Nå også med egen logo.

Dette er min nye logo, tegnet av kunstneren og grafisk designer Rolf Jansson (hans hjemmeside finner du HER ). Logoen er ment å skulle symbolisere min samlede kunstneriske virksomhet som forfatter, oversetter og billedkunstner (kunstfotograf).

Åh, Toscana ...

«Hun går de tre hundre meterne opp gjennom hagebyen og inn porten. Der står kollegene sommerlig pyntet med solbriller ved siden av sine respektive. Hun nikker til høye og venstre og hilser på dem hun ikke har møtt før. Utveksler fraser med dem hun har møtt, men ikke sett siden forrige samling. Skjenker seg et glass ved bordet, forsyner seg med et kyllinglår og stiller seg i utkanten av en gruppe som skal besøke Provence til sommeren. Og Toscana. De har vært der før, og skal dit igjen. Det er så vakkert og mye å se på og god mat å spise og vin å drikke allerede til lunsj. Skal hun dra til Toscana i sommer? Der har hun faktisk ikke vært. Hun kjenner et øyeblikk den oppstemtheten som følger med en slik mulighet, en god idé, og lytter mer oppmerksomt. De utveksler erfaringer fra Provence og Toscana, adresser til overnattingssteder og vinslott, det tar ikke lang tid før hun har bestemt seg for ikke å dra til Toscana denne sommeren eller noensinne. For hvert ord de sier skreller de det eksotiske ved Toscana bort, befolker Provence og Toscana med seg selv og sine likesinnede middelaldrende dannede kulturinteresserte mennesker, tanken på å reise dit er uutholdelig. Å reise til Toscana og støte på sin kollega professoren med kone på torget når man føler seg rimelig trygg og så bli nødt til å ta et glass vin med dem, som de kan fortelle alt om, for de har vært på slottet der den produseres og dessuten i et bortgjemt lite jødisk museum de sterkt kan anbefale. Skrekk og gru. Jo flere ganger Toscana kommer ut av den kunstinteresserte fruens smale munn, desto mer umulig blir stedet å besøke. Har de det sånn som det ser ut? Snakker de sånn sammen som det ser ut, er det med dette språket de går løs på Toscana og snakker med hverandre underveis?»

Vigdis Hjorth: Hjulskift

Litteratur og nytelse.

"Omkring ti dager etter denne minneverdige våpenstillstandsdagen satt lord Peter Wimsey i sitt bibliotek og leste et sjeldent manuskript av Justinian fra det fjortende århundre. Det ga ham en spesiell glede ettersom det var utstyrt med et stort antall tegninger i sepia, aldeles ypperlige i sin tekniske utførelse, men ikke alltid like fremragende i innhold. På et settbord ved siden av ham sto en høyhalset karaffel med uvurderlig gammel portvin. Fra tid til annen stimulerte han sin litterære interesse med noen små slurker, lot vinen rulle over tungen og nøt den uforlignelige ettersmaken."

Dorothy L. Sayers: Ubehagelig episode i Bellona-klubben .
Oversatt av Per A. Hartun. Sitatet språklig lett modernisert av T.M.

(Be)tatt av Vigdis.

Som sagt leser jeg Vigdis Hjorths Hjulskift (se leserapport 25. august, nedenfor), hovedsakelig fordi den foregår i mitt eget lokalmiljø. Jeg må innrømme at jeg var litt negativt forutinntatt både når det gjaldt forfatteren og handlingen. Jeg har lest litt av Vigdis Hjorth og har en del av bøkene hennes, men kan egentlig ikke si at hun er blant de forfatterne jeg har noe forhold til. Dessuten, for å vende tilbake til Hjulskift, har jeg irritert meg over både forfatteren og historien ut fra det jeg har lest i intervjuer (hun fikk selvsagt rikelig omtale i lokale aviser da boka kom). Bokens hovedperson, litteraturprofessoren Louise Berg - som så vidt jeg skjønner er forfatterens alter ego - shopper rundt på kjærlighetsmarkedet på beste fjortismaner. Vigdis Hjorth og jeg står nok svært langt fra hverandre når det gjelder verdisyn.
Men - så opplever jeg altså at boka er så velskrevet, fra første stund, at jeg ikke klarer å legge den fra meg. Jeg har lest litt over halve boka, og historien er rett og slett godt fortalt. Her er mange gode observasjoner og beskrivelser, ikke minst av dagens typiske, seriemonogame menneske, altså mennesker som, i likhet med bokens hovedperson og formodentlig også dens forfatter, hopper fra det ene ekteskapet og forholdet til det andre, og følgelig befinner seg i en verden med utallige ekser og barn på kryss og tvers, og, som sagt, lever sitt kjærlighetsliv på et evig fjortisnivå. Det som overrasker meg, er at Vigdis Hjorth later til å ha atskillig selvinnsikt i dette - mer enn jeg hadde trodd. Hun virker alt annet enn overfladisk. Og så skriver hun altså drivende godt, har jeg funnet ut.
Jeg har som sagt bare kommet drøyt halvveis, så jeg vet ikke hvordan det ender med litteraturprofessoren og bilselgeren. Men jeg kjenner igjen en god bok når jeg ser en.

Ord for dagen.

"Bøker er som hummerskall. Vi omgir oss med dem, og etter hvert vokser vi fra dem og etterlater dem som tause vitnesbyrd om tidligere utviklingsstadier."

Lord Peter Wimsey i Dorothy L. Sayers: Ubehagelig episode i Bellona-klubben. Oversatt av Per A. Hartun (sitatet språklig lett modernisert av undertegnede). Engelsk utgave 1928, norsk 1978.


Jeg synes det er så morsomt at Aina i Flimre-bloggen (se lenker til venstre) interesserer seg for Dorothy L. Sayers, min favoritt når det gjelder engelsk krim. Hun har nok kommet litt i skyggen av sin samtidige kollega Agatha Christie, og mange nordmenn kjenner dessverre ikke til Sayers i det hele tatt. Hennes amatørdetektivskikkelse lord Peter Wimsey (her fremstilt av den engelske skuespilleren Ian Carmichael, med tjeneren Bunter til venstre), en økonomisk uavhengig aristokrat og skjønnånd, er bare helt praktfull. Sans for litteratur har han også; "Lord Peter's library was one of the most delightful bachelor rooms in London", forteller Sayers i Whose Body? Så vidt jeg husker har han John Donne som sin yndlingsforfatter. Og visst har Dorothy L. Sayers rett i det hun lar ham si i dagens sitat: Bøkene i bokhylla er vår egen personlige historie.

Mer om språk i det offentlige rom.

Begynner man først å se etter, ser man skrivefeil overalt.



På Briskeby finnes det håndtverkere. Er det folk som verker etter å håndtere noe, eller håndverkere som det går på tverke for? "Trekte vegger" er nok heller ikke helt god.






Feilstavet henstilling i Frognerveien.
Én sykkel, flere sykler. Men uansett -- ikke sett dem foran dette vinduet.

Tøff dame.

En kjapp tur til hovedstaden i går kveld for å gå på konsert, nærmere bestemt releaseparty på Vibeke Saugestads nye plate. Det var artisten selv som hadde invitert meg, jeg bare nevner det. Vi er nemlig kolleger. Ikke når det gjelder sang og musikk, men som oversettere, og det er i den sammenhengen jeg er blitt kjent med henne på Gyldendal-sammenkomstene. Vibeke Saugestad har oversatt bl.a. En djevel i Prada, En shopoholiker finner en søster og ikke minst Utvalgte emner i katastrofefysikk. En veldig flink dame, som låtskriver, komponist - og oversetter. Og veldig fin konsert i bakgården på Palace Grill i går kveld,
fullt av folk og topp stemning.



Jeg er nå den stolte innehaver av et signert eks av Vibeke Saugestads nye plate.





Les om plata og artisten i kulturdelen av Aftenposten i dag, eller HER .

Grace Paley er død.

Grace Paley er død, 84 år gammel, leser jeg i Politikens søndagsutgave for i går. En av verdens beste novelleforfattere etter min (og mange andres) mening.
"Teknisk sett får Grace Paleys tekster romanen som form til å virke overflødig. Hver eneste av fortellingene hennes har et rikere indre liv enn de fleste forfatteres romaner," sa Angela Carter om henne. Og jeg vil si: Grace Paley er en av disse forfatterne som - litt tydeligere enn mange andre - lar en forstå hva skrivekunst kan være.
Tre novellesamlinger, litt lyrikk og noen essays - det var det hele, men nok til å gi henne noe bortimot kultstatus. "Jeg har mye annet å gjøre også," var svaret da hun ble spurt hvorfor hun ikke skrev mer. Hun var mor og mater familias, aktiv lokalt og globalt, fredsaktivist (bl.a. under Vietnamkrigen) og kvinnesaksforkjemper. Hun stammet fra russiske, jødiske immigranter, og bodde på Manhattan hele sitt liv.
To av bøkene hennes finnes på norsk, novellesamlingen Store forandringer i siste øyeblikk og samleutgaven Noveller (noe avkortet på norsk). Med etterord av Per Petterson, for øvrig, som sier bl.a:

«Det første en legger merke til (og det siste en glemmer) er stemmen som forteller. Den er der fra den aller første novella, og enten den er lagt i munnen på en ire, en svart, eller, som i de fleste tilfellene, ei kvinne med jødisk bakgrunn, er det alltid Grace Paleys egen originale stemme en hører. Og det er hører en gjør: En menneskelig stemme som tilsynelatende er vimsete og pussig og nesten kokett sjøl i de mest dramatiske øyeblikkene. Men det er evnen til å lytte som har skapt denne stemmen og med stor presisjon gjort det daglige talespråket om til et litterært språk som er helt unikt.»

Jeg har hennes Noveller, og det er en bok jeg stadig tar frem og leser i. En unik fortellerstemme med en helt personlig tone, som aldri slutter å fange leseren.
Et meget lesverdig intervju med henne finner du HER .

SELV VASK

Av og til blir jeg litt oppgitt når jeg ser hvor mye dårlig språkbruk det er i det offentlige rom. Jeg opplever det faktisk som en form for forsøpling. Her er en plakat jeg så da jeg fylte bensin i går: "Vask i Norges Råeste SELV VASK." Det er nesten ikke mulig å gjøre det dårligere. Setningen består av seks ord, og det er noe galt med halvparten av dem ("Råeste" skulle ikke hatt stor forbokstav, og "SELV VASK" skulle vært i ett ord.) Hvorfor setter man språklig inkompetente mennesker til å besørge språklig kommunikasjon?

Dagens dikt.

LIVETS LYS

Det kan tenkes at de døde
møter dype ensomheter,
enda større ensomheter
enn de finnes på vår jord.

Driften imot evigheten
dør kan hende i de døde,
og små øyeblikk i livet
står som stjernelys for dem.

Ikke livets store stunder
tror jeg da en sjel vil savne,
ikke det som slekter minnes
av de dødes døde liv.

Men små øyeblikk som lyser
som en lys natts ene stjerne,
- halvt usynlig er den døgnets
dyre kjerne.

Kanskje klare sommerkvelder
som så lykkelig var like
at de salig faller sammen
blir det ene i ditt liv.

Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet.
Være ventet og gå hjem ...

Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes, - dette ene:
Være ventet, - komme hjem.

Kanskje noe godt på bordet
viste at hun ventet på deg?
Kanskje noen flere tanker
ble til blomster ved din plass.

Tenne lampen? Ja, vi ser jo ...
Jo, - i grunnen, - tenn den minste.
Se, din hustru, - sier lampen.
Alt er hennes, hun er din.

Skal forglemmegeien glemmes
for den går i ett med himlen?
Lykken er en hverdagsaften.
Gjør det livet mindre rikt?

Hvis de døde savner noe,
er det dette de må savne.
Ja, jeg vet at det er dette,
- og er ennu ikke død.

Gunnar Reiss Andersen, fra Horisont (1934)

Leserapport.

Hva leser jeg for tiden?
Disse tre: Forblindelsen av Elias Canetti, som jeg begynte på etter Ulysses.
Gjøre godt av Trude Marstein
Hjulskift av Vigdis Hjorth

Forblindelsen går det litt tregt med, men det skyldes mest at jeg en stund ikke har hatt mulighet til å bruke tid og konsentrasjon på den. Dette er ikke en bok man harver gjennom, det er en bok man går inn i. Forhåpentligvis får jeg snart anledning til å gå videre med den. Boken handler om den lærde hr. Klein. Han lever i og med og for sine bøker, men drives bort fra dem av sin husholderske, som han har kommet i skade for å gifte seg med. Egentlig en bok etter min smak, dvs. passe absurd, men overraskende krevende. Overraskende fordi handlingen tilsynelatende er enkel, men teksten krever likevel full tilstedeværelse av leseren.

Gjøre godt er en helt utrolig roman, med 118 hovedpersoner. Handlingen foregår en helg i juli i en vanlig norsk by. Den handler om alt det livet kan utsette oss mennesker for, et utrolig kaleidoskop av menneskekunnskap og skarpe observasjoner. Jeg er veldig imponert over denne.

Hjulskift har jeg lenge hatt lyst til å lese, og sist jeg var i Oslo, lå den beleilig og ventet på meg i Oslo Nye Antikvariat. Du er sikkert klar over at i et antikvariat kan du også få ganske nye bøker til en rimelig pris? Ypperlig hvis du foretrekker innbundne bøker, men synes de er for dyre i bokhandelen. Jeg er ingen spesiell fan av Vigdis Hjorth, og må innrømme at jeg leser Hjulskift utelukkende fordi den foregår i mine hjemtrakter, Grenland. (For dem som ikke vet det, består Grenland av fire kommuner i nedre Telemark - Siljan, Skien, Porsgrunn og Bamble. Siljan er en skogskommune som grenser til nordre del av Vestfold, Bamble er en kystkommune, og Skien og Porsgrunn er de to store kjernekommunene i Grenland). Hjulskift har selvfølgelig fått stor omtale i de lokale avisene. Den handler om kjærlighetshistorien mellom litteraturprofessoren Louise og bilselgeren Truls. «Et møte mellom to som er fanget i hver sin kultur, intelligent og humoristisk fortalt» ifølge baksideteksten. Vel, det gjenstår å se.

Bokfest.

Det festes for boken i disse tider - i dag er det Aschehougs berømte hagefest som omtales. Selv var jeg, som tidligere omtalt her i bloggen, nylig på Gyldendals høstfest. Her er et bilde fra begivenheten, med meg selv (Jørn Roeim) til venstre, deretter Pål Gerhard Olsen, Gunnar Staalesen, Janicke Hamdahl (redaksjonssekretær i Gyldendal Barn & Ungdom) og Jørn Lier Horst.

Foto: Trond A. Svensson, Gyldendal.

Aschehougs bakgårdssalg.

Om Aschehougs bakgårdssalg kan du lese HER . Jeg var på det i fjor - det var bare helt fantastisk og kan varmt anbefales.

Billige bøker!

VELKOMMEN TIL BAKGÅRDSSALG!

Oktober, Samlaget, Pax, Spartacus, Humanist, Imprintforlaget, og Andresen & Butenschøn arrangerer det tradisjonsrike salget for syvende år på rad. Her blir det tusenvis av billige bøker og muligheter for å gjøre fantastiske bok-kupp!

Salget avholdes som vanlig i Huitfeldtsgt 15 i Vika.

Åpningstider:
Tors. 30. august. Kl. 15.00-20.00
Fre. 31. august. Kl. 15.00-19.00
Lør. 1. sept. Kl. 11.00-15.00
Også i år kan du betale med bankkort.

Her finner du blant annet godbiter av forfattere som:
Frode Grytten,Thomas Hylland Eriksen, Vigdis Hjorth, Dag O. Hessen, Johan Galtung, Marquis de Sade, Michael Tamelander, Niklas Zetterling
Knut Hamsun, Hemingway, Dostojevskij, Are Kalvø, Kjartan Fløgstad, Jon Fosse, Olav H. Hauge, Jan Erik Vold. Anna Gavalda, Johann W. Goethe, Anne B. Ragde, Dag Solstad, Tore Renberg, Niels Fredrik Dahl, Mikael Niemi, John Steinbeck, Erling Fossen, S. A. Hornby, Cecilie Naper, Jean-Paul Sartre, P. W. Zapffe, David Hume, Terje Emberland og Franz Kafka.

Velkommen!

Tips gjerne venner og bekjente!

Om å skrive.

Her er lenker til to artikler som begge handler om å skrive. Den første finner du HER . Den handler om å skrive bedre blogger.








Den andre finner du HER . Det er et essay av George Orwell om hvorfor han ble forfatter. Legg merke til (hvis du leser essayet) at også han understreker hvor mye jobb det er å skrive. Som jeg sa i et innlegg nylig: Det nytter ikke bare med talent. Du må også ha evnen til å kutte ut det meste annet og sette deg ved skrivebordet og bli der.

Storm P.

Noen av Storm P.-bøkene mine. Den øverste var den jeg fikk av onkelen min. Velbrukt og medtatt, og et klenodium for meg av flere grunner. Som humor har den betydd like mye for meg som f.eks. Tre mann i en båt.




Jeg nevnte i et innlegg nylig ("Mer bøker", 18. august) at jeg samler på Storm P. Folk som har fulgt denne bloggen lenge, vil huske at jeg en tid hadde et daglig Storm P.-sitat (se "Storm P." under Temaer). Jeg har også en lenke til Storm P.-museet på Frederiksberg ved København.
Storm P. er en av de fineste humoristene jeg vet om, ikke bare en fremragende representant for det man kaller dansk lune, men en humorist i verdensklasse. Dessuten var han så mye - humorist, tegner, maler, skuespiller, forfatter, hundeelsker, livsnyter ...
Min interesse for Storm P. begynte da jeg fikk en bok av ham av onkelen min, som bodde i Danmark (og som jeg bodde hos og jobbet for noen år, derav mitt spesielle forhold til dette landet).

Storm P.

Robert Storm Petersen (1882-1949)

Advarsel!

Pål Gerhard Olsen:
Advarsel!
Dette er en advarsel. Dette er høyspenning, livsfare. Begynn aldri å skrive. Bli aldri forfatter. Det fører ikke noe godt med seg. Du får dårlig kroppsholdning, du blir tynnslitt i fingertuppene, du får grå hår før tiden. Bare se på meg. Men det kan du ikke - og takk for det. Men du kan jo lese det jeg skriver. Det er noe annet. Det er hotte saker. Kanskje handler det om deg også. Du kan aldri vite. Det er det jeg liker ved å skrive, for det er jo noe positivt ved det også; det å bevege seg inn i det ukjente. Inn i et mørkt rom. Det var kanskje derfor jeg var så dumdristig å begynne å skrive. Fordi det ene rommet jeg oppholdt meg i, klasserommet, gutteværelset eller hva det nå var, liksom ikke var stort nok. Det holdt ikke. Ikke i det lange løp, ikke dag og natt, døgnet rundt. Det måtte
utvides, bygges på. I høyden og i bredden.
Men jeg ble aldri noe særlig god til å snekre, som min far. Så jeg måtte ty til andre metoder. Jeg måtte bruke hodet. Innsiden av hodet. Der sitter de spinnville drømmene. Der sitter den høytflyvende fantasien. Den har alle. Absolutt alle. Det gjelder bare om å hale den frem fra gjemmestedet sitt og få satt den i sving. Noen gjør det ved å hoppe ut fra Trollveggen i fallskjerm. Andre gjør det ved å bake rosinboller. Alle gjør det på sin måte. Det finnes ingen fasit for fantasi. Ikke annet enn at det skal være en utfordring. Et kick. Noe som gjør livet mer intenst, mer levende.
For noen særlinger finnes altså dette dirrende livet mellom to permer. Snakk om paradoks. At noe så dødt, at noe så treigt kan trekke pusten i det hele tatt. Men det gjør det. Det er bare å lese. Det er bare å lytte. Så blåser sidene seg opp av seg selv. Og blir store som hus. Blir en verdensomseiling under havet. Blir en svipptur til månen. Bøker har alt, men livet er best. Det er det jeg mener med at du ikke må finne på å bli forfatter. Det tar for mye tid og krefter, det tilraner seg rett og slett for mye av livet. Alvorlig talt. Og litt på spøk. Men finn for all del på å bli en leser. Da får du både i pose og sekk. Da blir du garantert lykkelig. Det er ikke dårlig bare det.
PÅL GERHARD OLSEN

Fra den litterære minneboka.

Fra fotoalbumet mitt. Norsktime på Elverum Folkehøgskule. Norsk har alltid vært mitt yndlingsfag, og det blir jo ikke verre av å ha den peneste jenta på skolen på fanget. Som det kanskje også fremgår av bildet, var EF en såkalt frilynt folkehøyskole ...


Jeg har flere ganger nevnt at av og til kommer bøker til meg. Da jeg bodde på Katarinahjemmet nå nylig, oppholdt jeg meg en del på biblioteket fordi den trådløse internettforbindelsen ikke fungerte på rommet. Under et nokså tilfeldig streiftog i hyllene falt blikket mitt på I Midtbøs bakkar av Halldis Moren Vesaas, hvor hun skriver om samlivet med Tarjei (se innlegg 17. august).
Jeg var, høyst sannsynlig, den siste som intervjuet Tarjei Vesaas. Skoleåret 69/70 var jeg nemlig elev på Elverum Folkehøgskule, og senhøstes i 1969 var Halldis og Tarjei på besøk. Tarjei Vesaas må ha vært syk på det tidspunktet, og sannsynligvis var dette en av de siste gangene han opptrådte offentlig. Eller halvoffentlig, kan man kanskje si, siden det var et kombinert familiebesøk - rektor på Elverum Folkehøgskule var nemlig Sigmund Moren, broren til Halldis, tidligere forlagsredaktør (bl.a. for Gunvor Hofmo) i Gyldendal.
Jeg husker ikke så mange detaljer, men Tarjei holdt sitt foredrag «Um skrivaren». En kvinnelig medelev og jeg fikk så i oppdrag å intervjue henholdsvis Halldis og Tarjei for en håndskrevet lagsavis vi hadde på skolen. Og plutselig satt vi der i et rom, vi fire, to lett skjelvne elever og to av Norges mest kjente forfattere. Ekstra skjelven var vel kanskje jeg, for Tarjei var tross alt den mest berømte av dem, dessuten var han jo notorisk beryktet for å være vanskelig å intervjue, siden han var en meget taus mann. Ikke sånn at han var arrogant og avvisende, for det var han absolutt ikke, tvert imot han hadde en vennlig og mild utstråling, det var bare det at han ikke sa noe. Jeg mener - det er ikke lett å lage et intervju når svarene består av enstavelsesord. For mitt vedkommende var det Halldis som reddet situasjonen ved å utdype svarene hans og dels svare for ham.
Tarjei Vesaas døde få måneder senere, i mars 1970, og jeg så ikke noe til ham i mediene i mellomtiden. Derfor tror jeg at jeg var den siste som intervjuet ham.





Han far sjøl på garden, Sigmund Moren, rydder skog.

Dagens dikt.

SKYTSENGELEN

Jeg er fuglen som banker på vinduet til dig om morgenen
og følgesvennen din, han du ikke kan vite,
blomstene som lyser for den blinde.

Jeg er brekronen over skogene, den blendende
og malmstemmene fra katedralenes tårn.
Tanken som plutselig faller ned over dig midt på dagen
og fyller dig med en besynderlig lykke.

Jeg er en du har elsket for lenge siden.
Jeg går ved siden av dig om dagen og ser ufravendt på dig
og legger munnen på hjertet ditt,
men du vet det ikke.

Jeg er den tredje armen din og den andre
skyggen din, den hvite,
som du ikke har hjerte til
og som ikke kan glemme dig mere.

Rolf Jacobsen. Fra samlingen Hemmelig liv (1954)

Dette diktet ble jeg oppmerksom på nå da jeg var i Oslo. Det sto nemlig skrevet på en tavle i det innerste rommet i på Le Rustique, et spisested på hjørnet av Majorstuveien og Neuberggaten.
Karl Ove Knausgård i går, Rolf Jacobsen i dag - om engler. Engler opptar tydeligvis norske forfattere, helt uten forbindelse med dagens engledebatt.

Ord for dagen.

"I det hele tatt er alt som vedrører englene hyllet inn i en slags uklarhetens dis; vi vet ikke når de ble til, vi vet ikke hvor de kommer fra, vi vet ikke hvilke egenskaper de har, hvordan de tenker eller hva de ser når de ser oss. Samtidig er de gjennom hele Bibelen omfattet med en slags fortrolighet, som om nærværet deres er så selvfølgelig at de ikke trenger å forklares."

Karl Ove Knausgård: En tid for alt (2004)

Mer bøker.

Oslo Nye Antikvariat på hjørnet av Majorstuveien og Industrigata. Anbefales.


Så er jeg hjemme igjen fra hovedstaden denne gangen. De helt store bokkjøpene ble det ikke - Norli var sterkt preget av skolestart, jeg liker ellers at de har så mange bøker liggende på bord, så man kan se omslaget skikkelig og lett ta dem opp og kikke på. Men nå var det bare skolebøker der, så det eneste jeg kjøpte, var Knausgårds En tid for alt.








På jakt i hyllene i Oslo Nye Antikvariat.


Det ble heller ikke de store mengder i Oslo Nye Antikvariat denne gangen, men jeg var da innom, som alltid.



Og her er det jeg kjøpte. Jeg samler på Storm P., og de hadde akkurat fått inn to av hans album. Det var et funn.

Talent og ekteskap.

Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas - et av de mest kjente forfatterparene i norsk litteratur - var fast bestemt på ikke å gifte seg. Han sa: «Eg trur fast at ekteskapet øydelegg talentet, både hjå mann og kvinne. Ein kan køyre upp med motprov, men dei er få. For ein bokmann som ikkje er økonomisk uavhengig må det vera drepande å ha huslyd ... Kjære Halldis, du hev eit kostbart talent å ta vare på, vil du bli ein stor lyrikar so vent, vent med å smi deg fast ...»
Hun svarte at hun heller aldri ville gifte seg, «så alt var klart mellom oss slik», som hun forteller i den selvbiografiske I Midtbøs bakkar (1974).

Men snart etter var de gift, og forble gift gjennom et langt og skapende liv og samliv.

Ord for dagen.

"Å skrive er en lidelse; å ha skrevet en befrielse."

Kjell Arild Pollestad, norsk dominikanerpater og forfatter, i Parabol. Dagbok 1994--1996.

Forlag og fest.

Jeg er i Oslo, og skal straks på Gyldendals høstfest. I morgen blir det diverse bokkjøp. Jeg bor som vanlig i kloster, dvs. på Katarinahjemmet på Majorstua. Heldigvis har nonnene fått trådløst internett omsider. Her er himmelen over Bogstadveien akkurat nå.

Ord for dagen.

«I’m not a beatnik, I’m a Catholic.»

Jack Kerouack, som ikke følte seg helt vel med å bli utropt til talerør for beatbevegelsen - ungdomsopprøret i slutten av 1950-årene - med sin roman On the Road.

«Beatbevegelsen kom på nøyaktig riktig tidspunkt, og sa det millioner av mennesker over hele verden bare ventet på at skulle bli sagt. Fremmedgjøringen, rastløsheten, misnøyen lå allerede og ventet da Kerouack pekte ut veien,» sa vennen og forfatteren William Borroughs mange år senere.
Boken ble en enorm suksess, noe Kerouack taklet dårlig. Han mente at han ble misoppfattet, og han ble deprimert over at hans store og vakre bok fikk skylden for alle utskeielsene på 60-tallet.
Men boken ble nå det den ble, selve målestokken for hva som var kul ungdomskultur i flere tiår etter at den utkom i 1957, dvs. for femti år siden. «Den forandret mitt liv, slik den forandret alle andres,» sa Bob Dylan, og forfattere som Tom Wolfe og Hunter S. Thompson står nok i stor gjeld til Kerouack.
Men personlig så Kerouack tydeligvis mer på seg selv som forfatter enn som opprører. Og som ganske konservativ. «I’m not a beatnik, I’m a Catholic.»

Dette innlegget er kanskje ment som en liten videreføring av gårsdagens. Det handler riktig nok ikke om engler, men om det som er min egentlige innfallsvinkel til det katolske her i bloggen, nemlig litteraturen og kulturen. Jeg kan nok ikke hindre at det også sniker seg inn et kanskje ganske betydelig personlig engasjement, men jeg håper ikke noen oppfatter det som misjonering. Det er det ikke ment som. Som jeg pleier å si til folk når jeg diskuterer religion: "Du har aldri opplevd å få en katolikk på døra som forteller deg hva du skal tro."

Men altså - man kan ikke lese bøker og se film eller beskjeftige seg med særlig mange andre kunsterike uttrykksformer uten å komme borti katolsk kultur fordi den, som jeg ofte påpeker, er uløselig knyttet til hele vår arv og historie. Enten vi leser Sigrid Undset, Graham Greene, James Joyce, José Saramago, ser Gudfaren eller Sopranos eller gudene vet hva, støter vi borti det katolske. Positivt eller negativt, men det er der som en del av vår verdens kollektive åndelige ballast. I Norge er det noe marginalt og fremmed, men - unnskyld at jeg påpeker det - det er dessverre Norge og vår sære protestantiske (u)kultur som er marginal og fremmed i den store sammenheng.

Ord for dagen.

"Det jeg bebreider avisene er at de hver dag henleder vår oppmerksomhet på uvesentlige ting, mens vi bare tre eller fire ganger i livet åpner de bøkene som omtaler det som virkelig har betydning."

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid, bind I, Veien til Swann.

Englesnakk.

Dette er muligens en litt urealistisk fremstilling av en engel.

På Dagbladets nettavis kunne man i går lese følgende:

"Den kjente svenske forfatteren Jan Guillou, som har skrevet flere bøker om hekseprosessene, sier til Expressen at Märtha Louise må ha misforstått historien når hun sier at hun «er glad hun ikke levde for et par hundre siden, for da hadde jeg jo sikkert blitt brent på bålet.»

– Det hadde hun naturligvis ikke blitt. Hun hadde fått en samtale med sin prest, og han hadde antakelig sagt at dette var en velsignelse. «Alle» kunne jo snakke med engler før i tida… man ba for eksempler til helgener, for at de skulle henvende seg til jomfru Maria, som igjen kunne henvende seg til Gud, sier Guillou.

Forfatteren legger til at mange katolikker hevder at de kan kommunisere med engler.

– Men hvis man ikke er katolikk, og likevel påstår at man kan kommunisere med engler, da er man kanskje litt sprø. Særlig om man legger til at man kan snakke med hester. Da bør man søke legehjelp, sier Jan Guillou."

Hvis jeg forstår Jan Guillou rett, mener han at den eneste seriøse sfære hvor man kan snakke om (og eventuelt med) engler, er den katolske (Guillou er for øvrig ateist, ifølge svensk Wikipedia). For meg, som selv er katolikk, er dette et ord i rette tid i denne debatten. Også for meg er Kirken (og da mener jeg selvfølgelig den katolske) den eneste sammenheng hvor det er meningsfylt å forholde seg til begrepet engler, og hvor man har den tilstrekkelige erfaring og åndelige tyngde til å behandle dette fenomenet. Det er ikke nødvendig å betale penger og å gå på kurs for å komme i kontakt med engler. Det er en fullstendig misforstått måte å tilnærme seg det mystiske på. Det er englene som kontakter oss, og ikke omvendt. De er ikke vesener som påvirkes av vår vilje. Selv har jeg bare sett min egen skytsengel én gang, selv om jeg føler hennes tilstedeværelse mer eller mindre hele tiden. Men jeg har aldri bevisst strebet etter hverken å tro eller å se min egen skytsengel eller noe som helst. Alt dette er selvsagt noe vi kan be om, men i bønn ligger det en ydmykhet og en forståelse for mystikkens vesen som mangler i såkalte alternative miljøer. Det positive med Märthas englefremstøt er at hun påpeker den åndelige siden ved tilværelsen. Det gjør man ikke ustraffet i et materialistisk og åndsforlatt samfunn som det norske, hvor især statskirken siden reformasjonen har gjort og fortsatt gjør en effektiv jobb med å kvele enhver ekte religiøsitet. Det negative er at hun, etter min mening, har feil innfallsvinkel.

Når Guillou sier at den katolske kirke er den eneste saklige sammenheng hvor man kan snakke om engler, skyldes det antagelig at han er en intelligent og velorientert person. Siden han har fransk far (moren er norsk, forresten), har han dermed viss forankring i europeisk kultur. Og kontinental europeisk kultur er identisk med katolsk kultur.
I går hadde jeg besøk av en gammel venn som jeg ikke har sett på flere tiår, men vi har et nært forhold med en fortrolighet som er uberørt av tid og avstand. Han fortalte at han i en periode hadde vært sammen med en dame fra et typisk katolsk land i en annen verdensdel, og hadde vært en del i kirken, altså den katolske kirke, både her og i hennes hjemland, sammen med henne. Min venn er så vidt jeg vet helt areligiøs, men han var svært fascinert av den katolske kirke. Ikke-katolikker blir gjerne det. Jeg har hittil til gode å høre en ikke-katolikk, f.eks. et vanlig norsk statskirkemedlem, fortelle at de er blitt dypt grepet av noe i en protestantisk kirke. Tenk med deg selv når du er på ferie, for eksempel. I den grad du går inn i en kirke, vil det høyst sannsynlig være en katolsk kirke. I katolske kirker er det altså vanlig at utenforstående blir grepet av noe de ikke kan forklare. De føler et eller annet de ikke føler i andre kirker. For en katolikk høres dettes ikke merkelig ut i det hele tatt, og det er lett forklarlig: Det man føler, er det helliges tilstedeværelse. Den katolske kirke lærer at Kristus er reelt til stede i nattverden, mens nattverden i f.eks. statskirken har en mer symbolsk funksjon. Det er derfor en katolsk messe aldri kan feires uten nattverd. Ja, i en katolsk messe er nattverden selve kjernen, det som hele messen dreier seg om. Det brødet som blir til overs, oppbevares i et spesielt skap som kalles tabernaklet. Det finnes enten rett bak eller i nærheten av alteret, og er markert med en rød lampe som alltid brenner. Siden brødet, når det blir innviet, forvandles til Jesu legeme, vil det si at Kristus reelt er til stede i kirkerommet. Dette kalles på latin for realpresens.
Dette kan man tro eller ikke tro. Jeg kan ikke gå nærmere inn på de religiøse og filosofiske dybdene ved dette her. Én milliard mennesker i verden tror dette. Jeg er en av dem.
Nordmenn flest må, stort sett i rollen som turister, nøye seg med en flyktig fornemmelse av dette. De begir seg inn i en katolsk kirke og føler seg grepet, føler noe - som de ikke vet hva er. (Eller de går i en katolsk kirke julenatt eller påskenatt, "for det er jo så stemningsfullt hos katolikkene". Det er kanskje det, men denne "stemningen" er altså uttrykk for noe.)

I denne sfæren har også engler sin naturlige plass, enten vi ser og erfarer dem eller ikke.

Kan man lære å skrive?

Mitt umiddelbare svar: nei. Man må ha det i seg. Hvis du ikke var en av de beste i klassen til å skrive stil, kan du bare glemme det. Det må talent til. Et talent viser seg tidlig. Allerede i skoletiden er det noen som virker født til noe spesielt - idrett, musikk eller hva det måtte være.
Det handler også om viljen og evnen til å gjøre noe med talentet. Du kommer ingen vei med det første uten det andre, men det nytter heller ikke hvor mye du strever hvis du ikke har det første.
Mange undervurderer nemlig hvor mye jobb det er å skrive. De har en romantisk, urealistisk oppfatning av talent og kreativitet som går ut på at for ”kunstneriske mennesker” kommer ting nærmest av seg selv. Sånn er det ikke i virkeligheten. Når noen lykkes både innen skrivekunsten og andre kunster, forteller det ikke bare om talent, men også om noe så tilsynelatende kjedelig som viljestyrke og ikke minst evnen til strukturert og planmessig arbeid. Det innebærer i mange tilfeller også å ha valgt bort mye annet for å konsentrere seg om det ene.
Det kan være farlig å utfordre talentet sitt, for man kan komme til å oppdage at det ikke holder. Det er tryggere å nøye seg med å snakke, drømme og være en wannabee. Da slipper man det store nederlaget - men man får selvfølgelig heller ikke oppleve en eventuell triumf (f.eks. en bokutgivelse).

Hvis man først har et talent, kan man selvfølgelig også ha utbytte av forfatterskoler, skrivekurs og bøker om å skrive. Om sistnevnte må jeg bare si at de fleste slike bøker ikke er verd papiret de er trykket på. Særlig det engelske markedet flommer over av ”how to”-bøker, men ingen av dem kan gjøre deg til forfatter.


Derimot finnes det to bøker på skandinavisk som kan gi både inspirasjon og kunnskaper, som er realistiske, og som er skrevet av mennesker som vet hva de snakker om. Begge bøkene er for øvrig underholdende lesing i seg selv.
Det er dansken Robert Zola Christensens Manual til skrivekunsten (lurer på hvor han har fått mellomnavnet sitt fra ...) og svensken Göran Häggs Nya författarskolan.
Det er vanskelig å veie dem opp mot hverandre, begge skriver klokt, innsiktfullt og illusjonsdrepende om det å være forfatter, og begge forklarer en rekke fortellerteknikker med et vell av interessante eksempler. Dette er folk som har lang erfaring med å holde skrivekurs. Skulle jeg valgt én, måtte det bli Hägg, men jeg har stor glede av begge.
Det beste rådet til den som drømmer om å bli forfatter, er imidlertid enkelt og brutalt: skriv. Ifølge Hägg skal man ikke skrive den boken man tror at folk vil lese, man skal skrive den boken man selv kunne tenke seg å lese. Man må være glad i å lese for å kunne skrive, men det finnes ingen fasit der ute. Skal du skrive, er du overlatt til deg selv. Har du det i deg, eller har du ikke?



I januar hadde jeg DETTE innlegget med samme tittel og tema.

God fredag.

Jeg er ingen varm tilhenger av den norske brødskiva. Jeg må ha litt mer raffinement i tilværelsen, eller formodentlig det glamourbibliotekaren (se lenkene) kaller glamour.
Nå vel - lunsjen er et av dagens høydepunkter for meg, og som regel alltid den samme - et tunfisksmørbrød (dagens eneste brødskive) og en stor kopp te med melk (Tehme Melck, ikke sant?)
Tunfisksmørbrødet lages slik: En brødskive (helst et sunt og passe grovt brød, jeg kjøper det på en helsekostbutikk som heter Sunkost). Oppå brødskiva en stor haug med rucolasalat. Så tar jeg en boks tunfisk i vann, heller fra vannet og tar fisken i en bolle sammen med en stor teskje dijonsennep, rikelig med pepper og god olivenolje, og rører det hele sammen til en slags pasta, omtrent som en farsedeig, som jeg former til en kake og legger oppå rucolaen. Og så drysser jeg litt persille på toppen, for utseendets skyld. Tilbehøret består av seks store, grønne oliven med stein (som jeg kjøper på glass i den lokale asiamatbutikken) pluss en smakstomat skåret i fire båter.
Og så teen, selvfølgelig: en stor kopp Assam med akasiehonning og skummet melk. Koppen trenger selvfølgelig ikke være fra Spodes Blue Room Collection (Geranium, i dette tilfellet), men det skader ikke med vakre ting (Spode er Englands eldste fajansefabrikk).
Tilbake til maten: Poenget er at dette ser pent ut og er ganske sunt, og at brødskiva på denne måten blir til noe mye er enn en brødskive med pålegg. Dette er en lunsj, og ikke en brødskive. Vi skal ikke lenger enn til vårt nærmeste naboland Sverige før vi finner en sivilisert lunsjkultur. Det mangler dessverre her på berget. Da får vi ordne det selv.
Vanligvis har jeg ikke dessert til lunsjen, men det er bærsesong, og jeg kunne ikke stå for disse bringebærene i butikken, særlig ikke siden jeg hadde en dårlig bringebærhøst selv i år fordi jeg hadde slurvet med beskjæringen.

Hvorfor skal vi lese for barn?

HER finner du noen gode grunner.

Morgentur.

Slik startet jeg dagen i dag, med en morgentur til Vealøs, den høyeste toppen i nedre Telemark, markert med et digert antennetårn som er synlig fra store deler av Telemark og Vestfold. Det var 21. gang jeg var oppe på denne toppen i sommer, og Billie - og nå også Joy - er alltid med. Etter en sånn tur er jeg mellom 1 og 1,5 kilo lettere.

Vi nærmer oss toppen. Joy og Billie danner fortroppen.

Så var vi på toppen.

Det er ikke så lett å fotografere seg selv, men dette gikk ganske bra.

Vealøs byr på spektakulær utsikt over Grenlands-området, helt til Langesund og Skagerrak. I dag var det dessverre litt disig.

Turkameratene klare til hjemtransporten.

Berre ein hund ... til.

I vår diskuterte min hustru og jeg om vi skulle ha hund igjen, og kom vel egentlig til den konklusjonen at det var deilig ikke å ha det. Vi hadde jo Sascha som "lånehund". Resultatet ble likevel at vi vendte hjem fra Voss i vår med Billie, av rasen "vestlandsk gårdsblanding". For ikke lenge siden ble vi spurt av et nært familiemedlem om vi kunne passe border collien Joy (bildet) i ett år. Hadde vi visst det, ville vi ikke ha anskaffet Billie. Fra egentlig å være enige om at det var deilig uten hund, har vi nå altså to bikkjer i huset. De går greit sammen, til tross for stor aldersforskjell. Litt verre er det at Sascha ikke tåler trynet på Joy og omvendt. Nå har Sascha riktig nok hinket rundt hjemme hos seg selv i månedsvis med ødelagt bein, men nå er hun i ferd med å komme til hektene igjen, så vi må gjøre et alvorlig forsøk på å få henne og Joy til å kunne være i samme rom i det minste.
Det blir nesten litt for mye bikkjer. Det blir det. Men sånn er det altså. På plussiden må det anføres at jeg nå har to gode turkamerater.

My Father's Library

Historien cox anbefaler (i en kommentar til innlegget under) finnes
HER.

Dager uten blogging.

Undertegnede blant åndsfrender.

For første gang siden jeg begynte denne bloggen har jeg latt være å blogge flere dager på rad. Det skyldes at jeg har vært på Voss igjen, på en støl på Hamlagrø, og som et eksperiment lot jeg være å ta med meg pc-en. Det gikk veldig greit å klare seg uten, men grunnen til at jeg var der, var et 40-årslag som varte i tre dager, så jeg hadde ikke hatt mye tid til å bruke den uansett. Heller ikke bøkene jeg hadde med meg fikk jeg tid til å lese i.

Grei beskjed på Hamlagrø.

Er bøker levende vesener?

Et sitat fra Forblindelsen av Elias Canetti, som jeg leser nå:

«Bøker hadde ikke liv, vel og bra, de manglet følelser, opplevde altså heller ikke smerte slik dyr og sannsynligvis også planter gjør det. Men hvem hadde noensinne virkelig bevist at anorganiske gjenstander manglet følelser? Hvem vet om ikke en bok på en måte som er oss fremmed og som vi derfor overser, lengter etter andre bøker som den i lang tid har vært sammen med? Ethvert menneske opplever øyeblikk hvor den tradisjonelle grense som vitenskapen trekker mellom det organiske og det anorganiske, i likhet med alle menneskeskapte grenser, fremstår som foreldet. Vår hemmelige protest mot denne skillelinjen kommer til uttrykk i betegnelsen ’død materie’.
Det som er dødt, har vært levende. Selv om vi må innrømme at et gitt stoff ikke lever, så ønsker vi dog for dets egen skyld at det en gang skal ha levet. Det eiendommeligste av alt, forekom det Kien, var at man betraktet bøker som mer lavtstående enn dyr. Det mektigste i vår tid, det som bestemmer våre mål og følgelig vår tilværelse, skulle ha mindre andel i livet enn dyret, enn vårt avmektige slaktoffer?» (Oversatt av Niels Magnus Bugge.)

Jeg vet ikke om jeg for alvor noen gang har tenkt på bøker som levende vesener, men jeg omfatter dem i hvert fall med kjærlige følelser og stor omhu. Men apropos det Canetti sier om at bøker kanskje lengter etter andre bøker som de i lang tid har vært sammen med, så slår det meg ofte når jeg skal plassere nye bøker i bokhylla at det ikke er så lett. De nye bøkene er inntrengere som lett skaper uro og forvirring i rekkene. Én ting er at det er trangt om plassen fra før, og de gamle bøkene er høyst motvillige til å flytte på seg. Nykomlinger vil de ikke vite noe av. Hvis man da ikke omorganiserer det hele, slik at hele avdelingen får ny og bedre plass. Da blir de gamle bøkene ofte veldig fornøyd, og mye mer åpne for å få selskap av nye, fordi de sammen utgjøre en ny og mer slagferdig enhet.
Andre indikasjoner på at bøker kanskje har liv, er hvordan bøker ofte kommer til en, nærmest trenger seg på en, for å bli lest, for å gjøre oppmerksom på seg selv. Kanskje bøker man trenger. Og så holder de oss jo med selskap. En god bok er som en god venn. Har man bøker, er man ikke alene. De gir liv til et hjem - det er noe merkelig livløst og ubesjelet over et hjem uten bøker, er det ikke? Og hvis de gir liv ... ja, da må de vel ha liv?

Dagens dikt.

BÆR

Vi får ikke levd fort nok
og passerer livet i forbifarten.
Der ute drar vi kanskje kjensel på
små handlinger som gjør hendene våre
tålmodigere.
Som å sanke ei og ei
av skogens blå bær og bli fylt
av en overflod som er tiden vår verdig.

Fra Karin Sveen:Det tålmodige landskapet (1998)