Goddag mann hostesaft

En av mine yndlingsforfattere, Aasne Linnestå, kom med ny bok i vår, romanen Hagesang. Jeg har tidligere blogget en del om bøkene hennes.
I forbindelse med den nye boken sendte jeg en mail til Aschehoug og spurte om jeg kunne få et anmeldereks for å blogge om den.

Aschehoug har et system hvor man registerer seg som bokblogger. Jeg har registrert meg der tidligere en gang, for et år eller to siden, men uten noen gang å ha hørt noe fra dem.

Svaret fra Aschehoug på min mail lød:
«Vi har sett bloggen din før og liker den godt. Så vi sier ja takk! Du kan melde deg inn på bloggerne vårs her: http://blogg.aschehoug.dmail.no/start/L7PX25KJ
Vi skal ta kontakt med deg med mer informasjon når vi har bøker å gi ute. Alistair Frank Spalding.»
(Skrivefeilene skyldes formodentlig at avsenderen i Aschehoug er engelskmann.)

For så vidt en hyggelig tilbakemelding, men ikke et ord om Linnestås bok. Jeg var derfor usikker på hva Aschehoug egentlig sa "ja takk" til. Jeg registrerte meg på nytt og sendte en mail til mr. Spalding hvor jeg gjorde høflig oppmerksom på at min henvendelse gjaldt Linnestås nye bok spesielt. Denne mailen sendte jeg 6. april, og jeg har foreløpig ikke fått svar fra Aschehoug v/ mr. Spalding. For det første er det alminnelig høflighet å svare på brev, og det må vel kunne gå an å svare konkret på et konkret spørmål? Men Aschehoug foretrekker kanskje at kontakten med bokbloggere er en enveiskontakt?

Etter dette skjønner jeg ikke hva vitsen er med å melde seg som interessert bokblogger hos Aschehoug.
Og Linnestås bok må jeg tydeligvis kjøpe selv.

Budskapet til Irene

Folk som har lest denne bloggen en stund, har kanskje fått med seg at jeg har en viss sans for graffiti og street art. Graffiti kan brukes til så mangt, også til kjærlighetsytringer. HER er et vinterlig (men hett!) eksempel fra Gjørstadgaten på Majorstua, og HER

er ett fra Tiergarten i Berlin.

Graffitien på bildet kom jeg nylig over i Italia, i ruinene av Giove (Jupiter) Anxur-tempelet på toppen av den 227 m høye åsen som rager over byen jeg bodde i, og som jeg vandret opp til en ettermiddag.
Budskapet er stilet til Irene, som slik jeg forstår det går i 6. klasse (6 LA?). Det er signert og datert av Marco, som sier at Irene er «mia ragazza preferita.» Mine italiensk-kunnskaper er meget begrenset, men tar jeg ikke mye feil, betyr det noe sånt som «yndlingsjenta mi». Ragazza er i hvert fall jente, og preferita må jo være en kusine av det engelske prefer og det norske preferanse. Kusine og ikke fetter, for a-en i preferita indikerer vel hunkjønn, samme som a-en i eiendomspronomenet mia.

Marco har ikke forhastet seg med dette, han har skrevet pent og målbevisst, og til og med forsynt budskapet med dekorative hjørner. En estet, denne Marco. Jeg har også sans for at han har valgt et tempel for å fremføre budskapet, for det vitner kanskje om noe bortimot tilbedelse av objektet for de varme følelsene. Mindre romantiske sjeler enn meg vil kanskje anføre at Marco kan ha valgt dette stedet fordi det ligger langt fra folk, og fordi han der kunne utføre skriftstykket sitt i ro og fred, men det trenger vel ikke nødvendigvis å være noen motsetning mellom det ene og det andre? Og det veier da uansett tyngst at han var valgt byens største severdighet, et bokstavelig talt opphøyd sted?

Ifølge min hoderegning skulle Irene og Marco være rundt 19 år i dag. Budskapet står der fortsatt, tydelig og klart. Men hva det er blitt til mellom de to, om overhodet noe, er henvist til fantasien. I hvert fall for en tilfeldig turist.

Høyt ligger det, Giove Anxur-tempelet, og skuer ut over Terracina og Middelhavet. Inne i en av buene til venstre finner vi Marcos budskap.

Og slik ser det ut fra sjøen.
(Foto fra internett.)

Reiseinntrykk fra Italia

Noen italienere misliker Berlusconi og gir uttrykk for det på denne måten.
(Graffiti på husvegg i Trento i regionen Trentino-Alto Adige)

Mens andre viser at de støtter Berlusconi.
(Fra Terracina i regionen Lazio)

Ein viel lesendes Volk?

Det slår meg når jeg er i Tyskland, at tyskerne må være et lesende folk. Bokhandler og antikvariater er som regel å finne sentralt i bybildet, og Nürnberg og Hannover, som jeg nettopp var innom, var intet unntak. Det virker også som bokhandlene stort sett er selvstendige, uten den påtrengende kjededominansen som i Norge. Dette er kanskje forklaringen på at utvalget virker bredt, og ikke hysterisk bestselgerorientert slik det dessverre har utviklet seg her på berget.
Heldigvis, eller dessverre, alt etter hvordan man ser det, tilbrakte jeg så lange dager på tyske motorveier at bokhandlene var stengt da jeg omsider hadde tid til å vandre gatelangs.

Et kuriøst innslag i bybildet i Hannover, er bokskapene som står plassert rundt omkring. Jeg så ett av dem, det som står utenfor Marktkirche i sentrum. Det er åpne bokskap hvor man kan låne/ta/bytte bøker. Mer om ideen bak Offener Bücherschrank kan leses HER.
Det utrolige er at disse skapene ikke er utsatt for hærverk. Det har riktignok forekommet, men ikke i noe nevneverdig omfang. Hadde dette gått i Norge? Jeg tviler.

Rett over gaten der jeg bodde hos venner i Hannover, lå det en gammel kirkegård med en del prominente graver (Gartenfriedhof). Her står jeg ved antagelig den mest fotograferte av dem, nemlig graven til Charlotte Kestner, født Buff (1753-1828). Hvis det ikke ringer noen litterære bjeller, kan jeg opplyse at hun var modellen til en av de mest kjente kvinneskikkelser i verdenslitteraturen, nemlig Lotte i Unge Werthers lidelser. Og selvfølgelig den selvsamme i Thomas Manns Lotte i Weimar.

Universalgeniet Gottfried Wilhelm von Leibniz må antagelig kalles Hannovers store sønn, selv om han var født i Leipzig. Men det var i Hannover han utfoldet seg. På veggen til Historisches Museum står følgende sitat av ham i neonbokstaver: "Es gibt nichts Ödes, nichts Unfruchtbares, nichts Totes in der Welt, kein Chaos, keine Verwirrung außer einer scheinbaren; ungefähr wie sie in einem Teiche zu herrschen schiene, wenn man aus einiger Entfernung und sozusagen ein Gewimmel von Fischen sähe, ohne die Fische selbst zu unterscheiden."
Jeg har forgjeves prøvd å finne en norsk oversettelse, og jeg våger meg ikke på det selv.

Hannovers store sønner innen kunsten er Kurt og Ernst Schwitters (far og sønn), hvis kunstneriske arv forvaltes av Kurt und Ernst Schwitters Stiftung ved kunsthallen Sprengel Museum i Hannover. Både far og sønn hadde et nært forhold til Norge. Ernst hadde allerede mange Norges-opphold bak seg da han og faren dro i eksil til Norge i 1937. Da tyskerne okkuperte Norge, flyktet de til England, der Kurt døde i 1946. Ernst vendte tilbake til Norge og bodde her til sin død i 1996. En norsk Wikipedia-artikkel om Kurt Schwitters HER. Biografisk om Ernst Schwitters HER.
Bildet er et av Kurt Schwitters' figurative malerier med tittelen "Norwegische Landschaft bei der Insel Hjertøya" (Molde).

Om bokhandlene i Hannover var aldri så lukket for dagen, dro jeg likevel derfra med en pen bunke bøker om Kurt og Ernst Schwitters (privat gave).

Leserapport

Selvfølgelig har jeg med meg bok på ferie, nærmere bestemt Graham Greenes Makten og æren. Jeg hadde trodd den skulle vare ferien ut, men i går tok den slutt. Det er en bok av den typen det er vanskelig å legge fra seg. Man skjønner hvorfor den er havnet på opptil flere lister over verdens beste bøker, blant annet i Bokklubbens serie Århundrets bøker. Denne boken må være Greenes absolutte mesterverk og forener til fulle hans to markante sider som forfatter; dybde og spenning. Om denne boken føler jeg meg fristet til å bruke formuleringen "ikke et overflødig ord", og det er ingen frase. Hvert ord i denne boka har sin fortjente plass og vitner om Greenes enestående evne som forteller. Det er en spennende bok, med indre og ytre spenning i symbiose.
Som katolikk i Greenes univers får man en ekstra bonus, men det er selvfølgelig ingen forutsetning for å få en store leseopplevelse av denne boken.

Boken var så medrivende og spennende at jeg som sagt ikke klarte å legge den fra meg, med det resultat at den ble utlest fortere enn beregnet. Jeg hadde rett og slett tatt med meg for lite lesestoff, og sto plutselig uten bok. En grusom situasjon, særlig fordi jeg befinner meg i et land hvor jeg ikke behersker språket utover et enkelt turistnivå. Jeg kunne selvfølgelig funnet meg en engelsk bok i en kiosk eller bokhandel, men jeg liker å lese norsk. Siden leiligheten jeg befinner meg i høyt her oppe på restene av en romersk byumur, bare bebos av nordmenn, er den imidlertid også utstyrt med et bitte lite utvalg av norskspråklig litteratur. Nærmere bestemt ca 25 bøker, hvorav ca 20 skjønnlitterære, både oversatte og norskskrevne. Ingen av disse fristet meg noe særlig. Dels var det bøker jeg har selv hjemme. Men en bok måtte jeg ha, og etter en del vurdering valgte jeg Jette A. Kaarsbøls Den lukkede bok, oversatt fra dansk av Erik Johannes Krogstad. Til tross for at den norske tittelen irriterer meg - Den lukkede bok lyder altfor dansk, den burde hett Den lukkede boken på norsk. Om dette er oversetterens valg eller ikke, er umulig å vite. Det er forlaget som bestemmer tittelen. Oversettelsen ellers er aldeles nydelig etter å ha lest 63 side av i alt ca 500. Det eneste som skurrer litt, er uttrykk som "konen hans" og "broren hans" i stedet for "hans kone" og "hans bror", som ville vært mer tidsriktig på norsk i en bok hvor handlingen foregår ca 30 år på hver side av år 1900.

Men som sagt - en god oversettelse ... av en god bok. For heller ikke denne klarte jeg å legge fra meg. Med tanke på at dette er en debutroman, er den rett og slett imponerende, og man forstår hvorfor Kaarsbøl fikk både Boghandlerklubbens Gyldne Laurbær og Læsernes bogpris i hjemlandet. En glimrende fortellerevne og ikke minst gode karakterskildringer. Kanskje får jeg lest den ferdig før hjemturen, hvis ikke får jeg skaffe meg den når jeg kommer hjem. Eller kanskje jeg er så frekk at jeg "låner" den med meg? Et etisk dilemma. Er det i så fall en formildende omstendighet at jeg selv har bidratt med en bok til leilighetens beskjedne bibliotek?

På historisk grunn

Via Appia til høyre i bildet, frem mot portalen.








I disse dager kommer den nye boka mi ut på Gyldendal og som hovedbok i Bokklubben Barn. Jeg vet at jeg allerede har sagt mye om den, men det er nå engang sånn at det å utgi en bok er noe man blir veldig opptatt av. Min oversettende og skrivende kollega Tom Lotherington har sagt noe om at det er publiseringen som er avhengighetsskapende. Og det er riktig det, hver bokutgivelse er som en slags rus, uansett hvilket nummer i rekka den er (jeg har en del bøker bak meg).
Men til saken: Den nye boka mi, Sprø historie, er hva tittelen forteller, en sprø gjennomgang av historien, både norges- og verdenshistorien. To av kapitlene handler om vår klassiske arv, dvs. de gamle grekere og de gamle romere. Skjebnen ville det slik at omtrent samtidig med publiseringen av boka, befinner jeg meg på klassisk grunn, nærmere bestemt i Italia. Leiligheten jeg bor i, klamrer seg fast på en gammel romersk bymur med utsikt over den delen av Middelhavet som kalles Det tyrrenske hav, og også overalt ellers i den gamle bydelen (centro storico) jeg befinner meg i, popper levninger etter de gamle romere opp. For eksempel utgjør romernes viktigste vei, Via Appia, en del av gamlebyens piazza (sentrale torv), rett borti gata her. Den har jeg vandret på i dag. For meg inngir det en slags ærefrykt å være i så tett kontakt med historien.
Ved piazzaen ligger også gamlebyens kirke, hvor jeg har feiret messen i dag. Å være norsk katolikk i Italia er et paradoks, jeg er turist, men som katolikk er jeg samtidig på hjemmebane. Kirkene her er også min kirker, de religiøse uttrykksformene velkjente og kjære. Og i den lille butikken like bak kirken har de utmerket rødvin til 2 Euro flasken "En frukt av vintreet" som det heter i messen. Italia er ellers ikke noe billig land, for den som tror det.
Buona sera. Kvelden senker seg over Middelhavet, døra står åpen ut mot den ca 1 meter brede passasjen øverst på bymuren. Bygget av de gamle romere.

Stafett

Jeg er muligvis litt treg i oppfattelsen. Angående Dipsolitteratens stafett, trodde jeg at jeg skulle sende et bidrag til ham, som han skulle lime inn etter sitt. I stedet var det omtrent omvendt, hvis jeg nå omsider har forstått det riktig. Her kommer derfor først Dipsos bidrag, og så mitt. Jeg har fulgt opp temaet, som man ser.

Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.

Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli - frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år.

Jeg sender stafettpinnen videre til Steinar Lillehaug. 

På sporet av Graham Greene

Av og til synes jeg det kan være greit å ha litt bakgrunnsinformasjon om forfattere og verk. Særlig når jeg befatter meg med hovedverk eller hele forfatterskap. Ikke fordi jeg mener at et litterært verk er en kode som skal løses - jeg leser primært for å oppleve, ikke for å tolke. Når jeg likevel noen ganger synes det er fint med bakgrunnskunnskap, er det først og fremst for å gjøre leveopplevelsen større.
Siden jeg nå tar for meg Graham Greene, ville jeg derfor gjerne vite mer om bøkene hans. Greene betraktes jo som den største britiske forfatter i det forrige århundre, så det finnes rikelig med litteratur om ham. Han har blant annet fått sin store biografi i tre bind, men jeg er ikke så interessert i tradisjonelle biografier. Etter å ha studert utvalget endte jeg med professor Michael G. Brennans bok Graham Greene: Fictions, Faith and Authorship, der alle Greenes bøker og faser av forfatterskapet blir redegjort for på en kunnskapsrik og inspirerende måte, og skrevet på en fremragende klar og tilgjengelig engelsk sakprosa.

Jeg kjøpte også Articles of Faith: The Collected Tablet Journalism of Graham Greene. Dette sier kanskje ikke norske lesere så mye, men The Tablet er det ledende engelske katolske tidsskriftet. Det var i et intervju i dette bladet at Greene kom med sitt berømte utsagn om at han ikke var en «katolsk forfatter», men en forfatter som tilfeldigvis var katolikk. ("Why I’m still a Catholic - Graham Greene on God, sex and death", The Tablet 23. september 1989)
Denne boken er vel av størst interesse for katolske lesere av Greene, vil jeg tro. For alle andre vil jeg sterkt anbefale Michael G. Brennans bok.

Vår mann i Havana

Fra filmatiseringen av Vår mann i Havana (regi Carol Reed, 1959). Alec Guinness som støvsuger- og "etterretningsagenten" Mr. Wormold, og Ernie Kovacs som politikapteinen Segura. I denne scenen spiller de dam med miniatyr-whiskyflasker som brikker (hver gang de tar en brikke, drikker de den).




Jeg har nettopp lest ferdig Graham Greenes Vår mann i Havana. Det er den fjerde boken av Greene jeg har lest så langt i år. 2011 skal, som tidligere meddelt, være et Graham Greene-år for meg. Det går jo ikke an å ha en yndlingsforfatter som man knapt har lest!
Vår mann i Havana anskueliggjør nokså tydelig hvorfor Greene, i hvert fall i en periode av forfatterskapet, delte bøkene sine inn i kategoriene novels (seriøse romaner) og entertainments (underholdningsromaner). Toget til Istanbul, som jeg leste tidligere i år, regnes visstnok også til de sistnevnte, men jeg synes den har langt mer nerve og dramatikk enn Vår mann i Havana. En markant forskjell mellom disse to er også at Vår mann i Havana er en typisk morsom bok, i motsetning til Toget til Istanbul.
Vår mann i Havana handler kort fortalt om en britisk støvsugeragent i Havana, Mr. Wormold, som mer eller mindre ved tilfeldighetenes spill brått befinner seg i rollen som en Secrets Services viktigste kontakter i Det karibiske hav. Boken ble utgitt i 1958, ett år før Fidel Castro tok makten, så det er Batistas Cuba handlingen utspiller seg i.
Støvsugeragenten Wormold er ikke det minste interessert i storpolitiske intriger, men lar seg motstrebende verve til etterretningsagent utelukkende av økonomiske grunner, nærmere bestemt for å kunne gi sin øyensten, den syttenårige datteren Milly, en god utdannelse. Wormold dikter ganske enkelt opp alle sine rapporter, noe som fører til atskillige komplikasjoner. Greene var jo selv britisk etterretningsagent under krigen, så dette var en kjent verden for ham. Enkelte hevder at Greene var etterretningsagent hele livet, og at skrivingen var et skalkeskjul! Sannhetsgehalten i dette har jeg ingen formening om.
Jeg ser at boken av mange blir fremstilt som svært spennende, men jeg opplevde den først og fremst som humoristisk. Og ganske lettbent. Som den amerikanske kritikeren A.A. DeVitis sier det: "Anyone looking for deep philosophical and religious meaning in Our Man in Havana will be disappointed, for Greene does nothing more in the entertainment than entertain." Her er for eksempel lite eller ingenting av Greenes sedvanlige «katolske» funderinger over tro og liv. Om dette har kritikeren Marc Bosco sagt: "Greene's use of Catholicism becomes more a satirized, stereotypical cultural signifier than a religious lens through which to focus on reality."
Mange vil nok finne denne boken underholdende, men jeg syntes den var litt kjedelig. Det kommer kanskje av at jeg ikke leser bøker for å bli underholdt i ordets tradisjonelle forstand. For meg kan en bok bare være underholdende, det vil si verd å lese, når den har en viss dybde.
Hvilken bok av Greene jeg skal i gang med nå, har jeg ikke helt bestemt ennå. Antagelig blir det et av hans hovedverk, nemlig Makten og æren.

PAUSE

Denne bloggen tar nå en pause inntil videre.

GAM

Jeg samler på bøker, men jeg er ikke noen bibliofil samler. Jeg er ikke opptatt av førsteutgaver og sjeldenheter og denslags. Det er innholdet som teller for meg. Likevel synes jeg det er litt morsomt å være eier av samtlige utgaver av GAM, Gyldendals Aktuelle Magasin, som kom med syv nummer i årene 1977-1980 (når det er seks blader på bildet, skyldes det at det ene var et dobbeltummer). Jeg vet ikke hvorfor dette tidsskriftet hentes frem nå - det var nylig gjenstand for et foredrag under en tidsskriftdag på Litteraturhuset, og i siste nummer av Vagant er det en stor artikkel om dette tidsskriftet og dets skaper Sigmund Hoftun. Ingressen til denne artikkelen lyder: "Sigmund Hoftuns ufortjent glemte boktidsskrift GAM representerte en forfriskende blanding av høyt og lavt, journalistikk og litteratur, humor og alvor, viktig og uviktig. Dessverre gikk det inn etter bare syv utgaver."   Dessverre skal jeg gjerne underskrive på. Jeg husker godt hvor trist jeg syntes det var da det plutselig ikke kom flere nummer.
På Antikvariat.net ser jeg at Norlis antikvariat i Oslo har alle numrene innbundet (før i tiden sparte man av og til på tidsskrifter ved å binde dem inn) til den nette pris av 1250 kroner, mens Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand har ett nummer til kr. 100. Og det er alt Antikvariat.net har å tilby av GAM. (Til orientering kan det nevnes at et nummer av GAM i sin tid kostet kr. 17.50)
Min fullstendige utgave er ikke innbundet, men ligger i en bunke i bokhylla. Men samtlige nummer er hele og pene. Og det er mulig at dette er et "ufortjent glemt tidssskrift", men jeg tar det faktisk frem ikke så rent sjelden. Etter over tredve år virker det forsatt merkelig friskt, blant annet på grunn av den grafiske formgivningen, men også på grunn av det gode innholdet, om enn aktualiteten selvsagt har tapt seg. Til gjengjeld utgjør det nå et interessant tidsbilde fra vår nære litterære fortid.