Hver morgen kryper jeg opp fra havet

 

 

En av dem som leste opp under årets høstfest i Gyldendal Litteratur, var en ung debutant, Frøydis Sollid Simonsen. Hun leste fra sin nylig utkomne bok Hver morgen kryper jeg opp fra havet. Boken består av korttekster, eller prosadikt kan man kanskje kalle det (boka har ingen sjangerbetegnelse), som kombinerer naturvitenskapelige fakta med personlige betraktninger. Jeg ble så fascinert av denne boka at jeg måtte anskaffe den.  Slik lyder teksten som tittelen er hentet fra:

OM MORGENEN - TIDLIG, fortsatt i mørke - våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefullt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter ved kjøkkenbordet og drukket kaffe.

Her er en annen tekst:

Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Forfatteren har ingen utdannelse innen naturvitenskap, hun går på tegneserieskole i Malmö (illustrasjonen på omslaget er hennes egen). Faktaene har hun hentet fra en rekke kilder som angis bakerst i boken. Som eksempler kan nevnes Artenes opprinnelse av Charles Darwin, Hva er biologi av Dag Olav Hessen, Store Norske Leksikon og Wikipedia.

Faktaene og betraktningene over livet og tilværelsen smelter sammen og setter hverandre i perspektiv på en måte som gjør disse prosadiktene til noe større enn seg selv, slik alle dikt er. Hver av de små tekstene rommer uendelig mye mer enn det øyet ser.

En av grunnene til at jeg ble så fengslet av denne boken, var at jeg nettopp hadde lest en annen bok hvor fakta også spilte en viktig rolle, nemlig Leksikon om lengsel av Hilde Østby. En bok som i motsetning til Hver morgen kryper jeg opp fra havet har fått ganske mye omtale i år. Østbys fakta (eller "fakta") er  hentet fra litteratur og historie. Romanens hovedperson setter seg fore å redigere et encyklopedisk verk som en gang for alle skal bevise kjærlighet ved første blikk, samtidig som det skildrer heltene fra lengselens historie. Vi møter en rekke kjente litterære og historiske personer som Romeo og Julie, Napoleon, Anne Boleyn, Quisling og Lolita.

Østbys bok irriterte meg som leser ved at jeg ikke kunne vite hva som var reelle fakta og hva som bare var diktet opp av forfatteren. Ideen er god, men overflatisk og dårlig forløst litterært sett, etter min mening. Dette inntrykket bestyrkes av den kjekkasaktige tonen som preger språket.

Frøydis Sollid Simonsens bok ligger på et atskillig høyere kunstnerisk nivå fordi den skaper den meddiktende leseopplevelsen som er kjennetegnet på god litteratur. I denne boka er alt ekte, de naturhistoriske faktaene så vel som de personlige betraktningene.

Og så kom regnet ...

egen ill.

 

 

Og så kom regnet, heter en kjent roman av den amerikanske forfatteren Louis Bromfield. Jeg har aldri lest den, men den sto i bokhylla i mitt barndomshjem. Og tittelen har festet seg. Og naturlig nok dukker denne tittelen opp i disse dager, da måneder med vedvarende sol og varme brått er avløst av gråvær og silende regn. Mange har vel sikkert, i likhet med meg, tilbrakt de siste ukene med en illusjon om at sommeren aldri skulle ta slutt. I hele sommer har vi levd mer eller mindre i hagen; alle middager har vært tilberedt på utekjøkkenet, drivhuset har bugnet, til langt på kveld har vi sittet ute, om enn med levende lys den siste tiden. At det ble tidligere mørkt var jo et faktum og et frampek om det som ufravikelig måtte komme. Men temperaturen har vært fantastisk, og dagene forgylt av sol.

Men nå er den visst her, høsten, ikke bare i kalenderen, men også i været. Nå ja, det kan fortsatt bli mange gode arbeidsøkter i hagen, men i store trekk er den klar for en ny sesong. Flere store og viktige prosjekt er fullført i løpet av sommeren (ny redskapsbod, nytt gjerde, sanering av et stort staudebed som ikke var fint lenger), og de neste prosjektene kan fint vente.  I løpet av sommeren er hagen tilført nærmere 100 nye vekster, som alle har tatt seg fint. Jeg gleder meg allerede til våren og en ny vekstsesong. Både som hagedyrker og turgjenger i skogen følger jeg årets gang fra dag til dag året rundt (jeg er den eneste jeg vet om som går i hagen også om vinteren - jeg måker en gangvei i hagens ytterkrets og går runden hver dag, frigjør planter som blir bøyd av snøen, nyter de vintergrønne vekstene i den japanske avdelingen, kikker spent etter de første knoppene på senvinteren).

Ciceros ord om at den som har en hage og en boksamling ikke mangler noe, passer bra på meg. Men jeg har så mye annet også, og det hadde sikkert Cicero òg.

Menneskelige akvarier

I På sporet av den tapte tid - I skyggen av piker i blomst 2 (Balbec) beskriver Proust spisesalen på Grand Hotel, «hvor lyset flommet fra elektriske kilder og forvandlet spisesalen til et kjempemessig, eventyrlig akvarium der arbeiderbefolkningen i Balbec, fiskerne og også de småborgerlige familiene, usynlige i mørket utenfor, trykket seg mot glassruten for å granske det overdådige liv til disse mennesker som sakte vugget i brenninger av gull ...» (Oversatt av Anne-Lisa Amadou)

 Også Graham Greene bruker akvarium-metaforen i Toget til Istanbul (Stamboul Train):

«Menneskene fløt som fisk i gyldent vann, befridd for tyngdekraftens vold, fløy uten vinger, gjennomskinnelige, i et glassakvarium. Stygge ansikter og uformelige kropper ble som forvandlet, om ikke til skjønnhet, så iallfall til forvridde skikkelser som var formet i en slags spotsk hengivenhet. På denne gyldne tidevannsbølgen steg og sank de, hvisket og drømte.» (Oversatt av Kari Risvik)

 Kan det tenkes at Greene var direkte påvirket av Proust her? Engelsk var det første språket På sporet av den tapte tid ble oversatt til, i årene 1922-1930. Stamboul Train kom i 1932.

 Hele metaforen og formuleringer som «mennesker som sakte vugget i brenninger av gull», «på denne gyldne tidevannsbølgen steg og sank de» ... er dette en tilfeldig likhet? Det kan det selvsagt være, men det er heller ikke utenkelig at Greene fikk denne metaforen fra Proust og gjorde den til sin.

 

 

Litt om Proust igjen ...

 

 

To innlegg nedenfor har jeg et innlegg med tittelen «Nabokov og Langelands blinde flekk». Innlegget handler om at både Nabokov og Langeland påstår at det ikke finnes vanlige, arbeidende mennesker i På sporet av den tapte tid, til tross for at det myldrer av dem på nær sagt hver eneste side. Jeg stiller meg svært undrende til at ingen av dem ser disse menneskene, at de så å si ikke ser skogen for bare trær. Jeg har henvendt meg til Langeland både per melding på Facebook  og på mail, men ikke fått svar. Det skuffer meg, for jeg ville gjerne hatt hans kommentar til dette. Jeg undres hva grunnen kan være til at han ikke har svart meg. Det kan jo være at det ligger under en litteraturdoktors verdighet å kommentere et blogginnlegg, eller at han er flau fordi jeg har påpekt en for meg uforståelig side ved hans Proust-lesning, og fordi jeg kanskje har rett i min kritikk. Det kan bare bli spekulasjoner.

Jeg kan bare gjenta min forundring over at hverken Nabokov eller Langeland ser alle disse arbeidende menneskene som Proust ser så tydelig, og som han nærmest peker ut for alle som leser På sporet av den tapte tid. Så mye som det er skrevet om Prousts verk, må det sikkert være andre lærde Proust-kjennere som har befattet seg med dette.

Foruten feilaktig å påstå at «arbeiderklassen [...] er så godt som fraværende», skriver Langeland også at «selv det profesjonsutøvende borgerskap er underrepresentert til fordel for mennesker som utelukkende lever av sin formues avkastning». Og det er nok riktig. Når det gjelder det profesjonsutøvende borgerskap, er det min oppfatning at leger er ganske godt representert. Jeg har lest et sted at leger er den yrkesgruppen som er tallmessig best representert i Ibsens diktning, og tro om ikke det samme er tilfelle hos Proust? Dette er det selvsagt folk som har studert og funnet ut av, så det lar seg bekrefte eller avkrefte. Hvorfor Ibsen har så mange leger i sine skuespill, vet jeg ikke, men det finnes det ganske sikkert også teorier om eller forklaringer på. Ibsen jobbet jo som lærling på et apotek i sin ungdom; kanskje det ligger noe der.

Hos Proust var legestanden ganske nær for hånden, for å si det slik. Hans far var en kjent lege, en foregangsmann innen folkehelse og forfatter av en rekke populærmedisinske bøker. Ja, faren var faktisk lenge en atskillig mer kjent forfatter enn sønnen, om enn altså innen sakprosa og ikke skjønnlitteratur. Til overmål var Prousts bror også lege, blant annet krigskirurg under første verdenskrig. Et pussig triumvirat, dette - en robust, vellykket medisiner av en far, det samme med broren, og så den sykelige, nevrotiske Marcel, som aldri fikk seg hverken utdannelse eller jobb. Men som endte opp som litterær verdensberømthet. Langeland har så absolutt et poeng når han sier at «Proust led nok av mye, men skrivesperre led han ikke av».  Resultatet ble «en av de mest komplekse og velkomponerte litterære konstruksjonene verden har sett», også for å sitere Langeland.

Prousts formuleringskunst

Så snart Swann hadde tatt markisen i hånden og sett hennes utringning på nært hold og ovenfra, kastet han et oppmerksomt, alvorlig, konsentrert, nesten bekymret blikk ned i bluselivets dyp,  og hans nesebor, som ble helt beruset av markisens parfyme, vibrerte lik en sommerfugl som skal til å fly og sette seg på den blomsten den har fått øye på. Så ristet han plutselig svimmelheten av seg, mens Madame de Surgis selv, som riktignok følte seg temmelig brydd, måtte tvinge seg til å puste normalt igjen, i den grad kan begjæret være smittsomt.

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Sodoma og Gomorra I

Oversatt av Anne-Lisa Amadou

Nabokov og Langelands blinde flekk

 

Under lesningen av Nabokov og Langelands bøker om Proust er det en ting jeg reagerer på, og det er hva de ser, eller rettere sagt ikke ser, av arbeidende mennesker.  «De eneste former for profesjoner vi får se, enten i utøvelse eller som resultater, er kunstneriske eller akademiske,» sier Nabokov.

Men det er rent sludder.

Og det kan virke som om Langeland har de samme skylappene når han sier at «arbeiderklassen og jordbruksklassen er så godt som fraværende». Langeland har i det minste rett når det gjelder jordbruksklassen, men hva med arbeiderklassen?

Jeg vet ikke hva Langeland definerer som «arbeiderklassen», men faktum er at det kryr av tjenende ånder i Prousts verk, især det man kalte tyende i gamle dager, altså tjenestefolk i private hjem, som de miljøene Proust skildrer selvsagt var helt avhengige av: tjenestepiker, kammertjenere, lakeier, dørvoktere, kokker, kusker, gartnere etc., etc.. Men det er også rikelig av andre tjenende ånder i På sporet av den tapte tid; restaurant- og hotellbetjening, drosjekusker, håndverkere. Hvis man talte opp alle disse, ville de i antall antagelig utgjøre like mange som alle de overklassemenneskene Proust skildrer. Selvfølgelig skildres ikke alle disse arbeidende menneskene like utførlig som personene i det overklassemiljøet verket foregår i, med unntak av jeg-personens families egen Françoise. Men også enkelte andre fremheves på en måte som gir dem personlighet og individuelle trekk. For de er der hele tiden; det praktisk talt myldrer av dem. Og Proust ser dem så absolutt.

 

Hvorfor ser ikke Nabokov og Langeland dem? For Nabokovs vedkommende kan man kanskje finne en forklaring i at han selv kom fra velstående kår hvor tjenende ånder var en selvfølge, men slik jeg tolker Langeland, er han like blind. Merkelig.

Den aristokratiske vennlighet

 

«Jeg begynte å kjenne nyansene i den aristokratiske vennlighets tause eller talende sprog, en vennlighet som er glad for å helle litt balsam på underlegenhetsfølelsen hos dem den rettes mot, men allikevel ikke så meget at den forsvinner, for i så fall ville den miste sin eksistensberettigelse. «Men De er da vår likemann, om ikke mer,» syntes Guermantene å si med all sin ferd, og de sa det på den hyggeligste måten, for at man skulle elske dem, beundre dem, men for all del ikke tro dem; om man innså denne vennlighetens fiktive karakter, var man i besiddelse av det de kalte god oppdragelse, trodde man at vennligheten var reell, var man en ubehøvlet person. Ikke lenge efter fikk jeg for øvrig en belæring som med all mulig tydelighet fullendte min innføring i den aristokratiske vennlighets rekkevidde og grenser. Det var ved en formiddagsmottakelse som hertuginnen av Montmorency holdt for dronningen av England; det hadde dannet seg en hel liten kortesje foran bordet med forfriskninger, og i spissen vandret dronningen ved hertugen av Guermantes’ arm. Selv ankom jeg akkurat da. Med sin ledige hånd vinket hertugen til meg og gjorde på minst førti meters avstand en serie vennskapelige tegn som så ut til å bety at jeg kunne nærme meg uten frykt, at jeg ikke ville bli spist levende istedenfor de små ostesnittene på bordet. Men jeg begynte å bli fullbefaren i hoffenes sprog, og istedenfor å gå så meget som et skritt nærmere, bukket jeg dypt på førti meters avstand, uten et smil, slik jeg ville ha gjort overfor en person jeg knapt kjente, hvorpå jeg beveget meg videre i motsatt retning. Om jeg hadde skrevet et litterært mesterverk, ville Guermantene ikke ha æret meg mere for det enn for dette bukket. Ikke bare ble det registrert av hertugen, skjønt han den dagen måtte hilse på over fem hundre personer, men også av hertuginnen som efterpå hadde truffet min mor og fortalt henne om det, vel å merke uten å tilføye at jeg hadde vært altfor beskjeden og at jeg burde ha kommet nærmere. Hun fortalte mamma at hennes mann hadde vært helt betatt av mitt bukk, at man umulig kunne tenke seg noe mer talende. Man ble aldri ferdig med å tillegge dette bukket all verdens fortrinn, dog uten å nevne det som hadde forekommet aller mest prisverdig, nemlig at det hadde vært så diskret; man ble heller aldri ferdig med å gi meg komplimenter for det som jeg oppfattet mindre som en påskjønnelse av fortiden enn som en instruks for fremtiden, på samme måte som denne så taktfullt formidles elevene fra rektoren på en undervisningsanstalt: «Glem ikke, kjære barn, at disse premiene mindre er til dere enn til deres foreldre, for at de skal sende dere tilbake neste år.» Det var på den måten Madame Marsantes, når en person fra et annet miljø kom inn i hennes verden, lot ham høre lange lovtaler over «de beskjedne personer som man finner når man har bruk for dem og som ellers vet å holde seg i bakgrunnen,» og det er på den måten, i en indirekte form, man opplyser en tjener som lukter vondt om at karbad er godt for helsen. »

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Sodoma og Gomorra I
Oversatt av Anne-Lisa Amadou

Alt er som en stor bok

Alt er som en stor bok.

Hele livet er som en bok.

Tehme Melck

Dagens kompliment?

Les dette:
People who highlight minor grammar points are amazing

Proust-suvenirer

Og hva er så dette? Jo, det ser man jo, det er skjell. Minner fra sommeren? For så vidt. Men også en litterær suvenir, på sett og vis. Og helt gratis. Skjellene plukket jeg nemlig på stranden foran Grand Hotel i Cabourg. Jeg innbiller meg ikke at de har ligget der helt siden Prousts tid, men likevel. Glassvase fra IKEA på Slependen.

I DETTE tidligere innlegget kan du se plakaten jeg fikk under oppholdet i Cabourg.

Pinneberg -- eller fordelen ved å være en lesende kryssordløser

Lett start på Aftenpostens premiekryssord i dag (som jeg utrolig nok har vunnet to ganger i år!). "Lille mann" - 10 vannrett - hvem andre kunne det vel være enn Pinneberg, der junge Mann aus der Ackerstrasse? Han gjorde jo et uutslettelig inntrykk i tysktimene - utdraget fra Falladas Kleiner Mann, was nun var statarisk pensum og skulle kunnes godt.

Han var ikke den eneste som gjorde inntrykk i tyskleseboka Dichtung und Wissen. En av mine første litterære forelskelser var Tony Buddenbrook. Sie war höchst niedlich, die kleine Tony Buddenbrook. Unter dem Strohhut quoll ihr starkes Haar natürlich gelockt hervor, und die ein wenig hervorstehende Oberlippe gab dem frischen Geschichten mit den graublauen munteren Augen einen Ausdruck von Keckheit, der sich auch in ihrer graziösen kleinen Gestalt wiederfand. (Ad skjebnens uransakelige veier gled hun forresten i min bevissthet senere over i den blonde Inge, Ingeborg Holm, datter av doktor Holm på torvet - hun som Tonio Kröger elsket da han var seksten år gammel. Hvordan det begynte? Han hadde sett henne tusen ganger. Men en aften så han henne i en egen belysning. Men det gikk ikke bra, som vi vet, vi som har lest Thomas Mann.)
Men siden alle gode ting er tre, så la meg ta enda en person fra Dichtung und Wissen, som sitter som spikret i hukommelsen - en eldre herre denne gang, er musste [...] zumindest seine guten achtzig Jahre auf dem Rücken haben. Navnet får vi ikke vite, bare at han titulerer seg som Forst- und Ökonimierat a. D., Leutnant a. D., Inhaber des Eisernen Kreuzes erster Klasse (a. D. betyr "ausser Dienst", altså pensjonist).
Med andre ord hovedpersonen i Stefan Zweigs novelle Die unsichtbare Sammlung. Han får besøk av en representant for et av de mest velrennomerte kunstantikvariatene i Berlin, som vil tilby seg å kjøpe noen av verkene i den verdifulle grafikksamlingen som den gamle mannen eier. Men dette er i hyperinflasjonens Tyskland - den gamle herrens familie har vært nødt til å selge unna av samlingen uten eierens vitende - og grunnen til at det har latt seg gjøre, er at mannen er blind. Den blinde viser stolt rundt i samlingen - som altså ikke eksisterer. Det henger bare tomme rammer på veggene. Derav tittelen: Den usynlige samlingen. Det er en både beskjemmet og rørt kunstantikvar som drar sin vei - tomhendt - og som siterer Goethes ord: Sammler sind glückliche Menschen.