Problemet med ordbøker.

"Problemet med ordbøker er at man må vite hvordan et ord staves for å kunne slå opp og se hvordan det staves."

Will Cuppy

Er det noen kunst?

I innlegget nedenfor skrev jeg blant annet følgende: «Levy var en av 1900-tallets mest toneangivende franske filosofer, samfunnsdebattanter og forfattere, og Baudelaires siste dager var en av de mest leste og omtalte franske romaner på slutten av 1980-tallet.»
Noen som reagerte på noe her? Da tenker jeg ikke på innholdet, men på det språklige? Neppe, vil jeg tro. Men jeg gjorde det. Jeg tenker på «1900-tallet» og «1980-tallet». Det første er riktig, det andre er feil. Det heter nemlig «1980-årene», ikke «1980-tallet». Altså: «Tallet» når det gjelder århundret, «årene» når det gjelder tiåret.

Observante lesere av denne bloggen vil kanskje ha lagt merke til at jeg ofte forandrer på mine egne innlegg. Ikke store forandringer, men korreksjon av skrivefeil og av og til litt endrede formuleringer (som regel forenklinger) - med andre ord språklige forbedringer (språklige forbedringer er nesten alltid identisk med forenklinger). Er det så farlig? Ja. Jeg lever av å skrive, det vil si av å skrive godt og riktig. Når det er sagt: Språk er ikke først og fremst regler og påbud, men kommunikasjon, og ikke minst kreativitet. Språket er en levende organisme som stadig forandrer og utvikler seg. Nesten alle språklige endringer begynner som feil. Tenk på SMS-språket. Det er så gærent som det kan få blitt, hvis vi legger ordbøker og grammatikk til grunn. Men en ny kommunikasjonsform har krevd et nytt språklig uttrykk. Dermed blir det meningsløst å snakke om feil. Alt er mulig med språket. Alfabetet er som en fantastisk palett som gir mulighet for all verdens farger og nyanser. Når språklige regler gavner kommunikasjonen, er de greie å ha. Ellers er det bare å glemme dem. Men for å bryte reglene, må vi først kunne dem. Det er som i billedkunsten: En god nonfigurativ maler maler ikke nonfigurativt fordi hun ikke kan male figurativt, for det ville bety at hun ikke kunne male i det hele tatt. All kunst handler om å kunne, ikke om å ikke-kunne.

En stor bok hadde åpnet seg.

«Ordet var ikke lenger bare et ord, men hadde plutselig samme vekt som en setning. Det var bare et ark med skrift på, men det var som om en stor bok hadde åpnet seg mot hans begjær. Et ord som en bok. Et ord som en verden. Et ord som under lupen avslørte en hel verden - en sjel? Det finnes diktere som lytter til ordene. Som smaker på dem. Det finnes diktere som liker å berøre, å beføle ordenes kropp. Selv var han på den tiden ikke ennå dikter, han hadde ikke øyne for annet enn malerkunstnens linjer og farger.
Så hvis han forteller denne historien, må han først si at han den dagen drømte om en malerkunst som bare skulle male ord? Men han kan også hevde at det var fra den dagen han forsto at et ord er noe man kan se, og at hele verdens sjel kan komme til syne i det, slik at det egentlig også er fra den dagen han virkelig valgte å bli dikter.»

Bernard-Henri Levy: Baudelaires siste dager

Sist jeg var i mitt faste antikvariat, Oslo Nye Antikvariat i Majorstuveien (les om det her), fant jeg denne boken av Levy, om Baudelaire. Det var et av disse lykkelige tilfellene da en bok nærmest havner i hendene på meg av egen vilje, da en bok finner frem til meg og ikke omvendt (har du opplevd det?), og jeg styrkes ytterligere i min tro på at det ikke finnes tilfeldigheter her i verden og at skjebnen har en mening med alt, eller i hvert fall det meste.
Baudelaires siste dager er et dypdeborende portrett i skjønnlitterær form av en stor kunstner i oppløsning, fremstilt av en ikke mindre stor kunstner; Levy var en av 1900-tallets mest toneangivende franske filosofer, samfunnsdebattanter og forfattere, og Baudelaires siste dager var en av de mest leste og omtalte franske romaner på slutten av 1980-tallet. I norsk oversettelse av Bente Christensen er den en bok jeg har vanskelig for å legge fra meg når jeg først har åpnet den (noe som igjen vil si at den ligger øverst på prioriteringslisten, sammen med Orhan Pamuks Snø, blant alle de bøkene jeg prøver å lese på en gang akkurat nå). Den består ikke bare den store testen (det at jeg ikke klarer å legge den fra meg), det er også en bok av den typen som gjør meg som leser så glad fordi jeg leser noe jeg ikke har lest før, som ikke har vært sagt på akkurat den måten, som ikke har vært sett med akkurat det blikket, som ikke har gitt meg akkurat de rislingene i sjelen over språkets og ordenes uendelige muligheter og gleder. Egentlig kjenner jeg hverken Baudelaire eller hans hovedverk Les fleurs du mal (Det vondes blomar på norsk), men akkurat det spiller mindre rolle. Når jeg er ferdig med denne boken, vil jeg kjenne ham.

Bøker jeg har fått (2)

Denne boka med praktfulle svart-hvitt-fotografier fra England av Magnum-fotografen Ian Berry (les om ham og se bilder, bl.a. fra boka, på Magnums hjemmeside her) fikk jeg i 1978 av en god venn. Igjen et eksempel på en velvalgt bokgave - for det første var jeg jo fotointeressert, for det andre hadde vi to reist i England, Wales og Irland sammen. Og boka er like kjær den dag i dag, snart 30 år senere.
Det er ikke tilfeldig at jeg omtaler den akkurat i dag. Før jeg dro fra Voss i går, var jeg innom et konditori på Vangen (Voss sentrum) og provianterte til hjemturen. Voss er et stort turistmål, blant annet er det spesielt mange britiske turister der, og dette konditoriet hadde nettopp fått besøk av en stor gruppe eldre engelske damer. Både utseendet og måten de snakket på ga meg så sterke assosiasjoner til en viss type kvinner i Monty Python’s Flying Circus at jeg nesten måtte le. Det var nesten som å befinne seg i en Monty Python-sketsj.
Ian Berrys bok er ikke komisk som Monty Python, men mange av hans mesterlig observerte scener fra engelsk dagligliv inneholder en god del subtil humor.

Røff guide til samtidslitteraturen.

Etter ekskursjonen til Vestlandet vender jeg tilbake til litteraturen igjen. En hyppig gjentatt påstand fra min side er at all litteratur egentlig handler om kjærlighet. Men så leser jeg i Aftenposten fra lørdag at kjærligheten har magre kår i moderne norsk litteratur. Utsagnet kommer fra mangeårig litteraturmedarbeider i NRK, Marta Norheim, som nå er aktuell med boken Røff guide til samtidslitteraturen, dvs. norsk forfattere etter Solstad, Fløgstad, Kjærstad og Wassmo, eller sagt på en annen måte: Forfattere som har debutert etter 1990. Det vil si navn som Levi Henriksen, Terje Holtet Larsen, Ingeborg Arvola, Johan Harstad, etc. Noen av dem har vært omtalt i denne bloggen, men jeg må si at jeg har store huller å fylle når det gjelder ny norsk litteratur. Norheims bok virker som en fin måte å få bedre oversikt på. Jeg tror jeg skal anskaffe den. Les mer om boka her .

Farvel til Vestlandet.

Siden dette tross alt er en litterær blogg: Voss' store litterære sønn er selvsagt Per Sivle, han med "Den fyrste song" og "Berre ein hund". Den siste tittelen kan stå som en passende betegnelse for hva jeg hadde med meg hjem fra Voss, nemlig en hund. (Wikipedia-artikkelen om Sivle er ikke all verden, men du finner den her.) Bildet er fra et av utstillingsvinduene til Voss Libris.




Under normale forhold ville det vært uaktuelt å publisere et uskarpt bilde, men jeg gjør et unntak for Mixi, som har vanskelig for å sitte stille. Navnet indikerer meget uklare rasemessige forhold. La oss for enkelhets skyld kalle det "vestlandsk gårdsblanding" - som består i at man tar en rikelig porsjon border collie og tilsetter hva bygda ellers måtte ha for hånden av vovover med sans for fri kjærlighet. Resultatet blir en ubestemmelig, men trivelig hundetype som finnes på de fleste vestlandsgårder med sauedrift.




Velkomen attende!
Slik sier et kjøpesenter på Voss adjø til kundene. Nynorsk er språket her. Og slik sier jeg adjø fra Vestlandet.

Mer fra Vestlandet

Dagens innlegg er en ren reiserapport, uten litterært alibi. (Bortsett fra at væreutviklingen det seneste døgnet er som en illustrasjon av Louis Bromfields Og så kom regnet, en amerikansk roman av ikke helt ny dato som sikkert ingen lesere av denne bloggen har lest.) I tre uker har det vært det mest praktfulle vårvær på Voss, men i dag, på den første store konfirmasjonssøndagen, kom altså regnet.


Lørdag: Været er fortsatt praktfullt. Jeg er på vei til stølen på Hamlagrø.





Utsikt fra stølen. Det ble en flott dag på fjellet, dels i solveggen foran huset, men også en lang tur langs Hamlagrøvatnet.




Søndag: Første pulje med konfirmanter ankommer Vangskyrkja. Her er det bunad som gjelder. Neste pulje måtte supplere antrekket med paraply.

«Overordentlig originalt» (ord for dagen).

«Norge er et meget stort land, og det er interessant å reise i Norge. Især Vestlandet er overordentlig originalt.»

Bjørnstjerne Bjørnson: Geografi og kjærlighed

Ja, mange ting kan sies om Vestlandet. «Overordentlig orginalt» er det kanskje også. I hvert fall er det uhyre vakkert på Vestlandet i dag, med strålende sol, knallblå himmel, fruktblomstring, våryre lam på jordene og svulmende fosser. Søndagens konfirmasjon i Vangskyrka på Voss kommer garantert til å bli en orgie i bunader. Håper været holder seg. Bildet tok jeg på M/F «Hardingen» på vei fra Utne til Kvanndal 15.30 i ettermiddag.

Leseren som medskaper.

Joyce har vært et hyppig tema i denne bloggen, og i den senere tid også Proust. Om disse to skriver Olof Lagercrantz i sin bok Om kunsten å lese og skrive:

«Det er to forfattere som har glemt at leserne er medskapende. To av vårt århundres litterære superhelter, Marcel Proust og James Joyce, bruker opp alt surstoffet selv. Ingen makter å lese mer enn en liten bit av gangen av På sporet av den tapte tid eller Ulysses uten å få kvelningsfornemmelser. Disse to har tatt livet av den gammeldagse fortellerkunsten og dens fellesskap. Det er flere kommentatorer enn lesere som orker å lese bøkene til siste slutt: Fullkommenhet eller forfallstegn - som De vil!
Men visse bøker har til oppgave å være ugjennomtrengelige. De egger oss som store byer hvor vi bare har klart å ta oss frem et par gatestumper, eller som høye fjell vi ikke klarer å bestige. Vi skuer opp mot skråningene og føler oss stimulert.»

Jeg har litt problemer med å forstå Lagercrantz her. Først virker det som om han fratar Joyce og Proust enhver ære og heder og dømmer dem nord og ned. «Bruker opp alt surstoffet selv ... tatt livet av den gammeldagse fortellerkunsten og dens fellesskap ... » Ganske voldsomt. Så kommer han med et men og snakker om bøker som har til oppgave å være ugjennomtrengelige, og som stimulerer oss nettopp ved det.

Det jeg ikke skjønner er om han da snakker om noen andre bøker enn Joyces og Prousts, eller om han verdiger dem en viss anerkjennelse likevel. Jeg tror det første. Men han forvirrer meg, for han har jo tross alt skrevet bøker både om Joyce og Proust, Om James Joyces Ulysses og Å lese Proust, og dels omtalt dem i begeistrede ordelag.

Til hans negative tirade om Joyce og Proust vil jeg si at hvis det Lagercrantz kaller «den gammeldags fortellerkunsten» var det eneste som skulle gjelde innen litteraturen, ville det være veldig trist. Ikke noe galt sagt fra min side om den gammeldagse fortellerkunsten, snarere tvert imot - jeg går ut fra at det er den Cervantes, Austen, Balzac, Flaubert og Dickens representerer i Lagercrantz’ øyne, for å nevne noen. Det man kan kalle den store tradisjon i litteraturen, og som selvfølgelig lever i beste velgående den dag i dag, i form av den gode fortelling. Men det er mange måter å fortelle på, og er det ikke litteraturens vesen, i likhet med all annen kunst, å sprenge sine egne rammer, utforske språkets muligheter som kunstnerisk medium og skape noe som ikke er skapt før? Av slike prosesser kan det oppstå verker som krever mer av oss enn vi er vant til, som setter vår evne og vilje som medskapere på store prøver, men som nettopp derfor også kan gi så utrolig mye tilbake.

«Ingen makter å lese mer enn en liten bit av gangen av På sporet av den tapte tid eller Ulysses uten å få kvelningsfornemmelser.» Tja, nå kjenner jeg riktignok bare Ulysses, men på sett og vis er vel dette en riktig påstand. Lesemotstanden er stor. Joyce bryter opp språket på en måte som gjør at man ikke kan lese i store sveip, slik man vanligvis kan med en skjønnlitterær tekst, men må stoppe opp og nærmest dechiffrere språket. Jeg har jo selv tidligere hevdet at svært få mennesker virkelig har lest Ulysses fra perm til perm, og det samme kan sikkert sies om Prousts verk.
Selv har jeg lest Ulysses bare stykkevis og delt. Det er da i hvert fall noe, men en gang skal jeg lese den i sin helhet. Og en gang skal jeg virkelig ta for meg Proust. Helt sikkert. I hvert fall ganske sikkert ...

Jeg har blogget i et halvt år.

Det gikk plutselig opp for meg at for noen få dager siden, 24. april, hadde jeg blogget i et halvt år. Et lite jubileum, med andre ord. Kanskje ikke noen markering verd, men jeg kan ikke la være å fundere litt over det. Inntil jeg selv begynte å blogge, var jeg tilbøyelig til å mene at blogging var noe overvurdert tull. Hva var vitsen med å legge ut navlebeskuende dagbøker på nettet? Litt nysgjerrig var jeg imidlertid, nok til å opprette denne bloggen i fjor sommer, men uten å foreta meg noe med den. Under et arbeidsopphold i Danmark i oktober traff jeg så en (forfatter)kollega som blogget, og det å lese hennes tekster i bloggen, samtidig som jeg kunne snakke med henne om både tekstene og bloggingen, gjorde at den vage nysgjerrigheten ble til interesse. Dermed ble min egen upåbegynte blogg hentet frem fra glemselen, og jeg begynte for meg selv.
Bøker og litteratur har hele tiden vært temaet. Jeg har vel kalt det streiftog i egne bokhyller, eller kanskje jeg skal kalle det vandringer i mitt eget litterære landskap. Først og fremst som leser, vel å merke. Dette er ingen forfatterblogg, av den grunn at mitt eget forfatterskap neppe er av en slik art at det har noen dypere interesse. Derimot har jeg vært en del innom mitt andre gebet, nemlig oversetteriet. Men mest handler det om mitt personlige forhold til bøker og litteratur, min samlemani, min springende, planløse lesing, min ubendige litterære nysgjerrighet, min glede over og nytelse av ordet som kunst. Pluss litt film og musikk, litt hage, litt hund, og av alle ting - religion. Det er en personlig blogg, dette, så jeg klarer ikke å holde meg bare til saken. Eller rettere sagt er det vel jeg som er saken ...
Bloggingen tar mye tid (denne bloggen tilføres noe nytt stort sett hver dag), så jeg kan vel trygt si at bloggingen er blitt en hobby, skjønt jeg liker ikke ordet hobby (det høres ut som om man kjeder seg og må finne på noe for å få tiden til å gå, og det gjelder ikke for meg), så jeg vil kalle det en interesse i stedet. Eller en måte å publisere på, kanskje heller. En måte å publisere på som er helt annerledes fra alt annet, og som det er veldig spennende å utforske.
Gjennom bloggingen føler jeg meg som en del av et fellesskap som ikke ligner noe annet fellesskap, med andre bloggere (som jeg bokstavelig talt er lenket til, i hvert fall i en viss betydning av ordet), mennesker jeg egentlig ikke kjenner (hva betyr ordet «egentlig», egentlig?), men som jeg kjenner likevel, og som føles like reelle som venner og bekjente i det virkelige liv. Et paradoks er det at jeg er mye eldre enn de fleste (jeg har faktisk ikke støtt på noen bloggere på min egen alder), men det virker uvesentlig sett fra min side, og kanskje også fra andres.
«Veien blir til mens du går» lyder et ordtak (pluss en boktittel av Ferdinand Finne), og det har jeg erfart når det gjelder bloggingen. Både den og lesingen som danner råmaterialet for den, lever noen ganger sitt eget liv. Temaer dukker opp av intet, og noen innlegg blir nærmest til av seg selv. Andre ganger går det trått, og jeg tenker at jeg kan ikke bruke så mye tid på dette. Men det er jo, sagt med noe som lyder som en frase, et spørsmål om prioritering.

Bøker bedre enn lykkepiller.

Bøker er bedre enn lykkepiller ifølge Bibliopaten i den danske avisen Politiken. Les nærmere her .