På samme planet (les: fest)?

Ifølge DETTE innlegget hos fr.martinsen var hun også på Gyldendals høstfest. Innlegget handler om hva hun så der, og når det gjelder de mannlige festdeltagerne, var det dette:

«Jeg så bare Simen Hagerup med et annet kjønnsuttrykk blant mennene, med så avslappet gyngende gange at jeg tenker han er født med masaisko på. Ellers ser mennene ut sånn som menn stort sett ser ut, varianter av en nøytral jakke-og-bukse-uniform, som jo egentlig ikke er nøytral kles-samlet sett, vi har bare blitt vant til å tenke sånn om den.

De mennene..
som ikke så avslappede ut (Bård Torgersen),
som ikke så alminnelig lukkede ut, som ikke så åpne og glade ut (Knut Faldbakken), dvs. de som det var noe påfallende med etter mitt blikk, de satset på makt-looket: de så utsøkt arrogante ut, stive kjever, rak rygg, bredbente, sentralt plassert i mengden, de som finner det naturlig at de står plassert i midten i et litt åpent område og at man ser på dem.»

Når det gjaldt kvinnene, så fr.martinsen dette:

«Jeg så på kvinner og menn og hvordan vi kler på oss og hvordan vi prioriterer hva vi satser på av det vi har i banken.
Kvinner satser på sex,
Det ser stadig ikke ut som kvinner tror at hjernen er nok,
at fellesmenneskelige egenskaper er nok.
Eller at sexappeal er noe som kan smøres tynt på til hverdags og så kjøres opp i volum i øyeblikk av betydning.

Så mange kvinner går rundt med gullbelter og røykebrune pupper som velter ut, med synlige stringtruser, med hysteriske smil, med stadig skottende blikk mot den mannen de snakker med, eller sidemannen, alle disse bekreftende kommunikasjonstegnene som mange kvinner må gi absolutt hele tiden:
jeg hører hva du sier,
jeg liker det,
jeg liker deg.»

Av og til lurer jeg på om jeg befinner meg på samme planet som andre mennesker. Dette er et slikt tilfelle. La meg først bare klargjøre at jeg ikke kjenner fr.martinsens bakgrunn for å delta på denne festen. Min er som forfatter og oversetter. Gyldendal-sammenkomstene, høstfesten inkludert, er kjærkomne anledninger til å treffe redaktører og kolleger og andre; en blanding av faglig og sosial sammenkomst.
Det som undrer meg her, er at to mennesker kan se så forskjellige ting. Mennene så ifølge fr.martinsen ut som menn stort sett ser ut, med varianter av jakke-bukse-uniform. Og det er tydeligvis negativt. Min oppfatning er at mennene i dette tilfellet utgjorde en lite uniform forsamling. Sett med mitt blikk var det utrolig mange flere nyanser enn fr.martinsen oppfattet.

Enda mer nedlatende og unyansert er hun overfor sitt eget kjønn: Kvinner spiller på sex. «Så mange kvinner går rundt med gullbelter og røykebrune pupper som velter ut, med synlige stringtruser, med hysteriske smil.»

Det jeg så, var kvinner som hadde pyntet seg til fest på høyst normalt vis. Ingen av dem jeg snakket med, hverken av Gyldendal-ansatte, kolleger eller andre, «spilte på sex», og jeg så ingen gullbelter, røykebrune pupper som veltet ut eller synlige stringtruser. Det ville jeg garantert ha lagt merke til i nettopp denne settingen, hvor slik atferd og slike antrekk ville virke påfallende og dumt. Fr.Martinsens karakteristikk av kvinnene i denne forsamlingen er i det hele tatt utrolig arrogant og nedsettende. Det er tradisjonelt mange kvinnelige ansatte i et forlag, også i Gyldendal. Alle jeg kjenner, og det er en del, er uten unntak høyt kvalifiserte og hardt arbeidende yrkesmennesker som i forbindelse med denne festen på helt normalt vis hadde skiftet og freshet seg opp på jobben etter en lang arbeidsdag.

Synd at fr.martinsen, i motsetning til meg, ikke opplevde dette spennende miljøet av skrivende og kreative og kunnskapsrike mennesker, ikke hadde en eneste givende samtale enten av sosial eller faglig art eller begge deler, og ikke så (og dermed heller ikke kunne glede seg over) de tilstedeværendes mangfold av antrekk og personlige stilmessige uttrykk.

Bedre lykke neste gang.

Tre ting på en gang

Enkelte te-glade bloggere (inkludert meg selv) har fra tid til annen nevnt en kaffe- og tebutikk i Bogstadveien som ingen riktig vet navnet på. Den ligger skrått overfor Platekompaniet/Deli de Luca. Adressen er Bogstadveien 39, og butikken heter Majorstuen og Homansbyen Kaffeforretning AS. Det er en liten, ujålete og veldig hyggelig butikk med gode varer.








For en god stund siden, kanskje et års tid, leste jeg et intervju med en trendforsker som hevdet at hvite biler snart ville bli in igjen. I min tid som drosjeeier, i 1980-årene, var hvit Mercedes nærmest et begrep i drosjeyrket (min egen var også hvit). I løpet av nittiårene ble svart den dominerende bilfargen, men hvis du bruker øynene nå, kan du se at hvitt er på vei tilbake, akkurat som trendforskeren spådde. Denne hvite Mercedes-drosjen så jeg i Kristian Augustsgate, og jeg legger oftere og oftere merke til hvite biler i trafikken.





Da jeg snakket med en av redaktørene mine nylig, kom vi blant annet inn på flytteplanene til forlaget hennes. Forresten, sa hun, firmaer flytter ikke i våre dager, de relokaliserer. Og så lo vi litt av dette jålete uttrykket. Men at det var riktig som hun sa, fikk jeg bevis for på denne lastebilen i Bogstadveien.

Dagens bokkjøp

Norli bokhandel kl. 11 i dag, avdelingen for barne og ungdomslitteratur:

TM: - Jeg skulle gjerne ha en bok som heter "Ingen må vite".
Dame bak skranken ser spørrende på meg.
TM: - Forfatteren heter Aina Basso.
Dame bak skranken: - Å ja, Basso, ja.
Og vips, så lå boka på disken.


I alt kjøpte jeg bøker av følgende: Aina Basso, Tove Nilsen, J.M. Coetzee, Horace Engdahl, Ludwig Wittgenstein og E.M. Cioran.

Sosietetsnytt

Til stede på Gyldendals høstfest i går var blant annet bloggerne Thomas J.R. Marthinsen (bloggen hans finner du HER) og undertegnede, Tehme Melck. Det var første gang jeg traff en annen blogger! Dessverre fikk vi ikke snakket noe særlig sammen i mylderet, men begivenheten ble i hvert fall foreviget. Det fremgår ikke av bildet, men jeg kan røpe at unge Marthinsen var forsamlingens eneste som var antrukket i kjole og hvitt ... på en måte.

Maria

For tiden leser jeg altså Jarcob Jervell (red.): Jomfru Maria. Fra jødepike til himmeldronning (Gyldendal 1996).
Jeg har i enkelte tidligere innlegg, som DETTE (Coetzee) og HER, hos Saramago, hatt noen eksempler på Maria i skjønnlitteraturen. Forresten også i DETTE diktet av Hjalmar Gullberg
Hvis du, kjære leser, skulle vite om flere forfattere som har tatt for seg Maria-skikkelsen i skjønnlitterær form, blir jeg glad for å få vite om det.

Leserapport

Jeg må bare innrømme at lesingen av Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys stoppet opp av seg selv. Hva var det så som ikke funket med denne boken? Det ble rett og slett for mye av det gode; Olsen skriver aldeles glimrende, men det skjer så mye på så kort tid, så mange forflytninger i tid og kontinenter, og så mange personer og relasjoner og begivenheter at det blir rene syndfloden. Det er som å bli utsatt for et symfoniorkester for full utblåsning hele tiden, uten pause eller variasjon. Bare i skildringen av barndomshjemmet i England er det litt kammermusikk, her senker forfatteren tempoet og forenkler orkestreringen så pass at vi kommer litt under huden på menneskene og leseren rekker å puste. Men så bærer det løs igjen. Jeg skulle ønske Olsen ikke var fullt så «flink», ikke hadde drevet så mye research som han må ha gjort, hadde roet seg ned litt. Jeg savner det langsommere, gode tempoet fra noen av de tidligere romanene hans som Blodets sang og Den eneste andre, der vi kommer menneskene inn på livet. Selv erotikken drukner i støyen I den røde solens lys, et felt Olsen behandlet med atskillig mer intimitet (bokstavelig talt) i de tidligere nevnte bøkene, en av grunnene til at han er representert med opptil flere utdrag i DENNE antologien.
Som sagt: Lesingen av I den røde solens lys stoppet opp av seg selv. Kanskje tar jeg den opp igjen; det er ikke godt å vite.

I det lese-tomrommet som oppsto, opplevde jeg noe merkelig. Omgitt av mine x antall tusen bøker fant jeg rett og slett ikke noe å lese. Man skulle tro det var umulig, men det er altså mulig. Ingenting fristet, heller ikke bøkene jeg hadde planlagt å lese. Kanskje selve mengden er et problem, at jeg rett og slett har så mye å forholde meg til og velge i at jeg blir handlingslammet.

Men i går kveld kom redningen. Jeg har de siste dagene bladd litt i en bok om jomfru Maria som jeg nylig anskaffet etter langvarig antikvariatjakt. Den kan du lese om i DETTE innlegget i den katolske bloggen min.
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gjøre noe mer enn å kikke litt på den for å skrive blogginnlegget om den, men i går kveld forlangte den å bli lest i. Og dermed var problemet løst - en bok kom til meg.

Journalisten kunne kanskje

ha opplyst at det er et av mine bilder de viser frem, og tatt seg bryet med å skrive navnet mitt riktig på slutten av DENNE artikkelen om årets Telemarksutstilling i Varden i dag? Men nei da.

Zofies verden

Tegneserien Zofies verden er visstnok omstridt, men jeg digger den. Topp humor, etter min mening. En av de få tegneseriene jeg gidder å lese. Bare helt praktfullt frekk og absurd. Les om den HER.

Et kjapt blikk på engelsk humor

Humor har alltid betydd mye for meg, og især engelsk humor. Det begynte allerede i barndommen, med Jerome K. Jeromes bok Tre mann i en båt, som jeg vil karakterisere som verdens morsomste bok.
De siste ukene har jeg hatt min private lille kavalkade med engelsk nostalgi. Det begynte egentlig med at jeg fant frem en en CD jeg har med George Formby, berømt engelsk music hall-artist og filmskuespiller, med ukulelen som varemerke. Du kan se ham live HER.

En av mine nostalgiske yndlingssanger er Underneath the Arches. Jeg trodde det var Formby som sang den, men det viste seg å være et radarpar som het Flanagan and Allen. Dem kan du se HER Så måtte jeg kjøpe en CD med dem også.

Amazon er jo så flinke til å anbefale ting, så jeg begynte å kikke på gamle engelske filmer og endte opp med å kjøpe en som het Ghost Train med nok en engelsk komikertopp i hovedrollen, nemlig Arthur Askey. Filmen går i veldig korte trekk ut på at en tilfeldig forsamling av mennesker må tilbringe natten i venterommet på en øde landsens jernbanestasjon. Heldigvis (eller dessverre, alt etter hvordan man ser det) er komikeren Tommy Gander (Arthur Askey) blant dem og sørger for "never a dull moment" som han sier idet han plasserer sveivegrammofonen på bordet i DENNE scenen fra filmen.

Min absolutte favoritt blant engelske komikere er for øvrig Tommy Cooper, mannen med fezen. Han kan virkelig trylle, men for Cooper er det mye viktigere at det er morsomt. I sin tid regnet som en av verdens fysisk mest morsomme entertainere. Han hadde et utseende som fremkalte latter, og et utrolig kroppsspråk. Dessuten gjør han noe som er relativt sjeldent blant komikere; han ler av seg selv. Se Tommy Cooper HER.

Monty Python hadde med andre ord en rik tradisjon å bygge på da de kom. De fleste i min generasjon har en yndlingssketsj fra Monty Pyhtons Flying Circus, og HER er min: The Four Yorkshiremen.

Kvelden senker seg

En lang og produktiv arbeidsdag er til ende (korrekturlesing og oppretting av en oversettelse for Gyldendal Litteratur), bikkjene har fått kveldstur, og jeg sitter på uterommet med dagens sene middag og litt lesestoff. Det har ikke begynt å skumre ordentlig ennå, og regnet faller lett over hagen som brer seg ut foran meg. Det lukter gress og sensommer.

Som man vil se av bildet, består middagen av en enkel suppe med brød (hjemmebakt) og vann og vin til, og en liten osteanretning til dessert. På bordet ligger det noen aviser, tidsskrifter og bøker, til venstre for brettet Funny Way to be a Hero, en bok om britiske komikere. Bortenfor den ligger Ole Robert Sundes essaysamling Jeg er et vilt begrep, oppå et par nummer av Country Living. Så har vi en bunke aviser, og nyeste nummer av det katolske tidsskriftet St. Olav. Under dette ligger den nye IKEA-katalogen, og under den igjen nok et nummer av Country Living. Et nokså variert utvalg av lesestoff, vil jeg si.

Kikertsuppen min lages slik:

vann – ca ¾ liter
1 boks kikerter (skylles)
1 løk (gjerne rød) i biter
1 kløft hvitløk
1-2 gulrøtter i biter el. skiver
en liten neve kokosmasse
en liten neve pinjekjerner
2 buljongterninger (grønnsakbuljong)

Blandes godt og kokes sammen på svak varme lenge og vel, gjerne flere timer ....

Når du er klar til å spise: Tilsett 1 boks hakkede tomater og la det koke opp.
Server med en klatt rømme eller to og rikelig med hakket bladpersille.
Brød er godt til.

Hagen akkurat nå

Gammal dam
Ein frosk hoppar
Lyden av vatnet


Matsuo Bashō (1644-1694), oversatt av Paal-Helge Haugen


Når jeg kommer hjem fra morgenens hundetur, tar jeg alltid en tur ned i den japanske hagen min for å omstille meg til den roen og konsentrasjonen som jobbingen ved skrivebordet krever. I dag var hagen preget av kraftig regnskurer i natt og i dag morges. Bambusen hadde bøyd seg helt ned i dammen, og fortsatt dryppet det fra de store løvtrærne som danner et tak over deler av hagen. Fuktigheten forsterker synsinntrykk og dufter. Vann er liv.

(Det skal for ordens skyld opplyses at denne dammen ikke er gammel, og at frosken - som ikke kan ses på bildet - er av metall, men dette haikudiktet passet så godt.)