aroundbooks

aroundbooks

31. oktober 2009

Ord for dagen

Nu har vi på rad disse måneder med navn som lyder som trusler, november, desember ...

Sven Elvestad

28. oktober 2009

Skrivesperre




"Å ikke få til å skrive, går også ut over de timene en setter av til skrivingen, i tillegg til at det går utover de timene man skulle ha skrevet. Det å ikke få til å skrive gjennomsyrer også alle andre gjøremål, og mer alvorlig, det suger næring fra det litterære kallet," skrev signaturen Scribo i en kommentar til DETTE innlegget nylig.
Og legger til i en ny kommentar i dag:
"P.s. Kommentaren over var ikke ment som kritikk, kun en frustrert hilsen fra en frustrert skribent med prestasjonsangst. Noen tips mot slik angst?"

Noen som kan hjelpe?

Et lys i deg sjøl











"Hun gikk på det lokale biblioteket én gang i uka, hver onsdag, og der viste hun meg hvordan bøkene var organisert, skjønnlitteraturen, poesien, de forskjellige faggruppene, og hvis du ga det en halv time av ditt liv, fikk du med deg de grunnleggende prinsippene, og så kunne de føre deg i hvilken som helst retning du hadde lyst til å gå, hvis du ville tenne et lys i deg sjøl og bli opplyst."

Per Petterson i sin tale da han ble overrakt Nordisk Råds litteraturpris 2009 i går. Talen er gjengitt i Aftenposten i dag. Talen handler om hvor viktig det er med bøker i et hjem, og hvor viktig biblioteket er.

27. oktober 2009

Bloggnytt







Portrett av moi med hatt, bare for å markere at jeg har startet en blogg om stil og mote (aroundstyle). Denne klassiske hatten kunne for så vidt vært kjøpt hvor som helst, for eksempel hos Hatte-Holm i Oslo, men den er produsert i Ecuador og kjøpt på et gatemarked i Berlin (Strasse des 17. Juni, på oversiden av broen, der hvor det er kunsthåndverkmarked. Markedet har egen hjemmeside HER. Og HER kan du se hva jeg kjøpte på antikvitets- og loppe-delen av markedet.). Mye kan sies om det å gå med hatt spesielt og om menns forhold til hodeplagg generelt, og det kommer jeg nok også til å gjøre i stil- og mote-bloggen etter hvert.

Nå sist søndag hadde denne bloggen treårsjubileum. Det vil med andre ord si at det var tre år siden jeg postet mitt første innlegg. Et raskt regnestykke viser at jeg i disse tre årene har hatt 1,2 innlegg per dag - jeg har med andre ord overholdt mitt eget pålegg om ett innlegg per dag. Til orientering har bloggen hatt 87 000 besøkende, eller såkalte treff. Det går opp og ned med motivasjonen og entusiasmen, det skal innrømmes. Jeg tenker stadig at jeg bruker altfor mye tid på dette, og at jeg må slutte å blogge. Det har jeg da også prøvd ved opptil flere anledninger, uten å lykkes.

Det er derfor direkte selvmotstridende at jeg nå ikke bare har én, men hele tre blogger. En stund skrev jeg om min katolske tro her i denne bloggen, men skilte det ut som en egen blogg fordi jeg syntes temaet ikke passet sammen med det litterære, og fordi jeg ville kunne skrive fritt om min tro og katolisisme uten å bli oppfattet som misjonerende.

Ganske nylig har jeg faktisk opprettet enda en blogg, som handler om klær og mote. For noen vil det nok komme som en overraskelse at jeg er så interessert i dette at jeg har tenkt å ha en egen blogg om det. Den er knapt kommet i gang og er bare et eksperiment egentlig. Og dessuten - når jeg synes det er slitsomt til tider å holde liv i én blogg, hvordan kan jeg da tenke på å skulle holde liv i hele tre? Det er fullstendig galskap. Alle bloggene mine er på en måte en form for utforskning. Av mitt forhold til lesing, av mitt forhold til troen og den katolske kirke, og nå altså til klær og stil - hvor for jeg og andre kler seg som de gjør, hva klærne gjør med oss, etc. etc.

Lenker til de to andre bloggene mine finner du nederst til venstre på denne siden.

"Godt håndtverk"







Min umiddelbare tanke er: Hvor godt kan håndverket være når man ikke engang klarer å skrive ordet riktig?
Men så tenker jeg litt frem og tilbake: Min jobb er å skrive, og fortrinnsvis å skrive riktig. Det har falt meg naturlig helt siden jeg lærte å skrive (skrivefeil her i bloggen skyldes hastverk og blir som regel rettet opp ganske snart). Jeg er derimot ingen handyman. Kanskje hadde jeg egnet meg like dårlig i håndverkerens jobb som han kanskje hadde egnet seg i min. Kanskje betyr denne skrivefeilen ingenting for hans faglige dyktighet og innstilling til det han driver med (det er et gammelt firma, som vi ser). Men uansett kan jeg ikke fri meg fra tanken på at det er litt dumt å kjøre rundt med en sånn skrivefeil. Forresten - kan det virkelig være at ingen har gjort ham oppmerksom på feilen? Og hvis noen har det - gir han blaffen? Da er det enda verre, for det kan tyde på en "er det så farlig?"-innstilling ... som kanskje også omfatter håndverket.

PS Som den første kommentaren gjør oppmerksom på, er dette en svært utbredt skrivefeil. At en håndverker begår den, er ille nok, men hva i all verden skal man mene om en skole som ikke klarer å stave et av sine egne fag riktig, som HER: Løkeberg skole i Bærum?

26. oktober 2009

Å skrive er en måte å leve på

"Det litterære kall er ikke en form for tidtrøyte, en sport, et finurlig spill som en driver med i ledige stunder. Det er noe en satser fullt og helt på, noe en prioriterer så høyt at ingenting kan gis forrang fremfor det, et åk en frivillig velger seg, og som gjør ofrene (de lykkelige ofrene) til slaver. Som tilfellet var med min venn i Paris, blir litteraturen til en permanent aktivitet, noe som fyller tilværelsen, går ut over de timene en setter av til skrivingen, og gjennomsyrer alle andre gjøremål, i og med at det litterære kall suger næring fra forfatterens liv. [...] Flaubert sa det slik: 'Å skrive er en måte å leve på.' Med andre ord, den som har gjort dette vakre og oppslukende kallet til sitt eget, skriver ikke for å leve, han lever for å skrive."

Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter.
Gyldendal 2009. Oversatt av Kari og Kjell Risvik.

22. oktober 2009

En bok per dag







Dipsolitteraten gjorde meg oppmerksom på denne damen, Nina Sankovitch, som leser en bok per dag og blogger om det. Hun får da, naturlig nok, ikke gjort så veldig mye annet. Unektelig et morsomt prosjekt, så får man heller sukke litt over at man selv får lest så altfor lite. Men jeg spør meg selv - én bok per dag, er det overhodet mulig, selv om man vier all ledig tid til lesing?

18. oktober 2009

Når bøker blir for jævlige

Jeg synes Bokmagasinet i Klassekampen bare blir bedre og bedre. Det må være et av landets beste litterære tidsskrifter. Litterære tidsskrifter ellers går ofte over hodet på meg, men jeg gidder ikke lenger føle meg dum når noen skriver så høytravende og ugjennomtrengelig at jeg ikke skjønner det. Men sånn er det altså ikke med Klassekampens Bokmagasin, de som skriver der, skriver sånn at selv jeg skjønner det. En av magasinets medarbeidere som jeg liker å lese, heter Kaja Schjerven Mollerin. I siste nummer har hun en stor artikkel om Herta Müller som ga meg en ypperlig presentasjon av et forfatterskap jeg ikke kjente fra før. Ingenting av det jeg hittil har lest om Herta Müller i forbindelse med tildelingen av nobelprisen har gitt meg noen spesiell lyst til å lese henne, men Mollerins artikkel gjorde det. Velskrevet, på et tilgjengelig, normalt norsk - ikke noe intellektuelt pisspreik. En artikkel med substans, som ga meg økte kunnskaper, og som vekket min nysgjerrighet.
Men nå omsider til det jeg egentlig skulle frem til. Mollerin skriver blant annet:

«Det underlige er at Müllers bøker, selv med et såpass abstrakt og teoretisk utgangspunkt, ofte skaper et voldsomt ubehag i leseren, og dette ubehaget er først og fremst fysisk: Det setter seg i kroppen. Müllers forfatterskap er rett og slett ganske hard kost - selv kan jeg føle meg uvel i flere dager etter å ha lagt fra meg en av bøkene hennes.»

Kjenner noen seg igjen i det? At bøker kan være så jævlige å lese at man blir uvel av det, kanskje så uvel at man må legge boka fra seg? Jeg kjente meg igjen i det. Sist opplevde jeg det med Jonatan Littells De velvillige. Den fikk den norske oversetteren, Tom Lotherington, nylig oversetterforeningens Bastian-pris for. Han fortalte meg at mange ikke orker å lese særlig langt i denne, og selv måtte jeg også legge den fra meg etter et par hundre sider (den er på ca. 1000!) «Realismen er sterk, ondskapen ikke til å leve med,» heter det blant annet i baksideteksten. Det skal være sikkert og visst. Et eksempel:

«En forskrekkelig stank slo meg i ansiktet så snart vi var innenfor porten. Jeg hadde ikke lommetørkle og holde den ene hansken mot nesen for å forsøke å puste. «Ta dette,» tilbød Hauptmannen fra Abwehr og rakte meg en fuktig klut, «det hjelper litt.» Det hjalp faktisk litt, men ikke nok; jeg prøvde å puste gjennom munnen, men lukten fylte neseborene, søt, tung, kvalmende. Jeg svelget krampaktig for ikke å kaste opp. «Første gang?» spurte Hauptmannen mildt. Jeg senket haken. «De venner Dem til det,» fortsatte han, «skjønt aldri helt og holdent, kanskje.» Han var selv blek, men han dekket ikke for munnen. Vi hadde gått gjennom en lang, hvelvet gang, og så over et lite gårdsrom. «Det er der borte.»
Likene lå oppå hverandre på den store, brolagte plassen, i uregelmessige små hauger her og der. En voldsom, besettende summing fylte luften. Tusenvis av tunge blå spyfluer svirret over kroppene, blodpølene, avføringen. Støvlene mine klebet seg til brolegningen. De døde este ut allerede, jeg betraktet den grønne og gulaktige huden deres, de uformelige ansiktene, som på en skamslått mann. Lukten var forferdelig; og denne lukten, visste jeg, var begynnelsen og slutten på alt, selve meningen med vår eksistens. Denne tanken rev meg i hjertet. Små grupper Wehrmacht-soldater utstyrt med gassmasker prøvde å vikle likene ut av hverandre for å legge dem på rekke; en av dem trakk i en arm, den løsnet, og han ble stående med den i hånden; han slengte den oppgitt over i en annen haug.»

Kommer jeg til å ta fatt på De velvillige igjen? Det er planen, men jeg vet ikke.

En bok som både i realisme og ondskap går Littells en høy gang, er Jerzy Kosinskis Den malte fuglen, «et rystende dolument om et barn på flukt for krigens redsler og menneskenes grusomhet». Også den utspiller seg i Øst-Europa under krigen. Den kom på norsk i 1966, og det er mange år siden jeg leste den, men jeg glemmer den aldri. Jeg skulle gjerne gjengitt for eksempel den motbydelige scenen der det stakkars barnet på flukt, bokens hovedperson, blir kastet i en åpen gjødselgrav og så vidt unngår drukningsdøden, men skal spare både meg selv og leserne for det.

Noe av det Kaja Schjerven Mollerin sier om Müller, gjelder også Kosinski og Littell. Felles er at det de skriver «kretser rundt ulike former for vold, brutalitet og hensynsløshet, rundt menneskekroppen som trues fra alle kanter, og menneskelivet som henger i en tynn, tynn tråd.» Det er så jævlig, så jævlig, og mindre jævlig blir det ikke av at det er så velskrevet.

Hva er din verste leseoppevelse? Har du måttet legge fra deg en bok fordi du ikke orket mer?

17. oktober 2009

Ord for dagen



"Ved å skrive lærer man seg å tenke."

Jan Erik Vold i et intervju i Klassekampens bokmagasin i dag.

Ingen ny og revolusjonerende tanke, dette - mange har nok sagt det før, men en god ting kan som kjent ikke gjentas for ofte. Alle skrivende mennesker har erfart at å skrive er en måte å tenke på. Man trenger ikke engang være et skrivende menneske i profesjonell forstand for å oppdage dette - det kan være nok å skrive et ganske alminnelig brev, elektronisk eller på papir.

13. oktober 2009

Årets viktigste dato?

"Gaute Yttring er altså i bokbransjen. Det er mange som ikke vet om det, men han er som sagt, i all beskjedenhet, forfatter. Hva han skriver? En dag i året avfatter han en stipendsøknad; den blir han ikke berømt av, men det er den skrivejobben han får best betalt for. Det er i oktober. Resten av året bruker han til å skrive andre ting, skjønnlitteratur for det meste, til og med dikt, men også kronikker og debattinnlegg."

Fra Tom Lotherington: Delt løsning


Bare for å minne om at årets kanskje viktigste dato for alle kunstnere nærmer seg: 15. oktober, den absolutte fristen for årets stipendsøknad(er).

10. oktober 2009

Lydia Davis





KJEDELIGE VENNER

Vi kjenner bare fire kjedelige mennesker. Resten av vennene våre synes vi er veldig interessante. Flesteparten av de vennene vi synes er interessante, syntes imidlertid at vi er kjedelige: de mest interessante synes vi er de kjedeligste. De få som befinner seg et sted midt imellom, der det eksisterer gjensidig interesse, stoler vi ikke på: Vi føler at de når som helst kan bli for interessante for oss, eller vi for interessante for dem.


«Boring Friends», fra Samuel Johnson is Indignant, 2001.
Oversatt av Johanne Fronth-Nygren, gjengitt i Vinduet 3/2009, hvor hele åtte sider er viet denne forfatteren, som jeg aldri hadde hørt om før.

9. oktober 2009

To tekster om mannens beste venn


Rakel tenker på kjønnet hans som en myk pose, hvordan det må være å ha en sånn mellom beina. At for hvert skritt så stryker lårene kjønnet mot den andre siden. At for hvert skritt er det som om noen sier Ja, kjønnet mitt finnes, kjønnet mitt er. Er det sånn det kjennes. Som et mykt dytt fra side til side hos en selv, en kiling, og når han tenker på det kan han kjenne det. Og kanskje ellers òg. Kanskje er det mest når han ikke tenker på det at han kjenner det, at kroppen hans kjenner det og hvisker det i ham, kjæler i ham, med ham, for ham. At det er sånn det er å ha det kjønnet, at det å konstant kjenne den kilingen også er å være mann.


Hanne Ørstavik: 48 rue Defacqz



En annen, enda større skrekk jeg hadde på den tiden, var den jeg hadde fått da jeg oppdaget at pikken min stod skrått oppover når jeg hadde stå. Jeg var misdannet, den var forvridd, og uvitende som jeg var, visste jeg ikke om man kunne gjøre noe med det, operere den eller hva slags muligheter som nå fantes. Om natten stod jeg opp og gikk ned på badet og fikk den til å reise seg for å se om det hadde forandret seg. Men nei, aldri. Den lå jo faen ta meg nesten inntil magen! Og var den ikke litt krokete også? Krokete og skjev som en jævla rot i skauen. Det betydde at jeg aldri kunne ligge med noen. Siden det egentlig var det eneste jeg virkelig ville, eller drømte om, ble fortvilelsen deretter. Det slo meg naturligvis at jeg kunne dra den nedover. Og jeg forsøkte det, jeg presset den ned så hardt jeg kunne, til det verket. Den ble rettere. Men vondt gjorde det. Og ikke kunne man vel ligge med en jente med hånden på pikken på den måten? Hva faen skulle jeg gjøre? Var det noe å gjøre? Dette gnagde i meg. Hver gang jeg fikk ståpikk, vokste fortvilelsen. Lå jeg på en sofa et sted og klinte med en jente, kanskje også hadde fått fingrene under genseren hennes, og pikken stod stiv som et spett mot buksebenet, visste jeg at dette var det nærmeste jeg kom, og at det alltid ville være det nærmeste jeg kom. Det var verre enn impotens, for dette gjorde meg ikke bare handlingsudyktig, men var også grotesk. Men kunne jeg be til Gud om at det skulle opphøre? Ja, til sist kunne jeg be til Gud om også det. Kjære Gud, ba jeg. Kjære Gud, la kjønnsorganet mitt rette seg ut når det blir fylt av blod. Jeg ber bare om dette en gang. Så vær så snill å la det gå i oppfyllelse.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Thomas J.R. Marthinsens anmeldelse av Knausgårds bok.

8. oktober 2009

Turrapport





Frostrøyken lå over jordene da vi gikk vår tidlige morgentur i dag. Ingen aktivitet nå lenger - foret er høstet, potetene tatt opp.








Mann og hund snart hjemme igjen i lav oktobermorgensol.

7. oktober 2009

To be a translator

To be a translator, believe me it’s sad,
To be a translator, you have to be mad-
Who else would sit in a room
Encased in loneliness more like a tomb?

Who else would fondle a microphone cable
Or typewriter keyboard when perfectly able
To fondle some better more pliant device?
(It happens to others, they say it’s quite nice.)

Who else would apply so much love, care, devotion
To something that is another man’s notion?
Who else would spend hours to seek out one word
Just to ensure he writes nothing absurd?

Who else would read carefully through some epistle
Produced by a half-wit who had better whistle
Than write rotten copy that doesn’t mean much,
Yet expects a translation in, say, perfect Dutch?

Who else would accept that every job’s hot
When he knows that it’s probably not
And flog himself silly to see the work through
Then wait for three months not collecting one sou?

Who else would put up at social occasions
With statements like: “Oh, you do translations.-
There’s not much to that, after all it’s your lingo,
So where are the problems, why labour that thing so?”

Who else would be willing each day of the year
To sit exam where the pass-mark’s a mere
One hundred percent or perhaps just below?
If you think that’s easy, why not have a go?

And yet it’s a challenge which on reflection
Provides enormous job satisfaction.
Those who enjoy it will never desert
The odd fascination of the “foreign” word
-Wort, oh what the hell…

J.H. Hayes

6. oktober 2009

Ord for dagen






«Litteraturskriveri er like vanedannende som andre rusmidler, vanskelig å slutte med når du først har begynt.»

Tom Lotherington: Delt løsning. Roman, Aschehoug 2009.

Om boken og forfatteren: Litteratur i Vestfold, Aschehoug.

5. oktober 2009

Hvem skrev dette?

"Fra sydvest plystret den første småspurven som en ung drukkenbolt som ikke får sove. Ellers hadde ikke fuglene våknet ennå. To sauer, respektable og ærbare som solide husmødre, trippet rolig etter hverandre på en smal krøttersti like bortenfor; ganglaget deres var overveid og betydningsfullt; de gikk og tenkte. Den nordlige brisen hadde stilnet, alt begynte å bli fuktig av dugg. Krattet langs lavakanten duftet som en utenlandsk gledespikes barm."

Hvem skrev dette?

1. oktober 2009

Bastianprisen 2009 til Tom Lotherington







Tilfeldigvis har jeg denne boken med den prisbelønte oversetterens dedikasjon ...



Bastianprisen, Norsk Oversetterforenings egen oversetterpris, ble utdelt i kveld. Om årets tildeling av «voksenbastian» står det å lese på foreningens hjemmeside:

Tom Lotherington er tildelt Bastianprisen 2009 for oversettelsen av Jonathan Littels "De velvillige" (Aschehoug, 2008).

"Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen kommer for å be deg drepe andres koner og barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske".

Romanen ble en sensasjon da den utkom i Frankrike i 2006, og også oversettelsen har fått mye ros i norsk presse. Forfatterens bragd har bestått i å gestalte og gi stemme til en bøddel, oversetterens har vært å gi bøddelens franske veltalenhet og språklige eleganse en norsk språkdrakt. Det har oversetteren klart, hans språk er ulastelig og elegant til fingerspissene, og så presist ”at det får avskyen til å presse seg på”, som en anmelder skrev. Tom Lotheringtons oversettelse ¬vitner om hvor krevende det er å være oversetter, og hvor usynlig oversettelsen blir når den er god. Årets Bastiankomité har bestått av Karin Gundersen, Erik Ringen og Arne Ruste.

Tom Lotheringtons hjemmesider finner du HER (Cyno Grassator/Epistler) og HER, på Forfatterbloggen.

Ord for dagen

Jeg spurte en gang en litterær agent hva slags skriving som betalte seg best, og han sa «utpresningsbrev».

Harry Zimm (Gene Hackman) i Get Shorty

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...