Bøker på flyttefot.

Bøkene begynner å finne seg til rette i nye omgivelser.



Nå er det kanskje noen som tror jeg har sluttet å blogge, men det har jeg ikke. Jeg har bare hendene fulle (både i overført og bokstavelig betydning) med å overføre bøkene til de nye skreddersydde og nymalte bokhyllene.
Det er en prosess som tar både tid og krefter, og som innebærer flere ting, blant annet en omorganisering og en utrensing. Det blir noen hauger med bøker som skal til antikvariat eller Fretex, slagg som har samlet seg i årenes løp. Det blir også en oversikt over hva jeg har, og ikke minst blir det et møte med meg selv. Man er til en viss grad de bøkene man har, eller rettere sagt: bøkene avspeiler hvem man er, ens personlige historie.

Om dette sier Jan M. Claussen, forfatter, tidligere forlegger og grunnleggeren av bladet «Bokvennen» i sin bok Å leve med bøker:
«Hovedgleden ved å samle bøker er at bøkene er tilpasset den enkeltes personlighet, temperament, karakter og interesser. Bøkene forteller hvem vi er. Det er verken omfanget, kostbarheten eller sjeldenheten som gjør en samling til en boksamling; det er hvilken personlighet samleren har som er avgjørende. Uten individualitet og idé skapes ingen boksamling. Vi elsker ikke hva som helst. Vi skal med god samvittighet kunne speile oss i våre egne bøker.»






Og på gulvet hoper det seg opp med bøker som ikke lenger har livets rett i min boksamling.


Vi kjenner alle Ciceros hyppig siterte utsagn om at den som har en hage og en boksamling, mangler intet. Selv er jeg så heldig å ha begge deler. Men både hager og boksamlinger trenger stell. En hage gjør tydelig oppmerksom på hva den trenger av stell, mens en boksamling lett blir stående og lide i stillhet. Nå får min en renovering som den lenge har hatt behov for.

Svar på gårsdagens quiz.

Skarpe blogglesere siktet seg raskt inn på riktig person, nemlig Oscar Wilde.
Frits og Alexandra Thaulow traff ham først i Dieppe, og senere i Paris.

«Budskabet om hans død naaede os uventet i Norge. Han døde ensom og fattig paa et lidet hotel i Paris. Jeg tænkte strax, da jeg fik høre det, at hvis vi havde været i Paris, vilde han ikke været saa ensom, og da var det kanske ikke sked! [...] Et mærkeligt menneske var han! Beundret og elsket en kort tid, som sjelden nogen har været det, og ubarmhjerteligt og smaasindet forfulgt og styrtet fra sin berømmelses høide. Men hans kunst lever videre, hans bøger læses nu over den hele verden.»

(Fra Alexandra Thaulow: Mens Frits Thaulow malte. Gyldendal 1929.)

Hvilken forfatter?

Jeg følger Dipsolitteratens eksempel (se bloggliste nederst til venstre) med en litterær quiz. Forfatteren vi skal frem til, var og er et meget kjent navn. På grunn av omveltende begivenheter i livet (som formodentlig var medvirkende til hans tidlige død) søkte han tilflukt i nabolandet, der han bl.a. traff den norske maleren Fritz Thaulow. Det er alt du får vite. Ikke særlig Google-vennlig denne, tenker jeg.

Lese- og bibliotekrapport.

Fredag var jeg på biblioteket. Problemet med å låne bøker på biblioteket, er at man må skille seg av med dem igjen. Jeg er sånn at jeg må eie bøker, særlig bøker som har kommet til å bety noe for meg. Å skille seg av med Aasne Linnestås Krakow var derfor ikke noe morsomt, men som sagt tror jeg bøkene hennes snart kommer til å befinne seg i mine egne hyller, hvis jeg kjenner meg selv rett. En av de nye bøkene jeg lånte på biblioteket, var hennes debutroman; Utland. Jeg har allerede begynt å lese den, og igjen blir jeg intenst grepet av dette språket. Dermed er Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys, som jeg hadde begynt på, lagt til side foreløpig.
En av hensiktene med bibliotekbesøket var også å låne Heidi Marie Krizniks siste bok, siden jeg føler at hun uforskyldt er blitt trukket inn i min argumentering for at norsk samtidslitteratur i stor grad består av navlebeskuende særinger som enten trasker rundt i granskogen eller kjører rundt i gamle volvoer. For det første er nok bildet mer nyansert enn som så, for det andre ville jeg yte Kriznik den rettferdighet at jeg i hvert fall tok meg bryet med å lese henne, sånn at jeg visste hva jeg snakket om.
Men hva opplevde jeg på biblioteket - bibliotekaren hadde ikke engang hørt om Kriznik! Og ikke hadde de den siste boka hennes heller, men den er innkjøpt av Kulturrådet, så de skulle få tre eksemplarer derfra, forhåpentligvis ganske snart. Siden det tross alt ikke er så lenge siden jeg selv ble oppmerksom på Kriznik, så det var ingen grunn til å briske meg med at jeg visste hvem hun var, og min generelt store beundring for bibliotekarer fikk seg ingen varig knekk. Dessuten feilinformerte jeg bibliotekaren om at Kriznik var innstilt til Nordisk Råd, hvilket hun ikke er, derimot til P2-lytternes romanpris.

PS Til listen over virkningene av å lese Krakow, kan nå føyes at jeg har abonnert på tidsskriftet Vagant, og at jeg til lunsjen i dag studerte veiatlaset over Europa for å finne ut hvor Krakow egentlig er.
Når det gjelder Vagant, ble jeg gjort oppmerksom på følgende artikkel i nr. 4/2007: «La oss hjemsøkes av de grusomme bildene», om Aasne Linnestås Krakow. Av Anne Helene Guddal.
Og så virket Vagant i det hele tatt så interessant at jeg like godt abonnerte på det.

Konsekvenser av å lese en bok.

Lesing gjør noe med oss. Det er sikkert gjort vitenskapelige undersøkelser om det, men min innfallsvinkel her og nå er personlig og konkret og går på hva virkningene har vært av å lese Aasne Linnestås Krakow. Lesingen av denne boka (listen er neppe komplett):

Ga meg en leseopplevelse som kommer til å sitte i lenge.

Gjorde meg trist da jeg måtte levere boka tilbake til biblioteket (med andre ord kommer jeg sannsynligvis snart til å ha Linnestås bøker i mine egne hyller).

Vakte minner fra den gangen tidlig i 1970-årene, dvs. i jernteppets og murens tid, da jeg selv var i Polen og Øst-Tyskland.

Vakte minner fra den gangen jeg besøkte konsentrasjonsleiren Sachenhausen.

Ga meg lyst (skjønt lyst er nesten feil ord i denne sammenhengen) til å se Auschwitz med egne øyne fordi den mer enn noen annen konsentrasjonsleir representerer det den gjør i den nære europeiske historie (og dermed komme til Polen igjen.

Fikk meg til å lese en artikkel om Krakow i Dagbladets reisemagasin forrige lørdag med ekstra interesse.

Ga en venninne av meg, som er filolog for øvrig, og som snart skal til Krakow, lyst til å lese boka først.

Aktualiserte spørsmålet, her i bloggen, om hvorvidt norsk samtidslitteratur vender blikket inn mot granskogen eller ut mot verden (Europa).

Gjorde at jeg, som resultat av punktet over, bestemte meg for å lese Heidi Marie Kriznik og mer av Asne Linnestå.

Fikk meg til å bestille, fra amazon.co.uk, CD-en The Sounds of the Vanishing World med det polske bandet Kroke (som jeg har en CD av fra før, hvor de spiller sammen med Nigel Kennedy).

Fikk meg til å bestille, også fra amazon.co.uk, tre bøker med øst-europeisk litteratur (på engelsk) for å utsette meg for helt nye språklige og litterære impulser.

Postrapport.

Jeg hører til dem som elsker å få post - hvem gjør ikke det - og da snakker jeg først og fremst om vanlig sneglepost. Det er liksom noe spesielt ved det å åpne en konvolutt. Mye kommer jo på mail nå for tiden, men i går og i dag var det også en del innhold i postboksen, som avspeiler hva jeg driver med. Her er en invitasjon fra Damm til vårfesten deres 6. mars, deretter to brev fra Det Norske Samlaget angående at de vil bruke et utdrag fra en av mine egne bøker i et leseverk (jeg er representert i en del lesebøker etter hvert, og det er veldig hyggelig), et brev fra Gyldendal angående et oversetterhonorar som er på vei, og så et postkort med bilde av Pablo Neruda. Motivet ikke tilfeldig valgt, kortet er fra en god venninne av meg som inntil nylig var generalsekretær i Norsk Oversetterforening, og som nå er i Chile.

Krakow.

Jeg har lest ferdig Aasne Linnestås Krakow. Den holdt hele veien til Dakar. Ikke et overflødig ord, forekommer det meg. Denne boken er et typisk eksempel på bøker som bare «kommer til meg», formodentlig har jeg, delvis ubevisst, registrert den i overflatisk leste anmeldelser, annonser etc, og så, en dag på biblioteket, slår underbevisstheten til, og den havner i hendene på meg.

Den handler, som tidligere meddelt, om en ung kvinne som reiser til Krakow som ledd i en sorgprosess. Som også tidligere meddelt er dette temaet samtidig både svært vesentlig og til stede, og samtidig ikke. Det høres veldig selvmotsigende ut, men samtidig som jeg som leser fulgte dette temaet intenst, ga boka meg også så mye annet. Den brakte frem ting i meg selv, minner for eksempel. Se innlegget «Alt henger sammen» nedenfor (8. januar).

I en av de siste scenene i boka er hovedpersonen i en kirke (katolsk, selvsagt) og ser en Madonna med barnet som folk valfarter til. Den kjente sorte madonna (Polens nasjonalhelligdom, tror jeg). Jegpersonen i boka er tydeligvis ikke religiøs.
«Hver eneste dag oppsøker mennesker dette alteret. Ber om hjelp. Ro. Kanskje mot. Jeg er ikke blendet. Madonna helbreder meg ikke. Men vakker, det er hun.» Likevel opplever jeg det slik at denne madonnaen spiller en ikke uvesentlig rolle i sorgprosessen, om enn bare som en av mange faktorer. Hovedpersonen og madonnaen (altså Maria) har i hvert fall noe felles.

Aasne Linnestås språk går rett i ryggmargen på meg. Det er estetisk tiltalende og fortettet, hun sier akkurat passe mye til både å fortelle meg historien hun har å fortelle, og samtidig stimulere mine egne assosiasjoner. Jeg liker sånne bøker, som setter i gang en prosess hos meg selv, en prosess som er nært forbundet med og utløst av handlingen og språket i boka, men samtidig fortsetter på sin egen måte i meg.

En vesentlig årsak til at jeg likte denne boka, er sannsynligvis at den foregår utenfor Norge, at den har en større horisont enn granskogen og bygda.

I et innlegg 2. desember i fjor skrev jeg blant annet (med referanse til Marta Norheims røffe guide til norsk samtidslitteratur):
«Det første som slår meg etter å ha lest denne røffe guiden til samtidslitteraturen, er at det er utrolig mye norsk samtidslitteratur jeg ikke får lyst til å lese. Dermed får jeg bekreftet et inntrykk jeg allerede hadde fra før, nemlig at den norske samtidslitteraturen stort sett handler om navlebeskuende særinger i by og bygd i steinrøysa Norge.
Hvis handlingen i boka foregår i en by, skal det være dop, banning og puling, og det hele skal være veldig trist og problematisk og minne mest mulig om en Wam og Vennerød-film. Hvis handlingen i boka foregår i en bygd, skal ingrediensene være nøyaktig de samme, bare med en del bilkjøring i tillegg, fortrinnsvis med gamle volvoer. Slik jeg oppfatter norsk samtidslitteratur etter denne gjennomgangen, er den mer eller mindre kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser.» Hele innlegget finner du HER .

En ung norsk forfatter som har vakt min interesse gjennom omtaler i media, er Heidi Marie Kriznik, og jeg har lurt på om jeg skal lese noe av henne. Men så skriver leselama i sin begeistrede omtale av hennes siste bok (du finner innlegget hennes HER ): «Borte en vinter er en bittersøt leseopplevelse. Og jeg elsker bittersøte leseopplevelser av dette slaget. Den minner meg om Ut å stjæle hester av Per Pettersson, eller Levi Henriksen på sitt beste, eller Sigmund Løvåsen sine bøker. Her er det høy granskau-faktor og ensomt bondeland, slitte biler og bjeffende bikkjer. Det er vanlig og uvanlig på en gang.»

Granskau-faktor, ensomt bondeland, slitte biler og bjeffende bikkjer? Det svarer jo presis til mitt nidbilde av norsk samtidslitteratur. Nå er det mulig jeg gjør Kriznik urett, men akkurat nå vil jeg heller ha Europa som klangbunn for det jeg leser enn innestengt norsk granskog. Jeg er veldig glad det finnes norske samtidsforfattere som vender blikket utover, som Linnestå. Tilfeldigvis leser jeg nå også Pål Gerhard Olsens siste roman, I den røde solens lys. Også den foregår utenfor Norge. Pål Gerhard Olsen skal jeg straks komme tilbake til i et eget innlegg.

En naturlig tanke etter å ha lest Linnestå, er å lese mer av henne. Jeg sjekker hva hun har skrevet, og ser at hennes debutroman, som kom i fjor, har tittelen Utland og delvis foregår i Wien. Det tiltaler meg. Den må jeg ta en titt på.

Leseglede.

Det er ikke bare det at jeg ikke ser fjernsyn, jeg leser ikke tabloidaviser heller. Da snakker jeg ikke om tabloid format, men om tabloid innhold. Hver lørdag er jeg likevel nødt til å kjøpe Dagbladet fordi det følger med Magasinet, som har en utmerket kryssord.
I lørdagens utgave av Dagbladet hadde Knut Nærum en kommentar hvor han proklamerer at hans nyttårsforsett for 2008 er å slutte å kjøpe bøker. Han får ikke lest dem han har. «Det er for mye leselyst og for lite lesing. Leselysten er ikke lenger sunn, den har krysset grensen og blitt til en kulturell bulimi.» Hele artikkelen finner du HER .
Vel, jeg tar ikke dette så alvorlig. Jeg tror rett og slett ikke på ham. Uansett spiller det ingen rolle om han mener det eller ikke, eller om det bare er noe han skriver for å være morsom. (Formodentlig det siste; det er jobben hans.)
Min leselyst er intakt, og det samme er min boklyst. Har du lest alle disse? er et vanlig spørsmål når folk kommer hjem til meg. Selvfølgelig har jeg ikke det, sier jeg da, men jeg har et forhold til alle bøkene mine. Det er ikke alle som skjønner det. Heller ikke Nærum, tydeligvis.
Jeg ser frem til alle bøkene jeg skal lese og kjøpe i 2008. Noen av dem vet jeg om, mange andre vet jeg ikke om ennå. Men det jeg i hvert fall vet, er at det er mange gleder som venter.
Et av mine forsetter for dette året, inspirert av leselistene på andre blogger, er nettopp å føre lister - over hva jeg leser og har lest, og kanskje også hva jeg har tenkt å lese.

Teknisk.

Jeg har problemer med lenker når jeg poster et nytt innlegg. Vanligvis skriver jeg hele innlegget som en tekstfil i word først. Hvis det skal være en link, legger jeg den inn i teksten med den rette HTML-koden. Så går jeg til Blogger dashboard, velger “Nytt innlegg”, deretter “Rediger HTML” og kopierer hele innlegget inn. Hvis jeg nå publiserer innlegget, funker ikke linken. Derfor velger jeg først fanen ”Skriv” og går deretter tilbake til ”Rediger HTML”. Da har det skjedd noe tull med linken. Jeg går da tilbake til tekstfila, tar bare selve adressen i linken og kopierer den inn på nytt der den skal være i innlegget. Så publiserer jeg innlegget, og da funker det.
Er det andre som har det samme problemet, og som har noe forslag til løsning?

Alt henger sammen.

Checkpoint Charlie, den berømte grenseovergangen mellom Øst-Berlin og Vest-Berlin, en del av Europas nære historie.



La meg bare si med en gang: Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Det naturlige spørsmålet blir da hvorfor jeg skriver det. Det har jeg selvfølgelig ikke noe svar på. Ikke alle spørsmål har svar. Det er derfor det er viktigere å stille de rette spørsmålene enn å ha de rette svarene.

Jeg tar en pause i lesingen av Aasne Linnestås Krakow. Den er så vakker og sterk og skrevet med et så nakent språk at det nesten gjør vondt. Alle ting henger sammen. Samme dag som jeg har blogget to innlegg om drosjer, tar hovedpersonen i boka drosje fra Krakow til Auschwitz.

Jeg satte meg inn i en drosje. Sjåføren snudde seg. Spurte på engelsk hvor jeg skulle.
-- Auschwitz, svarte jeg.

I går så jeg den polske filmen Pasażerka (Passasjer) av Andrzej Munk. Ufullført, regissøren ble drept i en bilulykke før filmen var ferdig. Den foregår i Auschwitz og blir av mange betraktet som en av de vesentligste filmer som er laget om Holocaust. Men man har ikke hørt om den, ikke sant, fordi den ikke er fra Hollywood. Akkurat som de fleste heller ikke har hørt om verdens beste og sterkeste krigsfilm (fra andre verdenskrig), nemlig den sovjetiske Gå og se (Idi i smotri), omtalt i Dagbladet HER ). Fordi heller ikke den er amerikansk. Min oppfordring: Rett også oppmerksomheten mot andre kulturelle arenaer, f.eks. Europa.

Jeg tenker at jeg må til Auschwitz. Auschwitz er et symbol. Jeg tenker at jeg må se den porten, jernbanesporet, Arbeit Macht Frei. Det kan ikke bare være bilder. Jeg må ha vært der. Tror jeg. Jeg har vært i én konsentrasjonsleir, i Sachsenhausen. Det var vanskelig. Vanskelig bare å være der. Lidelsen sitter i materien, i brosteinene man går på, i brakkene man vandrer gjennom, på henrettelsesstedene, i bygningen for medisinske eksperimenter. Å vandre rundt på et slikt sted, er som å tråkke på en grav. Samtidig tenker jeg at det å besøke et slikt sted også er en måte å hedre alle dem som led og døde der på.

Jeg er født bare fem år etter at dette vanviddet opphørte. Og jeg er europeer. Jeg tror det ble gjort en feil i de himmelske arkiver da jeg ble født som nordmann. Jeg tror at jeg egentlig skulle vært født i et av de store europeiske kulturland, i Ungarn, Tsjekkia, Polen, Østerrike, Tyskland, Italia, Frankrike. Men jeg ble ikke det.

Morfaren min studerte i Berlin en gang. Og selv ble jeg en gang tilbudt jobb som drosjesjåfør i Berlin. Nattskift. Night on Earth. Det var et spennende tilbud, men det var for sent, jeg hadde allerede forlatt drosjeyrket.

En kveld jeg vandret i Berlin, kom jeg plutselig til å se opp på et gateskilt. Ackerstrasse. Hans Fallada, ikke sant. Pinneberg. Der kleine Mann aus Ackerstrasse, han i Lille mann, hva nå (1932). Falladas mest kjente bok. Men den har du kanskje ikke lest.

Alt henger sammen. Mens jeg skriver, blir jeg akkompagnert av Yasmin Levy, CD-en har tittelen Romance & Yasmin, men rent bortsett fra at Yasmin er mørk og vakker, er CD-en hverken sentimental eller spesielt romantisk. Hun er en representant for ladino, den jødisk-spanske kulturen med røtter fra middelalderen, det må være derfor jeg fornemmer klezmer i noe av uttrykket. Og derfor sangene hennes passer så godt til stemningen i Aasne Linnestås Krakow. Og derfor denne musikken bringer meg tilbake til den andre enden av Europa igjen.

Jeg var i Polen en gang. For veldig lenge siden, i jernteppets tid. Uendelig grått og trist. På vei tilbake til Vesten kjørte min reisevenn og jeg gjennom Øst-Tyskland. En mørk, regnfull kveld (som i en film noir) kom vi til en grenseovergang. Noe var feil. En øst-tysk grenseoffiser kom ut av vakthuset med trukket pistol og brølte: Warum kommen sie hier? Jeg forklarte at vi skulle til Vest-Tyskland. Han ville se visumene i passene våre, og viste rasende med pekefingeren: Grenzübergang Drewitz. Det var ikke der vi var. Vi hadde havnet på et helt annet sted i mørket. Tilbake til motorveien. En av Hitlers gamle Autobahn. Autobahn var for øvrig ikke Hitlers oppfinnelse, slik vi som regel får presentert det. Det var Weimarrepublikken som satte i gang byggingen av dette veisystemet. Hitler bare overtok prosjektet og utvidet det, og gjorde det til en del av sitt propagandasystem fordi det sysselsatte mange arbeidsløse. Men det var en digresjon.

Til slutt kommer vi på rett vei og nærmer oss riktig grenseovergang. Biler fra Øst har for lengst fått beskjed om å forlate veien. Bare biler fra Vesten har nå lov til å befinne seg der vi er. Sluser av piggtråd. Speil under bilen, sonder i bensintanken for å sjekke om noen har gjemt seg der, i håp om å slippe ut av det sosialistiske paradiset bak jernteppet.
Videre gjennom piggtrådslusene, og så neste grenseovergang, det berømte Checkpoint Charlie, og så endelig i Vest-Berlin.

Disse grensene eksisterer ikke lenger.

Og jeg aner fortsatt ikke hvor jeg ville med dette innlegget.
Det eneste jeg vet er at alt henger sammen.
På en eller annen måte.

Drosje hjem.

Drosjeholdeplassen ved Grand en vinternatt en gang i 1970-årene. Eget foto. Jeg hadde som regel kameraet med meg i bilen, og her fotograferer jeg gjennom frontruta.



Like etter at jeg hadde skrevet innlegget under, tok jeg en rask nyhetsrunde på nettet og kom tilfeldigvis over DETTE oppslaget på nrk.no, om drosjer i Oslo som ikke vil kjøre unge kvinner hjem fordi de skal for kort vei. Det gjør meg direkte forbannet på yrkets vegne. Jeg hører ikke til dem som mener at alt var bedre før, snarere tvert imot i mange tilfeller. Jeg bare lurer på hvor det er blitt av yrkesstoltheten og profesjonaliteten.
Som det fremgår av artikkelen er det ikke engang lov å avvise passasjerer av en sånn grunn. Kvinner oppfordres til å ta drosje hjem pga voldtektsfaren, og drosje har alltid vært det transportmidlet som har representert den ultimate trygghet for kvinner i alle aldre, fra ungjenter til gamle damer, ikke minst nattestid. Fra dør til dør, trygt og bekvemt.
Fra min egen tid som drosjeeier husker jeg ikke minst nettopp den kundekategorien det er snakk om her, nemlig unge jenter. De har jo ikke penger, så en ganske typisk situasjon på sen kveldstid var to venninner i slutten av tenårene som hadde vært på byen, og som satte seg inn i bilen, rakte meg det de hadde igjen av penger, og ba om å bli kjørt så langt i retning av f.eks. Lambertseter som pengene rakk.
Passasjerer som man vet ikke kan betale for turen, må selvfølgelig avvises, men å spille med åpne kort og be om å bli kjørt så langt pengene rekker, er en ærlig sak. Likevel ikke noen enkel situasjon for meg, for jeg så jo at pengene ikke ville rekke helt frem. Jentene var som regel tynnkledde, kanskje litt beruset også (men ikke nødvendigvis), og det var kanskje en vinterkveld med mange kuldegrader. Hva skulle jeg da gjøre når jeg hadde kjørt så langt som pengene rakk? Sette dem av i Ryenkrysset i mørket og kulda, og la dem traske gatelangs videre, med alt hva det innebar av mulige ubehagelige og farlige situasjoner? Jeg kjørte dem alltid helt frem, det vil med andre ord si at jeg kjørte halve turen uten betaling. Det ble de veldig glade for selvfølgelig, men de kunne jo ikke vite at jeg hadde kalkulert med det hele tiden. Det var mitt valg. Ridderen i den hvite Mercedesen? Nei, det var jobben min å få folk trygt hjem, og en underbetalt tur i ny og ne gjorde meg ikke fattigere.
En annen kategori kvinnelige passasjerer var gamle damer, som også tok drosje hjem på kveldstid. Voldtektsfaren var nok stort sett over for deres del, men de var jo ofte dårlige til bens, og så var det dette med risikoen for veskenapping og overfall, i hvert fall i fantasien. Når vi kom frem, spurte passasjeren ofte litt brydd om jeg kunne bli stående et lite øyeblikk til hun hadde kommet seg innenfor gatedøren. Det kunne jeg. De skulle bare visst hvor mange andre gamle damer som hadde spurt meg om det samme. Og hvis jeg ikke ble spurt, så gjorde jeg det likevel sånn tilsynelatende ganske tilfeldig (mens jeg la pengene på plass i pungen, for eksempel) fordi jeg visste at det ga en ekstra trygghet at jeg sto der mens de rotet i vesken og fant frem nøklene og låste seg inn.
Også det dreide seg om profesjonalitet i mine øyne. Om å få folk trygt hjem. Om den tryggheten som bare en drosje kan, eller burde, gi.