Dataspill

Scene fra dataspillet SinkSub. Det kan gå ille med marinefartøyet ditt hvis du ikke får tatt ubåtene før de tar deg.


I Aftenposten i dag er det en artikkel om dataspill med overskriften «Voksne barn leker mest». Hver fjerde dataspiller er over 50 år. Glem 14-åringen på gutterommet. Gjennomsnittsspilleren er helt annerledes enn du tror.

En 36-årig dataspillende dame som blir intervjuet, sier: «Det er nok en myte at spill er lavkultur. Man hører stadig skrekkhistorier om fete, coladrikkende gutter som ikke klarer å reise seg fra spillstolen. De finnes sikkert, men er ikke representative for spillkonsumentene. Det er en middelklassemyte som stammer fra dem som ikke spiller selv. De flest jeg kjenner som spiller, har høy utdanning og et veldig reflektert forhold til dataspille som kulturbegrep.»

Tenk det. Dette både overrasker meg og overrasker meg ikke. Overrasker fordi jeg kanskje ikke er helt uberørt av denne myten selv, men overrasker meg samtidig ikke fordi jeg som forelder aldri har svelget denne myten helt fordi jeg i mitt aller nærmeste spillmiljø har observert nettopp det denne artikkelen sier; nemlig at dataspill er en like høyverdig og givende kulturell uttrykksform som andre kulturelle uttrykksformer. At det ikke tiltaler meg, er ikke grunn god nok for å fordømme det. Mange foreldre er altfor redde for kulturelle uttrykksformer som de selv ikke kjenner og frykter/fordømmer/setter begrensninger (med krangling og misstemning til følge) i stedet for selv, på en åpen og objektiv måte, å prøve å sette seg inn i hva det egentlig dreier seg om. Jeg elsker myteknusing, slik denne Aftenposten-artikkelen driver med. Artikkelen er foreløpig ikke lagt ut på nett.
Dataspill har aldri vært min greie, og det kan godt hende at det har noe med alder å gjøre. Det forbauser meg at hver fjerde dataspiller er over 50 år, altså i min egen aldersgruppe.
Dataspill har rett og slett aldri interessert meg, og jeg har heller ikke tid til å drive med det. Men av og til hender det at jeg tar meg et lite friminutt med noen ganske enkle spill, som det gode gamle kronespillet, som jeg tidligere har omtalt i bloggen, og som du finner HER.

Jeg er også svak for SinkSub, som du finner HER. Du kan laste ned en prøveversjon, men fullversjonen koster ikke stort og er mye morsommere.
For noen år siden spilte jeg også Supaplex, som du finner omtale av og lenke til nedlasting HER.

Alle disse spillene er det jeg tror man kaller arkadespill, altså ganske enkle «mekaniske» spill hvor man skal rydde opp i ting, unngå å få ting i hodet og lignende.

Bøker er som folk

Skriveboka er en sånn bok som man kan bla tilfeldig opp i og alltid finne noe av verdi. Det er i det hele tatt en bok som kan brukes på mange måter; som lærebok, oppslagsbok, inspirasjonsbok etc.

I dag bladde jeg litt på måfå og fant dette om å lese, myntet på skrivende mennesker (som alle andre påpeker også Merete Morken Andersen den viktige symbiosen mellom å lese og å skrive), men like relevant for alle som leser:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser
[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

En anmeldelse av Skriveboka finner du HER.

Hva innebærer det egentlig å oversette?

«En översättare arbetar utifrån en konkret text skriven av en annan person, och han eller hon har ett bestämt mål: att komma originalet, dvs. författarrösten, så nära som möjligt. För at nå dithän måste översättaren spela en dubbel roll. Han eller hon måste vara ödmjuk inför författarens text, och för att vara det krävs ibland att översättaren också är mycket djärv. Och för att vara djärv måste man utgå från sig själv. «Jag skall förmedla författarens röst, men för att göra det måste jag hämta den ur mig själv,» säger översättaren Ulla Roséen i en intervju.

Översättarnas arbete har beskrivits på många olika sätt. Else Lundgren, som har översatt ca åttio verk från engelska, bl.a. romaner av två nobelpristagare - William Golding och Nadine Gordimer - väljer en anspråkslös metafor; hon jämför sitt arbete med en stickning. Vad hon då i första hand tänker på är att det rör sig om ett arbete som man utan större åthävor kan avbryta och sedan ta upp igen. Men jämförelsen innebär också att det gäller att följa ett mönster, en instruktion som lämnats av originalförfattaren.

Caj Lundgren tilldelar sig själv större svängrum: han liknar sig vid en pianist som tolkar en notskrift. Det gäller altså att blåsa nytt liv i något som inte är fixerat i alla avseenden: nyanser, betoningar, temposkiftningar m.m. är något översättaren själv kan tillföra texten.

Lars Kleberg använder en bild han lånat från den tjeckiske forskaren Jiří Levý när han jämför översättarens arbete med skådespelarens. En like självständig hållning gentemot originalet demonstrerar Jan Stolpe, som säger sig helt enkelt vilja skriva en bok, en bok som visserligen redan föreligger på ett främmande språk, men som han nu föresätter sig att skriva på nytt på sitt eget språk. När originaltexten penetrerats grundligt, ur alla tänkbara aspekter, ger Jan Stolpe översättaren rådet: «Blunda ett ögonblick och tänk - skriv sedan din egen text.» Ett kanske ännu tydligare uttryck för uppfatningen att en översättelse är ett autonomt verk möter man hos Erik Lindegren när han i ett radioprogram 1957, «Om konsten att översätta», liknar en översättning vid «ett självständigt verk - ungefär som ett barn som kan påminna om både sina föräldrar men ändå är något eget och nytt.»

Fra Christina Gullin: Översättarens röst. Studentlitteratur 2002.

The Number One Bestseller that everyone is talking about

Jeg leser en bok som heter Eat Pray Love av Elizabeth Gilbert. Underittelen er «One Woman’s Search for Everything» - intet mindre. Boken er en bestselger over hele verden. Jeg fikk den av en god venninne, og jeg må innrømme at jeg lurte på om hun fleipet med meg da jeg pakket den opp. Det lignet mistenkelig på chick lit. Men hun hadde selv kjøpt den og lest den i USA i fjor, og mente at jeg ville finne mange formuleringer å glede meg over i den. Og det hadde hun ganske rett i. Nå leser jeg min daglige dose Elizabeth Gilbert, og kan anbefale denne boka til alle som vil ha en ikke for tung, men givende leseopplevelse. Jeg har allerede sitert fra den HER. Beretningen er i jeg-form og handler i all sin banalitet om følgende:

«Elizabeth is in her thirties, settled in a large house with a husband who wants to start a family. But she doesn’t want any of it. A bitter divorce and a rebound fling later, Elizabeth emerges battered yet determined to find what she’s been missing. So begins her quest. In Rome, she indulges herself and gains nearly two stone. In India, she finds enlightenment through scrubbing temple floors. Finally, in Bali, a toothless medicine man reveals a new path, leaving her ready to love again.»

Høres ikke dette fælt ut? Jo. Men livet er fullt av paradokser, og faktum er at Elizabeth Gibsons «search for everything» er både underholdende og lærerik. Det samme mente tydeligvis magasinet Elle, som omtalte den som «as funny as it is wise». Og New York Book Review sa: «Fuelled by a mix of intelligence, wit and colloquial exuberance that is close to irresistible.»

Det siste kan jeg underskrive på. Dette er en bok av den typen som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt på den. Elizabeth Gibson er inne på det meste, fra alle aspekter ved en slitsom skilsmisseprosess til lovprisning av italiensk is og pizza (I have always thought we only had two choices in our lives when it came to pizza crust - thin and crispy, or thick and doughy. How was I to have known there could be a crust in this world that was thin and doughy? Holy of holies!). I Italia tilbringer hun ellers mye tid med å lære seg italiensk, «the most seductively beautiful language in the world». Forholdet til David, som hun forelsket seg i etter skilmissen, er ikke av de enkleste: «Last spring David had offered this crazy solution to our woes, only half in jest: ’What if we acknowledged that we have a bad relationship, and we stuck it out, anyway? What if we admitted that we make each other nuts, we fight constantly and hardly ever have sex, but we can’t live without each other, so we deal with it? And then we could spend our lives together - in misery, but happy not to be apart.’»

Veldig amerikansk det hele, men for en gangs skyld - slik opplever i hvert fall jeg det - på en veldig sjarmerende måte. Gilbert skriver så det gnistrer, hun er ærlig og personlig, observant og reflekterende, og det er noe befriende upretensiøst og likefremt over det hele. En bok helt fri for intellektuelt pisspreik. En amerikansk kvinnelig journalist i tredveårene på oppdagelsesreise i eget følelsesliv og i verden - det kunne vært grusomt, men det er helt praktfullt.

Stort og smått

Alt er relativt, som det heter. Jeg har i mange år jobbet på en bærbar datamaskin fordi jeg ikke orker å ha en sånn diger, stasjonær sak som dominerer arbeidsmiljøet mitt. Den bærbare gir frihet, både til å bevege meg rundt i mitt eget hus og utenfor det.

Men til jul i år fikk jeg en enda mindre PC, som gjør meg enda friere. En mini-PC som er så liten at jeg kan putte den i en (litt stor) lomme, og som ikke krever egen veske når jeg skal ut og reise. Tastaturet er stort nok til at jeg kan jobbe på det, og maskinen har innebygd kamera og mikrofon. Er jeg ikke heldig?

Skriveboka

"Å være forfatter, og altså ikke bare en skriver, ser ut til å ha noe spesielt dragende ved seg, noe som gjør at folk er villige til å ofre både sosialt liv, familielykke og økonomi for å oppnå denne statusen.

Hva er det så som trekker? Rik blir man sjelden, ofte blir man misforstått, og presset ved å la arbeidet sitt bli offentlig vurdert av kritikere og lesere kan være stort og ubehagelig. Faren for å bli undervurdert og oversett er overhengende.

Kanskje er det som trekker en kombinasjon av å kunne uttrykke seg selv, finne en stemme for det som fins i ens egen, innerste sirkel, på den måten å se verden på som det bare er en selv som kan bringe til torgs, og å samtidig kunne engasjere lesere, berøre dem, vekke deres evne til å tenke selv og trekke slutninger om verden. Kanskje til og med være med på å forandre verden på denne måten? Ser vi historisk på det, blir det klart at de store forfatterne har vært betydningsfulle i samfunnsutviklingen, de har vært med på å forme hvordan man har tenkt og handlet innenfor en kultur. En forfatter er en som lar det være noe igjen etter seg etter at han eller hun selv er borte."

Merete Morken Andersen: Skriveboka. Aschehoug 2008.

Om Skriveboka sier forlaget:

"Forfatter og tidligere forlagsredaktør Merete Morken Andersen øser av sin erfaring og innsikt på skrivefeltet. Hun har i en årrekke undervist i skrivekunst og i sakprosaskriving - nå har hun samlet sine kunnskaper i "Skriveboka", som er en bredt anlagt og underholdende bok om skriving, språk og lesning.
"Skriveboka" tar for seg skjønnlitterær skriving, fagskriving og terapeutisk skriving. Dette er boken for dem som ønsker å utvikle sin personlige stemme i skrift, og for alle som vil komme i gang med skriveprosjekter. Den kan brukes som et oppslagsverk og er full av smarte råd og knep om skriveteknikk samt av mer fordypende samtaler og refleksjoner om skriving.
"Skriveboka" er en skrivebibel og en startkabel for skrivelystne. Den handler om hvordan man kan vekke til live språkevnen og forestillingskraften - og bruke skrivingen til å utforske seg selv."

God jul!

Så er det julaften, og jeg er nettopp kommet tilbake etter et par timers svettetur i skogen med bikkjene. Det er mørkt når vi går ut om morgenen nå i disse tider, og så lysner det underveis. Kveldsturen foregår helt i mørke, men med refleks.

Det er altså julaften. Eller ... aften kan det vel ikke være før i kveld? Hele dagen kan vel ikke være aften? I Danmark har de løst problemet ved å kalle dagen i dag for "juleaftens dag". "Julaften på dagen" sier vel vi. Hva sier svenskene? Sannelig om jeg vet.

HER er tredje og siste bidrag i Rocking Around the Christmas Tree-kavalkaden. Jeg har spart det beste til slutt, selvsagt. Ikke Mel & Kim - men Kim & Mel! Og med dette ønsker jeg alle denne bloggens lesere en riktig god jul.

(Hvis noen lurer på hvorfor illustrasjonen viser Bugge Wesseltofts It's snowing on my piano fra 1997, er det bare for å fortelle at hvis man er i det mer meditative jule-lune, er dette en av de nydeligste juleplater som finnes. Man kan jo ikke høre på Rocking Around the Christmas Tree hele tiden, mener jeg, langt mindre praktisere det.)

Rocking Around the Christmas Tree (versjon 2 av 3)

Ofte må ting bli verre før det kan bli bedre. I dette tilfellet veldig, veldig ille. For verre enn DETTE tror jeg ikke det kan bli. Men i morgen blir alt så mye bedre, det lover jeg.

Rocking Around the Christmas Tree (versjon 1 av 3)

Sterkt inspirert av Flimrebloggens julelåtkavalkade, introduserer jeg herved min egen lille mini-kavalkade nå i innspurten til jul. Sang-utvalget begrenser seg til den sangen som setter meg i mest julehumør av alle, nemlig Rocking Around the Christmas Tree. Originalen (?) med Mel and Kim har jeg ikke klart å finne, så det blir diverse mer eller mindre vellykkede coverversjoner, med klimaks på julaften. Først ute er det svenske talentkonkurranse-fenomenet Amy Diamond. Sjarmen og entusiasmen kan ingen ta fra henne - sangferdighetene overlater jeg til andre å vurdere. Du finner låta HER.

Kunstnernes jul

Til glede (kanskje) for gamle og nye lesere bringer jeg denne reprisen fra både i fjor og forfjor. Jeg kunne jo gjort det til en litterær quiz og spurt hvem som har skrevet dette, men det ville nok raskt bli avslørt av lesere med god hukommelse.







Kunstnerliv i desember (av en som ikke var med)

Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krogh, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Møllemesteren der, Ole Pastosen, var meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.

Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krogh satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i sine omfangsrike saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.
Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen, og så hev han seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.

Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krogh stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dem. Så benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy, og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.

Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krogh ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krogh var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men snart var alle i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja, ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)

To gode bøker

Et utbytte man har av bokblogger, er at man blir oppmerksom på bøker man ellers kanskje ikke ville ha hørt om eller festet seg ved. Gjennom DETTE innlegget ble jeg oppmerksom på Travis Hollands Arkivarens fortelling, som var en stor leseopplevelse. En dyster men nydelig bok om kjærligheten til litteraturen og menneskene i et undertrykkende diktatur og en skjebnesvanger tidsepoke.



Gjennom DETTE innlegget ble jeg oppmerksom på Alan Bennetts En uvanlig leser, som jeg holder på med nå. Også en opplevelse. Som det står i baksideteksten: «Alan Bennett er en mester i vittige scener og dialoger, og behandler lesingens psykologiske og sosiale sider med innsikt og humor. Historien om dronningens dypdykk i litteraturen er en stilistisk perle og en festlig fortelling om boklesingens mangfoldige gleder.»

Et lite sitat fra boken:
«Det hun også var i ferd med å oppdage, var hvordan én bok førte til en annen, dører åpnet seg hvor hun enn vendte seg, og dagene var ikke lange nok til å få lest alt hun ville.»

Bøkenes liv

«Ved siden av Vera skinner ryggene på Semjons bøker bak glasset som utstilte museumsgjenstander. Hver med sitt eget distinkte, uerstattelige liv.»

Travis Holland: Arkivarens fortelling. Roman, Gyldendal 2008.

Oversatt av Hege Mehren og Isak Rogde.

Beauty

"Venice is beautiful, but like a Bergman movie is beautiful; you can admire it, but you don't really want to live in it."

Elizabeth Gilbert: Eat Pray Love

Av en boksamlers bekjennelser (3)

I går kom det ekstra mange bøker i posten. Tre fra Aschehougs bakgårdssalg på nettet: Julius Cæsar av Shakespeare (fordi jeg samler på Shakespeare), Balzacs Scener fra kurtisanenes liv (fordi jeg samler på Balzac) og André Brinks Før jeg glemmer (fordi jeg samler på Brink). En i Aschehougs markedsavdeling har tydeligvis guglet på «bakgårdssalg», for han var så vennlig å sende meg en mail og gjøre oppmerksom på det. Bakgårdssalg på nett gir ikke den samme markedsfølelsen som å gå rundt i Aschehougs bakgård og rote i bokbunkene, men gjør til gjengjeld dette salget tilgjengelig for andre enn hovedstadsbeboere.

Samme dag ankom også en pakke med fire stk Virginia Woolf, resultatet av litt byttevirksomhet mellom meg og min Woolf-oversettende kollega. Dermed har min Woolf-bestand fått en meget etterlengtet tilvekst etter hittil å ha vært temmelig skral. Men nå begynner det å hjelpe.
Samle, samle, samle ...

Flamme

Takket være Ainas iherdige skriverier om Flamme forlag, som du finner HER, abonnerte jeg forleden dag på Flammes boksingler. Ikke noe sommel der i gården, for boka kom i posten dagen etter. Monica Isakstuen Stavlunds Sånn, borte. En praktfull liten diktsamling, som allerede er lest av flere i min umiddelbare nærhet, og som brakte tårene frem. Disse boksinglene forekommer meg å være en praktfull idé, en helt ny måte å tenke bøker og utgivelse på. Jeg gleder meg allerede til neste.

«Flamme Forlag er en situasjon, en mulighet, en livsform. Ikke la deg lure av etternavnet: Plutselig sitter vi på bussetet ved siden av deg. Vår virksomhet omfatter søvn, hjemmevideo, popmusikk, værvarsling, avstandsforelskelser, bordhockey, reising, oppvask, diktdeklamasjon, skjortestryking, spontan dans og en god del aktiviteter som er for betydelige til å nevnes her. Og ja, så gir vi ut en bok i ny og ne. Primært ny norsk skjønnlitteratur. Bøkene dukker opp når du minst venter det, i formater som passer veska di.

Flamme Forlag er en megatekst. Flamme Forlag har ingen passive tilskuere. Se deg om, og du skjønner hva vi mener.

Er du glad, er du trist, er du gåen? Bli med. Dette er et allemannsforlag.»

Sier Flamme om seg selv. Hjemmesiden finner du HER. Og forfatterens blogg finner du HER.

Høyt å flyve ...

For noen dager siden ble denne bloggen rammet av en underlig skjebne. Besøkstallet, som vanligvis ligger på pluss minus hundre, steg plutselig til et sted mellom to og tre tusen. Dette skyldtes, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, ikke en plutselig oppblomstring av litterære interesser hos det norske folk, men at noen søkte på noe i forbindelse med en dagsaktuell hendelse, som via tilfeldighetenes underlige krokveier ga treff på min blogg. Denne artige tildragelsen førte til at min ringe blogg plutselig havnet helt oppe på 11. plass på Bloggurat-listen, nesten på høyde med superblogger som Revolusjonært roteloft og Glamourbibliotekaren (men bare nesten). Morsomt så lenge det varte, men nå er jeg på vei ned på jorda igjen.

Fortell meg noe jeg ikke vet

Interiør fra en Mercedes på en gårdsplass nær meg.




«BMW-sjåfører er verstinger,» fastslår Aftenpostens nettavis i dag, HER. Fortell meg noe jeg ikke vet, sier jeg da. At BMW-sjåfører er verstinger på veien, vet enhver som har øynene med seg i trafikken. Og Audi-sjåfører ligger ikke langt etter. Akkurat som undersøkelsen Aftenposten refererer til viser.

«Mercedes-eierne er de snilleste blant status-bilistene,» konkluderes det med. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig. Mercedes er synonymt med understatement. Det er totalt unødvendig, og fullstendig misforstått, å råkjøre med en Mercedes. En Mercedes-eier hever bare et overbærende øyebryn hver gang en vulgær BMW eller Audi raser forbi. Den omtalte undersøkelsen kan tyde på at BMW- og Audi-førere er mennesker med komplekser, mennesker som må bruke bilen for å kompensere for et eller annet. En Mercedes-eier er hevet over den slags. Ledestjernen foran på grillen forteller det som trengs. Noe mer er ikke nødvendig å si.

Boknissen slår til

Hver år ved disse tider dukker Boknissen opp. «På tide å få foretatt årets innkjøp,» sier Boknissen. «Ok,» sier jeg. Siden Boknissen er en imaginær personasje, er han avhengig av min hjelp. Jeg hjelper ham å sette opp en liste, og så drar vi til Norli. Boknissen har fått med seg at jeg kan handle på Kontantsalget i annen etasje, en spesiell avdeling der folk i bokbransjen får prosenter. Resultatet er at Boknissen oppfatter hele Norli som en gedigen taxfree-sjappe for bøker. «Det er bare på Gyldendal-bøker jeg får 40 %,» sier jeg. «Og det er ikke alle forlag som er med på kontantordningen.» Dette gir Boknissen fullstendig blaffen i. Hans motto er: Riktig bok til riktig person, koste hva det koste vil.

I år var han meget sjenerøs, synes jeg. Tusenlappene gikk. «Denne boka er ikke med på ordningen,» sa jeg litt matt da han plukket ut en ekstra dyr bok. «Nei, men det er rett bok til x,» sa Boknissen fornøyd.

Det hører med til historien at jeg ikke bare må hjelpe Boknissen å sette opp liste og å handle inn bøkene, jeg må også dra kortet for ham. Mitt kort.
«Du får jo prosenter,» er Boknissens refreng. «Ikke på den boka, og ikke på den, og ikke på den,» sier jeg og peker på noen av bøkene i kurven. «Å pytt, det går opp i opp,» sier Boknissen.

Jeg får aldri klarhet i hva som går «opp i opp». Jeg bare drar kortet og kommer meg ut. Jeg må bære for ham også. To blytunge poser, helt opp til Katarinahjemmet. «Jammen fikk vi gjort en god handel i år også,» sier Boknissen fornøyd.

Jeg håper bare at mottagerne synes det samme når julaften opprinner.

Ord for dagen

«Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.»

Virrvarr i DETTE innlegget.

Det Lila sa

Gårsdagens film på hjemmekinoen var Det Lila sa. Som tidligere meddelt velger jeg gjerne filmer med en eller annen litterær referanse, og dette er for det første en filmatisering av en i sin tid bestselgende fransk roman, som i sin tur handler om en ung forfatterspire. Norsk Filminstitutt omtaler filmen slik:

«Chimo drømmer om å bli forfatter, men henger sammen med dårlige venner og har ikke helt grep om livet sitt. Den dagen Lila flytter inn i nabolaget røskes han ut av en kjedsommelig hverdag. Han fascineres dypt denne jenta som er annerledes enn alle andre; engleaktig vakker, men med en overraskende grov språkbruk. I tillegg er hun sjokkerende frempå i sine seksuelle invitter overfor Chimo. Han lammes nærmest av sitt nye bekjentskap. Stemningen filmen skaper er like viktig som filmens ytre handling. I drømmeaktige, utsøkt filmede sekvenser utforskes et spenningsfelt mellom det erotisk ladede og det uskyldige og uberørte. Lila legemliggjør en erotisk fantasi som i løpet av filmen splintres og avdekker både sårbarhet og styrke.»

En god omtale av filmen finner du også HER.

«Erotisk» er et adjektiv som uunngåelig brukes i alle omtaler av denne filmen, og det er den da også på sin måte, men den som forventer en erotisk eksplisitt film blir nok skuffet. Det er en overraskende poetisk og vakker film som først og fremst utgjør en nydelig kjærlighetshistorie med mye poesi og sårbarhet. Absolutt verd å se. Etter å ha sett filmen ble jeg så nysgjerrig på boka at jeg blir nødt til å ta en titt på den også.

«Man kan aldri få for mye oppmerksomhet.»

«Man kan aldri få for mye oppmerksomhet» proklamerer en av høstens skjønnlitterære debutanter, Børge Skråmestø, i kulturdelen av Aftenposten i dag. Aftenposten har intervjuet tre av årets debutanter i etterkant av De Store Debutantdagene på Litteraturhuset.

Det er når man skriver skjønnlitteratur at man virkelig blir regnet som forfatter, ifølge Skråmestø, som har erfaring som sakprosaforfatter fra før. Og Aina Basso ville for sin del sikkert presisert utsagnet med at det først og fremst gjelder skjønnlitteratur for voksne. Men apropos det så jeg hos Norli nylig at både Børges og Ainas bok var på plass i egen hylle for debutanter i Norlis avdeling for skjønnlitteratur, altså voksenavdelingen. Selv kjøpte jeg Ainas bok i barne- og ungdomsavdelingen i sin tid, så det er jo bra at den er begge steder.

Børge sier om sin egen bok at det er en roman med ganske sterke underholdningselementer, og det kan jeg skrive under på. Det er en morsom bok, og humor er faktisk ikke så vanlig i nyere norsk skjønnlitteratur. Det er da heller ikke lett å skrive morsomt. Alle ulikheter til tross minte den meg om Agnes Ravatns Veke 53. Også hun klarer å kombinere glitrende skrivekunst og humor. Her er et knippe sitater fra Børges bok Tårer i champagnen:


«Madsen fingret med servietten. Den var påtrykt det apatiske ansiktsuttrykket til Virginia Woolf som følsomme mennesker som leser kvinneromaner liker.»

«Det var kanskje ikke hver dag at en norsk A-kjendis satt på Kvinnekafé Kristeva og gråt i champagnen. Stort sett var det bare studenter her, som hadde strøket til eksamen, eller kunder fra Tronsmo lenger borte i gata, som leste i de nyinnkjøpte bøkene sine om afghanske kvinneskjebner. Og de gråt helst i urteteen.»

«Jeg mente å høre Jane Austen sukke anerkjennende fra dypet av min forleste sjel.»

«Jeg gikk ned trappene til Wilses gate. På de nederste trappetrinnene satt en gruppe emoer og var stille sammen.»

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»

«Jeg ble rolig av å be Fadervår. Jeg blir alltid rolig av å be Fadervår. Men så måtte jeg gå bort til stereoen og sette på ’Your disco needs you’ med Kylie for ikke å bli altfor rolig.»

«Naturlig vakker hud kan ikke overlates til naturen, selv om det høres slik ut.»

Den lidenskapelige leser

Mens vi venter på min egen ti-på-topp-liste kan jeg røpe at Mercedes i Alexandre Dumas' Greven av Monte Christo er garantert plass på listen. (Bilde fra en eller annen filmatisering.)



Jeg hadde vel kanskje håpet på litt bedre respons på gårsdagens oppfordring (innlegget nedenfor). Står det så dårlig til med lidenskapen hos lesende mennesker? Kanskje det står dårlig til med lidenskapen generelt? Men det er ennå ikke for sent å bidra, selvfølgelig. Om responsen ikke er så stor hittil, er det til gjengjeld stor variasjon og interessante synspunkter i de kommentarene som er. Et nytt litterært bekjentskap har vi også fått. Men det er fortsatt bare å bidra, som sagt.

Møyar!

Gwyneth Paltrow som Jane Austens Emma. En tilfeldig valgt illustrasjon til dette innlegget.

«Gå på leiting. Lesa på slump, snart her, snart der, i ein antologi til dømes, er å gå på uppdagingsferd. I ein underleg skog. Kjeldor. Slott. Møyar!»

Olav H. Hauge

Sitatet hentet fra Knut Olav Åmås: Mitt liv var draum. Ein biografi om Olav H. Hauge. Samlaget 2004. Sitatet står gjengitt i kapittel 8, «Du var vinden», i siste avsnitt: «Kaffi, mat og Baudelaire».

Møyar, ja. Litteraturen er full av damer. Jeg har egentlig planer om å lage en personlig ti-på-topp-liste over litterære kvinneskikkelser jeg har tent på i mitt lesende liv, men inntil videre inviterer jeg mine lesere, både menn og kvinner, og uansett om kvinneskikkelsene har vekket det ene eller det andre av følelser, til å nevne én litterær kvinneskikkelse som har gjort spesielt inntrykk og hvorfor. Eller, ved nærmere ettertanke inviterer jeg mannlige lesere til å nevne en kvinneskikkelse de har tent på (og hvorfor) og kvinnelige lesere til å nevne en mannlig litterær skikkelse de har tent på (og hvorfor). Sånn må det være. Nå er jeg spent.

Bloggurat

Jeg har plassert min blogg i Porsgrunn på bloggportalen Bloggurat!

Om å drive antikvariat

Interiør fra mitt tidligere antikvariat



Ordet «antikvariat» lyder liflig i ørene til de fleste bokglade mennesker. Lukten av bøker og den spesielle atmosfæren, enten man bare skal kikke litt eller er ute etter noe spesielt. Jeg handler en del i antikvariater, men nå for tiden blir det mest på internett må jeg innrømme. De signalene jeg har fått fra antikvariatbokhandlere går da også ut på at det er nokså nødvendig å satse på nett i dag for den som vil overleve i bransjen.
DENNE artikkelen i den svenske avisen Dagens Nyheter illustrerer det. En antikvarbokhandler i Oslo jeg snakket med for et par år siden, sa at han fikk færre og færre kunder i butikken, men stadig mer kunder på nett. Det syntes han var litt trist, for han savnet den direkte kontakten med kundene. Det spørs også om ikke den «gammeldagse» boksamler er en utdøende rase.

For noen år siden startet jeg selv hjembyens første og eneste antikvariat. Det var en gammel drøm, og da det rette lokalet ble ledig, slo jeg til. Tanken var at det skulle kunne la seg kombinere med forfatter- og oversettervirksomheten ved at jeg kunne sitte på bakrommet og jobbe når det ikke var kunder i butikken. Siden dette som sagt var en gammel drøm, hadde jeg et brukbart varelager parat. Innredningen fikk jeg gratis herfra og derfra, men den fungerte ikke så bra, så jeg fikk ganske snart en snekker til å bygge spesialtilpassede hyller for meg. For øvrig den samme snekkeren som sist vinter bygde bokhyller her hjemme i stua.

Jeg må vel si at antikvariatet mitt var rimelig vellykket. Jeg hadde på forhånd spøkt med at det ikke nyttet å starte antikvariat i en by med ti intellektuelle, men det viste seg å være langt flere, i hvert fall hvis man regner bokinteresserte mennesker generelt. Jeg fikk mange faste kunder, som jeg tror opplevde butikken som et trivelig sted hvor de både kunne finne det de var ute etter og få seg en bokprat. Med et antikvariat i byen fikk folk også muligheten for å selge brukte bøker, og jeg lærte meg snart å skille skitt fra kanel. Det var mest av det første. I prinsippet kan man si at de bøkene folk ville kvitte seg med, var de minst interessante for meg. Det var jo de bøkene syntes det var verd å beholde som ville hatt salgsverdi i et antikvariat. Noen mennesker hadde de merkeligste oppfatninger av verdien på brukte bøker - de trodde alle eldre bøker var gull. Sannheten er at de færreste bøker har noen bruktverdi. Det gjelder som sagt å vite forskjellen. Som mangeårig boksamler og antikvariatkunde hadde jeg en viss peiling i utgangspunktet, i tillegg fikk jeg gode råd av erfarne antikvariatsbokhandlere da jeg begynte. Dessuten lærte jeg relativt raskt av egen erfaring. Selv om det meste jeg ble tilbudt var uinteressant, hendte det jo at jeg gjorde gode kjøp, og det var ganske spennende å dra hjem til folk for å vurdere boksamlinger.

Dessverre viste det seg at tanken på å kombinere skriving/oversettelse og butikkdrift var litt optimistisk. Det krever konsentrasjon å skrive, og selv i stille perioder i butikken kunne bare vissheten om at jeg når som helst kunne bli avbrutt, være ganske enerverende. Butikken bar seg økonomisk, men ga ikke noe overskudd, og etter bare halvannet års drift skjønte at jeg måtte velge mellom å være et skrivende menneske eller drive antikvariat. En annen ting er at med en butikk er man bundet til tid og sted, mens et skrivende menneske kan disponere sin tid helt fritt og jobbe hvor som helst. Valget var for så vidt lett, og etter to år solgte jeg butikken til to ildsjeler som drømte om å starte antikvariat ... Butikken eksisterer fortsatt. Mine etterfølgere er to, og de kan på en annen måte enn jeg kombinere butikken med lønnet arbeid.

For meg var det en erfaring jeg ikke angrer på, og i motsetning til mange andre som drømmer om det samme (det er nemlig mange som drømmer om å starte antikvariat), har jeg tilfredsstillelsen av å ha gjort drømmen til virkelighet.
Hvis det er noen som leser dette som også har denne drømmen, vil jeg be dem om å tenke seg godt om. Uansett hva man skal starte, må man ha kapital, og mange undervurderer tiden det tar å få innarbeidet en forretning (det tar alltid tid før eventuelle inntekter kommer, mens utgiftene løper jevnt og trutt og kanskje blir flere og større enn man tror). Jeg ville vært veldig forsiktig med å satse på antikvariat som levebrød. Da bør man i så fall ha en annen inntekt ved siden av. Det er lett å romantisere for den som er glad i bøker, men å starte butikk er alltid krevende.

Hjemmesiden til mitt gamle antikvariat finner du HER.

To nye bøker

I går var jeg på oversettertreff i Norsk Oversetterforening. Programmet besto i at årets to Bastian-vinnere (Bastian er NOs egen oversetterpris) snakket om hver sin vinneroversettelse - Per Qvale om Thomas Manns Lotte i Weimar og Ragnar Hovland om Roald Dahls Georgs magiske medisin (til nynorsk). Som medlem av Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur var jeg selv med på å tildele den siste. Begge fortalte underholdende og faglig interessant om arbeidet. Etterpå var det bokbytte som alltid før jul - dvs alle legger noen av sine bøker på et bord, og så tar man med seg tilsvarende antall av andres. Jeg fikk sikret meg Philip Roths Hvermann og Naja Marie Aidts Bavian, vinner av Nordisk Råds litteraturpris i år. Denne novellesamlingen var jeg så spent på at jeg måtte lese en novelle etter at jeg kom hjem i går, og den skuffet ikke. Hvermann har jeg lånt på biblioteket og lest, men jeg vil gjerne ha Roth i hylla. Roth er oversatt av Tone Formo og Aidt av Knut Johansen.

Sigrid Undset og jeg

Hva har Sigrid Undset og jeg felles? Vår katolske trostilhørighet selvfølgelig, og at vi begge har sittet og jobbet her i biblioteket på Katarinahjemmet. Bøker dekker veggene her som hjemme hos meg selv, men hver gang jeg er i et rom som dette, forundres jeg over hvordan alle boksamlinger har sitt eget preg, sitt eget uttrykk.