Korreksjon.

Angående innlegget under: En som leser litt mer nøye enn meg, har gjort oppmerksom på at den fylkesvise listen i Dagbladets artikkel gjelder forfattere med utgivelser i år på Gyldendal og Aschehoug. Da er det en viss logikk i at jeg står på listen, mens andre (og mer verdige navn, som forfattere betraktet) mangler.

Forfattere her og forfattere der.

Som forfattere flest, liker jeg å se bøkene mine i bokhandelen eller biblioteket. Her har vi "Barnas store humorbok" fint eksponert i et bibliotek nær meg (nei, det er ikke jeg selv som har plassert boka der).


Litteraturprofessor Henning Howlid Wærp i Tromsø gikk ut i Dagbladet i går og anklaget forlagene for å være Oslo-fokuserte når de utga bøker. Du finner artikkelen HER . Jeg skjønner egentlig ikke hva Wærps problem er. Forlagene ser selvsagt ikke på adressen når de vurderer manus, noe forlagssjefen i Gyldendal, Einar Ibenholt, ganske riktig påpeker. Og forlagene kan vel ikke lastes for at skrivende mennesker fra andre steder i landet bosetter seg i Oslo?
Artikkelen inneholder også en liste over «Forfattere per fylke», og jeg registrerer med en viss undring at jeg er én av to forfattere i Telemark (den andre må jeg innrømme at jeg ikke har hørt om). Feilstavingen av navnet mitt er bare én av indikatorene på hvilket journalistisk makkverk denne listen er. Ikke sånn å forstå at jeg ikke er beæret over å være utvalgt, eller at jeg ikke vedstår meg mine etter hvert ganske mange barnebøker på landets største forlag, men hvis jeg var journalist og skulle lage en slik liste, ville jeg nok begynt med et par stykker som har en mer fremskutt posisjon på Parnasset enn jeg og min ukjente kollega i nabobyen. For eksempel Bjørg Vik og Hans Herbjørnsrud.
Rent bortsett fra det, er jeg ikke "Telemarks-forfatter". Jeg er tilfeldigvis oppvokst i dette fylket og nå igjen bosatt her (etter nesten 30 år andre steder, blant annet i Oslo), men det er totalt uinteressant i forhold til bøkene mine.

Johannes Heggland er død.

Johannes Heggland er død, står det i Aftenposten i dag. En ukjent forfatter for mange, kanskje, til tross for at han må ha vært en av landets mest produktive med sine over seksti bøker. Ti av dem befinner seg i mine hyller.
Ikke bare meget aktiv som forfatter, men også som kulturmenneske i det hele tatt, og som lokalpolitiker. Hans død blir nesten en kommentar til den pågående debatten om at alle forfattere kommer fra, eller er basert i, Oslo. «De store navn i norsk litteratur er lokale,» sa han, som selv bodde på fødestedet Tysnes det meste av livet og hentet nesten alt sitt stoff fra Sunnhordland.
Jeg hadde ham som passasjer en gang, i den tiden han var formann i Den norske Forfatterforening. Det forbauset ham å bli gjenkjent av en drosjesjåfør i hovedstaden, men jeg kunne fortelle ham at jeg var gift med en vestlending (ikke sunnhordlending, riktignok) som var en ivrig leser av bøkene hans. Dessuten hadde jeg lest et intervju med ham i A-magasinet kort tid før.
«Som dikter skal man ikke fortelle at mennesket en gang skal dø, men at det skal leve,» sa han en gang. Nå er han selv død, men bøkene hans kommer nok til å leve videre. Den neste kommer i februar!

En Wikipedia-artikkel om Heggland finner du HER .

aBSURD.

Som noen lesere av denne bloggen kan ha fått med seg, er jeg glad i absurd litteratur, i det absurde i det hele tatt. Det materialet jeg bruker som råstoff i barnebøkene mine, vitser, er i høyeste grad absurd. I vitsen går det meste an. Fantasien kan boltre seg uhemmet, uten tanke på den reelle verdens begrensninger. Ifølge Freud er vitsen er av den menneskelig tilværelses frisoner, ved siden av drømmen. Også i drømmen foregår det som kjent absurde ting.

Litterært sett er vitsen en historie eller et drama i miniatyrform. Det finnes knapt noen litterær sjanger som er så økonomisk som vitsen. Med f.eks. bare et spørsmål og svar (gåtevits) eller to replikker (kolonvits) har man en historie med personer, handling og et klimaks (poeng). Eventuelt også et scenario.
Men vitsen er en historie som får oss til å le, med eller mot vår vilje. Hvorfor? Fordi den inneholder en inkongruens, et absurd motsetnings- eller misforhold.

Den svenske humorforskeren Björn Roos definerer vitsen slik: "En relativt kort, fiktiv, i regel enepisodisk berättelse, där inkongruens föreligger och där berättelsen slutar abrupt med en skrattframkallande poäng."

Herlig med sånne definisjoner, ikke sant? Nå er jeg ironisk. Jeg tror det er Storm P. som har sagt noe sånt som at humor er det man ikke har når man prøver å forklare det. Sannsynligvis er det mye morsommere å være vitsebokforfatter enn humorforsker. Hvorfor inkongruensen i vitsen fremkaller latter, er en annen sak. Det finnes hjerneforskere som forsker seriøst på det. Når man ikke tenker over det, er det en selvfølge. Men begynner man å spekulere på det, er det veldig innfløkt.

Nå vel. Jeg har en god del litteratur om sånne ting, men jeg er hverken humorforsker, hjerneforsker eller litteraturteoretiker. Mitt eneste formål med å lese teori på dette området er å lage bedre vitsebøker, og det kan denne teorien til en viss grad brukes til.

Når jeg blir intervjuet, blir jeg av og til spurt om jeg har en yndlingsvits. Da pleier jeg å ta denne:

Hørt i musikkforretning:
- Er dette pianoet med garanti?
- Ja visst. Vi garanterer at det er et piano.

Den illustrerer godt det jeg sa om vitsen som en meget komprimert og økonomisk litterær sjanger. Her er et scenario, to personer, replikker og handling/klimaks. Sistnevnte består i et skjærende misforhold i premissene for samtalen. Kundens spørsmål er rasjonelt nok. Han er i en musikkforretning, ser på et piano (formodentlig med tanke på å kjøpe det) og spør om det er garanti på det.
Svaret er imidlertid fullstendig irrasjonelt. Å si at de garanterer at det er et piano, rokker jo ved hele virkelighetsforankringen i historien. I den virkelige verden ville det, under de samme omstendighetene, ikke herske den minste tvil om at det var et piano det var snakk om. Men plutselig rives denne rasjonaliteten vekk under oss, og vi befinner oss i fritt fall. Det hele blir absurd. Og - av en eller annen grunn - lattervekkende.

Nylig (19. januar) hadde jeg et innlegg med en liten historie av den russiske absurdisten Daniil Kharms, "The Readheaded Man":

"There lived a redheaded man who had no eyes or ears. He didn’t have hair either, so he was called a redhead arbitrarily. He couldn’t talk because he had no mouth. He had no nose either. He didn’t even have arms or legs. He had no stomach, he had no legs, he had no spine, and he had no innards at all. He didn’t have anything. So we don’t even know who we’re talking about. It’s better that we don’t talk about him any more."

Likheten med vitsen er tydelig. Også her begynner det tilsynelatende rasjonelt. En rødhåret mann er noe konkret og realistisk. Det er noe vi kan forestille oss. Riktignok har han hverken øyne eller ører, og det er jo noe spesielt, men realismen er fortsatt relativt intakt. Men så får vi vite at han ikke har hår, og at det dermed er helt vilkårlig at han blir omtalt som rødhåret. Nå begynner rasjonaliteten å rakne, og deretter skrelles den av lag for lag, som en løk. Til slutt er det ingenting igjen, den rødhårede mannen eksisterer rett og slett ikke, så Kharms konkluderer med at det er best vi slutter å snakke om ham.
Det er en viss logikk i det, for ingenting er jo ikke noe å snakke om. Eller er det?

Ingenting er jo også noe, som Beckett har hevdet. Hvis det er riktig som en filosof har sagt (husker ikke hvem) at ting bare eksisterer i kraft av sin motsetning, er ingenting motsetningen til noe. Og siden noe eksisterer, så må jo også ingenting eksistere.

Kharms historie er absurd. Er det en historie om en rødhåret mann, eller er det ikke?
Og er pianoet i vitsen over et piano, eller er det ikke?
Er det i det hele tatt noe som er slik vi tror det er?

Leserapport.

Sist jeg var på biblioteket, bestilte jeg Krizniks siste bok, Borte en vinter, og i går var jeg og hentet den. Samtidig tok jeg med meg Merethe Lindstrøms nye novellesamling Gjestene, som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Kriznik er nominert til P2-lytternes romanpris. Disse nominasjonene spiller for så vidt mindre rolle for mine valg. Det dreier seg mer om at jeg har lest om disse bøkene i andre blogger, samtidig som jeg har som et mer eller mindre bevisst prosjekt å bli bedre kjent med norsk samtidslitteratur.
Dermed sitter jeg nå med tre aktive og aktuelle norske samtidsforfattere, nemlig Aasne Linnestå, Heidi Marie Kriznik og Merethe Lindstrøm. Av Linnestå har jeg nettopp lest hennes siste roman, Krakow, og holder nå på med den foregående, Utland. Kriznik og Lindstrøm er foreløpig ukjente. Kriznik har bare én bok bak seg fra før, mens Lindstrøms bok er den tolvte i rekken. Jeg har ikke lest noe av dem, bortsett fra at jeg leste den første novellen i Gjestene i går kveld.
Planen er nå å lese ferdig Linnestå, deretter Lindstrøm, og så Kriznik. For jeg tror det er litt dumt å lese alle tre på en gang. Samtidig innbiller jeg meg at disse bøkene har noen likhetspunkter, som jeg vil komme tilbake til.

Dagsorden.

Fra arbeidsrommet mitt. Andy Warhols H.C. Andersen-plakat over stolen. ¨

Først nå er bokhylleprosjektet helt avsluttet. Det vil si at nye møbler er på plass, og bilder er opphengt. Rommet (stua) er blitt totalt annerledes. Jeg hadde ikke på forhånd tenkt meg at forandringen skulle bli så stor, og at vi skulle bli så ekstremt fornøyd med resultatet. Men sånn er det blitt.

I går så jeg dokumentarprogrammet om drosjer. Det var underholdende og realistisk. Flere av mine egne poenger kom ganske godt frem - diverse aspekter ved at drosjeyrket i svært stor grad handler om å håndtere mennesker. Takler man ikke det, må man kjøre pakker eller pizza i stedet. «Det menneskelige aspekt» ved drosjeyrket er utfordrende og kan være slitsomt, men gir også veldig mye tilbake. Det er derfor det er så fascinerende. Og det er derfor drosjeyrket blir en livsstil for mange.
Skulle jeg peke på en svakhet ved programmet, måtte det være at det fikk det til å virke som om alle drosjekusker er livsfilosofer. Det er dessverre duster i dette yrket også, men det er det vel i alle bransjer. Men de som var med i dette programmet, var jo proffe og selvsagt valgt ut bevisst.

Hvorfor er ikke jeg fortsatt drosjeeier? Fordi jeg ikke ville se tilbake på et helt liv bak rattet. Fordi jeg ville noe annet, fordi jeg hadde denne trangen til bøker. Og nå skal jeg vende tilbake til dem, etter mye prat om bokhylleprosjekt og drosjer. Jeg har ikke jobbet siden før jul (bortsett fra å male bokhyller og flytte og rydde bøker), så nå er det på tide å komme i gang igjen.

Skjønt - når jobber en forfatter? For en oversetter er jobben ganske konkret og tydelig - han jobber når han sitter ved pc-en og skriver. Jeg har ikke oversatt stort de siste ukene, bortsett fra å titte litt på den oversettelsen jeg straks skal begynne på.
For en forfatter er det litt annerledes. De siste ukene har jeg ikke sittet ved pc-en og vært forfatter, dvs. skrevet noe. Men jeg har unnfanget to nye bokidéer. Det er viktig. Uten idéer, ingen bøker. Men idéer må realiseres, og det er neste fase: Sette seg ved pc-en og se om idéene kan bli til noe. Finne materiale, begynne å forme det.
For meg begynner denne delen av prosessen med en tittel som først bare er en arbeidstittel, men som kanskje blir bokas endelige tittel. Det vil tiden vise. Tiden vil også vise om idéen i det hele tatt lar seg realisere, om forlaget tenner på den, og eventuelt også bokklubben.
En idé dukker opp som resultat av en mer eller mindre bevisst tankeprosess. Ingenting oppstår i et tomrom. Som forfatter jobber jeg med det som kalles tradisjonslitteratur, dvs. vitser, gåter, spøkelseshistorier og lignende ting, litteratur uten kjent opphavsmann. Beslektet med eventyrene. Det jeg gjør, er å bearbeide dette litterært. Bokas idé og tittel blir da veldig viktig. For eksempel har jeg lagd en bok med bare dyrevitser som heter «Vitsen med dyra». Det er en tittel jeg er veldig fornøyd med, pga av dobbeltbetydningen av ordet «vits». Denne tittelen gir boka karakter og særpreg.
Et annet viktig aspekt er kvaliteten både i utvalget og utformingen av stoffet, og jeg stiller store kvalitetskrav til mitt eget arbeid.
Siden tradisjonslitteratur er stoff som allerede finnes, tror mange at det bare er å raske det sammen, og så har man en bok. Men det blir ikke en god bok av det. Jeg tror faktisk jeg er den eneste i Norge som bruker dette stoffet som litterært råstoff. Derfor er jeg også den «vitsebokforfatteren» som har hatt flest hovedbøker i Bokklubben Barn, dessuten er jeg representert i en god del lesebøker etter hvert.
Etter hvert kjenner jeg dette stoffområdet svært godt, og jeg er hele tiden på jakt etter nye måter å utnytte det på. De to nye idéene jeg har nevnt, holder jeg selvsagt for meg selv.

Når en ny idé dukker opp, er den da et resultat av «arbeid»? Ja, i hvert fall indirekte, fordi den neppe ville ha dukket opp hvis ikke jeg hadde jobbet så mye med dette materialet. Den kan også være et resultat av direkte arbeid i den forstand at jeg setter meg ned nettopp for å klekke ut ideer. Bla i bøker, ta frem utkast på pc-en, bevisst la tankene følge bestemte retninger.

Før jeg begynner på et nytt prosjekt, enten det er som forfatter eller oversetter, må jeg ha det ryddig rundt meg. Ytre orden skaper den indre roen og harmonien som er nødvendig for å begynne på noe nytt. «Kreativt kaos» fungerer ikke for meg.
Nå har jeg skapt (en helt ny) orden i stua, og i dag skapte jeg orden på arbeidsrommet, i hvert fall på skrivebordet og i dets nærmeste omgivelser. Blant annet fikk jeg satt alle løse kontrakter i permer.
Alle bokutgivelser og oversettelser ledsages av kontrakter. Hvis en bok skal i bokklubben, følger det kontrakt med det også. Og ved nyutgivelser og billigbokutgaver. Og så er det brev og avtaler angående lydbokutgivelser, bidrag til antologier (lesebøker), innkjøp til Kulturrådet og realiseringer/mammutsalg etc. Når en har en relativt stor produksjon, som jeg har, blir det mange papirer.
Hvert år i februar kommer oversikter fra forlag og bokklubb over hva jeg har solgt det foregående år, og hva jeg har til gode i royalty for mine egne utgivelser.
Oversettelser betales i form av engangshonorar når manus leveres og er ikke bundet til opplag, men her kan det komme tilleggshonorarer for bokklubb, lydbok og innkjøp til Kulturrådet.

Om jeg skal være forfatter eller oversetter når jeg setter meg ved skrivebordet i morgen, vet jeg ikke ennå. Det kommer kanskje an på dagsformen. Men uansett er det på tide å begynne å få gjort noe igjen.

Kan du kjøre meg til ...

Bloggeren som relativt nybakt drosjesjåfør en gang i 1970-årene, her fotografert ved Stensparken, like ved der jeg bodde.




I kveld har jeg tenkt å se på fjernsyn! NRK1 har nemlig et dokumentarprogram om drosjeyrket. Omtalen lyder slik:


«Sannheten hører du fra barn og fulle folk, heter det. Og drosjesjåføren, kunne man føye til. I en dokumentarfilm i kveldens «Faktor» møter vi sju av dem, på sju ulike steder.
NRK-journalist Steinar Birkeland har som baksetepassasjer tatt utallige drosjer for å komme seg til intervjuavtaler. Ofte har det slått ham at det er mer spennende å høre drosjesjåføren snakke, enn personen han er på vei til å intervjue.

Fra sin observasjonspost bak rattet, og gjennom sine ustanselige møter med alle typer mennesker, er drosjesjåføren en undervurdert samfunnsobservatør og forteller.
Han eller hun får impulser fra alle slags mennesker, har døgnkontinuerlig nærblikk på lokalmiljøet gjennom frontruta, og hører nyheter - ustanselig.

Men mer enn det: Drosjesjåføren skal få mennesker til å føle seg vel, han gir noe tilbake. Inn i intimsfæren sin får han folk av alle typer og med alle slags behov. Det er folk på vei til bryllup eller begravelse, på vei til ny jobb eller hjem etter å ha fått sparken. Passasjerene er statsmenn, popidoler, pleietrengende pasienter, kristenmoralister og hedninger. Alle skal de lukkes inn i drosjebilens knøttlille univers.
I kveldens dokumentarfilm blir du med på en lang drosjetur i alle landsdeler. Vi skal til storbyer, småbyer og grender - til Oslo, Trysil, Hammerfest, Bergen, Stavanger, Tromsø og Molde.

Opphavet til ordet «sjåfør» er fransk og betyr, direkte oversatt, «den som gir varme». Og Steinar Birkeland fant varme i rikt monn.»


Hyggelig, det. At han fant varme, mener jeg. Å være drosjesjåfør handler ikke bare om å kjøre bil, men enda mer om å forholde seg til mennesker. Passasjerene i en drosje skal føle seg vel under turen, og de skal være fornøyde når de går ut av bilen.
Men som det fremgår av omtalen over - det er snakk om mennesker av absolutt alle slag og i alle slags situasjoner. Jeg har tidligere sagt at en drosjesjåfør kan risikere å oppleve livet i full skala, fra fødsel til død. Selv opplevde jeg bare nestenfødsel og nestendød (heldigvis) - men opplevelsene og variasjonene kan være ekstreme. Når du henter en gråtende person på Ullevål sykehus klokka fire om natten, sier det seg selv at vedkommende har en trist opplevelse bak seg, for eksempel et dødsleie. Drosjesjåføren er den første vedkommende møter utenfor sykehuset. Hva sier du da, til et menneske som kanskje har fått livet snudd opp-ned?
I neste øyeblikk kan du få bilen full av berusede og skrålende gjester fra et nachspiel, som forventer at sjåføren er med på notene, og en av dem må kanskje spy på veien. Jeg kan for øvrig nevne at en drosjesjåfør må forholde seg til absolutt alle former for menneskelige utsondringer; oppkast, blod, urin ...

Det er mange grunner til at folk tar drosje; fordi de er stressa, fordi de er ukjente, fordi de er redde, fordi de er fulle, fordi de er for syke til å bruke annen transport, fordi det ikke finnes annen transport der eller da, fordi drosjeturen er siste mulighet til å få et sjekkeopplegg i boks, og i forbindelse med store feiringer og begivenheter i livet. For å nevne noe. Noen mennesker tar drosje daglig, for andre er det en nærmest utenkelig luksus.
Men alle ekstremer og variasjoner til tross: De aller fleste kjøreoppdragene er tross alt helt straighte turer fra punkt A til punkt B, med helt straighte mennesker.

Det omtalte dokumentarprogrammet foregår på syv forskjellige steder i Norge. Selv kjenner jeg bare yrket fra hovedstaden med alt som særpreger Norges eneste storby - hektisk trafikk, internasjonale kommunikasjonsforbindelser, knutepunkt for hele Norge, med riksinstitusjoner og rikskjendiser. Oslo sover aldri. Jeg tror jeg ville kjedet meg som drosjesjåfør i en småby eller på landet. Men det blir sikkert interessant å se hvordan yrket kan arte seg ulike steder i landet.

Bare kikke litt ...

Classica Antikvariat er ikke enige med seg selv om de skal kalle seg «web antikvariat» eller «Web-Antikvariat», men mener i hvert fall at de er Norges største ... kan jeg få lov å kalle det «nettantikvariat»? Jeg har handlet der (på nett) og er godt fornøyd. De har også en butikk i Parkveien 64, og i forbindelse med den sier de følgende på hjemmesiden sin (som du finner HER ):

«Kom gjerne innom for å se i hyllene, man finner ofte noe man vil ha, selv om det ikke var det man så etter!»

Ja, hvem har ikke erfart akkurat det når man stikker innom et antikvariat bare for å kikke!

Gammelt bokmerke.

Da jeg ryddet i bøkene, dukket dette bokmerket fra Deichman opp. Jeg fant det i en bok jeg lånte der for mange år siden, og har tatt vare på det som et lite klenodium. Det er ca. 12 x 7 cm og uten årstall, så jeg vet ikke hvor gammelt det er. Fra rundt 1900 en gang?

Den rødhårede mannen.

There lived a redheaded man who had no eyes or ears. He didn’t have hair either, so he was called a redhead arbitrarily. He couldn’t talk because he had no mouth. He had no nose either. He didn’t even have arms or legs. He had no stomach, he had no legs, he had no spine, and he had no innards at all. He didn’t have anything. So we don’t even know who we’re talking about. It’s better that we don’t talk about him any more.

Fra Daniil Kharms: Today I Wrote Nothing. The selected writings of Daniil Kharms (2007). Oversatt av Matvei Yankelevich.

Arbitrarily kan i denne sammenheng oversettes med tilfeldig.

En Wikipedia-artikkel om Kharms finner du HER .

Hylleprosjektet avsluttet.

De nye hyllene er nå nesten fullt besatt, og en slitsom prosess nærmer seg slutten. Cirka 4000 bøker er det plass til i stua nå. I tillegg har jeg antagelig tilnærmet like mange på arbeidsrommet og andre steder - forsiktig anslått kan jeg konkludere med at jeg i alt har ca. 7000 bøker.
Både Spectatia og Cox er, i kommentarer til innlegget under, opptatt av bøkene jeg har kvittet meg med. Når jeg i det hele tatt kvitter meg med bøker, kommer det av at i en så stor boksamling oppstår det i årenes det løp en del «slagg», og min hadde behov for en gjennomgang og opprydning som var naturlig å kombinere med flytting fra gamle til nye hyller.
For det første har jeg kvittet meg med defekte og totalt uinteressante/verdiløse bøker. Disse har stort sett havnet i dunken for papiravfall.
Dernest hadde jeg en god del bøker som av forskjellige grunner ikke var interessante for meg, men som kan være interessante for andre. For en del år siden kjøpte jeg en stor boksamling som hadde tilhørt redaktøren for en av Norges største aviser. Disse bøkene ble kjøpt med tanke på at jeg skulle starte antikvariat, hvilket jeg også gjorde, så mange av dem ble solgt der. Noen av dem er blitt assimilert i min egen samling og forblir der, mens andre igjen egentlig ikke hadde noe der å gjøre. Det dreier seg f.eks. om krigslitteratur, eldre reiseskildringer og idrettslitteratur, områder som ikke interesserer meg så veldig (dvs. krigen er jeg riktignok interessert i, men bare visse aspekter, særlig forholdene internt i Tyskland. De fleste som samler på krigen, er opptatt av krigslitteratur som angår Norge.) Noe skjønnlitteratur ble også luket ut. Det ble ikke noe til Fretex i denne omgang, siden mitt eget tidligere antikvariat, som nå drives av andre, har kjøpt bøkene.
Heldigvis har jeg fått solgt alle de gamle hyllene mine også, og mandag kommer det nye møbler (det ene drar det andre med seg).
Og snart er det Mammut-salg ...