Litteraturens diktatorer

Av og til tenker jeg at det å lese, det er det nærmeste vi alminnelig dødelige kommer diktatorisk makt. Bare se på bokbloggene rundt omkring - vi er ganske kyniske. Vi elsker én bok, forguder én forfatter, rynker på nesen av andre, håner og forakter atter andre. En bok som ikke faller i smak? Vekk med den. Andre bøker bare må vi ha og tråler bokhandler og eventuelt antikvariater rundt etter dem. Vi kan lese fra perm til perm, vi kan lese et stykke og så ikke gidde mer, vi kan lese et stykke og legge boka vekk for kanskje å ta den frem igjen en annen gang, vi kan lese forlengs, baklengs, stykkevis og delt, bla litt og bli vilt forelsket, eller bla litt og slenge boka fra oss for ever.

I Skrivefest sier Tove Nilsen:
«Den som tar sjansen på å dikte, aksentuerer alles frykt for å bli avvist. Du viser frem de innerste tankene, bildene og drømmene dine, du komprimerer kunnskaper og erfaringer, det leste og det levde, du bruker de beste ordene du vet om, du sliper formen og løfter fram de fineste forestillingene du har - og så sier kanskje mottakeren nei takk.»

Mer om bøkene jeg lånte

Jo, det var disse bøkene jeg lånte på biblioteket forleden dag (se innlegget nedenfor).
Tove Nilsens Skrivefest har jeg hatt lyst til å se på lenge, jeg liker bøker om bøker og forfattere, ikke minst bøker hvor forfattere skriver om jobben sin og forholdet til bøker. Jeg har ikke noe forhold til Tove Nilsen, tror knapt jeg har lest noe av henne. En rask gjennombladring av Skrivefest var likevel så interessant at jeg blir nødt til å skrive et eget innlegg om Tove Nilsen.

E.C. Ciorans Sønderrevet ble jeg oppmerksom på i DETTE innlegget hos Cassandra Mortmain, og siden har den vaket i bevisstheten. Jeg har bare rukket å bla litt i den foreløpig.

Det samme gjelder Anne Holt, nemlig at jeg bare har rukket å bla litt i den. Førsteinntrykk: Myten om at Anne Holt skriver så dårlig, må være nettopp det; nemlig en myte.

Jørn Lier Horst var den egentlige grunnen til at jeg gikk på biblioteket. Jeg holder nemlig på å oversette en dansk kriminalroman, og følte behov for litt terminologi og miljøbeskrivelser. Jeg har truffet JLH så vidt hos Gyldendal, og bøkene hans har jo fått god omtale, dessuten er han selv kriminalpolitimann, så han burde vite hva han skriver om.

Litt kuriosa: Denne forfatteren er fra Larvik, hvor han så vidt jeg vet også bor og jobber. Han er gift med en dame fra min hjemby, Larviks naboby, og har tatt hennes etternavn (Horst). Hvorfor han har gjort det, vet ikke jeg, men svigerfaren, som altså også heter Horst, har vært en kjent kriminalpolitimann her i byen i mange år (nå pensjonert). Bor ikke langt fra meg, forresten.

Både John le Carré og Anne Holt lånte jeg av samme grunn som Horst, nemlig for å lese litt krim i forbindelse med min egen oversettervirksomhet.

Tilbake til Horst: Den ene av bøkene, Den eneste ene, leste jeg ut på én natt. Generelt må jeg si at jeg ikke liker krim, men en bok som man ikke legger fra seg før den er lest ut, må ha sine kvaliteter. Horst skriver selvsagt meget realistisk, må man kunne gå ut fra, siden han skriver om sitt eget yrke. Mange gode observasjoner av mennesker. Det virker på meg som om hovedpersonene i krim veldig ofte er litt halvgamle, frustrerte politimenn, men det er vel også realistisk, formodentlig. Det jeg savner med krim, og som gjør at jeg antagelig ikke liker denne sjangeren, er at jeg gjerne vil ha noe mer, la oss kalle det dybde eller et eller annet. Nå kan man jo på en måte si at krim er dyp litteratur, siden den handler om menneskesinnets mørkeste sider, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av å skildre det på den måten krimforfattere gjør. For meg er krim først og fremst en slags underholdningslitteratur, og det er jo greit nok, men jeg leser ikke primært for å bli underholdt.

Nå vel, neste gang jeg treffer Horst, kan jeg i hvert fall si at jeg har lest to av bøkene hans, og jeg kommer til å ha en ting eller to jeg gjerne vil snakke med ham om. Jørn Lier Horsts blogg på Forfatterbloggen finner du HER.

På biblioteket om sommeren (et litt avbrutt innlegg)

Er det bare meg, eller er det noe spesielt med biblioteket om sommeren? Stemningen er annerledes, synes jeg, doven og avslappet på en god måte, som å komme inn i en kjølig oase der den lett støvtørre duften av bøker virker behageligere enn noen gang. Ved første øyekast ikke så mange mennesker, men bibliotekarene er der, hjelpsomme og effektive som alltid, og visst er det mennesker også, ivrige lesere som enten ikke er på ferie, eller som synes at ferien er en ypperlig lesetid, og barn som har funnet veien til biblioteket som en avveksling fra fornøyelsesparker og badeliv. Det lesende menneske - året rundt.

Jeg var på biblioteket i forgårs og lånte følgende:

Tove Nilsen: Skrivefest
E.M. Cioran: Sønderrevet
Anne Holt: Det som aldri skjer
Jørn Lier Horst: Felicia forsvant
Jørn Lier Horst: Den eneste ene
John le Carré: Nattportieren

I neste innlegg skal jeg kommentere hvorfor jeg lånte nettopp disse bøkene - jeg rekker det ikke nå, for duften av nystekt kyllingfilet siver opp fra uterommet, og da er heller ikke rødvinen langt unna - med andre ord, kveldens middag er umiddelbart forestående.

Ryska posten (eller verdien av å være nysgjerrig)

En oversetter kan aldri vite nok om språket og kulturen han oversetter fra. En hensikt med å delta på forfatter- og oversetterkongressen WALTIC 2008 i Stockholm nylig, var selvsagt å oppholde meg i det svenske språkområdet, være omgitt av svensk. Egentlig burde jeg være mye mer i Sverige enn jeg er, i praksis blir Sverige dessverre ofte bare en transportetappe mellom Norge og Danmark, og det lærer jeg ikke så veldig mye av, bortsett fra at jeg alltid hører på svensk radio i bilen.

Men nå var jeg altså i Stockholm flere dager i strekk, og som vanlig hadde jeg øyne og ører åpne. I gatebildet la jeg merke til noen biler med en logo hvor det sto «Ryska posten». Pussig, tenkte jeg, har det russiske postverket etablert seg i Sverige? Det virket ikke sannsynlig. En dag så jeg tre sykkelbud som sto på Stureplan og snakket sammen, og de hadde trøyer med den samme logoen. «Ryska posten» var tydeligvis et budfirma. Men hvorfor navnet?

Jeg ble så nysgjerrig at jeg gikk bort til dem og spurte (jeg er generelt veldig nysgjerrig av meg). Og de tre sykkelbudene var meddelsomheten selv: Firmaet hadde egentlig bare prøvd å finne et catchy navn, og «ryska posten» er en kjent svensk barnelek som går ut på at noen liksom kommer med post - les mer HER - så da passet det jo godt for et budfirma.

Etter en hyggelig prat med de tre sykkelbudene visste jeg dermed litt mer både om svensk (barne)kultur og om dagens stockholmske bybilde.

Sommerlig leserapport

«... hvilken leser hopper ikke over noen linjer? Er jeg kanskje ikke selv den aller største linje- og sidehopperen?»
Milan Kundera: Udødeligheten

Det er vel omtrent sånn jeg kan karakterisere min egen lesning akkurat nå: linje- og sidehopping. Det er slutt mellom meg og Murakami; Kafka på stranden kom lett og forsvant lett. Jeg begynte lesingen av denne boka med å bla litt tilfeldig, i korte perioder leste jeg relativt samlet og konsentrert, men så kom jeg til avsnittet om partering av katter, som jeg hoppet over, og så leste jeg litt her og der igjen, og så begynte hele boka å irritere meg - bare tittelen: Kafka på stranden - intellektuelt jåleri. Boka virket plutselig så tilgjort, så «funnet på», men på feil måte (all fiksjon er selvsagt «funnet på»).

Så har jeg bladd litt i Kunderas Udødeligheten, fordi den plutselig befant seg på et bord nær meg. Kundera har jeg stor sans for, og han er i det minste svært siterbar, men også her ble det bare bladring og hopping. Riktig nok med større utbytte enn hos Murakami, men ikke nok til at leselysten ble tent.

Nå må jeg Bastian-lese litt igjen, og så tror jeg at jeg begynner å bli moden for et mer substansielt verk igjen, noe jeg kan gå helt inn i og bli i en stund, bedrive slow reading i sommervarmen ... jeg tror det. Helt siden jeg i et innlegg nylig skrev at jeg ikke var i Bibel-modus, har jeg kjent at det med å lese Bibelen har jobbet litt i meg, så nå tror jeg at Bibel-modusen begynner å komme likevel. Som å lese Ulysses (jfr. fjorårets store leseprosjekt), bare enda sprøere ...

Noen ord for dagen

Never let your love life interfere with your appetite.


Siste dagen i Stockholm spiste jeg på en pizza- og pastarestaurant ved Humlegården som het Vapiano. Det er en kjede, hjemmesiden finner du HER.
Et trivelig og godt besøkt sted med et spesielt konsept. Den ene veggen var utsmykket med noe som illuderte en tavle full av tegninger og sitater. Av sitatene noterte jeg meg følgende (de svenske oversatt av meg):

Snakk med tomatplantene dine, men unngå fremmedord.

Livet er en kombinasjon av magi og pasta.

Just give me chocolate, and nobody gets hurt. (Illustrert med et portrett av Vito Corleone.)

Never let love interfere with your appetite.

Å skrive er å forandre

Alle forfattere har i hvert fall én ting felles; de skriver og skriver, stryker og stryker, forandrer og forandrer. Det gjorde også Selma Lagerlöf. Foto fra en utstilling i Kungliga Biblioteket.

Dagens WALTIC 2008

Den internasjonale forfatter- og oversetterkongressen WALTIC 2008, arrangert av den svenske forfatterforeningen, er over, og arrangørene var rørende enige om at det var en stor suksess. Det skal jeg ikke motsi dem i, men som jeg var inne på i gårsdagens innlegg, kunne jeg tenkt meg en mer faglig vinkling. Ikke fordi alt dette med ytringsfrihet, analfabetisme, rettigheter etc ikke er viktig, men det burde kanskje gått an å tenke to tanker samtidig i større grad.

I dag hørte jeg et kort foredrag av den britiske barnebokforfatteren Philip Pullman (seksten av hans bøker er oversatt til norsk, men jeg må innrømme at jeg personlig knapt har hørt om ham). Tittelen på innlegget hans var "The elementary particles of narrative" og tok utgangspunkt i tolkning av en del bilder fra klassisk kunst, altså mer kunsthistorie enn litterær teknikk, før han gikk over til å snakke om skriving og inspirasjon. Han sa blant annet følgende:

"Man blir ikke kunstner på noe felt hvis man ikke kan arbeide uten å være inspirert."

"Å være inspirert er å oppdage noe som allerede er der."


Og så fortalte Henning Mankell en historie igjen, om en kjent svensk profesjonell fotballspiller som skadet benet og ble liggende på sykehus (hadde inntrykk av at svenskene i forsamlingen skjønte hvem det var, men fotball og idrett er en totalt ukjent verden for meg). Men poenget er at denne fotballsparkeren på et tidspunkt ble interjuet av TV, og reporteren spurte hva han fikk tiden til å gå med. "Leser du, for eksempel?" spurte reporteren. Hvorpå fotballsparkeren spontant svarte: "Å nei, nei, jeg er ikke SÅ dårlig."

Henning Mankell sendte ham da en bok, som fotballspilleren leste, og ifølge Mankell leser han fortsatt. Det er altså håp for de fleste, skjønt Mankell mente vi hadde med to virkelig vanskelige tilfeller å gjøre når det gjaldt Paris Hilton og Victoria Beckham. Førstnevnte la engang fra seg en meny på en restaurant og utbrøt: "Jeg orker ikke all denne lesingen" og Victoria Beckham skal visstnok ha sagt at hun aldri har lest en bok.

Dette ble altså fortalt av et lesende og skrivende menneske til en forsamling av lesende og skrivende mennesker, og selvfølgelig lo vi godt av det, men ikke nedlatende tror jeg.

Til stede på avslutningssermonien var også Sveriges antagelig mest fremstående lyriker i dag, Tomas Tranströmer, i rullestol og uten taleevne, men hilst med stående applaus. Hans kone leste et av diktene hans, og en annen leste det i engelsk oversettelse.

Krig

Beviset på at jeg har betalt for hele dagen i dag, pluss et minutt i morgen!



Fra det øyeblikket man ankommer en storby med bil, er man i krig med denne byens parkeringsregime. Det er en tøff krig der motparten er fullstendig overlegen. Skal man overleve, er man først og fremst avhengig av gode etterretninger, dvs. man må sette seg inn i parkeringsbestemmelsene; sørge for å stå på riktig sted til riktig tid og betale det man skal.

Dette kan man kjøpe seg fri fra ved å velge parkeringshus. Parkeringshus er en frisone fra myndighetene. I et parkeringshus inngår man riktignok avtale med en privat, krigførende part - en lokal krigsherre, for å bruke et uttrykk fra mediene - men til gjengjeld blir man beskyttet mot vær og vind og mot styrkene fra parkeringsmyndighetene som streifer om i gatene. I et parkeringshus trenger man heller ikke drive etterretning, passe på tidspunkter etc; bilen står der den står så lenge man vil.

På gaten, derimot, er man ubeskyttet på alle måter. Men vær og vind er det minste problemet. Den store faren er regimet. Regimet bestemmer reglene og har midlene til å håndheve dem. Regimet gir blaffen i om du forstår disse reglene eller ikke, om du kommer langveis fra eller ikke. Disse reglene er absolutte, og du må pent følge dem. Noen regler er klart og tydelig skiltet, men ikke alle. Jeg må igjen understreke viktigheten av å gjøre et godt etterretningsarbeid. Det hadde ikke jeg gjort da jeg var i København i februar. Min feilparkering på Frederiksberg kan du se bilde av HER, og HER kan du se hvordan det endte.

Her i Stockholm var det ikke aktuelt med parkeringshus, siden det gikk an å parkere på gaten rett utenfor hotellet. Betaling fra 9-17 gjøres greit i kortautomat. Der tenkte jeg at bilen kunne stå hele tiden, men i går kom jeg tilfeldigvis til å overhøre at vertinnen/eieren av hotellet her snakket med en annen dame om parkering, og jeg ble så nysgjerrig at jeg blandet meg i samtalen. Det viste seg at det skulle være gatevask natt til i dag, så det var plutselig parkering forbudt. Dermed måtte jeg finne meg ny parkeringsplass - ved en tilfeldighet (?) hadde jeg ikke tatt min daglige rødvin i går, så jeg var kapabel til en liten kjøretur i nærområdet. Vertinnen viste meg på kartet hvordan jeg kunne kjøre for å finne en plass ikke altfor langt unna (det kryr av enveiskjøringer her), og jammen fant jeg meg ikke plass med en gang. I dag morges var jeg og hentet bilen igjen, så nå står den atter rett utenfor porten til hotellet (men jeg kan ikke se noe tegn til at gatene er blitt vasket, så jeg lurer på om det var noen som hadde misforstått noe).

Alt tyder nå på at jeg skal klare å unngå direkte angrep fra de stockholmske parkeringsmyndighetenes side. Jeg har sjekket skilter, jeg har snakket med folk med lokalkunnskap (for eksempel vet jeg hvor grensen går mellom gater med døgnavgift og gater med bare dagavgift), og jeg har vært pinlig nøye med tid og sted og betaling. I morgen ved nitiden forlater jeg Stockholm.

WALTIC 2008 i dag

Foredrag av Horace Engdahl i dag, sekretæren i Svenska Akademien (som deler ut nobelprisen) og kjent litterær personlighet i Sverige. Tittelen på foredraget var: ”The Nobel Prize: Dawn of a (new) canon?”
Interessant å høre om prisens skiftende skjebne i årenes løp, særlig hvordan synet på hva som er god litteratur, har endret seg. Ibsen ble for eksempel i sin tid betraktet som for negativ! Opprinnelig var det også Nobels vilje at prisen skulle gis til det beste litterære verket i foregående år, altså ikke for et forfatterskap, slik det senere er blitt.

Jeg snakket så vidt med Engdahl etterpå og fikk en hilsen i aforismesamlingen hans Meteorer, som jeg hadde tatt med meg ... ”med kollegial hälsning på tröskeln till världslitteraturen” (beklager at bildet er litt uskarpt).


Jeg har tidligere berømmet kongressen for det sterke internasjonale fokuset og fokuset på ytringsfrihet, analfabetisme etc., men jeg hørte Engdahl si til en annen at han personlig kanskje hadde ventet litt mer fokus på oversettelse som sådan, altså faglig stoff. Det er jeg enig i. Det er for lite av det.
Han sa også at når Svenska Akademien skal vurdere en forfatter på et ukjent språk, kan det godt hende at de i første omgang benytter seg av et tredjespråk. Dette med tredjespråk er mye diskutert blant oversettere, og jeg syntes det var veldig interessant å høre at SA benytter seg av dette. Tredjespråk vil si at man leser (eller oversetter fra) en oversettelse til et mer kjent språk, som engelsk, tysk eller fransk. Engdahl mener at Frankrike og Tyskland er best på oversettelse. I England og USA oversetter man for det første lite, og oversettelsene er ikke alltid gode.

The Value of Words

"The Value of Words" er mottoet for WALTIC 2008. Det er et motto med mange aspekter, jfr. hva jeg tidligere har sagt om analfabetisme og forfølgelse av skrivende mennesker. Men det handler også om det all litteratur dypest sett dreier seg om, nemlig om å fortelle historier. I den forbindelse må jeg bare nevne en liten ting som Henning Mankell fortalte i sitt innlegg i går. Han røpet at han var en lidenskapelig tyvlytter; han elsker å overhøre andres samtaler på gater og streder. I så måte er mobiltelefonen en stor gave, som han sa. I forrige uke hadde han tatt toget fra Göteborg til Stockholm, og foran ham satt en mann som snakket høyt i mobiltelefonen. Og som sa blant annet dette: "Nå har jeg nettopp kommet til København ..." Mankells første tanke var å rope høyt: "Ikke tro på ham! Ikke tro på ham!" men han gjorde det ikke.
Men der har vi en hel historie, ikke sant, i en tilfeldig overhørt replikk. Som Mankell sa: mannen snakket høyst sannsynlig med en dame. Man kunne skrive en hel bok bare ut fra en sånn replikk. Kanskje Mankell gjør det, men det sa han ingenting om.