aroundbooks

aroundbooks

29. august 2012

Mer bokporno

Mer bokporno på DENNE Facebook-siden; Naked Books. Også her var det et bilde av en lesende Marilyn, noe som minner meg om den gangen jeg selv skrev om lesende Marilyn her i bloggen, i DETTE innlegget (Marilyn og jeg har det til felles at vi begge har lest Ulysses av James Joyce).

28. august 2012

Bokporno

Hvis du ikke har noe bedre å foreta deg, kan du jo alltids surfe litt på DENNE Facebook-siden.

17. august 2012

Svar på quiz

Takk for god deltagelse og mange riktige svar! Trodde det skulle bli dårlig respons på nynorsk, men der ble jeg altså gledelig overrasket.

Nr. 1 ble gjettet: Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine. Oversatt fra fransk av Tove Bakke og eneste bok i quizen av utenlandsk forfatter.
Nr. 2 var Tarjei Vesaas: Is-slottet. Her lå det tydelige hint i teksten, i og med at det var en «ho» som hørte isen knake. Den ble gjettet. Som en kuriositet kan jeg nevne at utdraget var hentet fra mitt signerte eks av denne boken.Signaturen fikk jeg da jeg var elev på Elverum Folkehøgskule, og de nærmere omstendighetene rundt mitt møte med Tarjei Vesaas kan leses i DETTE tidligere innlegget.
Nr. 3 var Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv. Også den ble gjettet.
Det samme med nr. 4, Olaug Nilssen: Få meg på, for faen, som jo ganske riktig nylig er filmatisert. Dramatisert for teater er den vel også blitt, så vidt jeg husker.
Nr. 5 ble gjettet, Krinsereglane av Edmund Austigard, forfatter og direktør i Samlaget.
Derimot var det ingen som gjettet nr. 6, Aina Basso: Inn i elden. Ainas tredje bok, som kom i år, og som handler om en ung overklassejente fra København som havner som embetsmannskone i Vardø i heksebrenningenes tid. Også den omtalt her i bloggen tidligere i år.
Nr 7 ble karakterisert som en nokså utradisjonell julebok med handling lagt til Vestlandet, og det er en god karakteristikk av Veke 53 av Agnes Ravatn. En morsom bok.
Nr. 8 ble gjettet. Også den hadde tydelige hint i teksten. Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem, hans store gjennombrudd i 1974.
Nr 9 ble ikke gjettet, det var fra Arne Garborgs Kolbotn-brev. Både språket og hint fortalte at vi skulle en del tilbake i tid.
Nr. 10 ble gjettet av min oversetterkollega i Østfold, som kjenner forfatteren. Stephen J. Walton: Roadmovie. Manuset, som nettopp har vært en del omtalt i denne bloggen.

Takk for deltagelsen! Jeg har en vag plan om å gjøre fredagsquizen til et fast innslag, men tiden vil vise om det lar seg gjennomføre.

Quiz: Hvilken nynorsk forfatter/bok

















Jeg prøver meg med en ny quiz. Denne gangen er alt på nynorsk, og det gjelder å gjette forfatter og bok. Noen av utdragene inneholder direkte hint til tittelen. Et par navn er skjult med N eller NN. Praktiser gjerne antydningens kunst i svarene. Fasiten kommer sent i kveld. Dette er bare en litterær lek, ikke en alvorlig konkurranse. Gjett i vei! Lykke til!

1) «Paulette Lestafier var ikkje så senil som dei ville ha det til. Sjølsagt heldt ho greie på dagane, det skulle berre mangle, det var snart det einaste ho hadde å ta seg til. Telje dei, vente på dei og gløyme dei. Ho visste inderleg godt at det var onsdag i dag. Ho var dessutan klar! Ho hadde fått på seg kåpa, tatt fram korga og plukka saman det ho hadde av rabattkupongar. Til og med høyrt bilen til Yvonne komme borti vegen .... Men så var det katten som sat framfor døra, han var svolten, og det var da ho skulle bøye seg og setje ned att skåla hans, at ho hadde ramla og slått hovudet i nedste steget på loftstrappa.» 

2) «Ho fór saman: Eit høgt brak midt i desse tankane, denne ventinga. Eit langt brestande liksom - bortover og bortover, medan det dovna av. Det var frå isen på det store vatnet her nedanfor. Og det var ingen fare, var i staden gledeleg, braket fortalde at isen vart endå eit grann sterkare. Det dunde som børseskot, og sprang lange, knivsmale revner frå overflata og djupt nedigjennom - likevel vart isen sterkare og sikrare til kvar morgon. Det hadde vori ein uvanleg lang og hard barfrost-haust.» 

3) «Avdøde ønska ikkje fjernsyn. Ingen kamera, mikrofonledningar, kabelkveilar eller lysriggar fekk ta glansen frå sørgehøgtida. Alle var der jo likevel, og avisene skreiv. Morgonen for gravferda grydde til ein dag med høg himmel og kald nordavind. Sjølve kom vi også frå nord, med båten same morgon, og tok toget vidare frå Kiel. Lyden av kyrkjeklokkene bar langt ut over byen og hamna og fjorden og det låge landet omkring. Store, offisielle tenestebilar med sota ruter rugga sakte gjennom dei trange gatene i sentrum, og sette av kistekledde passasjerar i sidegatene ved St.-Marien-Kirche. Eg burde kunna vegen, men vi gjekk feil frå stasjonen, og kom fram i siste liten. Innvendig var kyrkja vakkert pynta med blomar og kransar. Orgelet durte stille over dignitærar og forunderleg glisne benkerader. Generalstaatsanwalt Dr. Dr. Hon. NN blei ført til grava ved ein protestantisk religiøs seremoni og i nærvere av høge representantar for delstatsregjeringa og det sivile samfunnet.» 

4) «Når Maria er framme ved kontoret, er klokka 07:20, og ho må stå ved døra, for alle stolane er sjølvsagt tatt. Sjefen er spydig fordi ho er for sein, og Maria beklagar og seier at ho trur klokka går litt seint. Sjefen seier at ho får ta og rette klokka, og Maria seier at det skal ho gjere. For at sjefen skal sjå det, lèt ho som ho gjer det med ein gong. Ho har sett sjefen sparke ei tilsett som alltid kom for seint. Den dagen stod ho alvorleg bak disken og kviskra med nestsjefen til klokka var ti over sju, og dei som sat der, byrja å bli urolege. Då forseintkommaren kom halsande inn, marsjerte sjefen fram frå bak disken i ein elegant boge, og det gjekk eit engsteleg sukk gjennom flokken av unge reinhaldsvikarar. Sjefen stilte seg opp framfor jenta med hendene i sidene, og augo hennar lynte. Maria var redd, men jenta som var kommen for seint, var det ikkje, ho byrja berre å orsake seg.» 

5) «Det var laurdag og kringledag. Og akkurat på denne tida kaffipreiket toppa seg. Eg stod og lytta på kva dei sa i krinsane på kaien, og la merke til dei nye vanane folk hadde. Ein dalbu eg ikkje hugsa namnet på, gjekk inn på Handelslaget for å kome ut att like etter med bein kurs for Schmidt-kolonialen, for i tredje omgang å ta seg attende til Handelslaget att. Gong på gong utan at han fekk handle så mykje som ei kringle, gjentok dette seg. Før var dei som handla hos Schmidten, og dei som handla på Handelslaget, for to ulike kyrkjelydar å rekne. Ingen kunne finne på å bryte det innlærte mønsteret. Handlemønsteret var eldre enn Moseloven, sa dei om den saka. No vandra begge lydane kvilelaust mellom kolonialane med allfort skeivare fjes, ein tone raudare i kinna, eit knepp til høgre, for kvar runde.»

6) «Eg seier at Line kan gå, og legg meg på senga, forsiktig så ikkje kleda skal knurve og frisyren losne. I hagen sit ein svarttrost og plystrar. Vindauget litt på gløtt, den velkjende lukta av gryande vår, eg får heimlengt igjen. Eg vil skrive til mi kjære søster, fortelje henne alt eg har opplevd sidan sist. Skriv til meg i Trondheim, skreiv eg, men ingen brev er komne. Kanskje har ho ikkje fått mitt enno, kanskje er livet hennar fullare no som eg ikkje lenger er ein del av det. Tanken på alt ho kan oppleve utan meg, strammar i magen, så forferdelig å ikkje skulle vere ein del av livet hennar. Eg snur meg på sida og trekker opp beina. Dei går snart over, desse pinene, snart er saknet gløymt og eg er travel og oppslukt av det nye livet. Snart er det Vardø som er heime, medan huset i København berre er eit vakkert minne om ei tid som var, ein barndom eg hadde, som aldri kjem tilbake.» 

 7) «Til slutt sette Jacob dei to lektorane av i busslomma ved sida av skulen. Heile vegen til lærerrommet underheldt Sissel med snakket sitt, og det var stort sett dei verdslege sidene ved julefeiringa ho var oppteken av; innkjøp, pynting og reingjering. Georg gjekk taus ved sida av og tenkte på dei undertrykkande kreftene i kvardagen. Å ta del i slike samtalar så mange gonger i løpet av eit liv forsterka kjensla han hadde av ein akselererande visningsprosess. På lærarrommet drakk han ein kopp kaffi og takka ja til ei peparkake frå ein kvinneleg kollega. Lærarane var heilt klart komne i julestemning no, på alle nivå. Det låg ein svak eim av mandarin over heile skulen, og kvar dag var det minst fem kvinnelege lærarar som hadde kledd seg i raudt. Det einaste unnataket var kanskje den nye svenske gitarlæraren som sat i ein krok for seg sjølv og las i boka Norge - en kritikk. Kanskje ikkje heilt rett innstilling, tenkte Georg, samstundes som det heilt klart hadde sin sjarme.» 

 8) «Ferja ligg uroleg på kulingen som kjem strykande med regnet frå babord. Høgtalaren over den stengde kaffeluka tar Oslo dårleg inn. Marianne ser den forlatne kaffekoppen der på bordet, og kjenner at ho må kaste opp, kjem seg opp på dekk, heng utover rekka og brekker seg. Der står ho, Marianne N. Vinden og regnet gjer henne godt. Ho er 18 år og serveringsdame på Rutebilkaféen i Ramvik. Ramvik sentrum kan så vidt skimtast i tåka. Marianne går ned i salongen og hentar veska si, låser seg inne på toalettet til båten er inne, og studerer ansiktet nøye: I en sprukken og skitten spegel.» 


9) «Regne held på. Men lufti er lettare. Eg gjer opp varme på gruva; kveikjer eit ljos til; drikk eit glas kognak; tek til å få mod. Jøss, for småtull det er, alt det me gjeng og syter og harmar oss fyri her ned i dalane! Ein statsrevisorpost! Litegrand folkesnakk! - Berre magtine oppi lufti tek seg ein dans er det gløymt. Fred vere med min ettermann klokkaren! Fred  vere med den Kristiania dygd! Herregud, lat dei snakke; dei treng um det. Ein skal elske sin næste, stend det; skulde me ikkje unne desse matleide stakkarsting der inne so mykje som ein litin skandale til å kose seg med?»

10) «NN kom altså til verda på eit småbruk i Vanylven kommune på søre Sunnmøre ein grå vinterdag tidleg på nittenfemtitalet. Eg ser det ikkje som mi oppgåve som forteljar av Ns historie å lesse framstillinga ned med amatørpsykologi, og dermed har eg ikkje tenkt å bidra med noka detaljert skildring av t.d. dei tidlege barndoms- og ungdomsåra hans, slik at du, som ev. topptrena lesar av realistiske og andre utviklingsromanar, kan tolke deg fram til nokre spesifikke traume som kan ha skapt den for så vidt slegne mannen som vi nett har møtt. Ns plass i den vesle søskenflokken på småbruket er ikkje nokon stor løyndom, men eg har tenkt å halde meg for god til å overrisle lesaren med dei vanlege biografiske opplysningane om t.d. kor lenge Bodvin fekk bryst, kor gammal han var da han tok til å mate seg sjølv, frigjorde seg frå farens nokså omfattande verdsbilde, osb., iallfall fram til eg ev. blir nøydd til å avsløre, dvs. dikte opp dette i avisintervju eller (i beste fall) på Skavlan etter at dette er publisert. Her kan det derimot vere på sin plass med nokre enkle sosioøkonomiske betraktningar.»

16. august 2012

Til trøst for mindre ånder




«Författaren skriver för att han är författare. Han har fått nedlagt i sig en drift til konstnärligt skapande och han stretar ej gärna emot när denna drift verkar innom honom. Om samhället har nytta av hans arbete bekymrer honom strängt taget inte. Ett par gånger har jeg hört människor säga om den eller den författaren att han slutade att skriva då han fann att andre skrev bättre än han, att han var för stolt för att vara en andrafiol. Sådant skall man inte tro. Den mannen var aldrig författare. Kan man sluta skriva av missmod över resultatet var det från början något fel. En författare är en kråka som kraxar därför att han fötts til det, därför att han inte kan annat och han begår inte harakiri när han upptäcker att det finns näktergalar.»  

Olof Lagercrantz: Vårt sekel är reserverat åt lögnen. Artiklar 1938-1993


12. august 2012

Ved romanens yttergrenser?



Som det fremgår av leselisten til venstre, holder jeg for tiden på med første bind av den ungarske forfatteren Péter Nádas’ romantrilogi Parallelle historier. Ukens utgave av Morgenbladet har en to siders artikkel om dette verket. Den er dessverre ikke tilgjengelig på nett for andre enn abonnenter.

Hele verket er på 1388 sider, og jeg begynner å nærme meg slutten på de 400 første. Det er en meget spesiell leseopplevelse, jeg har aldri vært borti noe lignende. Det er selvsagt ikke første gang jeg har lest bøker som er vanskelige å lese, men Nádas stiller likevel i en klasse for seg. For de første er de parallelle historiene ikke parallelle, men «møtes, fjerner seg fra hverandre, nærmer seg igjen, veves sammen, som veier i en enorm trafikkmaskin, som et spagettikryss av røde tråder».

 Verket betraktes gjerne som et forsøk på å skrive Den store europeiske roman, siden den foregår over et tidsrom fra 1914 til 1991, men de store historiske hendelsene i Ungarn og Tyskland gjennom store deler av 1900-tallet, som 1. og 2. verdenskrig, oppstanden i Ungarn i 1956 og murens fall, danner bare baktepper til de utpenslede skildringene av menneskers tanker og følelser og er bare til stede i den grad de har formet menneskene som skildres. En drosjetur, eller et samleie for den del, kan foregå over mange titalls sider, hovedsakelig inni hodet på personene, og skildres i de mest nitide detaljer. En hendelse kan brått, eller rettere sagt nesten umerkelig, skifte med en annen, og man må lese med aller største oppmerksomhet dersom man skal ha håp om å få noe oversikt over den ytre handlingen. Å lese Nádas er nesten en klaustrofobisk opplevelse, man blir innestengt i teksten.

«Det er innimellom temmelig krevende å henge med, men det er jo ikke forbudt for kunst å være krevende. Ennå, i hvert fall. Når det er sagt er det også mulig å ane at Nádas’ tekst nærmer seg grensene for hva romanformen kan bære, før den kollapser under vekten av elementer.»

Vel, hva er grensene for hva romanformen kan bære? Finnes det noen grenser? Jeg kan i hvert fall ikke annet enn å bli imponert over Nádas’ skrivekunst, så annerledes enn alt annet. Mine tanker går uvilkårlig til James Joyce, for man kan vel trygt si at han også presset språket og romanformen til de ytterste grenser, men samtidig er de svært ulike. 

Parallelle historier er kanskje det mest krevende leseprosjektet jeg noen gang har gitt meg i kast med. Innskytelsen til å kaste inn håndkledet har allerede meldt seg opptil flere ganger. Men nei, jeg gir ikke opp. For dette er svimlende stor skrivekunst, og da må man tåle å bli litt svimmel av å lese.

11. august 2012

Svar på quiz

Løsninger på gårsdagens quiz:

1) Ernest Hemingway: Klokkene ringer for deg. Oversatt av Paul René Gauguin
2) Anaïs Nin: Venusdeltaet. Oversatt av Johan Fredrik Grøgaard
3) Jules Verne: Jorden rundt på åtti dager. Oversatt av Erik Farland
4) Jonathan Franzen: Korrigeringer. Oversatt av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
5) Cora Sandel: Alberte og Jakob
6) Vigdis Hjorth: Hjulskift
7) Tomas Espedal: Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.
8) Kerstin Ekman: Hendelser ved vann. Oversatt av Gunnel Malmström
9) Louis-Ferdinand Céline: Reisen til nattens ende. Oversatt av Axel Amlie
10) Virginia Woolf: Til fyret. Oversatt av Merete Alfsen

Skuffende dårlig deltagelse må jeg si, men riktige svar fra de få som deltok.

Noen hint til quizen

1) En av verdens mest kjente romaner. Den begynner med beskrivelsen av han, som ligger på det brune barnålteppet i skogen og betrakter noe. Han har god grunn til å være bevæpnet, det er mange våpen i aksjon her.

2) Atelier, sex, kvinnelig forteller. Kanskje vi er i Paris i de glade tyveårene. For eksempel

3) Her er vi på reise, og ikke en hvilken som helst reise. USA skal tydeligvis krysses fra hav til hav, men hvor kommer de fra, og hvor skal de? Etter farten på toget å dømme, må vi et stykke tilbake i tid.

4) Høres amerikansk ut. Nåtid.

5) Noe utpreget friluftsmenneske er hun vel ikke, stort sett vandrer hun rundt mellom hjemmets fire vegger (og holder på å gå på veggen), men her er hun altså på skitur, som nordmenn flest. Og drømmer seg vekk fra sin triste tilværelse. Vi kjenner henne alle sammen.Hun kommer seg ut i verden etter hvert.

6) En intellektuell dame (kanskje en forfatter), en ikke-intellektuell mann. "Bilselger" er et stikkord.

7) Come on. Både stedsnavnet og skrivestilen er hint nok. Ikke kom og si at du ikke har lest ham. Nettopp innstilt til prestisjetung pris.

8) Høres svensk ut. Og det er mye vann involvert. Men hva hender?

9)  En av litteraturens skrivende leger. Særlig kjent for denne boka. Og nasjonaliteten fremgår av utdraget.

10) Kan det bli mer engelsk? Dvelende, utpenslet om mennesker og de nære ting.

For ordens skyld: Jeg får ikke tid til å se på eventuelle svar før i kveld. Hittil har responsen vært liten. Leser ikke folk bøker? :-) 

10. august 2012

Ny quiz. Hvilken bok?





For noen dager siden tok jeg DENNE litt utspekulerte quizen. En blogger som kjedet seg, fant frem ti tilfeldige bøker og valgte ut et tilfeldig avsnitt fra hver bok. Og så skulle man gjette hvilken bok. Heldigvis var det en quiz av typen med tre svaralternativer. Jeg tror det var en blanding av teft og hell som gjorde at jeg oppnådde fire av ti riktige, noe som ifølge quizmaster var et aktverdig resultat.

Jeg har latt meg inspirere, men de ti bøkene og avsnittene i min quiz er ikke helt tilfeldig valgt. Det gjelder altså å finne ut hvilke bøker det er snakk om. Også denne gang befinner vi oss i kjente litterære strøk, og jeg har bestrebet meg på å velge avsnitt som vanskelig lar seg gugle, men som likevel inneholder ledetråder. Enkelte navn er imidlertid erstattet med NN.
Bøkene er fra ulike tidsepoker. Både døde og levende, kvinnelige og mannlige, norske og utenlandske forfattere er representert.  

Også denne gangen oppfordrer jeg til å praktisere antydningens kunst. Vær frimodig, resonner eller gjett i vei. Dette er ingen konkurranse, bare en uhøytidelig quiz.

1) «Men ut på natten våknet han og holdt henne tett inntil seg som om hun var alt i livet og det holdt på å bli tatt fra ham. Han holdt henne inntil seg og kjente at hun var alt det liv han noen sinne kunne få og at dette var sant. Men hun sov godt og rolig og våknet ikke. Så snudde han seg rundt over på sin side og trakk soveposen opp over hodet hennes og kysset henne én gang på halsen nede i posen, og så dro han pistolstroppen til seg og la pistolen ved siden av seg innenfor rekkevidde, og så lå han der i mørket og tenkte.»

2) «Det ble banket for annen gang på atelierdøren, og billedhuggerens kone trådte inn. Jeg skalv, ikke av skrekk, men av sjokk over å ha blitt avbrutt da festen var på det høyeste. Millards kone så at atelieret var tomt og gikk. Millard kom ned påkledd. Jeg sa: «Vent på meg,» og begynte også å kle på meg. Stunden var ødelagt. Jeg var fremdeles våt og skjelvende. Da jeg trakk på meg underbuksene, kjentes silken akkurat som å bli berørt av en hånd. Det var ikke til å holde ut for spenning og begjær. Jeg tok meg på kjønnet og presset med begge hender som Millard hadde gjort, idet jeg lukket øynene og forestilte meg at det var Millard som kjælte med meg. Og det gikk for meg i en rystelse fra topp til tå.»

3) «Toget gikk fra Oakland klokken seks om kvelden. Det var allerede mørkt - en gråkald, mørk kveld. Himmelen var overskyet og truet med sne. Toget gikk langsomt fremover. Når man tok oppholdene ved stasjonene med i beregningen, kjørte det ikke fortere enn seks og tredve kilometer i timen, men likevel var denne farten stor nok til å tilbakelegge strekningen fra hav til hav etter ruten.»

4) «Ustøtt kom de bortover den lange hallen, Enid av hensyn til den ødelagte hoften, mens Alfred padlet i luften med de slapt hengslete hendene og klasket i flyplassens gulvbelegg med ben som han hadde dårlig kontroll over; begge bar på Nordic Pleasurelines skuldervesker og konsentrerte seg om gulvet foran seg mens de målte opp den svimlende avstanden med tre skritt om gangen. For alle som så at blikkene vek unna de mørkhårede newyorkerne som fór forbi dem, for alle som fikk et glimt av Alfreds stråhatt som raget i været som Iowa-mais tidlig i september, eller det gule ullstoffet som strammet over Enids utstikkende hofte, var det tydelig at de var fra Midtvesten og følte seg skremt. Og for NN, som ventet på dem like bak sikkerhetssonen, var de livstruende.»

5) «Hun følger et blått og ensomt spor. Det fører bort fra hverdag og virkelighet. Desværre fører det også tilbake, men da har man ialfald været borte. Hun går sig let og varm, beruser sig i drøm og i den gode svikt i kroppen, når det går utfor bakke.
Solnedgangen flytter sig længre og længre mot vest, gløder bak nye tinder. De står mørkeblå og borer sig ind i den flammende himmel, som litt efter litt blir gylden og siden grøn bak dem. - Øst i Elvekroken i alt det tætte blå kommer den første stjerne frem, og under skiene er en ny lyd, som kommer med kvelden - av tynd skare som brytes.
Det onde og deilige øieblik er inde, da længselen efter at noget må ske - et eller andet - hvadsomhelst næsten - blir som værk i en, noget man ikke længer kan bære.»

6) «Det er jo ikke vanskelig for henne å snakke med barna hans, slik som det er vanskelig for ham å snakke med hennes. Det er ikke vanskelig for henne å føre en samtale med vennene hans eller vennenes venner eller kollegene hans, slik det ville være vanskelig for ham å føre en interessant samtale med hennes kolleger, på grensen til umulig. Hvis da ikke kollegene hennes skulle finne på å legge sin utdannelse til side, for hans skyld, men det ville de ikke, så høflige er de ikke, og kanskje heller ikke i stand til? Kanskje det ikke er så lett for alle, som Louise tror, å forholde seg til bilselgere, når man altså ikke skal kjøpe bil. Lett for henne, muligens, men ikke for alle. For det er ikke noe man gjør i en håndvending, å legge sin utdannelse fra seg, særlig ikke hvis man har arvet sin intellektualitet, og det har jo de fleste intellektuelle.»

7) «’Etter hvert som lesningen av Rousseaus verker går fremover,’ skriver Voltaire, ’gripes jeg mer og mer av en ubetvingelig lyst til å krype på alle fire.’
Tilbake til naturen? Naturtilstanden, et dyr, nei, dette er ikke morsomt, ingen spøk, det er alvor: vi vil ned. Ned på alle fire, gå i hundene. Glemme det oppreiste, alt det vi holder oppe, vi vil ned og ikke opp.
Det er et serveringssted i Åsane, et lite såkalt vannhull med enkel servering av mat og billig drikke, fire bord på et slitt parkettgulv, lamper som formørker mer enn de lyser opp; det er et vanskelig sted å gå forbi.
Servitøren, jeg kjenner ham, Christian, chilener, jeg hadde ham som norskelev for mange år siden, en flott mann, ikke opptatt av annet enn jenter og helt ubrukelig til noe, trodde jeg den gangen, men her står han og har fått seg et yrke. En stolthet. Han setter ølglasset unødvendig hardt mot bordet: ’Og hva er det blitt av deg?’ spør han.»

8) «Da måtte han vel ha bestemt seg? Han tok tak i kanoen og skjøv den med full styrke ut i vannet. Strømmen tok den. Han slengte padleåren etter, og nesten i samme sekund angret han det. Kanoen ville danse ned til sagen og ligge og slå mot sprengsteinene. Det var dumt. Men nå var det gjort. Han burde ha tenkt på at det ikke var mange biler ute like etter fire om morgenen. Solskinnet hadde lurt ham. Han satt seg ned i gresset ved veikanten. Det eneste som hørtes, var bruset fra strømmen i rennen. Han syntes det lød som et tog. Eller som et kjempetoalett som spylte i ett sett. Man hørte knapt fuglene. Det var derfor han ble overrasket da det endelig kom en bil. Han fór opp på veien med bøtten og holdt tommelen ut. Det var en kvinne i en hvit Saab. Hun bremset så grusen sprutet.
-- Skal du til Norge?»

9) «Men de andre legene snek seg unna så snart de ble klar over hvordan det sto til og lot meg beholde ansvaret for pasienten. Ettersom det nå en gang var falt i min lodd å ta meg av Bébert, kunne jeg like gjerne fortsette, tenkte mine kolleger, forstandige som de var.
Jeg kunne ikke gjøre stort annet enn å stikke bort på kaféen nå og da for å ringe til de forskjellige sykehusene i Paris og spørre den eller den blant mine aktede og presumptivt dyktige kolleger hva han ville foreta seg overfor en tyfus som den jeg slet med. Mange av dem kjente jeg bare så vidt, men alle var villige nok til å hjelpe meg med et godt råd. Rådene viste seg riktignok fullstendig ineffektive, men det var allikevel en glede å konstatere at de så beredvillig stilte sine kunnskaper til disposisjon for en liten gutt som de aldri hadde sett, og det til og med gratis. Livet har såpass få trøsterike momenter å by på at man til slutt lar seg oppmuntre av den minste lille vennlighet.»

10) «Fru NN skulle ønske at hennes mann ikke hadde valgt å stanse akkurat i det øyeblikket. Hvorfor hadde han ikke gått, slik han sa, for å se barna spille cricket? Men han sa ingenting; han så på dem; han nikket; han var tilfreds; han gikk videre. Han så hekken foran seg, denne hekken som så mange ganger hadde satt punktum for en tankerekke, stått for en slags konklusjon, han så sin kone og sitt barn, han så på ny urnene med de flommende, røde geraniene som så ofte hadde prydet hans tankeprosesser, og hvis blader var fulle av tegn, som om de var papirlapper en gjør raske notater på mens en leser - og mens han så alt dette, gled han uanstrengt over i funderinger fremkalt av en artikkel i The Times om hvor mange amerikanere som hvert år besøkte Shakespeares hus. Om Shakespeare aldri hadde eksistert, spurte han seg, ville verden da ha sett svært annerledes ut enn i dag?»

8. august 2012

Lost in Translation














«Den middelaldrande skodespelaren som er i Tokyo for å lage ein whiskyreklame, den unge, nygifte kvinna som fylgjer med den arbeidsnarkomane fotografmannen som allereie etter berre to år knapt ser ho, og då berre når han konsentrerer seg. So ser desse to kvarandre, då. Han er lukkeleg gift, har kjekke ungar som han elskar. Ho er nyutdanna filosof og lurer på kva ho skal taka seg til. Bob, Bill Murray-figuren, får seg eit ligg med songdama frå baren, og då vert Scarlett Johanssons Charlotte ikkje akkurat avundssjuk, men ille til mote. Ho bevrar så vidt i munnvikane. Dei fer på fest, dansar, røykjer litt hasj, åra prellar av på Bob i lag med henne. A man’s only as old as the woman he feels: Groucho Marx, visstnok. Han (Bob, ikkje Groucho) legg Charlotte i ei eller anna seng, stryk henne over kinnet, trekkjer dyna over den blygt påkledde kroppen hennar. Og går. Ho smiler til honom, han går. Seinare ligg dei på ei seng saman og pratar i veg. Han har vore gift i tjuefem år, ho i to. Does it get easier, spør ho. No, svarar Bob. Yes, rettar han seg. It does get easier. […] Bob fer heim til kjerringa og ungane, spring etter Charlotte for å gje henne ein faderleg klem og eit kyss på munnen. Ho fylgjer ikkje etter når han går. 
Lost in Translation, ja. 
Dei er i utgangspunktet fortapte båe to, translated i den opphavelege tydinga av ordet, dei er altså forflytte til ein annan plass, bortkomne. Ordet kan òg tyda å verta overførd, eller å verta forvandla. The translation of the flesh. Det var fyrst seinare ordet fekk den tydinga det vanlegvis har i dag, altså å omsetja ein tekst frå eit språk til eit anna, å flytta eit språk over ei synleg eller usynleg grense. Men det var pent lite flesh her, ikkje kjøt, ikkje kjønn. Dei finn kvarandre inne i sitt vesle, pseudointime, amerikanskspråklege rom. Når dei kjem utanfor det, forstår dei lite og ingenting. So dei er ikkje omsette, dei er berre lukka inne. Djupast sett bryr dei seg ikkje om å nå ut derifrå heller, ikkje eingong til kvarandre. Dei finn kvarandre, men kva so? Kva finn dei? Herregud, dette var så reinska for erotikk som det i det heile kunne verta. Endå verre, det var pedagogikk. Grunnfag. Prøv å førestella deg dette som ein fransk film. Det kjem ikkje på tale. Det er plent umogeleg, utenkjeleg at dei ikkje har seg med kvarandre. Og kvifor i alle dagar skulle dei ikkje det? […] 
Translation, ja. Det er noko anna. Det er verkeleg å gå over grenser, å vraka og forlata, riva alt ned og so byggja det opp att ein annan plass. Det er difor omsette tekstar so ofte kling falskt. Dei berre overfører, dei riv ikkje ned, byggjer ikkje nytt. Det er ikkje berre språket som er feil. Ein seier ikkje dei same sakene på ulike språk, ein tenkjer ikkje i den same rekkefylgja, nytter ikkje dei same bileta, ser ikkje dei same tinga, kjenner ikkje dei same luktene, kjærteiknar ikkje dei same kroppane, stryk ikkje det same håret, styn ikkje fram dei same orgasmane. Kva oppnår ein med å omsetja? Pent lite. So godt som ingenting, eit falskt skin, eit skjær, ei flate, i beste fall eit ymt. Ein kan ikkje gå gjennom språket, ein må over det, forbi det, byggja det opp att på heilt ny grunn. Dikta sjølv. I translation er me altså lost. 

Fra Stephen J. Walton: Roadmovie. Manuset

Et utmerket analyse av denne filmen, synes jeg. Og kloke ord om oversettelse, dessuten. (Språkmannen Walton har også undervist i oversettelse.) Min yndlingsreplikk i Lost in Translation er forresten der hvor Bob får vite at Charlotte har studert filosofi, og sier ironisk at han har hørt at det er store muligheter i den bransjen.  

For å komme litt tilbake til Dagsavisens anmelder (innlegget nedenfor), som mente at Walton er overdrevent belærende i denne boka. Mulig at hun ville se utdraget ovenfor som et eksempel på det. Jeg er ikke enig i påstanden generelt sett, og når det gjelder dette utdraget spesielt, så spiller oversettelse en stor rolle i boka, siden hovedpersonen etter hvert utøver nettopp dette yrket. Film er dessuten også et av Waltons interesse- og kunnskapsområder. Og hva er så galt med at man tilføres kunnskap i en skjønnlitterær bok, dersom dette inngår som en naturlig del av boka? 

Slik Walton skriver sakprosa så elegant at det er en fest å lese i seg selv, slik tar han også sine omfattende kunnskaper med når han skriver skjønnlitteratur. Han gir i det hele tatt leserne mye, enten det er sak eller skjønn. Er ikke det aldeles utmerket?  

Så noen ord om seksualevangelisten og hedonisten Walton. Han kan ikke forstå at de to hovedpersonene i filmen, som altså er gift på hver sin kant, ikke har seg med hverandre, som han poetisk uttrykker det.  Vel, jeg kan tenke meg opptil flere gode grunner for at folk som er gift på hver sin kant, ikke skal "ha seg med hverandre", men den moralske siden av saken kan vi jo la ligge. Mennesker er mennesker.

Derimot virker det som om de mer subtile sidene ved denne kyskheten går Walton hus forbi, spenningen som ligger der og dirrer hele tiden, men som altså ikke får sin utløsning, hverken filmatisk eller in the flesh. Det må også på en eller annen underlig måte ha gått Walton hus forbi at film og litteratur (og virkeligheten, ikke minst) er full av lignende forhold, kortvarige møter eller lengre forbindelser, hvor erotiske og/eller følelsesmessige tiltrekninger aldri forløses. Unge Werther er bare ett av utallige eksempler. Og når det gjelder film, spiller det nok ingen rolle om den er amerikansk eller fransk. Paraplyene i Cherbourg faller meg i tankene sånn i farten. Ikke noe ligg der i gården, nei. Og når de to møtes i sluttscenen på bensinstasjonen, er det nettopp det uforløste ved forholdet i enhver forstand som blir så overveldende. 

Men det får så være. Jeg synes som sagt at hvis det er noe som kan bli slitsomt med Walton, så er det hans hedonistiske misjonsiver. Men det er jo mulig at han lider av en forsinket pubertet. 

Har dette så noe med forfatteren Walton å gjøre? Ja visst, fordi Walton skriver svært personlig enten det er sak eller skjønn. Han er svært personlig til stede i sakboka Skaff deg eit liv, og i herværende bok, Roadmovie, deltar han jo til og med selv i handlingen. Denne personlige tilstedeværelsen i alt han skriver, er faktisk også noe av det som gjør Walton så lesverdig i mine øyne. At han står for ting som jeg ikke liker, spiller egentlig mindre rolle. 

Hvilket minner meg på at jeg burde se å få lest det av Walton som jeg ikke har lest.   

5. august 2012

Roadmovie. Manuset






Jeg har nettopp lest ferdig Stephen J. Waltons roman Roadmovie. Manuset. Fra før har jeg hans sakprosabok om biografi, Skaff deg eit liv, som innbrakte ham opptil flere priser da den kom i 2009. Hvis du ikke vet hvem Walton er, kan du oppgradere deg på Wikipedia HER.

Det virker som om uansett hva Walton skriver, skriver han gnistrende godt, enten det er faglitterært eller skjønnlitterært. Roadmovie. Manuset er så vidt jeg vet hans første roman, og den er utrolig morsom. Jeg rapper like godt en anmeldelse fra Nærnett, lokale nyhende frå journalistutdanninga i Volda:

 - Din jævla fiksjon! roper forteljaren Stephen Walton til omsetjar og romanfigur Bodvin Rovde når sistnemnte legg ned arbeidet i protest mot forteljinga han sjølv er ein del av. 
Før ein kjem så langt, har Rovde si livssoge vorte grafisk utpensla frå oppveksten i Vanylven til han sit nedbroten på eit småbruk ved svenskegrensa. Rovde får sparken Han starter ved Universitetet i Haugesund, som stipendiat i kjøleskapforsking. Der får han sparken fordi han spør kvifor forskarane ikkje forskar. Neste jobb er norsklektor i USA, der han får sparken for å ha hatt seg med ein av studentane og kalla ein annan neger. Eit intermezzo i Las Vegas som barpianist, via mentalt samanbrot på sofaen hjå lege-søstera til Rovde oppheld seg på svenskegrensa i eit morkent småbruk. 

Det er her han melder seg som omsetjar for Samlaget, og tar på seg å omsetje ei reiseskildring frå Sørstatane, skrive av professor i nytta kjønnsforsking, Simon Anderson. Les også: Mysteriet Bodvin Rovde Romanfiguren er ein fiksjon Ei smal sak for glupingen? Det skulle ein tru. Men Rovde får ikkje eit manus - han får to. Det andre manuset vert fortalt av ein viss Stephen Walton, og avslører for Rovde at han sjølv er ein romanfigur. Eg kan seie så mykje som at forteljaren må gripe inn for å få Rovde til å gjere jobben sin. Mellom anna skrik til sin eige romanfigur at han er ein fiksjon! 

Forfriskande mangel på sjølrefleksivitet Rovde er beint ut forfriskande med sin svimeslåande mangel på sjølvrefleksivitet, og er ikkje usympatisk i sin framturing. Då har eg heller eit større problem med dei to heltane i historia - Ahmed og Eli. Dei vert veldig gilde midt i all toskeskapen til Rovde og co. Nokre antipatiar hjå forteljaren vert og litt for utmala. Men det er smårusk. Romanen er i det heile ein svir å lese, frisk i språkføringa og er spesielt proppfull av filmreferanser. 

Meta-perspektivet, der Rovde tester grensene for kvar grensene for ein romanfigur i ei forteljing er, fungerer greit. Det er eit kjent grep, men gjer ikkje skam på historia. Om du tåler ei god satire, friskt språk og himmelropande paradoks - då er denne historia for deg. God bok! 


HER kan du lese et intervju som anmelderen har gjort med forfatteren.

Dagsavisens anmelder liker også boka, men ser det som problematisk at den tenderer mot det overdrevent didaktiske, belærende. Anmelderen konkluderer likevel med at dette er «ei morosam bok, verdt timane det tek å lese. Forfattar (ikkje forteljar!) Walton skal ha ros for å prøve å vere annleis midt oppi straumen av nettopp oppskriftsmessige oppvekstromanar. Han kan berre tene på å luke vekk ein del vitsar og noko av undervisninga neste gong.» 

 Det siste er jeg ikke enig i. Jeg opplevde den ikke som belærende, og humoren er jo så å si selve krydderet i denne boka. Det er ikke alle forunt å kunne skrive morsomt, i hvert fall ikke i norsk litteratur i dag, og nettopp den kunsten behersker Walton til fulle. Pussig, forresten, hvordan humor lett blir nedvurdert. Dagsavisens anmelder er kanskje ikke klar over hvor mye folkelig humor det er i seriøs litteratur, for eksempel hos James Joyce og Samuel Beckett. Eller vår egen Kjartan Fløgstad.

Hovedpersonen i Waltons bok er altså akademiker, og Watson raljerer voldsomt med det akademiske miljø - et miljø han går ut fra at leserne kjenner: «For dei av lesarane mine som ikkje er bevandra i det akademiske (men det er de alle saman, tenkjer eg, for kven elles er det som les romanar på nynorsk i våre dagar?)» Tja, jeg gjør det faktisk. Det er likegyldig for meg om jeg leser en roman på bokmål eller nynorsk, og jeg er ikke akademiker.

Om den ikke helt vellykkede kjøleskapsforskeren Bodvin skriver Walton blant annet: «I tillegg var Bodvin gått lei av dei fjorten tusen jævla kjøleskapa. Kven brydde seg? Kva i heitaste, inste helvete gjorde det om han gjennomførte den mest mønstergyldige eksegesen av innhaldet i desse fjorten tusen forbanna kjøleskapa eller ikkje? Kven kom til å lese kjøleskapsopuset hans? Ein gjeng med klonar, det stadig meir patetiske akademiske småborgarskapet som i snitt tente halvparten av det røyrleggjarfetrane deira tente, men innbilte seg at dei hadde gjort det dei kalla ’ei klassereise’.»

Walton eksellerer i språk og dialekter. Blant andre norskamerikanerne får sitt, mens Bodvin er gjesteforeleser på et college i Midtvesten: «Har du lest de verks av Sigrid Undset? Jeg synes hun er en dritgod forfatterinne. Og hun stod på den rett side av den krig, ikke lik han Knut Hansen. Har du hørt at han var i den naziparty?»

Om Bodvin hadde problemer med å finne til rette i det norske akademia, blir det ikke noe bedre i USA. Og også USA og amerikanere får sitt i denne boka: «Etter som vekene gjekk, seig Bodvin ned i ein tiltakande depresjon. Han stod opp kvar dag, gjekk inn i eit klasserom, og der sat tjue-femogtjue perfekt forma, smilande, blide og ugjennomtrengeleg dumme, vakre unge menneske, solbrune, muskuløse og yndige sat dei og strekte ut modellskjønne bein, strauk seg på rake, sterke kjevar, fletta sitt nyvaska, duftande hår og var lykksalig uvitande om at dei ikkje visste noko som helst. »


Walton er en skarp iakttager av Norge. Etter hjemkomsten fra Amerika søker Bodvin midlertidig ly hos overlegesøsteren i Ålesund. «Bodvin fekk tildelt eit halvferdig gjesterom i kjellaren, der det var kjølig og lukta eple. Kva gjer alle desse epla i norske kjellarar? tenkte Bodvin »

Moderne norsk byggeskikk får også sitt: «Bodvin låg for det meste om dagane på den svarte skinnsofaen i stova i første etasje i den tre hundre og femti kvadratmeter store katalogvillaen, som var reist i ei smakfull blanding av byggjestilar inspirerte av Mallorca og av laftestovene i Gudbrandsdalen. Dei andre husa i byggjefeltet var likeeins inspirerte av eigarane sine ferieturar i aust og vest, hytt og vêr. Her var kvite sjømannshus med torvtak og atrium, sveitservillaer med østerdalsgarasjar, nokre få husbankhus frå femtitalet pynta stivt med vognlys og middelhavsaltanar. Eit vanleg norsk byggjefelt, med andre ord. Malmhild kunne aldri forstå korfor dei mellombels tilsette svenske legane frå avdelinga som ho jamt hadde med heim for å vise dei kor godt vi har det i Noreg, lo.»

 Bodvin får omsider kjøpt seg et eget hus i en bortgjemt kommune ved svenskegrensa: «Huset såg ut til å vere den typen Block Watne-hus som i et brått anfall av distriktspolitisk optimisme vart reiste på fullstendig udrivverdige små gardar overalt på syttitalet, og som femogtjue, tretti år seinare stod att som tause vitne til ei historie som knapt kunne forteljast om nederlag, samlivsbrot, alkoholisme og gjeld. Men det såg som ei greitt hus. Og berre kr. 270 000,-»

Som sagt er jeg ikke enig med Dagsavisens anmelder i at Walton er belærende. Det har ikke slått meg en eneste gang under lesingen av denne boka. Det jeg personlig synes er litt slitsomt hos Walton, er hans overdrevne fokus på sex, og for den saks skyld også hans hat mot religionen. For Walton er sex faktisk religion. I Skaff deg eit liv skriver han:
"Det at seksualiteten står så sentralt i identiteten vår, gjer at svært mykje av refleksjonen og diskusjonen om identitet krinsar kring seksualitet. Dette gjeld særleg sidan 1900. Tidlegare spelte religionen den rolla, men for oss er seksualiteten så eggjande, mobiliserande og forklarande at vi med visse atterhald godt kan kalle han ein moderne, sekularisert religion. Vi ville da heller seie at religion var, og er, ei form for vanstyrt utløp for libidinøs energi."

Synd at en så intelligent mann som Walton holder seg med et så primitivt og polarisert syn på religion og sex, men det sier vel antagelig noe om hans personlige opplevelser på begge områder. Walton er en misjonær (slik mange hedninger paradoksalt nok er), ikke bare for sex som evangelium, men nærmere bestemt for homosex. Det gjennomsyrer alt han skriver, også Roadmovie. Manuset. Hovedpersonen Bodvin Rovde er med andre ord homo.

Det betyr at en leser som meg blir snytt for sexen i denne boka, et element som jo gjerne spiller en rolle i romaner flest. Om det er noe område Walton er belærende på, eller vil pådytte leseren et budskap, så er det på dette området. Og her blir Walton, i likhet med alle misjonærer, litt slitsom. Det er sikkert politisk ukorret i våre dager å påpeke dette, men jeg gjør det likevel. Når det er sagt, skal det i rettferdighetens navn sies at hverken hovedpersonens eller andre av karakterenes homoerotiske liv på noen måte går fri for Waltons humor.

Denne i bunn og grunn bedrøvelige historien er som sagt ustyrtelig morsom. Jeg har tidligere beklaget meg over nåtidig norsk litteratur, at den er så traurig og innestengt, ofte noe med fortapte sjeler i en eller annen bygd, som kjører rundt i gamle Volvoer og kretser rundt sin egen navle. Waltons bok er kanskje ikke bevisst tenkt som en parodi på dette, men som det fungerer den også. Vi kommer rundt i verden i Waltons bok, samtidig som han pirker ironisk i dagens norske virkelighet, ikke bare den akademiske verden. Kanskje må man være utlending for å se oss med det skråblikket Walton anvender, men samtidig har han jo bodd og virket i Norge i mange år og ser oss samtidig innefra. Jeg er fristet til å kalle Waltons bok en unorsk bok med særnorsk innhold.

Og Waltons humor er av det intelligente slaget. Han har en herlig, fandenivoldsk respektløshet overfor alt og alle, og den er tuftet på et enormt kunnskapsnivå. Noen lesere tenker nå: Gidder jeg å lese en roman på nynorsk med en homo som hovedperson? Og mitt svar er: Ja, det burde du. For å gjenta det til kjedsommelighet: Denne boka er ustyrtelig morsom. Og språket er så glitrende at det er en sann svir.

3. august 2012

Svar på quiz

Her er svarene på quizen. Alle ble gjettet, så nær som nr. 2.

1) Den syngende verdensberømte og nyskapende forfatteren som levde hele livet i utlendighet: James Joyce.

2) Toern, som da tydeligvis var vanskelig: Johannes V. Jensen. Dansk nobelprisvinner. Jeg trodde at i hvert fall noen lesere av denne bloggen visste at jeg har bodd i Danmark. Ikke mange nordmenn leser denne forfatteren dessverre.

3) Kontordamen som ble forfatter: Sigrid Undset. Hennes far var arkeolog og lærte datteren om norrøn litteratur, vikingtiden og middelalderen. Forleggeren som antagelig gjerne skulle bitt ordene i seg igjen, var Peter Nansen i danske Gyldendal, som refuserte Undsets første manus med den begrunnelse at historiske romaner ikke lå for henne. Som kjent var det middelalderromaner Undset fikk nobelprisen for.

4) Prestedatteren som skrev i det skjulte, og som skildret kjærlighet, ekteskap og familiforhold: Jane Austen.

5) Verdensberømthet uten primadonnanykker: Astrid Lindgren, som skrev om barn og for barn.

6) Forfatter med posthum berømmelse og innflytelse: Franz Kafka, dr. juris.

7) Den aristokratiske fortelleren som skrev under flere psevdonymer og på flere språk: Karen Blixen. Har du ikke besøkt henne på Rungstedlund, så gjør nå endelig det neste gang du er på de kanter (rett sør for Helsingør - det er bare å ta Strandvejen i stedet for motorveien i retning København).

8) Jordnær forfatter med jordnær forfatterfar og ditto ektemann: Halldis Moren Vesaas (faren, Sven Moren, var gårdbruker i Trysil, og Halldis og Tarjei bodde det meste av livet på en gård i Telemark).

9) Den uregjerlige guttungen som faren lurte på hva det skulle bli av: Jens Bjørneboe.

10) Aristokraten, litteraturprofessoren, insektsforskeren etc: Vladimir Nabokov, mest kjent for Lolita.

Takk for deltagelsen!

Quiz: Gjett ti forfattere






Vi er vel klare for en ny quiz, håper jeg? Denne gangen er det ti kjente forfattere som skal gjettes, alle avdøde. Som vanlig oppfordrer jeg til å praktisere antydningens kunst i svarene. Husk at dette ikke er noen konkurranse, så bare gjett i vei!




 1) Det sies at når han sang for åpne vinduer om kvelden hjemme i leiligheten i Trieste (ett av mange oppholdssteder i et liv i utlendighet), stoppet folk opp på fortauet og lyttet henført. Ifølge hans kone kunne han ha blitt en sanger av verdensformat. I stedet ble han en verdensberømt og nyskapende forfatter. Hans kone var sannsynligvis forbildet for den kvinnelige hovedpersonen i hans mest kjente bok.

2) Dyrlegesønnen begynte å studere medisin, men valgte forfatterskapet. Et lykkelig valg vil man vel mene, siden skrivegjerningen ble kronet med nobelpris, og han naturlig nok rager høyt på sitt lille lands litterære kanon. Jeg har selv bodd i nærheten av hans fødested og er fortrolig med så vel hans geografiske som litterære landskap.

3) Kontordame av yrke, men med ambisjoner om å bruke skrivemaskinen til å frembringe helt andre litterære produkter enn forretningsbrev. Hennes første manus ble refusert med en begrunnelse forleggeren nok gjerne skulle ha bitt i seg igjen hvis han hadde levd lenge nok til å oppleve hennes suksess. Farens akademiske fagområde hadde sannsynligvis betydning for valget av tidsepoken hennes hovedverker utspiller seg i.

 4) Prestedatter, oppvokst på landet i de geografiske og sosiale omgivelsene hun skildrer i sine romaner. Temaene er kjærlighet, ekteskap og familieforhold, og den levende fremstillingen av personer og miljø gjør bøkene underholdende. Samtidig som de er et glimrende tidsbilde, er de også tidløse på grunn av sin tematikk og litterære kvalitet. Forfatteren var aldri gift, og skrev mer eller mindre i hemmelighet. De fire bøkene som kom ut mens hun levde, ble utgitt under psevdonym. 

5) Vokste opp på en prestegård som foreldrene forpaktet. Faren var en glimrende forteller, og fra hun var fem år leste hun selv alt hun kom over. Barndommen preger også tematikken i bøkene hennes. Som ung var hun innom journalistyrket, senere ble hun sekretær og forlagsredaktør. Til tross for verdensberømmelse og stor leseskare var hun en svært privat person, blottet for primadonnanykker. For eksempel bodde hun de siste 61 årene av sitt lange og produktive liv i den samme nøkterne treroms leiligheten. 

 6) Tatt i betraktning den store innflytelsen forfatteren har hatt, er det bemerkelsesverdig at han utga lite eller ingenting mens han levde. Tilfeldigheter gjorde at hans i dag udødelige verker overlevde ham. Skrivingen ble gjort i fritiden, av yrke var han noe helt annet enn forfatter. Han hadde en doktorgrad innen sitt akademiske fagfelt. Som så mange i sin generasjon døde han av tuberkulose. 

7) Hun omtalte gjerne seg selv som en forteller. Hun skrev under flere psevdonymer og på flere språk. Også utdannet som billedkunstner. Sykdom og andre viderverdigheter, til dels under fremmede himmelstrøk, satte sitt preg på hennes liv, men hennes stolte, aristokratiske personlighet tålte mye. Som eldre likte hun å omgi seg med en viss aura av mystikk, og hun skrev hovedsakelig innen en romantisk/gotisk tradisjon. Som forfatter høyt respektert av blant andre Hemingway og Truman Capote. Tilbrakte den siste delen av sitt liv på foreldrenes gamle eiendom, hvor hun også er begravet. 

8) Faren var forfatter, og det samme var ektemannen, men vi kan trygt kalle dem jordnære mennesker alle sammen, både i konkret og overført betydning. Lyrikk er sjangeren hun er kjent for, etter hennes eget utsagt kom diktene «ned til henne som et biprodukt av det å leve». Selvbevisst og tydelig, men sympatisk og mild i formen kan vi vel si om henne. Selv om hun oppfattet seg selv som en representant og stemme for sin generasjon kvinner, var hun langt fra noen krigersk kvinnesaksforkjemper. Aktiv kulturarbeider på mange plan. Som ung bodde hun tre år i Sveits, og hun hadde et nært forhold til fransk språk og kultur. 

9) Utdannet kunstmaler, men det var forfatter han ville være, noe han også lyktes med i høy grad. En slags litterær enfant terrible, svært til stede i den offentlige debatt og et forbilde for opprørske unge mennesker. Smakte alkohol første gang som tolvåring, og gjorde sitt første selvmordsforsøk to år senere. Utvist fra skolen. Det var kanskje ikke uten grunn av faren lurte på hva det skulle bli av gutten. Formodentlig har du ham i bokhylla. 

10) Professor i slavisk litteratur og i tillegg en fremstående insektforsker. En ypperlig sjakkspiller var han visst også, og trespråklig allerede som barn. En usedvanlig begavet person med andre ord, dertil født inn i et meget privilegert miljø. Synet på ham som forfatter har variert mye, fra å betrakte ham som en stor forfatter på grunn av intrikat språkføring og mesterlig oppbygging, til å beskylde ham for å skape innholdsløs og «steril» litteratur med for stor vekt på virkemidlene. Han er også blitt anklaget for å være elitistisk og snobbete. Han er særlig kjent for én bok, hvis tittel er blitt et begrep.

2. august 2012

Om å kjøpe bøker








Disse og én til kunne skaffes fra egne hyller





Er det en lykke å kjøpe bøker? (se innlegget nedenfor). Tja, jeg vet ikke. Jeg kan ikke si at jeg generelt får noe kick av å kjøpe ting, jeg blir snarere litt nervøs hver gang jeg bruker penger på noe. Men ifølge regnskapsføreren min kjøper jeg bøker for cirka tredve tusen i året, så det blir jo en del, selv om aviser og tidsskrifter så vidt jeg vet også er inkludert i dette tallet.

Om jeg kanskje ikke er helt enig i påstanden om at det er en lykke å kjøpe bøker, mener jeg i hvert fall at det er en lykke å eie dem. Og jeg har mange, flere enn jeg har bokhylleplass til, og etter hvert også flere enn jeg har oversikt over. Dette medfører at jeg ikke alltid finner bøker, og at jeg av og til kjøper bøker jeg har fra før. Mangelen på orden og oversikt plager meg litt. I ni av ti tilfeller kan jeg gå rett til riktig hylle eller bunke, men det hender også at jeg må foreta langvarige leteaksjoner. Irriterende når man bare skal slå opp noe i en bok. Det verste er at jeg egentlig ikke har mer ledig veggplass å etablere nye bokhyller på. Man skal jo tross alt ha litt andre ting på veggene enn bøker. Løsningen blir antagelig å etablere et magasin på loftet. Problemet er bare at da må jeg først tømme de bokhyllene jeg har der, for jeg har nemlig en masse hyller og bøker der fra før. De er imidlertid fylt av skrot, dvs alskens verdiløse bøker, «bunnfall» fra den gangen jeg drev antikvariat. Ruklet må altså ut før mer lødige bøker kan komme inn. Et stort prosjekt. Men en fin oppbevaringsplass er det. Riktig nok er loftet iskaldt om vinteren, men det er tørt. De bøkene som står der nå, har i hvert fall klart seg fint i mange år.

En ting er sikkert: Hylleplassmangel hindrer meg ikke et øyeblikk i å kjøpe nye bøker. Og siden jeg har et ganske stort hus, kan jeg ikke klage over plassmangel generelt. I nødsfall har man jo alltid gulv, bord og andre tilgjengelige flater. Også det innen en viss grense, selvsagt. Eller kanskje ikke? Bøker og kunst kan man liksom ikke få for mye av, for i motsetning til de fleste andre gjenstander, gir de jo noe hele tiden. For et rom overfylt av bøker virker da mer sjarmerende enn shabby?

 Før gikk jeg mye i bokhandler og antikvariater. Nå foregår så godt som alle innkjøp på nettet. Jeg hører ikke til dem som beklager dette, snarere tvert imot. Bokhandlere og antikvariater er nå tilgjengelige på en helt annen måte enn før, på mitt eget skrivebord, bare med noen tastetrykk.

Bare denne uken har jeg bestilt bøker fra fire forskjellige bokhandler og antikvariater i fire forskjellige land. Det er jo aldeles praktfullt. De fleste av disse bøkene skal riktignok ikke til meg selv; jeg driver og skaffer bøker til en ung person som skal studere antikkens verden, det vil si gresk og romersk kultur med hovedvekt på historie, litteratur og mytologi. Mange av bøkene må skaffes antikvarisk, men fem av de femten bøkene på pensumlisten kan leveres fra mine egne hyller, noe som understreker viktigheten av å ha mye (boksamlingen min kunne fint danne grunnstammen i et antikvariat). Og jeg må jo innrømme det er faktisk moro å finne alle disse bøkene, både lete frem dem jeg har selv og å kjøpe de resterende på nettet.

Jeg vet fortsatt ikke om jeg vil gå så langt som til å si at det å kjøpe bøker er en form for lykke, men siden det å ha dem så absolutt er en lykke, og siden man jo må kjøpe dem før man kan ha dem, så ...

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...