Her, hos Bertel O. Steen Telemark, er bilen min akkurat nå.
Jeg er en person som er vant til å ferdes med bil. Med bilglade forfedre og en barndom som innbefattet bilturer hver søndag om sommeren, foruten bilferier til utlandet (i en tid da bil ennå ikke var allemannseie), er jeg så å si flasket opp med det. Bilen gjorde verden tilgjengelig.
Som voksen har jeg alltid hatt bil, og til og med vært yrkessjåfør i ca ti år. Min husstand omfatter to voksne mennesker med hver sin bil, så vi er selvforsynte med transporttjenester. Det skal usedvanlig mye til for at jeg velger et annet fremkomstmiddel enn bilen, jeg lar av den grunn for eksempel gjerne være å drikke på fester. Nå er jeg ikke på fest så ofte at det gjør noe, så offeret er ikke stort.
I dag har jeg levert bilen på verksted. Biler må dit av og til. Normalt ville jeg da blitt hentet på verkstedet av husets andre bileier. Eller jeg ville fått en lånebil på verkstedet. I dag var omstendighetene imidlertid slik at jeg ikke kunne bli hentet fordi jeg er alene hjemme, dessuten hadde jeg glemt å bestille lånebil. Altså sto jeg plutselig uten mulighet for transport. Bilverkstedet ligger på et industriområde litt utenfor byen. Det sto en drosjeeier ved siden av meg i kundemottaket, og jeg spurte om han var ledig, men han befant seg der selvsagt i samme ærend som meg, det vil si at han hadde levert inn bilen sin.
Jeg kunne jo ringt etter drosje, men for det første er det sånn at jeg svært nødig bruker penger på drosje – litt paradoksalt kanskje, siden jeg selv har vært drosjeeier, men jeg er vokst opp med at drosje er luksus. I min barndom var drosje noe man bare tok i forbindelse med familieselskaper i julen. Til gjengjeld var det da veldig spennende å komme ut i mørket og kulden og inn i en stor, fin, varm bil som bare duvet av sted gjennom nattstille gater. Og tenk at det var noen som jobbet om natten! Men det var en digresjon.
Jeg gikk ut fra verkstedet og tenkte at jeg kunne jo praie en bil, men grunnen til at jeg ikke straks hadde ringt etter en, var nok at tanken på å ta bussen hadde dukket opp i bakhodet. Et sånt travelt industriområde måtte da ha bussforbindelse. Du vet et sånt strøk med industri, transportterminaler, møbelvarehus, Biltema, Fretex og lignende. Etter å ha gått et par hundre meter langs en sterkt trafikkert vei uten fortau kom jeg til en liten bit med fortau – og bussholdeplass. Men uten rutetabell. Jeg stilte meg opp og ventet en stund, men siden jeg ikke visste når – eller i det hele tatt om – det kom en buss, bestemte jeg meg for å gå videre ned til selve hovedveien som forbinder min egen by med den nærliggende nabobyen. Som sagt var denne sterkt trafikkerte veien stort sett uten fortau, og da er det ikke lett å være fotgjenger. En stund gikk jeg på en gressrabatt i veikanten, ellers gikk jeg på store asfalterte plasser forbi diverse trailerterminaler og andre virksomheter. Omsider fant jeg en gangvei som førte meg problemfritt under en diger rundkjøring og opp på en bro slik at jeg kunne komme til hovedveien på den andre siden av elven. Denne broen har jeg kjørt over mange ganger – for første gang kunne jeg nå se elvebreddene og omgivelsene rundt. Jeg kunne sågar stoppe midt på broen og se meg godt omkring. Det var veldig interessant, jeg fikk bokstavelig talt et helt nytt perspektiv på tingene.
Da jeg nærmet meg hovedveien på den andre siden, kjørte en buss forbi rett foran nesen på meg, og jeg tenkte at nå blir det vel en time å vente på neste. Men da jeg kom bort til bussholdeplassen, så jeg til min forundring at det gikk buss hvert tiende minutt. Det stemte ikke helt med virkeligheten, for jeg måtte vente i tyve. Igjen fikk jeg tid til å se meg godt rundt, og på alle bilene som kjørte forbi. Jeg konstaterte blant annet at forbausende mange fortsatt kjører med piggdekk.
Etter tyve minutter kom bussen – og jeg innrømmer det gjerne: Hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss, var det første gang jeg tok bussen i løpet av de fjorten årene som har gått siden jeg flyttet tilbake hit til fødebyen.
Klager på bussjåfører er en gjenganger i lokalavisene, men min sjåfør var ikke bare hyggelig, men kjørte også ytterst kultivert og behagelig. I løpet av bussturen fikk jeg igjen et nytt perspektiv på tingene. For det første satt jeg mye høyere enn jeg gjør i min egen bil, for det andre kunne jeg bruke all oppmerksomhet på å studere omgivelsene.
Snart var jeg på bussterminalen i byen, og vandret de få hundre meterne til postkontoret for å hente dagens innhold i postboksen. Det å være uten bil ga meg en forunderlig frihetsfølelse som gjorde at jeg følte meg som turist i min egen by. Jeg oppfattet rett og slett verden på en annen måte.
Noe jeg alltid gjør i fremmede byer, er å gå inn i en bokhandel. Jeg gjør det aldri her i hjembyen, dels fordi jeg ikke liker bokhandelen her, dels fordi jeg handler på nettet eller i kontantsalget hos Norli. Men siden jeg nå følte meg som en turist, gikk jeg inn likevel for å høre om de hadde paperbackutgaven av Claudels
Grå sjeler. Og det hadde de. Hyggelig betjening var det også. Samtidig plukket jeg på impuls med meg Thomas Bernhards
Trær som faller. Etter bokhandelen skrådde jeg over gaten til biblioteket for å høre om de hadde fått inn
Brodecks rapport, og det hadde de, men den var utlånt. Med andre ord er jeg ikke den eneste som har oppdaget Philippe Claudel. Men greit det, den kan jeg kjøpe hos Norli når jeg snart skal til Oslo.
Fra biblioteket var det bare ti minutter å gå hjem gjennom den gamle bydelen som jeg bor i. Akkurat denne strekningen har jeg selvsagt gått mange ganger, men jeg trafikkerer den langt oftere i bil enn til fots. Halvannen time etter at jeg leverte bilen på verkstedet, var jeg hjemme igjen. Det hører med til historien at jeg tar meg fri noen dager nå, mellom to oversetterjobber, så jeg var i det man kanskje kan kalle et slags feriemodus i utgangspunktet. Ellers ville jeg nok bare ha tatt drosje hjem og kommet i gang med dagens oversetterkvote. Nå skal jeg ha en avslappet lunsj og så ut og jobbe i hagen resten av dagen. Mens jeg venter spent på hva verkstedet sier når de ringer. Det har vært en fin og opplevelsesrik formiddag, men i morgen er jeg bilist igjen (og da fungerer også husets egen transporttjeneste).
Forresten skal jeg snart skrive et innlegg om mine erfaringer med bilverksteder. Bilverksteder er noe folk stort sett klager over, har jeg inntrykk av. Men ikke jeg. Jeg har veldig gode erfaringer med bilverksteder. Blant annet har jeg nå tre ganger på rad hatt bilen på verksted helt gratis, uten at jeg vet hvorfor. Hvorfor det ble gratis, mener jeg. Nå høres det sikkert ut som om jeg ofte har bilen på verksted, men det har jeg ikke. Det er sjelden eller aldri noe i veien med bilene mine. Men verkstedbesøk blir det jo uansett, for eksempel servicer og EU-kontroller. Jeg skifter ikke engang lyspærer, vindusviskere og hjul selv. Ikke tro at jeg ikke kan det hvis jeg må, men mitt forhold til biler går ut på å kjøre dem, ikke skru på dem. Jeg er nemlig overhodet ikke teknisk av meg. Hvis noe skal gjøres med min bil, skal det gjøres av kvalifisert personell på merkeverksted.
Men som sagt – dette skal jeg komme tilbake til.
