Litterære fakta (og et forsvar for nytelsen).

Vin er det næringsmiddelet som er hyppigst omtalt i bøkenes bok, Bibelen. Ca. 1000 ganger i Det gamle testamentet, og ca. 500 ganger i det nye. Det interessante er at vin alltid omtales i positive vendinger. Bibelen oppfordrer i det hele tatt til nytelse når det gjelder mat og drikke. «Det beste et menneske kan gjøre er å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev,» sier Forkynneren. At Bibelen også appellerer til måtehold, dvs. advarer mot overdrivelser, er ikke noe motargument mot nytelsen. Mennesker har alltid, også i bibelsk tid, skjønt at det er dumt å forspise seg og dumt å drikke seg dritings. Det skjønner de fleste i dag også. Dette handler om nytelse og den gode beruselsen. Ikke vet jeg hvor pietister, avholdsfolk og lignende traurige eksistener får sine forskrudde meninger fra, men lese Bibelen kan de ikke.

Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med godt mot! Gud har jo for lenge siden samtykket i det du gjør.
Forkynneren 9, 7

Gi heller rusdrikk til den som holder på å gå til grunne, og vin til den som har sorg i sinn. La ham drikke så han glemmer sin armod og ikke minnes sin møye mer.
Ordtakene 31, 6

Det var mengder av kongelig vin, slik det sømmer seg hos en konge. Men det var fast regel at ingen skulle nødes til å drikke.
Ester 1, 7--8

Kjekk deg ikke når du drikker vin, for vinen har ødelagt mange. Som smelteovnen prøver stålet når det herdes, slik prøver vinen hjertene når de overmodige strides. Vin gir mennesket liv når den drikkes med måte. Hva er vel livet uten vin? Den er jo skapt for å gi menneskene glede. Drukket til rette tid og med måte gir vinen glede og god stemning.
Sirak 31, 25--28

Ta også en titt på det litterære måltidet du finner her .

Enda mer litteratur og kjærlighet.

Jeg leser Snø av Orhan Pamuk. Den handler om lyrikeren Ka som drar hjem til Istanbul etter 12 år i politisk eksil i Tyskland for å delta i morens begravelse. Under dekke av å være journalist reiser han til den avsidesliggende byen Kars, som blir isolert av et voldsomt snøvær. Der blir han trukket inn i en rekke dramatiske politiske og religiøse hendelser. Én av grunnene (den egentlige?) hans for å dra til Kars, er at han har fått vite at en tidligere klassevenninne, den vakre İpek, nå bor der og nylig er blitt skilt fra sin mann. Det gir Ka, som aldri har vært gift, forhåpninger.
Første gang de får anledning til å snakke med hverandre i fred og ro, utspiller bl.a. denne replikkvekslingen seg:

«Er det virkelig sant at du kom for å skrive om valget og selvmordene?» spurte İpek.
«Nei,» svarte Ka. «I Istanbul fikk jeg høre at du og Muhtar var skilt, så jeg kom for å gifte meg med deg.»
Først lo İpek som om han hadde fortalt en god vits, så ble hun sprutrød. Etter en lang pause så hun på ham og han forsto at hun hadde gjennomskuet ham. «Kunne du ikke ventet litt og forsøkt å bli kjent med meg?» sa blikket hennes. «Kunne du ikke, i det minste en liten stund, holdt hensiktene dine for deg selv og tatt deg tid til å flørte litt og bli kjent med meg? Du kom ikke hit fordi du er glad i meg og fordi jeg betyr noe spesielt for deg, men fordi du fikk høre at jeg er skilt, husket hvor vakker jeg var og forestilte deg at jeg ville være åpen for et slikt tilbud nå som jeg sitter fast her i Kars.»
Ka skammet seg, og som straff for å ha latt et plumpt ønske om lykke styre sine handlinger, forestilte han seg at İpek med sitt ubarmhjertige klarsyn satt og tenkte: «Det vi to har felles, er at begge har fått senket forventningene med hensyn til hva livet har å by oss.» Da hun snakket, sa hun imidlertid noe helt annet:
«Jeg har alltid visst at du kom til å bli en god lyriker,» sa hun. «Jeg må gratulere deg med bøkene dine.»

Tillært humørløshet?

Bokmagasinet i dagens Klassekampen noterer seg at USAs 21 beste unge forfattere ikke eier humor. Ifølge William Skidelsky i The Guardian er dette en av konklusjonene man kan trekke av tidsskriftet Grantas (her) siste forfatterkåring. Den andre er at nesten samtlige har tatt universitetskurs i «creative writing». Hvorvidt man kan tenke seg en sammenheng mellom det første og det siste, unnlater Skidelsky å spekulere i.

Ord for dagen

«Det er bare å tenke tanken: du skal leve hele livet med deg selv. Du kan finne en ny kjæreste, du kan forlate familie og venner, reise bort, finne en ny by og nye steder, du kan selge det du eier og kvitte deg med alt du ikke liker, men du kan aldri -- så lenge du lever -- bli kvitt deg selv.»

Tomas Espedal i gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. 2006

Til mann og kvinne skapte han dem ...

Bare et knippe filmsitater i anledning en aktuell mediedebatt akkurat nå. Når det gjelder sitater, så husk at alt er relativt. Et godt sitat inneholder en sannhet, men denne sannheten er ikke nødvendigvis hverken eviggyldig eller allmenngyldig, og representerer ofte bare ett aspekt ved en sak.

«Jeg har hatt mange nevrotiske menn og burde vite at dere er som barn som leter etter en svær pupp dere kan suge livskraften ut av.»
Ellie (Janeane Garofalo) i 200 sigaretter

«Over hele verden ødelegges kjødets enkle gleder av kvinner som krever å bli forstått.»
Benjamin Hoffman (Peter Sellers) i Hoffman

«Hva skal jeg med en mann? De er emosjonelt tilbakestående, egoistiske drittsekker som kødder med livet ditt. De prøver å styre deg og få deg til å føle deg som en Babylons skjøge bare du går i miniskjørt.»
Lulu (Lorraine Pilkington) i Human Traffic

«Menn er som barn. De styrer verden, men må ha hjelp med slipset.»
Louise Keeley (Dianne Wiest) i Lånte fjær

«Du må se på menn som hus – flytte, og forbedre standarden.»
Carol (Catherine Hicks) i Peggy Sue ble gift

«Menn liker å bli forulempet av kvinner. Det får dem til å føle seg elsket.»
Esther MacInerney (Gail Strickland) i Den amerikanske presidenten

«Alle kvinner liker å se mennene krype litt.»
Arnold Nash (Tony Randall) i Ingen blomster, takk

«Min skjebne er å være min manns mor.»
Kate (Carole Bouquet) i A Business Affair

«Det er sikkert mange som kan tenke seg å gå ut med en vanskelig kvinne. Folk hopper jo ut fra fly og kjører på ski utfor stup. Det kunnes kalles «ekstrem-dating».»
Cameron James (Joseph Gordon-Levitt) i 10 ting jeg hater ved deg

«Noen ganger er det bare det å være megge som holder en kvinne oppe.»
Vera Donovan (Judy Parfitt) i Dolores Claiborne

«Hun er et rovdyr som spiller husdyr. Pass deg for henne.»
Tyler Durden (Brad Pitt) om Marla Singer (Helena Bonham Carter) til Jack (Edward Norton) i Fight Club

«Skal jeg ri inn i solnedgangen, vil jeg ha min egen hest.»
Maggie Carpenter (Julia Roberts) i The Runaway Bride

«Kanskje Gud skapte kvinnen for å få menn til å slappe av innimellom.»
Francine Pefko (Glenne Headly) i Breakfast of Champions

«Bak enhver stor mann står en kvinne og himler med øynene.»
Bruce (Jim Carrey) i Bruce Almighty

«Du vet ennå ikke alt om kvinner.»
Prinsesse Leia (Carrie Fisher) til Han Solo (Harrison Ford) i Star Wars - The Empire Strikes Back

«Vi visste at jenter var kvinner i forkledning, at de forsto seg på kjærligheten og døden, og at vår jobb bare var å skape støyen som fascinerte dem. Vi visste at de visste alt om oss, og at vi ikke skjønte noe. »
Mannlig fortellerstemme i The Virgin Suicides

«Kvinner er som vinden. De kommer ubemerket og slår en overende.»
Harry Hawkins (Glen Scott) i Gambler med kjærligheten

«Ikke stol på noen som kan blø i en uke uten å dø.»
Chad (Aaron Eckhart) i Menn imellom

«Hvis du vet hva kvinner vil ha, er du konge.»
J. M. Perkins (Bette Midler) i Hva kvinner vil ha

«Spøk aldri med en kvinnes hår, klær eller menstruasjon.»
James (John Hannah) i Sliding Doors

«Kvinner spør aldri, de insinuerer.»
Gerry (John Lynch) i Sliding Doors

«Jeg er kvinne. Vi sier ikke hva vi vil ha, men vi vil ha rett til å bli sinte hvis vi ikke får det. Det er det som gjør oss så fascinerende. Og ikke så rent lite skremmende.»
Lydia (Jeanne Tripplehorn) i Sliding Doors

«Kan jeg gi deg noen råd om kvinner? Kvinner vil bli jaktet på.»
Cynthia Topping (Ellen DeGeneres) i EDtv

-- Hva slags mann er kaptein Renault?
-- Som alle andre menn, bare enda mer.
Annina Brandel (Joy Page) og Rick Blaine (Humphrey Bogart) i Casablanca

-- Hva kan en mann gjøre uten klær i 20 minutter?
-- Du kan jo ta deg en kald dusj ...
George Kaplan/Roger O. Thornhill (Cary Grant) og Eve Kendall (Eva Marie Saint) i Med hjertet i halsen

«Gi en mann frie hender, og du har dem snart over hele deg.»
The Frisco Doll (Mae West) i Klondike Annie

«Selv gentlemen har pikk.»
Giselle Levy (Maggi Gyllenhaal) i Mona Lisa Smile

«Menn sier ingenting i årevis, og når de endelig sier noe, er det for å si farvel.»
Karen (Andie MacDowell) i Dinner With Friends

«En mann som tar jobben og kvinner på alvor, er snart fortapt.»
Chad (Aaron Eckhart) i Menn imellom

«Jeg skulle vært mann. Jeg er gløgg, har humor, og tjener råbra.»
Abby Barnes (Janeane Garofalo) i The Truth About Cats and Dogs

-- Hvorfor lyver menn?
-- Fordi vi er håpløse. Vi prøver å skjerpe oss, men mislykkes ofte. Kvinner er bedre mennesker, så vi prøver å bli påvirket av dem. Derfor lyver vi om feilene våre, så vi kan være nær dem.
Melissa Morrison (Saffron Burrows) og Rich Dunne (Aden Young) i Forelsket i to

«Hvorfor kan ikke menn elske oss slik vi elsker dem? »
Chloe (Meg Tilly) i Gjenforeningen

«Alle problemer for mannfolk starter med balla.»
Joe Heff (Jack Warden) i Things to Do in Denver When You’re Dead

«De fleste hannkjønn er ikke menn i mer enn ti minutter av sitt liv.»
Bethany Sloane (Linda Fiorentino) i Dogma

«Alle menn er noen kødder. Vi oppfører oss som om vi vet alt. Som om vi har full kontroll. Men vi har stort sett ikke peiling. Vi er livredde.»
Pat (Danny DeVito) i Living Out Loud

Ord for dagen

"Hvis menn hadde lest bøker, hadde de forstått kvinner."

Vigdis Hjorth

Alt er så stille ...

Hvis du ikke har besøkt Flimre-bloggen (her) i det siste, kan du gjøre det akkurat nå, for da får du se et av bildene mine som Aina har satt ord til (innlegg 24. april, bla litt ned).
Mer om bildet kan du lese her.

Selvportrett i lav høstsol.

En ung mann med god forstand på bøker ...

Jeg blir stadig like imponert over hvor edle, følsomme og ikke minst litteraturinteresserte menn de gifteklare damene i Jane Austens bøker klarer å finne. Jeg har nettopp sett BBC-filmatiseringen av Fornuft og følelser på DVD, mens utdraget under er fra Overtalelse.


«Mens kapteinene Wentworth og Harville ledet an i samtalen på én kant av rommet og underholdt de andre med et vell av anekdoter fra sin felles fortid, falt det i Annes lodd å sitte litt avsides sammen med kaptein Benwick, og godhjertet som hun var, syntes hun at hun måtte innlede bekjentskap med ham. Han var sjenert, og hadde en tendens til å bli åndsfraværende, men hennes blide, inntagende ansikt og milde vesen gjorde snart sin virkning, og Anne fikk rikelig igjen for anstrengelsen. Han var åpenbart en ung mann med god forstand på bøker, først og fremst poesi, og foruten vissheten om å ha latt ham, i hvert fall for en kveld, hengi seg til samtale om emner som de han bodde hos neppe hadde noen interesse av, håpet hun å ha vært til hjelp med noen antydninger vedrørende det nødvendige og tjenlige i å kjempe mot sorgen, noe som hadde gitt seg naturlig av samtalen. For selv om han var sjenert, virket han ikke avvisende; det lot snarere til at han var glad for å slippe å være så tilbakeholden; og etter å ha snakket om poesi og samtidens rike diktning og utvekslet synspunkter på de fremste dikterne i et forsøk på å slå fast om Marmion eller The Lady of the Lake var best, og hvordan Giaour og The Bride of Abydos skulle rangeres, og dessuten hvordan Giaour skulle uttales, viste han seg å ha så intimt kjennskap til de mest følelsesladde sanger av den ene poeten og de lidenskapeligste beskrivelser av håpløs sjelekval hos den andre; han siterte, så dirrende dyptfølt, de ulike linjene som fremstilte et knust hjerte eller et sinn knuget av sorg, og appellerte slik om medfølelse at hun dristet seg til å håpe at han ikke bare leste dikt bestandig, og til å si at etter hennes mening var det uheldige ved poesi at at den sjelden var trygg å fordype seg i for den som overhodet evnet å fordype seg, og at et lidenskapelig sinn, som var det eneste som virkelig visste å verdsette poesi, nettopp var et sinn som helst burde få den i små mengder.
Da hun så av uttrykket hans at hun ikke såret ham, men gledet ham med disse hentydningene til hans situasjon, fikk hun mot til å fortsette, og siden hun følte seg eldre av sinn, og syntes det gav henne visse rettigheter, dristet hun seg til å anbefale ham en større dose prosa i hans daglige lesning, og da hun ble bedt om å spesifisere, til å nevne de verk av våre beste moralfilosofer, de samlinger av edle brev, de memoarer av høyverdige, lidende mennesker som i øyeblikket forekom henne egnet til å anspore og styrke sinnet med de høyeste normer og de sterkeste eksempler på moralsk og religiøs utholdenhet.
Kaptein Benwick lyttet oppmerksomt og lot til å være takknemlig for den interesse hun viste, og noterte, om enn med hoderysten og sukk som vitnet om liten tro på at bøker kunne hjelpe mot en sorg som hans, navnene på bøkene hun anbefalte, og lovet å anskaffe dem og lese dem.
Da kvelden var over, måtte Anne le ved tanken på at hun var kommet til Lyme for å predike tålmodighet og resignasjon for en ung mann hun aldri før hadde møtt, samtidig som hun ved mer alvorlig ettertanke fryktet at hun, i likhet med mange store miralfilosofer og predikanter, hadde talt utførlig om et område der hennes egen opptreden lot atskillig tilbake å ønske.»

Jane Austen: Overtalelse (Persuasion)
Oversatt av Merete Alfsen

Liste: Ti skjønnlitterære bøker som handler om prostitusjon.

1. Jorge Amado: Tereza Batista
2. John Cleland: Fanny Hill
3. Sverre Asmervik: Men tankene mine får du aldri
4. Alexandre Dumas: Kameliadamen
5. Christian Krogh: Albertine
6. Herbjørg Wassmo: Et glass melk takk
7. Michel Faber: Rosenrød og Liljehvit
8. Bergljot Hobæk Haff: Skjøgens bok
9. Vigdis Hjorth: Hysj
10. Paulo Coelho: Elleve minutter

Denne listen er selvfølgelig inspirert av et aktuelt politisk tema akkurat nå. Den kan lett gjøres lengre. Av disse bøkene har jeg selv nr 1, 2 og 5, og jeg så nylig Kameliadamen på DVD (klassiker med Greta Garbo).

Ord for dagen

«Det sanne liv, det endelig erkjente og opplyste liv, det eneste liv vi virkelig har levet, det er litteraturen. Den åpenbarer hvor kvalitativt forskjellig verden fortoner seg for hver og en av oss, en forskjell som, hvis det ikke hadde vært for kunsten, ville ha forblitt den enkeltes hemmelighet for bestandig.»

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid (siste bind)

Jeg har egentlig ikke noe forhold til verdens bokdag, som er i dag (for meg er hver dag en bokdag), men det slo meg likevel at dette sitatet av Proust passet til anledningen. Til alle som har et forhold til verdens bokdag, eller i hvert fall til bøker: Gratulerer med dagen!
Jeg vet ikke grunnen til at akkurat denne datoen er valgt til verdens bokdag. Kan det ha sammenheng med at Shakespeare ble født i dag? Han døde faktisk også i dag, 23. april 1616, og det samme gjorde Cervantes. At to av verdens største forfattere skulle dø akkurat på samme dag må vel være like spesielt som at Chaplin og Hitler ble født i samme uke.

En av de fineste reisene man kan gjøre ...

Jeg tror faktisk at den norsk-svenske forfatteren Beate Grimsrud allerede tilhører det kollektive biblioteket for meg (se innlegget under). Jeg har hørt så mye om henne, men ikke lest henne. I siste nummer av Morgenbladet er det et stort intervju i forbindelse med hennes nyeste bok Søvnens lekkasje. Jeg vet ikke om jeg kommer til å lese Grimsrud, men i dette intervjuet sier hun noe om skriveprosessen som jeg merket meg:


- Du er flere ganger inne på det forunderlige ved at forfattere faktisk finner bøkene i seg selv.
- Jeg synes det er merkelig at bare man konsentrerer seg ordentlig, så oppdager man at det finnes noe der inne som ikke hadde kommet opp hvis man ikke lette. Da jeg skrev «Øksa» [Å smyge forbi en øks, 1998], tenkte jeg mye på dette: Så merkelig at en av de fineste reisene man kan gjøre er å dra innover i seg selv.

Om Marcel Proust.

«Det kollektive biblioteket», snakker den franske litteraturprofessoren Pierre Bayard om, han som nettopp har skrevet om «kunsten å ikke lese» (se innlegg her i bloggen 19. april). Joyce, Kafka og Proust er etter min mening typiske eksempler på forfattere i det kollektive biblioteket, forfattere vi alle snakker om, som få virkelig har lest, men som likevel i den grad er til stede i vår bevissthet som begreper og ikoner. Selv har jeg et relativt nært forhold til Joyce (som det vil fremgå av denne bloggen), mens Kafka og Proust - og jeg kunne for den saks skyld også nevne Virginia Woolf - er forfattere jeg håper og tror at jeg en vakker dag skal komme til å gå løs på for alvor.

Forfatteren og litteraturviteren Henrik H. Langeland har skrevet en bok om Proust som jeg har bladd litt i de siste dagene (og jammen siterer ikke han også Pierre Bayard). Her er en liten orientering hentet fra denne boken, om forfatteren og mennesket Proust og hans hovedverk På sporet av den tapte tid. Inntil videre kan jeg (og du) bruke denne kunnskapen til å fremstå som overbevisende Proust-kjennere hvis diskusjon skulle oppstå, men forhåpentligvis vil den virke som en inspirasjon til faktisk å lese Proust. Eller i det minste å gjøre et seriøst forsøk.

«Å studere Marcel Prousts liv og verk er å følge dekonstruksjonen av et menneske og konstruksjonen av en bok, metamorfosen fra person til tekst, alltid lignende med likevel alltid annerledes. Som få - om noen - andre forfattere har Proust forenet liv og verk i et livsverk. Det kostet ham helsen, det kostet ham vennskap, og det kostet ham til slutt livet. Proust skrev seg til døde, men det ble makeløs litteratur ut av det. [...] En vanlig reaksjon hos mange nordmenn når de hører navnet Marcel Proust, er ’Å ja, han der med de tolv bindene og de lange setningene.’ De fleste blir imidlertid svar skyldige når det gjelder selve innholdet. For hva handler disse mange bindene og de lange setningene egentlig om? Det er det faktisk ikke så helt enkelt å gi et entydig svar på, like lite som På sporet av den tapte tid lar seg plassere innenfor en bestemt sjanger - ’roman’ blir liksom litt knuslete når det er snakk om over 3500 sider. Både med sin form og sitt innhold sprengte verket samtidens romanbegrep: bibliotekarene i Frankrike skal visstnok ha hatt store vanskeligheter med å klassifisere verket som skjønnlitteratur eller som filosofi. Og leter man etter Proust i databaser, biblioteker og bokhandlere i USA i våre dager, finner man ham ofte plassert under Gay studies.
Tydeligvis var heller ikke Proust sikker på hvilken sjanger han utformet verket i. I sine aller første skisser til På sporet fra 1908 har han notert: ’Skal dette bli en roman, en filosofisk studie, er jeg romanforfatter?’ Det som i hvert fall er sikkert, er at På sporet av den tapte tid til syvende og sist er en fiktiv fortelling, ikke en filosofisk avhandling i klassisk forstand. Den berømte franske litteraturforskeren Roland Barthes betegner Prousts verk som en ’tredje form, hverken essay eller roman’. Proust synes aldri å ha hatt noe positivt forhold til romanbegrepet generelt, og han liker dårlig at det anvendes på hans livsverk: ’Dette er på ingen måte en roman,’ skriver han til vennen Paul Morand, og til en annen venn: ’Den ligner overhodet ikke på den klassiske romanen.’ I et tredje brev: ’Det kan kalles en roman ettersom det begrepet fraviker minst: Det handler om en mann som forteller og som sier ’jeg’, og det finnes en rekke personer.’
Proust ville at På sporet av den tapte tid skulle bli et slags totalverk i skrift, slik Wager skapte totalverk i toner. (Wagner er for øvrig den komponisten som nevnes flest ganger i verket.) Dermed ble romanbetegnelsen en sjangerhistorisk tvangstrøye han mer enn gjerne ville fri seg fra.
Og På sporet av den tapte tid er blitt et slags totalverk, som spenner over så godt som samtlige litterære epoker og sjangre, fra den mest elleville og burleske komedien til den mest opprivende og grufulle tragedien, fra lyrikken til essayistikken, fra antikken til modernismen. Proust er ikke bare romanforfatter, han er også biograf, filosof, estetiker, poet, sosiolog, essayist, retoriker, satiriker og polemiker, for å nevne noe. Samtidig tar På sporet av den tapte tid opp i seg store deler av den vestlige litterære kanon - det finnes eksplisitte allusjoner til over tusen andre bøker i romansyklusen. Litteraten Pierre Bayard hevder at Proust ’skaper et verk som tar sikte på en fyllestgjørende fortolkning av verden som sådan’.»

Fra Henrik H. Langeland: Marcel Proust. Gyldendals Ariadne-serie 2001.

Ord for dagen

«Men først og fremst skal du bruke øynene og kikke rundt deg overalt hvor du er, for de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest uventede stedene. De som ikke tror på mirakler vil aldri finne dem.»

Roald Dahl: Bittesmåene

En djevel i Prada.

Gårsdagens film: The Devil Wears Prada. Underholdende om mote og det nådeløse livet i et høyprofilert motemagasin. En enkel, men underholdende film, med en enkel og litt for banal slutt, som så ofte med amerikanske filmer. Filmens innledende scener interesserte meg nesten mer enn slutten - det slår meg at det å se kvinner kle på seg (fra scratch, vel å merke) og sminke seg - hele forvandlingen fra søvndrukken tilstand til full beredskap foran en ny dag - er en underkjent nytelse. Menn har en tendens til å fokusere på avkledning, men etter min mening er påkledningen et minst like fascinerende aspekt ved the feminine mystique. Akkurat i denne filmen er det forresten ikke rart at påkledningen er i fokus, siden filmen jo nettopp handler om hva man har på seg.

Forøvrig er kanskje dette et av de relativt sjeldne tilfellene hvor filmen er bedre enn boken. En djevel i Prada, skrevet av Lauren Weisberger (som selv har jobbet i amerikanske Vogue i New York som assistent for den legendariske sjefredaktøren Anna Wintour og derfor vet hva hun snakker om), har kommet på norsk i Gyldendals serie «Litterære drops». Ikke et vondt ord om denne serien -- jeg har selv oversatt to av bøkene i den! (av den svenske forfatteren Kajsa Ingemarsson) -- men min egen litterære smak går i andre retninger. For å fortsette godteri-analogien velger jeg heller mørk, tung sjokolade fremfor lette, lyse drops. Men selv om de litterære dropsene kanskje får litterære feinschmeckere til å rynke på nesen, så lokker de frem leselysten hos ganske mange andre. Og det er jo ikke så dumt.

Liste: Ti bøker om kjærlighet på tvers av sosiale skiller.

Jeg skrøt for noen dager siden av at jeg etter min mening hadde bedre lister enn Klassekampen. Det burde jeg ikke ha gjort. De imponerte meg i hvert fall i siste utgave av Bokmagasinet med denne listen (som altså ærlig og redelig er stjålet fra Klassekampen 14./15. april 2007):

1. Jane Austen: Stolthet og fordom
(Elizabeth Bennet og Fitzwilliam Darcy)

2. Emily Brontë: Stormfulle høyder
(Catherine Earnshaw og Heathcliffe)

3. Lev Tolstoj: Anna Karenina
(Anna Karenina og grev Vronskij)

4. Henrik Ibsen: Hedda Gabler
(Hedda Gabler og Eilert Løvborg)

5. Knut Hamsun: Victoria
(Victoria og Johannes)

6. D.H. Lawrence: Lady Chatterleys elsker
(Constance Chatterley og Oliver Mellors)

7. Lars Saabye Christensen: Bly
(Kim Karlsen og Vivi)

8. Vikram Seth: En passende ung mann
(Lata Mehra og Kabir)

9. Philip Roth: Menneskemerket
(Coleman Silk og Faunia)

10. Vigdis Hjorth: Hjulskift
(Louise Berg og Truls Olsen)

Bøker jeg har fått (1)

Nytt tema: Bøker jeg har fått. Siden jeg har samlet på bøker, og hatt et forhold til bøker, hele livet, har jeg naturlig nok også fått en del bøker i gave i årenes løp, noen av dem meget gjennomtenkte og velvalgte som gaver betraktet. Som denne ettbinds samleutgaven av Strindberg som jeg fikk av min hustru for 30 år siden. En kjær bok av en kjær forfatter, fra en kjær person. Her kan du lese hva jeg skrev om Strindberg da han var dagens navn 22. januar.

Ord for dagen.

«Skrivekunst er, når den turneres behendig, (noe De kan være forvisset om at jeg mener jeg gjør) bare et annet ord for konversasjon: Likesom ingen, som vet å føre seg i det gode selskap, vil driste seg til å si alt, så vil ingen forfatter, som kjenner grensene for anstendighet og dannelse, foregi å tenke alt: Det viktigste hensyn man kan vise leserens forstand, er å dele broderlig og vennlig og overlate noe til hans fantasi så vel som til sin egen.»

Laurence Sterne
Herr Tristram Shandys liv og meninger I, bok 2, kap. 11

Ord for dagen

Den som forandrer seg når han skriver, er forfatter.

Martin Walser

Kunsten å ikke lese.

Interessant artikkel i Dagbladet i går, om den franske litteraturprofessoren Pierre Bayards bok Hvordan snakke om bøker man ikke har lest? Poenget er at svært mange av oss egentlig ikke har lest bøker det snakkes om, men som det tas for gitt at alle kjenner. James Joyces Ulysses (tema i denne bloggen) er et godt eksempel (og bare innrøm det; du har ikke lest Musils Mannen uten egenskaper eller Kafkas Prosessen heller, og hva med Ibsen?). Hvis du føler deg truffet, er du i godt selskap. Bayard snakker om en lang tradisjon, eksemplifisert med berømtheter som Paul Valéry, Michel de Montaigne og Oscar Wilde. Sistnevnte sa en gang at han aldri leste bøker han skulle anmelde fordi det gjorde ham forutinntatt. Han sa også, billedlig uttrykt, at det ikke var nødvendig å tømme en hel tønne vin for å finne ut om årgangen var god. Valéry var en notorisk ikke-leser. Av hans tekster om andre kjente franske forfattere fremgår det at han stort sett ikke hadde lest noe av dem han skrev om. Det handlet mer om et verks idé og hvor det kunne plasseres i forhold til andre bøker, eller det Bayard kaller «det kollektive biblioteket». Å bry seg med faktisk å lese en bok, er en form for detaljfiksering som bare forkludrer den store oversikten. Dannelse, ifølge Bayard, er nemlig ikke nødvendigvis å ha lest bestemte bøker, men å ha kjennskap til dem og kunne snakke om dem. Han forsvarer derfor ikke-lesning, og spør hva lesing egentlig er. Når er en bok lest? Når er den ikke lest? Har du lest en bok du bare nesten har kommet gjennom? Og hva med en bok du har lest, men glemt? (Og hva, spør jeg, med bøker man bare har bladd i, eller skummet gjennom?)
Jeg ser bare ett problem med Bayards bok - for fullt ut å tilegne seg hans synspunkter på og forsvar for ikke-lesing ... så må man vel nesten lese boken hans? Eller holder det å lese artikkelen i Dagbladet, slik at man har kjennskap til Bayards bok og kan snakke om den, slik jeg gjør nå ...?

Farlige saker.

"Lånehunden" Sascha har vært på besøk igjen, men skal ta toget hjem til Sandefjord i dag. Jeg ville ta et bilde av henne før hun dro, men det mislikte Sascha sterkt, antagelig fordi jeg brukte stativ da jeg fotograferte. Det var en ny, og tydeligvis skummel, gjenstand. Det var derfor en litt fortvilet Sascha som ble foreviget.

Kokebøker.

"Strengt tatt er det bare én form for bøker som har gjort menneskene lykkeligere, og det er kokebøkene."
Joseph Conrad

Dette sitatet ble brukt som ord for dagen 31. januar, men kommer her i reprise fordi jeg nylig fikk vite at et norsk kokebokmuseum nå er under etablering. Det kan du lese mer om her.

Hva vil du bruke livet ditt til?

I et tidligere innlegg i bloggen fortalte jeg om hvor trendy jeg er fordi jeg går (se temaet «om å gå»). Virkelig trendy er man etter min mening bare når man er det ubevisst. For eksempel visste jeg ikke at gåingen min var trendy før jeg leste det i Dagbladets lørdagsmagasin.

Som enkelte kanskje har fått med seg, er jeg motstander av å se på fjernsyn. Jeg nekter rett og slett å la fjernsynet definere min dag og min virkelighet. Jeg velger å ikke bruke tiden til å sitte foran fjernsynet. Det vil si at de få gangene jeg ser et fjernsynsprogram, er det også snakk om et bevisst valg. I det store og hele bruker jeg fjernsynet nesten bare til å se film.
Dette medfører i praksis at det går dager mellom hver gang fjernsynet blir slått på i mitt hus. Og det står aldri og går på tomgang. Det er aldri en premissfaktor for menneskelig samvær. Selv hater jeg å komme på besøk i et hus hvor fjernsynet står på uten mål og mening og blikkene og oppmerksomheten automatisk søker mer mot den flimrende skjermen enn mot hverandre. Som sagt: Det handler om å gjøre bevisste valg om hva man vil bruke tid og oppmerksomhet på. I et litt større aspekt handler det faktisk om hva man vil bruke livet til.

Nå viser det seg at jeg, helt uten å være klar over det, også er trendy på dette området. De siste 30 årene har nordmenns fritid økt med 25 prosent. Det meste av denne nyerverede fritiden har gått med til fjernsynsseing. Eller for å si det med den svenske aforistikeren Staffan Lindén (og med relevans til denne bloggens egentlige tema): «Økt fritid gir oss mer tid til ikke å ha tid til å lese bøker.»

Som frilanser tar jeg riktignok ikke del i denne fritidsøkningen på lik linje med lønnsmottagere. Men poenget er at trenden nå går i «min» retning. Målinger viser sviktende oppslutning om sentrale programmer hos viktige målgrupper blant forbrukerne. Det bekymrer Lilleborg (Blenda, Zalo etc.), som er en av Norges største annonsører. For første gang på årevis øker de nå avisannonseringen, og de holder et våkent øye med internett fordi det er det reklamemediet som har vist sterkest økning de seneste år, med vekstrater på mellom 30 og 50 prosent.

Jeg håper at nedgangen i fjernsynsseingen betyr at folk er lei av å bli fôret med søppel, for mitt inntrykk er at innholdet i de reklamefinansierte fjernsynskanalene består mest av det (de to NRK-kanalene er fortsatt et hederlig unntak). Hvordan kan jeg vite det, når jeg ikke ser på det? Fordi fjernsynsvirkeligheten også avspeiles i dagspressen. Hver gang jeg er i butikken, ser jeg forsidene på tabloidavisene og sladderbladene jeg aldri kjøper, med stadig nye ansikter som hele Norge later til å være på fornavn med. Folk som har fått sine femten minutter med berømmelse og kanskje litt mer, av årsaker jeg ikke kjenner. Pluss, selvfølgelig, grundige redegjørelser for hviken kjendis som er sammen med hvem til enhver tid, i en verden hvor det tydeligvis er akseptert å oppføre seg som en fjortis selv i voksen alder.

Men dette var for så vidt en digresjon. Som anti-fjernsynsseer er jeg altså trendy. Trolig er jeg i så måte også utypisk. Min generasjon (femti pluss) er nok blant dem som ser mest på fjernsyn, mens det nå først og fremst er yngre mennesker som svikter dette mediet. Bortsett fra at det får meg til å føle meg mindre gammel, synes jeg det lover godt for fremtiden at yngre mennesker ikke velger livet i godstolen foran fjernsynet. Det er ikke der virkeligheten er.

«I fjernsynet råder angsten for kulturen, angsten for snakkehoder, debatt, kunnskap.»
Einar O. Risa

Er du lykkelig?

«Det er mitt mål en gang å skrive en roman om lykken. Det er en stor utfordring, som ytterst få har gitt seg i kast med, av naturlige grunner, men jeg vil det, om jeg tør. Jeg kjenner en forpliktelse til å gjøre det. Mitt verk er ikke fullendt før jeg har kastet meg ut i det lykkebringende, og, eventuelt, gått til grunne på det. Jeg tror ingen som har tenkt i disse baner, har unngått å kjenne at begrepet lykke er tabu. Hvorfor vet jeg ikke, men man frykter sine egne ord når man begir seg inn på dette området. Man utfordrer skjebnen, og det gjør man ikke ustraffet. Nå tenker jeg ikke på alle de løgnene som lever i symbiose med forestillingen om lykken, og som kan bli avslørt av en fiktiv beskrivelse av den, men på gjengjeldelsen.»

Dag Solstad: 16.07.41

Dagens Storm P. (eller et lite apropos ...)

-- Hvorfor kaller De Deres hund «Forfatterforeningen»?
-- Fordi den aldri holder fred.

Kanskje et lite apropos til debatten rundt Forfatterforeningen. Storm P. kom med denne morsomheten i 1942. Jeg vet ikke om det var spesiell turbulens i den danske forfatterforeningen akkurat da, kanskje det har en tendens til å være bråk i forfatterforeninger? Gamle lesere av bloggen vil huske at Storm P. var daglig gjest i lengre tid. Under merkelappen "Storm P." vil du derfor finne en mengde av hans morsomme utsagn. Via lenker kan du også komme til museet hans på Frederiksberg. Det bør du så absolutt besøke neste gang du er i København. Han var en allsidig kunstner.

Litterært måltid.

Hva er det med spansk og portugisisk, særlig portugisisk, litteratur? Jeg kan ikke åpne en bok fra disse landene uten å bli helt oppslukt. I går skulle jeg bare bla atspredt i Saramagos Det året Ricardo Reis døde, men dermed var jeg fortapt. Nå kan man selvfølgelig spørre hvorfor jeg plukket frem akkurat den boken fra hylla, siden jeg er av den mening at det kanskje ikke finnes tilfeldigheter her i verden.
Litt om boken: Saramago forteller her om et av Pessoas såkalte heteronymer, nemlig legen Ricardo Reis, som vender tilbake til Lisboa fra Brasil i 1935, bare en måned etter den virkelig Pessoas død. «Heteronym» er visstnok et begrep Pessoa oppfant. Han skrev nemlig under flere navn, men i motsetning til et psevdonym, som bare er et dekknavn, utstyrte Pessoa sine heteronymer med full identitet. I baksideteksten til Ricardo Reis står det at Pessoa virkeliggjorde disse heteronymene i den grad at han levde deres liv. Hva dette medførte i praksis, vet jeg ikke.
Fra denne boken har jeg hentet et utdrag i temaet «litterære måltider» (to måltider i ett, faktisk). Etter ankomsten bor Reis først på hotell, før han finner seg en leilighet. Utdraget er fra en av de første dagene han tilbringer i den nye leiligheten, før han har kommet helt i orden.

«Det bør ikke overraske oss at det rumler i Ricardo Reis’ mage, for det er faktisk middagstid. Men det regner. Selv med lemmene lukket hører han vannet som fosser ut over fortauene fra takrennene og de sprukne nedfallsrørene, hvem vil vel finne på å gå ut i et slikt grisevær, om det ikke var tvingende nødvendig, la oss si for å redde sin far fra galgen, såfremt man ennå har ham i live, selvfølgelig. Hotel Braganças spisesal er det tapte paradis, og slik det gjerne er med tapte paradiser, drømmer Ricardo Reis seg tilbake, men ikke for å bli, å nei. Han finner frem pakkene med kjeks og kandiserte frukter, som han nok skal klare å narre sulten med, og alt han har å drikke er klorvann fra springen. Akkurat så ribbet må Adam og Eva ha følt seg den første kvelden etter utdrivelsen av Edens hage, og i parentes bemerket lot Gud det regne ved den anledningen, de to blir altså sittende foran porten, og Eva spør Adam, Vil du ha litt kjeks, og fordi hun bare har én, deler hun den i to og gir ham den største biten, det er derfra vi har arvet den skikken. Adam gomler langsomt kjeksen i seg mens han seg på Eva som nipper til sin vesle snei med hodet på skakke lik en nysgjerrig fugl. På den andre siden av denne porten, nå lukket til evig tid, hadde hun rakt ham et eple, og hun bød ham å spise uten ond vilje eller råd fra slangen, det sies at Adam først oppdaget at hun var naken da han tok en bit av dette eplet, og at Eva, som ikke hadde hatt tid til å kle på seg, forble som liljene på marken, som hverken spinner eller vever. Med en kjeks til aftens tilbragte de en fin kveld der foran paradisets port, og på den andre siden lyttet Gud til dem og følte seg trist, utestengt som han var fra en fest han ikke hadde noen del i og ikke hadde forutsett, senere ville man finne opp et munnhell som lyder slik, Hvor mann og kvinne søker sammen, vil Gud være mellom dem, og av disse ordene skjønner vi at paradiset ikke lå der vi er blitt fortalt at det lå, men at det ligger her, for hit må Gud dra om han ønsker å nyte godt av det. Skjønt det kan umulig ligge i dette huset, for Ricardo Reis var alene og den sukkersøte kandiserte pæren gjorde ham kvalm, pære, altså, ikke eple, det er en kjent sak at fristelsene ikke lenger er hva de var.»

Oversatt av Christian Rugstad.

Oversetteren ble i 1998 tildelt Brageprisen (åpen klasse/oversettelse av skjønnlitteratur) for denne boken. Mer om denne prisbelønte oversetteren kan du lese her.

Dagens liste: Femten titler med fullt kvinnenavn.

Klassekampens bokmagasin operer også med lister, men min ydmyke påstand er at de beste listene finner du i denne bloggen. I dag: Femten titler med kvinnenavn (for- og etternavn).

1. Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter
2. Leo Tolstoj: Anna Karenina
3. Honoré de Balzac: Eugénie Grandet
4. Doris Lessing: Martha Quest
5. Bjørnstjerne Bjørnson: Synnøve Solbakken
6. Henrik Ibsen: Hedda Gabler
7. Johan Falkberget: Eli Sjursdotter
8. Bjørg Vik: Elsi Lund
9. Stephen King: Dolores Claiborne
10. Émile Zola: Thérèse Raquin
11. John Cleland: Fanny Hill
12. Abbé Prévost: Manon Lescaut
13. Amalie Skram: Constance Ring
14. Charlotte Brontë: Jane Eyre
15. Daniel Defoe: Moll Flanders

Jeg bare nevner det.

James Joyce og Ulysses er stadig tilbakevendende temaer i denne bloggen. Blant annet har jeg flere ganger omtalt en norsk Joyce-biografi, Bjørn Tysdahls James Joyce - liv og diktning. Jeg gjør oppmerksom på at den akkurat nå finnes sterkt nedsatt på haugenbok, min foretrukne norske nettbokhandel. Dessverre må du nå handle for kr. 198 hvis du skal slippe porto, men da foreslår jeg at du gjør akkurat som haugenbok har tenkt, nemlig slenger på en bok til. Jeg mener, Harald Haugen er tross alt en så hyggelig kar (og sannsynligvis Norges flinkeste bokhandler), at det nesten er moro å være med på å øke formuen hans. Et annet spørsmål er - når du kjøper en god bok (eller to), er det da du eller bokhandleren som blir mest beriket?

Ord for dagen.

«Jeg bor i en annen verden, men du bor jo i den samme.»

Gunnar Ekelöf

(sagt til Olof Lagerkrantz).

Om å gå og skrive.

«Ja, jeg vil skrive en bok om det å gå, sier jeg. [...] Det er en god idé, sier jeg, og derfor står jeg fast, jeg klarer ikke å skrive når jeg har gode idéer. Gode idéer er det verste jeg vet. De byr meg imot. Gode idéer blir sjelden gode bøker.
Men er det sånn at dårlige idéer blir gode bøker? spør Elisabeth, hildegunnsøsteren som alle sier ligner på Hildegunn, men hun har ikke det samme blikket; dette blikket som vi aldri vet hva ser når hun ser det samme som oss. Dikterens blikk. Hildegunns blikk. Elisabeth har øyne som ligner søsterens, en munn som ligner, et ansikt som ligner, men denne likheten er ikke annet enn en stor forskjell.
Det blir ikke gode bøker verken av gode eller dårlige idéer, sier Hildegunn. Å skrive er å motarbeide sine egne idéer; hvis jeg vet hva jeg skal skrive, og hvordan, så orker jeg ikke å skrive det. Skrivearbeidet må være åpent, og så er det om å gjøre å arbeide frem bokens strukturer, skrive frem diktets innhold som oftere går dypere enn det man selv vil med diktet.
Gjelder det også for prosa?
Det burde gjelde for all litteratur, sier Hildegunn. Det er historien om Tolstoj, han hadde en idé om å skrive en roman hvor han fordømmer en kvinne som er umoralsk. Han ville vise hvor forferdelig galt det går med en kvinne og familien hennes når hun er utro, men romanen han skrev ble noe helt annet enn det han hadde tenkt. Selve skrivearbeidet førte, mot Tolstojs vilje, til den vakre og tragiske historien om Anna Karenina. Det er det som er litteratur, at vi skriver oss frem til noe vi ikke har ønsket, et vakkert monster, som Mary Shelleys Frankenstein, noe vi ikke har klart å tenke ut på forhånd.»

Fra Tomas Espedal: gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006)

Om lyrikeren Hildegunn Dale kan du lese her og her, og et intervju med henne i Klassekampen finner du her.
Skrivekunst-akademiet i Hordaland (Bergen) finner du her.
Mer om og av Tomas Espedal i denne bloggen finner du her.

Nytt tema opprettet: vestlandsforfattere
«Om å gå» er eget tema i denne bloggen (se under)

Ord for dagen.

"Hvor mange ganger er det ikke blitt sagt «aldri mer 9. april!», uten at noe som helst er sagt - utover at vi alltid må ha våpnene klare (les: øke forsvarsbudsjettet)? Hvor mange hitlere har det ikke dukket opp de siste femti årene, for ikke å si de fem siste? At dette er banal, men likevel effektiv metaformagi, er én sak. Viktigere er spørsmålet om hvordan vi reelt sett kan lære av historien. Er en ute etter hvordan historien som kunnskap og innsikt kan tenkes, finnes det - oversatt til norsk - et lite essay av Simone Weil (1904-44): fransk, jødisk, kristen mystiker, reformistisk sosialist, lektor, selvproletarisert fabrikkarbeider, som under krigen forsøkte, døende av tuberkulose, å bli godkjent som stridende på engelsk side.
I essayet «Ordets makt» lar hun det historiske eksempelet bli springbrett for en analyse av den prekære situasjonen omkring 1936. Gode eksempler er som kjent alltid større enn seg selv. Og fordi det som har hendt, har en tendens til å gjenta seg, som Aristoteles skriver i Retorikken. Men samtidig kan ingen eksempler bli større sånn helt av seg selv. Det er dette Weil viser så eksemplarisk. I dette essayet er det trojanerkrigen som blir utgangspunktet for å tolke den aktuelle situasjonen i 1936:

I ti år drepte grekerne og trojanerne hverandre på grunn av Helena. Ingen av dem, med unntak av den forelskede krigeren Paris, brydde seg det minste om henne. Alle var samstemte i klagesangene over at hun i det hele tatt var født. Hennes person sto åpenbart ikke i forhold til det gigantiske slaget, og for alle krigerne kunne hun egentlig bare være et symbol for det kampen virkelig dreide seg om. Men hva man egentlig kjempet for, maktet ingen å sette ord på, det lot seg ikke definere, ettersom det ikke var noe som helst.

Det Weil her og en rekke andre steder bedriver, er det Nietzsche i Moralens genealogi (1887) kalte aktiv fortolkning. Ingen eksempler er bærer av en «naturlig» gitt sannhet. Hitler er aldri bare Hitler. Det eksemplene derimot kan brukes til, er å vise fram historiske funksjoner. I tilfellet trojanerkrigen er det, ifølge Weil, ikke de berømte slagene, blodsutgytelsene, strategiene og listen (noe også annen verdenskrig stort sett har blitt redusert til) som framstår som innsikten. Spørsmålet om historisk sannhet er for Weil bare overflaten. Hun analyserer trojanerkrigen nedenfra, fra krigernes sted - og ser derfor at det ikke fantes noen sannhet i denne krigen. Hva krigerne kjempet for, den skjønne, røvede Helena, var irrelevant både for staten og soldatene. Hun var et tomt ikon. Krigen hadde kun seg selv som mål. Soldatene kriget for å krige. Fienden var fiende fordi den allerede var «fiende».
Hva Weil mer presist går løs på, er symbolet. Det er symbolet som er den språklige årsaken til så mange menneskelige feilgrep og tragedier, dette vage, emosjonelle bildet, med sin altfor store betydningsaura - som likevel hevder å være det innerste i ethvert fenomen og i enhver hendelse: korset, flagget, rosen og ringen. Alt dette som får lov til å leve sitt eget liv, hevet over all praksis og realitet. Som Weil skriver: «Et årvåkent menneske vil snart oppdage at det mest bekymringsfulle ved vår tids konflikter er deres uvirkelige karakter.» Noe som fører til at Weil betraktet diskusjonene mellom tilhengere av Hitler og Stalin i 1930-årene som en strid mellom «tåkete begreper», der den eneste gevinsten vil være «å drepe dem som bekjenner seg til de motsatte begrepene». Trojanerkrigen blir for Weil aktualisert for bedre å se situasjonen i mellomkrigsårene. Men når hun skriver at det ikke er for korn til sine sultende de store statene går til krig, men for olje, som jo trengs til krigsmaskineriet, og at «[d]et som kalles nasjonal sikkerhet, er et fantasifoster, en drømmetilstand der man selv vil bevare muligheten til krig, mens alle andre er fratatt den samme muligheten» - ja, hvor godt treffer ikke det de krigene som også føres sommeren 2006?"

Fra Øyvind Rimbereid: Hvorfor ensomt leve. Essays, 2006.

Disse ordene er selvsagt like aktuelle nå i 2007 som de var i 2006. Det er ikke tilfeldig at jeg kaller dette ganske lange sitatet for "ord for dagen". Datoen i dag er mettet med historikk og symbolikk for oss nordmenn. Attpåtil får vi en ekstra påminnelse om annen verdenskrig gjennom "Kriminalsjef Foyle" akkurat i disse dager. Hans assistent Milner har til og med kjempet i Norge.

I dag er det slik at vi nordmenn sitter her hjemme på berget, i en i verdensmålestokk nesten usannsynlig velstand og stabilitet. Store deler av verden ellers ser helt annerledes ut. Ikke minst synes jeg dagens ord gir atskillig å tenke på i forbindelse med Irak. Selv tenker jeg på Irak hver eneste dag. Jeg tenker på all den ufattelige menneskelig lidelsen som ligger bak de daglige rapportene om alle selvmordsbombeangrepene. Jeg tenker på alle barna som er direkte eller indirekte involvert; som mister familiemedlemmer, som lever i angst, som ødelegges av krigens redsler. Det feires ingen gudstjenester for ofrene i Irak, ingen norske biskoper eller prester sier et kvekk, det foregår ingen innsamlinger, det tennes ingen lys, det reises ingen minnesmerker. Jeg vet bare om én eneste geistlig person som har hatt mot og vett til å ta opp denne situasjonen: paven. "Det skjer ingenting positivt i Irak", lød det i hans påskebudskap, hvor han også tok for seg andre slagmarker og kriseområder i verden.

I den japanske hagen akkurat nå.

I går nøt jeg påskelam og vin sammen med gode venner foran en knitrende peis på en hytte i skjærgården, i dag har jeg vandret på rullesteinsstrender og i uberørte eikeskoger i Vestfold.

Idet vi forlot dette landskapet, begynte det å snø.



På veien hjem snødde det tettere og tettere. Da jeg kom hjem, vandret jeg ned i mitt eget landskap, den japanske hagen min, og gledet meg over den grafiske virkningen aprilsnøen skapte på busker og trær, og fargespillet som fuktigheten dannet på steinene.

" ‘Zen’ means meditation, and gardens that have been designed along Zen principles are places where contemplation and meditation is possible."
Sunniva Harte: Zen Gardening

Dagens filmanbefaling.

Dagens filmanbefaling gir seg selv: Kriminalsjef Foyle på NRK1 klokken 20.50. Dette er krim etter mitt hjerte - britisk, nostalgisk, et historisk tidsbilde, praktfull tidskoloritt som alltid i britiske serier og lengde omtrent som en vanlig spillefilm. Jeg gleder meg. Det finnes masse stoff på nettet om denne serien. Her er én god ressurs, blant annet med et fint lite leksikon (Glossary).

Pianisten.

En klar filmanbefaling i dag: Roman Polanskis Pianisten på TV Norge klokken 21.30. Terningkast 6, høyst velfortjent. Eller som en kommentator på imdb sier det: «Overall, The Pianist is one of the most detailed and shocking accounts of the treatment of the Jews by the Nazis, with the atmosphere in Warsaw well captured and believable. Quite possibly, The Pianist will remain in the history of film-making as the most touching and realistic portraits of the holocaust ever made.» Den fikk 3 Oscar, blant annet for beste mannlige hovedrolle (Adrien Brody) og er basert på en sann historie om pianisten Wladyslaw Szpilman. Da jeg søkte litt på ham på amazon etter å ha sett filmen, kom jeg over en plate (se bildet) med tittelen Wendy Lands Sings the Music of the Pianist Wladyslaw Szpilman. Det eneste jeg har klart å finne ut om Wendy Lands, er at hun er en kanadisk sangerinne. Denne platen er imidlertid bare utrolig nydelig, hemningsløst romantisk, det perfekte akkompagnementet for en hjemmealenekveld med god rødvin. Og musikkens alvorlige bakgrunn (jfr. filmen) gir den bare en ekstra dimensjon.

Sub specie aeternitatis (under evighetens synsvinkel)

Mens påsken for nordmenn flest er forbundet med fjellferie, soling, KvikkLunsj og båtpuss, er påsken for oss katolikker først og fremst kristenhetens viktigste høytid. Den katolske biskopen i Oslo blir intervjuet i siste nummer av A-magasinet (4. april). Hvorfor? Fordi ingen andre har så fulle hus i påsken.
Akkurat i påsken er vi forresten ikke helt alene. To ganger i året strømmer også norske ikke-katolikker til våre kirker, nemlig midnattsmessene julenatt og påskenatt. Hvorfor? Jeg har en mistanke om at de fleste ikke-katolikker som oppsøker disse midnattsmessene kommer for «stemningens» skyld, røkelsen og lysene og alt det der. Når jeg skriver «stemning» i anførselstegn, er det fordi det ikke-katolikker beskriver som «stemning» i realiteten er noe helt annet, nemlig synbare uttrykk for den troen og det mysteriet som feires i kirkerommet. Kanskje fornemmer de ikke-katolske besøkende også noe av det, kanskje fornemmer de det egentlige. Men jeg er ikke sikker. Jeg er redd for at for dem er en slik «stemningsfull» midnattsmesse, løsrevet fra sin sammenheng, bare en stemningsmessig rus, en overflatisk opplevelse. Et pikant innslag i hverdagen. Det er mange «skapkatolikker» i Norge, mennesker som har stor sans for katolisismen og som kanskje også reelt fornemmer den åndelige kraften i den katolske kirke. Men for de fleste forblir det bare med sympatien og svermeriet. De fascineres av katolsk kultur når de er i utlandet - alle disse praktfulle kirkene som er åpne hele tiden, krusifiksene i veikanten, en helgenprosesjon kanskje ... eller for den saks skyld en midnattsmesse i en norsk katolsk kirke - men når alt kommer til alt er det utenkelig for dem å bli katolikk og en del av det vi kaller den katolske kirkes «fulle fellesskap», dvs. inngå et forpliktende forhold med det universelle fellesskapet av troende mennesker i en ubrutt åndelig og fysisk kontinuitet fra Kristus og apostlene som den katolske kirke representerer.

Intervjuet med biskopen har tittelen «Bønnemesteren», og bønn er et sentralt tema i intervjuet. Et av spørsmålene lyder:
- På hvilken måte hjelper det at mange mennesker sender bønner ut i verden samtidig?
- Bønn forandrer først de menneskene som ber. Gjør dem mer oppofrende, mer konsentrert, mer oppmerksomme. Jeg tror også bønnen har en virkning overfor mennesker som inntil da ikke har bedt. Vi får mange tilbakemeldinger om at andre beveges når de kommer forbi kirken her i helgen og ser folk stå utenfor kirken og ber. Dette er rent psykologiske sider av bønnen, som er allment beskrevet. Det som har med Gud å gjøre i bønnen, oppfattes jo i troen på at Gud kan gripe inn, og kan bevege ting i våre liv. For meg er det helt klart, og en del av min livserfaring. Men jeg kan ikke si det med autoritet overfor folk som ikke tror.

Som troende katolikk ber jeg selvfølgelig mye, ikke minst kanskje den mest katolske av alle bønner, nemlig Ave Maria, eller Hill deg, Maria, som den heter på norsk.

Jeg har imidlertid lyst til å avslutte dette innlegget med en av de vakreste bønnene jeg vet om. Den er forfattet av Pierre Teilhard de Chardin (1881-1955), fransk jesuittpater og verdenskjent paleontolog. Bønnen er et fragment av hans Messe for all jorden, som han skrev under en vitenskapelig ekspedisjon på det øde Ordos-platået helt nord i Kina i 1923.
Messen innledes slik:

«Ennu en gang, min Gud, skjønt ikke i Aisnefrontens skoger [ref. til 1. verdenskrig] men på Asias stepper, står jeg uten brød, uten vin, uten alter, og derfor hever jeg meg, over symbolene, til Virkelighetens rene majestet: og jeg, din prest, ofrer til deg på hele Jordens alter og byr deg som offergave Verdens møye og kval.»

På slutten av denne meget personlige utgaven av messen kommer så bønnen, som jeg bringer et fragment av her:

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre ondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestedsnærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

God påske til troende og ikke-troende lesere av denne bloggen.

Ord for dagen.

Dette sitatet er hentet fra bloggen til Thomas J.R. Marthinsen, som du finner her .

The Virginia Quarterly Review

En leser har anbefalt det litterære og kulturelle tidsskriftet The Virginia Quarterly Review, som du finner her. Jeg har tatt en titt på det, og det ser meget interessant ut. Intervjuet med Nadine Gordimer ga meg stort utbytte. Under menyen «Online Only» finner du lenker til en mengde interessante tidsskrifter, både litterære og andre.

Fem grunner til å velge bøker.

Eirik Newth hadde denne kronikken i Aftenposten 15. september i fjor:

Økonom Espen Andersen hadde en kronikk med tittelen "11 grunner til å velge matte" i Aftenposten 24. februar. Andersens innfallsvinkel var original og inspirerende, også for en forfatter av ungdomsbøker. Ungdoms motvilje mot matte har nemlig et motstykke i forholdet til bøker, Harry Potter-suksess og fantasybølge til tross.

Kopieres ikke.
Det avspeiler seg i leseundersøkelser: Norsk mediebarometer viser at 18 % av 16-24-åringer leser bøker en gjennomsnittsdag. Og ikke minst viser det seg på fildelingsnettverk, en indikator på hva ungdom reelt sett er opptatt av. Den gode nyheten er at få norske lyd- og tekstbøker stjeles på nettet. Den dårlige nyheten er den sannsynlige årsaken: Brukerne er ikke interessert nok i bøker til at de gidder å kopiere og dele dem.
At det skal være slik, er sant å si vanskelig å fatte. Vi snakker om et medium som alle blir eksponert for fra første skoledag, som lånes ut gratis i landets kommuner og som promoteres og subsidieres grundig av en lang rekke aktører. Tiltak som Boksjekken og Litteraturhuset i Oslo viser hvor unik posisjonen er: Se for deg at staten ga alle skolebarn et gratis dataspill, mens Fritt Ord bevilget 100 millioner til Spillhuset.

Hvorfor er boken upopulær?
Kan hende ligger noe av nøkkelen til bokens manglende popularitet i det nære forholdet til voksensamfunnet, men årsaken må også søkes i bokens særtrekk som medium. Den lange teksten er abstrakt, og har en bratt læringskurve. Kontrasten til fjernsynet, som små barn kan ha glede av uten større instruksjon, er slående.
Nå er ikke boken alene om å være vanskelig tilgjengelig. Teknologien har gitt oss et mylder av komplekse, symbolbaserte medier som er blitt uhyre populære blant tenåringer - uten et eneste offentlig tiltak. Det som skiller boken fra de andre, er mangelen på sosial interaksjon: leseren i godstolen, dypt konsentrert om teksten, blir i et tenåringsperspektiv bildet på det å ikke ha et liv.

Myter om fortreffelighet.
Da hjelper det lite at bokpromotering så ofte henfaller til følelsesladede utgytelser som dette: "For litteraturen gjør noe med oss. Den gjør noe for oss. På flere plan. Den som leser settes i bevegelse. Den som leser er ikke helt den samme når bokens siste side er lest". (Marianne Lillesvangstu, Fædrelandsvennen 12. august 2005)
Mot bakgrunn av dystre lesestatistikker er det grunn til å spørre om slike selvfølgeligheter fungerer som mer enn prekener for koret. Skal man nå frem med det gode budskapet til de blaserte mediebrukerne som ikke lytter nå, trengs det nye argumenter. Det er mulig å tenke seg en rekke innfallsvinkler - punktene nedenfor er blitt til i møter med skoleelever, under mottoet "mindre hjerte, mer hjerne".

1.
Bøker gir deg mye innhold for pengene. Ser man på de samlede kostnadene ved mediebruk, kommer bøker godt ut av sammenligninger med DVD og dataspill. En tykk billigbok vil - avhengig av hvor raskt man leser - koste ned mot fem kroner timen, og krever ingen investeringer i avspillingsutstyr. I tillegg får du et medium som ikke trekker strøm, som tåler røff behandling, som kan brukes om ti år og gis bort til en venn uten å knekke kopibeskyttelse. Boklesere risikerer heller ikke å bli låst fast til et firmas tekniske løsninger, slik brukere av Apples iTunes-tjeneste gjør.

2.
Boklesing trimmer hjernen din. Det store mysteriet er ikke hvorfor 10-20 % av oss har lese- og skrivevansker, men hvorfor resten av befolkningen ikke har det. Vi vet ennå lite om hva som skjer når symboler på papiret forvandles til begreper og bilder i hjernen. Det vi vet er at den tekstbaserte boken er gjerrig med sanseinntrykk: den har få eller ingen bilder, kan ikke vise film, spille av lyd eller reagere på brukerens handlinger.
Det boken ikke forteller deg, må hjernen din skape. Meddiktning er en av mange leseprosesser som i praksis trimmer hjernen. Det borger i sin tur for et kvikkere, mer tilpasningsdyktig sinn i begynnelsen av livet, og - om man skal tro en rekke studier - gir lavere risiko for demens i motsatt ende av livsbanen.

3.
Du slipper ikke unna vanskelige tekster likevel. Henrik Wergelands ofte siterte "Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmanns lige" har fremdeles relevans: du vil antagelig klare deg bedre om du er vant til å lese bøker. Ikke fordi boken er det beste av alle medier i alle sammenhenger, men fordi den fremdeles er standarden i situasjonene som teller i livet.
Det er minst fem år siden noen for alvor trodde at CD-ROM ville erstatte lærebøker, og den store e-læringsbølgen lar ennå vente på seg. Høyere utdanning er nå regelen, og det betyr at de fleste tenåringer må belage seg på å lese stabler av bøker før de kan søke på sin første faste jobb.
Skulle du være unntaket fra regelen, slipper du likevel ikke unna. Det være seg arbeidskontrakter eller bruksanvisninger - komplekse tekster er en del av det moderne livet. Jo før man venner seg til den tanken og handler deretter, desto bedre.

4.
Du finner langt flere spennende ideer i bøker. Et typisk folkebibliotek (ja, selv en normalt utrustet bokhandel) spenner over et bredere felt og omfatter langt flere stemmer enn programtilbudet hos din lokale leverandør av kabel-TV. Selvsagt nyter tekstbaserte medier godt av sitt forsprang på flere tusen år. Men først og fremst er det økonomiske årsaker til at det i Norge produseres fire-fem tusen bøker årlig, mot dusinet spillefilmer.
Ved å investere noen timer av fritiden kan en forfatter skape scener det vil koste millioner å filmatisere. Det mest slående eksempelet på asymmetrien er filmversjonen av Tolkiens "Ringenes Herre", som kostet milliarder av kroner, involverte tusenvis av mennesker og strakte seg over flere år og kontinenter. Billig, enkel produksjon gjør bøker til det mest effektive prøvefeltet for ideer utenom det vanlige. Den som vil vente til boken kommer på kino, går glipp av svært mye.

5.
Du finner alltid en bok som passer din personlighet. Salgstall som gir bøker bestselgerstatus er en brøkdel av seertallene som skal til for at en serie trekkes fra TV3, og gjennomsnittsforfatteren kan regne seg som heldig hvis hun når tusen lesere. Nei, det skyldes ikke kommersialisering av den norske bokbransjen. Det er et mønster som gjentar seg verden over, og det sier noe viktig om bokens natur: i all hovedsak er og blir den et smalt medium.

På parti med fremtiden.
Det kan høres ut som en nederlagserklæring, men betyr at boken for én gangs skyld er på parti med fremtiden. For smalkasting - etablering av mange kanaler rettet mot mindre grupper - er blitt dagens løsen i selvrealiseringssamfunnet.
I dette perspektivet er boken på mange måter det endelige smalkastingsmediet, og leserens møte med teksten en ytterst moderne måte å dyrke sin individualitet på. Tenåringene som ser på lesing som en gammeldags syssel for einstøinger, har bare ikke oppdaget det ennå.
Så spørs det om vi evner å fortelle dem det, mens boken ennå har et forsprang.

Newths forfatterblogg finner du her .

Litt om film.

Jeg ser mye film, både VHS og DVD. Det er stort sett det jeg bruker fjernynet til. Før leide jeg film i butikken, en periode leide jeg film på nettet (Brafilm), men nå har jeg gått over til å kjøpe. Litt i butikk, og da stort sett på Platekompaniet, men mest på nett. På nett kjøper jeg film på disse tre stedene: CDON, Playx og Platekompaniet. De to første er som regel de rimeligste. Mine erfaringer som kunde er bare positive alle tre stedene.

Og når vi først snakker om film: Jeg har ved flere anledninger nevnt Emma av Jane Austen. Den finnes i to versjoner på DVD, som BBC-serie med for meg ukjente skuespillere, og en filmversjon med Gwyneth Paltrow i hovedrollen. Jeg anskaffet begge, for å sammenligne. BBC-serieversjonen er klart den beste. Ikke bare blir historien fortalt i et langsommere tempo som passer boken bedre (over fire timers spilletid), men karakterene er også bedre. Det gjelder i særdeleshet Emmas far, mr. Woodehouse, som er en mye riktigere type og atskillig mer troverdig i serieversjonen enn i filmen. Også en annen viktig mannlig person, mr. Knightley, er mer riktig i serien. I filmen er han for ung. Det kryr av dyktige skuespillere i England, noe som ikke minst viser seg nettopp i BBC-serier av denne typen. Når Gwyneth Paltrow har hovedrollen i filmversjonen, var det sikkert for å få et toppnavn. Hun gjør ingen dårlig jobb, men den (for meg) ukjente hovedrolleinnehaveren i serien er minst like god. Faktisk synes jeg det ofte gjør seeropplevelsen større å slippe å se veldig kjente ansikter.

Da Geirr Tveitt og jeg var på påskehandel.

Jeg pleier å si at jeg kjente Geirr Tveitt. Det er en sannhet med store modifikasjoner, derimot er det et faktum at vi var på påskehandel sammen en gang.
Det skjedde på dagen i dag, altså onsdag før skjærtorsdag, en av disse merkelige dagene i året som hverken er helg eller hverdag og det føles som om alle vennene dine har reist sin vei (de har ikke det, det er bare en myte at alle mennesker drar på påskeferie. 80 % av oss blir hjemme.)
Nå vel. Enkelte lesere av denne bloggen kan ha fått med seg at jeg har en fortid som drosjeeier i hovedstaden. Onsdag før skjærtorsdag i det herrens år 1980 sto jeg på holdeplassen på Majorstua og fikk en henting nederst i Jacob Allsgate, eller kanskje det var en av tverrgatene der, Middelthunsgate eller Elsters gate. Anyway - passasjeren, som altså viste seg å være Geirr Tveitt, lurte på om jeg kunne komme opp, og det kunne jeg. Grunnen var den vanlige - mye bagasje. En diger ryggsekk, en koffert eller to, og diverse annet. Alt fullpakket. Min første tanke var at han skulle hjem til Hardanger til påske. Det skulle han ikke. Han skulle til nærmeste kolonialforretning. Ryggsekken og koffertene og hva det nå var alt sammen, som vi med forente krefter fikk lempet ned på gaten og inn i bilen, viste seg å inneholde tomflasker. Vi kjørte de få hundre meterne opp til butikken i nærheten av Valkyrie plass, og så vidt jeg husker nådde vi den like før stengetid. Dette var lenge før kjøpesentre og kveldsåpne butikker på hvert hjørne. Komponisten spurte om jeg ikke kunne hjelpe ham å handle også, og det kunne jeg selvsagt. Ut av bilen med alt sammen, inn i butikken og opp med tomflaskene. Og så påskehandlet vi. Store mengder langpils, og litt mat. Deretter ut i bilen igjen med all bagasjen, som nå hadde økt betydelig i vekt, ned de få kvartalene til leiligheten og opp trappene med det hele. Eller kanskje det var heis, forresten, det husker jeg ikke. Uansett ble det mye sjauing, men påskeprovianten kom på plass, både vått og tørt.
Tveitt hadde det ikke travelt, og inviterte meg inn i stua. Stua var dominert av et skinnende blankt sort flygel. Oppe på flygelet, i det solfylte rommet, sto det en skjønnhetsåpenbaring av en orkidé i et enkelt, høyt glass. Vi vekslet noen ord, og jeg husker at Tveitt spurte om jeg hadde sans for det vakre i verden. Det mente jeg nok at jeg hadde (jeg tenkte sikkert på min hustru). Så mye mer av den relativt korte samtalen husker jeg ikke, men det jeg husker, var at den gjorde stort inntrykk på meg. Jeg har aldri hatt noe nært forhold til musikk, men jeg hadde da hørt så pass mye om Geirr Tveitt at jeg visste at jeg hadde med en stor kunstner å gjøre. Jeg burde selvfølgelig ha visst mer; at han var en av de mest sentrale skikkelsene i norsk musikk på 1900-tallet, elev av Villa-Lobos og Honegger, en fetert konsertpianist i Europa og «Nordens Bartok» for å nevne noe.
Men handleturen og den påfølgende samtalen ved det blanke flygelet i det solfylte rommet gjorde uansett et uutslettelig inntrykk på meg. Da jeg litt etter satt i bilen igjen, var jeg lettere fortumlet etter dette møtet med en stor kunstner og et nydelig menneske. Jeg husker at jeg tenkte at jeg gjerne skulle ha kjent ham på ordentlig slik at jeg ikke hadde måttet overlate ham til hans formodentlig ensomme og fuktige påskehøytid, attpåtil hans siste, for han døde i februar året etter.
Mer enn tjuefem år senere sitter jeg så her og bedriver min egen beskjedne kunst mens jeg lar Geirr Tveitts hovedverk «Hundrad folketonar frå Hardanger» fylle rommet og hensette meg dels til minnet om et spesielt møte med et spesielt menneske, dels til en en del av Norge som ikke er ukjent for meg. Hver gang jeg står på ferja mellom Utne og Kvandal, midt i hjertet av Hardanger, så tenker jeg på Geirr Tveitt. Musikken hans er dette landskapet og denne kulturen. Samtidig er den, som all stor musikk, tid- og stedløs. Der Geirr Tveitt er nå, er jeg helt sikker på at han drikker «Harding-øl», som er tittelen på hardingtone nr. 60 i «Brudlaups-suiten», opus 151.

Om Geirr Tveitt kan du lese HER, og vil du høre ham fortelle selv, kan du gå HIT.Naxos har en utmerket hjemmeside og nettbutikk HER.

PS Hvis du tror du aldri har hørt noe av Geirr Tveitt, så tar du feil. Det er nemlig han som har skrevet melodien til «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» (tekst Aslaug Låstad Lygre).