Det er av sine egne man skal ha det

«Eg veit at du ikkje likar at eg seier dette, men det er sant: du er rett og slett ein betre forfattar! Du ser lenger inn i dine karakterars personlege indre, du knar teksten betre, du let han heve lengre og du tek teksten ut av omnen når han er akkurat passe godt steikt!»

Olaug Nilssen til Gunnhild Øyehaug i Flamme-singel nr. 21: Feste, skrifte - til Gunnhild Øyehaug på 34-årsdagen.

Vår drøm om USA

Et lite apropos til de lesende presidentene (to innlegg nedenfor): Jeg har nylig begynt på et fire ukers gratis prøveabonnement på Dagsavisen. Som om jeg ikke har aviser nok, med tre lokalaviser, Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladet, de to siste riktig nok bare ukentlig (lørdagsab. på KK). Men sist jeg var i Oslo og spiste lunsj på bokcafeen til Norli i Bogstadveien, bladde jeg i Dagsavisen som lå der, og ble behagelig overrasket. Nydelig design og godt innhold. Tabloid så absolutt bare i formatet. Uten å påberope meg den fulle og hele oversikt, kan det ikke være mange norske aviser i dag som har et så rent og tiltalende design, som foruten å gi et meget behagelig visuelt inntrykk også gjør at det som står i avisen, fremstår veldig klart og tydelig. Avisen virker kritisk og oppegående, med mye kulturstoff. I dag blant annet med en veldig interessant sak om Edvard Munch og Oslo kommune, av Stig Andersen, regissøren av dokumentarfilmen «Skrik og Madonna» som ble sendt nå sist lørdag, og som jeg så. Men det var særlig Stein Ørnhøis kommentar om presidentskiftet i USA som fanget min oppmerksomhet, og som utgjør det varslede aproposet. Du finner kommentaren hans HER.

Leserapport

Jeg er veldig fornøyd med at jeg har fått en aktiv begynnelse på leseåret 2009. I går avsluttet jeg Susan Sontags roman Mannen som elsket vulkaner. Skjønnlitteratur er ikke det Sontag er mest kjent for, men hun imponerer meg også på dette området.
«En roman som både utfordrer intellektuelt og behager estetisk. En roman om en svunnen tid, som insisterer på å være fra det tyvende århundre,» som det står på innbretten.

Romanen foregår på slutten av 1700-tallet og er basert på reelle personer og hendelser; den britiske ambassadøren i Napoli (Kongeriket De to Sicilier), Sir William Hamilton - skjønnånd og lidenskapelig samler - hans andre kone Emma og den engelske sjøkrigshelten Lord Nelson.
Om persongalleriet sier Sontag: «Min Il Cavaliere er Sir William Hamiltons dobbeltgjenger. I boken er han en oppdiktet person, på hvis vegne jeg har tatt meg de friheter som har passet hans natur, slik jeg har gjort det med de andre historiske personene som fremstår med sine virkelige navn. Jeg er takknemlig for de mange moderne historiske verk og biografier så vel som memoarer og brev fra denne perioden, som har gitt meg stimulans og informasjon.»

Litt morsomt for en norsk leser er at den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsbergs oldefar også var ambassadør i Napoli, og at hans bestefar var offiser der, slik det fremgår av DETTE tidligere innlegget.

Nå vel, Sontags roman er så visst ingen støvtørr historisk beretning. Hennes personskildringer er strålende, skarpe og tidløse, og hennes tanker rundt og synspunkter på for eksempel det å samle, kunne like gjerne vært en filosofisk avhandling. En praktfull, overveldende bok.

Samtidig leser jeg videre i Eat Pray Love, som jeg skrev om HER. Gilbert har nå lagt Italia bak seg og tatt opphold i en ashram i India for å finne seg selv, skjønt på jakt etter seg selv er hun jo hele tiden, men i India skal hun til kjernen. Jeg må innrømme at jeg holdt på å falle av lasset her, under Italia-oppholdet hadde hun blikket like mye rettet utover som innover, mens i India blir hun nokså navlebeskuende. Men samtidig skildrer hun det hele så godt, og ikke minst morsomt, at jeg har bestemt meg for å holde ut. Jeg må bare bruke litt tid på henne.

Etter Sontag var jeg klar for noe nytt. Hva skulle det være? Faktisk mens jeg satt og grublet litt over dette i formiddag, ploppet det inn en kommentar på DETTE tidligere innlegget, fra selveste Edmund Austigard. Det avgjorde saken - jeg fant straks frem hans debutroman Krinsereglane fra 2005, som jeg har hatt liggende ulest en stund, og leste de første sidene stående ved kjøkkenbenken mens jeg tinte en ciabatta til lunsj (det gjelder å utnytte ledige øyeblikk, ikke sant).

Lesende presidenter

Hvis noen fortalte meg at nylig avgåtte president Bush ikke leste bøker, ville jeg selvfølgelig ha trodd det. Det ville jo passe godt med det generelle inntrykket av ham, og hva skal man ellers tro om en mann som holder en bok opp ned? Men så viser det seg at Bush var litt av en lesehest, se bare HER. Som vi ser er til og med Albert Camus på listen (som ellers ikke er altfor sterkt preget av skjønnlitteratur), noe man kan lese mer om HER.







Noen leseliste for Barack Obama har jeg ikke sett, men den kommer vel. Inntil videre beroliges jeg imidlertid av et syn som det til venstre, av en mann som tydeligvis er innstilt på å utnytte ledige øyeblikk (selv som president kommer han formodentlig til å oppleve slike) til å lese.

En mer dyptgående artikkel om både Obamas og Bushs forhold til lesing, finnes HER, i The New York Times, som opplyst i en av kommentarene til dette innlegget.

Skriveplassen

Skriveplassen, ja. Jeg tror jeg bommet litt på oppgaven i forrige versjon. For stort utsnitt, og ingen grunn til at jeg og bikkjene skulle være med på bildet. Så på oppfordring fra Dipsolitteraten - her er min skriveplass, som også er min arbeidsplass (klikk på bildet for større versjon).

Antikvariatenes død

Aasmund Brynildsens debutbok - og mitt første antikvariske bokkjøp.




Blikket faller på en liten notis i Aftenposten i dag, om antikvariater som legger ned butikkene fordi salget flyttes til nettet. Det er formannen i Norsk Antikvarbokhandlerforening, Vidar Wangsmo, som påpeker denne utviklingen. Dagens boksamlere benytter seg av tilgangen på 1,5 millioner bøker hjemme på skjermen i stedet for å vandre rundt i antikvariater. Og trenden er internasjonal, bare les DENNE sørgmodige beretningen om et nydelig tysk antikvariat.

Selv har jeg handlet i antikvariater i hele mitt liv; det første jeg gjorde da jeg som ung mann ankom hovedstaden, var å gå i Børsums Antikvariat i Rådhuspassasjen, jeg husker fortsatt andektigheten jeg følte i dette sobre interiøret, med bokskatter fra gulv til tak, og boken jeg kjøpte, Aasmund Brynildsens debutbok Der er en kilde, har vært en kjær skatt i boksamlingen min hele tiden siden.

Inntil for bare et år eller to siden hadde jeg alltid med meg en liste når jeg dro til Oslo, og et besøk i Oslo Nye Antikvariat var fast post på programmet. Det er et antikvariat jeg har skrevet om i bloggen flere ganger, og som varmt kan anbefales.

Men jeg må innrømme at også mine innkjøp nå i stadig større grad foregår på nettet, og da er det, som nylig nevnt i et annet innlegg, gjerne Ruuds Antikvariat på Mysen som får ordren. Hvis Oslo Nye Antikvariat hadde vært på nett, ville jeg valgt det, men innehaveren der er innbitt motstander av data.

Det er lett å gripe til frasen om at dette er en trist utvikling, men man kan da sannelig også se det som et fremskritt å kunne ha tilgang til millioner av antikvariske bøker med noen tastetrykk. På den måten har jeg enkelt og ubesværet (dvs. uten tidkrevende anskaffelse og gransking av trykte kataloger og kanskje medhørende korrespondanse) kunnet kjøpe antikvariske bøker i Norge, Danmark, Sverige, England og USA. På nettet er det jo også mulig å se bøkene, over avstand.

Antikvariater som butikker kommer neppe til å forsvinne, bare bli færre. Det blir nok fortsatt mulighet til å vandre rundt og snuse. Og vi må heller ikke glemme den spennende oppdagerferden på loppemarkeder og i brukthandler.

Men netthandelen er et gode for bokelskere, ingen tvil om det. Enten det gjelder nye eller brukte bøker.

Quiz

Skal vi ta en aldri så liten situasjonsbetinget quiz? Jeg sier som Dipsolitteraten: Dette blir kanskje for enkelt. Men likevel. Hvem har skrevet:

«Ti allerede nu det lider med januar og sne har afløst sne i flere lag, og vinteren er ved velmagt og har sol og vind paa sin side, er det forbi med dens stemningsmagt. Den frembringer ikke god natur længer. Den ciselerer ikke, tegner ikke ... den maler ivei grovt impressionistisk og modellerer plumpe snetrold. Skal dette være en unggran eller en myretue? Gjenstanden er ubestemmelig. Her har været anvendt for meget sne. Det er publikumsnatur. Natur for skiløbere. Og hvor man gaar: den samme overlæsselse, den samme ensidighed, de samme runde hætter over tingene, den samme selvtilfredse udholdenhed i gjentagelse. Linjebrydningen, farvekrydsningen, de tusen luner af de levende, individualiseringen, den strømmende mangfoldighed af overraskelser ... alt er skrumpet bort under summarisk afrunding og udjævning, under hvid vat eller forenklet i braa, intetsigende kontraster ...»

Fra dagens post

To antikvariske bøker i posten i dag, Sartres Ordene og Arne Næss' Livsfilosofi. Den første har stått på anskaffelseslisten lenge, den andre skyldes selvfølgelig all omtalen av Næss i forbindelse med hans død nå nylig. Det gikk plutselig opp for meg at jeg aldri egentlig hadde lest noe av ham, og det eneste jeg har i hylla, så vidt jeg har oversikt over, er hans Filosofiens historie fra forberedende.

Begge disse bøkene ble kjøpt via antikvariat.net, fra Ruuds Antikvariat på Mysen. Dette er et antikvariat jeg gjerne vil anbefale. De har godt utvalg, humane priser, rask levering, og jeg har alltid vært fornøyd med det jeg har fått derfra. Når jeg søker på antikvariat.net og får treff på flere antikvariater, velger jeg alltid Ruuds på Mysen. Jeg husker ikke helt om det har noen forbindelse med Ruuds i Oslo, jeg hørte noe om det en gang, men husker ikke. Jeg var imidlertid ikke helt fornøyd en gang jeg bestilte fra Ruuds i Oslo. Andre antikvariater jeg har bestilt fra via antikvariat.net, er Wangsmo i Trondheim og Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand, begge veldrevne og profesjonelle. Førstnevnte har sen levering (men til deres forsvar skal det sies at de gjør oppmerksom på leveringstiden på forhånd). Nynorsk Antikvariat er greit nok, men ikke av de billigste etter mitt inntrykk.

Jeg er med andre ord ikke i tvil - Ruuds på Mysen er min favoritt.

Listig

Susan Sontag skriver som sagt mye om samlere og om det å samle i sin roman Mannen som elsket vulkaner, som jeg leser nå. Jeg mener å ha registrert i bloggmiljøet en viss forkjærlighet for lister, og Sontag tar også for seg dette:

«Samlere er uforbederlige listemakere, og alle mennesker som liker å sette opp lister, er faktiske eller potensielle samlere.
[...]
Listen er i seg selv en samling, en sublimert samling. Man trenger ikke nødvendigvis å eie tingene selv. Å vite er å ha (heldig for dem som ikke har så mye å rutte med). Det er allerede en fordring, en måte å eie dem på, å tenke på dem i en slik form, i form av en liste: Det innebærer å sette pris på dem, rangere dem, si at de er verd å huske på eller ønske seg.

Det man liker: ens fem yndlingsblomster, kryddere, filmer, biler, dikt, hoteller, navn, hunder, oppfinnelser, romerske keisere, romaner, skuespillere, restauranter, malerier, edelstener, byer, venner, museer, tennisspillere ... bare fem. Eller ti ... eller tyve ... eller hundre. For midtveis gjennom hva det nå er for et tall man har bestemt seg for, så ønsker man alltid at man hadde et større tall å boltre seg i. Man har glemt at det var så mange ting man likte.

Hva man har gjort: alle man har gått til sengs med, alle stater man har vært i, land man har besøkt, hus eller leiligheter man har bodd i, skoler man har gått på, bilder man har eid, kjæledyr man har vært glad i, jobber man har hatt, Shakespeare-stykker man har sett ...

Hva verden har i seg: navnene på Mozarts sytten operaer eller kongene og dronningene av England eller hovedstedene i Amerikas femti stater ... Selv det å sette opp slike lister er et uttrykk for begjær: begjæret etter å vite, å se arrangert, å lære utenat.

Hva man faktisk eier: alle CD-ene, vinflaskene, førsteutgavene, de gamle fotografiene man har kjøpt på auksjon - slike lister gjør kanskje ikke mer ennå bekrefte det faktum at man har lyst til å tilegne seg ting, bortsett fra når det man har kjøpt, er i fare.»

Ord for dagen

"Det er ikke mulig å stole på en som går med solbriller inne."

Bård Torgersen: Kniv mot ord. Singel nr. 20 fra Flamme Forlag 2008.

Mer om å samle

Samle, ja (jfr. innlegget under). Jeg samler også på Woody Allens filmer. Jeg kan rett og slett ikke få nok Woody Allen. Nå er jeg særlig på jakt etter de tidlige Woody Allen-filmene. I fjor fikk jeg tak i Bananas fra 1971, og i dag har jeg bestilt Take the Money and Run fra 1969. Den gleder jeg meg veldig til å se igjen. Jeg vil ha filmene med norske undertekster, og derfor er de ikke så lette å få tak i. Jeg mangler fortsatt noen viktige filmer, som Stardust Memories , Deconstructing Harry og Hannah and her Sisters.









Scene fra Bananas.











Woody Allens foreldre. Scene fra Take the Money and Run.