Bakerapport

Ikke noe galt å si om havrebrødet, men det kunne gjerne vært grovere etter min smak.


Havrebrød er bakt, og det ble fint, på mer enn én måte. Selve baksten var vellykket, men jeg hadde ventet meg et grovere brød. Men når jeg ser på ingrediensene, kunne det jo ikke bli særlig grovt med den sterke dominansen av hvetemel. Dette kommer jeg til å justere neste gang. Nå var det både smaksmessig og konsistensmessig for likt loffen jeg bakte først. Både loffen og havrebrødet hang godt sammen uten å være tunge. Havrebrødet var også like fint når det ble tint opp igjen etter frysing. Ikke det jeg vil karakterisere som et spennende brød, men et greit og anvendelig hverdagsbrød på grunn av form og konsistens. For eksempel må det egne seg godt til matpakke.

Som tidligere nevnt har Schakenda et kapittel om pizza, og nå på lørdag prøvde jeg hans hvite pizzasaus (rømme, hvitløk, oregano, salt og pepper). Jeg har selvsagt brukt rømmedressing til pizza, men aldri hatt rømme på pizzaen. Men det ble fantastisk godt! Bare så det er nevnt.





Etter å ha prøvd to av Schakendas oppskrifter, fant jeg frem en annen bakebok jeg kjøpte for noen år siden, men som jeg aldri har prøvd, nemlig 100 smakfulle brød av Paul Hollywood. Paradoksalt nok, for det var neppe Schakendas mening å få leseren til å søke etter mer spennende brød i andres bøker. Men Schakenda skal selvfølgelig få flere sjanser. Er det dessuten ikke ofte slik med kokebøker, at man bare finner noen få gode oppskrifter i hver? At man må plukke litt her og der? Det er i hvert fall min erfaring.

Tiden det tar

Som nylig nevnt kjøpte jeg forleden to kokebøker, Camilla Jensens Bønner og linser (omtalt et par innlegg nedenfor) og Morten Schakendas bakebok, som visstnok er kåret til årets kokebok. I går var tiden inne for å prøve den sistnevnte. Valget falt på havrebrød. Men en av ingrediensene var "ferdig hevet loffdeig". Jeg måtte med andre ord bake loff før jeg kunne bake havrebrød! Makan. Men greit nok, jeg bakte loff, og satte tilstrekkelig av loffdeigen i kjøleskapet til bruk i havrebrøddeigen i dag. Men Schakenda kunne vel gitt leserne en oppskrift på bare litt loffdeig siden han anbefaler dette brukt i andre oppskrifter? Jeg kan sikkert klare å regne ut det selv, men likevel.







Fersk, egenprodusert loff.





Uansett var det greit nok å begynne å bake loff, og loffene ble både fine og gode. Havrebrødbakeprosessen er i skrivende stund allerede i gang. I denne boken tar baking tid, til dels mye tid. Schakenda kaller tid for "den hemmelige ingrediensen" og forklarer hvorfor. Han kunne kanskje vært enda mer detaljert i forklaringene her og der -når han f.eks. sier "avkjøl brødene på rist" vil en amatør kanskje ikke skjønne om brødene da først skal tas ut av formene eller ikke. Selv har jeg bakt nok til å vite at det skal de. Men ut fra det inntrykket jeg har dannet meg så langt, er boken både inspirerende og meget tilgjengelig skrevet. Boken har oppskrifter på et rikt utvalg av bakervarer fra brød til boller, wienerbrød, skoleboller, croissanter, briocher, focaccia og pizza. En egen "sandwich-skule" er det også (som får tennene til å løpe i vann), og sannelig også noen middagsretter som Schakenda bruker restvarmen i de avanserte vedfyrte bakerovnene sine til, men som selvsagt lar seg lage like greit i vanlig ovn.
Det hele er meget lekkert fotografert av Pål Rødahl (som hvis jeg ikke husker feil var en av dem som var med og startet Fotogalleriet i Oslo i sin tid?).

Det eneste jeg så absolutt misliker med denne boken, er det malplasserte kjendisinnslaget, blant annet et forord av Leif Ove Andsnes. Ikke noe galt med Andsnes, snarere tvert imot, han har bare ingenting i denne boken å gjøre. Schakenda burde hatt såpass tillit til seg selv og sitt eget prosjekt at han hadde spart boken for kjendisvenn-jåleri av denne typen. Innslaget med Ingrid Espelid Hovig stiller i samme kategori, siden hun bare opptrer som kjendis og ikke tilfører boken noe faglig. Da er presentasjonene av lokale bønder og matprodusenter atskillig mer velvalgte og med til å gi boken karakter.
Og for å gjøre oss ferdig med det negative: Som norske sakprosabøker flest mangler boken register. Hva er det med norske forlagsredaktører? Vet de ikke hva register er, eller synes de det er feigt å finne lettvint frem til ønsket sted i en bok ved hjelp av dette fremragende hjelpemiddelet? I en bok som dette burde register vært en selvfølge.

Men nå må jeg ned på kjøkkenet og fortsette bakeprosessen.

Stemning

Hver dag eter det ulne mørket litt mer av den svake demringen.
Alle lys er tent hele dagen. Det er like under jul.

Cora Sandel: Alberte og Jacob

Bønner og linser, folkens

På Gyldendals julefest i forrige uke snakket jeg blant mange andre med forfatteren av kokeboken Bønner og linser. Man går rundt og mingler, ikke sant, og bortsett fra store ånder som for eksempel Kjartan Fløgstad og Herbjørg Wassmo er det jo en masse forfattere man hverken har hørt om eller sett før. Selv er jeg hverken-eller - riktignok er jeg Gyldendal-veteran, men kan ikke påberope meg å være hverken en stor ånd eller særlig kjent.

Når man kommer i prat på en sånn fest, begynner man gjerne med å fortelle hverandre hvorfor man er der, for forfatteres vedkommende hvilke(n) bøker/bok man har begått.
Min umiddelbare reaksjon da jeg hørte tittelen Bønner og linser, var at det hørtes kjedelig ut. Men egentlig er jeg jo veldig glad i hvert fall i bønner (linser har jeg ikke så stor erfaring med), i særdeleshet kikerter, også kjent som garbanzobønner. Så med kikerter som utgangspunkt ble det en hyggelig og givende samtale med en kokebokforfatter som så vidt jeg oppfattet er debutant. Boka har allerede gjort seg bemerket, er kommet i flere opplag og er visstnok også nominert til en internasjonal kokebokpris.

Da jeg gjorde min årlige julebokhandel hos Norli dagen etter, havnet to kokebøker i kurven -Morten Schakendas bakebok (som jeg skal komme tilbake til) og Camilla Jensens bønne- og linsebok. Begge disse bøkene er visuelt meget tiltalende, med glimrende fotografier, og så personlige i formen at det er hyggelig bare å bla i dem. Alt tyder imidlertid på at disse to også er gode kokebøker som virkelig kan brukes.
Så tiltalende og inspirerende fortonte Bønner og linser seg at jeg måtte prøve den allerede i går. Valget falt på ”Bønner på himmelseng”, siden det dreide seg om en variant av en rett jeg ofte lager, nemlig hummus med salat. Vanligvis lager jeg salaten, som jeg legger oppå hummusen, av hakket rødløk, hakket agurk og hakket tomat, med dressing. I oppskriften i Bønner og linser besto salaten av hvitløk, revet skall av sitron, finhakket bladpersille, hvite bønner, kikerter og rødløk. Oppskriften sto i kapitlet ”Sideretter, salater og småretter”, men for folk med vegetariske sympatier er dette en grei nok hovedrett, særlig med brød til. Og den ble faktisk veldig god, det må jeg si.

I oppskriften sto det at hvitløken skulle knuses i morter. Rent bortsett fra at det er altfor sjelden jeg får brukt det gamle arvestykket av en støpejernsmorter jeg har, lærte jeg nå at støtt hvitløk gjør usedvanlig mye av seg. Det må være den aller mest effektive måten å benytte hvitløk på. Dermed blir det støtt hvitløk i stedet for hvitløkspulver i pizzasausen til lørdag.
I oppskriften står det at denne retten passer godt sammen med kylling, og det skal jeg prøve med restene i dag. Det vil si at denne retten ga nesten to middager for to personer.

Etter denne vellykkede første erfaringen med Bønner og linser varer det neppe lenge før jeg går løs på den igjen.

PS: Restene smakte utrolig godt til stekt kyllingfilet i dag. Egner seg nok bedre som tilbehør eller på en bufé enn som hovedrett, slik det antydes i oppskriften. Og forresten - er det ikke merkelig hvordan noen retter formelig blir bedre dagen etter?

Fire av årets bøker (og litt til)

Jeg var på Gyldendals julefest i går og lar fire av dem jeg snakket med være representert med hver sin bok i dette innlegget, med lenker til forlagets presentasjon av boken på sin nettside.






Merete Junker: Jenta med ballongen








Jørn Lier Horst: Nattmannen









Arne Ruste: Piken i bakspeilet









Camilla Jensen: Bønner og linser



Og Ragnhild Hemsing og Hallgrim Hansegård spilte og danset.

Et dikt en fredag kveld

VED VINEN

La oss sette oss godt tilrette
og drikke vår vin.
Og la våre begre fylles til randen!

La oss glemme at våren snart er forbi -
den kommer igjen!
Tøm ditt beger
mens munnen er villig og varm!

Å, kunne vi glemme at også vårt livs vår
sakte glir bort,
og at vi lenge har følt
vinterens strenge tid.

Wang Wêi (699-759)

Fra Arne Dørumsgaard: Evige tegn
Klassisk kinesisk poesi
Annen samling
Dynastiet T'ang (618-906)


Dipsolitteraten oppfordret meg til å "latmannsblogge" et tilfeldig dikt. Siden jeg meget beleilig befant meg i biblioteket i et kloster, gikk jeg bort til hylla for lyrikk og kikket litt. Valget falt ganske raskt på denne samlingen med klassisk kinesisk poesi ved Arne Dørumsgaard. Vakker bok, forresten, utgitt på Dreyer i 1971, et kulturforlag som for lengst har opphørt å eksistere. Boka var så fin at jeg fikk lyst til å se etter den antikvarisk. Årstiden i diktet stemmer dårlig med adventstiden, men livets vår forlater oss jo alle før eller siden. Vin kan uansett alltid være til trøst, ikke minst i livets sensommer (jeg synes ikke jeg har nådd helt til livets høst ennå). Kveldens vininntak skal for øvrig foregå på Gyldendals juleselskap, som i skrivende stund begynner om en drøy time. Jeg må kle meg om, og så tar jeg apostlenes hester fatt nedover Bogstadveien.

Skriv!

Apropos Jan Erik Vold (innlegget nedenfor) gjenga jeg nylig, i DETTE innlegget, følgende utsagn som han kom med i Klassekampens bokmagasin: Ved å skrive lærer man seg å tenke.

I siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa (utgitt av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening), som jeg fikk i posten i går, har Karin Sveen en anmeldelse av to skrivebøker; Merete Morken Andersens Skriveboka og Anders Johansens Skriv!, og i omtalen av sistnevnte bok utdypes nettopp sammenhengen mellom skriving og tenkning. Ifølge Sveen betrakter Johansen språkarbeid som «en tenkningens teknologi».

Han går løs på forestillingen om at det skal være et statisk skille mellom kunnskap og språk, et skille som i praksis kommer til syne som en kronologisk arbeidsrekkefølge. Først innhentes kunnskap, data og dokumentasjon; deretter skrives teksten ned. Særlig gjelder dette akademia, der språkarbeid ofte neglisjeres i undervisning og veiledning.

Johansen argumenterer iherdig mot det gavnløse i å følge en slik kronologi. Språket er ikke å forstå som en ventende emballasje til et ferdigpakket innhold. Det er språkarbeidet som skriver fram innholdet, skaper tenkningen, setter kunnskapen i bevegelse, gir den uventet retning og original form. Det er noe slikt tittelen oppfordrer til, å tvinge opp skrivedøra fra første stund og vriste nye tanker ut av språkets gamle grep.

Oppfordringen går til enhver, akademikeren som bare har forskningsartikkelen igjen av prosjektet, dokumentarforfatteren som ruger over sine funn, studenten som ikke tør skrive før hun har lest seg opp til hun stuper, og for den saks skyld romanforfatteren som mener å ha hele boka i hodet uten å ha skrevet ei linje. Men det er altså ved skrivebordet fortellinga begynner, det er da ideene lokkes fram, det er der ideer får kropp og fasong, poengterer Johansen. Fortrinnsvis der, vil jeg legge til, for når skrivinga først er i gang, utløses plutselige tanker og fantasier overalt.

Spartacus forlags egen presentasjon av boka finner du HER.

Julebok fra Gyldendal

Det er tradisjon i forlagene at man hvert år sender en julebok til venner og forbindelser, fremstilt spesielt til dette formålet. Årets julebok fra Gyldendal, som jeg fikk i dag, vil jeg betegne som en liten perle: To i Oslo. En avisføljetong, av Gunnar Larsen. Med etterord av Jan Erik Vold. (Jan Erik Volds far var Dagblad-kollega med Gunnar Larsen.) Boken omtales i Geir Morks forord/julehilsen som "en i norsk litteraturhistorie uregistrert og pikant roman". Uregistrert fordi den bare gikk som avisføljetong i Dagbladet i 1934, pikant sannsynligvis fordi den er en lett fordekt fremstilling av Gunnar Larsens privatliv: "I ettertid og med fasit i hånd innser vi at her legges et levd dobbeltliv ut i avisspaltene fra Gunnar Larsens side", ifølge Volds etterord. Vold redegjør ganske detaljert for dette, men det vil føre for langt å gjengi det her.
La meg bare si at Gunnar Larsen er en forfatter jeg setter svært høyt, og jeg tror jeg har alt av ham. Årets julebok fra Gyldendal var derfor meget kjærkommen.
To i Oslo er en veldig Gunnar Larsensk-tittel. Forelskelse og kjærlighet er typiske temaer, og få, om noen, har skildret Oslo som ham. I artikkelen "Oslo og litteraturen" i tidsskriftet St. Hallvard i 1928 skrev han:

Vi har aldri fått den store Oslo-romanen, den som gir hele byens duft og farve, lys og linjer fra Ekeberg til langt inn i Nordmarka, den som knytter trådene og søker sammenhengen, gir hjem og uteliv, innfødte og innflyttere - hele tonen og klangen, blåveis-turer på Bygdø, fjorden, åndsliv og forretningsliv, Akerselva, havebyene [...] Vi eier ikke en roman om Oslo som ånder av en hemmelig stolthet over byen.

Fire år senere, i 1932, avhjalp Larsen selv dette savnet med sin debutroman, I sommer, ifølge Vold "en kjærlighetsroman så sjarmerende, velskrevet, tidsaktuell i tonen og pregnant i replikken at den blir årets litterære sensasjon".

Den som ikke har lest Gunnar Larsen, har virkelig noe til gode. Og jeg har To i Oslo til gode, som først nå, etter 75 år, er kommet i sin helhet i bokform.

Omslagstegningen er av Per Krohg, tegnet for Dagbladet 10. mars 1934.

En bok, et utdrag

Livets lys av Halldór Kiljan Laxness handler om gutten Olafur Karason Ljosvikingur, som fører en mildt sagt miserabel tilværelse som legdebarn på gården Fotur under Fotafotur. Slik begynner boka:

«Han står i fjæra under gården sammen med en tjeld og en pist og ser på bølgedraget. Kanskje skulker han arbeidet. Han er et legdebarn, derfor er det som lever i ham en verden for seg, et annet blod, uten slektskap med de andre. Han er ikke en del av noe, men står utenfor, og ofte er det tomt omkring ham, og det er lenge siden lengselen våknet i ham etter en uforklarlig trøst.»

En uforklarlig trøst finner han i en religiøs åpenbaring, da Gud manifesterer seg for ham en dag ute i naturen.
«’Gud, gud, gud,’ sa han og skalv av kjærlighet og ærbødighet, kysset jorda og grov fingrene ned i grasvorden. Han hadde en sterk følelse av velvære også etter at han begynte å komme til seg selv; han ble liggende, lå stille i ekstase og kjente det som det aldri mer kunne falle noen skygge over hans liv.»

Så vel går det dessverre ikke; prøvelsene står i kø. Han må slite og trelle på gården, tynnkledd i kulda, og blir i tillegg direkte mishandlet med juling og knapp kost. Etter et sammenbrudd blir han sengeliggende og har det brukbart en stund, men så:

«Men etter som det led på, søkte hjertelaget det gamle genget på ny, og folk sa høyt og tydelig hva de mente om denne legdeungen som lå her og fordøyde og innbilte seg at han var syk, mens andre måtte trelle for ham. Husfruen Kamilla skrev til far hans i en by langt borte og ville ha større bidrag. Så begynte gutten å gå oppe og bar vann igjen. Han hadde ofte ulidelig hodeverk, men ingen ville høre på sykdomssnakk lenger; det var vår snart og nok å ta seg til - spa ut hardtråkket møkk av sauefjøset, breie den over jordene, knuse den. Han hadde nesten aldri ro til samvær med guddommen.»

Det eneste lysstreifet utenom troen, er hangen til bok og skrift og et brennende ønske om å bli skald. Han lærer å lese og skrive, men bøker er det knapt med. En bok han klarer å tuske til seg og bærer som en skatt på brystet under klærne, blir tatt fra ham når han skal skifte undertøy etter vinteren (!). «Nei nå mener jeg,» sa fostermora. «Herren være meg nådig. Hva er det for faenskap han har innpå kroppen? [...] Hvem har gitt deg denne boka? [...] Legg denne faenskapen under gryta, og det straks.»

Hans forsøk på å dikte blir ikke møtt med blidere øyne. «Da kvelden kom, hadde alle hørt visa. De kastet seg over skalden alle som en; hver på sitt vis. ’Jaså, så den vesle snørrungen har begynt med skittprat alt,’ sa brødrene. [...] ’Han bare later som han har diktet det,’ sa ungjenta Jana, ’han har nok bare hørt det et eller annet sted og stjålet det.’»

Forfatteren har sine ord i behold: «Ja, det er vanskelig å være dikter ved det ytterste hav.»

Helsa blir bare verre, og til slutt vil de ikke ha den pleietrengende og uproduktive legdegutten på gården lenger. Flyttemannen Reimar kommer og henter ham, og frakter ham vekk på en båre spent mellom to hester. Ferden opp i den islandske fjellheimen gjør sjuklingen fra seg av angst. Han er sikker på at båra skal velte når som helst, og er overbevist om at han vil være død før de når opp på høyfjellet.
Men Reimar flyttemann har hørt «at sjukingen hadde gaver for diktekunst», og begynner å deklamere så mye vidunderlig poesi at Olafur glemmer all frykt.

«Du er da ikke skald?» sa han omsider.
«Å, det fins vel knapt skalder som er oftere på folketunge, min venn,» svarte Reimar skald. «Spør kvinnfolkene i Svidinsvik! Hele fire rimeflokker kan jeg vedgå meg, med forlov, min venn - Rimer om Memrok og Kalibab, Rimer om Nagel og Apagitta, Rimer om Engilråd Samseyardronning og Rimer om Rokkefor og Kamenber - foruten all nåtidspoesien, slikt som over tjue bryllupsdikt, femti minnedikt, som jeg aldri lar gå for under femogsytti øre stykket, og bort imot to hundre kjærlighetsdikt til gutter og jenter, i andres navn, og da har
jeg ikke nevnt personlige dikt som jeg har laget rett ut av hjertet, om utroskap i Svidinsvik for eksempel, om ulykker, tobakksmangel, fyll og slik bortetter. Sist, men ikke minst, er jeg så fri, min venn, å nevne mindre diktninger, som for eksempel hesteviser, sjømannsviser, viser om lekre saker, nidviser, liderlige viser, barnerim, bakvendte viser, kunstferdige viser og viser laget på stående fot. Ja, jeg tror nok jeg kan si jeg har klemt sanggudinna til skambeinet, gutt.»

Halldór Kiljan Laxness: Livets lys
Oversatt av Wilhelm Kaurin

Den norske Wikipedia-artikkelen om Laxness finnes HER.
Laxness (1902-1998) var selv fra tidlig alder av fast bestemt på å bli forfatter. Han mottok nobelprisen i litteratur i 1955, og er blitt betegnet som «den siste nasjonalskald».
I 1923 konverterte han til katolisismen og tok mellomnavnet Kiljan etter den irske martyren St. Kilian. Sitt forhold til troen og den katolske kirke har han beskrevet i romanen Den store væver fra Kashmir, som ble utgitt i Norge i dansk oversettelse i 1975.

I begynnelsen var sitatet

Wer den Dichter will verstehen
muss in Dichters Lande gehen.
Goethe, fotografert av meg i Berlin nylig.


Søren i Sørens bogblog spurte i DETTE innlegget etter gode innledningssitater. Jeg trodde først han mente åpningssetninger og refererte til DETTE innlegget i min egen blogg.
Men det Søren var ute etter, var altså sitater av den typen som mange forfattere setter først i boken som et slags motto. Det har jeg ikke sett noen blogge om før, så jeg tok en rask tur i egne hyller og høstet følgende:


Her hvor menn må lytte ved hverandres klagemur, hvor alder skaker grå og glisne hår, hvor ungdom blekner i en dødningdans, hvor bare det å tenke er en kniv, i sorgens åpne sår ...
John Keats: Ode til en nattergal, gjendiktet av André Bjerke
Philip Roth: Hvermann

Da jeg nå engang ikke var i stand til å gjøre menneskene mer fornuftige, var jeg lettere lykkelig på avstand.
Voltaire
Thomas Bernhard: Trær som faller

Jeg er ingenting, jeg vet det, men jeg setter sammen mitt ingenting med litt av hvert.
Victor Hugo: Le Rhin
Philippe Claudel: Brodecks rapport

Flermannsstyre er ikke til gavn; en enkelt får styre, én være konge.
Homer: Iliaden
Conn Iggulden: Ulven fra steppene

Sannheten, den bitre sannhet.
Danton
Stendhal (Henri Beyle): Rødt og svart

Det er en mann uten betydning for noe fellesskap; et individ, så vidt det er.
Céline: L’Église
Jean-Paul Sartre: Kvalmen

Den viktigste og vakreste av naturens egenskaper er bevegelsen, som uavlatelig holder den i gang; men denne bevegelse er ikke annet enn den evige konsekvens av forbrytelser, den kan bare holdes ved like ved hjelp av forbrytelser.
D.A.F. de Sade
Lawrence Durrell: Clea

Wer den Dichter will verstehen
muss in Dichters Lande gehen.
Goethe
J.M. Coetzee: Ungdom

Flere eksempler mottas med takk!

PS: Som en av kommentatorene gjør oppmerksom på, kalles et sitat som brukes
som motto på denne måten, enten først i boken eller foran et kapittel, for en epigraf.

Tur- og hagerapport

Til tross for at det var morsomt å være i Berlin, og ikke minst å sykle der, og til tross for at jeg langt fra betrakter meg selv som noen typisk nordmann, lengtet jeg intenst etter det vante turmønsteret mitt i norsk natur. Lukten av granskog, faktisk, enda så vakkert jeg synes det er med løvtrær. Men jeg bruker jo denne naturen ganske intenst da, hver eneste dag.
I dag var Billie og jeg oppe på femhundremeterstoppen igjen, for 64. gang denne sesongen. Det over hundre og seksti meter høye Vealøstårnet har nå fått sin tradisjonelle julepynt og fremstår som et gigantisk juletre på avstand. Sånn ser tårnet ut i mørket nå, sett på seks og en halv kilometers avstand. (Foto: Ernst Vikne)








Ikke enden av regnbuen, akkurat, men kanskje en slags variant. Billie studerer juletrebelysningen på nært hold. Det er tidlig lørdag morgen, dagslyset har ikke helt fått overtaket ennå.







Her er litt av utsikten vi blir belønnet med fra toppen. Folk klager så fælt over november og mørketid. De legger visst ikke merke til at november byr på sine helt egne estetiske og sansemessige opplevelser, som den friske angen av barskog og rå fuktighet som preger naturen akkurat nå.









Jeg trenger forresten ikke gå langt for å nyte november - dette bildet er tatt gjennom kontorvinduet mitt og viser den nederste snippen av min egen hage og naboens trær på den andre siden av jernbanelinjen. Dette er ikke dystert, det er jo utrolig vakkert! Har forresten tenkt å ta en skikkelig økt i hagen i ettermiddag, med denne flotte høsten kan hagesesongen vare til jul!





Det er ikke noe som gror nå, selvsagt, men jeg raker løv, rydder, beskjærer, bygger litt om, flytter busker, legger opp noen nye tørrmurer. Fjerner en del av tujahekken. Jobber med spade, rive, spett, trillebår og motorsag. Forbereder neste års sesong, rett og slett.
Furua på bildet er egentlig ganske skulpturell - ser nærmest ut som en diger bonsai - men staudene som sto under, hadde tatt overhånd og ødela det visuelle inntrykket. Nå fjerner jeg staudene og skal lage et arrangement med mosegrodde steiner sånn at treet og dets nærmeste omgivelser får et japanskaktig preg. Men det er mye arbeid!




Et lite farvel til dagen fra den japanske hagen, der en av lyktene står og lyser for seg selv etter hvert som mørket senker seg.