30. august 2008

Ti bud om litteratur









Med Klassekampen i dag fulgte en reklame for Epp - Bokklubben for ny litteratur. "Bli med i en helt NY bokklubb som tar litteratur på alvor!" Ikke noe dårlig formål for en bokklubb, må jeg si. Bokklubben Epp (etter Axel Jensens roman med samme navn) skal tilby det beste som utgis av norsk og internasjonal litteratur - uavhengig av forfatterens tidligere salgstall. Jeg vet ikke helt, jeg vurderer saken. Om jeg skal melde meg inn, altså. Jeg er ikke veldig glad i bokklubber; dette å skulle huske å avbestille og alt det der. Derimot fikk jeg kanskje litt sans for bokklubben Epps ti bud:

Du skal lese forfattere som har noe på hjertet.

Du skal bli overrasket av bøker.

Du skal holde leselyset hellig.

Du skal ikke begjære din nestes bøker, men finne dine egne.

Du skal være kompromissløs i bokvalget.

Du skal lese bøker i alle sjangere (med mindre dine sjangerfordommer viser seg å stemme).

Du skal elske og hate litteratur.

Du skal hedre din mors og din fars bokhylle - eller kaste den på dynga.

Du skal aldri bruke adjektiver om bøker uten å mene det (med mindre det er et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk).

Du skal ikke bryte medlemskapet.


PS Da jeg skrev av disse budene, skrev jeg først "leselyst" i det tredje budet: "Du skal holde leselyst hellig." Men det står faktisk "leselyset". Jeg ville heller hatt: "Du skal holde leselysten hellig." Og det siste budet, om at man ikke skal bryte medlemskapet, er litt på kanten. Det handler ikke om litteratur, men om salg.

PPS Illustrasjonen har ikke noe med innholdet i innlegget å gjøre, bortsett fra at jeg satt ved dette hagebordet da jeg leste Klassekampen, og så syntes jeg det ble et fint lite stilleben med det nedfalne eplet og tekoppen.

28. august 2008

Brevskrivende kvinner









Jeg har tidligere omtalt et par bøker av Stefan Bollmann (trykk på kategorien «Stefan Bollmann» under dette innlegget). Nylig fikk jeg en mail fra amazon.de angående den nyeste boken hans, som du kan lese om HER. Hvor interessert jeg egentlig er i en tysk bok om kvinners brevskriving gjennom fem hundre år, kan diskuteres, men Bollmanns bøker er så vakre, så vakre, og når jeg har to bøker av ham fra før, så slår samlerinstinktet til.

Store og små bøker













En del moderne bøker har det med å være ganske omfangsrike, og da tenker jeg ikke bare på det nyeste nye fra USA til enhver tid; oppblåste bestselgere av genierklærte forfatterspirer som nettopp har lagt et universitetskurs i creative writing bak seg.

Nå var jeg kanskje litt stygg, men hør hva Sigurd Hoel sier:

«Når Njåls saga klarte seg med 250 sider, fantes det ingen grunn til at en moderne roman skulle være tykkere. Hamsuns Pan forteller også en del på sine 100 sider, og Johannes V. Jensens Kongens Fald får plass til ganske meget på sine 250.
Det som er riktig i denne iakttagelsen, er at nesten alle bøker med fordel kunne vært forkortet. Det gjelder til og med for slike forfattere som Tolstoi og Dostojevski. Og i det hele kan det vel sies at jo tykkere en bok er, desto mer vås blir det plass til mellom permene.»

Sigurd Hoel i forordet til Samlede romaner og fortellinger (1950), her hentet fra Ettertanker. Etterlatte essays og artikler i utvalg ved Leif Longum, Fakkelbok, Gyldendal 1980.

26. august 2008

Det lille røde huset i skogen




Det lille røde huset i skogen sett på avstand.


Jeg har vært i det lille røde huset i skogen et par dager for å gjøre ferdig en oversettelse. Hvorfor jobber jeg så bra her? På grunn av roen, selvfølgelig, og fordi det er så lite som forstyrrer konsentrasjonen. Ikke minst: Jeg har ikke internett der. Internett er en stor tidstyv, det har sikkert mange erfart.

24. august 2008

Ord for dagen









«I think sometimes that I’m angry with my library because I know that I can’t reread it all.»

Larry McMurtry: Books. A memoir.

På samme planet (les: fest)?

Ifølge DETTE innlegget hos fr.martinsen var hun også på Gyldendals høstfest. Innlegget handler om hva hun så der, og når det gjelder de mannlige festdeltagerne, var det dette:

«Jeg så bare Simen Hagerup med et annet kjønnsuttrykk blant mennene, med så avslappet gyngende gange at jeg tenker han er født med masaisko på. Ellers ser mennene ut sånn som menn stort sett ser ut, varianter av en nøytral jakke-og-bukse-uniform, som jo egentlig ikke er nøytral kles-samlet sett, vi har bare blitt vant til å tenke sånn om den.

De mennene..
som ikke så avslappede ut (Bård Torgersen),
som ikke så alminnelig lukkede ut, som ikke så åpne og glade ut (Knut Faldbakken), dvs. de som det var noe påfallende med etter mitt blikk, de satset på makt-looket: de så utsøkt arrogante ut, stive kjever, rak rygg, bredbente, sentralt plassert i mengden, de som finner det naturlig at de står plassert i midten i et litt åpent område og at man ser på dem.»

Når det gjaldt kvinnene, så fr.martinsen dette:

«Jeg så på kvinner og menn og hvordan vi kler på oss og hvordan vi prioriterer hva vi satser på av det vi har i banken.
Kvinner satser på sex,
Det ser stadig ikke ut som kvinner tror at hjernen er nok,
at fellesmenneskelige egenskaper er nok.
Eller at sexappeal er noe som kan smøres tynt på til hverdags og så kjøres opp i volum i øyeblikk av betydning.

Så mange kvinner går rundt med gullbelter og røykebrune pupper som velter ut, med synlige stringtruser, med hysteriske smil, med stadig skottende blikk mot den mannen de snakker med, eller sidemannen, alle disse bekreftende kommunikasjonstegnene som mange kvinner må gi absolutt hele tiden:
jeg hører hva du sier,
jeg liker det,
jeg liker deg.»

Av og til lurer jeg på om jeg befinner meg på samme planet som andre mennesker. Dette er et slikt tilfelle. La meg først bare klargjøre at jeg ikke kjenner fr.martinsens bakgrunn for å delta på denne festen. Min er som forfatter og oversetter. Gyldendal-sammenkomstene, høstfesten inkludert, er kjærkomne anledninger til å treffe redaktører og kolleger og andre; en blanding av faglig og sosial sammenkomst.
Det som undrer meg her, er at to mennesker kan se så forskjellige ting. Mennene så ifølge fr.martinsen ut som menn stort sett ser ut, med varianter av jakke-bukse-uniform. Og det er tydeligvis negativt. Min oppfatning er at mennene i dette tilfellet utgjorde en lite uniform forsamling. Sett med mitt blikk var det utrolig mange flere nyanser enn fr.martinsen oppfattet.

Enda mer nedlatende og unyansert er hun overfor sitt eget kjønn: Kvinner spiller på sex. «Så mange kvinner går rundt med gullbelter og røykebrune pupper som velter ut, med synlige stringtruser, med hysteriske smil.»

Det jeg så, var kvinner som hadde pyntet seg til fest på høyst normalt vis. Ingen av dem jeg snakket med, hverken av Gyldendal-ansatte, kolleger eller andre, «spilte på sex», og jeg så ingen gullbelter, røykebrune pupper som veltet ut eller synlige stringtruser. Det ville jeg garantert ha lagt merke til i nettopp denne settingen, hvor slik atferd og slike antrekk ville virke påfallende og dumt. Fr.Martinsens karakteristikk av kvinnene i denne forsamlingen er i det hele tatt utrolig arrogant og nedsettende. Det er tradisjonelt mange kvinnelige ansatte i et forlag, også i Gyldendal. Alle jeg kjenner, og det er en del, er uten unntak høyt kvalifiserte og hardt arbeidende yrkesmennesker som i forbindelse med denne festen på helt normalt vis hadde skiftet og freshet seg opp på jobben etter en lang arbeidsdag.

Synd at fr.martinsen, i motsetning til meg, ikke opplevde dette spennende miljøet av skrivende og kreative og kunnskapsrike mennesker, ikke hadde en eneste givende samtale enten av sosial eller faglig art eller begge deler, og ikke så (og dermed heller ikke kunne glede seg over) de tilstedeværendes mangfold av antrekk og personlige stilmessige uttrykk.

Bedre lykke neste gang.

23. august 2008

Tre ting på en gang



Enkelte te-glade bloggere (inkludert meg selv) har fra tid til annen nevnt en kaffe- og tebutikk i Bogstadveien som ingen riktig vet navnet på. Den ligger skrått overfor Platekompaniet/Deli de Luca. Adressen er Bogstadveien 39, og butikken heter Majorstuen og Homansbyen Kaffeforretning AS. Det er en liten, ujålete og veldig hyggelig butikk med gode varer.








For en god stund siden, kanskje et års tid, leste jeg et intervju med en trendforsker som hevdet at hvite biler snart ville bli in igjen. I min tid som drosjeeier, i 1980-årene, var hvit Mercedes nærmest et begrep i drosjeyrket (min egen var også hvit). I løpet av nittiårene ble svart den dominerende bilfargen, men hvis du bruker øynene nå, kan du se at hvitt er på vei tilbake, akkurat som trendforskeren spådde. Denne hvite Mercedes-drosjen så jeg i Kristian Augustsgate, og jeg legger oftere og oftere merke til hvite biler i trafikken.





Da jeg snakket med en av redaktørene mine nylig, kom vi blant annet inn på flytteplanene til forlaget hennes. Forresten, sa hun, firmaer flytter ikke i våre dager, de relokaliserer. Og så lo vi litt av dette jålete uttrykket. Men at det var riktig som hun sa, fikk jeg bevis for på denne lastebilen i Bogstadveien.

22. august 2008

Dagens bokkjøp


Norli bokhandel kl. 11 i dag, avdelingen for barne og ungdomslitteratur:

TM: - Jeg skulle gjerne ha en bok som heter "Ingen må vite".
Dame bak skranken ser spørrende på meg.
TM: - Forfatteren heter Aina Basso.
Dame bak skranken: - Å ja, Basso, ja.
Og vips, så lå boka på disken.


I alt kjøpte jeg bøker av følgende: Aina Basso, Tove Nilsen, J.M. Coetzee, Horace Engdahl, Ludwig Wittgenstein og E.M. Cioran.

Sosietetsnytt







Til stede på Gyldendals høstfest i går var blant annet bloggerne Thomas J.R. Marthinsen (bloggen hans finner du HER) og undertegnede, Tehme Melck. Det var første gang jeg traff en annen blogger! Dessverre fikk vi ikke snakket noe særlig sammen i mylderet, men begivenheten ble i hvert fall foreviget. Det fremgår ikke av bildet, men jeg kan røpe at unge Marthinsen var forsamlingens eneste som var antrukket i kjole og hvitt ... på en måte.

18. august 2008

Maria







For tiden leser jeg altså Jarcob Jervell (red.): Jomfru Maria. Fra jødepike til himmeldronning (Gyldendal 1996).
Jeg har i enkelte tidligere innlegg, som DETTE (Coetzee) og HER, hos Saramago, hatt noen eksempler på Maria i skjønnlitteraturen. Forresten også i DETTE diktet av Hjalmar Gullberg
Hvis du, kjære leser, skulle vite om flere forfattere som har tatt for seg Maria-skikkelsen i skjønnlitterær form, blir jeg glad for å få vite om det.

17. august 2008

Leserapport






Jeg må bare innrømme at lesingen av Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys stoppet opp av seg selv. Hva var det så som ikke funket med denne boken? Det ble rett og slett for mye av det gode; Olsen skriver aldeles glimrende, men det skjer så mye på så kort tid, så mange forflytninger i tid og kontinenter, og så mange personer og relasjoner og begivenheter at det blir rene syndfloden. Det er som å bli utsatt for et symfoniorkester for full utblåsning hele tiden, uten pause eller variasjon. Bare i skildringen av barndomshjemmet i England er det litt kammermusikk, her senker forfatteren tempoet og forenkler orkestreringen så pass at vi kommer litt under huden på menneskene og leseren rekker å puste. Men så bærer det løs igjen. Jeg skulle ønske Olsen ikke var fullt så «flink», ikke hadde drevet så mye research som han må ha gjort, hadde roet seg ned litt. Jeg savner det langsommere, gode tempoet fra noen av de tidligere romanene hans som Blodets sang og Den eneste andre, der vi kommer menneskene inn på livet. Selv erotikken drukner i støyen I den røde solens lys, et felt Olsen behandlet med atskillig mer intimitet (bokstavelig talt) i de tidligere nevnte bøkene, en av grunnene til at han er representert med opptil flere utdrag i DENNE antologien.
Som sagt: Lesingen av I den røde solens lys stoppet opp av seg selv. Kanskje tar jeg den opp igjen; det er ikke godt å vite.

I det lese-tomrommet som oppsto, opplevde jeg noe merkelig. Omgitt av mine x antall tusen bøker fant jeg rett og slett ikke noe å lese. Man skulle tro det var umulig, men det er altså mulig. Ingenting fristet, heller ikke bøkene jeg hadde planlagt å lese. Kanskje selve mengden er et problem, at jeg rett og slett har så mye å forholde meg til og velge i at jeg blir handlingslammet.

Men i går kveld kom redningen. Jeg har de siste dagene bladd litt i en bok om jomfru Maria som jeg nylig anskaffet etter langvarig antikvariatjakt. Den kan du lese om i DETTE innlegget i den katolske bloggen min.
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gjøre noe mer enn å kikke litt på den for å skrive blogginnlegget om den, men i går kveld forlangte den å bli lest i. Og dermed var problemet løst - en bok kom til meg.