De 10 siste CD-ene jeg har hørt på

Jeg bare elsker Natacha Atlas.


1. Orsa Spelmän: Orsa nästa! (svensk spillemannsmusikk på sitt beste)

2. Natacha Atlas: Ana Hina (Atlas’ nyeste og kanskje beste)

3. George Formby: Let George Do It (engelsk nostalgi 1932-1942)

4. Miles Davis: Sketches of Spain (som skapt for meditative sommerkvelder)

5. Blossom Dearie: Blossom Dearie (alltid verd et gjenhør)

6. Vibeke Saugestad: Thinkerbell (syngende oversetterkollega)

7. Miles Davis: Ballads and blues (mer Miles Davis)

8. Ane Brun: A Temporary Dive (må få meg mer av henne)

9. Boris Kovac & Ladaaba Orchestra: The Last Balkan Tango (herlig blanding av nytt og tradisjonelt, vilt og sentimentalt - ”an apocalyptic dance party”)

10. The Cracow Klezmer Band: De Profundis (i klezmer går sorg og glede hånd i hånd. ”Song opens a gate from the mind to the heart”.)

Things that go bump in the night

Dette gamle franske trykket fikk jeg av min hustru meget tidlig i vårt bekjentskap. Hun har heldigvis både humoristisk sans - og sans for meg.


Jeg bor i en stor gammel trevilla, og i et gammelt hus er det selvfølgelig lyder. En av de mest markante lydene her i huset, er et dunk eller smell som gjerne høres en stund etter midnatt. Det kan forekomme året rundt, ikke bare i mørke høstnetter, men like gjerne i lyse sommernetter, som nå. Alltid bare ett dunk - men som sagt ganske markant og tydelig. Det opptrer med ujevne mellomrom, i perioder flere netter etter hverandre, for så å bli borte i dager eller uker. Men så, plutselig en natt, kommer det igjen. Dunk.

Forklaringen er enkel og banal: Det er jeg som leser på senga, og som sovner fra boka og mister den på gulvet. Akkurat nå leser jeg en ganske tung bok. Dunk.

Hvem er hvem

Det lokale museum har i to sesonger nå hatt en utstilling om Vidkun Quisling. Meget omtalt da den åpnet i fjor, ikke minst før den åpnet. Quisling er med andre ord fortsatt en kontroversiell person, mer enn 60 år etter sin død. Skjønt det er kanskje ikke den riktige måten å si det på - om politikeren og «føreren» Quisling er det vel stort sett bare én mening, jfr. tittelen på Hans Fredrik Dahls biografi: En norsk tragedie, og et av Norges mest markante bidrag til det internasjonale vokabular: quisling som synonym for landsforræder. Det som først og fremst var kontroversielt med denne utstillingen, var om det i det hele tatt var riktig å lage en utstilling om Quisling. Mange besynderlige motargumenter ble ført til torgs før utstillingen åpnet, alle like tåpelige i mine øyne. Hvorfor i all verden skal man ikke kunne lage en utstilling om en av Norges mest sentrale historiske personer på 1900-tallet?

Dette innlegget kan passende illustreres med en bok, eller egentlig bare et lite hefte, som hører til noe av det mer spesielle i min boksamling. Hvem er Hvem i Jødeverden samt fortegnelse over fremmedes forretninger i Norge er tittelen. 2. utgave, utgitt av Nationalt Tidsskrift i Oslo 1932. I forordet heter det blant annet: «Det er beklagelig at det offentlige absolutt ingen registrering fører over jøder her i landet og således heller ikke kan føre kontroll med disse mennesker. Kun nogen få større skatteydere blir registrert fordi de ifølge disenterloven er fritatt for kirkeskatt, men selv disse for Oslos vedkommende 88 personer tør rette vedkommende ikke opgi navnene på. Dette er gildt for jødene, men skader andre folk med fremmedartede navn som av sakukyndige blir tatt for jøder. Denne publikasjon søker å bøte på dette, idet vi fra de tilgjengelige kilder har samlet en fortegnelse over jøder i Norge.»
Denne fortegnelsen kom nok godt med ti års tid senere.

Heftet fant jeg for mange år siden på det årlige bokmarkedet som Lions holder i Ullevål Hageby, og det har i dag en viss antikvarisk verdi. Men først og fremst har det sin verdi som historisk dokument.

Man blir jo litt nysgjerrig

En annonse i lokalpressen fanger blikket. "Halfdans bokhus, ca. 40 000 brukte bøker i mange kategorier, systematisert i hyller, til rimelige priser." I en nedlagt Coop-butikk i en avkrok av Telemark har noen altså funnet på å starte antikvariat, eller bruktbokbutikk. Nysgjerrigheten våknet, jeg må innrømme det, etter å se hva dette kan være for noe. Alene mengden tilsier at det må være mulighet for å gjøre noen funn. Vi får se. Jeg har ikke bestemt meg ennå.

Hvis jeg hadde lest dem ...

«Vi snakket en god stund om bøker blandt annet. Nu skjønner jeg mig ganske godt på bøker. Jeg har iallfall begynt på en god del, og har en viss teft med hensyn til hvorledes jeg vilde ha syntes de var, hvis jeg hadde lest dem.»

Gunnar Larsen: I sommer (Gyldendal 1932)
Lanterne-utgave 1969

Men de to låvene var jo fine ...

Denne helgen har det falt i min lodd å sitte vakt på en kunstutstilling. Jeg fusker jo litt i billedkunsten også, og hver sommer har kunstnergruppen jeg er med i, utstilling på et herværende museum der vi disponerer en stor, hvitkalket kjeller under hovedbygningen. Perfekt sval og avkjølt nå i sommervarmen. Det er ferietid, og været lokker tydeligvis folk vekk fra byen, for det var ikke mange mennesker der i går, og det kommer antagelig ikke flere i dag. Jeg har med meg PC-en og bruker tiden til å jobbe (oversette). Sommeren er alltid jobbetid for meg uansett, pga bøker som skal være ferdige til høsten.

Som vakt på en kunstutstilling kan man blant annet oppleve følgende: To damer stikker hodet inn.
-- Hva er’e for noe her ’a? sier den ene til den andre.
-- Her er’e visst sånn moderne kunst, her, svarer den andre.
Og så ut igjen.
God dag og adjø. To sekunder til kunsten.

I går fikk jeg også følgende kommentar fra en mannlig besøkende idet han la fra seg billedlisten og gikk igjen:
-- Dette var for moderne for meg, men de to låvene var jo fine.

Han kunne jo ikke vite at de to låvene var mine verk. En kompliment, siden mine to bilder var de eneste han likte på utstillingen? Jeg er ikke så sikker på det. Min første tanke var at disse motivene er jeg egentlig godt og grundig ferdig med. I tankene jobber jeg med helt andre ting enn dette.

Dagens lunsj

Dagens lunsj: en tallerken med tomater, serranoskinke, fetaost, oliven, bladpersille. Brød ved siden av, til å bryte, og en skål med olivenolje, drysset med litt grovt salt, til å dyppe brødet i. Og så te med melk ... svart kinesisk te fra den lille kaffe- og tebutikken omtrent rett overfor Deli de Luca i Bogstadveien.
Og så noen aviser, og utsikt over hagen.
De små gleder og nytelser er ofte de største, det er nå min mening.

Bøkene bestemmer

Jeg har flere ganger vært inne på dette at lesingen tar sine egne veier. Nylig skrev jeg også noe om av vi som lesere er fullstendig suverene, ja, diktatoriske, i vår omgang med litteraturen - vi er som de blodigste bødler med synsingene og vurderingene våre. Men selv er vi gjenstand for selve lesingens herjinger. Bøker stikker seg frem, faller plutselig i vår vei, bøker vi kanskje ikke knapt har hørt om og langt mindre planlagt å lese, en godt forberedt leseplan kan bli kullkastet på et øyeblikk fordi noe mer fristende melder seg, en klassiker vi lenge har gledet oss til, viser seg kanskje å være dørgende kjedelig, mens en bok vi blare atspredt blar i (og hadde tenkt å la det bli med det) plutselig fanger interessen i den grad at vi ikke har blikk for annet i flere uker fremover.

Da jeg nylig var ferdig med to kriminalromaner av Jørn Lier Horst, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gå i gang med. Bibelen står på kjøreplanen, men det drøyer med å komme i gang. På nattbordet lå I den røde solens lys av Pål Gerhard Olsen. Jeg lovet ham på en Gyldendal-sammenkomst i fjor at jeg skulle kjøpe den (og som en naturlig konsekvens av det, også lese den), men heller ikke den har jeg klart å komme i gang med. Jeg begynte på den en gang, men den fenget ikke. Tykk er den også, rundt seks hundre sider.

Jeg leser Streker av Henri Michaux, en av bøkene jeg nylig fikk tilsendt fra Forlaget Gasspedal, men den består like mye av tegn som av tekst, og er mer en til-fra-bok. Nå skulle jeg gjerne hatt en bok å virkelig synke ned og inn i, tenkte jeg, og så begynte jeg å rote i bunkene på nattbordet, og der lå Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys. Så begynte jeg på den en gang til, og så tenkte jeg: Hvem skriver sånn i dag? Dette er liksom så langt fra typisk norsk samtidslitteratur som det kan få blitt, både stilmessig og tematisk. Og geografisk. Og plutselig liker jeg både den litt tunge, men samtidig elegante episke skrivemåten, det totale fraværet av norsk granskog og gamle amazoner. Kapitlene her har overskrifter som «Ardennene, desember 1944», «East Suffolk, London, Gran Chaco 1935--1939» og «New York, Kansas, California, Nord-Atlanteren 1947--1951».

Og før jeg vet ordet av det, har jeg lest over hundre sider. «I spennet mellom slektskrøniken og kunstnerromanen utforsker denne fortellingen grenselandet mellom løgn og sannhet, kreativitet og seksualitet, nærhetsbehov og sykelighet, med stor litterær kraft» står et, blant annet, på baksideteksten (boka har for øvrig et jævlig omslag). Men ok, nå leser jeg I den røde solens lys av Pål Gerhard Olsen. Den forlangte å bli lest nå. Den mente at den var boka for meg akkurat nå. og jeg bøyer meg for det. Det passer forresten bra med at jeg kanskje treffer Olsen på Gyldendals sommerfest om en knapp måned.

Eller kanskje ...

Da en norsklærer i middelskolen satt bak katetret og spurte de forskjellige elevene om hva de «tenkte å bli» her i livet, da kom turen til meg også, og i likhet med de andre måtte jeg svare høyt.
«Forfatter.»
Svaret overrasket ikke bare meg selv, men også de andre, som begynte å le. Det hadde de god grunn til å gjøre. Jeg var lokalt berømt for mine «ikker» i morsmålet.
Læreren spurte: «Du har ikke lyst til å bli lokomotivfører, da?»
«Jo.»
Ny latter.

Odd Eidem i Con amore. Erindringshistorier. Cappelen 1983.

Biblioteket er løsningen

Etter at jeg kuttet ut Telenor Mobilt Kontor fordi det var for dyrt og dårlig, er jeg helt uten internettforbindelse i det lille røde huset i skogen. Da er biblioteket godt å ha. Det er jo (nesten) alltid et bibliotek i nærheten. Riktig nok får jeg ikke sjekket e-posten fordi fylkeskommunen ikke vil oppgi inn- og utgående server for e-post og jeg ikke husker passordet mitt til Telenor, men litt blogging ble det i hvert fall.

Ord med virkning

En ung mann erklærte at hans høyeste ønske var å bli en stor forfatter.
-- Jeg vil skrive noe som hele verden kommer til å lese, tekster som vil få folk til å reagere med følelse, tekster som vil få folk til å hyle, gråte og brøle i smerte og sinne!
Nå jobber han for Microsoft som feilmeldingsforfatter.