Ord for dagen

"Eg kjenner dei som har vore bra folk, som har vore i stand til å tenkje klart, men så har dei vorte fengsla av litterært stoff, og det har verka uheldig inn på dei, som om dei har mista balansen."

Tormod Haugland

Orm, ugla og and: prosa obskura, Oktober 2008

Snart på Hald

Til Hald, igjen.

Grunnen til at jeg interesserer meg spesielt for dansk akkurat nå, er at jeg holder på å oversette en dansk roman, og skal oversette ytterligere en dansk roman senere i sommer. Dessuten reiser jeg til Danmark i morgen, for å ha et av mine årvisse arbeidsopphold på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter på Hald Hovedgaard i Viborg. Sist jeg var i Danmark var i februar, da jeg var på oversetterkurs på Copenhagen Business School.
Siden jeg har bodd og arbeidet i Danmark i mine yngre dager, og alltid hatt familiær tilknytning til Danmark, har jeg et godt utgangspunkt for å oversette fra dansk.
Men kunnskaper må pleies og forøkes, og derfor benytter jeg enhver mulighet til å oppholde meg i Danmark, nå for tiden som regel i yrkesmessig sammenheng, som nevnt over.
På veien til Hald tar jeg en liten stopp i Skagen, siden boka jeg oversetter nå, foregår der. Det skader aldri å ha sett steder man skriver om (jeg har selvfølgelig vært i Skagen før, men det er spesielle steder i Skagen jeg skal se nærmere på, i forbindelse med oversettelsen).

Falske venner

Menneskene og havet. Eget foto fra den danske vestkysten.
Det er ikke menneskene på bildet som er falske venner; dem kjenner jeg ikke engang, de er bare to tilfeldige vandrere på stranden. Det er falske venner i betydningen likelydende ord med ulik betydning på dansk og norsk det dreier seg om her.

Jeg oversetter blant annet fra dansk, og en vanlig reaksjon er at «det er vel lett». Nei. Dansk er vanskelig av to grunner: 1) det er så likt norsk, 2) det er så forskjellig fra norsk.
Her er tre eksempler på hvor lett det er å gå i baret når man oversetter fra dansk:

1) «Studerende må arbejde mer» lød en overskrift i Politikens nettavis i går. Det danske verbet «å måtte» kan bety det samme som på norsk, altså uttrykke en nødvendighet eller nødvendig følge av noe. Men på dansk betyr «å måtte» langt oftere å ha tillatelse til noe, å ha lov til å gjøre noe. Så når det står i Politiken at danske studenter må arbeide mer, betyr det ikke at de er nødt til å jobbe mer for å finansiere studiene, men at det er tillatt for dem å jobbe mer - i dette tilfellet uten at det går utover den offentlige støtten (SU).

2) Av og til kjøper jeg en dansk bok både i originalutgave og i norsk oversettelse for å lære av mine kolleger. Det medfører selvsagt også at jeg kommer over ting jeg selv ville gjort annerledes, for ikke å snakke om regulære feil.
I boken jeg nå holder på å se litt på, blir avstanden mellom to byer oppgitt til fire mil i den norske oversettelsen. Jeg sjekker med den danske originalen: der er det også snakk om fire mil. Men fire mil på norsk er ikke fire mil på dansk. Danskene har, i motsetning til nordmenn og svensker, ikke lengdemålet mil tilsvarende ti kilometer. I Danmark snakker man med andre ord kun om kilometer, ikke om mil. Men det står jo mil i den danske originalen? Ja, ganske korrekt, fordi dette foregår i «gamle dager», og da hadde danskene lengdemålet mil=7,5 kilometer. Det riktige i den norske oversettelsen skulle med andre ord ha vært tre mil og ikke fire.

3) I den danske romanen jeg oversetter nå, blir en dame beskrevet slik: « ... og så bakkede hun ud af stuen, mimrende.»
Bakkede ud af stuen, mimrende? Det ga ikke mening på norsk. (Jeg har selvsagt en kontekst å forholde meg til som jeg ikke kan gjengi her.) Altså slo jeg opp på «mimre» i Politikens Nudansk Ordbog: «mimre - gøre små rykvise bevægelser med mund og hage.»
Det ga mening - i den aktuelle situasjonen holdt hun nemlig på å begynne å gråte. En ny falsk venn for meg, men oppdaget i tide: atter en gang to tilsynelatende like ord som betyr helt forskjellige ting på norsk og dansk.

Adolf og Fidel

I 1953 gikk Fidel Castro og 125 andre opprørere til angrep på militærkasernen Moncada i Santiago de Cuba.

Flere av opprørerne ble drept i skuddvekslingen, andre ble tatt til fange, torturert og drept. Fidel slapp unna, men ble seinere tatt og dømt til 15 års fengsel i en summarisk rettssak. Under rettssaken var han sin egen forsvarer, og gjennom den viste han den formidable hukommelsen og de ekstraordinære talegavene han er blitt berømt for. Forsvarstalen ble seinere utgitt som bok under tittelen «Historien vil frifinne meg».

Hovedpersonen i Hermanas ironiserer litt over dette mens han står i retten (for selvfølgelig blir han arrestert for utgivelsen av den illegale boken sin). Han får beskjed av «forsvareren» sin om hva han bør si og ikke si.

- Ingen politiske forsvarstaler? spurte jeg.
- Nei, det vil bare oppfattes i skjerpende retning. Som om du ikke angrer.
- Hallusinerer jeg nå, eller lærte jeg en gang på skolen at vår revolusjon er grunnlagt på en politisk forsvarstale?
- Ja ... la meg poengtere at personlig har jeg ingen vanskeligheter med å se ironien i det du påpeker. Jeg snakker bare om hva jeg har erfart i liknende rettssaker, og hva du kan vente deg. Du ville aldri få snakke ferdig uansett, og hvis du ikke ga deg, ville de rydde rettssalen og gi deg en tilleggsstraff for å vise forakt og manglende respekt.
Dette måtte jeg tygge på et øyeblikk.
- Jeg synes «ironi» nesten blir for svakt, sa jeg. - Det du sier er at i samfunnet Fidel Castro har bygd opp, ville han selv aldri fått muligheten til å framføre Historien vil frifinne meg?
- Hvis du absolutt må sette det på spissen ... ja.
Wexler smilte, og det var sorg i det smilet. Det var mye han ikke kunne si. Han kunne ikke fortelle hvordan overentusiastiske forsvarere i politiske saker ble truet og trakassert. Han kunne ikke fortelle at ikke bare mitt ynkelige skinn sto på spill, men også hans eget. Det var smilet til en mann som hadde sett systemets sanne ansikt, at yrket han hadde valgt som ung mann (i likhet med den unge Fidel Castro; de var omtrent jevngamle) var blitt til en ond parodi, og funnet ut at han ikke hadde kapasitet eller dumdristighet til å gjøre noe med det. Vi kunne utmerket snakke om ironier, vi to.
- Du vet ellers hvor formuleringen «historien vil frifinne meg» opprinnelig stammer fra? spurte han.
- Nei, ikke egentlig.
- Jo, det skal jeg fortelle. Det er for øvrig noe Fidel aldri har lagt skjul på. Det er fra Adolf Hitlers Mein Kampf.»

Er det ikke herlig at diktatorer kan inspirere hverandre?

Selvgjort er velgjort

I Hermanas fortelles det blant annet om hvordan bokens jegperson, den unge poeten Raúl, som jobber på et trykkeri, fremstiller sin egen bok i smug fordi diktene hans har et innhold som er for ubehagelig for Castro-diktaturet.
Han sniklåner en fotosetter, stjeler papir og binder inn på kveldstid, mens han offisielt jobber overtid. I den forbindelse sier han:

«Alle som skriver bøker burde få sjansen til å produsere sin egen en gang. Det gir en kroppslig nærhet både til stoffet og til den fysiske materien, til alle de tusen detaljene som gjør en bok - nesten en hvilken som helst bok - til noe av det mest fantastiske man kan eie. Det overflødige blir så synlig, som fett og sener man må trimme vekk for å blottlegge fileten. Å gjøre det i smug satte opplevelsen på spissen. Boka var som en hemmelig kjæreste som sakte tok form mellom hendene mine, noe jeg smisket og hvisket liv i.»

I dag er det jo fullt mulig for hvem som helst å fremstille egen bøker. Enhver med datamaskin og skriver har jo i realiteten sitt eget trykkeri. Det er bare kreativiteten som setter grenser.
Mange kunstnere lager bøker, med egne tekster og illustrasjoner, men ikke minst som kunstverk i seg selv, ofte i bare ett eks. Illustrasjonen til dette innlegget er et av mine egne bilder, som er printet ut på egenprodusert papir. En spennende kombinasjon av eget håndverk og moderne datateknologi, synes jeg. Å lage sitt eget papir er nemlig ingen heksekunst, om enn litt jobb (og vil man ikke lage det selv, får man kjøpt all slags spennende papir hos Norway Designs).

Kan noen ...

Kan noen være så snill å fortelle den venstre av de to snippkjolekledde herrene at 1) snippkjolen hans er for kort på ermene, 2) ca en centimeter av mansjetten på skjorteermet skal synes nedenfor ermekanten på snippkjolen, og 3) at klokken ikke skal synes, og at den dessuten har et altfor sportslig preg til dette antrekket. Han trenger bare å kaste et blikk på mannen ved siden av seg, så kan han se hvordan det skal være.

Sissinghurst

Det er jo hagetiden fremfor noen nå, og DENNE hagen er ikke bare utrolig nydelig, men har også litterære assosiasjoner.

Ord for dagen

"Hensikten med bøker er å bli revet med."

André Brink: Attråens rett, Aschehoug, 2001. Oversatt av Per Malde.

Ord for dagen

"Om man sier A så må man si B. Om man sier at man ikke har det bra, så må man utdype det. Kan man ikke bare få drikke rødvinen sin i fred?"

Dette fant jeg på DENNE bloggen, Theme T, en personlig blogg med mye personlighet (og med en bloggtittel som minner litt om mitt eget nick). La meg bare legge til at jeg selv har det aldeles utmerket, og at jeg drikker min daglige rødvin i det beste selskap.

Mer, mer ...

Det slår meg, når jeg leser Hermanas, at den største komplimenten man kan gi en forfatter, er å lese bok nummer to av vedkommende. Og Hermanas er altså min andre bok av Torgrim Eggen, men blir garantert ikke den siste.

La oss nå se på forfatterne jeg har lest så langt i år: Fjodor Dostojevskij, Witold Gombrowicz, Knut Hamsun, Beate Grimsrud, Agnes Ravatn, Kyrre Andreassen, Heidi Marie Kriznik, Merete Lindstrøm og Aasne Linnestå. Hvem av disse kan jeg så tenke meg å lese en bok til av?

Dostojevskij, selvsagt. Først og fremst Brødrene Karamasov, som jeg har begynt på jeg vet ikke hvor mange ganger. Men etter Raskolnikov er jeg så absolutt moden for Brødrene Karamasov også. Og sikkert mer Dostojevskij etter det.

Gombrowicz? Tja. Ferdydurke var en opplevelse, men jeg tror kanskje jeg kommer til å nøye meg med den.

Hamsun? Selv om jeg aldri hadde lest Sult skikkelig, har jeg lest en god del Hamsun, så jeg vet ikke. Det er ikke så mange årene siden jeg leste Mysterier, for eksempel. Antagelig kommer jeg til å lese en klassiker som Hamsun igjen, men han står ikke høyt på prioriteringslisten akkurat nå.

Beate Grimsrud? Ja. Hun var befriende annerledes og spennende, helt sin egen. Ja, jeg fikk lyst til å lese mer av henne.

Agnes Ravatn? Ja. En spennende debut - jeg må se hvordan hun følger opp.

Kyrre Andreassen? Vet ikke. Svendsens catering var god, men miljøet og stilen ikke helt min kopp te.

Heidi Marie Kriznik? Tviler på det. Borte en vinter var glimrende skrevet og sikkert en verdig vinner av P2-lytternes romanpris, men litt for mye innadvendt, bygdefiksert norsk samtidslitteratur for min smak.

Merete Lindstrøm? Gjestene var mitt første møte med henne, men innfridde ikke forventningene. Godt skrevet, bevares, men uten dette lille ekstra som gjorde meg til en begeistret leser.

Aasne Linnestå? Så absolutt. Jeg har allerede lest to av henne, og venter spent på neste. Hun er en av mine favoritter.

De som er sikret videre lesning fra min side er altså: Dostojevskij, Grimsrud, Ravatn og Linnestå. Det skal vel godt gjøres å finne en fellesnevner her. Dostojevskij er en klassiker som tiltaler meg med sin menneskeskildring og ikke minst sin religiøse tematikk. Ravatns debutbok var ganske enkel, men med en nerve som gjorde meg nysgjerrig. Og så er hun noe så sjeldent som en morsom forfatter. Humor er sjelden vare i litteraturen.

Hos Grimsrud og Linnestå, derimot, finner jeg en fellesnevner. Jeg tror det var Graham Greene som engang sa noe sånt som at en forfatter, i tillegg til talent og alt det der, må ha en form for galskap. Det er det jeg føler at Grimsrud og Linnestå har, og det er det som gjør at de skiller seg ut i samtidslitteraturen i mine øyne. Begge har en unik stemme, men det er de jo ikke alene om. Men så har de altså denne galskapen i tillegg, noe helt særegent, en ekstra dimensjon i språket, som sprenger grenser og gir i hvert fall meg opplevelsen av å lese noe jeg ikke har lest før.

Eggende lesning

I innlegget under gjør jeg rede for lesesituasjonen for tiden. Den er ikke optimal, og langt fra tilfredsstillende. "Lengelsen etter bøkene" var arbeidstittelen på dette innlegget, men den ble på en måte litt misvisende. Jeg er omgitt av bøker nær sagt fra gulv til tak, jeg jobber med bøker og lever med bøker. Jeg burde heller kalt det lengselen etter lesingen, lengselen etter å synke ned (på en sofa) og synke inn (i en bok). Lengselen etter å ha tid til å lese, uforstyrret, over lengre tid. Kanskje jeg har det? Kanskje jeg kan utnytte tiden bedre?

Jeg har det travelt jobbmessig, men når har jeg ikke det. Og så er det våren, som i seg selv er en travel tid, med hagearbeid blant annet. Pluss at jeg jo må lese på bestilling, som medlem av Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur.
Men likevel - jeg kunne kanskje utnytte tiden bedre. Sånn tenkte jeg i går, og etter en sen kveldstur med hunden fant jeg ut at i stedet for å bruke tiden til ørkesløs sjekking av blogger og bloggbesøk (som det lett blir til), kan jeg like godt lese en halvtimes tid før jeg la meg. Man har sånne «tidslommer» hvis man tenker seg om. Det er bare å være litt bevisst på hva man bruker tiden til.

Og vips, så var jeg i gang med Hermanas igjen. Herlig. Tilbake på 1970-årenes Cuba og den unge poeten Raúls forhold til tvillingsøstrene Juana og Miranda. Nå har han nettopp giftet seg med den ene, etter først å ha hatt et forhold til den andre (det hadde kanskje vært mer kronologisk korrekt å si at han nå har giftet seg med den andre, etter først å ha vært sammen med den ene). Nåvel. La meg trå til med noe som kan fortone seg som en floskel: Eggen kan skrive. For det første skriver han sømløst; med det mener jeg at han har gode setninger, rytme og musikalitet i språket. Det som gjør at man ikke merker at man leser, hvis du skjønner hva jeg mener. Samtidig som det er nettopp da man leser som mest intenst, fordi det ikke er noe «teknisk» som irriterer. Og så er det en tekst spekket med små lykketreff av formuleringer, som denne beskrivelsen av brudeparet:

«Miranda hadde sin korte hvite kjole, matchende sko og lånte perler i det oppsatte håret. Hun liknet en fallen engel som hadde landet mykt, syntes jeg. Jeg så ut som en slusk fra landet som var i banken for å få lån.»

Kan du ikke se for deg disse to på et brudebilde fra 1970-årene?

Andre ting som imponerer med Eggens bøker (jeg har lest Hilal fra før), er det enorme kunnskapsnivået som han inkorporerer så naturlig i teksten, uten at det står «OBS! Research!» med usynlige bokstaver i margen, som man kan oppleve hos andre forfattere.

Og så er det sensualiteten, som er til stede hele tiden. I mitt litt uheldige og svært urettferdige førsteinntrykk av Hermanas, fikk jeg inntrykk av at Eggen var en usmakelig macho-forfatter. Det paradoksale er nå, etter virkelig å ha lest ham, at jeg ser hvor glimrende han er til nettopp å skildre erotikken i alle dens fasetter, ikke bare det seksuelle (som i parentes bemerket ikke er særlig eksplisitt skildret; det trenger han ikke), men hele det komplekse forholdet mellom mann og kvinne. Og dette gjør han med en imponerende balansegang mellom det mannlige, begjærende blikk og en nyanserikdom og innsikt som stikker langt dypere, og som for den saks skyld også kan være både vàr og vakker. Eggen har det hele, og det er helt praktfullt. Det er en nytelse å være mann i Eggens litterære univers, og etter kommentarer på tidligere innlegg om Hermanas er det tydelig at det er mange kvinnelige lesere som også liker å befinne seg der. Samtidig som Eggen er så nyansert og innsiktsfull, skriver han så utilslørt og uforstilt sanselig. Jeg tror ikke noen gjør akkurat dét bedre i norsk litteratur i dag. Eggen intellektualiserer ikke, han forfaller ikke til klisjeer, og han undervurderer hverken mannlige eller kvinnelige leseres intelligens.

Hvis du ikke har lest Eggen før, er det kanskje på tide å komme i gang?