De har elsket å lese ...

Sist jeg var i Oslo var jeg så heldig å komme over denne, godt nedsatt, hos Tronsmo. Jeg har den på engelsk og har lenge ønsket å ha den på norsk, og nå sørget altså tilfeldighetene for at jeg fikk den. En vakker og innholdsrik bok om å lese. Selv om jeg nettopp har gjengitt et annet Virginia Woolf-sitat om å lese, synes jeg dette (fra samme essay) var så vakkert at jeg bare må ha med det også:

«Jeg har undertiden drømt, at når Dommedag opprinner, og de store erobrere og jurister og statsmenn kommer for å motta sin lønn - sine kroner, sine laurbær, sine navn uutslettelig inngravert i uforgjengelig marmor - så vil Den Allmektige vende seg til St. Peter og si - ikke uten en viss misunnelse når Han ser oss komme med våre bøker under armen: ’Hør, disse trenger ingen lønn. Vi har ingenting å gi dem. De har elsket å lese.’»

Som sagt kjøpte jeg nylig På sporet av den tapte tid, fullstendig norsk utgave i 12 bind. I går tok jeg et tilfeldig bind opp av esken (jeg har ikke fått pakket ut ennå), begynte å lese, og ble fjetret fra første setningen. Hvem har ikke opplevd akkurat dette, å ligge sånn og halvslumre før man har stått opp om morgenen og fornemme presis hva slags vær det er ute? Som enhver stor dikter setter Proust ord på noe leseren kjenner seg igjen i. Jeg fikk ikke lest så langt, det er jo heller ingen mening i å begynne på bind 11 av et tolvbindsverk, men jeg ville bare ha en tilfeldig smakebit, og det fikk jeg, og den skjerpet appetitten på mer.


«Helt fra morgenen av, men jeg ennå lå med hodet inn mot veggen og før jeg hadde sett nærmere på strimen av dagslys som falt inn over de høye gardinene, visste jeg hva slags vær det var ute. De første lydene av gaten hadde fortalt meg det, alt efter om de nådde meg dempet og avsporet av den fuktige luften eller dirrende som piler i den klingende morgenen som var åpen, iskald og ren; helt fra den første sporvognen dro ramlende forbi hadde jeg hørt om den var gjennomtrukket av regn eller på vei ut i det blå. Og forut for disse lydene hadde det kanskje gått strømmer som var enda raskere og mer gjennomtrengende, som hadde sneket seg inn i min søvn og utstrålt en sørgmodighet som varslet om sne eller som fikk en sporadisk oppdukkende liten aktør til å intonere så mange lovsanger til solens pris at de endte med å gi meg - jeg som var begynt å smile i søvne og som under mine lukkede øyelokk gjorde meg klar til å motta et blendende syn - en øredøvende musikalsk oppvåkning.»

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid. Bind IX, Fangen 1. Oversatt av Anne-Lisa Amadou.

Hvordan bør man lese en bok?

«Aller først vil jeg understreke spørsmålstegnet i slutten av tittelen min. Selv om jeg hadde kunnet svare for min egen del, ville svaret kun ha gyldighet for meg og ikke for deg. Det eneste råd en person kan gi en annen om lesning, er faktisk ikke å ta imot noen råd, men å følge sine egne instinkter, bruke sin egen fornuft, trekke sine egne konklusjoner. Hvis vi er enige om dette, føler jeg meg fri til å legge frem noen få ideer og forslag, for da vil du ikke tillate dem å legge bånd på den uavhengigheten som er den viktigste kvaliteten en leser kan besitte. For når alt kommer til alt, hvilke lover kan man nedsette om bøker? Slaget ved Waterloo ble utvilsomt utkjempet på en bestemt dag, men er Hamlet et bedre stykke enn Kong Lear? Det kan ingen avgjøre. Hver og en må finne det svaret for seg selv. Å slippe autoriteter, uansett hvor mange utmerkelser og fine titler de måtte ha, inn i bibliotekene våre og la dem fortelle oss hvordan vi skal lese, hva vi skal lese, hvordan vi skal verdsette det vi leser, det er å ødelegge selve livsnerven ved disse fristedene. Alle andre steder kan vi være bundet av lover og konvensjoner - nettopp her har vi ingen.»

Virginia Woolf: The Common Reader, Second Series, 1932. Oversatt av Tone Velldal. Spartacus 2001. Utdraget hentet fra antologien FRYS, Spartacus 2003.

Min egen oase.

I sommerhalvåret, når jeg ikke sitter ved skivebordet og oversetter eller lager bøker, jobber jeg i hagen, eller bare nyter den som den oasen den er. Den ligger i et sentralt bystrøk, men helt avskjermet fra omgivelsene. Jeg har "designet" og anlagt den selv, delvis på basis av det villnisset vi i sin tid overtok, men mye, blant annet den japanske hagen, etter eget hode.






Helt øverst ligger huset hvor jeg bor og arbeider.







Parti fra hagen. Den japanske hagen ligger bak hekken i bakgrunnen.







Enda et parti fra hagen. Jeg har en stor hage, på godt og vondt. Plenklippen gir god trim.






Og helt nederst ligger den japanske hagen som et rom for seg selv, helt annerledes enn resten av hagen.

Forbrukerveiledning.

Klar beskjed i Bogstadveien, fotografert i dag morges, før jeg forlot hovedstaden for denne gang.

En dag leste jeg en bok ...

«En dag leste jeg en bok og hele mitt liv ble forandret. Allerede på de første sidene opplevde jeg bokens kraft så sterkt at det var som om kroppen min slet seg løs fra bordet jeg satt ved og gled bort. Men til tross for denne følelsen av at kroppen min løsrev seg og fjernet seg fra meg selv, var det samtidig som om jeg var mer til stede enn noensinne og med hele min væren satt på denne stolen og ved dette bordet, det var som om boken ikke bare virket i sjelen min, men i alt det i meg som gjorde meg til den jeg var. Det var en kraft så gjennomgripende at det føltes som om et lys strømmet mot ansiktet mitt fra sidene i boken jeg leste: et lys som på samme tid blendet hele min forstand og fikk den til å stråle med ny glans. Jeg tenkte at jeg med dette lyset ville forme meg selv på ny, samtidig som jeg intuitivt følte at det ville tvinge mitt liv bort fra dets vante spor, i dette lyset ante jeg skygggen av et liv jeg senere skulle nærme meg og komme til å kjenne.»

Åpningsordene i Orhan Pamuk: Det nye livet

En oase i storbyen.

Utsikt fra rommet. Oslo er en grønn by.
Katarinahjemmet og dominikanerinnenes kloster ligger på en høyde mellom Bogstadveien og Majorstuveien, rett opp trappen ved Platekompaniet i B.veien.


Jeg har "gått i kloster" igjen, nærmere bestemt Katarinahjemmet på Majorstua. Bokshopping er en selvfølgelig del av ethvert Oslo-opphold. I dag Tronsmo, Norli (kontantsalget, for oss i bransjen) og mitt faste antikvariat, Oslo Nye Antikvariat på hjørnet av Majorstuveien og Industrigata. Jeg er så miljøvennlig at jeg lar bilen stå og lar apostlenes hester frakte meg rundt i byen. Klokken fem i dag skal jeg på Gyldendals sammenkomst for forfattere, oversettere, illustratører og andre forbindelser. (Og Aina - du skulle bare visst hvor mange kjendiser som pleier å være der. Han med påfuglserviset også - dog i egenskap av forfatter i denne sammenhengen ...)

Jeg har vært litt opptatt av Proust i det siste. Oslo Nye Antikvariat hadde en fullstendig, innbundet utgave av På sporet av den tapte tid, som jeg har vært på jakt etter og selvfølgelig sikret meg.

Ord for dagen.

"Jeg har en følelse av at drømmen om hvordan klassikerne er, ofte er bedre enn selve klassikerne."

Børge Skråmestø

(alias Børge King, se lenker)

Børge har reagert på gårsdagens kronikk i Aftenposten, som går til angrep på krimlitteraturen. Innlegget hans finner du her.

Aina i Flimre-bloggen har også reagert på kronikken. Les hennes innlegg her .

Aftenpostens kronikk finner du her her.

Jeg har tidligere skrevet om krim i dette innlegget.

Om å lese.

Jeg tror min egen lesing følger omtrent disse prinsippene:

Jeg leser fordi jeg har lyst til å lese. Jeg er ikke forpliktet til å lese noen som helst bok, hverken klassikere eller bøker «alle snakker om». Bare jeg bestemmer hvilke bøker jeg skal lese, og grunnene til at jeg leser én bok og forkaster en annen, angår bare meg.

Jeg prøver aldri å påtvinge andre min litterære smak eller å presse noen til å lese en bok bare fordi jeg liker den. Jeg vet ikke hva som er best for andre enn meg selv. Når det faller naturlig, vil jeg imidlertid gjerne anbefale bøker til andre og selv være åpen for andres anbefalinger.

Jeg er klar over at en leseopplevelse er noe dypt personlig som ikke kan deles med andre. Jeg forventer derfor ikke at andre skal forstå hvilket utbytte jeg har av en bok eller hvorfor jeg leser de bøkene jeg leser. Derimot vil jeg gjerne diskutere bøker med andre når vi har utbytte av å utveksle synspunkter på en bok vi begge har lest.

Jeg føler meg ikke forpliktet til å lese en bok ferdig bare fordi jeg har begynt på den. Hvis jeg finner ut at en bok ikke gir meg noe, og at det er bortkastet tid å lese den, ser jeg ingen grunn til å lese videre. Det er for mange leseverdige bøker i verden til å bruke tid på dem som ikke er det.

Jeg føler meg ikke forpliktet til å lese en bok fra perm til perm. Hvis jeg vil lese bare deler av en bok, gjør jeg det.

Jeg lever i forventningen om tallrike kommende lesegleder i form av hittil uoppdagede bøker og forfatterskap, samt kjære gjensyn med dem jeg allerede kjenner.

Ord for dagen.

«Man kan omöjligen tycka om allt vad en diktare skriver.»

Mia Berner i PS Anteckningar från ett sorgeår, hvor hun skriver om sitt ekteskap og samliv med den finske forfatteren Pentti Saarikoski.
Mia Berner ble født i Stavanger i 1923, var universitetslektor i sosiologi i Göteborg i 25 år og forfatter og kulturskribent. Hun skriver nå i Klassekampen.

Blazeren.

Jeg var invitert i konfirmasjon i vår, og en gjennomgang av klesskapet ga ingen aha-opplevelse når det gjaldt antrekk. Mørk dress er jo alltid en løsning, men jeg var så inspirert av årstiden at jeg følte at tiden var inne for et blazer-antrekk igjen. Det er mange år siden jeg hadde en klassisk blazer, og jeg har mange ganger vært inne på tanken på å anskaffe en igjen. Det kan være grunn til å gjøre oppmerksom på hva en blazer rent faktisk er. Jeg siterer like godt fra danske Mads Christensen, som har viet den klassiske blazeren en hel side i sin bok Absolutt mann som kom på Cappelen i 1999, "den ultimate guiden om stil og klær for menn" (som du ikke finner i noe antikvariat). (Jeg gjør oppmerksom på at boken ikke er oversatt av meg, og at jeg ville ha gjort en del ting annerledes. I motsetning til hva folk flest tror, er det djevelsk vanskelig å oversette fra dansk. Men nok om det.) Om blazeren skriver Mads Christensen følgende:




Jeg valgte å kjøpe en klassisk blazer av samme type som den Mads Christensen avbilder i sin bok Absolutt mann.


«Året er 1837, og kapteinen på den engelske fregatten HMS Blazer har fått et alvorlig problem. Dronning Victoria har nettopp proklamert at hun akter å inspisere det stolte skipet. Vel er båten i orden, men besetningen ser i kapteinens øyne litt for rustikke ut. Han får så, inspirert av losjakken, den tykke dobbeltspente vinterjakken som sjømennene hadde i kaldt vær, lagd en mer elegant dobbeltspent jakke i mørkeblått lerret. For å piffe opp jakken skaffer han en kasse med uniformsknapper i messing og får dem sydd på. Resultatet ble en etter forholdene elegant og funksjonell uniformsjakke. Og dronningen ble så begeistret at hun opphøyet den til offisiell uniform for Royal Navy. Skal plagget med rette kunne kalles en blazer, må knappene være av sølv, messing eller gull, og jakkestoffet skal være marineblått. Opprinnelig er blazeren dobbeltspent med to-pluss-to knapper, sidelommer med klaff, spiss-slag og eventuelt et broderi på brystlommen. Men det finnes også mer motebetonte enkeltspente varianter med to- eller treknappslukking og påsydde lommer.
Både i bransjen og blant brukerne er det mange løse jakker som kalles blazere. Det er ikke riktig. Slutt med det! Når historien er på plass, er tiden inne til å fremheve blazeren som et av de mest allsidige innslag i den velassorterte herregarderobe. Den fungerer perfekt på lystbåthavnen med hvit skjorte, grå flanellsbukser, lysebrune sko og et klassisk, stripete slips. Den haler seieren i land i St. Tropez med blekede jeans, hvit T-skjorte, bare ben i svarte collegesko og solbriller. Og om kvelden ved den helstekte smågrisen under den marokkanske himmel iført hvite linbukser, brunt flettebelte, krøllete skjorte og rustikke sandaler. Med den rette blazeren er det vanskelig å komme helt ut å kjøre. Nettopp dens historie og autensitet gir vide rammer for bruken av dette plagget.»

For å utdype Christensen litt: Blazeren er et uhyre anvendelig plagg, som - avhengig av tilbehøret - kan være alt fra relativt formelt til ganske casual. Det er et typisk sommerplagg, og bør etter min mening ikke brukes i vinterhalvåret.
Christensen er inne på et spesielt problem, nemlig at vi ikke har en egen betegnelse for en jakke av dressjakketypen som ikke er en del av en dress. I mangel av noe bedre velger jeg å kalle det penjakke. Bare den jakken Christensen beskriver over, er en klassisk blazer.

Og det var altså en blazer jeg bestemte meg for. Først og fremst trengte jeg et antrekk til den bestemte begivenheten, og årstid og type begivenhet passet perfekt for en blazer. På lengre sikt ville et blazer-antrekk være en velkommen tilvekst til garderoben. Blazeren kunne kombineres med opptil flere bukser, skjorter og sko som jeg hadde fra før.

Jeg var forberedt på at antrekket kanskje måtte kjøpes i Oslo, men lot den lokale butikken jeg foretrekker for tiden, få en sjanse. De hadde en utmerket og helt klassisk blazer i en god ullkvalitet av merket Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon, og den første jakken jeg prøvde, passet perfekt. Kan det være bedre? Prisen var ikke avskrekkende, men som jeg har vært inne på tidligere, må man finne seg i å betale for kvalitet. Så langt, så godt.




Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon.

Men man må tenke helhet, og jeg var altså ute etter et helt antrekk. Det vil si at jeg fortsatt manglet skjorte, slips og bukse. Jeg prøvde en bukse eller to, men de falt ikke i smak, så jeg oppga det. Så var det skjorte. Hvitt ville bli kjedelig, dessuten foretrekker jeg generelt skjortegensere og har brukt skjorter så lite de siste årene at jeg ikke hadde noen med hull til mansjettknapper. Og mansjettknapper ville jeg ha.




Valget falt på en blå- og hvitstripet Gant-skjorte i en solid bomullskvalitet.

Valget falt på en blå- og hvitstripet Gant-skjorte. Den var ikke billig, men skal man ha et antrekk man er fornøyd med, kan man ikke gå på kompromiss. Til skjorten kjøpte jeg to Gant mansjettknapper i gult som sto til knappene i jakken.




Mansjettknappene, også fra Gant, matchet knappene i jakken.

Et konfirmasjonsselskap er tross alt en så formell begivenhet at slips var påkrevet. Siden jeg ikke bruker skjorte særlig ofte, bruker jeg slips enda sjeldnere, så også her var en nyanskaffelse nødvendig. Jeg valgte å holde meg til blått, og bestemte meg for et med blå prikker. (Jeg kunne like gjerne ha valgt et med røde striper i, for å stå til det røde i min hustrus bunad, men jeg valgte som sagt å holde meg til blått hele veien.)




Jeg valgte å holde meg til blått også i slipset.

Da var det bare buksene igjen. Jeg var innom to andre butikker, men fortsatt uten å finne de ideelle buksene. Jeg bestemte meg da for å bruke et par lyse Armani-jeans som jeg hadde fra før. Jeans går selvfølgelig utmerket til blazer, som det fremgår av omtalen over.
Nå holdt jeg på å glemme skoene. De hadde jeg også fra før. Et par tyve år gamle Sebago-mokkasiner, sorte, og fortsatt like gode. De kan dermed stå som et godt eksempel på hva jeg mener med at man får det man betaler for. Dyre sko er lagd for å vare, og man tar godt vare på dem. Tyve år! Hadde jeg kjøpt billige sko, ville jeg ha brukt like mye penger på flere par billige sko i løpet av disse tyve årene, uten å føle tilnærmelsesvis det samme velværet som Sebago-skoene har gitt meg og fortsatt gir.



Detalj fra de tyve år gamle Sebago-mokkasinene. Still going strong. Jeg skal senere komme tilbake til sko generelt i et eget innlegg.

Og det var historien om dét antrekket. Allerede i neste uke regner jeg med å skulle bruke blazeren igjen, på en Gyldendal-sammenkomst, men da uten slips, og kanskje med en bleket Armani-olabukse i stedet for de lyse jeansene. Time will show.