En bok, et utdrag

Baksideteksten på Philippe Claudels Brodecks rapport begynner slik:
Brodeck kommer inn i det lokale vertshuset og skjønner at noe forferdelig har skjedd. Landsbyens menn pålegger ham å skrive en rapport om det som har utspilt seg. De vil at den som leser rapporten skal forstå og tilgi. Under arbeidet kommer ubehagelige spørsmål for dagen, og stemningen blir mer og mer truende.


«Jeg heter Brodeck, og jeg kunne ikke noe for det.
Bare så det er sagt. Det er noe alle får ha klart for seg.
Jeg har ikke vært med på det, og da jeg fikk greie på hva som som hadde hendt, ville jeg helst sluppet å snakke om det, ha tjoret fast hukommelsen, tvunget den på plass, så den holdt seg i ro som en mår i fella.
Men de andre lot meg ikke i fred: «Du som kan skrive,» sa de, «du som har studert og allting.» Jeg svarte at det var ikke rare studiene, og ikke var jeg blitt ferdig med dem heller, og de hadde ikke etterlatt seg mange minner. De ville ikke høre på meg: «Du kan skrive, du kan ordene, du vet hvordan du skal bruke dem, du vet også hvordan de kan uttrykke ting. Det holder. Vi er ikke i stand til det. Vi ville gå helt i surr, men du kan få sagt det, og da tror de på deg. Og dessuten har du maskinen.»

[...]

«Det er ingen roman vi forlanger.» Det var Rudi Gott, hovsmeden, som sa det. Enda så stygg han er – en hestehov knuste nesen hans og slo inn det venstre kinnet – er han gift med en vidunderlig vakker kvinne som heter Gerde, og som alltid tar oppstilling foran smien, som om hun evig og alltid venter på maleren som skulle lage et portrett av henne. «Du skal bare si det som det er. Som i en av rapportene dine.» Gott holdt den store hammeren sin i høyre hånd. De bare skuldrene stakk frem fra fangskinnet. Han var like ved peisen. Ilden brant ham i ansiktet, og stålet i redskapen hans skinte som det fortinnede bladet på en ljå. «Ja vel,» sa jeg, «jeg skal fortelle, jeg skal prøve, jeg lover at jeg skal prøve, jeg skal si ’jeg’ som i rapportene mine, for ellers kan jeg ikke fortelle, men bare så dere vet det, det vil bety alle sammen, skjønner dere det? Jeg skal si ’jeg’ på samme måte som om jeg skulle ha sagt hele landsbyen, hele omegnen. Er vi enige om det?»

[...]

«Da jeg var ferdig med å lese det jeg hadde skrevet, senket det seg en dyp stillhet i rådssalen. Nå kom det an på hvem som først skulle si noe. Jeg løftet blikket og så på dem for første gang. Notar Knopf sugde på pipen sin som om verdens skjebne avhang av det. Det var en fattigslig røyk han fikk ut av den, og det så ut til å ergre ham. Göbbler satt visst og sov, og Orschwir hadde nettopp notert et eller annet på en lapp. Bare Limmat iakttok meg smilende. Borgermesteren løftet hodet.
«Bra. Meget bra, Brodeck. Det var meget interessant, og godt skrevet. Hold frem på den veien.»
Han snudde seg mot de andre for å innhente deres samtykke eller gi dem tillatelse til å komme med sine kommentarer. Det var Göbbler som først tok mot til seg.
«Jeg ventet meg noe mer, Brodeck. Jeg hører maskinen din i ett sett. Rapporten er langt fra ferdig, og men det forekommer meg likevel at du skriver mye ...»
Jeg prøvde å skjule hvor rasende jeg ble. Jeg prøvde å svare rolig, uten å stusse over noe, uten å innvende noe mot spørsmålet eller ham som stilte det. Jeg skulle så gjerne ha sagt at han heller burde være opptatt av den ilden som brant i det kokhete skrittet til kona enn av skriveriene mine. Jeg svarte at det ikke falt meg naturlig å skrive en slik rapport, at jeg strevde med å finne tonen og ordene, at det var ganske vrient å føye sammen vitneutsagnene, få frem et nøyaktig bilde, få tak på sannheten om det som hadde foregått de siste månedene. Jo da, jeg skrev ustanselig på maskinen, men jeg strevde, jeg begynte på nytt, jeg strøk, jeg rev i stykker, jeg gjorde det om igjen, og det var forklaringen på at det gikk så smått.
«Det var ikke meningen å plage deg, Brodeck, det var bare en liten bemerkning, unnskyld meg,» sa Göbbler og spilte forlegen.»

Hva skriver egentlig Brodeck? Han skriver rapporten han er pålagt å skrive, men samtidig skriver han en helt annen beretning, nemlig den vi leser. Byen vi befinner oss i, kan minne om den triste lille byen i Grå sjeler, men i Brodecks rapport er det ingen angivelse av tid og sted. Temaene er velkjente og evig menneskelige på godt og især på ondt, men hos Philippe Claudel ser vi det slik vi ikke har sett det før.

Ord for dagen

"Jeg er ingenting, jeg vet det, men jeg setter sammen mitt ingenting med litt av hvert." (Je ne suis rien, je le sais, mais je compose mon rien avec un petit morceau de tout.)

Victor Hugo: Le Rhin

En bok, et utdrag

Jeg tenkte, som en sommerserie nærmest, å bringe noen utdrag fra diverse bøker, bare som smaksprøver, fortrinnsvis kanskje bøker jeg leser, nylig har lest eller på andre måter er eller for den saks skyld har vært opptatt av. Først ute er et utdrag fra Peter Bichsels Falkefuglen. Jeg har to bøker av Bichsel, Falkefuglen og Barnehistorier, sistnevnte trolig hans mest kjente bok i tillegg til romanen Egentlig ville fru Blum bli kjent med melkemannen. Bichsel oversettes til norsk av Jan Erik Vold, og som man ser av bildet, blir dette opplyst på forsiden av Barnehistorier. Det er svært sjelden at oversetterens navn forekommer på forsiden av en bok. Volds oversettelser og gjendiktninger er svært gode etter min mening, det virker på meg som om han klarer noe så vanskelig som å forene et personlig uttrykk som oversetter med troskap mot forfatteren.


«Hadde professor Ingol Habertruber bare skrevet et lite verk eller ervervet seg en tittel eller endatil blitt skjenket en, kunne jeg sitere ham nå og påberope meg ham, og til tross for at jeg vet at hans viten ikke var noen hel viten, kunne jeg trygt stole på at det er flere som deler hans halvviten, og vi kunne forsvare den mot vår bedre viten, til støtte for vår overbevisning. Habertruber ligger imidlertid i jorda nå, og sammen med ham råtner hele hans halvviten opp. Det er heller ikke sant at hans lærling fra Prey kneler ved hans grav.

[...]

Ikke noe av det han gjorde så ut som om det ikke måtte gjøres. Enhver bevegelse hos ham så ut som en beskjeftigelse. Også på kafé satt han like bekvemt som en som bruker sin korte tid der til full hvile, og han forlot kafeen som en hvis pause er over, en som går fem minutter før tiden for ikke å måtte skynde seg for mye.
Til damen ved nabobordet forklarte han, idet han gikk forbi, at hun burde bestille vaniljeis, for vanilje lønner det seg ikke å etterligne. Ved alle andre smaker er det stor fare for kunstige tilsetningsmidler. Åh, hadde han i det minste hatt rett i denne ene sak. Men kanskje hadde det vært slik i hans tid – eller vår tid, som han sa. Når den var, hans tid, visste vi ikke, men den var i Wien, et Wien som han aldri mer besøkte, og han samlet på seg viten uten å forandre sin gamle viten. Alt nytt tilkom uten at den gamle viten derved ble revidert. Det at billig, kunstig vaniljesmak faktisk fantes maktet ikke å endre på den forestilling at når det gjelder vaniljeis kan man være sikker på at smaken er ekte.

[...]

Men jeg ville fortelle om lærlingen, som er tilbake i Prey nå, som snarere har avbrutt enn avsluttet sin lære, avbrutt den på grunn av mesterens død, en lærling som for all del var i stand til å etterligne Habertruber, men ettersom Habertruber selv ikke hadde gjort annet enn å etterligne Habertruber, var det å etterligne den etterlignede Habertruber egentlig ingen etterligning mer, langt mindre noen ekte Habertruber, som likevel aldri har eksistert.»

Peter Bichsel: Falkefuglen.
Fra novellen «En erklæring til lærlingen fra Prey»

Tenk selv

Alle lesende mennesker kjenner det – den litt vemmelige følelsen man har når man gir opp en bok fordi man rett og slett ikke orker mer. Journalisten Kristin Stoltenberg har en petit om det i A-Magasinet denne uken:

«De har begynt å stå frem nå. Bokbryterne. Lesere som fortvilet gir tapt mot litteraturens kjedsommelighet. De gjør det med klump i magen. For er det egentlig lov å legge vekk en såkalt god bok? Og i så fall, hvor mange sider må du ha lest før det er greit?»

Bisettelsen av Lars Saabye Christensen er den siste boka Stoltenberg har måttet legge fra seg, etter iherdig prøving. Og det er ikke første gang hun må gi opp en bok. Samme skjebne har rammet Seierherrene av Roy Jacobsen, Kate Mortons Tilbake til Riverton, Labyrinten av Kate Mosse, Berlinerpoplene av Anne B. Ragde, Ringenes herre, Sofies verden og Haikerens guide til galaksen.

Som sagt – vi kjenner det alle. Noe som slår meg med Stoltenbergs liste, er at det stort sett er kjente, svært omtalte og bestselgende bøker. Bøker «alle» leser. Min personlige erfaring er at det er all grunn til å være skeptisk overfor nettopp denne kategorien. Selv styrer jeg unna. Jeg gir blaffen i bokklubbreklamer, annonser og svulstige superlativer og følger min egen nese, min egen smak og min egen nysgjerrighet.

I innlegget nedenfor nevner jeg Klassekampens omtale i går av en tredve år gammel svensk bok. Jeg vil tro at svært mange av Klassekampens lesere, og av mine blogglesere, ikke en gang hadde hørt om den. Det er mange slike bortgjemte godbiter i det litterære landskap. De som roper høyest er ikke nødvendigvis de som fortjener vår oppmerksomhet. Kvalitet er ofte en stillfarende egenskap. Men i litterær sammenheng gir den så utrolig mye mer tilbake enn den forsmedelige opplevelsen av å måtte gi opp fordi man rett og slett må innse at det er bortkastet tid å lese videre. Litterær kvalitet innebærer at du ikke klarer å slutte å lese. Kanskje kan man sette opp objektive kriterier for hva som er eller ikke er kvalitet i denne sammenheng, men langt på vei er det nok her som så ofte ellers: The beauty is in the eye of the beholder. Det gjelder bare å ta sjansen på å stole mer på seg selv enn på andre.

Det motsatte av chick lit

«Det finnes ingen enkle svar» proklamerer en overskrift over to sider i Klassekampen i dag. Nei, det kan man vel være enig i. Artikkelen er i fredagsserien «God bok» der norske forfattere og litteraturvitere presenterer en utvalgt forfatter. Denne gangen er det Ellisiv Lundkvist som har lest Maken av den svenske forfatteren Gun-Britt Sundström. Hun har lest den på svensk så vidt jeg forstår, og tydeligvis i en utgave av nyere dato. Boka kom i 1976, og jeg går i bokhylla og henter frem mitt eksemplar av den norske oversettelsen fra 1978.

Ellisiv Lundkvist liker denne boka, og det er unektelig fascinerende at den tydeligvis virker like aktuell og relevant den dag i dag. Hun sier: «Språket er godt. Det er også språket som skiller denne romanen fra mer lettlest ’kjærlighets’-litteratur. I tillegg til at den starter med at man går inn i et forhold, i stedet for at det er slutten som tilsynelatende skal løse alle problemer. Kritikeren Marta Norheim etterlyste den norske kjærlighetsromanen i sin bok Røff guide til samtidslitteraturen (2007). Her finnes iallfall en kjærlighetsroman. Ikke norsk, men svensk, ikke helt opptil samtiden, men like moderne og aktuell. Det er det nærmeste og beste jeg finner. [...] Hvorfor er det slik at det som er størst av alt: kjærligheten, blir patetisk når en kvinne drømmer om en mann? Maken viser at en roman faktisk kan handle om kjærlighetsrelasjonen til en mann uten å bli infantil, kjedelig, forutsigbar, kjønnsstereotyp og alt det romantiske komedier presenterer oss for. Dette skrives av en som egentlig elsker romantiske komedier. Det er bare det at sammenlignet med Maken kommer de dårlig ut. Det betyr ikke at man aldri skal se en romantisk komedie. Det betyr bare at man skal lese Maken. Denne romanen er en feministisk anbefaling på sitt beste, nærmest utopiske nivå. Feminisme der menn og kvinner er mennesker, det vil si individer, ikke kjønn.»

Så langt Ellisiv Lundkvist i Klassekampen i dag. Boka er hermed anbefalt.

Har jeg noe å si om denne boka, jeg har jo lest den? Vel, det var for snart tredve år siden, omtrent like lenge som jeg har vært gift. Jeg husker den som en god bok, men ikke så mye mer. Og rent bortsett fra det har jeg ikke en eneste teori, ikke et eneste prinsipp når det gjelder samliv og ekteskap. Kanskje det er som Jane Austen sier, at et lykkelig ekteskap helt beror på tilfeldigheter. Slik jeg i flere innlegg nylig har vært inne på at man neppe blir forfatter av å lese selvhjelpsbøker på området, mener jeg også at man neppe finner ut av samlivets kunst ved å lese om det. Skriving kan bare praktiseres ved at man skriver, samliv kan bare praktiseres ved at man lever sammen.

Men les Maken, for all del. Det er mange grunner til at denne boka kan trekkes frem igjen nå, over tredve år etter at den utkom.

Ord for dagen

«Den skjønnlitterære forfatter er ikke primært en festarrangør eller en politisk agitator, men en underliggjører; en som får leseren til å se verden på en ny måte. Anstøtet i dag er med andre ord verken det utilgjengelige eller det ikke-politiske, anstøtet er alt som er annerledes. Vanetenkningen er romanens største motstander. Derfor ligger utfordringen, nå som alltid, ikke så mye i å finne et medrivende eller provoserende innhold, som å kle dette i en original form. Hvem tør det, og i en så nådeløst kommersiell tid som vår.»

Jan Kjærstad: Romanen nå. Seks bud på en ny form.
Aftenpostens kulturbilag i dag fredag 26. juli.
Artikkelen er et svar på henholdsvis Tore Renbergs ønske om romaner det skal være en 'fest' å lese og Vetle Lid Larssens etterlysning av en litteratur som er mer politisk.

Noe av det interessante ved å være i Danmark, som jeg er i profesjonell sammenheng noen uker hvert år i juni, sammen med danske kolleger på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter i Viborg, er å se norsk litteratur med danske øyne - i bokhandelen, i annonser og anmeldelser i avisene, og i form av omtale. En av de norske forfatterne som litterært interesserte dansker er mest opptatt av, er Jan Kjærstad. Har jeg hørt noe om at han nesten er et større navn i Danmark enn i Norge? For meg må jeg innrømme at han stort sett er enda en hvit flekk på det litterære kartet, men jeg har begynt å merke meg, som nå gjennom dagens artikkel i Aftenposten som jeg siteterer fra ovenfor, at han er en forfatter som virkelig er verd å lytte til, og formodentlig også å lese. Jeg har ham i hylla. Kanskje jeg rett og slett skulle lese ham?

Mario Vargas Llosa om skrivekunsten

Som det fremgår senest av DETTE innlegget samler jeg på bøker om å oversette og om å skrive. Bokmagasinet i Klassekampen i går har en anmeldelse av en ny bok i sjangeren, av Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter. Som det fremgikk av innlegget jeg refererer til ovenfor, mener jeg at det finnes både skitt og kanel når det gjelder bøker om å skrive. Rent bortsett fra at jeg tviler på at man overhodet kan bli forfatter ved å lese selvhjelpsbøker og bøker om hvordan andre har gjort det. Men når kjente forfattere skriver om sitt håndverk, er det likevel grunn til å lytte, og som regel både inspirerende og lærerikt. Llosas bok føyer seg i så måte inn i en tradisjon som blant annet omfatter Aristoteles’ Diktekunsten og Rainer Maria Rilkes Brev til en ung dikter. Med Brev til en ung forfatter nærmest kopierer Llosa Rilkes tittel og form. Kanskje ikke tilfeldig. Som Rilkes er også Llosas bok formet som en rekke brev til en håpefull forfatteraspirant som stiller mesteren spørsmål om teknikker og kreative prosesser, og det første Vargas forteller sin elev, er at inspirasjon ikke kan læres. Man må ha et anlegg, en særegen udefinerbar trant til å dikte og kommunisere. Jeg har sagt akkurat det samme når jeg har omtalt slike bøker her i bloggen – det må ligge et talent i bunn, ellers nytter det ikke. I tillegg kreves det arbeid og at man tar et bevisst valg om å forsake andre ting for å hengi seg til de indre demonene.

Det ovenstående avsnittet inneholder enkelte skjulte sitater fra anmeldelsen (som er skrevet av Elin Brodin). Her kommer et helt åpenlyst sitat:

«Samtidig som han grundig redegjør for ulike måter å konstruere en roman på, vektlegger han at uansett hvor god kjennskap man har til de litterære virkemidlene, blir slik som skillet mellom form og innhold til syvende og sist alltid kunstig; ekte litteratur kjennetegnes av en indre dynamikk, en nødvendighet og autentisitet som bare til en viss grad kan analyseres. ’Men innføring av etiketter er en last som beroliger enkelte.’ Den sanne kunstner er genuin og har ikke forbilder; han skaper sitt eget univers som virker så levende at man ’glemmer’ det er fiksjon. Leser man slike historier, tenker man aldri at de kunne ha vært skrevet på en annen måte, og de framtrer som troverdige uansett hvor burleske de måtte være.»

En bok jeg ser frem til å anskaffe og lese.

Ord for dagen

"Noen ganger finner man de rareste ting i bøker."

Philippe Claudel: Brodecks rapport

Den mangfoldige Shakespeare

Som jeg nylig innrømmet i forbindelse med Virginia Woolf, er det mye jeg ikke har lest. Jacobs rom var for eksempel min første bok av Woolf, ikke av de mest kjente i hennes forfatterskap, mange har ikke engang hørt om den. Det hadde ikke jeg heller, men jeg syntes det var en fin bok å begynne med, relativt beskjeden av omfang, men aldeles nydelig, og veldig Virginia Woolf etter min oppfatning.

Forleden dag var jeg på biblioteket for å levere noen bøker. Jeg hadde ikke planer om å låne noe, men som alltid måtte jeg ta en titt på hylla for nye bøker og bøkene personalet har stilt ut. Fra hylla for nye bøker ble det Inghill Johansens Forsvinne, som jeg har sett har vært mye omtalt i det siste, og fra et stativ der personalet hadde satt frem mer eller mindre tilfeldige bøker (veldig ålreit at de ikke bare anbefaler nyheter) plukket jeg med meg en bok om Shakespeare, Den mangfoldige Shakespeare av Kristian Smidt, tidligere professor i engelsk ved UiO og ifølge baksideteksten nestor i norsk Shakespeare-forskning.

Shakespeare er nemlig også et av hullene i min lesing. Jeg har en masse Shakespeare, men har aldri lest ham ordentlig, og siden jeg ikke er noen teatergjenger, har jeg heller aldri sett ham på scenen. Min egentlige viten om Shakespeare og hans verk er derfor svært beskjeden. Denne boken ser ut til å være en god innføring i Shakespeare. Ifølge forlaget vil den gi leseren større forståelse for og større glede av Shakespeares verk. Baksideteksten lyder:

«Etter en oversikt over Shakespeares liv og renessansens teater føres vi inn i forfatterskapet fra ulike innfallsvinkler. Det kan dreie seg om fellestrekk og ulikheter i komedier og tragedier, og vi får følge motivenes vandring fra virkeligheten eller litteraturen inn i stykkene. Men først og fremst er Kristian Smidt opptatt av å vise oss de ulike tilnærmingene Shakespeare har til det menneskelige, til de egenskaper som konstituerer typer og individer, til personers forhold til hverandre, til tidsdimensjonen, til kjærligheten. Hele tiden får vi treffende eksempler fra skuespillene eller sonettene.»

Noe av det første jeg slo opp i, var kapitlet om Shakespeares liv. Jeg synes stadig man leser at Shakespeare ikke har eksistert i virkeligheten, at stykkene hans egentlig ble skrevet av en eller flere andre, og lignende. Alt dette – den såkalte «antistratfordianismen» - gjør Smidt grundig og interessant rede for, og levner ingen tvil om at Shakespeare var virkelig nok:

«Av mer saklig opplysende art fins det i kirkebøker og arkiver et stort antall opptegnelser og dokumenter som belyser Shakespeares liv og virksomhet – i familiesammenheng og som samfunnsborger, som skuespiller og ikke minst som forretningsmann. Han skylder skatt, han får utbetalt penger fra hoffet, han virker i en rettssak, han investerer i hus og landeiendommer. Og endelig blir han under hele sin dramatikerkarriere hyppig omtalt, for det meste med ros og beundring, av andre forfattere og av lærde kritikere.»

Så slipper jeg med andre ord å lure mer på det. Et godt utgangspunkt for å trenge nærmere inn i Shakespeares verden med professor Smidts hjelp. Forresten rakk jeg også, i løpet av den første bladringens sødme, å få med meg at Shakespeare var glad i sitatbøker ... han har med andre ord ikke suget all sin visdom av eget bryst, mange av hans gullkorn stammer fra de gamle grekere og andre kilder. Men så vidt jeg forstår professor Smidt, hadde Shakespeare en egen evne til å gjøre dette stoffet til sitt, til å gi det sin høyst personlige form.

The Lynch Concert

Jeg går sjelden eller aldri på teater, det er ikke en kunstart jeg har noe forhold til. Men av og til gjør jeg et unntak, som når hjembyen arrangerer sin store årlige internasjonale teaterfestival. Og når jeg først går på teater, så vil jeg helst se noe sært og spesielt, og det er det rik anledning til under denne festivalen.

I kveld har jeg vært på The Lynch Concert, av og med Stuart Lynch, en av Danmarks og kanskje Europas fremste innen konseptuell performance. Lynch Concert består av en serie påfølgende solonumre for stemme og kropp, med temaer som "Teaching Butoh to the Japanese", "Krishna" og "The Last Goodbye". Lynch er utdannet butodanser i Japan og tidligere medlem av Mai Juku Performance Company. Hjemmesiden for hans eget kompani, Paradance Theater Denmark, finner du HER og her er hjemmesiden til Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.

Forresten - jeg glemte å si at Stuart Lynch bor hos oss for fjerde år på rad i forbindelse med denne festivalen.

Kjær's Boghandel og Antikvariat

En bytur hører gjerne med på en lørdag, og i dag har jeg vært i Viborg og hentet det bestilte eksemplaret av Skriveredskaber, omtalt i innleggene nedenfor. Kjøpet foregikk i Kjær’s Boghandel og Antikvariat, som med en omsetning på rundt 10 millioner og et varelager på ca 400 000 bøker ikke er en hvilken som helst boksjappe, og i hvert fall ikke noe man forventer å finne midt i gågaten i en småby som Viborg.

Enkelte ville kanskje mene at ekteparet Kjær kunne omsatt for enda mer hvis de hadde vært like dyktige på kundebehandling som de er på bøker, men det får så være. Frits Kjær svarer bare «Frits» når han tar telefonen, og har selvtilliten i orden. Kledelig beskjedenhet lider han ikke av, jfr. DETTE intervjuet i det danske bransjebladet Bogmarkedet («ingen smalle steder» på dansk er lik «ingen smalhans» på norsk).

Kremmer til fingerspissene, men det er faktisk deilig, nesten kuriøst i våre dager, å komme inn i butikken med det konservative interiøret, et lokale totalt dominert av bøker, nye og brukte om hverandre. Kjelleren er også stappfull. Det er nesten så jeg får lyst til å starte antikvariat igjen ... men bare nesten. Men Kjær må jeg innom hver gang jeg er på de kanter, dvs. som regel hvert år i juni.

PS

Faste lesere av denne bloggen vil kanskje ha lagt merke til at jeg ofte forandrer på innlegg. Det skyldes at jeg som regel skriver innleggene veldig fort og uten å lese skikkelig korrektur. Når jeg da senere leser mine egne innlegg etter at de er lagt ut, finner jeg ofte feilskrivinger og formuleringer jeg endrer på fordi jeg er misfornøyd med dem. Noe strykes kanskje, noe tilføyes. I innlegget under hadde jeg opprinnelig skrevet at "jeg tror ikke at mange blir forfattere av å skrive selvhjelpsbøker på området". Det skulle selvsagt vært "av å lese selvhjelpsbøker på området". Det er rettet nå. Nå er det også lenker i teksten til Poynter Institute i USA og Update i Danmark.

Hjelp til selvhjelp

En kategori bøker jeg samler på, er bøker om å skrive og oversette. Egentlig er det vel her snakk om to kategorier. Bøker om å skrive er typiske «how to»-bøker, mens bøker om oversettelse gjerne er tyngre, mer faglig betonte og teoretiserende. Mange drømmer om å oversette, men enda flere drømmer om å skrive, og derfor er det et mylder av bøker om dette temaet. På det engelskspråklige markedet kryr det av dem, med et vidt spekter av innfallsvinkler og temaer. Også på norsk finnes det en del, med Merete Morken Andersens Skriveboka som det siste og formodentlig mest omfattende tilskuddet.

Jeg tror ikke at mange blir forfattere av å lese selvhjelpsbøker på området. Da tror jeg mer på å lese god litteratur og la seg inspirere av det. De aller fleste selvhjelpsbøker om skriving er knapt verd papiret de er skrevet på. Enten inneholder de selvfølgeligheter, eller de er pedagogisk hjelpeløse, og i mange tilfeller mistenker man forfatteren (som regel fullstendig ukjent) for selv å være en heller mislykket forfatter. Men det er forskjell. Den norske spenningsforfatteren Tom Kristensen sa i et intervju en gang at han hadde skrevet sin første bok på basis av den amerikanske litterære agenten Evan Marshalls bok The Marshall Plan for Novel Writing (som jeg har i min samling), Stephen Kings kombinerte selvbiografi og bok om skrivekunsten, Om å skrive (som jeg også har) er i hvert fall ærlig, og ingen kan beskylde ham for ikke å vite hva han skriver om. Merete Morken Andersens bok anskaffet jeg meg i fjor, jeg har ikke lest den, men ut fra det jeg har sett i den, virker den seriøs, og også hun er jo selv forfatter.

I biblioteket her på herregården fant jeg denne gangen en bok jeg bare måtte ha, og som jeg skal hente mitt eget eks av en bokhandel i byen på lørdag, nemlig Roy Peter Clarks Skriveredskaber. 47 uundværlige råd til skribenten. Forfatteren underviser og forsker ved Poynter Institute i USA, en av verdens mest anerkjente skoler for journalister, har undervist i skriving på mange nivåer i over 30 år og skrevet og redigert fjorten bøker om skriving og journalistikk. Rådene i Skriveredskaber kom egentlig som ukentlige essays på Poynter Institutes hjemmeside, men etter hvert altså også i bokform. At den er kommet i dansk utgave skyldes at Update, det danske senteret for journalistisk forskning og videreutdannelse, ble den første Poynter Educational Partner i 2006. Den danske utgaven er oversatt og bearbeidet for å passe til dansk språk og virkelighet, og er så vidt jeg kan se like relevant på norsk.

Clark har en direkte måte å skrive på og en praktisk tilnærming til stoffet som jeg liker. Han gir umiddelbart inntrykk av å vite hva han snakker om og illustrerer poengene med praktiske eksempler og inspirerende sitater og referanser. Clark er klar på at skriving handler om å mestre et håndverk, ikke om talent. Tenk på det som tømrerarbeid, sier han, og betrakt denne boken som din verktøykasse. Akkurat det med håndverk/talent kan nok diskuteres – noen har det i seg og noen ikke, akkurat som noen er gode til å lage mat og andre til å mekke. Men jeg falt for Clarks direkthet og sjarm. Han er god reklame for seg selv – han vet hva han skriver om, og han kan formidle. Rådene hans er redskaper og ikke regler, sier han, dessuten bruker leseren allerede mange av disse redskapene uten å vite det. Og nettopp det er noe av den største nytten jeg tror man kan ha av Clarks bok, nemlig å bli mer bevisst, om så på ting man allerede vet og praktiserer. Man kan alltid bli bedre.
Jeg gleder meg til å se nærmere på den.

Gabrielle Anwar, hva driver du med?

Jeg ser jo en del film og er kunde hos Lovefilm.no. Jeg er godt fornøyd med å leie DVD-er per post. Man kan ha filmene så lenge man vil, ikke noe stress med tilbakelevering og utvalget er brukbart. Da jeg var inne på nettsiden deres i dag og kikket på listen over nye filmer, ble jeg litt nysgjerrig på en grøsser som het Crazy Eights. Nå er ikke skrekkfilm min sjanger, så jeg vet egentlig ikke hvorfor. På www.imdb.com sto det følgende kommentar:


"I will keep this review as short as possible. If 0 or negative stars were available this movie would not have gotten this 1 star. It is worse than awful... i love movies, good or bad, i'll watch the whole thing and typically find a few things about it that i thought were interesting or at least done well. Not this time, this was pure garbage. The plot was simple the acting was terrible, and they call it a "horror" flick... maybe powder puff at best. I only wish that I could call redbox and have them send me a check for the $1.05 that this movie cost me to rent. Do yourself a favor and just go watch your lawn grow, i promise it will be more rewarding than watching this movie."

Følgelig havnet denne filmen ikke på min liste. Men på imdb oppdaget jeg at Gabrielle Anwar var med, en av mine yndlingsskuespillere. Navnet sier deg kanskje ingenting, men du har garantert sett henne i en svært kjent filmscene, nemlig tangoscenen i Duften av kvinne (Scent of a Woman) med Al Pacino (som innbrakte ham en velfortjent Oscar som beste skuespiller). Hvis jeg skulle satt opp en liste over de ti beste filmscenene jeg vet om, ville denne scenen hatt sin selvfølgelig plass, og det gjelder nok flere enn meg. Kvinnen han danser med, Donna, spilles altså av Gabrielle Anwar. Hun gjør også en glimrende rolle som Dagney i Things to Do in Denver When You’re Dead, sammen med Andy Garcia, samt at hun har en rolle i TV-filmatiseringen The Tudors, som jeg nå fikk lyst til å se. Synd hun skal kaste bort talentet sitt på dårlige grøssere.

Om Gabrielle Anwar kan du lese HER på Wikipedia og HER er den berømte tangoscenen. Det ligger mange versjoner av denne på nettet, men dette er den beste jeg har funnet, fordi den har med hele scenen, ikke bare selve dansingen. (De fleste av disse snuttene er sikkert lagt ut av menn, og de skal jo ifølge myten ha en tendens til å hoppe over forspillet.) Men opptakten hører i høy grad med, som her. (For dem som ikke skulle kjenne filmen, gjør jeg oppmerksom på at Pacinos rollefigur, den førtidspensjonerte oberstløytnanten Frank Slade, er blind. Det fremgår jo av scenen, men det kan være greit å vite det helt fra begynnelsen av.) Tangoen er «Por una cabeza», en standardlåt som finnes på mange tango-CD-er.

Herman Bang

Et fenomen jeg ofte har omtalt her i bloggen, er hvordan lesingen tar sine egne veier. Et forfatter- og oversettersenter som det jeg er på nå, har selvsagt et bibliotek, og det befinner seg på gangen utenfor rommet jeg bor på. Et verk som fanget blikket forrige gang jeg var her, var en flott samleutgave av Herman Bangs romaner. Denne gangen klarte jeg ikke å gå forbi dem, men tok med meg et bind inn på rommet, og før jeg visste ordet av det, var jeg i gang med å lese to Bang-romaner på en gang, nemlig Fædra og Stuk. Og i dag har jeg rett og slett bestilt dette verket til meg selv, fra en dansk nettbokhandel. Da kan jeg få bøkene levert her i Danmark og betale en latterlig lav porto i forhold til den vanvittige portoen jeg måtte betalt hvis jeg skulle fått dem sendt til Norge.

Bang regnes i dag som en av Danmarks fremste forfattere, og han har en helt fantastisk, impresjonistisk stil. Han var i sin tid også et mediefenomen av de store, med sine kunstneriske bravader og sin eksentriske livsstil. Sannsynligvis dansk litteraturs mest kjente homse, hvis man da ikke skal regne med H.C. Andersen, men han unndrar seg jo hele tiden iherdig denne betegnelsen. HER er et tidligere blogginnlegg som blant annet omhandler den danske nobelprisvinneren Johannes V. Jensens såkalte «bølleoverfall» på sin homofile forfatterkollega, og HER er den fyldige danske Wikipedia-artikkelen om Bang.

Danske bilder

Sommerdvale, ja, men i betydningen litt roligere og mer tilfeldig tempo, ikke helt passivitet. Her noen bilder fra morgenturen i dag. Jeg opprettholder mitt relativt intense gå-mønster her i Danmark, dvs. en times rask marsj morgen og kveld. Det vil si - den ruten jeg går her, er litt lenger enn standardturen hjemme. Hvis noen lurer på hva jeg mener med "intenst" og "raskt", så er det 120 skritt i minuttet. Ellers har jeg ikke noe "teknisk" forhold til gåingen min, jeg har ikke skritteller og pulsmåler og sånne ting. Det interesserer meg ikke. Men omgivelsene interesserer meg. Greit nok at jeg går fort og svetter og beveger meg på en slags autopilot, men jeg vil ha det pent rundt meg. Som her. (PS Det fremgår kanske ikke av bildene, men det er j..lig kaldt til juni å være. Nordavind og meget skiftende skydekke.)(PPS Alle bildene blir finere hvis man klikker på dem så de kommer opp i stort format.)





Morgenstemning ved Hald sø. Inderøen (i bakgrunnen) er en stor skogkledd halvøy (naturvernområde) som stikker ut i Hald sø, og som jeg går rundt.









Søstien begynner her.











Parti fra stien langs sjøen.









Parti fra Inderøen.










De nærmeste naboene tar livet med ro.











Hjem igjen til herregården. Her låven.

Sommerdvale

Utsikt fra rom 12 på Hald Hovedgaard.



Jeg har forflyttet meg til Det Danske Forfatter- og Oversættercenter, som holder til huse på Hald Hovedgaard utenfor Viborg. Jeg pleier å tilbringe fjorten dager her i juni hvert år, for å være sammen med danske kolleger og holde kontakten med dansk språk og kultur. Et kombinert arbeids og studieopphold, kan man si. Det var også her på Hald at jeg begynte å blogge for to og et halvt år siden.
Under tidligere opphold her har jeg blogget flittig, men i år vil ikke blogge-inspirasjonen innfinne seg. Derfor må jeg bare konstatere at bloggen ser ut til å ha gått inn i en slags sommerdvale inntil videre.