Svar på spørsmål

Dipsolitteraten har utfordret/tagget meg til å svare på noen spørsmål. Og det gjør jeg her: Hvilken bok leser du akkurat nå? Har nettopp avsluttet Mamma vet ikke hva som er deilig av Ina Åsheim (norsk debutant), og regner med at Stendhals Selvopptatte memoarer blir neste. Hvor liker du best å lese? I meget avslappet stilling, dvs i en lenestol med beina på bordet, eller liggende på sofaen eller i sengen. Hvilken bok skulle du ønske kunne bli filmatisert? Herman Bangs Fædra kunne blitt en nydelig film. Hva er favorittboken din? Der må jeg vel nesten si Tre mann i en båt av Jerome K. Jerome. Men Becketts Watt og Joyces Ulysses er også gode kandidater. Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke? Jeg har ingen plan. Er åpen for innfall, og regner med at den rette boken/de rette bøkene vil innfinne seg. Tror sannsynligheten er stor for at det blir en bok av året, kanskje ved hjelp av nyhetshylla på biblioteket. Hva synes du er den fineste forsiden på en bok? Umulig å si, men denne forsiden (bildet) appellerte både på den ene og den andre måten. Lagde nylig en klassisk pizza margharita etter oppskrift fra denne boken, og den ble bare himmelsk. Jeg lar stafetten gå videre til Børge Skråmestø, thauke2 og Aina Basso.

Mer om bokdatabase

Jeg valgte programmet BookCollector, se lenke til firmaets hjemmeside i innlegget under. PRO-versjonen av programmet koster ca 400 kroner. Det har mange funksjoner, kan lett tilpasses egne behov, og hele listen kan overføres til iPhone. Nå har jeg riktignok ikke iPhone, men kanskje det blir min neste mobil.

Underveis i denne prosessen ble jeg oppmerksom på nettsiden Bokelskere, som jeg selv har hatt lenke til i lang tid, men aldri sett ordentlig på. Der man kan helt gratis opprette sitt eget bibliotek, og dele det med andre. Når jeg valgte å ikke satse på det, var det fordi det har færre funksjoner og ikke kan overførest til mobiltelefon. Derimot skal det bare noen tastetrykk til for å overføre data fra BookCollector til Bokelskere, så jeg har opprettet en "filial" på Bokelskere.

Foreløpig har jeg lagt inn 30-40 bøker i den nye basen. Det holder å skrive inn ISBN-nummeret, så henter programmet inn øvrige data fra nettet. Men selv det å skrive inn ISBN-nummer er tidkrevende, så nå har jeg bestilt en strekkodeleser som forhåpentligvis vil gjøre registreringen mye raskere.

Siden det er mengden av bøker som gjør at jeg har anskaffet et slikt program, sier det seg selv at jeg må legge inn mange bøker før det skal ha noen praktisk nytte. Men jeg tenker at det kan gjøres litt planmessig, for eksempel ved å ta hele kategorier av gangen. Og selvfølgelig registrere alle nyanskaffelser etter hvert som de kommer.

Bokdatabase

Som tidligere nevnt klarer jeg ikke lenger å holde oversikt over boksamlingen min, som etter hvert omfatter ca 7000 bøker, og som fortsatt øker. I går var jeg i bruktbokbutikken Halfdans bokhus (tidligere omtalt i DETTE innlegget), og var flere ganger i tvil om hva jeg hadde eller ikke hadde. Av 25 innkjøpte bøker ble det heldigvis bare én duplikat. Jeg har tidligere sondert litt på nettet for å finne en bokdatabase som kan holde orden på samlingen, men av en eller annen grunn er det aldri blitt til at jeg har anskaffet et slikt program. I går sjekket jeg litt på nettet igjen, og syntes at DETTE programmet virket mest interessant. Jeg har nå lastet ned en prøveversjon som jeg leker meg litt med. Det holder å taste inn ISBN-nummeret, så kommer alt opp automatisk. Det er selvfølgelig et voldsomt arbeid å få registrert alt, men med et slikt program kan jeg i hvert fall registerere nye bøker etter hvert som de kommer. Er det noen som har erfaring med slikt?

Leserapport

Ferdig med Thomas Bernhards Gamle mestere. Bernhard er et navn jeg lenge har hatt i bevisstheten, men ikke lest. Nå har jeg plutselig lest tre bøker av ham; Mine priser, Wittgensteins nevø og Gamle mestere. Og jeg kommer garantert til både å anskaffe og lese mer av ham.

Forleden dag fikk jeg beskjed (SMS) fra biblioteket om at Mamma vet ikke hva som er deilig av Ina Åsheim, som jeg hadde bestilt, hadde kommet. På tide med noe nytt og norsk igjen. Jeg er blitt nysgjerrig på denne boka gjennom omtaler og fordi forfatteren er her fra hjembyen, om enn helt ukjent for meg. Jeg har bare så vidt begynt på den, igjen registrerer jeg at korttekster er veldig in nå. Sammenhengen i disse korttekstene gjør at boka omtales som en roman. Jeg liker korttekster, enten de henger sammen og utgjør en tematisk helhet eller ikke, som jeg har vært inne på i andre innlegg nylig synes jeg det er befriende som leser å slippe unna fortellingen, den episke tvangstrøya som må gå fra A til B. Forlagets omtale av boka HER.

Hver gang jeg er på biblioteket tar jeg en titt i hylla for nyheter. Denne gangen tok jeg med meg Stendhals Selvopptatte memoarer, og Daniel Kehlmanns Berømmelse. Den første fenget med en gang, den andre ikke. Kehlmanns bok betegnes på forsiden som «Ny, intens bok av forfatteren til suksessen Oppmålingen av verden». Den har jeg ikke lest, men lurer på om jeg har den. Kanskje ikke den heller fenget, og at jeg bare la den fra meg i sin tid?

Stendhal, derimot, kommer jeg nok til å lese. Stendhal blir bare mer og mer anerkjent, har jeg inntrykk av, og det betones at han var forut for sin tid. «Jeg er aldeles overbevist om at eneste motgift som kan få leseren til å glemme de evinnelige Jeg som forfatteren kommer til å skrive, er fullkommen oppriktighet. Vil jeg ha mot til å fortelle om ydmykende ting uten å redde dem med endeløse forord? Jeg håper det.»
Dette kunne vel nesten Knausgård ha skrevet?

Jeg har forresten ikke lest Knausgård ennå, bare til en viss grad fulgt med i debatten. Ingenting av det jeg har lest om eller fra Knausgårds bøker har jeg gitt meg spesielt lyst til å lese dem, og jeg lar meg ikke bevege av moter og trender når det gjelder lesing.

Art-ig

Artsnavn av alle slag er ofte et problem for oversettere. Planter, dyr, fugler, fisk ... mange av dem har vi jo ikke her i landet engang, og betegnelsene kan være mange. Det latinske artsnavnet er ofte redningen, men ikke alltid. Her er to eksempler på komplikasjoner med artsnavn, DETTE fra Aftenposten, om en finsk oversetter som forvekslet to sopper og DETTE fra bloggen Epistler (oversetter Tom Lotherington, som har vært ute og spist middag med nobelprisvinneren J.M.G. Le Clézio på norgesbesøk.)

Leserapport

Om sommeren er lesetid eller ikke, er for meg et helt uinteressant spørsmål. Årstidene påvirker ikke hva eller hvordan jeg leser. For tiden lar jeg meg, som jeg var inne på i et annet innlegg nylig, lede av lesingen, noe jeg synes er veldig spennende. For tiden er «Østerrike» stikkordet, og jeg aner sant å si ikke hvorfor. Jo, det begynte vel med at jeg av en eller annen grunn, som også er helt obskur for meg, leste Bernhards Mine priser. Deretter gjorde en av mine faste lesere meg oppmerksom på Gabriel Moros 365 dager med Ludwig Wittgenstein, og så fulgte Bernhards Wittgensteins nevø. Underveis selvfølgelig ispedd en del bladring i andre bøker, blant annet i Wittgensteins egne.

Flamme-singelen Kollasj av David Shields fikk meg til å kjøpe boka som Kollasj er et utdrag av, Reality Hunger. Og i en artikkel i siste nummer av Vagant, nevner Susanne Christensen, en av Klassekampens bokanmeldere, denne boken. «Shields bog består af 618 fragmenter - de fleste citater alle mulige steder fra - som skal overbevis os om at nonfiction is the new fiction, at romanen som vi kender den, med fiktive karakterer og sirlige plotlinjer, er død som en sild, og at diverse former for «reality-based art» så som biografien, dokumentaren, det personlige essay, performancekunst og teknikker som sampling og appropriation er the shit.»

Til dette vil jeg bare si som jeg har sagt før, at romanen aldri kommer til å dø, til det rommer den altfor mange muligheter som kunstnerisk medium. Ikke engang i sin konvensjonelle form kommer romanen til å dø, men for meg er det den eksperimentelle, ukonvensjonelle romanen, særlig på det språklige område, som er den mest spennende.
(Men et lite apropos her er det jo at jeg selv kommer med en dokumentar på Cappelen Damm nå i august, godt skjult som ghost writer riktignok. Gun Vik: Din hånd i min, er boken. Men alle burde vel skrive en roman en eller annen gang? Eller?)

Et annet litterært tidsskrift som nettopp ankom en postboks nær meg, var Bokvennen. Dermed var jeg tilbake til Gabriel Moro igjen, for han er jo Bokvennens nye redaktør, og han har etter min mening virkelig gitt bladet et løft, både innholds- og utseendemessig. I et stort og interessant intervju snakker Tomas Espedal ikke bare nettopp om det jeg nettopp har vært inne på i forbindelse med romanen, nemlig det språklig spennende kontra den konvensjonelle fortellingen: «Jeg er glad for at det finnes noen som skrivger gode fortellinger, men det interesserer meg ikke. Mange av de bøkene som folk leser, kalrer jeg faktisk ikke å lese. Jeg prøver gang på gang, men får det ikke til. Det jeg identifiserer meg med, er det som ikke er godt fortalt. De siste ti årene har jeg nesten bare lest samtidslyrikk. Det har gitt meg presise språkopplevelser. jeg synes litteratur først blir interessant der det er vanskelig [...] Språkarbeid er det største privilegiet en kan ha, siden språket er det mest verdifulle vi har. Med en gang man blir klar over at man arbeider med det vakrest og alvorligste medium vi har, går det ikke an å skrive setninger som «hun gikk bortover korridoren på høye hæler klikk, klakk». Alle kan skrive slike setninger. Men hvem kan skrive frem det urovekkende, det man aldri før har sett, men likevel kjenner igjen? Setninger som tar pusten fra deg, som får deg til å gråte?»
«Blir du noen gang misunnelig når du leser?» spør intervjuerne, og Espedal svarer: «Jaja! Virkelig. Jeg blir faktisk ofte knust. Peter Handkes Mitt år i Ingenmannsbukten (1994) tok nesten livet av meg. Jeg forstår den dag i dag ikke hvordan han klarte å skrive den boken. Den gjorde meg så misunnelig at jeg holdt på å gi opp som forfatter.»

Dette gjorde meg så nysgjerrig at jeg måtte ta en tur på biblioteket og låne Handkes Mitt år i Ingenmannsbukten. Jeg har bare bladd litt i den foreløpig, men nok til å skjønne hvorfor den gjorde inntrykk på Espedal. Men noen grunn til misunnelse har han ikke, etter min mening. Jeg synes Espedal skriver bedre.

Men Handke - dermed var jeg tilbake til Østerrike igjen. Og sannelig hadde ikke Bokvennen også en artikkel om Jelinek. Østerrike igjen. Hun har jeg forresten aldri lest noe av, kanskje jeg skulle prøve? Jeg må også lese mer av Herta Müller, ikke østerriker riktignok, men i hvert fall i det tyske språkområde.

Men nå må jeg først og fremst lese ferdig Gamle mestere.

Apropos Espedal og samtidslyrikken, så er han veldig opptatt av Ann Jäderlund og hennes spennende språkbehandling. Kanskje på tide at jeg også tar frem den boka jeg har av henne, som jeg hittil bare har bladd litt i.

En bok, et utdrag

«Faktisk minner Stifter meg til stadighet om Heidegger, om denne latterlige nasjonalsosialistiske nikkersfilisteren. Har Stifter på mest uforskammede vis gjort den store litteraturen til kitsch, så har Heidegger, Schwarzwald-filosofen Heidegger, gjort filosofien til kitsch, Heidegger og Stifter har på hver sin måte gjort filosofien og litteraturen til uhelbredelig kitsch. Heidegger, som krigs- og etterkrigsgenerasjonene kom løpende til og som de overøste med motbydelige og stupide doktoravhandlinger mens han ennå var i live, ser jeg alltid sitte på benken ved siden av sin kone utenfor huset i Schwarzwald. Der sitter hun mens hun i sin perverse strikke-entusiasme uavbrutt strikker vinterstrømper til ham av ull som hun selv har klippet av sine egne Heidegger-sauer. Heidegger kan jeg ikke se annerledes enn sittende på benken utenfor Schwarzwald-huset, ved siden av sin kone, som gjennom hele hans liv behersket ham totalt og som strikket alle strømpene hans og heklet alle luene og som bakte brødet og vevet sengetøyet hans og som til og med selv laget sandalene hans. Heidegger var et kitsch-hode, sa Reger, akkurat som Stifter, men dog mye mer latterlig enn Stifter, som jo faktisk var et tragisk fenomen, i motsetning til Heidegger, som alltid bare var komisk, like småborgerlig som Stifter, like ødeleggende stormannsgal, en svaktenker fra lave fjellområder, akkurat passende for den tyske filosofiske suppegryte. Heidegger slurpet de i seg alle sammen, i flere tiår, mer enn noen annen, fylte de opp sine tyske germanist- og filosofimaver med ham. Heidegger hadde et helt vanlig ansikt, ikke noe åndsansikt, sa Reger, han var et tvers igjennom uåndelig menneske, blottet for enhver fantasi, blottet for enhver sensibilitet, en urtysk filosofidrøvtygger, en uavlatelig drektig filosofiku, sa Reger, som beitet på den tyske filosofien og som gjennom flere tiår lot sine kokette kukaker falle på den i Schwarzwald. Heidegger var noe i retning av en filosofisk ekteskapssvindler som klarte å sette en hel generasjon tyske humanister på hodet, sa han. Heidegger er en frastøtende episode i tysk filosofihistorie, sa Reger i går, en episode som alle vitenskapstyskere var med på og som de fortsatt er med på. I dag er Heidegger fremdeles ikke helt gjennomskuet, Heideggerkua er riktignok noe avmagret, men Heideggermelken melkes fortsatt. Heidegger i sine krøllete nikkers utenfor det forlorne tømmerhuset i Todtnauberg er blitt stående for meg som det virkelig avslørende fotografiet, tankefilisteren med den svarte Schwarzwald-luen på dette hodet hvor den tyske åndssvakheten stadig ble kokt opp, sa Reger. Når vi er blitt gamle, har vi jo vært med på svært så mange morderiske moter, alle disse morderiske kunstmotene og filosofimotene og forbruksvaremotene. Heidegger er et godt eksempel på hvordan det ikke blir annet enn noen latterlige fotografier og noen enda latterligere skrifter igjen av en filosofimote som engang grep hele Tyskland. Heidegger var en filosofisk markskriker som stod der på torvet og bare hadde stjålne varer å tilby, alt av Heidegger er annenhånds, han er og blir prototypen på en ettertenker som manglet absolutt alle forutsetninger for å tenke selv. Heideggers metode bestod i uten skrupler å gjøre andres store tanker til sine egne små tanker, slik var det. Heidegger forminsket alt stort, for at det skulle bli tyskmulig, forstår De, tyskmulig, sa Reger. Heidegger er den tyske filosofiens småborger, han som trakk sin kitsch-nattlue ned over tysk filosofi, den svarte kitsch-nattluen som Heidegger alltid hadde på seg, ved enhver anledning.»

Thomas Bernhard: Gamle mestere
Oversatt av Sverre Dahl

Ord for dagen

"Som ung skrev jeg digte.
Nu siger jeg det, som det er."

Storm P.

Ord for dagen

"To write only according to the rules laid down by masterpieces signifies that one is not a master but a pupil."

David Shields: Reality Hunger.

José Saramago er død

"Et menneske burde lese litt av hvert, i hvert fall det man rekker over, og mer bør man ikke kreve, livets korthet og verdens utbredelse tatt i betraktning. Man kan begynne med de titlene ingen kan unnslippe, nemlig de såkalte lærebøkene, som om ikke alle bøker er det, og denne katalogen vil variere alt etter den kunnskapens kilde man søker til og den autoritet som vokter dette oppkommet. Når det gjelder Ricardo Reis, som har fått sin skolegang hos jesuittene, kan vi danne oss en tilnærmet idé, selv om våre læremestre er så forskjellige, både de av i går og de av i dag. Deretter kommer ungdomstidens tilbøyeligheter, nattlig lektyre, de forbigående besettelser, sturm und drang som ansporer til selvmord eller til flukten fra det, så voksenlivets alvorligere lektyre, og når man så er nådd et visst punkt i livet, leser vi alle mer eller mindre de samme tingene, dog med den ytterst store og almene fordelen de levende har fremfor de døde, nemlig at de førstnevnte kan lese det de sistnevnte aldri rakk å stifte bekjentskap med."

José Saramago: Det året Ricardo Reis døde
Oversatt av Christian Rugstad

En bok, et utdrag

«Mens jeg satt der med min venn ved muren i Nathal, tenkte jeg, hva er det vel for en vei Paul har gått i over sytti år. At han de første årene hadde vokst opp så velstående og beskyttet som noe menneske kunne være i et nærmest uuttømmelig Østerrike, at han selvfølgelig hadde gått på det berømte Theresiangymnaset, men så, selvbevisst, hadde staket ut sin egen kurs, stikk i strid med familiens, og hadde lagt bak seg nettopp det som overfladisk betraktet hadde vært de wittgensteinske verdiene, nemlig å være rik og velstående og beskyttet, for til syvende og sist å føre en såkalt åndseksistens for å redde seg selv. Slik hans onkel Ludwig hadde gjort flere tiår før, kan man si at han hadde stukket av fra og lagt bak seg alt det som også hadde gjort ham mulig og dermed gjort seg umulig for sin familie, akkurat som hans onkel Ludwig før ham. Mens Ludwig gjorde seg til den umulige filosofen, gjorde Paul seg til den umulige gale, og det er jo ikke dermed sagt at bare filosofen kan betegnes som en sådan, om han, som Ludwig, skriver ned og utgir sin filosofi; nei, filosof er han også om han ikke utgir noe av det han har filosofert, altså også om han ikke skriver og ikke utgir noe. En utgivelse tydeliggjør jo bare og lager oppstyr om det som er tydeliggjort, og som uten utgivelse ikke kan bli tydelig og ikke kan lage oppstyr. Ludwig var den som utgav (sin filosofi), Paul var den som ikke utgav (sin filosofi) og som Ludwig i bunn og grunn var den fødte publisist (av sin filosofi), var Paul den fødte ikke-publisist (av sin filosofi). Men begge var de, hver på sin måte, de store, alltid provoserende og egenrådige og opprørske tenkerne som deres samtid og ikke bare den kan være stolt av. Naturligvis er det synd at ikke Paul, i motsetning til Ludwig, har etterlatt oss nedskrevne og trykte og altså publiserte bevis for sin filosofi, mens vi altså har slike bevis i hånden og i hodet fra hans onkel Ludwig. Men det er tøv å foreta en sammenligning mellom Ludwig og Paul. Jeg snakket aldri med Paul om Ludwig, og ikke noen gang om dennes filosofi. Bare en sjelden gang og for meg temmelig umotivert, sa Paul Du kjenner jo min onkel Ludwig. Ikke mer. Ikke en eneste gang snakket vi om Tractatus. Men en eneste gang sa Paul at hans onkel Ludwig hadde vært den galeste i familien. Mangemillionæren som landsbylærer, det er vel litt av en perversitet, synes du ikke? hadde Paul sagt. Jeg vet til denne dag ikke noe om Pauls faktiske forhold til sin onkel Ludwig. Jeg spurte ham heller aldri om det. Jeg vet ikke engang om de to noensinne traff hverandre. Jeg vet bare at Paul alltid tok sin onkel Ludwig i forsvar når familien Wittgenstein gikk løs på ham, når de gjorde narr av filosofen Ludwig Wittgenstein, som, så vidt jeg vet, gjennom hele sitt liv var en pinlig figur for dem. Ludwig Wittgenstein hadde på samme måte som Paul Wittgenstein, bestandig vært en narr for dem som utlandet, som alltid har hatt et øre for det forskrudde, hadde gjort stor. Hoderystende moret de seg over at verden hadde kastet seg over familienarren deres og at den ubrukelige plutselig var blitt berømt og en åndsstørrelse i England. I sitt hovmod avviste Wittgensteinene ganske enkelt filosofien hans og viste ham ikke engang den ringeste respekt, men straffet ham til denne dag med forakt. Som i Paul har de til denne dag heller ikke i Ludwig sett annet enn en forræder. Som Paul har de også skilt ut Ludwig. Som de skammet seg over Paul, så lenge han eksisterte, har de også til denne dag skammet seg over sin Ludwig, det er sannheten, og selv Ludwigs i mellomtiden betydelige berømmelse har ikke minsket deres vanemessige forakt for filosofen i et land hvor Ludwig Wittgensteins betydning ennå i dag nærmest er lik null og hvor man ennå i dag nesten ikke kjenner ham. Sannheten er at folk i Wien i dag ikke engang har anerkjent Sigmund Freud, ja ikke engang riktig lagt merke til ham, det er et faktum, de er altfor perfide til det. Og med Wittgenstein er det ikke annerledes. Min onkel Ludwig, det var for Paul alltid den mest respektfulle bemerkning han kom med, men som han aldri våget seg til å utdype og som han, den likeledes merkede, heller lot ligge. Hans forhold til onkelen som var blitt stor i England, er virkelig aldri blitt helt klart for meg.»

Thomas Bernhard: Wittgensteins nevø.
Oversatt av Sverre Dahl