Mer Ørstavik

Vi får ta Ainas opplysning til følge når hun sier at Ørstavik uttaler tittelen på sin siste bok slik: "Førtiåtte ry defaks". Som jeg sa i en av kommentarene til forrige innlegg om dette (to innlegg nedenfor) ville det vært en selvfølge å uttale tallet på engelsk dersom det hadde vært en engelsk adresse. Å uttale det på fransk derimot, ville virke snobbete på norsk, det sier sitt om det franske språkets stilling her på berget. Omtrent som stillingen for fransk litteratur, noe man kan lese mer om HER, hos Cyno Grassator, som er franskoversetter og selv har oversatt mange av de bøkene han skriver om i innlegget.
Når Ørstavik hevder at tittelen er "førtiåtte ry defaks" er hun selvsagt inkonsekvent. Dette er en fransk adresse, og man har ikke husnummeret før gatenavnet på norsk. Og en fransk adresse bør vel uttales på fransk? Ørstavik mener derimot at tallet skal uttales på norsk, mens resten skal uttales på fransk. Jeg skjønner jo at tingenes tilstand gjør dette nødvendig, siden nordmenn flest ikke aner hvordan tallet skal uttales på fransk. De fleste vil ikke vite hvordan gatenavnet skal uttales heller, det er derfor jeg påstår at denne boka kommer til å bli hetende "den siste boka til Ørstavik" på norsk.

Jeg har ikke fått lest så mye mer i denne boka siden forrige innlegg, derimot skal jeg fortelle om den gangen jeg opplevde forfatteren live. Jeg karakteriserte Ørstaviks språk som sært i forrige innlegg, og sært kan også være en passende betegnelse på møtet med henne. Det foregikk for et par år siden, under den årvisse forfatterkvelden som det lokale biblioteket har før jul, der noen utvalgte forfattere kommer og leser opp og snakker om bøkene sine. Ved denne anledningen var en av dem altså Hanne Ørstavik. Jeg husker ikke hvilken bok det gjaldt, det var vel den før kallet - romanen. Nå vel. Hanne Ørstavik begynte med å fjerne talerstolen, for at det ikke skulle være noe mellom henne og publikum, som hun sa. Greit nok. Jeg ble riktignok litt nervøs for at hun skulle fortsette med å ha publikum til å gjøre avslappende øvelser eller noe sånt, men det gjorde hun ikke. Nå husker jeg ikke stort av hva Ørstavik sa, men hun snakket greit og interessant om boken, og innimellom leste hun opp fra den. Hun var en god oppleser av sin egen tekst. Innimellom tok Ørstavik imidlertid også en del kunstpauser, og det er her ordet sært kommer inn. Jeg har aldri vært borti maken til kunstpauser. Ørstavik virket avslappet, og det er mulig at kunstpausene var en måte å vise dette på, men de var altså så lange at flere enn meg skottet på hverandre og strakte hals for å se om det var noe galt, om hun hadde kommet utav det, eller enda verre, om hun kanskje var gått i stå, blitt dårlig etc. Det finnes formodentlig en grense for hvor lange kunstpauser kan være uten at det blir pinlig, det er sikkert noen som har forsket på sånt. I så fall kan ikke Ørstavik ha fått denne forskningen med seg, for hun overskred langt grensen for hva man kan tillate seg av kunstpauser uten å bringe publikum i forlegenhet. Det var virkelig noe folk snakket om etterpå. Kanskje hun trengte disse kunstpausene for å tenke seg om, men det harmonerte i så fall dårlig med at hun ellers virket både velforberedt og konsentrert. En sær opplevelse.

Turrapport

Det er jo klart at naturens eget vann, i dette tilfelle nattgammelt regnvann, smaker bedre enn det kjedelige vannet hjemme på kjøkkenet. Og selv om morgenturen foregår i raskt tempo, må vi jo ta oss tid til å nyte noen av de vannhull livet har å by på.

48 rue Defacqz

Jeg leser Hanne Ørstaviks siste bok. Jeg går ut fra at «Hanne Ørstaviks siste bok» kommer til å bli brukstittelen på denne boka. Det første problemet man støter på, er nemlig uttalen av den egentlige tittelen: 48 rue Defacqz. Jeg innbiller meg at det siste ordet skal uttales «døfaks», men så er det tallet. Jeg henstiller til min kollega Cyno Grassator (eller andre franskkyndige) om å komme meg til hjelp her; jeg vil gjerne vite både hvordan det skrives og uttales. Jeg kunne nok plundret meg til å finne det ut selv, men har så mye å gjøre.

Boka handler, som alle Ørstaviks bøker, om menneskers forhold til hverandre og seg selv, både på det mentale og kroppslige plan. En hovedrolle spiller også huset på adressen i tittelen, et Art Noveau-mesterverk i Brussel, fra slutten av 1800-tallet, som står der den dag i dag.

Hanne Ørstavik hører til de tre kvinnelige norske forfatterne jeg setter høyest. De andre to er Åsne Linnestå og Trude Marstein. Av disse er Linnestå min personlige favoritt, Ørstavik kanskje den største kunstneren, og Marstein på mange måter den mest imponerende (jeg tenker særlig på Gjøre godt). Nå vel, jeg skal ikke utdype dette ytterligere her og nå. Tilbake til Ørstavik.

Hver gang jeg leser Ørstavik, må jeg anstrenge meg skikkelig for å komme inn i språket hennes, for å finne en slags rytme, ja for i det hele tatt å klare å komme inn i teksten. Dette henger nok sammen med at jeg er vant til, og foretrekker, å lese mye og fort, i store sveip. Noen ganger går ikke det. Med Ørstavik går det ikke, og det slår meg at språket hennes blir mer og mer intrikat for hver bok. I «innledningsfasen» irriterer det meg rett og slett, dette er maniert, tenker jeg, dette er bare jåleri. Så utpenslet, så sært, går det ikke an å skrive. Men så pleier jeg å komme inn i det etter hvert, med denne boka går det litt bedre etter at den personen som heter Samuel er kommet inn i bildet, han utgjør et slags objekt som gjør at ting får litt struktur. Den samme opplevelsen av å streve i begynnelsen hadde jeg også med kallet - romanen, men den ga meg mye etter hvert, det har i det hele tatt vært en del av mønsteret når jeg leser Ørstavik, formodentlig blir det også slik med denne boken.

Når anmelderen i Klassekampens bokmagasin snakker om at Ørstavik «iverksetter et suggestivt og forførende univers allerede fra de første sidene», så funker det altså ikke sånn for meg. Kanskje det er jeg som er en dårlig leser, jeg vet ikke. Jeg må i hvert fall streve voldsomt for at Ørstaviks litterære suggesjon og forførelseskunst skal virke på meg. Men samtidig er altså min erfaring med henne slik at jeg ikke gir opp.

Og det skal sies at allerede gårsdagens leseøkt ga meg en pirrende følelse av at Ørstavik er en slags moderne, norsk Virginia Woolf - det har noe med den dvelende, på samme tid både uhyre konsentrerte og samtidig litt springende måten å skrive på, de sanselige, detaljerte observasjonene, og den følelsen jeg vil at en god forfattert skal gi meg, av at sånn, akkurat sånn som dette, er det ingen andre som skriver.

Berømmelsens pris

La det være sagt med en gang: Overskriften er ironisk ment. Selvironisk. Riktignok har jeg ganske mange barnebøker (og noen andre bøker) bak meg etter hvert, men berømt er jeg ikke, og har aldri traktet etter å bli det eller gjort noe for å oppnå det. En annen ting er at det mer eller mindre automatisk følger en viss publisitet med det å være publisist, naturlig nok.

Da jeg for en del år siden befant meg på høyden av min ikke-berømmelse, var jeg kjent blant ungene i strøket som «han som skrev de bøkene». Hyggelig det. Men nå er disse ungene store, og jeg fører en nokså anonym tilværelse. Trodde jeg, inntil morgenturen i dag. På hjemveien fører den gjennom den lokale campus, et parkmessig område med en masse skoler, idrettsanlegg etc. I dag møtte vi en småskoleklasse med to lærere. Like før bikkja og jeg kom frem til dem, stoppet de opp - slik jeg oppfattet det for å «ordne rekkene». De skulle vel på tur, går jeg ut fra. Da jeg hadde passert dem, ropte den mannlige læreren som utgjorde fortroppen: «Hei! Vet du hva vi gjorde i går?» Det visste jeg naturlig nok ikke. «Da leste vi i den fine gåteboka di!» Og så forklarte han for alle ungene at det var jeg som hadde lagd boka de hadde hatt det så morsomt med i går, hvoretter alle ungene jublet.
Jeg hadde aldri sett fyren før, men han visste altså hvem jeg var. Jeg tror det er første gang jeg er blitt gjenkjent på gata, som forfatter. Så jeg er kanskje ikke så anonym som jeg tror. Men å bli tiljublet av en hel skoleklasse, da gitt.

En litt absurd opplevelse, men selvfølgelig morsomt med hyggelige tilbakemeldinger på det man lager. Jeg vet jo, både ut fra andres reaksjoner og egne erfaringer, at bøkene mine blir brukt og sprer mye glede, og det er morsomt å få det bekreftet. Så får jeg heller leve med at jeg i enkeltes øyne ikke er en «ordentlig» forfatter fordi råstoffet mitt er tradisjonslitteratur.

Bilde for dagen

Interiør fra kontoret mitt. Skulle egentlig bare se hvordan det var å behandle et bilde i Photoshop Elements (som jeg nylig har kjøpt) og laste det ned til bloggen.

De bibliotafe

Det er sjelden vi ser dem, de bibliotafe, de virkelige bokelskerne, de som karakteriseres av frykten for å vise fram bøkene de har i sin samling. De vil være i fred, med det innbundne. De venter ikke å bli forstått. Bak en higen etter det boklige ligger en blygsel, en blygsel og en skamfølelse som holder dem i sjakk, de bibliotafe, som papiret omkring bokstavene. De forlater helst ikke sine boksamlinger, der de befinner seg i leide rom i kondemnerte bygårder, eller i arvede leiligheter på vestkanten, der rommene ligger på rad og rekke, som horisontalt stablet, i trekkfulle villaer i småbyene, ved elven, som innflyttere og utvandrede, på gårder i daler hvorfra de lengter vekk, som var de bøker om andre steder. Bak disse veggene fins skalkeskjul for bøkene, i lune, dempede, veltempererte rom, hyller bestilt etter mål, opp mot taket, reist av kyndige snekkere, slektninger helst, langt ute i slekten, bokskap, bøker pakket inn og skjult under høye møbler. I moderne leiligheter bor de sjelden, der høres skritt og stemmer for lett, der er ensomheten for grunn og bunnen for lett synlig. De er sparsommelige og lever fra hånd til munn, de går ikke ut annet enn for å jakte på skriftstykker, etter ad omveier å ha fått nyss om dødsbo til salgs fra slektningers hender, til høystbydende. De leser kataloger og er i daglig kontakt med antikvariatene. Å bli sett med en bok gjør dem brydd, å ta boken fram, i egne hender, i andres åsyn, er utenkelig. De vil hjem, inn i det leselige. Det er ingen som kjenner deres etter sigende imponerende samlinger.

Fra Hans Petter Blad: De bibliotafe
Flamme forlag.

Ord for dagen

Intet varer evigt, snart er sommeren forbi.

Med den forsvinder praktisk talt alt hva' du ka' li.'

Intet under du går rundt og er så underlig indeni.

(Rappet fra en dansk Facebook-venninne)

Innendørsspasering

«Kanskje er dikteren en av de såkalte østerrikske innendørsspaserende? Man starter ved sengen, går langsomt mot badet. Man slår vann i badekaret. Heller i et kilo havsalt. Man svømmer. Deretter går man fra stranden og inn mot kjøkkenet. En kopp kaffe. Man trekker en kopp kaffe. Man røyker en sigarett. Så følger man teppet gjennom stuen og bort mot skrivebordet ved vinduet.»

Tomas Espedal: Dagbok

Leserapport

Får jeg lest noe for tiden? Tja. Når det gjelder bøkene på leselisten til venstre, så har det gått mer eller mindre i stå med både Shantaram og Lotte i Weimar. Shantaram bare midlertidig, mens Lotte nok blir lagt bort til en senere anledning. Espedals GÅ derimot, forlangte å bli lest, og blir det. Som jeg så ofte har vært inne på, er det ikke bare jeg som bestemmer over lesingen, den bestemmer også over meg. Det er ikke uvanlig for meg å oppleve at bøker kommer til meg på egen hånd og forlanger å bli lest, noen ganger som ledd i en synkronitet.

Akkurat nå må jeg dessuten lese i embets medfør. Som medlem av Faglig råd i Norsk Oversetterforening må jeg lese bøker innsendt i forbindelse med medlemssøknader. For å bli medlem av NO må man nemlig ha oversatt to utgitte bøker, som sendes inn sammen med medlemssøknaden, både i norsk oversettelse og i originalversjon. Disse bøkene blir da gjennomgått av medlemmene i Faglig råd, som tar stilling til om de holder faglige mål eller ikke. Denne lesingen kan jeg selvfølgelig ikke si noe om, det er strengt fortrolig og taushetsbelagt. Når vi først er inne på det faglige, kan man jo også si at jeg leser hele tiden når jeg jobber, dvs. når jeg oversetter. Men i begge disse tilfellene snakker vi om svært spesielle måter å lese på, som ikke er identisk med det man kan kalle «lystlesing», som jo er hva denne bloggen egentlig handler om.

I tillegg til dette leser jeg selvfølgelig veldig mye annet, som den ivrige bladrer jeg er. Blant bøkene jeg har bladret i, det vil si lest større eller mindre biter av, i det siste, er Nils Johan Ringdal: Georg Valentin von Munthe af Morgenstiernes forunderlige liv og reiser (biografi, Aschehoug 2008), Torsten Ekbom: Samuel Beckett, Maureen Corrigan: Leave Me Alone, I’m Reading, Alexandra Pascalidou: Taxi, Paul Arden: God Explained in a Taxi Ride, Gunnel Vallquist: Texter i urval (kjent svensk katolikk, medlem av Svenska Akademien), Bønnebok for den katolske kirke, Arne Fjeld O.P.: Katolsk tro og kristenliv, Richard P. McBrien: Katolsk Tro gennem to Årtusinder.

I denne siste kategorien er det to områder som skiller seg ut, litteratur og religion. Det siste har sammenheng med at jeg har revitalisert den katolske bloggen min, etter en tids inaktivitet. Tidligere skrev jeg om mitt liv som katolikk i denne bloggen her, men skilte det på et tidspunkt ut i en egen blogg fordi jeg syntes det ble litt for sært, og fordi jeg ikke ville bli oppfattet som misjonerende, hverken når det gjelder det katolske spesielt eller det religiøse generelt.

I det store og det hele synes jeg at jeg får lest altfor lite, nokså paradoksalt med tanke på at min tilværelse i stor grad dreier seg om bøker, både profesjonelt og privat. Men sånn er det. Tiden strekker ikke til.

Morgentur

Ja, jeg har gått i dag, jeg går ikke bare i litteraturen, jeg går i virkeligheten også, flere timer hver dag, i dag foreløpig i en time og tre kvarter, opp og ned til tårnet på bildet, som ligger på Vealøs, 500 meter over havet, høyeste punkt i nedre Telemark. Det ble en morgentur i dag, i regn, været var bra da jeg gikk ut, så jeg lot regntrekket ligge i bilen. Men regnet kom, og jeg ble våt som en kråke. Det gjorde meg ingenting, det er deilig å gå i regnet, jeg nyter all slags vær, og når man går intensivt holder man varmen uansett (det er jo dessuten fortsatt sommer, bortsett fra i kalenderen). Da var det kanskje verre med dem som jobbet helt øverst i det 168 meter høye tårnet! Jeg hørte banking og stemmer, men skjønte ikke hvor det kom fra. Først da jeg la hodet bakover og kikket helt til topps på tårnet, så jeg to mikroskopiske skikkelser som vinket ned til meg. Høydeskrekk hadde de tydeligvis ikke. Regnet kom etter at jeg hadde begynt på nedturen, så jeg vet ikke hva karene i tårnet gjorde da regnskodda innhyllet dem. Det var min 44. tur til denne toppen så langt i år. Målet er 50. Det bør gå bra.

Mer gåing

Hva slags bok er Tomas Espedals GÅ? Jeg vet ikke. Essays, dagbok, flanerier, roman ... Men altså, høyst lesverdig. «Skrevet i et språk og med en oppfinnsomhet som er ganske unik i dagens norske litteratur. Det klinger en sølvbjelle av mester Hamsun over de stilistisk fineste partiene, dette er edel prosalyrikk» skrev Knut Ødegård i Aftenposten. «Drivende godt skrevet. Med en rytmisk fremdrift som forplanter seg i leseren,» skrev Sindre Hovdenakk i VG.

Espedal tar oss med på vandring, sine egne vandringer og filosofenes og dikternes, fra Aristoteles som gikk og underviste i søylegangene i Lykeion, via Sokrates’ spaserturer, stoikerne som fikk sitt navn etter stoaen, gangveien hvor de spaserte og diskuterte. Immanuel Kant som gikk sin daglige spasertur rundt Königsberg etter middag, Philosofenweg i Heidelberg, hvor Hegel etter sigende gikk sin vanlige tur. Dantes guddommelige komedie er en vandring, Wordsworth og Coleridge vandret i Lake District, Baudelaire var byvandreren, alle flanørers far.
Det engelske ordet for å reise, travel, har interessant nok samme opphav som det franske ordet for arbeid, travail.

Espedal går i Tyskland, Italia og andre steder, på landsbygda som i storbyer, i drabantbyen Åsane i Bergen, på Osterøy og i andre vestlandslandskap. Det er selvfølgelig like mye en indre reise som en ytre. Og når leseren først har lagt ut på ferden sammen med forfatteren, er det ingen vei tilbake. Men når man vender tilbake, for det gjør man jo før eller siden, det vil si avslutter lesingen i dette tilfellet, er man en stor erfaring og en leseopplevelse rikere. Det kan jeg si selv om jeg foreløpig bare er på s. 34.

Espedal siterer Kierkegaard:

«Fremfor alt, tap ikke lysten på å gå. Hver dag går jeg meg inn i en tilstand av velvære, og går bort fra enhver sykdom; jeg har gått til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanker som er så tyngende at man ikke kan gå fra dem. Men ved å sitte stille, desto nærmere kommer man en følelse av å være syk ... Så hvis man bare sørger for å holde seg gående, vil alt ordne seg.»