell arkitektur. Det har selvfølgelig ikke vært brukt på mange år og står nå nærmest til nedfalls. Synd. (Hull i taket, som man ser. Da går forfallet fort.)





Jeg var forberedt på å gå i regn i dag. Det var imidlertid oppholds, men grått og fuktig. Det gir en praktfull senhøstsymfoni av dufter og farger. Det er svært fuktig på bakken også nå, og veien opp til åsen var rene bekkefaret. Eller gjørmefaret, rettere sagt, som det fremgår av bildet. Videre oppover i bratthengene var det så sleipt at det var vanskelig å holde seg på beina.








Og sånn så jeg ut på beina da jeg kom hjem. Bukser: Bergans Breheimen II (nylig innkjøpt for vintersesongen). Støvler: Forsvarets marsjstøvel M77. Støvelen er ikke vanntett, men det gjør ikke noe å bli våt på beina så lenge man går intensivt. Da holder man varmen uansett. Disse støvlene kan brukes hele året, bortsett fra i den mest intense sommervarmen. Da blir det dårlig lukt i dem, og det vil man ikke ha. Temperaturen reguleres med såler og sokker. Denne støvelen gir et kjempegodt grep på underlaget, er relativt lett og veldig god å gå med. En enkel lærstøvel, ikke noe Gore-Tex her. Dermed ikke vanntett, men til gjengjeld lagd for å tørkes hardt og brutalt ved en feltovn eller annen varmekilde. (Denne støvelen egner seg jo godt til gatebruk/street style også, jeg ser en del unge mennesker som går med den. Tror forresten Dr. Martens (og sikkert flere andre) har en modell som er svært lik.) (Dette avsnittet skulle jeg nesten hatt på motebloggen min, som finnes HER, men som jeg ikke klarer helt å komme i gang med fordi jeg ikke finner den rette formen. Men det kommer vel.)

Litterære kuriositeter

Når jeg pålegger meg selv kjøpestopp på bøker, er det først og fremst rettet mot impulskjøpene fra Amazon. I et par måneder nå har det faktisk fungert i praksis. Min passivitet som kunde går imidlertid ikke upåaktet hen, så jeg overdynges med mailer fra Amazon i England, Frankrike og Tyskland for å få meg på banen igjen. I dag ga jeg etter for første gang på lenge. Curiosities of Literature: A Book-lover's Anthology of Literary Erudition klarte jeg ikke å stå for, nysgjerrig av natur som jeg er. Se bare på denne omtalen:

How much heavier was Thackeray's brain than Walt Whitman's? Which novels do American soldiers read? When did cigarettes start making an appearance in English literature? And, while we're about it, who wrote the first Western, is there any link between asthma and literary genius, and what really happened on Dorothea's wedding night in Middlemarch? In "Curiosities of Literature", John Sutherland contemplates the full import of questions such as these, and attempts a few answers in a series of essays that are both witty and eclectic. His approach is also unashamedly discursive. An account of the fast-working Mickey Spillane, for example, leads to a consideration of the substances, both legal and illegal, that authors have employed to boost their creative energies. There is an essay on good and bad handwriting that points out in passing that Thackeray could write the Lord's Prayer on the back of a stamp. As for Mary Shelley, a brief recital of the circumstances in which she wrote Frankenstein stops off to consider what impact the miserable summer weather of 1816 had on the future path of English literature. Of course, it is debatable whether knowledge of these arcane topics adds to the wisdom of nations, but it does highlight the random pleasures to be found in reading literature and reading about it. As John Sutherland rightly asks, 'Why else read?'

Førjulssalg hos Gyldendal

Mer info HER.