A nice cup of tea

«Tea and books - Mmmmmm, two of life's exquisite pleasures that together bring near-bliss.»

Christine Hanrahan

Jo da, vi skal i høyeste grad tilbake til temaet "bøker og te", nå som jul og nyttår snart er over. En liten forsmak bare her og nå; allerede i morgen tar vi fatt for alvor.

Bøker hver dag hele året

Denne bloggen har vært aktiv siden slutten av oktober. I dette tidsrommet har følgende forfattere vært omtalt (noen bare så vidt nevnt):

Paul Auster, Ola Bauer, Samuel Beckett, Thomas Bernhard, Karen Blixen, Ray Bradbury, Charles Dickens, Fjodor Dostojevskij, Olav Duun, Per Olov Enquist, Tomas Espedal, Francis Scott Fitzgerald, Jon Øystein Flink, Marita Fossum, Anatole France, Nadine Gordimer, Graham Greene, Hjalmar Gullberg, Knut Hamsun, Erik Fosnes Hansen, Johan Harstad, Ernest Hemingway, Sigurd Hoel, Alice Hoffman, Homer, Victor Hugo, Klaus Høeck, Henrik Ibsen, James Joyce, Ann Jäderlund, Franz Kafka, Alexander Kielland, Mirjam Kristensen, Milan Kundera, Doris Lessing, C.S. Lewis, Sara Lidman, Jonas Lie, Astrid Lindgren, Kristian Lundberg, Sigmund Løvåsen, William Somerset Maugham, Michel de Montaigne, Elsa Morante, Alice Munro, Alfred de Musset, Vladimir Nabokov, Olaug Nilssen, Flann O’Brien, Joyce Carol Oates, Fernando Pessoa, Marcel Proust, Øyvind Rimbareid, José Saramago, Amalie Skram, Ingrid Storholmen, Morten Søndergaard, Thomas Tranströmer, Sigrid Undset, Tarjei Vesaas, Herbjørg Wassmo, Peter Weiss, Virginia Woolf, Lin Yutang, Einar Økland.

På denne siste dagen i året takker jeg alle besøkende og gleder meg til et nytt år med blogging om bøker og lesegleder.

Time Bites

Doris Lessing (87) er still going strong, ifølge novembernummeret av The New York Review of Books. 55 bøker er det blitt etter hvert, hvorav to i år. En av dem er Time Bites: Views and Reviews, en samling artikler, foredrag, bokanmeldelser og radiokåserier. Hvor hun blant annet forteller at hun liker Tarjei Vesaas.

Ord for dagen

«Jeg kan ikke tenke meg at Bush noensinne har bladd i en russisk roman, eller frivillig lest et dikt.»

Kjell Arild Pollestad i Samtaler med Horats. Dagbok 2000-2004. (2004)

Denne bloggen gratulerer president Bush i dag. Hans folkerettsstridige angrep på og okkupasjon av Irak (basert på løgner, bl.a. om masseødeleggelsesvåpen) har krevd enda et menneskeliv. I tillegg, naturligvis, til de utallige tap av menneskeliv og ufattelige menneskelige lidelsene som det irakiske folk gjennomlever hver eneste dag under den amerikanske okkupasjonen. Eller, for å si det med den tyske pasifisten Carl von Ossietzky, som fikk Nobels fredspris for 1935: "De små morderne hugger man hodet av, de store får en laurbærkrans på sitt."

Gjesp ... (dagens reprise)

Siden Sverige er et slags tema akkurat nå, kan jeg bare ikke la være å komme med denne lille reprisen:

"Jag är inte den som sätter mig ner och läser en bok. Knappast -- fast det har hänt, kanske en gång -- jag menar på en dag -- gärna på nätter också, men då somnar man i stället, det är problemet."

Kong Carl XVI Gustaf av Sverige

Intervju i Kulturradion 6. juni 2005

God fortsättning!

"God fortsättning!" sier svenskene til hverandre nå i romjulen. Det betyr "fortsatt god jul". Og det rette svaret er: "Tack, detsamma!" (jo, det skrives i ett ord). På norsk "takk i like måte".
Jeg var i Sverige i går, derfor så mye svensk i bloggen om dagen. Nei, jeg var ikke på harrytur, jeg deltar ikke i så idiotiske ritualer. Få ting er så komisk som å se hvor mye folk er villige til å bruke av tid og penger for å innbille seg at de får noe litt billigere.
For myten om at alt er billigere og bedre i Sverige, er inngrodd hos nordmenn. Ta en titt på prisene neste gang du er i en svensk butikk, så blir du kanskje kurert. Jeg sjekket en gang prisen på fire produkter som jeg kjøper jevnlig. Samtlige var billigere i min lokale norske Prix-butikk. Noe er rimeligere i Sverige, det er riktig nok. Men å bruke verdifull tid (og penger) på å dra til Svinesund for å kjøpe helseskadelige kjøttprodukter, godis og røyk, kunne ikke ramle meg inn, først og fremst siden ingen av disse varegruppene er særlig nært forbundet med min livsstil.
Handler dette om bøker? Ja, indirekte. Ethvert opphold i Sverige er et studieopphold for meg som oversetter fra svensk til norsk. Jeg suger til meg med øyne og ører. Hva sier de? Hvordan uttrykket de dét og dét? Når en svensk avis skriver om "dårlig plogning", hva betyr det? Dårlig brøyting. En julklapp er en julegave, men ordet "klapp" brukes bare i denne sammenhengen. Og i butikken får du en "kasse" til å bære varene hjem i. Det vil si en bærepose. "Falske venner"; ord som ser like ut, men som betyr forskjellige ting, hører til en oversetters verste fiender. Når en svenske ler, smiler en nordmann, og når en nordmann ler, skrattar en svenske. En oversetter må skjønne alt, vite alt. Og for å frata deg en illusjon helt til slutt: Det er ingenting som heter "søta bror". Bror er selvsagt maskulinum, derfor heter det "søte bror" på svensk. Men det høres ikke svensk nok ut for nordmenn.

Uansett hva mitt egentlige formål med gårsdagens ferden i Västra Götaland var: For meg er ethvert opphold i Sverige som sagt også et studieopphold.

Om å mestre ordene ...

”Når jeg bruker et ord,” sa Lille Trille i en ganske foraktelig tone, ”betyr det akkurat det jeg velger at det skal bety – hverken mer eller mindre.”
”Spørsmålet er,” sa Alice, ”om man kan få ord til å bety så mange forskjellige ting.”
”Spørsmålet er,” sa Lille Trille, ”hvem som er herre i huset – dermed basta.”
Alice var altfor paff til å si noe, så etter en liten stund begynte Lille Trille igjen: ”De har temperament, noen av dem – særlig verb: De er de mest hovmodige – adjektiver kan man gjøre hva som helst med, men ikke verb – men jeg mestrer hele bunten! Ugjennomtrengelighet! Det er nå min mening!”
”Vil du være så snill,” sa Alice, ”å forklare meg hva det betyr?”
”Nå snakker du som et forstandig barn,” sa Lille Trille med en tilfreds mine. ”Med ’ugjennomtrengelighet’ mente jeg at vi har snakket nok om det emnet, og at du heller får si hva du har tenkt å gjøre etterpå, for du akter vel ikke å bli her resten av livet.”
”Det er veldig mye å få ett ord til å bety,” sa Alice ettertenksomt.
”Når jeg får et ord til å gjøre så mye som det,” sa Lille Trille, ”betaler jeg det alltid litt ekstra.”
”Å!” sa Alice. Hun ble altfor paff til å si noe annet.
”Å, du skulle se dem komme innom her om lørdagskvelden,” fortsatte Lille Trille mens han skaket alvorlig på det store hodet sitt, ”for å hente lønningen sin, altså.”
(Alice turte ikke spørre hva han betalte dem med, så derfor kan jeg ikke fortelle deg det.)

Fra Lewis Carroll: Alice gjennom speilet, kap. 6, Omnipax 2006. Oversatt av Knut Johansen.

En reisende en vinterdag ...

Astrid Lindgren fikk idéen til Brødrene Løvehjerte en gang hun reiste med tog i Värmland en vintermorgen. Gjennom togvinduet så hun en «nesten overjordisk vakker soloppgang», og idéen om de to brødrene som havnet i Nangijala ble født.

«Jeg skriver for barnet i meg selv.»

I 2007, som nå er rett rundt hjørnet, feires hundreåret for Astrid Lindgrens fødsel.

Mer om Astrid Lindgren og jubileumsåret finner du her.

Om Astrid Lindgren på svensk Wikipedia kan du lese her.

Dagens Storm P.

Skuespilleren har den Fordel, at han kan tage Masken af, vi andre maa stadig gaa rundt med den.

113 Udvalgte Fluer

Giske og bøkene (med en avstikker til Kundera, Kafka og Joyce)

Kulturstatsråd Trond Giske blir intervjuet i julaftens nummer av Dagbladet. Det er tydelig at Giske har et forhold til bøker og liker å lese. Ingen dum egenskap hos en kulturstatsråd. Når han først begynner på en bok, forteller han, leser han den ut på et par dager. «Jeg melder meg ut av virkeligheten og kan være en plage for mine omgivelser.» Jeg kjenner flere som leser på den måten. Er ikke det noe av det gode med litteraturen, at vi kan bli så oppslukt av den at vi glemmer alt annet?
Giske nevner at Milan Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet er favorittboken hans, fordi den har påvirket hvordan han ser på verden. Interessant. Jeg har stor sans for Kundera selv. Kanskje jeg skulle lese den om igjen?
På spørsmålet om hva som kjennetegner god litteratur, svarer Giske:
- Litteratur som griper meg og holder meg fast. Men også litteratur som åpner øynene mine og gir meg større forståelse om hvordan det er å være menneske.
Rent bortsett fra at det heter «forståelse for» og ikke «forståelse om», viser det seg dermed at kulturstatsråden har nokså nøyaktig de samme kriteriene for god og dårlig litteratur som jeg selv har, eller de samme kriteriene som jeg selv bruker når jeg skal avgjøre om en bok er verd å lese eller ikke: Den må fenge fra første side, og den må gi meg noe, berike meg som menneske.

Jeg håper at Giske og jeg legger det samme i formuleringer som "større forståelse for hvordan det er å være menneske" og "gi meg noe, berike meg som menneske". En roman ikke er en lærebok. Fiksjon er ikke sakprosa. Det en roman gir meg, må den gi meg på den måten bare en roman kan, og det er noe som, når det virkelig funker, ligger hinsides virkeligheten. Kundera sier i Romankunsten: "1800-tallets sovende fantasi ble plutselig vekket av Franz Kafka, som klarte det surrealistene postulerte etter ham uten virkelig å lykkes: sammensmeltningen mellom drøm og virkelighet. Dette er faktisk en gammel, estetisk ambisjon for romanen, en ambisjon allerede Novalis hadde anelse om - den krever imidlertid en alkymikunst som Kafka alene oppdaget omtrent hundre år senere. Denne enorme oppdagelsen er ikke så meget det endelige resultatet av en utvikling som en uventet åpning som lar oss få vite at romanen er det stedet hvor fantasien kan eksplodere som i en drøm, og at romanen kan frigjøre seg fra sannsynlighetens tilsynelatende unngåelige imperativ."

"Fantasien eksplodere som i en drøm" ... Ja, er det ikke akkurat det den gjør i Ulysses? Joyces betydning for den moderne romanen er udiskutabel. Jeg har ikke vært like klar over Kafkas betydning. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest Kafka ordentlig. Jeg har begynt på Slottet noen ganger, men aldri fullført. Nok et fremtidig leseprosjekt ...

Til slutt blir Giske spurt hva som er det neste han vil gjøre med litteraturpolitikken her i landet, og svarer blant annet:
-- Jeg vil fortsette å utvide innkjøpsordningene -- særlig på sakprosa og oversatt litteratur.
Det er et selvsagt budskap jeg liker å høre. En god innkjøpsordning har direkte innvirkning på min egen økonomi. Faktisk venter jeg på en utbetaling fra Kulturrådet akkurat nå, fordi en bok jeg har oversatt er blitt innkjøpt.

Dagen i dag

Takk for at du besøker denne bloggen, enten du er fast gjenganger eller bare stikker innom. Den helligste delen av jula er over. Naturlig nok for en litterær blogg har julebudskapet her vært uttrykt med forfatternes ord; høyst ulike forfattere med vidt forskjellig innstilling til det som er julens kjerne, en fødsel i Betlehem for et par tusen år siden. Enhver fødsel er et drama på sin måte, men ingen fødsel har forandret verden i den grad som den fødselen vi snakker om her. Akkurat dét er et historisk faktum. Hvordan vi ellers forholder oss til den og det budskapet den kom med, er høyst forskjellig. Det gjelder naturlig nok også forfatterne. Jeg har ikke lagt skjul på hvor jeg selv står som troende katolikk, men det angår ikke meg hva andre mennesker tror eller ikke tror.
At helligdagene snart er forbi, betyr at også denne bloggen vender tilbake til hverdagen og gjenopptar gamle temaer (som f.eks. te og bøker ...), men selvsagt også nye. I løpet av romjula vil sannsynligvis det totale antallet besøkende runde sitt første tusen siden oppstarten i oktober (bloggen ble opprettet i juni, men ble først aktiv i slutten av oktober).
Jeg er beæret over at pluss/minus tyve mennesker per dag bruker i gjennomsnitt mellom 20 og 30 minutter på denne bloggen. Det inspirerer til å vandre videre i bøkenes verden.

Den hellige natten

JOSEF
Härbärget hade ingen ledig säng.
Så fann vi stallet ute på en äng.

Jag visste mycket väl hur det var fatt,
men inte att det skulle ske i natt.

Jag kände mig så överflödig här.
En man är ofta bara till besvär.

Jag torde knappast röra barnets tå,
när han blev svept och lagd i krubbans strå.

Tack vare att en stjärna lyste in,
så fick han ingen skråma på sitt skinn.

En herdeskara kom och sjöng en psalm.
Nu sover han i kreaturens halm.

Maria blir jag trogen till min grav.
Hon är den enda som jag håller av.

Fast det blir förödmjukande og svårt,
så vill jag kalla hennes barn för vårt.

Jag heter Josef och är timmerman.
Men gossen som hon gav mig, vem är han?



MARIA
Man spår att du skal bära krona.
Jag ville helst ditt huvud skona.

Att du blir kung i Judalanden
lär många tecken ge vid handen.

Bäst om du avstår från den äran
och stannar innom snickarläran.

Jag är så ängslig, gossen lilla,
att mänskor annars gör dig illa.

Hjalmar Gullberg, fra Den heliga natten (1951)

Kristins første julenatt på Husaby

«Kristin stod opp og gikk ut i ytterdøren. Det var så mørkt og regntungt ute at der syntes hverken måne eller stjerner. Men hun tenkte at det måtte nu være midnatt snart. Hun tok lykten i forstuen, gikk inn og tente den. Så kastet hun kåpen på seg og gikk ut i regnet.
«I Jesu navn,» hvisket hun, og korset seg tre ganger da hun tren ut i natten.
Øverst i tunet lå prestehuset. Det stod tomt nu. Siden Erlend var blitt løst av bannet, hadde det ikke vært høgendesprest på Husaby; av og til kom en av hjelpeprestene i Orkedal over og leste messe, men den nye presten som var satt til kirken, var i utlandet med mester Gunnulf; de var nok venner fra skolen. De hadde vært ventet hjem isommer - nu mente Erlend at de kom vel ikke til landet før etter våren. Gunnulf hadde hatt lungesott i sin ungdom, så han ville neppe reise på vintertiden.
Kristin låste seg inn i det tomme, kalde hus og fant kirkenøkkelen. Så stod hun litt. Det var svært hålket - og belgmørkt og vind og regn. Det var vågalt av henne å gå ute ved nattetid, og mest julenatt, da alle uvetter var i luften. Men hun kunne ikke gi det opp - hun måtte til kirken.
«I Guds den allmektiges navn går jeg her frem,» hvisket hun ut i været. Lysende for seg med lykten satte hun føttene hvor gresstufser og sten stakk opp av hålken. I mørket syntes veien til kirken svært lang. Men tilslutt sto hun på hellen foran døren.
Inne var sviende kaldt - meget kaldere enn ute i regnet. Kristin gikk frem til korbuen og knelte ned for krusifikset, som hun skimtet i mørket over seg.
Da hun hadde lest sine bønner og reist seg opp, stod hun litt. Det var som hun hadde ventet at noe skulle hende henne. Men intet skjedde. Hun frøs og var redd i den mørke, øde kirke.
Hun snek seg opp til alteret og lyste på billedene. De var gamle, stygge og barske. Alterbordet var den nakne sten - duker, bøker og kar visste hun lå nedlåst i en kiste.
I langhuset løp det en pall langs veggen. Kristin gikk ned og satte seg; lykten stilte hun på gulvet. Kåpen hennes var våt, og hun var våt og kald på føttene. Hun prøvde å trekke et ben opp under seg, men da kom hun til å sitte så vondt. Så svøpte hun kåpen godt omkring seg, og strevde for å samle tankene sine om dette, at nu var det igjen den hellige midnattsstund da Kristus lot seg føde av Maria mø i Betlehem.»

Fra Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Husfrue (1921)

Om Sigrid Undset kan du lese her.

Barnet er født

«Barnet til Josef og Maria ble født som alle menneskebarn, tilsølt med morens blod, klebrig av slim fra henne, mens det led i taushet. Det begynte å gråte fordi de fikk det til å gråte, og det er også den eneste grunnen det skal ha til å gråte. Nå er det svøpt og ligger i krybben, ikke langt fra eselet, men det er ingen fare for at det skal bli bitt, for dyret er bundet med kort tjor. Selomi er gått ut for å grave ned etterbyrden, og i det samme våger Josef seg nærmere. Hun venter til han er gått inn, og så gir hun seg god tid, trekker inn den friske kveldsbrisen, sliten som om det er hun selv som har født barnet, slik forestiller hun seg det, for egne barn har hun aldri fått.
Nedover bakken kommer det nå tre menn. Det er gjeterne. Sammen går de inn i hulen. Maria har lagt seg tilbake og lukket øynene. Josef sitter på en stein, støtter armen på kanten av krybben og det virker som om han ser på sønnen sin. Den første gjeteren gikk da om litt bort og sa, Med disse mine hender har jeg melket sauene og tatt vare på melken. Maria slo øynene opp og smilte. Den andre gjeteren kom frem og sa i sin tur, Med disse mine hender har jeg ystet denne osten. Maria nikket og smilte igjen. Så tok den tredje gjeteren et par skritt frem, og et øyeblikk var det som om han fylte hulen med sin veldige skikkelse, og sa, men så verken på faren eller moren eller det nyfødte barnet, Med disse mine hender har jeg eltet det brødet jeg har med til deg, og med den ild som bare finnes i jordens dyp har jeg bakt det. Og Maria visste hvem han var.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

«Maria visste hvem han var»: Saramago fremstiller denne skikkelsen som en engel. Kanskje Marias skytsengel. Han viser seg for Maria i ulike skikkelser, som tigger eller gjeter, både hjemme i Nasaret , på ferden til Betlehem og i stallen, et sendebud fra Gud som indirekte forteller henne at hun er en meget spesiell mor til et meget spesielt barn.

Hagen? Nå?

Hagen er antagelig noe av det siste folk tenker på akkurat nå, kanskje bortsett fra mat til fuglene. Selv ferdes jeg i hagen hver dag året rundt, det vil si den japanskinspirerte delen av den. Stein, vann og vintergrønne planter får en grafisk skjønnhet i rimfrosten, og den kontemplative roen er like uforstyrret. Hver time jeg har nedlagt av arbeid i denne delen hagen (og det er en del) gir meg tifold tilbake, hele året.

Bok(jule)handel

Hvert år kombinerer jeg julesammenkomsten hos Gyldendal med julehandel i hovedstaden. En av de viktigste postene på programmet er bokkjøp hos Norli. Norlis bokhandel er min yndlingsbokhandel. Det er også stedet for «kontantsalget», en spesiell kasse hvor folk fra forlagsbransjen handler med personalrabatt. Før lå det i kjelleren, nå er det oppe i annen etasje, inne bak ordboksavdelingen. For å handle på det såkalte kontantsalget må du ha kjøpekort fra et forlag, noe som gir 40-25 % rabatt på bøker fra forlag tilknyttet Den norske forleggerforening. Og den rabatten er det jo absolutt verd å ta med seg.
I år hadde jeg som vanlig med meg en liste over bøker jeg skulle kjøpe som julegaver. «Boknissen» er et begrep i heimen, et lett gjennomskuelig psevdonym. Jeg kjøper til og med bøker i julegave til meg selv. Men hvilke bøker som sto på julegavelisten i år, kan jeg selvsagt ikke si her og nå, selv om hverken familie eller venner renner ned denne bloggen.
Men det er jo så mye som frister når man først befinner seg i et paradis som Norli. Annet bind av Montaignes essays måtte jeg absolutt ha, nå da Montaigne kommer på norsk. Første bind kjøpte jeg i fjor. Og så fant jeg en utgave av Homers Odysseen, en klassiker i ordets rette forstand, som hittil har manglet i min boksamling, og som jeg trenger nå da jeg skal lese Ulysses. I avdelingen for klassikere og litteraturvitenskap fant jeg også nyutgaven av Donaldismen, som jeg ikke leste første gang den kom ut på syttitallet. Og en svensk bok om mitt eget fag, Något att orda om, Tankar kring konsten att översätta. På et bord fant jeg en norsk bok om slang, også faglig relevant. Og en bok om rare ord fra hele verden. Kanskje ikke så veldig relevant ... men morsom. Avdelingen for svensk og dansk må jeg alltid innom. Resultatet i år ble en diktsamling av Ann Jäderlund og en av Klaus Høeck, en svensk og en dansk lyriker jeg først nylig er blitt oppmerksom på. Av og til må man ta noen sjanser.
Det ble en del bøker ... og en del penger. Men også mange gleder å se frem til. Har du lagt bøker under treet i år, eller skjemt bort deg selv litt i en velassortert bokhandel?

Illustrasjon: Anne Gutu

Fødselen begynner

«Da hun kom tilbake, var Josef helt fra seg og ante ikke hva han skulle gjøre, og det er ikke noe å si på det, for ingen har lært menn hvordan de skal være til noen nytte i den slags situasjoner, og ikke vil de vite noe om det heller, det måtte i høyden være at de kunne få seg til å holde den plagede kvinnen i hånden og vente på at alt løser seg til det beste. Men Maria er alene, verden ville ha gått under av bare forskrekkelse om en jøde på den tiden hadde våget å gjøre bare noe så lite. Slavinnen kom inn og sa oppmuntrende, Friskt mot, og så la hun seg på kne mellom de skrevende bena til Maria, for så mye er kvinnene nesten nødt til å skreve både for det som skal inn og det som skal ut, Selomi var allerede kommet ut av tellingen med hvor mange barn hun hadde sett bli født, og denne stakkars kvinnen lider akkurat som alle de andre kvinnene, slik det ble bestemt av Gud Herren da Eva gjorde seg skyldig i ulydighetens sund, Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap, med smerte skal du føde dine barn, og i dag, etter så mange århundrer, med så mye oppsamlet smerte, syns Gud ennå ikke at det får være nok, og pinslene bare fortsetter. Josef er ikke der lenger, ikke engang ved inngangen til hulen. Han har rømt derfra for å slippe å høre skrikene, men skrikene følger etter ham, det er som om selve jorden skriker, til de grader at tre gjetere som var der ute og passet på saueflokkene sine, kom bort til Josef og spurte, Hva er dette for noe, det er jo akkurat som om jorden skriker, og da svarte han, Det er min kone som skal føde der borte i den hulen, og de sa, Du er ikke fra disse kanter, vi kjenner deg ikke, Vi er kommet fra Nasaret i Galilea for å la oss innskrive i manntall, og da vi kom frem, satte veene inn, og nå skal hun føde.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

Maria og Josef på plass i stallen

«Slavinnen Selomi, det var nemlig det hun het, går foran og viser vei, og hun har med seg et globekken til varme, en leirgryte til å varme vann, salt til å gni den nyfødte med, så han ikke skal få noen infeksjon. Og da Maria er godt utstyrt med klede til å svøpe barnet i, og den kniven som skal brukes til å kappe navlestrengen, ligger i Josefs pakksekk, om da ikke Selomi skulle foretrekke å bite den over, så kan barnet nå godt bli født, en stall er tross alt like bra som et hus, og bare den som aldri har hatt den lykken å sove i en krybbe, kan være uvitende om at det ikke fins noe i hele verden som ligner mer på en vugge. Eselet vil iallfall ikke merke noen forskjell, høyet er det samme i himmelen som på jorden. De kom frem til hulen sånn omkring den tredje time, da skumringen ennå henger som et gyllent skjær over høydedragene, og når de hadde brukt så lang tid, var det ikke på grunn av avstanden, men fordi Maria, som nå visste at hun skulle få husvære og derfor endelig kunne gi seg over til veene, kunne be alle engler om å bringe henne velberget frem, for hver gang eselet skled på steinene, jaget de frykteligste smerter gjennom henne. Inne i hulen var det mørkt, det matte lyset der ute stanset i døråpningen, men om litt, da slavinnen hadde tatt en håndfull tørt høy borttil glørne og blåst, og lagt på noe tørt brenne som fantes for hånden, hadde hun laget et bål som lyste som en hel morgenrøde. Så tente hun den lampen som var hengt opp på et fremspring på veggen, og da hun hadde hjulpet Maria å legge seg, gikk hun etter vann i Salomos brønn, som var like i nærheten.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.Oversatt av Kjell Risvik.

Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.
Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Sammen med verdens øvrige godt over én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn av dem som er ute i et misjonerende ærend.

På skattejakt i Oslo Nye Antikvariat

Even Fen, innehaveren av Oslo Nye Antikvariat, hater data, men elsker bøker.

En bokhandel er én ting, men finnes det noe sted hvor en bokelsker og -samler føler seg mer vel enn i et velfylt antikvariat? Mitt faste antikvariat er Oslo Nye Antikvariat på hjørnet av Industrigata og Majorstuveien, ett kvartal opp fra Bogstadveien. Ganske unnselig, med noen bokkasser utenfor. Inne er det akkurat så fullstappet som det skal være i et antikvariat, et velordnet rot som gir ilinger nedover ryggen ved tanke på det man kan finne. For eksempel akkurat den boken, som man har lett så lenge etter, eller bøker man aldri har hørt om, men som fanger blikket og interessen, eller bøker som bare er rare eller pene eller hva det måtte være.
Mannen bak disken heter Even Fen, og bøkene finnes bare i hyllene og i hans hode, ikke på nettet. Det vil si at du kan finne bøker her som du ikke finner på antikvariat.net. Dessuten er prisene i Oslo Nye Antikvariat jevnt over lavere enn i mange andre Oslo-antikvariater.

Sist jeg var innom Oslo Nye Antikvariat, nå i desember, kjøpte jeg Kunderas Romankunsten (jeg samler på Kundera og manglet den), dessuten Langsomheten, en av Kunderas romaner som jeg ikke hadde hørt om engang. Så en pen utgave av Nabokovs Lolita, en moderne klassiker som hittil har manglet i min samling, og ikke minst Flukt av Graham Greene (som jeg også samler på), andre del av hans selvbiografi. Første del, Noe av et liv, hadde jeg fra før.

Vær klar over at i et antikvariat finner du også ofte ganske nye bøker, til en langt billigere penge enn i bokhandelen. Ta turen innom Oslo Nye Antikvariat du også. Datafri sone, men stappfullt av bøker.

Jeg elsker denne dagen

Jeg elsker denne dagen. Hvorfor? Fordi den er årets korteste. Eller kanskje det er dagen i morgen. Anyway - nå snur sola. Eller, det vil si, den gjør jo ikke det, det er noe med jordaksens vinkel i forhold til sola og solas bane i forhold til horisonten, også videre. Jeg har aldri skjønt det, og kommer formodentlig heller aldri til å gjøre det. Det står en helside om det i Aftenposten i dag, for den som er interessert. Men det jeg skjønner, er at dagene nå blir lysere. Riktignok må vi et godt stykke ut i januar før det blir merkbart, men bare vissheten om at det går den riktige veien og at dagene blir lengre, er nok til å gi meg et skikkelig kick, selv om vinteren følger med på kjøpet over nyttår.

Det var julen som kom ...

«Utpå ettermiddagen hendte det ham noe. Eller - det var i grunnen ingenting.
De holdt på å bære inn juleveden. Snart var de ferdige. Det tok til å mørkne. Borte ved låven holdt Embret på å sette opp fuglebuskene med de gule kornbandene.
Han skulle inn med et vedfange. Da var det med ett som om én pustet vennlig på ansiktet hans. Han ble stående ute på kjøkkentrammen og se mot sør. Opp over den mørke åsen kom det sigende en blå sky. Den ség sakte opp over den lave isgrå himmelen. Innunder skyen ble den hvite bygden blå. Det sukket i sneen, det hvisket i bjerken ved havegjerdet. Han kjente en duft av våt sne, det minnet ham om våren. Han slapp veden og bøyde seg ned og tok i sneen, den var blitt kram.
Det var julen som kom. Han sto på trammen og kjente seg meget mindre og meget større enn ellers.»

Fra Sigurd Hoel: Veien til verdens ende (1933)

Mer om Sigurd Hoel finner du her.

Maria og Josef må finne et sted for fødselen (det er like før nå)

«Da var det at snekkeren mannet seg opp og med høy stemme spurte i det ene og det andre huset, Om noen hører meg, skulle det være noen som i Guds den allvitendes navn kunne gi husly til hans kone, som ventet barn, det måtte da være en skjermet krok et sted, for sovematter hadde han med seg selv, Og hvor i denne landsbyen kan jeg finne en jordmor som kan hjelpe til med fødselen, den stakkars Josef sa skamfull disse uhyrlige og intime tingene, og enda større ble hans skam da han merket at han rødmet når han sa dem. Den slavinnen som kom og lukket opp, gikk inn med beskjeden, bønnen og erklæringen, gav seg god tid og kom ut igjen med det svaret at de ikke kunne bli der, de fikk spørre i et annet hus, men de måtte ikke gjøre regning med noe, og fruen hadde også bedt henne si at det beste kanskje var om de søkte ly i en av hulene oppe i de bratte bakkene, Men jordmoren da, spurte Josef, og slavinnen svarte at om herskapet tillot det og han gikk med på det, kunne hun godt hjelpe til, for i alle de årene hun hadde vært der i huset, hadde det vært nok av anledninger til å se og lære. Sannelig, dette er hårde tider, og nå ble det ytterligere bekreftet, i og med at en kvinne kommer og banker på hos oss og sier at hun skal føde, og vi nekter henne adgang til skuret ute i gården og sender henne opp i en hule, som en binne eller ulvinne. Men så var det at vi kjente et stikk i samvittigheten, og vi reiste oss og gikk ut i porten for å se hva det var for noen som søkte husly av så påtrengende og uvanlige grunner, og da vi så det forpinte uttrykket i ansiktet på den ulykkelige skapningen, forbarmet vårt kvinnehjerte seg, og med noen velvalgte ord begrunnet vi avvisningen med at vi hadde huset fullt, Det er så mange sønner og døtre her i huset, med barnebarn, med svogere og svigerinner, og derfor er det ikke plass til dere her, men slavinnen skal vise dere vei til en grotte som tilhører oss, og som har vært brukt til stall, og der kan dere innrette dere, det er ingen dyr der nå, og da det var sagt, og vi hadde hørt de stakkars menneskenes takksigelser, trakk vi oss tilbake til vårt eget lune hjem, og på dypet av vår sjel følte vi da det usigelige velværet som følger med en god samvittighet.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

Det første utdraget fra denne boken finner du her eller hvis du trykker på temaene JUL eller SARAMAGO under.

Har De sans for det komiske?

«Har De sans for det komiske? Baron Lesdain talte en dag med Victor Hugo. I samtalens løp spurte den intrikate baron Lesdain: Hvem er efter Deres mening Frankrikes største dikter? - Victor Hugo gren og bet sig i læben og sa endelig: Alfred de Musset er den næststørste! Hehehe. Men De har kanske ikke sans for det komiske?»

Hovedpersonen Nagel i Hamsuns Mysterier (1892)

På vei til Betlehem

«Nå falt det seg slik, uten at det var godt å si hvorfor, ettersom tingene jo slett ikke alltid, sett under ett, rommer sin egen forklaring, at veien hadde vært øde og tom helt siden de drog fra Jerusalem, og det var det grunn til å forundre seg over, ettersom Betlehem lå såpass nær byen, så det mest naturlige hadde vært om det hadde vært en stadig strøm av folk og fe. Fra det stedet hvor veien, bare noen stadier fra Jerusalem, delte seg og den ene gikk til Beer-sjeba, den andre til Betlehem, var det som om verden hadde trukket seg sammen, foldet seg rundt seg selv, så om verden kunne fremstilles av en person, kunne vi ha sagt at den hadde dekket øynene med et ullteppe, og så bare lyttet til de veifarendes skritt, slik vi hører sangen til fugler som vi ikke kan se, fordi de holder seg skjult oppe mellom grenene, de gjør det, men vi også, for det må være slik fuglene forestiller seg oss der de holder seg skjult i løvverket. Josef, Maria og eselet måtte altså ta seg frem gjennom ørkenen, for en ørken er ikke det man vanligvis tenker seg, en ørken er også alle de steder hvor det ikke fins mennesker, selv om vi heller ikke må glemme at vi ikke så sjelden kan finne ørkener og dødelig tørke midt i folkemengden. Til høyre ligger graven til Rakel, den hustruen som Jakob måtte vente på i fjorten år, for da han hadde slitt i syv år, fikk han Lea, og først etter like lang tid fikk han den kvinnen han elsket, hun som skulle dø i Betlehem da hun fødte det barnet som Jakob skulle gi navnet Benjamin, hvilket betyr sønn av høyre hånd, men som hun, før hun døde, med rette kalte Benoni, hvilket er utlagt sønn av min ulykke, Gud gi at dette ikke er et ondt varsel. Nå kan de allerede skjelne de første husene i Betlehem, jordfarget akkurat som i Nasaret, men disse ser ut som om de er eltet sammen av gult og grått, gustenbleke i solsteken. Maria er knapt ved bevissthet, kroppen svaier faretruende over den flettede kurven, Josef må støtte henne, og for å få bedre tak legger hun armen rundt skulderen hans, synd vi er i ørkenen, hvor ingen kan se det vakre synet, så helt utenom det vanlige. Og slik er det de kommer til Betlehem.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet. (1991)

Oversatt av Kjell Risvik.

Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.

Min lesing av Saramago har en slags parallell til lesingen av Joyce. Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Det dreier seg først og fremst om litteratur, men det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har en forkjærlighet for bøker som er preget av den katolske tros- og forestillingsverden, som selvsagt igjen er intimt sammenknyttet med europeisk kultur og historie.

Sammen med verdens øvrige én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte, også som troende, av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn de av deres mer beskjedne åndsfrender som har et erklært budskap.

Hun som leste "Sult" ...

Hvem var damen som leste Sult? Noen har vel gjettet det -- Astrid Lindgren.

"Jag läste Hamsun -- och därför ljuger Pippi Långstrump så förtvivlat!" sto på trykk i Expressen den 24. november 1974. Jeg har lest det i Elefanten i biblioteket. En biblioteksantologi sammanställd av Meta Ottosson, En bok för alla, 1994. En bok jeg stadig vender tilbake til for øvrig, med bidrag av Einar Økland, Astrid Lindgren, Thomas Tranströmer, Per Olov Enquist, Anatole France, Virginia Woolf, Peter Weiss og en rekke andre kjente forfattere.

Lindgren skildrer hvordan hun som ganske ung og ny i storbyen går inn på Stadsbiblioteket på Sveavägen. "... jag glömmer aldrig hur det kändes att komma inn i den där stora rotundan og se ett hav av böcker. Det var bara att ta för sig, trodde jag." Det var det imidlertid ikke, for først måtte hun ha lånekort, og det tok et par dager. Da begynte Astrid Lindgren å gråte ved tanken på den lange søndagen som lå foran henne, uten hverken bøker eller mennesker. Og nesten uten mat. "På något vis lyckades jag endå komma igenom den tomma söndagen, och nästa söndag satt jag som sagt under häggen och läste Sult, och allt blandade sig till en enda intensiv lycka över boken och samhörighet med den unge Hamsun och alla andra som gick omkring och svalt i världens städer."
Og Hamsun gjorde inntrykk. "Hur jag skrattade där jag satt på bänken, jeg måste hålla upp boken för ansiktet för att inte någon som gick förbi skulle tro att jag var förryckt, ja, jag led av skratt, när jag läste om J.A. Happolati, mannen som hade uppfunnit den elektriska psalmboken. Kanske hade Pippi Långstrump aldrig blivit en så enorm lögnerska om inte Hamsun hade suttit på sin träbänk og stormljugit om den vidunderlige Happolati för en beskedlig halvblind gammal gubbe som kommer och slår sig ned bredvid honom."

Ord over bord

-- Unnskyld, men er det en ledig plass ved dette bordet? Tillater De at jeg slår meg ned? Godt. Det var virkelig en utsøkt vennlighet av dem, det er så overfylt her i aften. Er det sikkert at De ikke holder plassen av til noen? Udmerket. Jeg vil så nødig virke påtrengende. Det er simpelthen imot min natur. Men tilgi meg, jeg glemmer rent å presentere meg, mitt navn er baron Rudolph von Schwanzenbad-Hodenthaler, baron Rudolph blant venner.
Jeg kan ikke huske å ha sett Dem her før ... De hører formodentlig ikke til stamgjestene? Jeg kan forsikre Dem om at Zum Rathauskeller er et glimrende sted. Jeg kommer ofte hit, verten er en god venn av meg.
Nå, der har vi hovmesteren. Jeg føler trang til et glass god vin. Jeg vil som sagt nødig virke påtrengende, men jeg kan ikke unngå å legge merke til at De har en tom vinflaske stående. Kan jeg trekke ytterligere veksler på Deres vennlighet ved å be Dem om å dele en ny flaske med meg? Hva sier De? Nei, men kjære Dem! Helt og holdent på min regning, naturligvis. Det skulle da bare mangle. Da synes jeg vi skal ha en flaske av husets beste hvitvin, en Chateau du Meursault. Den står ikke på kartet, men jeg vet at de har den her. Hvitvin gir en ganske annen tankens klarhet enn rødvin, er De ikke enig?

-- Ser man det! Skål! Det var virkelig ytterst imøtekommende av Dem å ville dele denne utsøkte drikk med meg. Tilgi meg at jeg blir en smule personlig, men jeg kan ikke unngå å fascineres av Deres bleke og tankefulle ansikt ... Jeg håper De ikke finner det utilstedelig at jeg spør hva de beskjeftiger Dem med? Er De forfatter! Nei, nå har jeg aldri ... Men det ante meg, min herre, det ante meg. Tro meg når jeg røber hva jeg sa til meg selv idet jeg sto der borte ved søylen og speidet etter et ledig bord ... der sitter en åndens mann som man kan føre en givende passiar med, sa jeg til meg selv. Det kunne jeg lese på Deres vakkert hvelvede panne. Man kan nemlig alltid lese folks karakter på pannen, det lærte jeg av min mor. Og så viser det seg at De er forfatter! Det var virkelig morsomt. Jeg vil betro Dem at jeg følte behov for åndelig selskap i aften. Mitt nervesystem er sensibelt, tilgi meg at jeg blir så personlig, men det var virkelig befriende å treffe Dem ... som sagt, mine nerver kan være nokså labile, og det skjer ofte på denne tiden av døgnet at jeg føler meg litt tungsindig, ikke minst nå i den mørke årstid. Og De vet nok hva Predikeren sier: Gi vin til den som er bedrøvet i sjelen! Skål!
Tenke seg til at De virkelig er forfatter ... Tør jeg være så fri å spørre hva De har skrevet? Ja vel? Den har jeg dessverre ikke lest ... meg til forkleinelse, naturligvis. Og på et så udmerket forlag ... Men nå har jeg merket meg tittelen og ser frem til å stifte nærmere bekjentskap med Deres litterære verk. Hva sier De? Er De allerede i gang med neste bok! Slik skal det være, ung mann! La oss utbringe en skål for Deres videre karriere!

-- Men hør nå ... ja, jeg vet godt at jeg nå blir aldeles urimelig personlig og påtrengende -- De må virkelig ikke ta det ille opp -- men jeg simpelthen må betro dem at jeg selv ønsket å bli forfatter en gang. Jeg var ganske ung den gang, omtrent på Deres alder, og jeg følte at jeg hadde en åre. Ja, jeg gjorde virkelig det. De vil ikke tro hvordan alt kom til meg -- idéer, setninger, underlige innfall og løsrevne replikker -- jeg noterte som en gal. Jeg kjøpte bunkevis av disse nydelige små skinninnbundne notisbøkene fra Deutsche Papierhandlung i Köln -- De kjenner dem sikkert. Men det hendte selvfølgelig også at jeg ikke hadde noen notisbok for hånden og måtte notere på det som bød seg, små løse lapper, aksjebrev, baksiden av hotellregninger, servietter, innpakningspapir ... endog ... De vil ikke tro det ... endog på toalettpapir. Ubrukt, selvfølgelig. De aner ikke hva jeg har skrevet på toalettpapir i årenes løp. Men jeg spør Dem -- hva skal man gjøre? Hva skal man gjøre når man sitter der i et ytterst privat ærend, hensunket i tanker og inspirasjonen plutselig kommer over en? Minutter senere kan jo det hele være glemt. Jeg gjorde for øvrig den erfaring at hårdt toalettpapir langt er å foretrekke til å notere på, mens jeg når det gjelder toalettpapirets egentlig formål, foretrekker det myke. Men nok om det.
De vil ikke tro som jeg kunne uttrykke meg den gang. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg karakteriserer denne perioden som en eneste lang fest. En ordets fest! Men nå skal De høre -- da jeg på denne måten hadde notert som en gal i flere år, måtte jeg jo til slutt foreta meg noe med det. Jeg syntes rett og slett jeg hadde et ansvar for å la offentligheten få del i mitt verk. På dette tidspunkt hadde jeg fjorten pappkasser med notater -- min samlede litterære produksjon. Hvor mange tusen ord jeg hadde skrevet, er det ingen som vet. Tolv hundre notisbøker! Samt alle de løse lappene. Dem hadde jeg forresten buntet hardt sammen ved hjelp av en syltepresse og bundet hyssing rundt.
Så var øyeblikket inne, min unge mann -- jeg ville finne en forlegger! Jeg måtte leie flyttefolk for å få det hele med meg, og så dro jeg til et velrenommert forlag i München.

-- Nå har jeg den filosofi, min unge mann, at førsteinntrykket slett ikke er uten betydning når man skal fremstille seg i slike sammenhenger. Én ting er at man som den største selvfølge skal fremstå velsoignert og dannet, men jeg fant i tillegg på at siden dette så å si bokstavelig talt var min inntreden i det litterære liv, en inntreden jeg ikke et øyeblikk tvilte på ville få varig betydning for den tyske litteratur -- hvorfor skulle jeg tvile på det? -- så kom jeg på den etter min mening glimrende idé at jeg ville gjøre denne inntreden så effektfull som mulig, ja, rett og slett gi den en dramatisk schwung, om De forstår.
Jeg trådte derfor inn på forleggerens kontor, tett fulgt av flyttefolkene med pappkassene, slo ut med den høyre armen i en nøye gjennomtenkt, men ikke desto mindre dramatisk og festlig gest, og utbrøt: «Glem unge Werthers lidelser!»
Synes ikke De også at det var en festlig entré? «Glem unge Werthers lidelser!» ropte jeg av mine lungers fulle kraft. Ikke så å forstå at jeg tok mål av meg til å bli en ny Goethe, men jeg er av den formening at enhver tid har sitt geni, og jeg synes ikke man skal sette sitt lys under en skjeppe, nei, det synes jeg virkelig ikke.
Kan De forresten si meg hva en skjeppe er for noe, unge mann? Ikke det? Nei, det ante meg nok. Men fortvil ikke, som de gamle romere sa -- ja, hva sa ikke de gamle romere! -- men det er en annen historie. Jo, en skjeppe er et kar, forstår De, et stort målekar, og hvis man setter sitt lys under et stort kar, da ikke bare skjuler man lyset slik at en selv og andre ikke lenger har noen glede av det, men -- og merk Dem det, unge mann -- før eller siden slukner jo lyset helt. På grunn av oksygenmangelen, naturligvis, men det tar bort litt av poesien, synes jeg, å blande fysikk opp i denne ellers så gripende metafor. Men dette var en digresjon, en omvei. Beklager. Rent bortsett fra -- hvor nyttige kan ikke omveiene være, også i overført betydning. Nå vel. La oss vende tilbake til forleggerens kontor.
Vet De hva som skjedde? De vil ikke tro det -- det skjedde ingen ting. Forleggeren gløttet knapt opp, bare fortsatte å lese i noen tilfeldige papirer han satt med i hånden, flyttefolkene ble stående rådløse bak meg med pappkassene i hendene, og jeg selv -- ja, mitt muntre utrop og min dramatiske gest ble nærmest klippet av i løse luften. Det inntraff rett og slett den fullkomne, og for meg ytterst penible, stillhet.
Omsider la forleggeren papirene fra seg, tok brillene av nesen og spurte ganske tørt, som om ingenting skulle ha hendt: «Hva behager?»
Ja, det var nettopp det han sa. «Hva behager?» sa han. Og kan De gjette hva han deretter sa? Nei, det kan De selvfølgelig ikke, men nå skal jeg fortelle Dem det -- jo, han sa: «Sett pappeskene der borte. De skal få høre fra oss.»
Og deretter et kort adjø. Det var det hele.

-- Det ble ikke til noe. De har gjettet det allerede, ikke sant? Det ble ikke til noe. Men skulle kanskje tro det var en fordel å være baron -- et godt navn, forbindelser og så videre ... Overhodet ikke. Forleggeren trodde visst jeg skriblet litt i ny og ne for å få tiden til å gå. Han hadde ikke engang gjort seg den umaken å lese gjennom manuskriptet. Det ville da også ha vært litt av en jobb, jeg innrømmer det, men har man ikke krav på å bli tatt alvorlig? Skal det brukes mot en at man er baron?
Så kom da den sorgens dag da jeg måtte avhente mitt litterære verk og bringe det hjem igjen. Men tro endelig ikke at jeg ga meg uten sverdslag! -- Dette må det da kunne lages en bok av, sa jeg.
-- En bok? spurte forleggeren og stirret først på meg og så på de fjorten pappkassene -- det var bare én av dem som overhodet var åpnet.
-- En bok? gjentok han. -- Av det der?
Og så lo han, min gode mann. Han brast i en rasende og hemningsløs latter, han lo slik ingen forlegger har ledd hverken før eller siden i hele den tyske litteraturhistorie!

-- Skal vi drikke ut? Jeg er Dem evig takknemlig for at De ville høre på meg. Det aner virkelig ikke hvor givende det var å treffe Dem. Hold endelig frem som De stevner ... jeg vil tro De har alle muligheter. Tillat meg et profesjonelt lite råd: Bare hovedsetninger. Et umulig bud å holde, som alle bud, men likevel. Og glem nå ikke paraplyen, det er så utrolig fort gjort.

Et lite spørsmål til slutt: Baronens navn (som er inspirasjonskilden til denne beretningen) er hentet fra en meget kjent bok i verdenslitteraturen. Hvilken?

Ord for dagen

"Hvis en bok kjeder meg, tar jeg en annen."

Michel de Montaigne, Essays, annen bok, som kom på norsk i år.

Lesefrukter

"Manden utartet, i løpet av to år blev han både drukkenbolt og romanforfatter. "

Knut Hamsun, Mysterier

Nakketak på Hamsun (nytt apebrøl fra lugaren)

Jeg har tidligere hatt et innlegg om sjømannen Tom, hovedpersonen i Ola Bauers roman Magenta, kanskje forfatterens alter ego, hva vet jeg. Tom er formodentlig den eneste i verden som har løst absolutt alle gåter i Ulysses. Han har attpåtil klart å komme seg gjennom Ulysses på originalspråket ved hjelp av ordbok. Bare synd vi ikke får vite hvilken ordbok. Nå vel. Tom har også lest Hamsun. Stålsett deg for et nytt apebrøl fra lugaren:

«Full av skadefryd pløyde Tom seg gjennom Knut Hamsuns bøker. Det var en opplevelse. Det var en slu opplevelse. Han følte seg intelligent og storslagen. Han følte seg som en erobrer og vismann. Han følte seg som verdens midtpunkt da han leste Knut Hamsun. Det skrevne ord var tomt og han var den eneste som hadde skjønt det. Tom var den eneste som våget å si det. Dette er tomt, sa han til seg selv på lugaren. Dette er tomt! ropte han. Han leste og leste, om igjen og om igjen, han leste Knut Hamsun i filler og følte seg betydelig. Han følte seg betydelig hele tida, han fløy, han var Knut Hamsuns overmann, han så tvers gjennom det falske glitteret og inn i det store tomrommet, og ikke bare Knut Hamsun som tross alt hadde et ondt hjerte å flyte på, men hele verdenslitteraturen, den var skapt av spøkelser som ikke visste at et tre var et tre, som ikke enset flyvefiskens flukt og Tom gikk opp på brua til hundevakta, og sto ved siden av annenstyrmannen, holdt utkikk, snakket høyt med seg selv, siterte noen linjer fra verdenslitteraturen og knegget høyt. Er dette kunst? spurte han seg selv. Er det kunst å kjenne seg igjen? Han skjønte det ikke. Han var synsk. Han ble rørt når han forutså madame Bovarys og Raskolnikovs krumspring fra side til side, når han atter en gang vendte tilbake til den største og den verste av alle, Knut Hamsun, de oppblåste selvfølgeligheters keiser, den store tomheten pakket inn i møllspist hermelin, han leste Hamsun til støv bare for å få bekreftet akkurat det, og han var like fornøyd hver gang; å avsløre Knut Hamsun var mer tilfredsstillende enn noen rus han hadde hørt om, det var som å være forelsket, trodde han. Det var taket han nøt, nakketaket på Knut Hamsun.»

Ord for dagen

"Den som elsker en bok vil aldri savne en trofast venn, en god rådgiver, en munter kamerat eller en virkelig trøster i nøden. "

Isaac Barrow

... bara med hjälp av böcker.

«Jag minns en vårdag på 20-talet, när jag satt under en blommande hägg uppe vid Engelbrektskyrkan och läste ’Sult’, större läsupplevelse har jag nog aldrig haft. Jeg var ung og ensam och mycket fattig, jag hade nyss kommit från landsorten og kände just ingen i Stockholm. Om vardagarna på kontoret gick det ju an, men mina söndagar var ensamma och trista, dem kunde jag komma igenom bara med hjälp av böcker.»

Hvem var denne damen?

Dette er for så vidt ikke ment som noen formell konkurranse, men det kan kanskje være morsomt å teste sitt kjennskap til det litterære landskap. Sitatet burde inneholde pekepinner nok for den litterært bevandrede. Svaret kommer i løpet av uken.

Jeg innleder et nytt tema i dag; Hamsun. Han som alle har på nattbordet. Og som alle lesende mennesker har et forhold til. Temaet ble egentlig innledet for noen dager siden, med innlegget om Herbjørg Wassmos lesehistorie. Her er altså en annen dame som har lest Hamsun. Svensk. Og derfor passende illustrert med den svenske skuespilleren Per Oscarsson som hadde hovedrollen i dansken Henning Carlsens film. Et vakkert skandinavisk samarbeid. Det er dessuten på tide med mer svenske innslag i denne bloggen, som foruten litteraturen og kjærligheten til bøkene også er basert på en slags skandinavisk tanke, det vil si at vi bør føle oss hjemme i hverandres kultur og språk her i Skandinavia.

Kunstnerliv i desember (av en som ikke var med)

Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krogh, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Møllemesteren der, Ole Pastosen, var meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.

Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krogh satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i sine omfangsrike saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.
Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen, og så hev han seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.

Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krogh stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dem. Så benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy, og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.

Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krogh ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, mine venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krogh var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men snart var alle i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja ,ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)

Så du tror Beckett er vanskelig?

Watt er min yndlingsbok når det gjelder Beckett. Her er en omtale jeg fant på nettet, klargjørende og god både om Watt spesielt og Beckett generelt.

"Watt" is the hilarious story of an itinerant character who walks one day from a train station, like a homing pigeon, straight to the home of a man whom he will serve. He enters the kitchen to take his spot, whereupon the present kitchen worker issues a rambling monologue of stunning length and baffling content, then leaves the household for Watt to stay behind. In the first few pages, we are already asking: Why did Watt just show up? Whose house is this? Who is this man in the kitchen already? Why is he delivering this major dissertation? What does it all mean? The rest of the book concerns Watt's service to the master of the house, some of it conventionally narrated, much of it digressive and odd. To explain this book, however, is to sound ridiculous. A certain number of things happen to Watt, he takes a certain number of actions, he engages in a certain number of conversations, and he ends the story in the book in a certain meaningful fashion. The entire story is told in Beckett's trademark effusive style, a rollicking, bizzare, but highly entertaining profusion.
The meaning of the book is also classic Beckett: Don't wait for Higher Meaning, because there is none. All his books portray absurd characters doing absurd things, waiting for life to reveal itself, but ultimately realizing that life reveals itself through the living. To answer the questions posed above, the book is composed like a circle, just like life. At the same time, it's also completely meaningless, just like life. We go to some place, we stand in some position, we engage with some people, we commit some acts, we turn and commit other acts, and we engage with some other people. Somehow, among all this ballet, the world still turns, and we still live upon it. For all their foolish sounding, Beckett's books do indeed have a meaning, that life is just the living of it.
Beckett is a psychological master. His prose style will never be repeated. I'd call him the Babe Ruth or Michael Jordan of literature, a crude analogy, for which we should apologize, but it is one that we hope reflects the major impact of his work on the art, and his primacy among its literary practitioners.
Beckett's work is random by no means. It is carefully crafted, and has an internal rhythm all its own. If a reader is willing to take off their shoes and run through the squishy mud of Beckett's life-swamp, so to speak, it is a joy to read and great fun to reflect upon. "Watt" is a good example of his work, relatively short, and relatively simple, but still likely to provoke great consternation among any who are not used to Beckett's gushing and admirable style, but great enjoyment among those who take it on its own life-affirming terms.
Beckett is a great writer for those readers who seek a literary puzzle, a semantic challenge, and a story with a surreal whiff, which tells us how wonderful it is just to be alive, enjoying our time on earth. "Watt" is one of Beckett's more accessible and fun works. --Reviewer: Hovig John Heghinian from Houston, TX USA

Når en ny forfatterstjerne blir tent på vår egen lesehimmel

"Jeg vet ikke om man kan bruke et slikt begrep, men jeg tenker som så at vi mennesker danner oss en slags forfattertradisjon, hvor vi er temmelig selektive på de nye bøker/forfattere vi innlemmer i vårt repertoar. Og når dette er gjort, når en ny forfatterstjerne skinner på vår lille, isolerte menneskehimmel, blekner interessen for forfatteren aldri. Man oppdager at man stadig vekk tar vedkommendes verker i forsvar i diskusjoner, og man blir mer og mer begeistret for forfatterens tanke - og formuleringsevne."

Sitat fra et innlegg på bloggen til Thomas Juhlin Raastad Marthinsen, journalist i Dagbladet Magasinet

(har blant annet skrevet reportasjen om gutta ved Akerselva i siste nummer av Magasinet).

Storm P. på andre søndag i advent

-- Hvis vi ikke skulde ses forinden, maa jeg saa ønske Dem Glædelig Jul.
-- Tak i lige Maade og Godt Nytaar, Glædelig Paaske og Pinse og til Lykke med Fødselsdagen!

113 Udvalgte Fluer, (1952)

Becketts latter

"Av alle de latterformer som strengt tatt ikke er latter, men måter å hyle på, tror jeg det bare er tre vi skal oppholde oss ved, jeg sikter til den bitre, den hule og den triste. De svarer til, hvordan skal jeg nå uttrykke det, suksessive ... suk ... suksessive hudfletninger med et fornuftsmessig preg, og overgangen fra den ene til den andre er som overgangen fra den mindre til den større, fra den lavere til den høyere, fra den ytre til den indre, fra den kraftige til den fine, fra materie til form. Den latteren som nå er trist var en gang hul, den latteren som en gang var hul var en gang bitter. Og den latteren som en gang var bitter? Sprøyt, Mr Watt, sprøyt. Men la oss ikke kaste bort tiden med dette, la oss ikke kaste bort mer tid, Mr Watt. Nei. Hvor var vi? Den bitre, den hule, og - Ha! Ha! Den triste. Den bitre latteren ler av det som ikke er godt, det er den etiske latter. Den hule latteren ler av det som ikke er sant, det er den intellektuelle latter. Ikke bra! Ikke sant! Vel vel. Men den triste latteren er den ettertenksomme latteren, med snuten - Ha! slik. Det er latterens latter - risus purus, latteren som ler av latteren, den beskuende, den som hilser den største vits, med andre ord, latter som ler - stille, takk - av det som er ulykkelig."

Samuel Beckett: Watt (1953)

Nå også med hyperlenker

Innleggene vil heretter være utstyrt med såkalte hyperlenker, det vil si at ord og navn som er markert med grått, som for eksempel «Morgenbladet», «Klaus Høeck» og «dette intervjuet» i innlegget nedenfor, bringer en direkte til en annen nettside med et trykk på venstre musetast. I dette tilfelle henholdsvis Morgenbladets nettside, en omtale av Klaus Høeck og intervjuet med Tomas Espedal. Lenker har jeg jo hatt hele tiden, forskjellen er bare at de nå er "innebygd" i teksten.
Hvis du vil ha alle innlegg innen et spesielt tema, velger du det aktuelle temaet under innlegget eller i listen til venstre. Det er ikke så mange poster under hvert tema foreløpig, men dette er altså en meget ung blogg.
Hvis man vil kommentere noe (det er enkelt og kan gjerne skje anonymt), bruker du KOMMENTAR-feltet under innlegget.
Alt dette er kanskje selvfølgeligheter for drevne bloggere og blogglesere, men jeg har bare holdt på siden slutten av oktober, og lærer noe nytt hele tiden.

"Jeg legger meg i sengen og leser ..."

Tomas Espedal leser ikke bøker, han skriver dem (se innlegget nedenfor). Uttalelsen står på trykk i siste nummer av Morgenbladet der Tomas Espedal blir interjuvet som Ukens navn fordi han er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for boken Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.
Hvorfor sier Tomas Espedal noe så dumt og arrogant? undrer jeg. Ingen leser så mye som skrivende mennesker. De to aktivitetene er nærmest uadskillelige. Det gjelder selvfølgelig også for Tomas Espedal. Jeg har endt opp med to mulige forklaringer: 1)Tomas Espedal sier det fordi han synes det er jævla tøft å si det, 2)Han sier det fordi han ikke leser for moro skyld, men fordi alt han leser på en eller annen måte er relatert til forfatterjobben.
Samme kan det egentlig være: Tomas Espedal leser selvfølgelig mye. Det er nok å gå til hans egne bøker for å finne ut det, så i går gikk jeg til bokhylla og fant frem Gyldendal-pocketen hvor Espedals tre bøker Biografi, Dagbok og Brev er samlet i ett bind.
Det første jeg støtte på, var et sitat av Pessoa, som også er en av mine yndlingsforfattere, og som uttrykker seg uhyre siterbart. Jeg går ut fra at Pessoa også betyr noe for Espedal, siden han siterer ham. Egentlig trengte jeg da ikke lese videre, for hvor får man et sitat fra, om ikke fra det man har lest? Altså et bevis på at Espedal leser. Og Pessoa-sitatet er ikke det eneste sitatet i boka.
Men jeg ble jo sittende og lese Espedal, og ganske riktig -- han skriver så vakkert også om det å lese. Se bare her:

«Hvor viktig det er å lese de rette bøkene på de rette stedene! Å velge den rette årstiden, tiden på døgnet, morgen eller kveld, det er ikke likegyldig. Å velge det rette stedet for akkurat den boken, er nesten viktigere enn selve boken.»

Sånn skriver bare et menneske som har et så nært forhold til det å lese at det utgjør en stor og viktig del av livet. Og se her:

«Jeg elsker å forsvinne. Idet jeg åpner en bok, er jeg tilbake i barnet; jeg visste ingenting bedre enn å gjemme meg, sette meg bak døren, krype inn i klesskapet, klatre opp i trærne og sitte helt stille til det ikke lenger er mulig å skille denne lengselen fra naturens egen. Eller opphøre bak døren, forsvinne i triangelet av dørkarm, linoleum og skygge. Vi sier: han forsvant i en bok, ble oppslukt av historien. Men like bedøvende som det å forsvinne, er ritualene som er forbundet med det å lese. Du setter deg i stolen, tenner lyset og forsvinner. Du legger deg i sofaen, åpner boken, kjenner lukten av papir og forsvinner.»

«Hva er det jeg leser? Jeg leser i Bibelen. Romaner leser jeg ikke. Etter at jeg fikk briller har jeg mistet interessen for romaner. Jeg leser dikt. Jeg leser alt av Kristian Lundberg. Jeg leser Morten Søndergaard. Jeg leser Klaus Høeck, det må være en av mine aller største leseropplevelser: In Nomine. Jeg leser Ann Jäderlund. Jeg må være forsiktig med Ann Jäderlund. Jeg må i det hele tatt være forsiktig med hva jeg leser. Det minner meg om at jeg må være mer uforsiktig med hva jeg skriver.»

Sterkt, av en som ikke leser. Jeg skal lese mer Tomas Espedal.

Hvis noen fortsatt er i tvil om at Tomas Espedal er et lesende menneske, anbefales dette intervjuet.

Jøss ...

"Jeg leser ikke bøker, jeg skriver dem."

Tomas Espedal i Morgenbladet 8.--14. desember 2006

Hungeren etter litteraturen ...

"For meg begynte ikke interessen for litteratur som en jakt etter dannelse, men fordi jeg hadde en hunger etter den: Bibelen, veldig tidlig, fordi min mor ble lei av å renne flere kilometer på biblioteket en vinter jeg hadde alle barnesykdommene. Jeg leste den som en utrolig røverroman med forvirrende persongalleri. Fordi en prestegård med en stor boksamling, også for barn, var mitt annet hjem, fikk jeg tilgang til samtidslitteraturen også. Senere kom sulten etter oversettelser. De russiske mestrene var en åpenbaring, særlig Dostojevskij.
Vår egen Knut Hamsuns bøker lå gjemt på loftet i min farmors hus på Hamarøy etter krigen. Men selvsagt fant jeg dem. Mitt møte med Pan da jeg var tolv var et vendepunkt. Plutselig forsto jeg at en dikter hadde gått de samme veiene som jeg sprang på. At han hadde klart å gjøre litteratur av disse steinene og strendene. At bladene på trærne i seg selv var poesi. At drøm, skam og svik kunne omformes og deles med andre mennesker. Jeg vil aldri få vite hvor mye denne oppdagelsen har betydd for min litterære selvtillit. Han var porten til litteraturen. Senere leste jeg meg gjennom våre røtter, så å si. Undset, Skram, Ibsen, Duun, Kielland og Lie. Så hadde jeg en periode med latinamerikanske og engelske oppdagelser. Pluss Kafka! På 70-tallet var det de modige kvinnefrigjørende romanene som gjaldt. Atwood, Morante, Munro, Hoffman, Gordimer. Jeg skulle imidlertid bli over førti før jeg ble kjent med Marcel Proust, Virginia Woolf og Thomas Bernhard. Thomas Mann og Sara Lidman har derimot fulgt meg hele tiden. Jeg kjenner et veldig varmt trykk når jeg tenker på alle dem jeg står i gjeld til, både som forfatter og som menneske."

Herbjørg Wassmo i tidsskriftet Bokvennen nr. 3, 2006.

Vi har alle vår egen lesehistorie. Om ikke jeg kjenner meg igjen i akkurat disse forfatterne og rekkefølgen, kjenner jeg meg igjen i hungeren etter å lese, i fellesskapet med bøkene og forfatterne livet igjennom. Wassmos lesehistorie ga meg lyst til å skrive min egen.

Sær skriving

De sliter med det i Tyskland også. Med sær skriving ... nei, jeg mener særskriving. Dette med å dele opp sammensatte ord. Trink Wasser für Hunde - drikk(e) vann for hunder (drikk/drikke har samme form på tysk). La hundene drikke vannet sitt selv, hvorfor i all verden skal vi drikke det for dem? Hentet fra den utmerkede språkspalten i Der Spiegel, et funn for alle som er interessert i moderne tysk. Du finner den her:
http://www.spiegel.de/kultur/zwiebelfisch/0,1518,436724,00.html

Nyhetsbrevet på e-post kan anbefales.

Blogg, blogg ...

Litt om planene fremover:
«Dagens Storm P.» vil heretter ikke komme daglig, men mer sporadisk. Til gjengjeld vil det bli mer av andre sitater, først og fremst fra bøker jeg har lest, under rubrikken «Lesefrukter».
De som fryktet (eller håpet ...) at jeg var ferdig med Joyce, kan forsikres om at det kommer rikelig med Joyce-stoff også fremover. Og skulle ikke bloggeren i gang med å lese Ulysses? Hvordan går det med det prosjektet? Jeg har ikke kommet ordentlig i gang ennå, det er et par andre ting jeg må få unnagjort først. Men det kommer, det kommer. Lesingen tar av og til sine egne veier. For eksempel begynte jeg plutselig å lese Ray Bradburys Fahrenheit 451, en bok jeg har hatt stående siden 1980-tallet en gang, bare fordi jeg så et sitat fra den (den handler om bøker, og jeg kommer straks med et eget innlegg om den).
Adventstiden og julen - sett med dikternes øyne - kommer også til å sette sitt preg på bloggen.
Hvis det er noe du har lyst til å kommentere i denne bloggen, er det bare å trykke på kommentarfeltet under hvert enkelt innlegg, der det nå stort sett står «0 COMMENTS». Det kreves ingen innlogging eller identifikasjon for å kommentere.

Lesefrukter

«Bentley Drummle hadde en så forurettet mine at til og med når han åpnet en bok, så han ut som om forfatteren hadde fornærmet ham personlig.»

Charles Dickens: Store forventninger, kap. 25

Dagens Storm P.

Det er ganske pudsigt at lægge Merke til, at de fleste Dagbøger er skrevet om Natten.

113 Udvalgte Fluer, (1952)

Dagens Storm P.

Det er meget ubehageligt at have en god Hukommelse, naar der er saa meget, man gerne vil glemme.

113 Udvalgte Fluer, (1952)