Night on Earth.

Romjula bød ikke på så mye film som jeg hadde håpet, men filmnissen (en fjern slektning av boknissen) sørget for at jeg fikk et lenge etterlengtet gjensyn med Night om Earth.
Som en del lesere av denne bloggen har fått med seg, har jeg en fortid som drosjeeier i hovedstaden, og elsker filmer hvor drosjeyrket spiller en rolle. Alle tenker da straks på Taxi Driver, men det finnes så mange andre. Blant andre altså Jim Jarmuschs Night on Earth, som består av fem selvstendige sekvenser som alle skildrer en nattlig drosjetur i en storby. En liten filmatisk novellesamling, kan man si.
Jeg liker Jim Jarmusch, det er han med Blue in the Face og Coffee and Cigarettes, blant annet. Jeg liker filmingen hans, den dokumentariske stilen, humoren, og ikke minst kvinnene i filmene hans, de er feminine og tøffe, en kombinasjon jeg har stor sans for. (Jeg må forresten få sett flere av filmene hans.)

Jeg er tydeligvis ikke den eneste forhenværende drosjekusken som elsker denne filmen. Her er en kommentar på imdb, nesten som jeg skulle sagt det selv:

"Since I have almost seventeen years of experience in the taxi business as a dispatcher and driver, I have to say that "Night on Earth" is one of my favorite movies! This movie gives a very real and comical portrayal of life in this line of work. I've known people who were given great opportunities, and rejected them. I've personally kicked drunk idiots out of my cab. I've had blind people tell me which route to take. I've had people who were so "down and out" tell me their life story. This is a film that portrays what taxi driving is all about, and it is not limited to the USA. People are the same all over the world!"


Episodene foregår i henholdsvis Los Angeles, New York, Paris, Roma og Helsinki.

I den første episoden sørger Winona Ryders unge, kvinnelige drosjesjåfør for at Gena Rowlands glamorøse casting-agent får seg en liten lærepenge når det gjelder livsverdier.

I andre episode er Armin Mueller-Stahl en fersk immigrant (tidligere klovn!) fra Øst-Europa som skal prøve seg som New York-cabbie. At han ikke engang klarer å betjene bilen, er kanskje filmens eneste direkte urealistiske innslag. Meningen var kanskje å vise at de ikke hadde automatgir bak jernteppet? Sekvensen åpner med et skoleeksempel på hvordan man ikke skal prøve å praie en drosje på gaten. Giancarlo Espositos YoYo har et kroppsspråk som skremmer enhver drosjesjåfør. Jeg ville gjort nøyaktig som alle yellow cab-ene og kjørt rett forbi. Drosjesjåfører oppfattes kanskje som småkonger der de sitter og breier seg bak rattet (Harald Sverdrup har en sekvens om det i diktet "Øvelser i hjemlig diskriminering"), men det er også en potensielt farlig situasjon, særlig i en storby om natten, og det er noe enhver rutinert drosjesjåfør har i bakhodet hele tiden. Å beskytte seg selv, ved blant annet ikke å ta opp passasjerer som i denne sekvensen av filmen, blir ren ryggmargsrefleks.
Men Armin Mueller-Stahls ubehjelpelige cabbie er ikke bare en tulling til å kjøre bil, han har heller ikke lært seg elementær overlevelsesteknikk for drosjesjåfører, så han er den eneste som stopper for bajasen på fortauskanten. Det blir en spesiell tur videre - sjåførens manglende kjøreferdigheter finner en løsning, og førsteinntrykket av passasjeren blir korrigert.

Deretter følger Paris-sekvensen. Sjåføren her er en type som lett kan havne i trøbbel, som vi ser med de første passasjerene hans, han passer dårlig i et serviceyrke. Neste passasjer er en ung blind dame i Béatrice Dalles deilige skikkelse, meget streetwise og rappkjeftet, og tydeligvis ganske bevisst sin erotiske utstråling, handikappet til tross. Man aner vibber i luften - så lenge det varer. Sekvensen ender riktignok med at hun kan innkassere nok en bekreftelse på sin evne til å fordreie hodet på menn, men hvordan det skjer, skal jeg ikke røpe.

Roma er neste, der Roberto Benigni (han fra Livet er herlig) spiller hovedrollen i filmens mest burleske og etter min mening morsomste sekvens. Hans halsbrekkende kjøring gjennom Romas trange gater ved firetiden om natten, akkompagnert av hans egne kommentarer, er bare helt utrolig. Etter hvert får han en passasjer i bilen, en prest - Benigni vil ha det til at han er biskop, noe passasjeren selv benekter på det sterkeste; han er bare en vanlig pater. Sjåføren vil på død og liv skrifte sine synder på det seksuelle område (fra puberteten og frem til dags dato), men pateren påpeker at situasjonen er uegnet og vil slett ikke høre noe skriftemål. Det er han da heller ikke særlig i stand til, som det etter hvert viser seg.

Siste episoden foregår i Helsinki, med Matti Pellonpää som drosjesjåføren, han som spiller hovedrollen i alle Kaurismäkis filmer (det virker i hvert fall sånn). Det er finsk, det er vinter, det er fyll og sentimentalitet, men realistisk nok.

Jeg så denne filmen sammen med to unge mennesker som ikke hadde sett den før, men som også syntes den var helt praktfull. Og det er nettopp det denne filmen er. Hvis jeg skulle regne opp de fem beste filmene jeg har sett i mitt liv, ville denne hatt sin selvfølgelige plass på listen. Det blir nok flere gjensyn med denne.

Mer om (og fra) to sympatiske herrer.

Foto: Tehme Melck. Fra Vigelandsmuseet. Dette bildet har jeg skrevet om i DETTE innlegget.



Det er mange grunner til at vi leser, blant annet for å få bekreftet oss selv gjennom forfattere som setter ord på det vi selv har opplevd eller føler, tror etc. Eller av stikk motsatt grunn, vil jeg føye til for mitt eget vedkommende, altså for å bli utfordret. Eller av mange andre grunner.
Som noen lesere av denne bloggen har fått med seg, har jeg en teori om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet. Det er ikke spesielt originalt å mene det, så jeg innbiller meg ikke at jeg dermed kommer med et banebrytende bidrag til litteraturvitenskapen. Men det er uansett en selvstendig konklusjon jeg er kommet frem til som leser.
Jon Fosse er inne på det samme i essayet «Litteratur» i Gnostiske essays:
«Det har ofte blitt sagt at nesten all litteratur handlar om kjærleik og død. Og det gjer den. Men i litteraturen er både kjærleiken og døden til stades i forfattarens affektive forhold til si eiga skrift. Den er den eigne skrifta, i all si skrøpelege og såre foranderlegheit, som tar var på ein kjærleg ømleik og ein agressiv melankoli. Litteraturen er ikkje liv, den er verken kjærleik eller død. Men den har livet i seg, den har kjærleiken og døden i seg.»
Dette er som et ekko av Tor Jonsson:

Var eg ein Gud
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.

Var eg ein Gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Et annet tema jeg av og til er inne på, er hvordan bøker «kommer til meg» på underlig vis, for eksempel som synkrone hendelser, tilsynelatende tilfeldigheter som ikke er tilfeldige likevel. Jeg prøver faktisk å ikke mystifisere det, og det kan jo hende at tilfeldigheter bare er tilfeldigheter, som enkelte kommentatorer til tidligere innlegg har hevdet. Jeg har likevel ikke unnslått meg for å blande inn både skytsengelen min (og muligvis en spesiell lese-skytsengel) i dette, og det er ikke fjernt i det hele tatt for meg, men sikker for mange andre. Jeg trøster meg uansett med at mange har interessert seg for dette fenomenet (synkronitet), for eksempel Jung og Koestler. Og selv har jeg altså oversatt en New Age-klassiker om det; Den niende innsikt.
Men tilbake til bøkene, de bøkene som bare dukker opp, fanger blikket når jeg er på biblioteket eller i bokhandelen - Per Petterson skriver om det samme, og han har formodentlig ikke noe metafysisk blikk på verden. Og uansett hvordan man forklarer det (eller ikke forklarer det), vil nok mange kjenne seg igjen i dette:
«Noen ganger er det sånn at en kan gå forbi ei bok i en bokhandel og kjenne at det er et sug der, at det er noe med den boka, kanskje tittelen eller fargen på omslaget eller bare den fysiske framtoninga, formatet, at den føles substansiell på en måte som skiller den fra bøkene som står over og under og på begge sider, enda bøker jo for det meste er ganske like å se på. En får lyst til å ta den ut og kjenne den i hånda, og når en ikke gjør det, fordi en egentlig ikke har råd og vil ikke bli frista for mye, så er det sånn at samme hvor en står i butikken og snur seg, så ser en rett på den boka.»

Dette innlegget refererer til essaysamlingene Månen over Porten av Per Petterson og Gnostiske essays av Jon Fosse. Jeg tror ikke det var tilfeldig at disse dukket opp i mitt liv, og jeg tror heller ikke det var tilfeldig at de gjorde det samtidig. For meg henger de sammen, på en måte jeg ikke kan forklare. For det første sier de begge så mye interessant og inspirerende på sin sympatiske og ukunstlede måte, og for det andre er det som om de utfyller hverandre. Disse bøkene er nå uløselig sammenknyttet for meg, de henger sammen også rent fysisk, jeg flytter aldri på den ene (for eksempel fra nattbordet til skrivebordet eller omvendt) uten sammen med den andre. Jeg har skrevet om dem i et tidligere innlegg, som du finner HER .

PS: Hvorfor stor P i Porten i tittelen på Per Pettersons bok? Fordi Porten er navnet på småbruket han bor på.

På rett hylle.

Mitt "litterære univers" er, på det profesjonelle plan, befolket av forleggere, redaktører, manusvaskere, korrekturlesere, redaksjonssekretærer, illustratører etc, og på det private plan av bokhandlere, antikvarbokhandlere og bibliotekarer.
Akkurat nå er det imidlertid en snekker som spiller hovedrollen. For første gang i mitt liv flotter jeg meg nemlig med skreddersydde bokhyller i heimen. Nå skal stua bli et skikkelig bibliotek!
På bildet ser vi en nisje i stua, som nå er dekket av bokhyller fra gulv til tak, og som jeg, etter planen, skal gi det første malingstrøket i dag. Gjett om jeg gleder meg til å få bøkene på plass og få alt i orden med belysning osv.
Og mandag kommer snekkeren tilbake og fortsetter bortover den ene langveggen.
Andre folk ville sikkert pusset opp kjøkkenet, men her i huset er det altså bøkene som blir prioritert. I hvert fall i denne omgang.

Ord for dagen (og kanskje enda et apropos til nyttårsforsetter).

"Den beste måten å gjøre en drøm til virkelighet på, er å våkne."

Paul Valéry

Prisforskjell

Jeg synes det er ok at Tronsmo Bokhandel finnes, selv om jeg ikke tilhører menigheten. Men jeg er alltid innom der når jeg er i Oslo, og det skjer rett som det er at jeg kjøper noe fordi de har mye som andre bokhandler ikke har. De fleste bokhandler er jo blitt svært så strømlinjeformet og kjedelige i våre dager. Jeg får stadig nyhetsbrev på e-post fra Tronsmo, som jeg leser med interesse. I dagens nyhetsbrev sto bl.a. omtalt en lekker engelsk bok om japansk kunst og estetikk, som fanget min interesse. Jeg har tross alt en japansk hage, ikke sant. Prisen var kr. 399 hos Tronsmo. Av nysgjerrighet gikk jeg til min nærmeste bokhandel når det gjelder engelske bøker, nemlig www.amazon.co.uk. Med porto og det hele (og pris redusert med 35 %), ville jeg kunne få boken derfra for kr. 254. Det er kr. 145 billigere enn Tronsmo, og det er en ganske heftig forskjell. Nå skal jeg ikke ha denne boka uansett, for jeg har noe bortimot kjøpestopp for øyeblikket ... men jeg bare lurer på, kjøper folk sånne bøker til sånne priser hos Tronsmo av ren og skjær idealisme (dvs. for å holde liv i Tronsmo), eller vet de ikke at det nettopp på sånne bøker kan være store penger å spare på å handle på nettet? Jeg bare lurer.

Gjennom Døren.

Jeg har tenkt å benytte årsskiftet til å rydde opp i lesingen og sette opp en leseplan for den nærmeste fremtid. I den forbindelse prøver jeg å bli ferdig med noen av fjorårets leseprosjekter. Jeg ble nettopp ferdig med Johan Harstads Hässelby, og i går ble jeg ferdig med Magda Szabós Døren. Szabó døde i november, og var en av Ungarns mest kjente forfattere. Døren er et av hennes hovedverk. Min tidligere omtale finner du HER og Børge Skråmestøs omtale av boken finner du
HER , samt lenker til hans omtale av den for Bokklubben.
Jeg er, som jeg tidligere har gitt uttrykk for, fascinert av at det finnes store forfattere rundt om i verden som jeg ikke engang har hørt om. Ikke nødvendigvis så langt fra oss, heller. En del blir oversatt, nesten uten at vi legger merke til det. Jeg husker faktisk at jeg leste omtaler av Døren da den kom på norsk i 2006, og at jeg tenkte at dette hørtes interessant ut, men det skulle altså en artikkel i Morgenbladet til i forbindelse med forfatterens død nå i høst, før det ble alvor av lesingen.

Døren var en stor leseopplevelse. Språket kan virke litt tungt, med sine lange sammensatte setninger, men baksideteksten lyver ikke når den sier at dette er en bok hvor leseren blir revet med fra første side. Den handler kort fortalt om en forfatterinne og en eldre kvinne som er hennes hushjelp. Den ene lever nesten bare gjennom ordene, den andre kan knapt nok lese. De er svært forskjellige, for å si det mildt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive forholdet mellom dem, men det rommer i hvert fall spenninger og begivenheter nok til å bære denne boka, som ifølge Dagbladets anmelder tilhører verdenslitteraturen. Det kan jeg bare si meg enig i.

Rundt hovedpersonene har vi et knippe bipersoner, og det meste av handlingen utspiller seg i nabolaget i en gate i Budapest. Ytre dramatikk er det ikke mye av, men desto mer av indre. Man blir virkelig revet med, og bokens klimaks er vondt og intenst i den grad at jeg nesten ikke holdt ut å lese.
En stor bok av en stor forfatter.

Apropos nyttårsforsetter ...

"Faren min har alltid vært tilhenger av løfter han kan holde. «I år skal jeg spise mer sjokolade» funker hver eneste gang."

Fra bloggen Virrvarr, som du finner HER .

Et nyttårsforsett.

Jeg har knapt rukket å klargjøre nyttårsforsettene mine ennå, og det bør vel snart gjøres hvis det skal være noen vits i. Men ett nyttårsforsett er i hvert fall klart: I år skal jeg - inspirert av de imponerende leselistene rundt om på andre litterære blogger - føre journal over hva jeg leser, sånn at jeg også kan trå til med en liste ved årets slutt. Den blir kanskje ikke så imponerende (utrolig hva folk rekker å lese!), men på den annen side er jo et helt år ganske lang tid.

Albert Åberg, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Jeg har lest ferdig Hässelby av Johan Harstad. Flere andre bloggere (og kommentatorer) har lest og likt denne boka. Mitt førsteinntrykk, som jeg fortalte om i DETTE innlegget, var også overveldende positivt. Når jeg nå har lest hele boka, er jeg imidlertid veldig delt. Jeg er fortsatt like imponert over Harstads gode språk og driv i fortellingen. Han river leseren med, og det er lett å lese ham. En av de andre bloggene som omtaler Hässelby, er Bookhouse Girls. Omtalen finner du HER . Bloggeren refererer blant annet til en anmeldelse av denne boka i Dag og Tid og skjønner ikke at hun og anmelderen kan ha lest samme bok, eller at de i hvert fall ikke har lest den på samme måte. Jeg skjønner begge. Eller rettere sagt, jeg tror jeg selv har lest Hässelby på begge måter. Jeg synes som sagt det er en praktfull bok (selv om jeg ikke er i målgruppa aldersmessig), og et absolutt givende møte med Harstad. Men samtidig setter Dag og Tids anmelder fingeren på det som også etter min mening er den store svakheten med boka: «Dei som les Hässelby for å finna eit framhald av livet til Albert Åberg, møter ein gimmick, og berre det, i ei bok som hermer den store, internasjonale romanen der sutlause folk reiser overalt og opplever sære komplott frå innsida og utsida.»
Surén skjønner tydeligvis ikke hva boka egentlig har med Albert Åberg å gjøre, og det skjønner ikke jeg heller. Dette med Albert Åberg er og blir bare en gimmick. Jeg kan dermed ikke la være å gruble over hva denne boka kunne ha vært, nemlig en realistisk skildring av Albert Åbergs liv som voksen i en forstadstristesse i det svenske «folkhemmet», hans forhold til faren, og til barndomsvennene. Harstad er på nippet til å gjøre nettopp dette, ikke minst når han skildrer Alberts og farens samliv i blokkleiligheten. Her er mye bra miljøskildring og skildring av forholdet mellom far og sønn. Men så skjærer Harstad ut og reduserer Albert Åberg til en biperson i en undergangsvisjon hvor han ikke klarer å beherske sine egne innfall, som for eksempel dette med den tyske oppfinneren og «demonteringen» av hele vår sivilisasjon. Helt på jordet, etter min mening. Det er så blodig synd at Albert Åberg forsvinner i alt dette.

Selvbevissthet.

"Det ville være falsk beskjedenhet av meg å påstå at det er skrevet noe bedre på dette området."

Simone de Beauvoir om sin bok Det annet kjønn (1949), et av hovedverkene innen 1900-tallets kvinnepolitiske litteratur.

Fingersmith

En fjern slektning ga meg filmen The Hours til jul. En høyst gjennomtenkt gave, etter som jeg liker både litteratur og film, ikke minst filmer med litterære referanser. (The Hours kan varmt anbefales alle som har hørt navnet Virginia Woolf). I dette tilfellet imidlertid så midt i blinken at jeg hadde den fra før.
Følgelig innfant jeg meg på Platekompaniet nyttårsaften for å bytte den. Valget falt på Fingersmith, etter Sarah Waters roman ved samme navn. Både forfatter og bok helt ukjente for meg, men filmen var altså basert på en roman, den var engelsk, og handlingen lagt til viktoriatiden. Man kan liksom ikke få nok av sånne erkeengelske serier og filmer, enten det er Jane Austen eller andre - denne langsomme, litt dvelende fortellermåten, gode (og ofte ukjente) skuespillere, troverdig tidskoloritt, vakre omgivelser, karakterer man kommer under huden på og ellers kvalitet i alle bauger og ledd. Fingersmith innfridde da også alle forventninger. Det vil si - vi rakk bare å se første del i går. Den sluttet imidlertid på en så sjokkerende og overraskende måte at jeg nesten ikke klarer å vente til å se resten i kveld.

HER, på engelske Wikipedia, finner du forklaring på tittelen og lenker videre til omtale av henholdsvis boken og filmatiseringen. (OBS: Kanskje ikke så lurt å lese disse omtalene hvis du vil ha spenningen i behold.)