Alt er i ordet ...

... Man kan si hva man vil, men det er ordene som synger, som stiger og faller ... Jeg kaster meg for deres føtter ... Jeg elsker dem, jeg holder på dem, jeg forfølger dem, jeg biter i dem, jeg smelter dem ... Så høyt elsker jeg ordene ... De overraskende ... Dem man grådig venter på, ligger på lur etter, til de med ett faller ... Kjære gloser ... De skinner som kulørte stener, hopper som galvaniserte fisker, de er skum, tråd, metall, dugg ... Noen ord forfølger jeg ... De er så vakre at jeg vil bruke dem i alle mine dikt ... Jeg fanger dem i flukten når de kommer summende, jeg griper tak i dem, jeg renser dem, jeg skreller dem, setter meg foran min tallerken, føler dem krystallinske, sitrende, vegetabilske, som elfenben, som olje, som frukt, som alger, som agater, som oliven ... Så lar jeg dem svirre, ryster dem, drikker dem, sluker dem, knuser dem, utstafferer dem, befrir dem ... Jeg lar dem bli stående som stalaktitter i mitt dikt, som små biter av polert tre, som kull, som vrakgods, gaver fra bølgene ... Alt er i ordet ...

Pablo Neruda: Jeg tilstår at jeg har levet. Erindringer 1974.

Norsk utgave 1975 oversatt av Kjell Risvik.

To nye temaer.

Aller først: Spørsmålet er om det finnes tilfeldigheter her i verden. Jeg er veldig opptatt av sammentreff som virker for meningsfylte til å være tilfeldighet. Synkronitet, kalles det visst. Jeg oversatte en bok om det en gang, Den niende innsikt av James Redfield, som vel må kunne kalles en klassiker innen alternativ litteratur. Når folk har sett oversetter-navnet mitt i en bok, er det i hvert fall ofte denne de nevner.

Men altså: I dag tok jeg meg en tur langs mine egne bokhyller for å se om jeg kunne finne noe å blogge om. Til slutt endte jeg opp med Pablo Nerudas selvbiografi: Jeg tilstår at jeg har levet. Jeg begynte å lese i den, og det var da jeg ble rammet av en eksplosjon av ord, farger, sanser og en uvøren, intens og lidenskapelig fortellermåte som tok pusten fra meg.
Latinamerikansk litteratur var veldig i skuddet på sytti- og åttitallet, og slik reise-moten nå dikterer at man skal dra til Australia, var det i den tiden nærmest obligatorisk å dra til Mexico. Jeg har imidlertid aldri hatt noe forhold hverken til denne delen av Amerika eller til litteraturen der. Latinamerikansk litteratur har hatt en stemme som ikke har talt til meg, det har vært for mye av et eller annet.
Men det var noe med Nerudas bok som grep meg, og hva mer var, den ga meg idéen til noe nye temaer; nemlig regnet i litteraturen og forfatteren og ordene.
Nerudas bok åpner med en beskrivelse av regn, og jeg har lenge vært opptatt av nettopp det, av hvordan regn er beskrevet i litteraturen. Jeg har jo en del sære temaer fra før av, som bøker og te og latteren i litteraturen, så hvorfor ikke også regn?
Når det gjelder forfatteren og ordene, kan det virke som et mer selvfølgelig tema, sidene ordene jo så å si er materialet man bruker når man skriver, slik fargene er malerens. Men det er likevel interessant å se hvordan forfatterne har skildret sin fascinasjon av ordene, synes jeg, og Neruda hadde også en herlig passasje om det. Det er første gang jeg har sett en forfatter skildre ordene så sanselig, og ikke minst første gang jeg har sett ordene fremstilt som noe spiselig.

Nerudas bok satte med andre ord i gang både det ene og det andre, og det er derfor jeg lurer på om det var tilfeldig at jeg endte opp med akkurat den. Kanskje det var det. Men hvis det ikke finnes tilfeldigheter, så var det jo ingen tilfeldighet.

Let us have some tea.

"Come, let us have some tea and continue to talk about happy things." ~

Chaim Potok : The Chosen

Solo for Saturday Night Guitar.

Solo for Saturday Night Guitar

Time was. Time is. Time shall be.

Man invented time to be used.

Love was. Love is. Love shall be.

Yet man never invented love

Nor is love to be used like time.

A clock wears numbers one to twelve

And you look and read its face

And tell the time pre-cisely ex-act-ly.

Yet who reads the face of love?

Who tells love numbers pre-cisely ex-act-ly?

Holding love in a tight hold for keeps,

Fastening love down and saying

"It's here now and here for always."

You don't do this offhand, careless-like.

Love costs. Love is not so easy

Nor is the shimmering of star dust

Nor the smooth flow of new blossoms

Nor the drag of a heavy hungering for someone.

Love is a white horse you ride

or wheels and hammers leaving you lonely

or a rock in the moonlight for rest

or a sea where phantom ships cross always

or a tall shadow always whispering

or a circle of spray and prisms -

maybe a rainbow round your shoulder.

Heavy, heavy is love to carry

and light as one rose petal,

light as a bubble, a blossom,

a remembering bar of music

or a finger or a wisp of hair

never forgotten.

Illustrasjon: Tehme Melck (tatt i dag, faktisk. På Mølen, for de som vet hvor det er).

Dikt: Carl Sandburg, Honey and Salt (1953)

Vennskap og fortrolighet.

"Han følte at et nytt dikt var på vei, så han snakket så lite som mulig og gikk så fort han bare kunne tilbake til hotellet. Der unnskyldte han seg med at han måtte oppom værelset for å stelle seg litt. Ikke før var han inne på værelset, før han rev av seg frakken og satte seg ved det lille bordet og skrev i rasende fart. Hovedtemaet i diktet var vennskap og fortrolighet. Snøfnugg og stjerner dukket også opp sammen med motiver som henspilte på spesielt lykkelige dager, og flere av Kadifes bemerkninger ble flettet ordrett inn i teksten. Mens den ene strofen automatisk fulgte den andre, betraktet Ka opprømt og lykkelig arket foran seg lik en maler som ser et bilde ta form på lerretet.

Nå kunne han se at samtalen med Kadife hadde fulgt en skjult logikk. I dette diktet, som fikk tittelen 'Stjernenes vennskap', skriver Ka at alle mennesker har en egen stjerne og at alle stjerner har en venn. Videre har hvert menneske et annet menneske som likner det selv, og disse menneskenes stjerner likner også hverandre, men dette er en hemmelighet man ikke deler med andre."

Fra Orhan Pamuk: Snø. Oversatt av Ayfer Erbaydar og Alf Storrud. Gyldendal Pocket 2006.

Orhan Pamuk fikk Nobelprisen i litteratur 2006.

Litterære måltider

Thomas Mann (1875-1955)

tysk forfatter

Nobelprisen i litteratur 1929


I serien litterære måltider skal vi i dag spise lunsj hos familien Aarenhold, en meget høyborgerlig og velstående tysk familie i begynnelsen av forrige århundre. De tilstedeværende er herr og fru Aarenhold og deres fire barn, Kunz, Märit, Siegmund og Sieglind. Samt Sieglinds forlovede, embetsmannen von Beckerath, ansatt i et departement.
Herr Aarenhold kommer med korte skritt ut fra biblioteket, hvor han har beskjeftiget seg med gamle trykk.

«Han skaffet seg til stadighet litterære antikviteter, førsteutgaver på alle sprog, kostbare og mugne gamle bind.»

Fru Aarenhold er «liten, stygg, tidlig eldet og liksom tørket inn under en fremmed, varmere sol. En kjede av briljanter lå på det innfalne brystet. Hun bar det grå håret oppsatt med tallrike spiraler og forsiringer til en høytstrebende frisyre. [....] Herr Aarenhold og barna hadde mer enn en gang kritisert denne håroppsetningen med rammende ord. Men fru Aarenhold insisterte hårdnakket på å bære sitt hår som hun ville.»

Og så var det barna: «Kunz var i paradeuniform, en vakker, brunhåret mann med tykke lepper og et farlig mensurarr. Han gjorde seks ukers tjeneste ved sitt husarregiment. Märit innfant seg i en taljeløs kjole. Hun var askeblond, en skarp pike på åtteogtyve med ørnenese, grå rovfugløyne og bitter munn. Hun studerte jus og gikk alltid sine egne veier med et uttrykk av forakt.
Siegmund og Sieglind kom sist, hånd i hånd, fra tredje etasje. De var tvillinger og de yngste, grasiøse som vidjekvister, og så yngre ut enn sine nitten år. Hun hadde på seg en bordeaux-rød fløyelskjole som var for tung for skikkelsen og som i snitt nærmet seg den florentinske mote fra det 15. århundre. Han bar grå jakett med et slips av bringebærfarget silke, lakksko på de slanke føttene og mansjettknapper besatt med briljanter. Den sterke, sorte skjeggroten fikk det magre og gustne ansiktet med de sorte, sammenvokste brynene til å ligne en ung atensk kriger.»

«Man stod en stund på teppene i hallen og sa nesten ingenting. Endelig kom von Beckerath, Sieglinds forlovede. Wendelin [tjener] åpnet fløydøren for ham, og han kom inn, kledd i sort diplomatfrakk, og unnskyldte seg til alle sider over at han kom for sent.»

Og endelig kan forsamlingen gå til bords.

«Man gikk til bords, anført av herr Aarenhold, som ville vise herr von Beckerath at han var sulten.
De satte seg ned og brettet ut de stive serviettene. I den veldige spisestuen med dype tepper og et panel fra det 18. århundre rundt veggene hang tre elektriske lysekroner ned fra taket. Familiebordet med de syv menneskene ble nesten borte i det imponerende lokalet. Bordet sto borte ved det store vinduet som gikk helt ned til gulvet. Gjennom den nederste del av vinduet kunne man bak et lavt gitter se et springvanns spinkle sølvstråler danse, og videre utover haven som ennå lå i vinterdrakt. Gobeliner med hyrdescener, som liksom panelene før i tiden hadde prydet et fransk slott, dekket den øverste del av veggene. Man satt i dype, bløte stoler som var trukket med gobelinvevet stoff. På den tykke, blendende hvite damaskduken med skarpe folder stod det ved hver kuvert et spisst glass med orkideer. Herr Aarenhold satte med mager og forsiktig hånd lorgnetten midt på neseryggen og leste med mistroisk mine menyen som lå på bordet i tre eksemplarer. Han led av en svakhet i mellomgulvet, dette nervekompleks som ligger under maven og som kan bli en kilde til alvorlig ubehag. Han var derfor besluttet på å kontrollere hva han innlot seg på å spise.
Måltidet bestod av kjøttsuppe med oksemarg, flyndre i hvitvin, fasan og ananas. Ikke mer. Det var en familielunsj. Men herr Aarenhold var tilfreds. Det var jo gode og lett fordøyelige retter. Suppen ble servert. En heis som førte opp til anretningsværelset, bar den lydløst hitopp fra kjøkkenet, og tjeneren bød rundt med bøyd holdning, med konsentrert mine og en slags lidenskapelig tjenestevillighet. Det var ganske små kopper av det fineste gjennomsiktige porselen. De hvitlige margklumpene svømte i den varme, gyllengule kraften.

Herr Aarenhold ble stimulert av oppvarmingen til å slippe opp en smule luft. Med forsiktige fingrer førte han servietten til munnen og lette efter et middel til å uttrykke det som beveget hans sinn.
’Ta en kopp suppe til, Beckerath,» sa han. «Det er nærende. Den som arbeider har rett til å pleie seg selv og nyte det. Bryr De Dem i grunnen om å spise? Spiser De med fornøyelse? hvis ikke, beklager jeg Dem. For meg er hvert måltid en liten fest. En eller annen har sagt at livet virkelig er deilig siden det er slik innrettet at man kan spise fire ganger om dagen. Det holder jeg med ham i. Men for riktig å kunne verdsette dette trenges det en viss ungdommelighet og takknemlighet, som ikke enhver forstår å bevare. Man blir gammel, vel, det er det ikke noe å gjøre med. Men det det kommer an på, er at tingene fortsetter å være nye for en, og at man ikke lar noe bli en vane.’ Han smurte litt oksemarg på et stykke av kuvertbrødet og strødde salt på. ’Nå er Deres forhold i ferd med å endre seg,’ fortsatte han. ’Nivået for Deres eksistens vil bli hevet i ikke uvesentlig grad.’ (von Beckerath smilte.) ’Hvis De vil nyte Deres liv, virkelig nyte det, bevisst, kunstnerisk, så skal De strebe efter aldri å venne Dem til nye omstendigheter. Tilvenning er døden. Den er sløvheten. Lev Dem inn i tilstanden, la intet bli selvfølgelig for Dem, bevar en barnlig smak for velstandens sødme. De skjønner ... jeg har nå i mange år vært i den stilling at jeg har kunnet unne meg visse av livets behageligheter’ (von Beckerath smilte) ... ’og allikevel forsikrer jeg Dem at hver eneste morgen Gud lar meg våkne, har jeg en smule hjertebank over at mitt laken er av silke. Dette er å være ungdommelig ... Jeg vet hvordan jeg har skaffet meg det, og allikevel kan jeg se meg rundt som en fortryllet prins ...’»

Fra Thomas Mann: "Volsungblod". I samlingen Døden i Venedig og andre noveller, Gyldendals Kjempelanterner 1972.
Tittelen forteller at Thomas Mann har søkt sitt litterære forelegg i norrøn litteratur, nærmere bestemt Volsunga saga, historien om kong Volsung og hans datter Signy, som er gift med den svikefulle kong Siggeir som dreper Volsung, hvoretter Signys tvillingbror Sigmund brenner Siggeir inne.

Hvordan parallellene er eller ikke er: Alt tyder på at Siegmunds bemerkning om Beckerath i avsnittet under er et understatement (den ytres i en scene som antyder at tvillingbror- og søster står hverandre nær inntil det incestuøse):

«Men Beckerath ...» sa hun og forsøkte å få orden på tankene. «Beckerath, Gigi ... hva med ham? ...»
«Å,» sa han, og et øyeblikk trådte hans slektspreg meget skarpt frem i ansiktet, «han skal være oss takknemlig. Fra nå av vil han føre en mindre triviell tilværelse.»

Dette sier jeg om dikt.

Når det gjelder diktet i innlegget nedenfor, så synes du kanskje det er underlig. Det gir deg kanskje ikke noe. En ting er at det er løsrevet fra en sammenheng, for diktene i Klaus Høecks Heartland henger sammen. Men det betyr ikke at ikke akkurat denne løsrevne biten kan gi deg noe, slik alle fragmenter kan gi oss noe, uansett om de er en del av en større helhet. En annen ting er at det er på dansk, og det er det samme som gresk for noen. Ikke for meg, som har bodd og arbeidet i Danmark, og som oversetter fra dansk, og som derfor selvsagt er svært fortrolig med dansk språk og kultur. For meg er det i det hele tatt en selvfølge å være fortrolig både med dansk og svensk språk og kultur, og denne "skandinaviske tanke" var faktisk en av grunntankene med denne bloggen da jeg startet den. Akkurat det aspektet har dessverre kommet ganske i bakgrunnen etter hvert, sånn at denne bloggen nå er en rent litterær blogg, hvor innlegg om svensk og dansk litteratur og kultur ikke dominerer mer enn innlegg om alt mulig annet som har med litteratur å gjøre. Men for mange mennesker er dansk, og svensk, delvis uforståelig, både i skrift og tale. Det er synd. Men det hindrer meg selvsagt ikke i å gå på oppdagelsesreise i det nyeste og det "rareste" innen f.eks. svensk og dansk lyrikk. Etter min mening er det innen lyrikken vi finner mye av den mest spennende språklige eksperimenteringen eller utforskningen av språket. Det fantastiske i språket finnes kanskje først og fremst i lyrikken. Noen mennesker betrakter dikt som ligninger som skal løses. Jeg gjør ikke det. Jeg betrakter dikt som opplevelser. Ikke tenk på om du forstår et dikt eller ikke. Opplev det - eller ikke opplev det. Ikke tenk på om du er intelligent eller ikke - vær naiv. Se på diktet som et språklig maleri. Et godt dikt er et paradoks fordi det uttrykker med ord noe som ikke kan sies med ord.

De fleste mennesker, og dette er min påstand, de fleste mennesker vil ha dikt som forteller dem noe de vet fra før, og forteller det på en vakker måte, "ja, akkurat sånn er det" og "ja, det var fint sagt". Jeg vil ikke det. Jeg vil ha dikt jeg ikke forstår, dikt som gjør meg urolig, dikt som sier noe jeg absolutt ikke har hørt før, på en måte jeg aldri har sett før, dikt som gjør meg målløs over hva det går an å gjøre med språket, dikt som fører verden videre, i hvert fall min verden, dikt som vekker motvilje i meg, dikt som ufordrer det jeg tror jeg vet om språk, erkjennelse og livet selv.

I never promised you a rose garden.

Bøkene er vår historie. Når jeg går langs mine egne bokhyller, ser jeg periodene og epokene i mitt eget liv. Noen bøker virker underlig utdatert når jeg ser dem igjen etter flere tiår, mens andre fortsatt er like aktuelle. Jeg ser med forundring at jeg en gang gjorde understrekninger med kulepenn. Noe så horribelt! Andre ganger vet jeg om gode sitater som jeg ikke finner igjen, fordi jeg en gang ikke hadde flere bøker enn at jeg husket hvor alle sitatene var, så jeg ikke trengte å streke under dem. Det er ganske lenge siden ...
Siden jeg har enkelte danske besøkende på denne bloggen, hadde jeg tenk å ha et dansk dikt. Derfor gikk jeg til lyrikkhylla og fant frem to danske diktantologier, 123 digte fra vor tid og Dansk poesi 1900-1040, bøker som engang betydde mye for meg, og som jeg gjerne fant frem i ensomme stunder. Det var derfor en liten nedtur å oppleve at det som var engang ... ikke var lenger. De samme boksidene, de samme diktene som engang bød på stadig nye opplevelser og erkjennelser, var nå, i hvert fall i overført betydning, bleket av tidens tann og underlig utdatert.
Men jeg har jo ikke bare danske antologier, jeg har jo noen diktsamlinger også, et par av Benny Andersen ... nei, ingenting som fenget. Tove Ditlevsen? Nei. Piet Hein? Nei, nei. Men Henrik Nordbrandt, da? Nei, ikke han heller. Altså - greie nok alle sammen, men hva var jeg ute etter? Jeg visste ikke helt hva jeg var ute etter, det vil si jeg trodde jeg visste det, men siden det gamle ikke dugde lenger, visste jeg det ikke likevel, og det vil si at jeg kanskje, ubevisst, var ute etter det «rare», etter det jeg ikke forstår, etter det som får meg til å tenke noe jeg aldri har tenkt før, eller føle noe jeg aldri har følt før, eller undre noe jeg aldri har undret før ... Det er noe av det jeg liker med bokhyllene mine, at de kan føre meg ut på noe jeg ikke vet hva er ... I dette tilfellet førte de meg ut av seg selv, altså vekk fra de etablerte hyllene, til de uetablerte bunkene, hvor de nyeste bøkene er, bunker på gulv og bord, bøkene som ... altså Klaus Høeck, for eksempel. Jeg har Heartland (2006). Er det den merkeligste diktsamlingen jeg har? Ja, antagelig, og den mest fantastiske. Å begi seg inn i Heartland er som å begi seg inn i en labyrint man ikke kommer ut av, eller hva skal man si, hva skal man si ...


hvid din hånd og rød din hvad er
det nu det hedder mund min elskede
som roserne ude på heartland
der hvad er det nu det hedder blomstrer
netop nu og sådan noget I never
promised you a rose garden men her hvad
er det nu det hedder er den så


Pass deg for poesien, sier jeg bare, pass deg neste gang du er på Norli og beveger deg inn i avdelingen for dansk og svensk
pass deg for poesien
pass deg for
pass deg
pass
pss

ps
det var dagens dikt

Bestemann.

Både Halldis Moren Vesaas og Einar Skjæraasen kom med diktsamling i 1945, da krigen var over. Boka til Halldis het Tung tids tale, og boka til Skjæraasen het Så stiger sevjene. Han ertet henne litt med at hans bok var bedre enn hennes - han hadde jo fått tre S-er, mens hun bare hadde fått tre T-er!

Og dermed har jeg visst begynt på et nytt tema, nemlig litterære anekdoter. Som om jeg ikke har nok temaer. Men likevel.

Mens vi venter på Klassekampen ...

Noen har klart å selge meg noe i telefonen, og det er godt gjort. Et lørdagsabonnement på Klassekampen. Jeg hadde et prøveabonnement på Klassekampen i fjor, så de tenkte vel at det gikk an å prøve seg i år også. Og det gjorde det. Det var Bokmagasinet som gjorde utslaget. Men - grunnen til at jeg ikke fortsatte å abonnere på Klassekampen i fjor, var at de ikke klarte å levere varene. Det vil si at avisen kom aldri til tiden. Derfor gjorde jeg det helt klart at jeg kan godt prøve et lørdagsabonnement, men hvis avisen ikke kommer på lørdag, så kan de bare glemme det. Den første lørdagsavisen kom i går, altså tirsdag, så det ser dårlig ut. Jeg har nå mailet Klassekampen og gitt dem sjansen én helg til. Hvis jeg ikke har avisen førstkommende lørdag, er det over og ut. Jeg vet ikke hvorfor dette er så vanskelig for Klassekampen. Aftenposten kommer hver dag uten problemer, og Morgenbladet (min foretrukne kulturavis) kommer hver fredag. Kanskje Klassekampen på død og liv må unngå et eller annet kapitalistisk distribusjonssystem? Ikke vet jeg.

Mer om å lese ...

En ganske annen innstilling til lesing enn i innlegget under, finner vi i Jane Austens Emma. Her befinner vi oss i et miljø hvor lesing er en pliktøvelse for å vise at man er et dannet menneske. Heldigvis ser det ut til at heltinnen har vett til å bryte med de sosiale konvensjonene og lese av den eneste grunn man bør ha for å lese: lyst.

«Emma har hatt planer om å lese mer helt siden hun var tolv år gammel. Jeg har sett atskillige lister hun har satt opp på ulike stadier, over bøker hun ville lese regelmessig - glimrende lister - meget velvalgte og velordnede - noe ganger ordnet alfabetisk, og noen ganger etter et annet prinsipp. Den listen hun satte opp da hun bare var fjorten - jeg husker at jeg var så imponert over hennes vurderingsevne at jeg tok vare på den en stund, og hun har sikkert satt opp en utmerket liste nå også. Men jeg har sluttet å vente meg noen planmessig lesning av Emma. Hun kommer aldri til å innordne seg under noe som krever flid og tålmodighet, og forstand fremfor følelser.»

Jane Austen: Emma. Oversatt av Merete Alfsen.