Om Ulysses sier nettutgaven av Store Norske Leksikon:
”Ulysses [julisi:z el. ju:lisi:z], roman av James Joyce, et av de sentrale verker i 1900-tallets litteratur og et høydepunkt i den litterære modernisme. Den utkom i Paris i 1922, men ble først utgitt i USA og Storbritannia etter at påtalemyndighetene ikke lenger fikk rettens medhold i at den var utuktig (hhv. 1933 og 1936). I norsk oversettelse ved Olav Angell 1992. Den lange romanen skildrer et broget liv i i Dublin gjennom en alminnelig dag, 16. juni 1904, og følger to hovedpersoner, en ung student og en middelaldrende jødisk annonseakkvisitør, på deres forflytninger rundt om i byen, mens den gir høyst intime innblikk i deres atferd og tankeliv. Joyce benytter seg av varierende og ukonvensjonelle stilarter. Ikke minst er romanen blitt berømt for forsøkene på å gjengi personenes bevissthetsstrøm, stream of consciousness, særlig dristig og besnærende i den avsluttende sekvensen til den eldre hovedpersonens frodige hustru, Molly Bloom. Tittelen henspiller på en skjult parallellitet med Homers Odysseen.”
Etter min mening er Ulysses ikke bare et sentralt verk i 1900-tallets litteratur og et høydepunkt i den litterære modernisme, men selve utgangspunktet for den. All moderne litteratur står i gjeld til Ulysses.
Det er derfor ikke noe rart at det knapt finnes en roman som det er skrevet så mye om som Ulysses. Fordi Ulysses er en så spesiell bok som den er, synes jeg det er greit å vite litt om den, samtidig som jeg er bevisst på at jeg skal lese den for min egen opplevelses skyld, ikke som en intellektuell øvelse.
Av alt som er skrevet om Ulysses, synes jeg Olof Lagerkrantz’ Om James Joyces Ulysses (norsk utgave Bokvennen Forlag 1992) er en tilgjengelig og god innføring. La oss først ta en liten introduksjon til Lagerkrantz’ bok, i form av baksideteksten på den norske utgaven:
"Olof Lagerkrantz legger her frem resultatet av flere års daglig lesning av dette århundrets mest omtalte roman -- James Joyces Ulysses. Han har funnet veiledning og inspirasjon fra den fantastiske og mangslungne Joyce-forskningen og har hatt tilgang til den intime brevvekslingen mellom Joyce og Nora fra deres første eksilår som kaster et nytt og forklarende lys over romanens heltinne Molly Bloom. Men først og fremst er boken et forsøk på å lese romanen slik at den blir tilgjengelig for alle. I et klart og enkelt språk presenterer og analyserer Lagerkrantz romanens sentrale skikkelser -- Leopold Bloom og Stephen Dedalus -- og diskuterer de allmenngyldige mytiske, politiske, moralske og menneskelig spørsmål som Joyces bok tar opp. Lagerkrantz karakteriserer Ulysses som et viktig innlegg i vårt århundredes sammfunnsdebatt, samtidig som han opplever den som et menneskelig drama om frigjøring gjennomsyret av Joyces irske og språklige humor: ”For Joyce var kunsten sannhet, og som sannhet opplever jeg romanen.»"
La oss så se litt på Lagerkrantz introduksjon til Ulysses (parentesene er mine):
"James Joyces roman Ulysses utspiller seg en sommerdag i Dublin. Når boken starter, er klokken åtte om morgenen den 16. juni 1904 (i Dublin og blant Joyce-interesserte verden over nå årlig feiret som Bloomsday). Stephen Dedalus, 22, (hovedpersonen i Joyces foregående bok, Portrett av kunstneren som ung mann, og dermed et bindeledd mellom de to bøkene) er våknet i det gamle forsvarstårnet der han tilfeldigvis bor og står lent mot brystvernet og ser dystert ut over det ”snørrgrønne havet” (også karakterisert som det ”pungkrympende havet”). På samme tid pusler annonseagenten Leopold Bloom, 38, fornøyd i sitt kjøkken i Eccles Street 7. Den første tanken som Joyce utruster ham med er stekt nyre til frokost. En trapp opp sover hans kone Molly, 34, i ektesengen, der hun i løpet av dagen vil motta en elsker.
Det er torsdag med vakkert vær og seilende skyer. Det kommer en liten regnskur ved ellevetiden og utpå kvelden blir det tordenvær. Etter atten kapitler og nær åtte hundre tettrykte sider, er handlingen avsluttet mellom tre og fire på morgenkvisten fredag. Da skinner stjernene klart, og Molly er tilbake i sengen som hun bare har forlatt et par korte stunder. Der sover også Bloom etter en dag som ytre sett ikke har inneholdt noen sensasjoner. Han har badet i et offentlig bad, vandret i Dublins gater, deltatt i vennen Paddy Dignams begravelse, arbeidet med en annonse for Keyes te- og vinhandel, besøkt flere kroer (hvorfor kaller ikke den norske oversetteren det ”pub” eller ”vertshus”?), innledet en grov øyeflørt med en ukjent dame på stranden, sneket seg inn på en barselstue og derfra havnet i et bordell og i en kro for vognkjørere, for til slutt å returnere til sitt kjøkken sent på natten. Det bør vel allerede nå nevnes at de etablissementer som Bloom besøker, ikke må forlede leseren til forhastede konklusjoner. Han rørte ingen av kvinnene på bordellet og drakk svært lite i kroene. Stephen Dedalus derimot, som forlot tårnet for godt allerede om morgenen, benyttet størstedelen av dagen til drukkenskap. Hvor han fant seg et sted å sove, vet ingen. Han ble med Bloom hjem til kjøkkenet, men avslo invitasjonen om å bli værende over natten og forsvant i stedet under stjernene.
Jeg skulle ønske at jeg som innledning til denne boken kunne by leseren en kortfattet redegjørelse for romanens handling. Det er imidlertid vanskelig, nesten umulig. Valery Larbaud (riktig stavemåte av fornavnet er Valéry), den franske kritikeren og forfatter, har uttalt at Ulysses er som nattens stjernehimmel. Jo lenger man stirrer opp i den, desto flere stjerner trer frem. En roman med like tett og ladet tekst finnes ikke. På den måten ligner den mer på et dikt enn en fortelling. Hvor sakte og konsentrert man enn leser, er det mye som går hus forbi. Larbauds sammenligning med stjernehimmelen er holdbar også ved det at det er vanskelig å se et system og følge et spor.
Et annet bilde er kanskje klarere. Boken består av atten kapitler og man kan si at de representerer like mange malerier opphengt i en sal. Hvert maleri har sin handling og sine psykologiske og tekniske særtrekk. Tilskueren/leseren vandrer gjennom salen og oppfatter at maleriene hører sammen. Det står nummer over dem, og handlingslinjene kan skimtes. Men det han fremfor alt ser er at hvert maleri er en enhet for seg, et drama -- det er det som jeg skal forsøke å vise -- om frigjøring. Skal han redegjøre for det som finnes i salen, må han redegjøre for hvert maleri for seg.
Det er tre hovedpersoner, som nettopp er nevnt. Ingen av dem forekommer likevel i alle kapitlene, og ingen av dem kan sies å være romanens sentrale skikkelse på samme måte som Don Quijote i Cervantes roman eller Voltaires Candide er det. De tre første kapitlene, der Blooms navn ikke nevnes, domineres av Stephen Dedalus, som i de følgende nøyer seg med sjeldne, men glitrende gjesteopptredener. I de femten kapitlene der Bloom er med, har han ytterst ubetydelige biroller i fire og står sånn noenlunde midt på scenen bare i syv. Molly får vi bare se korte glimt av i de første sytten kapitlene. Først i avslutningskapitlet trer hun frem i helfigur i en lang indre monolog, hvor erotiske nakenhet skapte slik strid og sensasjon en gang. Rundt disse beveger seg, prater, drikker og synger en hel rekk dublinere."
